Se! Idunn blogger!

Aldri mer mannedyr!

Mon, 20 Feb 2012 12:20:43 GMT

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt dette, men neste gang vi kjøper hund, skal det være ei tispe! Misforstå meg rett - Aiko er en herlig hund, det er jo en grunn til at vi valgte å beholde ham. Men når det bor minst fem tisper i samme gate som oss, som definitivt ikke har synkronisert løpetid, går det med mye tid til syting fra mannedyret vårt. Er ikke lett å være gammel jomfru, må skjønne.
Når jeg i utgangspunktet er i ganske uggen form og dårlig humør blir jeg kanskje litt i overkant irritert på den konstante pipinga. Han piper fordi han vil ut, så jeg setter han ut i bånd, og etter toppen fem minutter vil han inn igjen (det er jo kjedelig å stå ute alene, vet du), og to minutter etter er det tilbake til masing om å få ut igjen. Jeg begynner å bli ganske god på å ignorere nå, altså, og regner med at ingen stempler meg som dyreplager for det. Aiko er en smule uenig, kanskje. Jaja. Jeg fikk sneket til meg noen fine bilder mens han stod ute litt tidligere i dag. Ikke verdens letteste oppgave å få dem over på dataen min, men jeg har kranglet det til:

Det er ingen som kan klage på utsikten, i alle fall!

Det har forresten snødd helt latterlige mengder de siste dagene. Jeg vil ha vår, for søren.

Idunn

Fastelavn

Sun, 19 Feb 2012 20:36:10 GMT

Ikke et videre interessant innlegg i dag, men jeg må jo passe på å skryte litt av meg selv når jeg har vært flink. Og det har jeg vært i dag, altså. Det er vel ikke store hemmeligheten at jeg stort sett bare ligger på sofaen om dagene og er heldig om jeg får gjort et par-tre småting rundt om i leiligheten. Men i dag tok jeg ånden til meg (ja, jeg måtte faktisk ta tak og tvinge den til meg, den kom definitivt ikke over meg på frivillig vis!) og bakte. Det er jo fastelavn, en dag som vanligvis er over før jeg har fått med meg at den har vært, og i år skulle bli året der jeg faktisk bakte fastelavnsboller. Oppskrifta jeg fulgte gav i overkant mye deig, så jeg slo like gjerne til med noen kanelboller i samme slengen. 45 boller og 20 kanelboller, for å være presis. Gode ble de jaggumeg også - Knut Haavard har gått og gomlet i hele dag.

Som om bollene ikke skulle være nok, imponerte jeg med hjemmelagde kjøttkaker til middag også. Jeg har aldri lagd kjøttkaker fra bunnen før, men det var jo lekende lett. Det må jeg huske, så kanskje jeg dropper de ferdigposene i butikken.

Utover mye godt å spise har vel dagen gitt meg beskjed om at jeg fortsatt bør være sykemeldt. Etter å ha stått oppreist og styrt med bolledeig i litt over en time (jeg har aldri sagt jeg er kjapp av meg), ble jeg akutt kvalm og gikk inn på badet, men før jeg hadde tatt mer enn to-tre skritt ble jeg skikkelig svimmel, og idet jeg satt meg ned på gulvet virket det som rommet ble mye mørkere og lydene dempet seg. Kunne ikke gjøre annet enn å sitte der i noen minutter mens kjøkkenmaskina fikk dure på kjøkkenet. Heldigvis var deigen ferdig og skulle stå til heving i en halvtimes tid på dette tidspunktet, så jeg fikk satt meg ned i sofaen så fort jeg hadde summet meg opp fra baderomsgulvet. Det var etter én time med veldig lett arbeid. Hva er sjansen for at jeg skal klare en åttetimers arbeidsdag med ganske så mye tyngre oppgaver? Resten av dagen var jeg mer påpasselig med å sette meg ned og ta pauser. Både kvalmen og svimmelheta har uansett meldt ankomst flere ganger. Kan jo krysse fingra og håpe det bare er snakk om å venne meg til bevegelse igjen? Er ikke SÅ stor fan av å være sykemeldt, i grunn.

Jaja, jeg har i alle fall fått noe ut av dagen! Fryseren er full av boller, både samboeren og jeg er full av god mat, og jeg kan være sliten med god samvittighet... Bedre samvittighet, hvertfall.

Idunn

Hvordan skal dette gå?

Thu, 16 Feb 2012 07:46:49 GMT

Jeg må nok innrømme det vil bli litt spennende å se hvordan dette skal gå. Selv om jeg i hovedsak er i mye bedre form nå enn for en måned siden, virker det som om kvalmen må ta igjen for det tapte enkelte dager, og da blir jeg liggende, da. Det hadde ikke vært fullt så ille om jeg ikke som resultat hadde gått glipp av obligatoriske forelesninger. Ikke at det er så mye å gjøre noe med. Jeg passer på å lese det jeg kan, men føler uansett at jeg henger milevis bak de andre som får inn pensum med ører så vel som øyne.

Forelesninga jeg går glipp av i dag er muligens en av dem jeg hadde sett mest fram til. Temaet er "middelalderbosetning på landsbygda", noe jeg interesserer meg spesielt for med tanke på skribleriene mine, kanskje? Jeg er jo over gjennomsnittet interessert i historie og dypt fascinert over hvordan folk levde før i tiden, men akkurat middelalderen er den tidsalderen jeg liker å skrive fortellinger om, og jeg liker å ha peiling. Jaja, jeg får nilese et par timer, og krysse fingrene for at jeg ikke blir like dårlig på onsdag, så får jeg i alle fall med meg én middelalderforelesning.

Utover dette har vi hatt et par spenstige dager som har involvert glattcelle på talentløst grunnlag (som jeg kan komme tilbake til senere) og hundeleting. Noen i nabolaget syntes nemlig det ville være kjekt å slippe løs Aiko for et par dager siden. Her satt vi i stua og ante fred og ingen fare - plutselig ringte en nabo og lurte på om vi kunne hente dyret vårt, for hun hadde nemlig ei tispe med løpetid. Det første vi tenkte var at han hadde slitt seg, men nei - båndet lå like helt midt ute i hagen. Et kvarters/halvtimes leting fulgte før Aiko på egen hånd kom løpende hjem med ei uskadd sele på. Et lite overblikk over hagen viste derimot relativt ferske fotspor. Hvordan noen klarte å komme i nærheten uten å ha inspirert til bjeffeanfall vet vi ikke, men noen annen forklaring klarer vi ikke å finne.

Idunn

Ukas Småtterier

Sat, 04 Feb 2012 19:24:13 GMT

Musikksnack:

Audra Mae - Forever Young
Jeg er over gjennomsnittet glad i musikk. Hører på et eller annet nesten hele tiden. Sangen jeg har valgt å dele i dag stammer opprinnelig fra 80-tallet, skrevet av selveste Bob Dylan, men det er en ganske så ny cover-versjon jeg vil dele, nemlig Audra Mae sin:

Forever Young

Boksnack:

Jeg har lest Harry Potter og Mysteriekammeret denne uka. Blir ganske enkelt ikke for gammel for den serien. Også er de første bøkene så koselige - trioen er fremdeles unge og uskyldige, men det er fremdeles humor som jeg som 21-åring kan sette pris på. Dessuten er bøkene så latterlig mye bedre enn filmene. Lett underholdning for slitne hoder.

Idunn
(Etter hvert som jeg kommer på flere snacks å pakke inn i disse innleggene vil det dukke opp. For øyeblikket er ikke fantasien helt på topp.)

Strikkemester!

Fri, 03 Feb 2012 15:34:15 GMT

Da har jeg kranglet litt med bloggen i noen timer fordelt på noen dager, og det virker som jeg har fikset noen småglitcher som kom smygende inn, men siden jeg ikke kan påstå å vite hva jeg gjorde for å fikse det, må du for all del ikke se bort fra at den trasser litt til fremover. Vær så snill å varsle fra om det skjer. Det skal forhåpentligvis ikke snø lenger nå, og om det gjør det hos noen fremdeles kan det hende jeg setter meg ned og griner litt, men så fort jeg er ferdig med det skal det fikses.

Jeg har prøvd meg på litt strikking de siste dagene. Ikke med de største forventningene i verden, vel og merke - jeg har jo ikke rørt en strikkepinne siden fjerde klasse, og skal for all del ikke spørre om hjelp... Men jeg kan stolt annonsere at jeg har klart å strikke en prøvelapp med både glattstrikk og rillestrikk, og felt av uten å rakne hele greia. Så hurra for det. Nå har jeg lyst å strikke et skjerf (for det er vel det letteste man kan strikke som har en bruksverdi) i perlestrikk, så får vi se hvordan det går. Er så kjekt å ha noe produktivt å ta seg til når man uansett er klistret fast til sofaen. Skulle lagt til et skrytebilde av misfosteret jeg allerede har laget, men dataen og kameraet (eller rettere sagt: minnebrikken til kameraet) er ikke akkurat venner. Så det får bli med tanken. Men bare vent! Snart strikker jeg gensere som ved siden av her! Det gjelder å være optimist, vet du.

Bilde lånt fra interweavestore.com

Ha en god helg!
Kanskje har du noen spennende planer?
Eventuelt tips til hva jeg kan bake til besøket jeg får i morgen?

Idunn

Oppussing

Wed, 01 Feb 2012 21:44:51 GMT

Man kan vel si jeg driver og pusser opp bloggen litt. Det trengs jo i grunn. Hva synes du om det nye designet? Skulle jo gjerne hatt et litt bedre, men ikke bryr jeg meg om å bruke penger på det, og selv sitter jeg med et fotoredigeringsprogram jeg knapt klarer å bruke, og et hode som ikke forstår seg så alt for mye på HTML. Sakte men sikkert blir jeg ferdig, da. Så skal jeg faktisk begynne å blogge regelmessig etterpå. Og denne gangen mener jeg det!

Idunn

PS: Snør det forresten på bloggen når du er her inne? Hadde jo en sånn funksjon for en stund siden, men nå snør det bare i forhåndsvisningen og ikke når jeg er på selve bloggen, og sånn tvetydighet blir jeg forvirra av, rett og slett.

Om meg

Wed, 01 Feb 2012 21:02:19 GMT

Jeg heter Idunn, er 21 år gammel og bor i ei bygd ved Trondheim et sted, sammen med kjæresten min, Knut Haavard, og hunden vår, Aiko. Vi venter vårt første barn i august, og gleder oss enormt til det.

Jeg går første år i bachelorgraden i arkeologi, et fag jeg interesserer meg veldig for, og på siden jobber jeg deltid på Kiwi. Kjærestemannen er utdannet tømrer, men tar ikke det så hardt og jobber fulltid som taxisjåfør. Hunden stiller som vakthund og sørger for at ingen kommer og knivstikker oss mens vi sover.

Som sagt studerer jeg arkeologi, noe som kommer av en heller heftig interesse for historie. Jeg er også i overkant glad i å lese og skrive. Prøver å lære å strikke, men er usikker på hvor bra det går. Prøver også å få trent litt, men en uendelig svangerskapskvalme setter en del kjepper i akkurat de hjulene. Jeg er glad i musikk; liker å synge, elsker å danse.

Annet småpjatt om meg er at jeg er allergisk mot gress og bjørk, og som resultat av det tåler jeg heller ikke noen form for steinfrukt, men det bryr jeg meg ikke så mye om før jeg ligger i fosterstilling med sår i halsen - ingen får ta fra meg frukta mi! Jeg er ikke spesielt glad i brus, brekker meg fremdeles av kaffe, og cheese doodles bør du ikke spise i samme rom som meg. Sjokolade, derimot, har jeg en egen evne til å få i meg. Ingen klarer å spise like mye sjokolade som meg.

Fersken!

Sat, 28 Jan 2012 12:31:08 GMT

Det skjer ikke så alt for mye fra min side for tiden. Jeg er til stadighet sykemeldt fra jobb, mens jeg gjør mitt beste for å komme meg på forelesninger. Jeg har en og annen god dag hvor jeg er i nesten like god form som til vanlig, men så slår den hersens kvalmen til igjen og jeg er limt fast til sofaen på nytt. Det sier seg da selv at det blir lite å fortelle.

Likevel har jeg da litt nytt å kunne si. På tirsdag var jeg på første svangerskapskontroll. Gjorde ikke så mye annet enn å ta noen prøver, og det gikk kjapt unna. Jeg må tilbake å ta noen nye prøver til uka, for det kunne hende jeg hadde urinveisinfeksjon (noe legen ikke trodde, men de måtte være veldig obs på det under graviditet) og/eller svangerskapsdiabetes. På onsdag gikk turen til sykehuset, for jeg meldte meg på til et studie om svangerskapsforgiftning. Der tok jeg noen flere prøver, og fikk en gratis ultralydundersøkelse. Og der, inne i magen min, fikk vi se et seks cm langt nurk som lå og vinket. Tusen bekymringer falt til ro idet jeg fikk sett (og hørt) hjertet slå, og det var så herlig. I morgen er jeg 13 uker på vei, og siden jeg hadde såpass lav risiko for å utvikle svangerskapsforgiftning, slengte jeg meg på et annet studie i stedet, og dermed blir jeg å få en hel haug med ultralydundersøkelser fremover, og mye tettere oppfølging enn jeg ellers ville fått. Det kan et voksende mammahjerte like!

Men nå kom sannelig kjæresten inn med posten og der har jeg ikke fått mindre enn TO pakker (jeg mistenker ei Harry Potter-bok og et smykke), i tillegg til et brev fra sykehuset (som jeg mistenker er innkallelse til ordinær ultralyd), så nå skal jeg kose meg litt.

Idunn

(I uke 13 er forresten et foster på størrelse med en fersken. Og jeg har ikke bare LITT lyst på akkurat det der smågodtet heller...)

Godt nyttår!

Wed, 04 Jan 2012 15:35:58 GMT

Da var jula over for denne gang og det nye året har tatt turen inn. Her ønsket vi 2012 velkommen med feber, tette neser, hosting, harking og oppkast, og det er jo hyggelig det. Jeg ligger fremdeles limt til sofaen 90 prosent av tiden jeg er våken, for denne kvalmen jeg har er kommet for å bli. Jeg slapp å jobbe i jula, da, for en tur til legen gav meg sykemelding ut desember, og oppfølgingstimen på mandag forlengte den ut januar. Det hadde vel strengt talt vært femti ganger bedre å kunne jobbe i stedet for å gå 24 timer i døgnet å lure på om "må jeg løpe på do nå? ... nei, går bra ennå... enn nå da?" Gjennom jula kom jeg meg uansett, kanskje med litt mindre mat enn jeg vanligvis pleier, men jeg levde og var ikke innlagt på noe sykehus på slutten av året og det var i grunn suksess nok for meg. Ikke er det stort å gjøre med dette "viruset" heller, annet enn å ta tiden til hjelp. For hva dette er har jeg jo tross alt visst en stund, selv om jeg har prøvd å holde kjeft om det. Nå vet derimot hele familien det, samt de nærmeste vennene (jula er kjekk sånn), så da kan jeg vel bare la nyheten spre seg til resten av Norge også (for det er jo SÅ mange som leser dette ;) ). Det som har fått magen min i opprør er en aldri så liten inntrenger som ser ca. sånn ut. Og med den nyheten sluppet ønsker jeg dere alle et godt nyttår!

Juleforbannelsen.

Thu, 15 Dec 2011 13:51:43 GMT

Begynner jula å nærme seg, tro? Gleder meg like mye til julaften i år som alle andre år, til tross for at jeg denne gang skal jobbe, og dermed blir å gå glipp av både askepott, reisen til julestjernen og grøt med mandel i. En god middag vil jeg uansett få, og en koselig stund med svigerfamilien samt spenningen rundt pakkene, som ikke forsvinner uansett hvor gamle man blir. Den store humørdemperen har hittil vært eksamenene. Hadde tre skriftlige eksamener og enn innlevering av hjemmeeksamen i løpet av én uke. Nå er det bare en skriftlig eksamen igjen, så er det slutt. I år som alle andre år har jeg også blitt dårlig som oppvarming til jula. Ikke influensa i år, men muligens et magevirus, for herregud hvor kvalm jeg er. Nå ligger jeg i sofaen og synes synd på meg selv for fjerde dag på rad, men kvalmen gir seg ikke for det. Så lenge jeg får i meg mat bryr jeg meg ikke så hardt, men det spørs om ikke det må til med et legebesøk om ikke så lenge.

Er det forresten flere enn meg som har kjent blodet koke etter å ha lest artikkelen om barna som ble forbydd å ha på nisselue på skoleavslutning? Gammelt nytt nå, greit nok, men hva er det som skjer? Får ikke nordmenn i Norge holde på sine tradisjoner, fordi andre kulturer skal kunne holde på sine? Sist gang jeg sjekket ble ikke muslimer kristne av å se folk med nisseluer, noe mer enn kristne automatisk blir muslimer av å se kvinner gå med hijab. Og blir de støtt av det - tough luck. Lykke til med å komme deg gjennom livet om du knekker sammen av noen andres hodeplagg. (Og før noen leser mer inn i dette enn er skrevet: nei, jeg har ingenting imot andre religioner eller kulturer. Jeg er derimot sterkt imot denne norske rektoren som forkaster sitt eget lands tradisjoner fordi det "kan støte noen". I hele mitt liv har ingen av mine utenlandske venner kommet til meg og bedt meg ta av nisselua fordi den går imot deres tradisjoner.)

Idunn

Heldigvis har jeg klementiner!

Wed, 30 Nov 2011 11:00:36 GMT

Så er jeg ikke den dyktigste til å følge noen form for plan, det er vel bevist, eller hva? Jeg har ikke forsvunnet da. Er bare litt overalt og svirrer. Nå sitter jeg i det som egentlig skulle vært den heftigste eksamenslesinga, men har aldri vært så ukonsentrert før. Uansett hvor hardt jeg prøver å lese, flakser tankene over til noe HELT annet, og eksamen ser mørkere og mørkere ut for hver time som går. Kan ikke eksamenstiden bare være ferdig, så kan jeg nyte jula med gode venner og familie, vaske leilighet og pynte og kose meg. For ja, jeg ser faktisk fram til å vaske leiligheten ordentlig, men har ikke samvittighet til det når jeg har flere bøker jeg må presse meg gjennom innen fredag. Litt feilvurdering å ta turen innom bloggen, kanskje? Jeg kunne jo definitivt utnyttet tiden bedre. Men sånn er det når surrehodet tar over for det rasjonelle hodet på idiotiske tidspunkt. Jeg får trøste meg med at jeg kan ta eksamen opp igjen om det går fullstendig til helvete. Og glede meg til jul.

Ha en strålende onsdag, folkens!

Idunn

Liten omveltning.

Wed, 26 Oct 2011 10:15:39 GMT

Jeg har oppdaget tumblr. Og etterdilter som jeg er har jeg da også lagd meg bruker der. Hvor mye tid jeg kommer til å bruke på bloggen er dermed litt usikkert, men det er bare å følge med her, så ser dere i alle fall at jeg lever:

Dumdum want gumgum!

Jeg ble rett og slett litt forelska i det der konseptet. Tudls.

Dag 7 - En sang som minner om en hendelse

Sat, 22 Oct 2011 19:16:53 GMT

Håhå, jada, jeg er tilbake, men jeg har vel ikke påstått jeg skulle bli flink til å blogge regelmessig. Nå har det gått i et siden sist innlegg, så jeg har vel strengt talt ikke hatt tid til å sette meg ned å skrive heller, og idet jeg skriver dette er det nok også multitasking på gang. Det er Machiavelli, Hobbes og Locke som står på leselista, akkurat ferdig med Newton og gruer meg allerede til Kant. Hurra for filosofi, sier jeg bare. Godt (og skremmende) at det er mindre enn to måneder igjen til jeg er ferdig med faget.

Videre til utfordringen. En sang som minner om en hendelse. Det finaste eg veit, av Hellbillies

Hendelsen jeg tenker på er bryllupet til broren min. Det er det første og eneste bryllupet jeg har vært i, og det var nydelig. Maten var god, talene kjekke, underholdningen bra og selskapet upåklagelig. Det jeg likevel husker aller best er seremonien i kirken. En god venn av brudeparet, som en overraskelse til bruden, spilte gitar og sang denne sangen, og jeg tror ikke det var et tørt øye i hele rommet.
Siden den dagen har de fått en datter, som har begynt i barnehage, og sønnen har begynt på skole. Herregud, som tiden flyr!

Glamorøs tryning og en fortsettelse av gammel utfordring.

Thu, 13 Oct 2011 22:35:01 GMT

Da jeg våknet i morges hadde jeg vondt i nesten hele kroppen. Jeg skjønte jo hvorfor, for på onsdag morgen klarte jeg å tryne glamorøst i innkjørselen vår, og fikk som resultat skrubbsår inni begge hendene, på baksiden av den ene hånden og i panna. Jeg går ikke i bakken ofte, men når jeg først gjør det, gjør jeg det ordentlig, altså. Litt senere på dagen oppdaget jeg at det var litt vondt i hele den venstre armen, og det var jo ikke så rart, for det var jo tross alt den jeg landet på. Hvorfor jeg skulle våkne med vondt i ryggen, magemusklene, hoftene og den venstre leggen er jeg litt mer usikker på, men jeg fikk i alle fall oppdaget skrubbsåret på magen mens jeg lå i senga og funderte.

Nok om det. Jeg tenkte egentlig jeg bare skulle slenge ut en sang som en god natt-melding. Satt og så gjennom gamle innlegg og fikk en trang til å gjøre ferdig den utfordringen jeg drev med i slutten av mars. Da fortsetter jeg like greit der jeg slapp, altså:

day 06 - a song that reminds you of somewhere

Nesten alle sanger jeg hører minner meg om et sted eller en person, men kan vel nøye meg med å nevne denne ene. Sangen er Follow Me av Uncle Kracker, og stedet er Love Boat på Kypros. Jeg var femten da pappa tok med meg, en venninne av seg og datteren hennes til Kypros for å være i to uker. At pappa skulle dra noe sted som helst kom som et lite sjokk, for han dro jo aldri lenger enn en svipptur til Sverige i ny og ne. Men det er vel strengt talt ikke poenget. I løpet av turen falt jeg litt pladask for den britiske DJen som holdt til på denne karaokebaren, Love Boat, og han sang denne sangen helt nydelig. Det var også i denne baren jeg drakk alkohol for første gang, og her var det ikke snakk om å starte med noe smått - Idunn hoppet rett på spriten. Funket fint. Datteren til pappas venninne ble hypnotisert mens vi var der, og bildet av henne og 7-8 andre som tror de er crazy frog vil for alltid være fastbrent i hjernen min. Sweet memories.

God natt!

Den tiden av året.

Wed, 12 Oct 2011 22:37:46 GMT

Hele dagen i går gikk med til å skrive oppgave. Det er ikke overdrivelse en gang. Jeg stod opp, spiste frokost, gikk tur med dyret, fikset meg, dro til Dragvoll, satte meg ned med dataen, skrev til klokken 4, kjøpte middag og spiste med noen andre sistelitenskrivere og fortsatte å skrive til klokka 9. Inni der et sted fikk jeg i meg en koffeindrikk (fresh, siden kaffe ikke vil slutte å smake møkk) for ikke å sovne fra hele greia, og var som resultat i hundre fram til jeg la meg litt før to på natta (fordi jeg skjønte jeg måtte få meg litt søvn, ikke fordi jeg på noen som helst måte var sliten). Klokka 9 dro jeg hjem, og begynte på med skrivingen litt før 11, og holdt det gående til jeg tok kveld. Nå skal det sies at mye av den såkalte skrivingen gikk ut på å stirre ut i lufta, og håpe ordene på mirakuløst vis skulle hoppe opp på skjermen av seg selv, men jeg ble da ferdig. Klokken halv åtte i morges ble oppgaven levert, hele sju timer før fristen. Helt greit, det altså.

Ellers kan jeg jo meddele at jeg nok en gang ser fram til å presse ut 50 000 ord på en måned, og at jeg heller ikke i år aner hvordan jeg skal få til til det. Det er jo ikke sånn at jeg har fire eksamener i begynnelsen av desember eller no (sarkasme, mon tro?).

Men jøss da, nå må jeg se til å komme meg i seng. Det kan umulig være bra å sove så lite to dager på rad. Jeg gjorde det sjakktrekket å se moulin rouge i stad (når gubben har lagt seg, vet du), og sover alltid så godt etter å ha latt tårene trille litt. Jeg hadde virkelig glemt hvor sykt trist den filmen er, husket nesten bare de koselige tingene. Selektiv hukommelse tror jeg vi kaller det. Legger med "Come What May" av Ewan McGregor og Nicole Kidman i håp om å sende flere inn i den gladtriste stemningen jeg plutselig befinner meg i.

God natt, og sov godt!

Plutselig tilbake!

Mon, 10 Oct 2011 12:47:04 GMT

Da er det litt under et halvt år siden jeg erklærte bloggen død. Nå er det tid for gjenopplivning.

Månedene som ledet opp til, samt månedene etter jeg avsluttet bloggingen, var tøffe. Er det noe jeg aldri har vært komfortabel med, er det å vise at jeg sliter. Jeg vil ikke huskes som klagende og negativ. Jeg er jo ingen av delene. Når folk tenker på meg vil jeg de skal se ei glad, ung dame som vet å verdsette alt hun har - fra de små tingene til de enorme. Det har jeg også alltid gjort, men for seks måneder siden var det vanskeligere å gjennomføre, og den kjæreste samboeren min var vitne til flere sammenbrudd når det bare var oss to til stede. Det er ytterst få personer her i verden jeg tillater meg selv å vise den siden til.
Nok om det! Det var da, og nå er nå. Livet er på plass. Timeplanen er til enhver tid pakket full med ting å gjøre, jeg har blitt kjent med en haug fantastiske mennesker, og økonomiproblemer er snart borte for godt. Savnet etter det gode, gamle barndomslivet er borte, og jeg nyter tilværelsen som arkeologistudent. Mitt største problem om dagene er at arbeidstider har en stygg tendens til å passe dårlig, men jeg har tro på at det problemet løser seg med tiden.
Som sagt studerer jeg nå arkeologi, og det er fantastisk morsomt. Klassen er en absurd samling sterke personligheter, og jeg har ganske enkelt ikke noe negativt å si om noen av dem. Digger dem! Pensummengden er til å gråte av, og enkelte fag likeså (nå trenger jeg vel strengt talt ikke nevne hvilke(t) jeg sikter til), men viljen til å fullføre er sterk, selv om jeg tydeligvis har glidd rett tilbake til å være prokrastineringsdronning. Akkurat nå, for eksempel - jeg burde jobbe med øvingsoppgaven som skal være innlevert innen klokken fire i overimorra, som jeg er LANGT fra å være ferdig med, men da går jeg jo glipp av sistelitenpanikken, og hva er vel moro med det?

I tillegg til å studere jobber jeg deltid på kiwi, så jeg har gleden av å sprade rundt i den nydelige, grønne uniformen mellom åtte og 24 timer i uka. Det er koselig det, altså, og folka er sykt greie der også, men jeg må nok innrømme at jeg ikke hadde vært der hadde jeg hatt økonomi til å la være. Studiene er jo i grunn tidkrevende nok i seg selv. Men som man sier: Må man, så må man, og i forhold til hvordan det har ligget an timeplanmessig tidligere, vil jeg påstå dette er et luksusproblem. Dessuten er det jo faktisk ganske få som har det like bra som du og jeg (for å sitere godeste bloggvenninne Maria, som jeg forresten ikke har fått gratulert med idolgreiene før nå, så: Gratulerer så MYE med å gå videre til finalen - du fortjener det så jævlig, for å si det mildt... Jeg har klart å være opptatt hver gang du har vært på TV, men har fått deg med meg på nett i ettertid.)
Men dette får være bra for nå - jeg har jo tross alt en oppgave å skrive! Platon og Aristoteles, here I come!

Bilde 1: Meg i påska.
Bilde 2: Vennegjengen fra ungdomsskolen.
Bilde 3: Togaparty med arkeologifolket - Gotta love it!
Bilde 4: Maria Mohn i Idol!

Å ønske man kunne hatt feil, bare denne ene gangen.

Sat, 23 Jul 2011 23:39:35 GMT

I dag begynte fingrene mine å krible. Ikke pga. en overdreven blogglyst eller noe som helst lignende, for jeg holder meg fremdeles til at denne bloggen er avgått med døden (eller i verste fall befinner seg dypt i koma et sted). Nei, fingrene kriblet i rent sinne, og jeg må rett og slett få det ut. Siden fem-tiden på fredag, da jeg satte meg ned for å sjekke almenntilstanden har jeg gått gjennom sjokk, uforståelse og noe som nærmest kan sies å være raseri. Jeg har vært så heldig å ikke kjenne noen av de innvolverte i tragedien som fant sted i Oslo og på Utøya, men jeg merker dette utysket av en mann har fornærmet meg på et høyst patriotisk nivå, for ikke å snakke om et menneskelig og humanistisk sådan.

Da jeg så den første artikkelen om eksplosjonen i Oslo trodde jeg det var en spøk. Sånt skjer ikke i Norge. Jeg tenkte noen måtte ha hacket seg inn på dagbladets nettsider, for gudene vet det har vært mye av den slags rundt om i verden i det siste, men nei - vg og adressa kunne skrive om den samme hendelsen. Nyhetskanalen ble skrudd på, og samboeren og jeg satt i nummen stillhet og så på bildene av det som kunne vært en krigssone. Det var ikke vanskelig å skjønne hvem som kom til å få den umiddelbare skylden, for hvem andre enn muslimer kunne vel stå bak noe sånt? Vissheten om at den fordømmelsen kom til å finne sted gjorde meg sint, og jeg sa til Knut Haavard at dette like gjerne kunne vært gjort av en høyrefanatiker som var lei av politikken som ble ført i Norge. Samtidig snurret tankene rundt, for om noen faktisk ville ta knekken på ledelsen her til lands, var det vel en smule idiotisk å sprenge bygget mot slutten av en fredags arbeidsdag, midt i fellesferien. Tankene ble feid bort i en krok sammen med andre paranoide tanker jeg har bygd opp gjennom å se for mye på serier som NCIS, Criminal Minds og Bones, og jeg roet meg med tanken på at gjerningsmannen rett og slett må ha vært gunstig treg i topplokket. Så kom ryktene om skyting på Utøya. Norge er et godt, trygt og fredelig land å bo i. To tragedier som dette finner ikke sted samme dag. Én tragedie som dette finner ikke sted! Den ekle tanken spratt opp i hodet nærmest umiddelbart. Avledning. Bomben i Oslo var ikke ment som mer enn en avledning, men for lille Norge var avledningen det verste som hadde hendt på flere tiår. Hvem kunne tro noe mye verre lå i vente?

Da jeg la meg var gjerningsmannen tatt. Ti var bekreftet omkommet på Utøya. Til sammen 17 menneskeliv revet bort på én og samme dag. Noe liknende har ikke skjedd i Norge siden andre verdenskrig. Da Knut Haavard kom hjem fra nattskiftet, når nå enn dette var, hadde dødstallet på Utøya steget til 80. Det tok tid før tallet sank inn. Det var meg uforståelig. Sinnet kom i kok. Jeg kjente ingen av de omkomne, ingen involverte, og så vidt jeg vet, ingen pårørende. Jeg var først og fremst sint på landets vegne. Hvordan kan en av våre egne komme å gjøre noe sånt, for så å påstå at det var nødvendig? 92 mennesker har mistet livet på grunn av denne spyfluas handlinger. La oss ikke gi han tilfredsstillelsen av at dette vil forandre samfunnet i hans retning.

Da jeg la meg var gjerningsmannen tatt. En feig dritt som har besudlet det jeg alltid har vært stoltest av over det lille landet mitt. For jeg er stolt av dette landet. Jeg er stolt av friheten, av demokratiet, av den gratise helsetjenesten og naturen. Men mest av alt er jeg stolt av tryggheten. Ingenting skjer i Norge. Menneskene som bor her er jordnære, intelligente og omsorgsfulle. Det ville aldri falt inn for en nordmann å gjøre noe så groteskt som det denne mannen har gjort. Den tryggheten skal han for i helvete ikke få ta fra meg. Jeg håper resten av Norges befolkning fortsetter å være de intelligente, omsorgsfulle personene de alltid har vært, og at en hendelse som dette ikke sender oss i den samme paranoide retningen som vi har sett så mange andre land gå i. For guds skyld, ikke la en feig massemorder ta fra oss friheten vi er så glade i. Ikke la skylden hvile på noen andre enn skapningen som lo mens han myrdet over 80 unge mennesker.

Mine tanker går til alle omkomne, savnede og pårørende. Jeg har ikke ord.

Foto: Elisabeth Sparre Alnes. Dagbladet.no.

So long and thanks for all the fish.

Tue, 26 Apr 2011 16:55:49 GMT

Jeg har hatt et dilemma en god stund nå, som har ført til en del sporadiske og halvhjertede innlegg her på bloggen. Dilemmaet har vært dette: Jeg liker å blogge. Jeg liker ikke å dele livet mitt med hele verden. Jeg har prøvd å løse problemet ved å blogge om litt andre ting, men det jeg virkelig vil skrive om er det jeg ikke vil at hvem som helst skal kunne lese. Det jeg har kommet fram til er at bloggen blir avsluttet. Jeg kommer til å gå over til papirformat, hvor jeg skriver litt nå og da, limer inn diverse bilder og andre minnesaker, som jeg kan vise fram til familie og venner etter som jeg føler for det. Bloggen sier jeg natta til, men kommer til å la den være her i tilfelle jeg en gang skulle ombestemme meg. For øyeblikket tror jeg ikke det vil skje, men hvem vet?

Ha det godt alle dere som har lest denne bloggen på et tidspunkt eller annet.

Idunn

Dag 5 - Dear mr. President

Thu, 31 Mar 2011 12:22:21 GMT

Plutselig har det gått ei uke igjen, gitt. Hvordan er det mulig at tiden plutselig bare flyr i vei? Jeg har blitt frisk siden sist. Har spist en del kake, og taco, og vafler... Ellers har jeg ikke så mye å fortelle. Så jeg slenger inn neste sang i utfordringen før jeg fortsetter med litt husarbeid.

Day 05 - a song that reminds you of someone

Sangen jeg valgte er P!nk - Dear mr. President. Den minner meg om Lea, ei tysk jente jeg delte soverom med da jeg bodde i Wales. Hun hadde denne som vekkerklokke i ca to måneder, men etter litt avvenning har jeg klart å like den igjen. Savner henne sykt, hun er uten tvil en av de beste vennene jeg har, til tross for at hun bor i Berlin og vi ikke får sett hverandre mer enn en gang i året, om det.

Idunn

Dag 3 og 4 av 30-day song challenge

Thu, 24 Mar 2011 16:05:31 GMT

Formen nådde bunn i går, og jeg klarte ikke tanken på å sette meg foran den bråkete laptopen min engang. I dag er formen en smule bedre, og jeg slenger ut to sanger i dag, så ikke denne utfordringen skal ta mange måneder å gjøre ferdig.

day 03 - a song that makes you happy
day 04 - a song that makes you sad

Først ut er en sang som gjør meg glad. Drømmedame av Trang Fødsel gjør definitivt det, det gjør derimot ikke det faktum at jeg ikke kan spille den av på youtube fordi "denne sangen er blokkert i landet ditt, på grunn av opphavsrett." Jeg kan gå med på blokkering grunnet opphavsrett, men klarer ikke å begripe hvorfor musikken bare blokkeres i enkelte land. Og hvor mange andre land er uansett interessert i å høre på Trang Fødsel, som synger på norsk? Æsj, jaja. Jeg blir også glad av å høre på denne sangen: Volbeat - We. Får sånn hyttetur-til-Aure-følelse. Volbeat er forresten dansk.

Neste sang er en sang som gjør meg trist. Simple Plan - Untitled:

Jeg oppdaget Simple Plan da jeg gikk på ungdomsskolen, i fjortistidens det-er-synd-på-meg-periode. Nå hører jeg ikke på bandet mer, med unntak av de få gangene jeg er i fullt ut deppehumør. Denne sangen festet seg litt mer enn de andre, kanskje fordi jeg satt og hørte på akkurat denne da jeg fikk vite en gutt jeg hadde gått på skole med hadde dødd som følge av en trafikkulykke. Vi var aldri venner, så en del av meg har alltid vært litt irritert over at jeg skulle bli så trist over den nyheten, men han var en type person man ikke kunne la være å like. Han var to år eldre enn meg, og jeg hadde inntrykk av at hele ungdomsskolen så opp til ham, inkludert meg. Det siste året han levde ble det spilt inn en dokuserie hvor han var en av fire hovedpersoner. Den ble sendt etter han døde, og jeg vet jeg satt klistret foran skjermen for å få med meg hver episode. Du finner serien her. Hvil i fred, Dennis. Ufattelig at det snart har gått seks år.

Idunn.