Det første som lyner gjennom tankene mine når jeg sier "totusenogni" høyt, er min bestemors kreftdiagnose, som en måned senere ble årsaken til hennes død.  Arvestriden etter henne er fortsatt gående, åtte måneder senere, hvilket skaper en varig skuffelse. I mellomtiden hadde jeg og min samboer blitt fôrverter for en vanskelig engelsk bulldog, med mye hormoner og mangel av disiplin. Lite visste jeg at min samboer ikke lenger trivdes sammen med meg. Forholdet vårt varte i fire år, hvor vi bodde sammen to av de, og de siste månedene hadde hans følelser for meg svinnet hen. Desverre hadde han ventet til det ikke var noe igjen å redde før han sa det til meg, og reiste fra meg samme dag det ble slutt.
Jeg hadde før dette aldri opplevd slik kjærlighetssorg, jeg elsket han så utrolig mye, bruddet var et av de tyngste opplevelsene jeg har gått gjennom. Den første uken var hunden vår en grunn for meg til å stå opp om morgenen, men jeg er for syk til å ha en vanskelig hund alene, så to uker etter bruddet kastet jeg inn håndklet. Hans eier hentet han og jeg druknet i min overvelmende ensomhetsfølelse. Jeg vet ikke hvordan dette ville gått uten støtten fra familien min og mine to bestevenner. Min familie tok vare på meg inntil jeg klarte det selv igjen. Laget mat til meg når jeg ikke orket å spise, klemte meg når jeg gråt, og fylte hodet mitt med inspirerende ord og trøst. I mellomtiden gikk mine venner aktivt i aksjon på å gjenopplive det sosiale livet mitt, som jeg lot dø under forholdet. Jeg har kommet i kontakt med mange gode personer, og har lært at når du får deg en kjæreste, er det en jævlig dårlig idé å ikke gå ut med vennene dine. Etter å ha kranglet og grått i flere måneder med han, er jeg og min ex venner igjen, og mine følelser for han har gradvis svinnet.
Kjærlighetssorg er et pent ord for midlertidig galskap. Min bestemors død, bruddet med samboeren og å måtte gi fra meg hunden, kombineres til den tyngste emosjonelle sommeren jeg noen gang har opplevd. Det tok en del måneder før jeg følte at jeg var helt meg selv igjen.

Men det er så mange vakre ting som også tok del i dette året. Selv om det ble en tung avskjed, så angrer jeg ikke et sekund på at jeg hadde hund. Vi ble veldig knyttet, og daglig trening gjorde at vi fikk rettet på mye oppførsel, desverre savner jeg han ofte og kunne ønske hans eiere hadde latt høre fra seg. Da jeg begynte å blogge kom jeg i kontakt med flere herlige mennesker, reaksjonene og responsen på det jeg skriver var veldig inspirerende!  Etter bruddet ble jeg sterkere knyttet til mine venner, siden jeg endelig forsto hvor viktige de virkelig var for meg.  Jeg fullførte kurset på Vikersund Kurbad, og har fortsatt å jobbe med meg selv og min sykdom.
Men det vakreste og herligste av alt, var å bli tante! Bare tre uker etter at min samboer reiste, ble min vakre niese født. Å holde henne for første gang ga meg den største åpenbaringen om at selv om man er i sorg, så går verden videre. Jeg opplever så stor glede i å kunne være del av hennes liv, se henne vokse, og se min søster være en så utrolig mor.

Den siste tiden har jeg jobbet med å komme meg ut av min komfortsone, se nye mennesker, oppleve uvandte situasjoner.  Dette er et år hvor jeg har vokst mye, samtidig som jeg har lært mye om meg selv. Mine personlige verdier har flyttet på seg, men mine ambisjoner står fortsatt likt. Jeg håper på at jeg i løpet av 2010 vil kunne begynne å jobbe eller studere - delta i en verden utenfor min egen.

Flertallet har det til at et begivenhetsrikt år er et godt år, jeg mener at et godt år er et år hvor du har lært om livet og deg selv. Jeg har hatt et godt år og ønsker det nye velkommen.

Å være bortreist og følge institusjonsrytmer jeg ikke liker har til slutt toppet min metthetsfølelse. Det plutselige fallet i temperatur har heller ikke hjulpet. Hovedproblemet mitt er at jeg ikke klarte å slappe av på vikersund, noe som tærer på kroppen, smertene øker, stressnivået stiger, jeg blir irritabel og utmattet.  Vi har på vikersund øvd så mye på å lytte til kroppen vår, min kropp sa tydelig ifra at det begynte å bli for mye. Så jeg reiste hjem tidligere denne uken, og har vært takknemlig for at det bare er tre dager igjen neste uke før oppholdet over. Men det har ikke vært like enkelt å bremse, ting jeg har hatt lyst til å gjøre hjemme har hopet seg opp i løpet av tiden jeg har vært borte, så jeg satte meg i gang så snart foten min var innenfor døren.

Nakken min verker,  jeg setter meg opp i sengen for å nølende kjenne på hvordan kroppen har det. Etter å ha lukket øynene blir jeg påminnet om alt jeg har å gjøre av personlige endringer basert på hva jeg har lært på kurbadet, bare tanken gjør meg sliten. Morgenen konkluderes med at jeg i en liten periode fremover har bedre nytte av å gjøre ting jeg har lyst til, ikke bare hva jeg burde få gjort unna. Jeg  har vært pliktoppfyllende nok disse fire ukene på vikersund. Hvor er moroa i å være flink absolutt hele tiden?

På bare to dager har det gått fra +2 grader til -15, hallo vinter!

"Mestringsgruppa" som vi pent blir kalt, består av 12 personer, med ulike plager og bakgrunn. Jeg er 21 og yngst på gruppa og den eldste er 71, så vi er en god blanding! Flere av oss trodde at dette kurset besto hovedsaklig av praktisk rådgivning, men det er mer terapautiske samtaler styrt av to gruppeledere som hjelper oss med å holde oss på tema. Vi prater sammen om ulike problemstillinger som kan oppstå når man er syk: sorg, lav selvfølelse, utilstrekkelighet, osv. Vi gjør avspenningsøvelser for å lære å kjenne på kroppen, registrere hvordan den har det. Mange synes det er vanskelig å sette grenser for seg selv, å for eksempel ikke klare å si nei til sine omgivelser. Noen opplever stor sorg over å være syk, andre har problemer med å utrykke seg. Det er mange problemer som blir byrder i en hverdag hvor man ikke har energi til å konfrontere seg selv. Øvelsene setter i gang tankeproseser, gjør oss bevisst på hvordan  vi reagerer og tenker i ulike situasjoner, hvilket tillater oss å fokusere på det vi vil jobbe med. Gruppelederne gir oss anbefalinger til nye tankeganger, men det største arbeidet er hva du legger i det selv. Er du ikke interessert i å jobbe med deg og dine holdninger så får du ingenting ut av dette. Alt er en invitasjon til å tenke selv og delta i gruppen. Til å begynne med forsto jeg ikke hva dette hadde med smerte og sykdom å gjøre. Men det er ganske innlysende at holdning er en stor del av hvordan vi håndterer kroppen og vår hverdag. Jeg har for eksempel en del problemer med grensesetting, så jeg legger ofte andre sine behov foran mine egne. Det er noe jeg ikke har tenkt så mye på, men som blir tydelig når jeg først har fått satt fingeren på det. Og sånn blir det når man går litt inn i seg selv og analyserer sine egne reaksjoner i forskjellige situasjoner. Du oppdager ting ved deg selv som du kan velge om du vil prøve å endre på eller ikke.

Utenom kurset så er du i kontakt med en fysioterapaut som hjelper deg å finne et treningsopplegg som passer deg, og anbefaler deg ulike aktivitetsgrupper som for eksempel turgåing, trening i varmtvannsbassenget, gym på matte, etc. Alt på senteret er frivillig, du skal bare helst si ifra om du ikke møter opp på det du har avtalt, så ikke folk begynner å lete etter deg. Personlig finner jeg at det blir en del tom tid på rommet mitt, og når tiden går sakte så savner man lett familie, venner og sine vaner. Så da passer det fint at Kongsberg ikke er så langt unna, og at jeg kan ta meg en langhelg hjemme i leiligheten mellom ukene her!

Oppsummert så prøver vi å finne vår egen balanse i livet, og mestringskurset er et av mange hjelpemidler som finnes der ute.

Neste uke skal jeg på Vikersund Kurbad for et opphold som varer i fire uker. Jeg kommer til å trene og delta på et mestringskurs med et sterkt fokus rundt det å leve med kronisk smerte. Mitt håp er å få mest mulig ut av oppholdet, ikke bare med tanke på kropp men også sjel. Jeg har forstått at jo mer jeg aksepterer min situasjon desto mer vil det være enklere for meg å arbeide med mine begrensninger. Til tross for at det ikke er like enkelt som det ofte virker som.

Men gjett om jeg føler meg klar til å konfrontere meg selv.

Så jeg utførte fredagen i stil med dovendyr verden over for å likevel våkne lørdag med en sikker følelse om at jeg har jogget i søvne, for hvordan kan man ellers være så sliten etter å ha sovet. Telefonen min ringer og det er min venninne som er på vei helt til Oslo for å få tak i katteører som tydeligvis ikke er å finne her i byen. "Sov du? Klokka er jo 12! Nå må du stå opp!" Hun får meg til å le, og like mye som jeg vil drepe henne så elsker jeg henne. Vi skal på halloweenfest i kveld, og jeg vet med hele meg selv at jeg overhodet ikke er i form. Kanskje det er alderen min, kanskjer det er min sta personlighet, uansett hva det er så står jeg opp for å legge frem antrekket til i kveld og flirer i det jeg legger frem støvlettene jeg antageligvis kommer til å brekke begge anklene i. Til syvende og sist straffer jeg bare meg selv, men det er en viss fryd i å gjøre noe du egentlig ikke har krefter til når kroppen din generelt jobber så sterkt i mot deg.  Det er som å være en tenåring og gjøre noe foreldrene dine har advart deg i mot, ha det fantastisk og komme hjem til kjeft. Det er akkurat det jeg føler meg i dag, som en trassig tenåring.

Søndagsmorgenen kommer til å tilbringes med mye smertestillende og klagesang, men jeg vil ligge og vite at jeg så smashing ut til tross for min fysiske tilstand. Hvem er sjef nå?

Happy halloween alle sammen!

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg deltok. Ikke bare ble jeg kjent med mange fantastiske mennesker, men jeg innså at mine planer for fremtiden ikke er så dumme. Som en av de voksne delte med oss  "Jeg kastet bort så mye tid på å prøve å være normal". Hjemreisen var en blanding av utslitt hjernetåke og motivasjon for min hverdag. Min ensomhet i min sykdom ble så utrolig lettet.

Takk til alle som tok meg så godt i mot og delte sitt liv med meg!