Kort tid etter fikk jeg svar fra statssekretær Hilde Singsaas, som mente det var "feil" å si at handlingsrommet var på over 400 milliarder kroner. Riktig nok var det "i og for seg riktig" - poenget var bare at det reelle handlingsrommet har vært mye mindre - anslagsvis ca. 170 milliarder kroner.

Også statsministeren uttalte på sin pressekonferanse om den såkalte vekstpakken 5.mai at "Det er sånne Civita-tall. Det er helt vanvittig hvordan de folkene får lov til å holde på. (...) ..dere må slutte å lese Civita, for tallene er helt og absolutt totalt feil. Og de er så omtrentlige i den måten de gjengir tall på. Ja." Finansministeren supplerte statsministeren med et høyt og tydelig "tiltredes".

Mitt svar til Singsaas kom på i Dagsavisen dagen etter, og der forklarte jeg hvordan Regjeringen selv har mulighet til å påvirke størrelsen på det reelle handlingsrommet, særlig når det er flertallsregjering i åtte år.

Etter dette fortsatte diskusjonen, bl.a. på twitter, mellom Singsaas og meg. I den forbindelse ble også Høyre og Erna Solberg kritisert, fordi de har sagt at handlingsrommet, i reelle penger, har vært på over 300 milliarder kroner. Ifølge Singsaas er det "meningsløst" å bruke et slikt tall.

Senere har finanskomiteens leder, Torgeir Michaelsen, gått inn i debatten, bl.a. ved å skrive denne bloggen , der han påstår at Civita og Høyre "trikser med tall", samtidig som det "reelle handlingsrommet" reduseres ytterligere til 107 milliarder kroner. Jeg svarte han direkte i bloggen hans her.

En rimelig oppsummering av debatten er nok som følger:

Det er ingen uenighet om tallene: Handlingsrommet på statsbudsjettet har økt med over 400 milliarder kroner i løpende priser - altså nominelt - siden 2005. Justert for inflasjon er handlingsrommet økt med over 300 milliarder kroner. Justert for pris- og lønnsvekst i henhold til statsbudsjettsdeflatoren er handlingsrommet økt med 178 milliarder kroner. Justert for det Finansdepartementet kaller "tekniske justeringer" blir handlingsrommet 170 milliarder kroner. Og foretas det ytterligere justeringer, som Michaelsen gjerne vil gjøre, synker handlingsrommet til 107 milliarder kroner. Antagelig er det mulig å finne enda flere forhold som kan justere handlingsrommet ytterligere ned, dersom man gjerne vil det.

Men debatten dreier seg altså ikke om tallene, selv om man lenge kunne få inntrykk av det - siden mine tall ble omtalt som "feil", "meningsløse" og et resultat av "triksing" - og som tall man ikke burde få "lov til å holde på med", ifølge statsministeren.

Det diskusjonen dreier seg om, er om disse tallene er relevante og brukbare til noe som helst, eller om det kun er det deflatorjusterte tallet som gir mening?

La meg starte med det nominelle tallet på over 400 milliarder kroner. Jeg er enig i at det ikke gir mye mening å bruke dette tallet, dersom man skal vurdere det handlingsrommet man reelt sett har. Når tallet likevel er verdt å trekke frem, er det fordi regjeringspartiene selv gjør det. Når de skal skryte av alt de har fått til innenfor handlingsrommet, bruker de nemlig gjerne nominelle tall. Det statsministeren mener at Civita ikke burde ha "lov til å holde på" med - har altså Arbeiderpartiet lov til å holde på med. Her er ett eksempel:

Dette er fra en skrytebrosjyre fra Arbeiderpartiet. Her viser partiet hvordan veibevilgningene har økt siden 2005 - i løpende priser, altså nominelle tall. Skal man vurdere hvor høyt veibevilgninger er prioritert, må altså dette sees i forhold til det nominelle handlingsrommet på over 400 millarder kroner - og ikke Michaelsen deflatorjusterte handlingsrom på litt over 100 milliarder kroner.

Hva så med det inflasjonsjusterte tallet på over 300 milliarder kroner?

Det er et tall som er enda mer relevant - av minst tre grunner:

For det første er det et reelt tall, altså justert for den generelle inflasjonen.

For det annet fins det nok enda flere eksempler på at Regjeringen skryter av bevilgninger som bare er justert for inflasjon. Blant annet er det grunn til å lure når man av og til hører hvordan Regjeringen fremstiller veksten i kommuneøkonomien. 6.mai var det et innslag om kommuneøkonomien i Dagsrevyen. Der fikk vi vite at bevilgningene i kommunesektoren neste år skal økes med 6 - 6,5 milliarder kroner. I dag var Senterpartiets parlamentariske leder, Lars Peder Brekk, på Politisk kvarter og sa at bevilgningene til kommunene hittil under Stoltenberg II-regjeringen har økt med i underkant av 70 milliarder kroner. Jeg vil utfordre Torgeir Michaelsen eller andre fra regjeringsapparatet til å fortelle oss om dette er nominelle tall, inflasjonsjusterte tall eller deflatorjusterte tall?  Jeg utelukker ikke at dette er tall som er deflatorjusterte, men dette fremstår som uklart for meg. Er det nominelle eller bare inflasjonsjusterte tall, må de jo være meningsløse og dessuten trikset med?

Men det er også en viktigere grunn til at man ikke bare kan følge Torgeir Michaelsen når han prøver å etterlate inntrykk av at politikerne ikke kan gjøre noe for å utvide det reelle handlingsrommet, noe Singsaas også argumenterer med i et innlegg i Dagsavisen i dag - men bare passivt må registrere at et handlingsrom på over 400 eller 300 milliarder kroner synker til litt over 100 milliarder kroner.

Denne reduksjonen er nemlig i all hovedsak et resultat av politikk. Det er riktig nok slik at politikerne ikke kan bestemme nøyaktig hva slags pris- og lønnsvekst vi får - men politikerne kan påvirke pris- og lønnsveksten, og de kan i høy grad gjøre noe med de automatiske utgiftsbindingene som ligger i budsjettet. Pensjonsreformen er jo et eksempel på det: Politikerne bestemmer seg - over partigrensene - for å gjennomføre en reform som skal dempe den langsiktige utgiftsveksten og styrke inntekstssiden i budsjettet, bl.a. ved å få flere seniorer til å jobbe lenger. Singsaas nevner selv det samme i sitt innlegg i dag: Selv om ingenting kunne vært gjort annerledes i de åtte årene som er gått, er det helt klart at "noe må gjøres" når "vi retter blikket fremover".

Reformer som skal dempe utgiftsveksten, kan være upopulære - og det skal Torgeir Michaelsen ha: Reformiveren i norsk politikk er ikke påfallende stor for tiden. Men de er ikke umulige, spesielt ikke når man har en flertallsregjering som sitter lenge. Michaelsen kan godt si at Regjeringen ikke har ønsket å gjennomføre slike reformer, men det er uheldig at han later som det ikke er mulig.

Når man leser Singsaas og Michaelsen kan man nesten få inntrykk av at demokratiet vårt er kjøpt opp av byråkratiet, og at politikerne sitter handlingslammet tilbake. Men i virkeligheten er det motsatt: Det er politikerne som bestemmer hva som skal gjøres - mens byråkratiet gjør slik politikerne bestemmer.

Overskriften på denne bloggen er ikke bokstavelig ment - jeg bruker bare de ordene Arbeiderpartiet bruker om andre.

Selv syns jeg det er helt fair å bruke alle tall som er korrekte, bare man på en skikkelig måte redegjør for hva slags tall det er.

Brosjyren foregir bl.a. å fortelle oss hva som vil skje med skolepolitikken, dersom Høyre og Fremskrittspartiet overtar styringen av landet. Ifølge lederen i FpU, Himanshu Gulati, hefter det imidlertid et problem med brosjyren: Den er full av løgn.

AUFs leder Eskil Pedersen benekter dette og mener at han har dokumentasjon som beviser at det brosjyren påstår, er sant. Han viste til Høyres og Fremskrittspartiets programmer, men også til "erfaring" med den forrige borgerlige regjering.

En av påstandene i brosjyren som ble spesielt berørt i Politisk kvarter, er at "elever må betale mer selv", dersom Høyre og FrP får det som de vil. Ifølge AUF-lederen vil Høyre nemlig fjerne - eller "se mer fleksibelt på" - gratisprinsippet i skolen. Han greide ikke å gjøre rede for hvilken dokumentasjon han hadde for å hevde dette, men på twitter etterpå viste han bl.a. til at det ikke var gratis skolebøker i videregående under Bondevik II-regjeringen.

Nå viser det seg at Høyre ikke har programfestet ett ord som rokker ved gratisprinsippet i skolen eller ved ordningen med "gratis skolebøker". Det kunne Torbjørn Røe Isaksen, som ledet redaksjonskomiteen på Høyres landsmøte, fortelle til NRK litt senere på dagen. FrP har ennå ikke hatt sitt landsmøte, men det er heller ingenting i FrPs programforslag som rokker ved gratisprinsippet i norsk skole - snarere tvert om.

Det er altså ingenting i Høyres og Fremskrittspartiets programmer for neste periode som tyder på at det er sant at "elever må betale mer selv", dersom disse to partiene overtar styringen av landet.

Så hva bygger AUF på? Kan det være "erfaringen" med tidligere borgerlige regjeringer - og hva var i så fall den? Siden jeg var utdanningsminister i Bondevik II-regjeringen kan jeg kanskje bidra til å belyse saken.

Først et par ord om det såkalte gratisprinsippet:

Uttrykket "gratisprinsippet" betyr selvsagt ikke at noe er gratis. En mer presis beskrivelse er at det er skattefinansiert.

All utdanning i Norge - fra og med grunnskolen til og med høyere utdanning - er "gratis", dvs. skattefinansiert. Det betyr imidlertid ikke at alle sider ved utdanningen er 100 prosent skattefinansiert, eller at alt man anser som nødvendig for å kunne gjennomføre utdanningen eller en dag på skolen, er skattefinansiert eller "gratis". Generelt kan man si at gratisprinsippet gradvis blir mindre absolutt, jo høyere opp i utdanningsløpet man kommer. Eller sagt med andre ord: Du må betale mer selv i høyere utdanning enn du må i grunnskolen.

Så hva var erfaringen med den forrige borgerlige regjeringen - altså Bondevik II-regjeringen?

I grunnskolen ble gratisprinsippet strammet til så kraftig at det møtte kritikk. Blant de som var særlig kritiske, var arrangørene av Hvite Busser-turene, fordi det ble mye vanskeligere å arrangere slike turer. Mange var også kritiske, fordi det ble vanskeligere å gjennomføre leirskoler.

I videregående opplæring skjedde det to ting: På den ene side er det riktig, som AUF-lederen antyder, at vi unnlot å innføre ordningen med gratis skolebøker, dvs. en utlånsordning - men dette var før ordningen hadde trådt i kraft. Vi gjorde det imidlertid ikke for å spare penger for det offenlige eller for at elever skulle "betale mer selv". Vi gjorde det fordi vi mente at dette faglig sett var en dårlig ordning - fordi kvaliteten på læremidlene over tid ville bli dårligere, og fordi læremidlene ikke kunne brukes slik man ofte bruker læremidler når man er i ferd med å bli student; med å notere, "gule ut " osv.

Så hva gjorde vi i stedet? Vi innførte en kraftig forbedret støtteordning for elever i videregående opplæring, slik at ingen, av økonomiske grunner, skulle hindres i å gjennomføre videregående opplæring eller skaffe seg de læremidlene de trengte. Vi økte støtten med 650 mill. kroner eller 33 prosent fra ett år til et annet. Det førte til at over 10.000 flere elever fikk mer i stipend, at ingen lenger behøvde å ta opp lån, og at noen elever fikk mer enn 20.000 kroner mer i årlig stipend.

I høyere utdanning var det Bondevik II-regjeringen som sørget for at gratisprinsippet ble lovfestet - for øvrig akkurat slik studentene hadde ønsket seg.

Alt oppsummert er det altså ingenting i AUFs påstander om at "elever må betale mer selv", dersom det blir et regjeringsskifte. Det er ingenting i programmene eller politikken til Høyre eller FrP som tilsier det (og neppe heller noe i KrFs og Venstres politikk og programmer) - og det er heller ingenting i de "erfaringer" AUF måtte ha med tidligere borgerlig regjering.

AUFs påstand er med andre ord fri fantasi.

Etter å ha hørt debatten gjør jeg meg noen refleksjoner:

For det første det åpenbare: Det blir ingen endringer i abortloven.

Det er nå bare KrF som ønsker innstramninger i loven, og avstanden mellom KrF og alle de andre partiene er større enn på lenge. Mens de andre partiene, delvis etter omfattende debatt, har bestemt at de stort sett vil beholde loven slik den er - ønsker KrF en fundamental endring og innstramning av loven. KrF vil helst bare tillate abort når det er fare for mors liv, når barnets tilstand er uforenelig med liv og når graviditeten har oppstått som følge av tvang eller voldtekt.

Til trøst for dem som er skuffet over vedtaket på Høyres landsmøte er det kanskje verdt å tenke over dette: Jeg tror ikke paragraf 2c hadde blitt fjernet, selv om landsmøtet hadde vedtatt dette. Høyre og KrF hadde ikke hatt flertall i Stortinget, og jeg tror ikke det er en sak som (et splittet) Høyre ville forsøkt å trumfe igjennom, eller en sak som Venstre og/eller FrP ville gitt i forhandlinger.

Utfallet av avstemningen på Høyres landsmøte var nok litt mindre overraskende enn man kunne få inntrykk av. Denne saken har vært drøftet på flere landsmøter, og stort sett har de som ville foreta innstramninger i paragraf 2c, tapt. Unntaket var 2001, da det altså ble det motsatte resultat. Det betyr at Høyre hadde det på programmet i Bondevik II-regjeringen, men siden det var en mindretallsregjering, var det ikke mulig å få det vedtatt i Stortinget - og derfor ble det heller aldri fremmet som sak.

Det som kanskje var litt overraskende i dag, var at noen av debattantene mente at en slik debatt overhodet ikke hører hjemme i et liberal-konservativt parti som Høyre, at det nærmest var uhørt av programkomiteen å ta det opp, og at forslaget burde trekkes. Men hvor skulle et slikt spørsmål høre hjemme, om ikke nettopp i et konservativt parti? I Høyres prinsipprogram, som ble vedtatt i 2008, heter det for øvrig at Høyre "kontinuerlig (vil) vurdere grensene og reglene for lovlig svangerskapsavbrudd", bl.a. fordi "adgangen til å avbryte svangerskap er problematisk i forhold til prinsippet om beskyttelse av menneskelig liv".

Personlig mener jeg at programkomiteens standpunkt også kan karakteriseres som et liberalt standpunkt, og det har jeg skrevet om her.

Det virker også som vi kan konstatere at den nye abortdebatten, som jeg skrev om her, er nokså død. Jeg vet ikke hvor representativ debatten på Høyres landsmøte er, men det var påfallende hvordan fokuset nå var flyttet tilbake til kvinnens selvbestemmelsesrett og argumentasjonen fra 1970-tallet. Jeg vet ikke hvorfor dette har skjedd, men en mulig forklaring kan være at vi på 1990-tallet fortsatt ble sjokkert over at det kunne foretas og ble foretatt sene aborter - som altså er fremprovoserte fødsler - på grunnlag av fosterets egenskaper, dvs. at denne typen selektive aborter var mulig og tiltok i omfang. I dag virker det ikke som dette sjokkerer lenger; vi har antagelig vent oss til det. Selv da det for en tid tilbake (igjen) ble "avslørt" at levedyktige fostre blir abortert, og at noen av dem også overlever fødselen og må legges bort for å dø, vakte det relativt liten interesse.

Jeg tror den neste abortdebatten vil dreie seg om å utvide grensen for selvbestemt abort, slik jeg skriver om her . I Arbeiderpartiet er det krefter som forlengst har foreslått at abortgrensen bør forlenges fra 12 til 16 uker. SV har allerede programfestet 16 uker, mens Rødt har programfestet 18 uker. I Sverige er abortgrensen utgangen av 18.uke, mens grensen i Danmark er som hos oss.

Debatter om samfunnets holdning til inngripen ved livets begynnelse og slutt er ikke trivielle debatter som ikke hører hjemme i et parti. De bør høre hjemme i ethvert parti. Det er ikke helt uten grunn at et samlet storting står bak den lovfestede retten for helsepersonell til å reservere seg mot å delta i et abortinngrep. Abort er, i vårt samfunn i dag, anerkjent som et samvittighetsspørsmål.

Selv tror jeg bare det er et spørsmål om tid før vi også får en større debatt om aktiv dødshjelp - og om hva som skal være kriteriene for å få aktiv dødshjelp -  slik vi så tegn til bl.a. på Venstres landsmøte. Dersom - eller kanskje mer realistisk: når - det blir vedtatt, vil også medvirkning til aktiv dødshjelp være et soleklart samvittighetsspørsmål som det vil bli mulig å reservere seg mot.

Til slutt: Høyres tillitsmenn og -kvinner kan være stolte av at de har en partileder som tonet flagg i debatten og sa det hun mente - enda alle visste at dette var en kontroversiell sak, og at sannsynligheten var stor for at hennes syn ville tape. Dermed viser hun hvordan et parti kan holde idedebatten levende - og hvordan man kan respektere hverandre, selv om man har ulikt syn.

Høyre gjorde som SV, som jeg skrev om her: De tok debatten, viste frem tvil og uenighet og innrømmet at dette er vanskelig. Det tjener, tross alt, Høyre til ære.

Og Erna Solberg og Bent Høie gikk ned med flagget til topps.

Jeg vet ikke hvordan oppslutningen om de ulike standpunktene i Høyre nå er, men Kveldsnytt melder i alle fall om knivskarp konkurranse mellom fløyene.

Det er mange entusiaster på begge sider: Noen vil stå fast på standpunktet fra 2001 om at paragraf 2c i abortloven bør endres - mens andre vil at paragrafen skal forbli slik den er.

Det fremføres mange gode argumenter på begge sider. På ett punkt syns jeg likevel argumentasjonen til de som forsvarer paragraf 2c, halter.

Det desidert viktigste argumentet som fremføres mot å fjerne eller endre paragraf 2c, er ikke at (potensielt) syke barn er mindre verdt enn andre barn, men at kvinnen ikke selv lenger kan bestemme om hun vil senabortere eller ikke.  Det argumenteres med at kvinnen selv er den nærmeste til å bestemme, og at det er "formyndersk" at andre skal gjøre det. Sofie Mathiassen i DN, som selv har en bakgrunn fra Unge Høyre, mener at programkomiteen er like "bakstreversk" som motstanderne av selvbestemt abort var på 1970-tallet.

Men er det ikke en logisk brist her?

I Norge har vi selvbestemt eller "fri" abort til utgangen av 12.svangerskapsuke. Etter utgangen av 12.svangerskapsuke har vi et nemndsystem, som innebærer at det er noen andre enn kvinnen som skal ta beslutningen, og at denne beslutningen skal tas på grunnlag av et sett kriterier som er nedfelt i loven.

Etter utgangen av 12.svangerskapsuke er det altså ikke selvbestemt abort i Norge. Beslutningen er, tvert om, overlatt til samfunnet.

Diskusjonen dreier seg derfor egentlig om hvilke kriterier samfunnet skal legge til grunn for å kunne innvilge en sen abort. Hvilke grunner syns vi er legitime? Hvilke grunner er i samsvar med de grunnleggende verdiene vi gjerne vil leve opp til? Hvilke grunner kan vi leve med i det lange løp?

Men i stedet for å føre denne debatten, er det nå mange som bare er opptatt av kvinnens rett til selv å bestemme - fordi hun er den beste til å bestemme.

I så fall mener jeg diskusjonen burde dreid seg om noe helt annet - nemlig om hvorvidt grensen for selvbestemt abort like gjerne kan skyves lenger ut i svangerskapet. Hvis det er kvinnens selvbestemmelse som er avgjørende - ja, så vil jo det logiske være å gi henne selvbestemmelse. En naturlig konklusjon kunne f.eks. være at grensen for selvbestemt abort flyttes til uke 18.

Dersom grensen flyttes, vil motstanderne av Høyres programkomite oppnå to ting: Det vil være kvinnen som bestemmer - og loven behøver ikke lenger å inneholde noen paragrafer som forskjellsbehandler barn på grunnlag av deres egenskaper. Så hvorfor foreslår de ikke dette?

Hvis debatten sto mellom disse to standpunktene - en abortgrense på 12 eller 18 uker - ville jeg selv stemt for 12 uker.

Abort er, uansett når og hvorfor den utføres, etisk problematisk. Har det skjedd en unnfangelse, fins det et liv, og dette livet vil normalt bli et barn, dersom ingen, med vilje, avbryter livet.

Historien har vist at vi trenger en angrefrist, men i et moderne og opplyst samfunn som det norske bør 12 uker være nok.

Siden 2001 har Høyre ment at abortlovens paragraf 2c bør fjernes, og dette er et standpunkt programkomiteen ønsker å videreføre i det nye programmet. Nå øker imidlertid motstanden mot å fjerne denne paragrafen, og utfallet av en avstemning på landsmøtet er uvisst.

Selv har jeg engasjert meg i spørsmålet i mange år. I 1996 utga Kristin Halvorsen (SV), Kristin Aase (KrF) og jeg (H) en bok som vi kalte "Abort - en debatt for 90-årene". Der advarte vi mot farene ved selektiv abort. Det ble kalt "den nye abortdebatten", der både høyre- og venstresiden sto sammen. Oppmerksomheten ble flyttet bort fra abort som et rent kvinnespørsmål, slik det var på 1970-tallet, og over til en debatt om fosterets verdi. Årsaken var de nye mulighetene for selektiv abort som den teknologiske utviklingen åpnet for. Eller for å sitere en doktoravhandling fra 2003:  

"Representantene for den nye abortdebatten lyktes i å vinne gehør (...) for at selektiv abort burde diskuteres uavhengig av generell abort. Fokus på de funksjonshemmedes sak, på deres materielle og sosiale vilkår, på retten til å være annerledes, på et inkluderende samfunn samt kvinners rett til ikke å få sitt svangerskap invadert av såkalt "mannlig" fosterteknologi, var og er temaer som forener høyst ulike politiske krefter til felles skepsis. Ingen av disse temaene er relevante for det generelle abortspørsmålet. Den nye abortdebatten ble derfor ikke enda en ny utgave av debatten om fosterets status, eller om kvinnens råderett over egen kropp. I stedet ble det en fornyet abortdebatt - en debatt om likeverd, "sortering", annerledeshet, diskriminering og kvalitet i svangerskapet. Forstått slik kan det virke som den kritiske posisjonen har maktet å oppnå en konsensus omkring selektiv abort som man aldri har vært i nærheten av når det gjelder generell abort."

Denne nye abortdebatten er ikke mindre aktuell i dag. Det er heller ikke rart at debatten dukker opp igjen med jevne mellomrom. Enhver generasjon har en soleklar rett til å diskutere slike eksistensielle spørsmål i lys av de utfordringer som til enhver tid råder. 

Så hva dreier debatten i Høyre seg om nå?

Abortloven inneholder, enkelt sagt, to deler: 

Den ene og viktigste delen er den som gir kvinner adgang til selvbestemt abort innen utgangen av 12.svangerskapsuke. Det tas cirka 15000 slike selvbestemte aborter i året, og denne delen av loven er det ingen i Høyre som vil røre.

Den andre delen av loven gir kvinner adgang til å søke en offentlig nemnd om å få innvilget abort etter 12.svangerskapsuke. Det fremmes for tiden ca. 6-700 slike søknader i året, og nesten alle blir innvilget.

Det er ikke «fri» abort etter 12.uke i Norge. For at en søknad skal kunne innvilges, må derfor ett eller flere kriterier oppfylles. Disse kriteriene er listet opp i abortlovens paragraf 2 og omfatter a) om det er fare for kvinnens helse, b) om kvinnen er i en vanskelig livssituasjon, c) om det er fare for alvorlig sykdom hos barnet, d) om graviditeten er resultat av voldtekt eller incest, og/eller e) om kvinnen er psykisk syk eller utviklingshemmet.  I tillegg til at ett eller flere av disse kriteriene må være oppfylt, skal nemnda ta hensyn til kvinnens samlete situasjon og bl.a. «legge vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon».

Slik loven er formulert, der det altså skal legges meget stor vekt på kvinnens eget syn og situasjon, er det ikke til å undres over at nesten alle søknader blir innvilget. Når tallet likevel ikke blir 100 prosent, har det bl.a. sammenheng med at loven også setter noen mer absolutte grenser. I den samme paragrafen heter det nemlig at det skal bli vanskeligere å få innvilget abort, jo lenger ut i svangerskapet man er kommet.  Etter 18.svangerskapsuke skal det «særlig tungtveiende grunner» til, og er det grunn til å tro at fosteret er levedyktig utenfor mors liv, skal abort ikke innvilges. Sagt med andre ord: Fosterets rettsvern blir gradvis sterkere ettersom svangerskapet skrider frem.

Tallene for innvilgede senaborter i perioden 2004 - 09 illustrerer dette godt:

For søknader mellom 12. og 18.svangerskapsuke ble 97,5 prosent innvilget.

For søknader mellom 18. og 22.svangerksapsuke ble 89,9 prosent innvilget.

For søknader etter utgangen av 22.svangerskapsuke (som egentlig er levedyktighetsgrensen) ble 55,4 prosent innvilget.

Høyres programkomite ønsker å fjerne paragraf 2c, som gir adgang til senabort, dersom «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet».

Kriteriet i paragraf 2c blir ofte omtalt som «den eugeniske indikasjon», men dette kan gi et feilaktig inntrykk. Riktig nok ble denne paragrafen omtalt som «eugenisk» både i forbindelse med abortloven av 1960 og 1975, men det har ikke vært noe påfallende trekk ved den norske debatten at man gjennom selektiv abort har ønsket å «behandle» bort tilstander og arveanlegg som man i samfunnet så på som uønsket.

Problemet med paragraf 2c er først og fremst av moralsk karakter, fordi den berører vårt syn på likeverd. Paragrafen indikerer at menneskeverdet kan graderes, og at noen mennesker er mindre verdt enn andre, ettersom noen fostre har et svakere vern mot å bli valgt bort enn andre.  Eller sagt på en annen måte: Fristen for å få innvilget abort er forskjellig, avhengig av fosterets egenskaper. Fostre som er eller potensielt kan bli syke, kan - med dette som eneste begrunnelse - aborteres senere i svangerskapet enn fostre uten kjente eller spesielle egenskaper.

Å fjerne denne paragrafen vil altså fjerne (potensiell) sykdom hos fosteret som selvstendig kriterium for abort etter utgangen av 12.svangerskapsuke. Det betyr ikke disse fostrene får et sterkere vern enn andre - det betyr bare at de får samme vern. Fortsatt kan nemnda innvilge senabort på barn som er eller vil bli syke, dersom svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet vil være en «urimelig belastning» for kvinnen. Det skal i den forbindelse legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon.

Høyres programkomité har fått kritikk for å hevde at en fjerning av paragraf 2c ikke vil føre til noen innstramning i praksis. Man spør seg hva som er vitsen med å endre loven, dersom det ikke skal ha noen konsekvenser?

Svaret fra komiteen har vært prinsipielt: Man ønsker å gjøre det helt klart at et fosters egenskaper ikke kan være et selvstendig kriterium for å få innvilget en sen abort. Alle mennesker har samme verdi, og det må også prege abortloven.

Men er det riktig at en endring ikke vil eller bør få noen konsekvenser i praksis?

Jeg mener at kritikerne av Høyres programkomite må bære noe av ansvaret for at debatten her har utviklet seg litt rart. De kritiske innvendingene som kommer, dreier seg jo nettopp om tenkte tilfeller, som er meget vanskelige: Man spør typisk om Høyres programkomité virkelig mener at en kvinne som ikke makter å ta seg av et barn med f.eks. Downs syndrom, skal tvinges til å føde det?

Men det er nettopp når spørsmålet stilles slik at Høyres programkomité får rett: En kvinne som (mener at hun) «ikke makter å ta seg av et barn», vil nemlig fortsatt få innvilget abort, basert på de kriteriene som ellers står opplistet i lovens paragraf 2.

Derimot kunne vi sette spørsmålet på den motsatte spiss og spørre om en svært ressursrik og sterk kvinne, som utmerket godt kjenner til loven om selvbestemt abort, og som uten videre kan ta seg av et barn med Downs syndrom, bør få innvilget en sen abort, bare fordi hun ikke har lyst på et barn med Downs syndrom?

Jeg mener nei, hvilket også er helt i tråd med lovens intensjon. Vi har ikke selvbestemt abort etter 12.uke, og derfor skal det noe til for å få innvilget abort etter denne fristen. Og etter programkomiteens mening må det altså noe mer til enn utelukkende potensielle egenskaper ved barnet.

Ingen vet - selv ikke Helsedirektoratet - nøyaktig hvilke situasjoner de kvinnene er i, som søker, og stort sett får innvilget, en abort etter 12.svangerskapsuke. Det foreligger riktig nok statistikk over hvilke kriterier for å innvilge abort som brukes av nemndene, men i en del tilfeller er årsaker ikke oppgitt, og i noen tilfeller brukes flere av kriteriene som er listet opp i paragraf 2. Dessuten vet vi ingenting om hvor alvorlig situasjonen for de angjeldende kvinnene egentlig er. Er alle kvinnene i en vanskelig situasjon - eller finnes også kvinner som bare har «lyst» til å slippe å få et barn som er eller vil bli sykt?

Slik jeg tolker statistikken, er ikke den viktigste årsaken til avslag at nemndene ikke finner kriterier den kan bruke, men at en del kvinner har kommet for langt i svangerskapet. I perioden 2004 - 09 ble bare fire søknader avslått før 18.uke, mens 60 søknader ble avslått etter 18.uke. Ca. 200 - 250 kvinner får årlig innvilget en sen abort på grunnlag av paragraf 2c. Hvor mange av disse kvinnene som ikke kan vise til noen andre omstendigheter for å få innvilget abort enn barnets potensielle sykdom, er umulig å vite. Men fjernes paragrafen, kan det nok tenkes at det finnes tilfeller, der kvinnens situasjon og syn på sin egen situasjon er så uproblematisk, at hun ikke vil få innvilget en abort. I så fall er det, etter mitt skjønn, riktig.

Det er 35 år siden vi fikk den någjeldende abortloven.

Siden den gang har det skjedd en rivende utvikling, både i abortteknologi og fosterdiagnostikk, og i vår kunnskap om fosterlivet. Etter min mening er det merkelig om abortloven skal være immun mot endringer, helt uavhengig av hva som skjer i den virkelige verden.

12 ukersgrensen er like tilfeldig i dag som den var den gangen. Det skjer ingenting spesielt med fosteret ved 12 uker som gjør at det akkurat på dette tidspunkt blir mer verneverdig. Grensen kunne altså like gjerne vært satt ved 11. eller 13. uke.

Det er imidlertid en god grunn til at grensen ikke er satt ved 18. eller 20.uke, for da endres selve abortmetoden. Før 12.uke kan man bruke «utskraping» eller medikamenter som fremprovoserer en «naturlig» abort, og det kan fortsatt gi en viss mening å snakke om en «celleklump», slik sjargongen var på 1970-tallet. Når det utføres en senabort mellom 18. og 22.uke, derimot, skjer det i virkeligheten en fremprovosert fødsel. Barnet er «fiks ferdig» - det er bare ikke levedyktig utenfor mors liv, fordi lungekapasiteten ikke er ferdig utviklet. At slike aborter er en større påkjenning å gjennomføre for de som er involvert, herunder også helsepersonellet, sier seg selv.

En viktig grunn til at abortlovens bestemmelser om senabort bør være til vurdering, har altså sammenheng med utviklingen i fosterdiagnostikk, genetikk og medisin. Vi får stadig større kunnskap om fosteret. Stadig mer om fosterets nåværende og fremtidige egenskaper kan avdekkes stadig tidligere i mors liv. Noe som nå diskuteres, er bl.a. om det finnes et «homogen», dvs. om man allerede på fosterstadiet kan avsløre om vedkommende blir homofil. Høyde, vekt, hårfarge og fremtidige sykdommer vil også kunne avdekkes, og alt dette vil påvirke vårt syn på hva som er normalt og hva som er ønskverdige egenskaper ved et menneske. En undersøkelse som ble gjort i USA for en del år tilbake, viste at ganske mange ville tatt abort, dersom de f.eks. fikk vite at barnet de bar på, ville bli tykt.

Det er altså selektive aborter, begrunnet i fosterets egenskaper, som nå diskuteres. Slike selektive aborter kan innebære alt fra fjerning av fostre med tilstander som er uforenelige med liv - til ren og skjær eugenikk, der man bevisst velger ut de «beste» fostrene. En svensk skala som er laget, forsøker å illustrere dette ved å vise de ulike "nivåene" eller grunnene til at man kan ta en selektiv abort basert på egenskaper ved fosteret:

1. Skaden er uforenelig med liv etter fødselen
2. Barnet fødes sykt og dør formodentlig i løpet av første leveår
3. Barnet er friskt ved fødselen, men blir deretter sykt og dør før voksen alder
4. Barnet vil gjennom hele livet ha et handikap eller en sykdom som krever økt omsorg og støtte fra omgivelsene
5. Barnet vil bli født med en misdanning eller skade som kan korrigeres ved operasjon eller medisinsk behandling
6. Barnet fødes med anlegg for en sykdom som vil bryte ut en eller annen gang i voksen alder, og som formodentlig vil forkorte livslengden
7. Barnet vil antagelig være friskt, men det vil ha anlegg for sykdom som genetisk vil bli videreført i befolkningen
8. Barnet er friskt, men har en egenskap som foreldrene ikke ønsker, som for eksempel kvinnelig kjønn

Jeg tror ikke noen vet hvor langt ned på denne skalaen abortlovens paragraf 2c i Norge i dag praktiseres. Til det vet man for lite om de som får innvilget abort i henhold til paragraf 2c. Vi vet at paragrafen i hvert fall praktiseres på de fire første nivåene. Men slik loven er formulert, ser den for meg også ut til å kunne dekke de tre neste nivåene. I paragraf 2c heter det nemlig at man kan få innvilget abort, dersom «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet» (min utheving).

Dette gir for øvrig anledning til å nevne at heller ikke Høyres programkomite helt vil fjerne muligheten til å beholde egenskaper ved fosteret som et selvstendig abortkriterium. Komiteen foreslår nemlig at "tilstander som ikke er forenlige med liv, skal i seg selv gi grunnlag for abort». Dette innebærer at også Høyres programkomite aksepterer det første og kanskje også andre nivået - et standpunkt Høyre for øvrig hele tiden har hatt.

Spørsmålet er om vi, ved å beholde paragraf 2c, kan unngå en utvikling der stadig flere anlegg og egenskaper sorteres bort ved hjelp av abort sent i svangerskapet?

Jeg tror ikke det.

Utviklingen viser at stadig flere anlegg og egenskaper vil kunne avdekkes tidlig i fosterlivet. Utviklingen tilsier også at de som bærer fosteret, vil kunne få kunnskap om fosterets egenskaper stadig tidligere i svangerskapet. Dermed vil også stadig flere anlegg og egenskaper - enten vi i dag betrakter dem som sykdommer eller ikke - kunne komme inn under paragraf 2c.  En sen abort på grunnlag av begrunnelsen på det siste nivået, altså punkt 8 over, skal ikke kunne innvilges i Norge. Indirekte kan det selvsagt likevel skje, dersom definisjonen av og synet på hva det vil si å være «frisk» endrer seg.

Uten en lovendring slik Høyre har gått inn for, vil det være den medisinske utviklingen og nemndenes praksis som avgjør det faktiske innholdet i denne paragrafen - ikke lovgiverne som følge av en åpen og demokratisk debatt. Det mener jeg er feil.

En innvending man ofte hører, er at enhver restriksjon i loven - også den Høyre forslår - lett kan omgås: Kvinnen kan lyve, eller hun kan reise til et annet land. Dessuten er det bare et spørsmål om tid før mange (potensielle) sykdommer kan avdekkes enda enklere og tidligere i svangerskapet. Den dagen Downs syndrom, "homogenet", anlegg for fedme eller rødt hår enkelt kan avdekkes med en blodprøve før utgangen av 12.svangerskapsuke, kan hvem som helst sortere ut de fostre de vil. Utviklingen kan altså gå i retning av at hele abortspørsmålet blir privatisert. Jeg syns likevel ikke dette er et godt argument mot Høyres forslag: For det første gir det fortsatt mening å regulere adgangen til å få abort. For det annet bør norsk lov ikke diskriminere noen. Og for det tredje vil lovens standpunkt kunne gi veiledning og hjelp til egen refleksjon for dem som skal ta en vanskelig beslutning.

Jeg har aldri hørt noen fremføre noe argument som tilsier at abort er etisk uproblematisk. Likevel er loven om selvbestemt abort innen utgangen av 12.svangerskapsuke til å leve med, bl.a. fordi alternativet er verre. En mer restriktiv lovgivning ville trolig hatt svært negative følger, noe vi kjenner godt til fra historien og fra andre land. Dette er et syn jeg tror de fleste deler.

De fleste er åpenbart også enige i at det må være grenser for hvor langt ut i svangerskapet - og med hvilke begrunnelser - det skal være mulig å ta abort. I paragraf 2 er disse grensene trukket opp, men det er ingen grunn til at de skal være helt statiske og aldri kunne forandres når så mye annet er i forandring.

Siden vi fikk loven i 1978 er det svært mye som er forandret: Det gjelder levedyktighetsgrensen, fosterdiagnostikken, genetikken, medisinen, teknologien, holdninger og verdier - og vår evne til å hjelpe familier med barn som er syke.

Så når alt annet er i endring, må også abortloven kunne tilpasses en ny tid.

Likeverdet står sterkere i dag enn det gjorde da abortloven ble innført i 1964 og senere revidert i 1975. Det bør også reflekteres i lovens innhold.

Derfor bør paragraf 2c i loven fjernes slik den er nå.

Det det siktes til, er FNs Human Development Index, som i virkeligheten måler noe helt annet - nemlig forventet levealder, utdanningsnivå og inntekt pr capita. I 2013 var det med 187 land på listen.

Indeksen har vært brukt siden 1990, og siden 2000 har alle 187 land hatt en positiv utvikling.

I 2007 og 2008 var det Island som toppet listen - for øvrig rett før landet stupte inn i store økonomiske problemer.

I alle de andre årene siden 2001 er det Norge som har toppet listen og blitt kåret, slik mediene altså feilaktig fremstiller det, til "verdens beste land å bo i". Før 2001 var det Canada som toppet listen i flere år.

Men selv om uttrykket "verdens beste land å bo i" er feilaktig, er det naturligvis sant at Norge, i likhet med alle andre land i toppen av indeksen, er et svært godt land å bo i. Å bli født i Norge er som å vinne i lotto. Mulighetene står åpne.

Dette kan likevel ikke hindre den politiske opposisjonen i å peke på feil og mangler - eller på oppgaver som kan løses bedre. Det er fortsatt en høy andel elever som ikke tilegner seg tilstrekkelig med grunnleggende ferdigheter i skolen. Det er fortsatt for mange med alvorlige sykdommer som står for lenge i kø for behandling. Norge har lav arbeidsledighet, men også en svært høy andel mottakere av helserelaterte stønader. Samferdelssektoren preges av sløsing, fordi vi planlegger, finansierer og organiserer store samferdselsprosjekter på en lite hensiktsmessig måte. For å nevne noe.

Det er forståelig at de som styrer, blir lei av kritikken, og at de syns det er urettferdig at ikke opposisjonen er mer opptatt av alt som går godt. Slik tenker alle ministre. Selv var jeg, som utdannings- og forskningsminister, lut lei alle "krisene" jeg måtte stå opp til nesten hver morgen, ofte iscenesatt av Arbeiderpartiet og SV - enda vi levde i "verdens beste land". Og statsminister Syse ble berømt for sin treffende og humoristiske replikk om at han trivdes best i utlandet, for der var det ingen som kritiserte han.

Det er likevel for drøyt av statsministeren å anklage opposisjonen for å "snakke ned landet vårt" - fordi de gjør det som enhver opposisjon gjør. Det kan nok være at de ikke "framsnakker" Arbeiderpartiet når de kritiserer, men Arbeiderpartiets leder skryter i sannhet heller ikke av opposisjonen.

Jeg tror Jens Stoltenberg når han sier at han er mektig lei svartmalingen og alle som kritiserer det som ikke går så godt i Norge. Og han har naturligvis rett i at mye går veldig bra. Men det blir pinlig å høre ham anklage opposisjonspolitikere for ikke å være glade i landet sitt, fordi de kritiserer det som ikke fungerer - som om det bare er Arbeiderparti-folk som er glade i Norge. Jeg antar at han mener at Stefan Löfven er glad i Sverige, selv om han "snakker ned" landet sitt på Arbeiderpartiets landsmøte.

Sannheten er nok at statsministeren har tatt litt for store ord i sin munn, og at de passer best på en talerstol på Youngstorget, mens de nesten virker komiske i andre fora. Så kanskje skal vi heller se det slik:

Inne i enhver statsråd og statsminister bor det et lite barn som syns det er forferdelig urettferdig at de får så mye kritikk, enda de arbeider så hardt for at vi skal ha det bra. Det er en slags statsrådssyke.

Som regel holder de tankene sine for seg selv, men av og til slipper de ut - slik de gjorde i statsministerens landsmøtetale i år.

Dessverre er det en sykdom som pleier å gå over etter ganske kort tid i opposisjon.

Det mest interessante nå er å se hvordan de rødgrønne partiene, som lenge har ligget under på meningsmålingene, på ulike måter forsøker å gjenerobre regjeringsmakten nok en gang.

Så langt har det i liten grad dreid seg om å presentere ny og egen politikk. Taktikken hittil i år har snarere vært å angripe de borgerlige partiene, og det er særlig to budskap de rødgrønne forsøker å få frem.

Det ene budskapet er at det kommer til å gå til helvete, hvis de borgerlige overtar regjeringsmakten. Høyre fremstilles som et parti som lurer velgerne og later som det er mer moderat enn det egentlig er. Fremskrittspartiet fremstilles som et farlig eksperiment. Og Venstre er nærmest en liberalistisk ulv i fåreklær.

Særlig Høyre fikk merke råkjøret i forbindelse med angrepene på partiets helsepolitikk og skattepolitikk i vinter. Også på borgerlig side var det nok mange som syntes angrepene fra Arbeiderpartiet virket effektive, og som derfor trodde at det ville komme et fall på meningsmålingene.

Det skjedde likevel ikke. Høyre «ruler» fortsatt på meningsmålingene som landets største parti.

Det andre budskapet er at de borgerlige partiene spriker, og at det er et slags kaos på borgerlig side, bl.a. fordi de er uenige om handlingsregelen. Denne varianten hørte vi senest på NRKs Politisk kvarter i dag, da finansministeren gikk til angrep på Siv Jensen, siden hun, som en mulig ny finansminister, ikke har avklart hvilken handlingsregel som skal gjelde i en regjering ledet av Erna Solberg.

Jeg trodde selv, for noen måneder siden, at dette skulle bli tøffe debatter for de borgerlige partiene, men det stemmer ikke lenger. Finansministerens angrep i dag virker neste oppkonstruert, mens Siv Jensen - med rette - svarer ved å returnere angrepet.

For saken er jo at de rødgrønne partiene selv nå har valgt en sprikende valgkampstrategi. De har sittet nesten åtte år i regjering sammen, men velger å gå til valg med saker og synspunkter som spriker sterkt, og som ikke står noe tilbake for handlingsregelen i betydning. Det betyr at de etter valget, dersom de vinner, må forhandle seg frem til en løsning der de er uenig - akkurat slik de borgerlige partiene må.

Jeg tror ikke det skremmer så mange av de såkalte lilla velgerne - de som ligger mellom Høyre og Arbeiderpartiet - at det nå er full sprik om Schengen og EØS i den rødgrønne leiren. Jeg tror de fleste vet at Jens Stoltenberg ikke vil føre landet ut i en utenrikspolitisk krise.

Jeg tror heller ikke det skremmer så mange lilla velgere at det fortsatt er en viss sprik om handlingsregelen på borgerlig side. Jeg tror mange har registrert at de borgerlige har et poeng når de kritiserer Regjeringens håndtering av handlingsregelen. Og jeg tror de fleste vet at Erna Solberg ikke vil føre landet ut i en økonomisk krise.

Det har lenge gått rykter om det ville komme pikante og personlige avsløringer i Elisabeth Skarsbø Moens bok om Ola Borten Moe, og at det allerede har fått konsekvenser. Noen mener at Borten Moe takket nei til gjenvalg på grunn av mulige avsløringer i boken. Ifølge kommentatorer som står Senterpartiet nær, har mange i partiet vært nervøse for hva som ville komme og om boken kunne bidra til å ødelegge Senterpartiets landsmøte. Boken lanseres nemlig i dag - to dager før partiet åpner sitt landsmøte.

Så hva er det som skjer?

VGs politiske kommentator, Elisabeth Skarsbø Moen, har skrevet en uautorisert biografi, basert på anonyme kilder med anonyme motiver, om en politiker på 36 år, som har vært statsråd i et par år. Det er jo, for de fleste, nokså tidlig i karrieren, men Borten Moe kan være en interessant politiker likevel: Han har en "arv" å bære, og han har vist seg som en uortodoks politiker som har sine meningers mot. Dessuten er det debatt i partiet hans, bl.a. om politiske og ideologiske veivalg.

En slik bok vil vanligvis ikke bli noen kioskvelter. Den vil leses og kommenteres av spesielt interesserte, men noen stor utbredelse får sjelden slike uautoriserte biografier om en såpass ung politiker. Skal den vekke større interesse, må den inneholde noe mer, f.eks. en skandale.

Jeg har ikke lagt merke til at det hefter noe skandaløst ved Borten Moe. Jeg har heller ikke lagt merke til noe som kan tyde på at han ikke er skikket til å bekle sine verv. Det kan godt hende det finnes noe i Borten Moes privatliv - som det gjør i de fleste andres - som han gjerne vil holde for seg selv, men det er legitimt. Det som er irrelevant for hans embetsgjerning, er også irrelevant for offentligheten.

Mye tyder på at mitt inntrykk er riktig. Skarsbø Moen har tydeligvis, i arbeidet med boken, ikke funnet noe skandaløst ved Borten Moe som fortjener å bli avslørt. Men siden bøker om helt alminnelige, hardt arbeidende politikere ikke selger så godt, har Skarsbø Moen skrevet inn en "skandale" likevel: Ola Borten Moe og hans kollega har kledd seg nakne for å ta en slags liksombadstu på et nachspiel sammen med Skarsbø Moen selv.

Det er forstemmende å se hvordan mediene rydder spalter og sendeflater for å gi dekning til lanseringen av en slik bok - høyst sannsynlig fordi det har versert mange rykter (hvor kom de forresten fra?), og fordi Skarsbø Moen har tatt med denne helt ubetydelige historien om to menn som ville ta badstu på nachspiel. Forfatteren selv prøver å forklare oss at det er viktig å fortelle en slik historie, men stiller samtidig opp i underholdningsprogrammet til Anne-Kat. Hærland, der hun og Anne-Kat. - som to tenåringsjenter - sitter og fniser mens de snakker om nakne menn. Med slike lanseringstriks er det ingen som kan tro på at Skarsbø Moen virkelig mener at hendelsen på nachspielet egentlig er alvorlig - det virker bare som en måte å selge boken på.

Da 22.julikommisjonens rapport ble fremlagt, fikk vi et ubehagelig innblikk i betydningen av godt politisk lederskap - og hvor katastrofalt det kan være, dersom vi har statsråder uten evne til å gjennomføre den politikken som blir vedtatt. Dette satte søkelys på forvaltningspolitikken, som ellers er et forsømt område, både blant politikere og journalister. Mange i forvaltningen har, på tross av det dystre bakgrunnsteppet, vært glade for den økte interessen for det som skjer og bør skje i forvaltningen, men jeg har ikke truffet noen som tror at det vil vare. Alle jeg snakker med om dette, tror det blir et blaff - og at journalistenes interesse ganske snart vil vende tilbake til Stortinget, spillet og personene.

Skarsbø Moens bok, og ikke minst den overdrevne omtalen den har fått, er vel et eksempel på at pessimistene har fått rett.

Sannsynligvis vil også interessen for boken forta seg ganske raskt. Den er solgt inn til mediene på en måte som, etter min oppfatning, svekker bokens troverdighet. Det er mulig den selger litt mer enn den ellers ville gjort, men Skarsbø Moen selger samtidig deler av sin politiske kapital. Jeg kan ikke forestille meg annet enn at hennes tilgang på troverdige kilder etter dette blir redusert.

Borten Moe, som sikkert ikke er glad for boken, tok det likevel rolig, da han ble spurt om den på Politisk kvarter i dag.

Han fremsto som en sindig og jordnær person, mens boklanseringen nærmest virker hysterisk.

Borten Moe beholder kanskje ikke alltid buksene på, men han beholder i alle fall roen.

I en viss forstand er dette riktig. Det er et trekk ved de nordiske samfunn at offentlig sektor ikke bare driver inn skatter og sørger for at befolkningen får velferdstjenester i retur - men at offentlig sektor også eier og driver mange av velferdstjenestene selv. Dermed har vi en relativt høy andel offentlige skoler, sykehus, sykehjem osv. - mens mange andre land ser mer pragmatisk på det: Det viktigste er ikke hvem som leverer tjenesten, bare den blir levert på en god måte.

Men i en viss forstand er det også galt: De som forsvarer offentlig eierskap og drift mest, har en tendens til å bli for enøyde og fremstille Norden som om det ikke er variasjoner.

Sannheten er nemlig at det er store variasjoner. Alle land har skattefinansiert en stor velferdsstat, men det er et variert bilde med hensyn til privat eierskap og drift av tilbudene - inklusive muligheten for å ta ut utbytte av driften, dersom den går med overskudd.

Både Danmark og Sverige er, i mye større utstrekning enn Norge, påvirket av den økonomiske krisen i Europa. Men alle land står overfor nye, store utfordringer som må møtes: Det gjelder den globale kunnskapskonkurransen, den økte migrasjonen og demografiske endringer, dvs. "eldrebølgen".

Sverige har gjennomført omstillinger for å møte denne utviklingen. Internasjonalt møter Sverige beundring for å ha gjort det. The Economist ser til Sverige når magasinet skal forklare hva slags politikk som i dag gir suksess. Landet har riktig nok gitt avkall på litt likhet (selv om det fortsatt er verdens likeste land), men har til gjengjeld blitt langt mer effektivt. Og Sveriges moderate finansminister fremheves ofte som en av Europas beste finansministre.

Her hjemme, derimot, bruker venstresiden Sverige som skremmebilde foran valget i høst: I Sverige bygges den nordiske modellen ned, bl.a. fordi man har strammet inn på sykelønnsordningen og sluppet til private drivere, som tar ut store utbytter, på skole- og velferdsområdet. En viktig kilde til kritikken er Ali Esbati, som til vanlig er bosatt i Norge, men som i denne sammenheng først og fremst er representant for det svenske Vänsterpartiet, et parti som ligger til venstre for SV. De svenske sosialdemokratene, som vel må sies å være en mer relevant representant for opposisjonen i Sverige, deler ikke uten videre den norske venstresidens syn. I helgen skal de ha landsmøte, og da går lederen for partiet bl.a. inn for å beholde private tjenestetilbydere og adgangen til å ta ut utbytte, f.eks. fra drift av skoler.

Av "uforklarlige" grunner vises det ikke like ofte til Danmark i den norske debatten. Det kan ha sammenheng med at i Danmark har en rødgrønn regjering som strammer inn på velferdsordninger, gir skattelettelser til næringslivet og kjører en oppsiktsvekkende konfrontasjonslinje vis a vis fagbevegelsen. Er dette noe de borgerlige partiene i Norge bør skremme med når de advarer velgerne mot å stemme rødgrønt?

Problemet med å skremme med andre land, er at landene er forskjellige. Ja, det er ting i Sverige og Danmark som er dårligere enn de er i Norge. Hva det er, avhenger av øynene som ser. Og ja, det er ting, både i Sverige og Danmark som er mye bedre enn i Norge, enda vi har store petroleumsinntekter å rutte med. Hva det er, avhenger igjen av øynene som ser - men la meg bare gi ett eksempel, som mange rødgrønne i Norge må betrakte som bedre i Danmark:

I Norge går ca. 280.000 barn i alderen 1 - 5 år  i barnehage. Det er nesten 90 prosent av alle barn. Litt over halvparten av barnehagene er private, men siden de private barnehagene i gjennomsnitt er mindre, er det flere barn som går i offentlig barnehage. i 2011 hadde vi i Norge 3000 offentlige barnehager og nesten 3500 private barnehager. Samme år gikk nesten 53 prosent av barna i alderen 1 - 5 år i en offentlig barnehage, mens ca. 46 gikk i privat barnehage. Og til alt overmål: De private barnehagene mottar offentlig støtte, og eierne kan ta ut utbytte, dersom barnehagene går med overskudd.

I Danmark er det, etter mange år med borgerlig styre, en helt annen situasjon: Nesten alle barn går i offentlige barnehager. Men nå har alarmklokkene ringt: Under overskriften "Flere børn passes privat", kunne Berlingske Tidende forleden fortelle at antallet private daginstitusjoner fra 2007 til 2011 hadde steget fra 246 til 382, og at private "dagplejere" også hadde steget markant. Oppsummert var det riktig nok bare 20.000 av i alt 590.000 barn (inkluderer også SFO mm) som ble passet privat, så direkte omfattende var ikke det private innslaget.

Men likevel: I artikkelen advarer fagforeningen med at det kan bli som i Norge og Sverige, og mener at det i så fall vil "gå utover kvaliteten" i tilbudet, at Danmark vil få A- og B-barnehager, og at "de velhavende" vil stikke av med de beste tilbudene, mens andre vil få et mer "skrapet tilbud" når kommunene skjærer ned. Lederen for de private institusjonene, derimot, mener at fagforeningene "ser et spøkelse som har vært dødt i flere år", og at det aldri kommer til å bli aktuelt med noen privat barnehagedrift av betydning i Danmark.

Det er lett å kjenne igjen debatten. Slik argumenteres det også i Norge når venstresiden her skal forklare hvor ille det står til i andre land, som f.eks. Sverige. Men sett med norske øyne står det vel ikke så ille til i de private barnehagene hos oss at de passer som skremmebilde i et naboland?

Rapporten fra 2012 viser som vanlig også hvor mange timer pr år lærerne underviser - og hvor mye av lærernes totale arbeidstid som brukes til undervisning. I statistikken skilles det mellom barneskole, ungdomsskole og videregående skole.

Rapporten for 2012 viser, som i tidligere år, at Norge ligger under gjennomsnittet i OECD når det gjelder undervisningstid. Lærerne underviser færre timer og bruker en mindre andel av arbeidstiden til undervisning enn gjennomsnittet i OECD. Samtidig viser rapporten at Norge ligger helt i verdenstoppen når det gjelder ressursbruk: Nesten ingen andre land bruker like mye penger pr elev som Norge gjør. Årsaken er først og fremst at Norge også ligger i verdenstoppen når det gjelder lærertetthet.

Bildet som tegnes av Danmark er ikke så ulikt bildet av Norge - det er bare enda tydeligere: Også Danmark ligger i verdenstoppen når det gjelder ressursbruk, men lærerne bruker enda mindre tid på undervisning, særlig i barneskolen og videregående skole. I tillegg skiller Norge og Danmark lag, av naturlige årsaker, når man måler ressurser brukt til utdanning målt som andel av BNP. Også her ligger Danmark helt på topp, mens Norge skårer lavere på grunn av et "unaturlig" høyt BNP som følge av petroleumsinntektene.

Bildet som tegnes av Danmark er viktig for å forstå den helt unike konflikten som nå utspiller seg i dansk skole.

Lærerne i Danmark har, som i Norge og andre land, inngått såkalte arbeidstidsavtaler med sin arbeidsgiver. Disse avtalene har jeg skrevet om før, både her og her. Og poenget er dette: Dersom arbeidsgiver ønsker at lærerne skal bruke mer av arbeidstiden sin til å undervise og/eller tilbringe mer tid på skolen, er dette noe de må bli enige med lærerne om gjennom å inngå nye avtaler.

Arbeidsgiver i barne- og ungdomsskolen er kommunene, både i Norge og Danmark. I videregående skole er det fylkene i Norge og staten i Danmark som er arbeidsgiver.

Det er liten tvil om at arbeidsgiverne gjerne ser at lærerne bruker mer av tiden sin til å undervise, og at de ikke alltid deler lærerorganisasjonenes syn på hvor mye tid det trengs til f.eks. forberedelse i det enkelte fag og for den enkelte lærer. Man vil f.eks. mene at det er forskjell på gym og historie - og forskjell på unge og erfarne lærere. Generelt har vel også arbeidsgiverne de senere år lyktes med å endre avtalene noe, men det har ikke skjedd kostnadsfritt. Som i alle andre forhandlinger vil gjerne lærerne bli kompensert på ulike måter, dersom de oppgir goder.

Det helt uvanlige som nå skjer i Danmark, er at arbeidsgiverne, dvs. staten og kommunene, har bestemt seg for å stille krav om en fundamental endring i lærernes arbeidstidsavtale, og at de har bestemt seg for å løpe linen helt ut og ikke gi seg i forhandlingene. De ønsker at lærerne skal ha en arbeidstid som alle andre, dvs. ca. 37 timer i uken, at de skal tilbringe mer tid på skolen, og at skoleledelsen skal bestemme hvordan den enkelte lærer skal fordele sin tid mellom undervisning, forberedelse og andre oppgaver.

Som det fremgår av min forrige blogg om dette temaet, lyktes staten i sine forhandlinger med gymnasene. Den sosialdemokratiske finansministeren, som foresto forhandlingene, sto på sitt og oppnådde til slutt en avtale med gymnaslærernes organisasjon. Det har ført til stor misnøye blant lærerne, men danske myndigheter tror dette går seg til når det nye systemet kommer igang.

Akkurat nå står det om folkeskolelærerne, der forhandlingene foregår mellom KL (det danske KS) og lærernes forening. De lyktes ikke med å bli enige, og derfor gikk saken til den danske riksmeklingsmannen, som imidlertid også ga opp. Partene sto så langt fra hverandre et mekling var nytteløst.

Den någjeldende avtale utløper 31.mars, og KL har derfor varslet lockout fra 1.april, dersom ikke partene kommer til enighet før den tid. Det vil si at lærerne blir utestengt fra skolene, at skolene derfor må stenge, og at barn og foreldre dermed overlates til seg selv. Hvor lenge en lockout kan vare, er uklart. Kommunene vil spare penger for hver dag som går, men lærernes streikekasse varer neppe evig. Dessuten er det antagelig grenser for hvor lenge regjeringen rolig kan sitte å se på at skolene er stengt før den griper inn.

At KL kan varsle lockout av lærerne i folkeskolen er i seg selv temmelig spesielt og noe jeg har svært vanskelig for å se for meg i Norge.

Men det er også spesielt å følge opptakten til den mulige lockouten etter påske: Lærerforeningen har lenge rykket inn store, helsides annonser i dansk presse for å forklare og forsvare sin sak, men nå gjør også KL det. I annonsene kan vi lese hvor lite lærerne underviser, og hvor nødvendig det er for KL å sette hardt mot hardt for å få endret på systemet. I diskusjonen fremhever KL at de må få gjennomslag for prinsippet om at det er skolelederne som skal bestemme hva lærerne skal bruke tiden sin til, slik det er på andre kommunale arbeidsplasser.

Det spekuleres i hvor lenge regjeringen kan vente med å gripe inn - og på hvilket grunnlag den i så fall skal gjøre det i et land som fremhever partenes ansvar for å forhandle som "den danske model". Samtidig spekuleres det i hvilken løsning man i så fall kan påtvinge partene: Må det være noe midt imellom de to partenes syn - eller kommer regjeringen til å velge en løsning som ligger nærmere dens egen oppfatning, som jo bl.a. er kjent fra forhanlingene med gymnasene? Det fremheves bl.a., slik jeg skrev om i min første blogg om dette, at det åpenbart har vært underhåndskontakt mellom KL og regjeringen, men hvor omfattende den har vært og hva de to måtte være enige om, er det ingen som vet. Noen påstår at KL nesten ikke behøver å forhandle, fordi de vet at regjeringen til slutt vil komme til unnsetning med den løsningen de helst vil ha, men dette avviser KL.

Det har vært ventet at andre fagorganisasjoner, herunder bl.a. gymnaslærerne, ville gå til sympatistreik for lærerne, men så langt er det ingen som varslet interesse for det. Lærerne har heller ikke stor støtte i Folketinget eller i den rødgrønne regjeringen. SF, som har en viss sympati med lærerne, er oppslutningsmessig på felgen og har hverken overskudd eller politisk kraft til å spille noen rolle av betydning.

Enden på visa kan bli en radikal endring av lærernes arbeidstidsavtale i Danmark.

I så fall vil mange land følge med å hva som skjer i dansk skole, ikke minst fordi det er begrenset hvor mye mer ressurser man kan tilføre en sektor som allerede får veldig mye.

Vil det bli en bedre eller dårligere arbeidsplass for lærerne?

Men aller viktigst: Vil det bli en bedre eller dårligere skole for elevene?

En løgn er, ifølge definisjonen, en usannhet som fremføres mot bedre vitende.

Teknisk sett må man altså bevisst fremsette en usannhet for at det skal kunne betraktes som en løgn.

I praksis er det imidlertid mulig å lyve, selv om det man sier, teknisk sett, er sant. Det er f.eks. fullt mulig å etterlate et feilaktig eller løgnaktig inntrykk av en sak, selv om hvert ord og hver setning man har brukt for å fremstille saken, i og for seg er sanne. 

At dette er mulig, vet bl.a. journalister og politikere - og det er vel fair å si at mange også, en gang iblant, faller for fristelsen til å gi en så selektiv og skjev fremstilling av en sak at det tenderer mot å bli en løgn. I det famøse Dagsrevy-innslaget om en romkvinne ble det tydelig hvordan det kan gjøres: Fordi utvalget av fakta som formidles og forties er svært skjevt, blir det etterlatte inntrykket feilaktig og/eller løgnaktig. Dagsrevyen prøvde å få oss til å tro at en uskyldig romkvinne ble dårlig behandlet i Norge - mens det i virkeligheten dreide seg om en skyldig romkvinne som ble rettmessig behandlet i Norge.

Den tidligere Ap-politikeren Wegard Harsvik har skrevet boken Blåkopi. Den foregir å skulle "opplyse" leserne om hvor ille det har gått i Sverige etter at den borgerlige regjeringen overtok i 2006 for på den måten å advare mot å stemme på partiet Høyre, som, ifølge Harsvik, vil føre samme politikk som Moderaterna gjør i Sverige.

Boken er så gjennomført uetterrettelig at den igrunnen unndrar seg muligheten for seriøs debatt. Men siden forlaget, tankesmien Res Publica, i VG i går selvfornøyd konstaterte at ingen hittil har klart å påvise faktafeil i boken, men bare "et knippe småfeil", tenkte jeg det kunne være greit å skrive en liten kommentar - nettopp for å illustrere hvordan man kan lyve uten nødvendigvis å lyve rent teknisk.

Boken tar for seg særlig tre politikkområder, nemlig helse- og omsorgssektoren, arbeidslivet og skolen.

Jeg skal ta for meg kapitlet om skolen, som heter "Världens bästa skitskola" og er på ca. 20 sider.

En kort oppsummering av budskapet i kapitlet kan være som følger: I 1991 gjennomførte den borgerlige Bildt-regjeringen en reform av den svenske skolen - med fritt skolevalg, fri etableringsrett for private skoler og et pengene følger eleven-prinsipp. Dette har ført til at den svenske skolen nå skårer dårligere på internasjonale undersøkelser av skoleprestasjoner. I Norge, derimot, skårer elevene bedre under den rødgrønne regjeringen, som, i motsetning til den borgerlige regjeringen i Sverige, ikke har privatisert skolen. Likevel vil Høyre, hvis partiet kommer til makten, føre samme politikk som Moderaterna.

Budskapet underbygges med et (meget skjevt) utvalg statistikk, anekdoter og argumenter fra skoledebatten i Sverige.

Om det er noen direkte løgner i omtalen av Sverige, vet jeg ikke - men det er heller ikke poenget her. Mitt poeng er at fremstillingen, samlet sett, er både unyansert og løgnaktig, og at det gjør det umulig å diskutere boken seriøst.

Her er 20 opplysninger som Harsvik ikke har fått plass til i kapitlet sitt om skolen:

1. Harsvik nevner ikke at sosialdemokratene har hatt flere av utdanningsministrene siden de angjeldende reformene ble gjennomført tidlig på 1990-tallet. Siden 1991 har de borgerlige hatt makten i Sverige i ca. 10 år, mens sosialdemokratene har hatt makten i ca. 12 år. I denne perioden har sosialdemokratene hatt tre undervisningsministre, hvorav to var meget sentrale politikere i sitt parti.

2. Harsvik skriver, oppsiktsvekkende nok, at det er umulig å reversere reformene, fordi de store skolekonsernene i realiteten har "vetomakt" i svensk skolepolitikk. Men han nevner ikke at sosialdemokratene overtok makten allerede i 1994 og hadde den frem til 2006. Likevel ble ikke Bildt-regjeringens reformer reversert.

3. Harsvik har ikke fått plass til å opplyse om at man på de svenske sosialdemokratenes landsmøte i 2009 behandlet et forslag om å forby muligheten til å ta ut utbytte fra private skoler, og at forslaget falt. Vi får heller ikke vite at det i sosialdemokratenes nåværende program ikke står noen ting om at det skal bli forbudt å ta ut utbytte, dersom sosialdemokratene igjen kommer til makten. Snarere blir det i programmet indirekte bekreftet at man fortsatt skal kunne ta ut utbytte, dersom sosialdemokratene overtar makten. Men heller ikke dette nevner Harsvik.

4. Harsvik har heller ikke funnet plass til å gjengi bredden i skoledebatten i Sverige, som bl.a. dreier seg om hvorfor Sverige nå skårer dårligere på internasjonale tester. Mange mener nemlig at dette skyldes tiår med feilslått sosialdemokratisk skolepolitikk - helt tilbake til 1970-tallet - og at man først nå, under den borgerlige regjeringen, gjennomfører tiltak for å gjenreise kunnskapsskolen. Svenskene er bl.a. opptatt av å lære hvordan Norge snudde den samme negative (sosialdemokratiske) trenden i perioden 2001 - 05.

5. Harsvik nevner heller ikke en annen, meget omdiskutert svensk reform, som ble gjennomført rett før Bildt-regjeringen kom til makten av den daværende sosialdemokratiske undervisningsministeren Gøran Persson. Han gjennomførte nemlig en "kommunalisering" av skolen, dvs. at ansvaret for skolen ble overført fra staten til kommunene. Den nåværende undervisningsministeren, som er fra Folkpartiet (og altså ikke Moderaterna), mener at denne kommunaliseringen er en viktig årsak til at det nå går dårligere i svensk skole, og han argumenterer derfor (i motsetning til Moderaterna)  for at staten igjen skal overta ansvaret.

6. Harsvik har funnet plass til å vise til en analyse som den norske tankesmien Manifest har gjort av det svenske skolesystemet, der påstanden er at privatskolene har ledet til dårligere resultater. Men Harsvik har ikke funnet plass til å vise til en analyse Civita har gjort etterpå, som tilbakeviser påstandene fra Manifest.

7. I Harsviks bok har det heller ikke blitt plass til å opplyse om en langt viktigere rapport, som kom etter analysene fra Manifest og Civita. Den kom fra forskningsinstitusjonen Instiutet for arbetsmarknads- og utbildningspolitisk utvärdering og slår utvetydig fast at det ikke er innslaget av privatskoler i Sverige som har ført til de dårligere resultatene, men at det snarere er tvert om: Resultatene er dårligst, der innslaget av privatskoler er minst. I rapporten heter det bl.a. at det "mycket väl (kan) vara så att de kommuner som har få eller inga friskolor alls är de kommuner som bidragit mest till denne (resultat)nedgång. I vilket fall som helst finner vi inget stöd för uppfatningen att ökningen av andelen friskolor og friskoleelever skulle förklara Sveriges relative nedgång i provresultaten från internationella tester". Forskerne finner for øvrig også at "en ökning av andelen friskoleelever i en kommun leder till en ökning av det genomsnittlige utbildningsresultatet".

8. Harsvik skriver at Bondevik II-regjeringens bruk av begrepet "friskoler" fremfor "privatskoler" bare er en språklig tilsnikelse, fordi "høyrepartiene (er blitt) svært bevisste på hvordan språk kan brukes som virkemiddel for politisk påvirkning". Harsvik skriver imidlertid ingenting om den substansielle forskjellen på de to skoleslagene, eller om hvorfor "venstrepartiene" velger å bruke samme betegnelse, nemlig "privatskole", på to vesensforskjellige skoleslag. Så til lesernes opplysning - her er forskjellen:

En privatskole er eid og drevet av private etter at visse minstekriterier i henhold til Opplæringsloven er oppfylt. Skolen kan selv velge hvilke elever den vil ta inn og hvor høy prisen for en skoleplass skal være, og eierne har full anledning til å ta ut utbytte av virksomheten, dersom den går med overskudd.

En friskole (som de rødgrønne altså også kaller privatskole) er en skole som er eid og drevet av andre enn kommunen/fylkeskommunen, dvs. som regel av private, men det kan i teorien også være staten, og som mottar offentlig støtte, fordi den fyller en rekke krav i henhold til en egen tilskuddslov. Skolen kan ikke selv velge hvilke elever den vil ta inn, den kan kun ta egenandeler begrenset oppad til ca. 15 prosent av driftskostnadene i den offentlige skolen, og det er forbudt å ta ut noen former for åpent eller skjult utbytte. Den offentlige støtten utgjør ca. 85 prosent av driftskostnadene i den offentlige skolen, dvs. at det ikke er et rent "pengene følger eleven-prinsipp". Friskolene får nemlig ikke støtte til kapitalutgifter (husleie) og altså heller ikke 100 prosent av kostnadene til drift.

(Jeg vil heretter bruke begrepene privatskole og friskole i henhold til definisjonene jeg har gitt her, fordi det gjør det lettere for leseren å følge med.)

9. Harsvik skriver at "i Høyres Norge skal alle som vil(,) kunne åpne sin egen skole, så lenge de oppfyller visse minstekriterier. Det offentlige skal la pengene følge eleven, og dermed overføre penger til skoleeieren, det være seg en offentlig, ideell eller kommersiell aktør."

Dette er svært omtrentelig. Sannheten er riktig nok at alle som vil, kan åpne sin egen skole, så lenge de oppfyller visse minstekriterier - men dette er privatskoler, som ikke kan motta offentlig støtte. De rødgrønne har ikke gjort noe, ikke noe, for å stramme inn på denne muligheten.

Hvis man vil ha godkjenning som friskole, derimot, slik at man kan motta offentlig støtte, kreves det langt mer enn "minstekriterier". Noen, men ikke alle, pengene vil følge eleven til disse skolene. Men Harsvik fordreier sannheten når han etterlater inntrykk av at støtten kan gå til kommersiell drift. Det er strengt forbudt å ta ut noen form for utbytte.

Her viser imidlertid Harsvik hvordan han bruker språket "som virkemiddel for politisk påvirkning". Harsvik sier nemlig ikke rett ut at den offentlige støtten kan brukes til kommersiell drift - han sier bare at støtten kan gå til "kommersielle aktører". For slik kan Harsvik snakke sant, samtidig som han etterlater et løgnaktig inntrykk: Det er nemlig ikke forbud mot at en "kommersiell aktør" driver en ideell skole. Det var det ikke under Bondevik II-regjeringens friskoleregime - og det var det heller ikke før Bondevik II-regjeringen eller etter. Også under den rødgrønne regjeringen er det tillatt for kommersielle aktører å drive ideelle skoler.

Det er også feilaktig når Harsvik etterlater inntrykk av at f.eks. Høyre går inn for et pengene følger eleven-prinsipp. Norsk skole er rammefinansiert både under tidligere og nåværende regjering. Hva slags finansieringesystem kommunene så velger å ha, er opp til dem. I Oslo-skolen, f.eks., går det desidert mest ressurser til de skolene som har størst utfordringer, f.eks. med et høyt antall minoritetsspråklige elever.

10. Harsvik skriver rett ut at Høyres (friskole)politikk er den samme som den som føres i Sverige, men det er ikke sant.

I Sverige mottar friskolene 100 prosent offentlig finansiering, det er forbudt å ta egenandeler fra elevene, og det er lov til å ta ut utbytte. Bondevik II-regjeringens friskolelov (som er den det i hovedsak er på tale å gjeninnføre, dersom det blir et regjeringsskifte) innebar at finansieringen var begrenset til 85 prosent av driftskostnadene, at det var lov å ta egenandeler begrenset oppad til ca 15 prosent av driftskostnadene, og at det er forbudt å ta ut utbytte. Disse tre egenskapene ved loven står for øvrig uendret etter at den rødgrønne regjeringen overtok. Selv etter en svært grundig vurdering konstaterte daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal at forbudet mot å ta ut utbytte var så strengt at det ikke var noe behov for å endre loven på dette punkt, noe som for øvrig kan ha sammenheng med at  Bondevik II-regjeringen hadde strammet inn adgangen til å ta ut utbytte.

En nærmere beskrivelse av forskjellen på Bondevik II-regjeringens friskolelov og den nåværende, rødgrønne loven, kan for øvrig finnes her.

11. Harsvik skriver at norsk skole "til sammenlikning" med den svenske skolen har hatt en positiv utvikling de siste årene "under den rødgrønne regjeringen". Harsvik etterlater inntrykk av at dette skyldes at den rødgrønne regjeringen har strammet inn friskoleloven - mens han ikke ett sted har fått plass til forskernes forklaring på fremgangen i norsk skole eller til å nevne at Bondevik II-regjeringen foreslo og fikk vedtatt  skolereformen Kunnskapsløftet. Så bare for å gjøre det helt klart: Det er ingen forskere i Norge som fremhever få friskoler som årsaken til fremgangen på internasjonale skoleundersøkelser. Alle peker på Kunnskapsløftet og/eller på den massive kulturendringen som skjedde i norsk skole fra rundt 2003, dvs. det svenskene nå gjerne vil lære av, som årsaken til fremgangen i norsk skole.

12. Harsvik gjentar et rødgrønt glansnummer: "Clemet hastegodkjente (etter valget i 2005) 5000" av i alt "22.000 nye elevplasser i private skoler", som det var søkt om - noe som ville innebære en "massiv utvidelse av antallet private skoleplasser", dersom ikke de rødgrønne hadde innført "frysloven". Men Harsvik har ikke funnet plass til å nevne dette:

• Det er helt urealistisk at det blir etablert like mange friskoleplasser som det blir søkt om. All erfaring viser at det ikke skjer.
• Det er dobbelt urealistisk i dette tilfellet, fordi det ble søkt om ekstra mange plasser - i frykt for at en rødgrønn regjering ville stramme inn loven.
• Selv om alle plassene hadde blitt godkjent, og etablert, hvilket er helt urealistisk, hadde andelen elever i friskoler likevel vært lav i Norge.  (Utregninger som Civita gjennomførte i 2008, viste at dersom Bondevik II-regjeringens "frislepp" hadde blitt gjennomført fullt ut i grunnskolen - med 6800 nye plasser - ville det økt andelen elever i frittstående grunnskoler til ca. 3,2 prosent, noe som fortsatt ville ligget langt unna f.eks. OECD-snittet på ca. 10 prosent.)
• Jeg "hastegodkjente" for øvrig ingen elevplasser. Jeg fulgte loven til punkt og prikke og kunne ikke unnlate å godkjenne disse plassene, hvilket byråkratene i departementet sikkert kan bekrefte, hvis de rødgrønne gidder å spørre.

13. Harsvik gjør et poeng av at John Bauer-skolen jukset med reglene, tok ut utbytte, ble dømt og måtte betale tilbake til staten. Men det halter litt i resonnementet: På den ene siden etterlater Harsvik inntrykk av at Bondevik II-regjeringen tillot kommersielle friskoler - på den annen side forteller han at en friskole som prøvde å være kommersiell, ble tatt og dømt. Begge deler kan jo ikke være sant samtidig.

Harsviks "halmstrå" er at det er "naivt" å tro at ikke kommersielle krefter vil prøve seg, dersom man tillater at skoler har andre formål enn religion, pedagogikk, en internasjonal profil eller idrett - som om det er flere kjeltringer blant realfagsentusiaster enn i idretten. Men argumentet henger ikke på greip: Dessverre har det blitt avslørt kriminelle under alle friskoleregimer - både før, under og etter Bondevik II-regjeringen. En av de aller verste var Musikkinstrumentakademiet (MIA), som særlig SV la sin beskyttende hånd over - også etter at det var avslørt juks med den offentlige støtten. Men ingen av disse andre tilfellene har Harsvik hatt plass til å nevne.

14. Harsvik mener å vite at "flere private skoler" er "et selvstendig mål for Høyre", og at selve "problemet" i norsk skole, ifølge Høyre, er "mangelen på valgfrihet". Det er mulig noen i Høyre har uttrykt seg slik. Disse synspunktene har jeg imidlertid aldri hatt selv, da jeg var utdanningsminister for Høyre - og jeg kan heller ikke gjenfinne dem i forslaget til program for Høyre i neste periode. Der får man, nesten tvert om, inntrykk av at selve problemet i norsk skole er mangel på gode nok lærere, og at målet med friere skolevalg eller friskoler er valgfriheten - ikke flere "private" skoler.

15. Harsvik "opplyser" oss om hvor naive vi er når vi tror vi kan forby uttak av utbytte i skolene, siden "selv de minste barnehager lager kompliserte selskapsstrukturer, der pengenes vei blir vanskelig å følge". Hvorfor sammenligningen er relevant, får vi ikke vite så mye om, men det er i hvert fall to forskjeller som Harsvik ikke har hatt plass til å nevne: Den ene forskjellen er at det er lov å ta ut utbytte fra offentlig støttet barnehagedrift, mens det ikke er lov å ta ut utbytte av offentlig støttet skoledrift. Den andre forskjellen er at det har vært stor mangel på barnehageplasser, mens det ikke er noen mangel på skoleplasser.

16. Harsvik forklarer oss at det er mange måter å ta ut utbytte på, selv om det formelt sett ikke er utbytte. Han har dessverre ikke hatt plass til å nevne at loven forbyr alle former for utbytte, også alle presumtivt skjulte former for utbytte. Han nevner heller ikke at utbyttereglene i den nåværende rødgrønne loven er de samme som reglene i Bondevik II-loven.

17. Harsvik ramser opp hva som er "Høyres vei mot "verdens beste skole"", som er "tuftet på de samme virkemidlene som deres svenske søsterparti brukte". Men Harsvik har muligens hatt dårlig tid, for fremstillingen blir nokså overfladisk. La oss ta det punkt for punkt:

• "Konkurranse - prinsipp om fri etableringsrett", skriver Harsvik, men dette er feil. Det er, og vil ikke bli, fri etableringsrett for friskoler. Kriteriene vil, dersom f.eks. Høyres programforslag blir realisert, bli de samme som i dag med ett unntak: Det vil ikke lenger kreves at friskoler skal ha et religiøst, pedagogisk, idrettslig eller internasjonalt preg. De kan også ha preg av realfag, rørleggerfag eller et elevmiljø som er spesielt godt.
• "Pengene følger eleven - driftsstøtte gis til eieren av skolen eleven velger. Private og offentlige skoler får samme støtte", skriver Harsvik, men også dette er feil. Privatskoler får ingenting. Friskoler får mindre enn offentlige skoler. Dessuten følger ikke pengene uten videre eleven, ettersom norsk skole er rammefinansiert.
• ""Mangfold" av skoleiere og -drivere", skriver Harsvik, og han har rett: Rent bortsett fra at han skriver "mangfold" i anførselstegn, må vel dette sies å være riktig
• "Fritt skolevalg og "valgfrihet for alle"", skriver Harsvik, men er igjen nokså omtrentelig. Høyre - i Bondevik II-regjeringen - gjorde ingenting for å lovfeste fritt skolevalg, slik man gjorde i Sverige tidlig på 1990-tallet. I Norge er det opp til kommunene i grunnskolen og til fylkene i videregående skole å bestemme om det skal være fritt skolevalg innad i kommunen/fylket. Om det kan bli aktuelt å lovfeste fritt skolevalg på nasjonalt nivå - også over kommunegrensene - i fremtiden gjenstår å se. I skrivende stund har jeg (dessverre, etter min oppfatning) ikke registrert dette som noen stor kampsak i noen av partiene.
• "Forestilling om at mer penger verken er nødvendig eller ønskelig.", skriver Harsvik - uten at jeg forstår om han med dette mener at dette er et typisk borgerlig standpunkt - eller et Høyre-standpunkt - som skiller Høyre eller borgerlige partier fra de rødgrønne partiene. Uansett tror jeg man kan slå fast dette: Norge bruker mer penger på skole enn nesten noe annet land i verden. Ingenting tyder på at mer penger automatisk fører til bedre kvalitet i skolen. De rødgrønne, særlig SV, klaget mye på lav ressursbruk under Bondevik II-regjeringen, men i den rødgrønne perioden har det ikke skjedd noe av betydning når det gjelder ressurser til skolen, enda Regjeringen har hatt svært mye mer penger å rutte med enn noen tidligere regjering. Ressursbruken i skolen har vært temmelig stabil på hele 2000-tallet. Stoltenberg II-regjeringens ressursløfte fra Soria Moria I-erklæringen fra 2005 er fortsatt ikke oppfylt og vil heller ikke bli det.

Men ingenting av dette har det vært plass til å få med i Harsviks bok.

18. Harsvik bruker mye plass på å fortelle om statistikk, argumenter og anekdoter fra den svenske skoledebatten - men dessverre har det ikke vært mulig for ham å få med alt. Bare for å ta ett eksempel: Spørsmålet om karakterens betydning - og om "karakterinflasjon"  - har vært sentralt i Sverige, slik det er i mange andre land, også Norge. Men når Harsvik spekulerer i hypotesen om at det går inflasjon i karakterer pga mange friskoler i Sverige, glemmer han å nevne hypotesene som taler for det motsatte, og som man bl.a. kan lese om her.

19. Harsvik glemmer også å fortelle om den påståtte "karakterinflasjonen" i Norge som følge av våre friskoler. Her viser nemlig statistikken at videregående friskoler både ligger nederst, i midten og øverst på skalen - når man måler treffsikkerhet i karaktersetting (målt ved å sammenligne standpunkt og eksamen).

20. Harsvik skriver at det at "valgfrihet (er) det eneste saliggjørende er noe høyrepartiene over hele Norden har felles" - hvoretter han forklarer hvordan dette går utover de svakeste, bl.a. på denne måten: "Dersom nærskolen er populær, vil den være fylt opp med elever med bedre karakterer" - og ergo får ikke elevene som bor i nærmiljøet, plass. Harsvik selv har også så liten plass at han ikke har mulighet til å nevne at retten til en plass på nærskolen er lovfestet for grunnskoleelever i Norge, og at ingen partier har anfektet dette prinsippet. Han nevner heller ikke at det er fylkene i Norge som bestemmer hva slags opptakssystem det skal være i videregående opplæring.

Og slik kunne man fortsette, hvis man syns det var verdt tiden.

Jeg syns ikke det. Jeg syns boken til Harsvik er pinlig, uetterrettelig, unyansert og løgnaktig. På hele 20 sider får vi ikke en gang presentert noen enkle fakta om skolesituasjonen i Sverige. Det hagler med påstander om kommersielle skolekonserner som tapper skolene for penger, om segregering av elever, om juks med karakterer, bruk av skatteparadiser, utdanninger det ikke er bruk for og skoleeiere som går på nattklubbesøk i New York på skattebetalernes regning. Men noen enkle fakta er det ikke blitt plass til, så her kommer det - basert på tall fra Friskolornas riksförbund.

• I 2011/12 gikk 9 pst av svenske elever i en frittstående grunnskole, mens 7 pst gikk på en i videregående friskole. 62 pst av elevene gikk på en kommunal grunnskole, mens 22 prosent gikk på en kommunal videregående skole.
• Andelen elever med utenlandsk bakgrunn i grunnskolen er 20 pst i friskolene og 18 pst i den offentlige skolen.
• Andelen elever med utenlandsk bakgrunn i videregående skole er 16 pst i friskolene og 17 pst i den offentlige skolen.
• Andelen elever med foreldre med høyere utdanning i grunnskolen er 65 pst i friskolene og 51 pst i den offentlige skolen.
• Andelen elever med foreldre med høyere utdanning i videregående skole er 50 pst i friskolene og 49 pst i den offentlige skolen.
• Fra 2007 - 2011 gikk til sammen 11 frittstående grunnskoler konkurs. Disse konkursene berørte i alt 361 elever og 11 kommuner av i alt ca. 900.000 elever og 290 kommuner.
• Fra 2007 - 2011 gikk til sammen 13 videregående friskoler konkurs. Disse konkursene berørte i alt 917 elever og 11 kommuner av i alt ca. 370.000 elever og 290 kommuner.
• I snitt går 140 elever på en friskole i Sverige - mens snittet på de offentlige skolene er 250 elever.
• Kun fire prosent av friskoleeierne oppgir at de har brukt ekstern kapital når de startet, overtok eller utviklet friskolen.
• Friskoler som drives som aksjeselskaper, hadde i snitt et resultat før skatt og renter i forhold til omsetningen på 4,1 prosent (cirka halvparten av det som er normalt i svensk næringsliv) og tok ut et gjennomsnittlig utbytte på 0,8 prosent, hvilket er cirka en fjerdedel av snittet i næringslivet.
• Fordelingen på ulike profiler i frittstående grunnskoler i 2008 var slik: 28 pst hadde en pedagogisk profil, 13 pst hadde en tematisk profil, 6 pst hadde en språklig eller etnisk profil, 10 pst hadde en religiøs profil, og 6 pst var Waldorf-skoler - mens resten hadde en allmenn profil.

Harsviks påstand er at Sverige innførte fritt skolevalg og liberaliserte adgangen til å etablere privatskoler tidlig på 1990-tallet, at det er årsaken til svakere skoleresultater nå, og at dette er en politikk Høyre vil kopiere.

At dette er feil, har jeg allerede vist: Det er ikke påvist at de nevnte reformene er årsaken til de dårligere skoleresultatene i Sverige, og det er ikke sant at Høyre har ført eller vil føre den samme politikken som i Sverige eller som Moderaterna gjør (det er nemlig en viss forskjell på det).

Det Harsvik overhodet ikke har tenkt på, er at det kan være helt motsatt, og at historien kan være en ganske annen: Høyre satt i regjering i 2001 til 2005, mens det var sosialdemokratisk styre i Sverige. Da gjennomførte Høyre sin skolepolitikk, nemlig Kunnskapsløftet. Nå gir denne politikken resultater, og den borgerlige regjeringen i Sverige vil gjerne lære av Norge. I friskolepolitikken inntok de to landene forskjellige standpunkt, men som forskningen viser: Den forklarer ikke tilbakegangen i Sverige - og heller ikke fremgangen i Norge.

Innlegget i VG i går, som inspirerte meg til å skrive denne bloggen, er skrevet av lederen i Res Publica, Håvard Friis Nilsen. Han besværer seg over at noen har påstått at boken Blåkopi inneholder feil, enda de bare har greid å påvise "et knippe småfeil".

Selv bommer han allerede i ingressen, der han "opplyser" oss om at geit og sau er samme dyr.

Dette var tema på dagens frokostmøte, som ble arrangert i anledning av at Minerva nå er kommet med et nytt nummer, der temaet er ansvar.

Denne gangen deltok jeg selv i panelet, sammen med Harald Norvik, som snakket om hva det vil si å ha lederansvar, og Hanne Skartveit, som særlig var opptatt av Stoltenbergs håndtering av 22.julikommisjonens rapport, noe jeg har skrevet om før, bl.a. her. Norvik har for øvrig også skrevet en meget god artikkel i Minerva om ledelse, ansvar og konsekvens - som kanskje, svært kort, kan oppsummeres slik:

Ledelse er å ta ansvar for å oppnå gode resultater på en god måte. En toppleder er ansvarlig for alt som skjer i virksomheten, og dette totalansvaret kan ikke delegeres bort. Oppgaveansvar, derimot, delegeres bort. Andre ledere i organisasjonen har ansvaret for sin del av virksomheten, men også et medansvar for helheten. Og: Ansvarliggjøring krever konsekvens, dvs. at det har konsekvenser om man oppnår gode eller dårlige resultater. I verste fall kan konsekvensen være at man må gå av.

Hel- og deleide statlige selskaper er ikke en del av staten som juridisk person. Derfor er det helt særegne lover, regler og prosedyrer for hvordan regjeringen eller statsrådene har anledning til å øve innflytelse på disse selskapene. Det er dette som blir diskutert når Kontroll- og kontitusjonskomiteen diskuterer Trond Giskes og Nærings- og handelsdepartementets forhold til valg av styremedlemmer i de hel- og deleide statlige selskapene: Har Giske og NHD fulgt de prosedyrer som kreves vis a vis selskaper som ikke er del av staten som juridisk person?

I mitt innlegg på frokostmøtet snakket jeg om den andre delen av statsforvaltningen, nemlig den delen som også er del av staten som juridisk person, dvs. at de - medmindre det foreligger et eksplisitt unntak - er underlagt statsrådens instruksjonsrett og har lojalitetsplikt. I denne delen av forvaltningen er det ca. 225 forvaltningsorganer (inklusive departementer og direktorater), over 260.000 ansatte og i underkant av 300 toppledere, som inngår i statens særskilte lederlønnssystem.

Denne delen av statsforvaltningen er naturligvis svært viktig for ethvert moderne demokrati. Vi ønsker oss en effektiv, kompentent, demokratisk, ukorrupt og tillitvekkende forvaltning. Stort sett har vi jo også det, men de siste par årene har også gjort det klart at ikke alt er slik vi ønsker at det skal være.

Siden en god statsforvaltning er så viktig, skulle man tro at også forvaltningspolitikken ble ansett som viktig. Forvaltningspolitikk handler nemlig om hvordan vi skal styre og styre i staten for å få gjennomført det Stortinget har bestemt. Men merkelig nok er ikke det tilfellet: Forvaltningspolitikken omfattes med svært liten politisk interesse og er dessuten et faglig svakt felt. Det departementet som har ansvaret for forvaltningspolitikken, og som for tiden heter Fornyings-, adminsitrasjons- og kirkedepartementet, har dessverre liten faglig tyngde - og det er bl.a. dette vi ser resultatene av nå.

Etter min mening er nemlig 22.julikommisjonens rapport ikke bare en dom over det som gikk galt i forbindelse med terroraksjonen i regjeringskvartalet og på Utøya - det er også en generell beskrivelse av problemer i forvaltningen. Det dreier seg bl.a. om:

• Svak gjennomføringskraft eller implementeringsevne i deler av forvaltningen.
• Dårlig kommunikasjon og mangel på tillit mellom embetsverket og politisk ledelse.

 Det er vanskelig å bevise at det er blitt verre de senere år, men mange i forvaltningen hevder det - og  det rapporteres også om enkelte andre uheldige utviklingstrekk, som f.eks.

• Større grad av rolleblanding mellom politisk ledelse og embetsverk, hvilket fører til at fagligheten er satt under press.
• Større maktkonsentrasjon i regjeringsapparatet.
• Mer kortsiktighet i arbeidet, hvilket fører til at grundigheten er satt under press.
• Kontrollregimer og medier som skaper en fryktkultur, som fører til mer kvalitetssikring på tvers og mer ansvarstransportering oppover.

Den desidert viktigste årsaken til at det er blitt slik er for mye svak og slapp ledelse som ikke er ledsaget av konsekvens.

Det har ingenting med menneskene og eller deres kvaliteter å gjøre - men med systemet: Ledelse har ikke vært tilstrekkelig prioritert i forvaltningen.

Ledelse i store deler av offentlig sektor er fortsatt et ganske nytt fenomen. Det er fortsatt ikke anerkjent av alle - jfr bl.a. debatten som i disse dager foregår i DN om ledelse ved universitetene. Ledelse i forvaltningen er dessuten lite studert, og det er, ikke minst, undervurdert. Det er en rekke spesielle og komplekse sider ved det å lede i forvatningen som kunne kreve langt større oppmerksomhet enn det tradisjonelt har fått:

• Større ansvarsuklarhet 
• Oftere konflikt mellom fagprofesjoner og ledelseskultur
• Ofte en allmøte- og forhandlingskultur med "omkamper" etter at beslutninger er tatt
• Mer uklare lojalitetsbånd
• Uklare mål
• Mangel på gode styringsverktøy
• Disincentiver (f.eks. når dårlige resultater belønnes)
• Ofte svak rekrutterings- og derekrutteringspolitikk 
• Svak personalpolitikk
• Lite velutviklet lederpolitikk - som fører til at vi ofte ser mye ansvarstransportering, beslutningsvegring, ekstrem vektlegging av det formelle ansvarsområdet fremfor å se helheten, liten bruk av lederlønnssystemet og liten bruk av mulighetene til omplassering og oppsigelse, som imidlertid også er vanskelig pga et mye sterkere oppsigelsesvern i offentlig enn i privat sektor.

Hvem har ansvaret for at det har blitt slik?

Alt dette skjer under noens ledelse - nemlig den politiske ledelsen. Men de øverste lederne, statsrådene, velges i stor grad uten at det skjeles til ledererfaring eller lederkompetanse og blir veldig ofte bedømt bare pga av ytre faktorer, såsom synlighet, medietekke, tilsynelatende handlekraft osv - mens det er liten interesse for hva de får gjort internt. Men faktum er at gjennomføringskraften og evnen til korrekt saksbehandling også er svært avhengig av departementets politiske ledelse. Derfor er det på tide å anerkjenne hvor krevende det er å lede et departement på en god måte.

Et annet stort problem, som har sammenheng med dårlig ledelse, er svak samordning. Dette er det et politisk ansvar å gjøre noe med. Forvaltningen er organisert slik at det nesten pr definisjon er umulig å komme frem til løsninger når ulike departementer eller sektorer har forskjellige interesser. Men fordi også den politiske ledelsen, dvs. regjeringen, ofte ikke makter å skjære igjennom innenfor rimelig tid, trengs det antagelig frister og prosedyrer for samordning.

22.julikommisjonen sa at hovedproblemet var "ledelse, holdninger og kultur", og at det "haster med tiltak". Så langt har ikke jeg sett noen tiltak eller debatt av betydning som kan bøte på disse problemene. Tvert om er det nok mange som mener at forsiktighets- og fryktkulturen bare har tiltatt og at handlekraften har blitt enda mer redusert.

Etter min mening trenger vi et program for å styrke ledelsen i forvaltningen - gjerne i partnerskap med privat sektor og universitets- og høyskolesektoren. Vi må utvikle en ledelseskultur der det er lov å feile - mer enn tilfellet er i dag, men samtidig en kultur der store og alvorlige feil som følge av slapp oppfølging må få konsekvenser - mer enn tilfellet er i dag.

Denne gangen var det Inga Marte Thorkildsen som klaget på Anniken Haugli fra Oslo kommune, som for øvrig antagelig er den kommunen som opplever dette oftest.

Dette skjer veldig ofte under den nåværende regjering, og det skjer ofte med sterke og negative ord og uttrykk. En "klassiker" er Kristin Halvorsens stadige angrep på Torger Ødegård og Oslo-skolen. Jeg kan også huske at Trond Giske holdt på sånn, da han var utdanningsminister i 2000 - 2001. Jeg kan, på den annen side, ikke erindre at statsrådene har for vane å kaste seg over og kritisere kommuner med rødgrønt flertall.

Men er dette vanlig for alle regjeringer? Og hva slags rolleforståelse har statsråder som syns dette er en grei arbeidsform?

Jeg har ikke undersøkt dette, men er reelt interessert. Derfor twitret jeg om dette da jeg hørte Dagsnytt 18 i går: "Noen burde undersøke om tidligere regjeringer har kritisert kommuner med et annet politisk flertall så mye som den nåværende regjering gjør".

Jeg fikk, nokså forutsigbart, noen "morsomme" svar fra rødgrønne politikere, som kunne fortelle meg at det er omvendt når vi har borgerlig regjering: Da klager nemlig kommunene på regjeringen, fordi de får for lite penger.

Men dette er selvsagt ikke poenget. Det interessante, syns jeg, er hva slags rolleforståelse en regjering og en statsråd har: Er man, når man har blitt statsråd, en statsråd for alle borgere og hele landet, bl.a. med respekt for de ulike valg velgerne har gjort i kommunene - eller skal man fortsatt først og fremst være partipolitiker?

Jeg syns det kler statsråder veldig dårlig hele tiden å skjelle ut kommuner som enten gjør ting annerledes enn de liker - eller som gjør sitt beste og likevel ikke har fått til alt så godt som de burde.

Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg ikke arbeidet på denne måten da jeg var utdannings- og forskningsminister. Jeg la vekt på, uansett hva jeg måtte ha tenkt og ment personlig, at sterke og svake skoleresultater fikk den samme oppmerksomheten, enten kommunen var styrt av partier til høyre eller venstre. Jeg kan ikke garantere at det ikke finnes unntak, men jeg tror det faktisk ikke - for jeg ønsket ikke å operere slik.

Om Erna Solberg fulgte samme policy som kommunalminister, om Laila Dåvøy gjorde det samme som barne- og familieminister og om Torild Skogsholm gjorde det som samferdselsminister, vet jeg ikke. Men nettopp derfor hadde det vært interessant å undersøke:

Har regjeringene den samme rolleforståelsen og forholdet til valgte lokalpolitikere rundt om i landet - eller er det forskjeller? Og syns f.eks. KS det er greit at statsråder stadig går i klinsj med navngitte kommuner som har politikere som er valgt av borgerne i kommunen?

Da twitret jeg - litt respektløst, kanskje - at jeg syns Trond Giske argumenterer på kanten til det uredelige i skolepolitikken. Da Giske spurte hva jeg mente, ga jeg bl.a. uttrykk for at jeg syns Ap virker veldig taktisk i skoledebatten. 

Noen har, med en viss rett, etterlyst konkrete eksempler på hva jeg mener, så her kommer det:

Alle partier er taktiske. Ingen forventer at en politisk debatt (bare) skal være preget av dialog, eller at en politiker skal legge frem hele sannheten eller alle motforestillingene mot hans eller hennes eget syn. Politisk debatt er duell - ikke dialog.

Likevel er det ikke slik at det ikke stilles redelighetskrav til en politisk debatt. Det er ikke alltid så lett å si hvor grensen går, men ofte reagerer vi, hvis argumentasjonen blir i overkant "lur", "sleip" eller taktisk. Presenteres ren løgn, blir som regel reaksjonene sterke.

Arbeiderpartiet har for meg, helt siden regjeringsskiftet i 2001, virket både fraværende og lite interessert i skolepolitikk. Siden 2005 kan man si at det har sammenheng med at det er SV som har hatt kunnskapsministeren, men jeg syns ikke det er en helt god forklaring. Partiet har markert seg godt på mange andre områder, selv om det ikke har hatt ministeren. Dessuten var partiet lite til stede i skoledebatten også da det var i opposisjon. Som utdanningsminister i Bondevik II-regjeringen var det først og fremst SV jeg møtte til debatt.

Innimellom er det tydelig at Arbeiderpartiet selv har forstått at partiet må være litt mer til stede i skoledebatten. En gang i blant kommer det derfor utspill - som imidlertid ofte blir som et lite blaff. Statsministerens nyttårstale i 2008 var et slikt blaff - og samtidig et nokså forsinket oppgjør med problemene i norsk skole - og ellers opplever vi disse "blaffene" når det er valg. Også denne gangen, foran valget i 2013, har statsministeren kommet på banen og fortalt at han nå skal prioritere skole - og dessuten har tidligere utdanningsminister Trond Giske fått i oppdrag å lede Arbeiderpartiets arbeid med et nytt skolepolitisk program. Venstresidens tilbakevendende selvoppgjør i skolepolitikken - og Trond Giskes nye giv - har jeg for øvrig skrevet om her. 

Denne "urytmiske" interessen for skolepolitikk virker i seg selv ganske taktisk - i motsetning til engasjementet i særlig Venstre, Høyre og SV, som virker vedvarende og oppriktig.

Men også en del av argumentene som fremføres, virker i overkant "lure" for min smak. Her er noe av det vi hører - og kommer til å høre fra Arbeiderpartiet i valgkampen:

• Vi får blant annet høre at det igrunnen var Trond Giske som startet arbeidet med Kunnskapsløftet, at senere regjeringer (såvidt) har fulgt opp, og at Stoltenberg II-regjeringen nå gjennomfører reformen. Dette er, etter mitt syn, ikke sant, noe jeg også har kommentert før, bl.a. her. 

• Vi får også høre at det har kommet 8000 flere lærere i norsk skole under den rødgrønne regjeringen. Det er sikkert sant, men siden det i seg selv ikke forteller noe av interesse om ressurssituasjonen i norsk skole, og siden Arbeiderpartiet vet det - og samtidig vet at folk flest kan bli lurt til å tro at det har noe med ressurssituasjonen å gjøre - virker dette, på meg, litt lite redelig. Poenget er jo - slik Ap aldri var i tvil om da partiet var i opposisjon - at det er utviklingen i forholdstallet mellom lærere og elever som forteller hvorvidt ressurssituasjonen har blitt bedre eller verre - ikke det absolutte antall lærere. Dette kom godt frem, da Giske debatterte spørsmålet med Utdanningsforbundet i Dagsnytt 18, og det kommenterte jeg her. (I parantes bemerket: Stoltenberg II-regjeringen lovet allerede i den første Soria Moria-erklæringen at kontaktlærere ikke skulle ha ansvar for mer enn 15 elever i grunnskolen. Dette er aldri fulgt opp som lovet, og derfor kunne vi før jul f.eks. lese om Giskes egen hjemby, Trondheim, der normen var 18 elever pr kontaktlærer, samtidig som man vurderte å øke den til 20.)

• Vi hører også at valget står mellom å satse på skolen eller "massive" skattekutt. Det er kanskje effektiv retorikk, men sannheten er denne: Statsbudsjettet for 2013 er på ca. 1037 milliarder kroner, etter at det har vokst med formidable 411 milliarder kroner siden 2005. I Bondevik II-regjeringen var det langt mindre oljepenger å rutte med, samtidig som skattene ble senket med ca. 25 milliarder kroner. (Og som jeg skrev i en tidligere blogg; en eventuell fremtidig  fjerning av formuesskatten betyr ca. 12 - 15 milliarder i skattelette.)  Disse bevegelsene til tross har ressurssituasjonen i skolen siden 2001 stort sett vært stabil. Så hva kan vi lære av det? Vi kan bl.a. lære at de skattelettelser som diskuteres i Norge, utgjør en forsvinnende liten andel av det totale statsbudsjettet eller av alle de ekstrapengene den nåværende regjeringen har hatt til rådighet. Og vi kan lære at ressurssituasjonen i skolen stort sett er stabil (og høy i forhold til andre land), enten en regjering gir litt skattelette (som Bondevik II-regjeringen gjorde) eller har en enorm vekst i sine inntekter (som Stoltenberg II-regjeringen har hatt).

• Vi kommer til å få høre at Arbeiderpartiet nå vil satse mer på læreren, slik det fremgår av partiets nye programforslag. Denne delen av programmet fikk ros av Guri Melby i Aktuelt, samtidig som både hun og Torger Ødegård påpekte at det var lite troverdig, bl.a. fordi Arbeiderpartiet - gjennom åtte år i regjering - ikke har gjort noe for å gjennomføre disse tiltakene før og endog har stemt mot de samme tiltakene i Stortinget. Trond Giske, på sin side, mente at det nærmest var et "bevis" på Arbeiderpartiets vilje til å satse på læreren at han, da han var utdanningsminister i 2000/01, hadde økt lønnen til lærerne med 50.000 kroner pr lærer. Det han ikke fortalte, var at lærerne samtidig forpliktet seg til å undervise mer, og at dette var resultat av en fremforhandlet avtale.

• Vi kommer også til å få høre at norske elever nå gjør det bedre på internasjonale tester - i motsetning til hva de gjorde under den tidligere borgerlige regjering. Man forsøker å etterlate inntrykk av at forbedringen først og fremst skyldes den politikken den rødgrønne regjeringen har ført - i motsetning til den politikken den borgerlige regjeringen førte, som altså ga dårligere resultater. Men så enkel er selvsagt sammenhengen ikke, og det vet Trond Giske. Også dette har jeg skrevet om før, bl.a. her. 

• Vi fikk også høre fra Trond Giske at forbedringen i norsk skole skyldes fire ting - nemlig flere timer, mer tidlig innsats, leksehjelp og bedre lærerutdanning. Jeg tror vi kan si at mer tidlig innsats hjelper - siden det var en helt sentral del av Kunnskapsløftet og derfor har fått virke fra 2005/06 og - etter noen forskeres mening - fra ca 2003, da det "skjedde noe" i norsk skole. Men de tre andre faktorene han trekker frem, kan umulig ha hatt stor betydning: Flere timer betyr antagelig lite så lenge det ikke er nok kvalifiserte lærere, leksehjelp med ufaglærte betyr lite, og den bedre lærerutdanningen er ennå ikke skikkelig implementert. Årsakene til at det går bedre i norsk skole har derfor primært sammenheng med Kunnskapsløftet, som jeg også har skrevet om her.

• Vi fikk også høre fra Trond Giske at alt det man har gjennomført i skolepolitikken i Oslo, skyldes nasjonal politikk. Også dette er et utsagn som kan problematiseres. Det virker i hvert fall rart når man nesten daglig er vitne til store konflikter mellom Torger Ødegård og Kristin Halvorsen, som åpenbart mener at det gjøres veldig mye galt i Oslo-skolen.

Arbeiderpartiets strategi før valget er veldig tydelig.

Partiet har nå, på papiret, forsøke å legge seg så tett opp til Høyres og Venstres skolepolitikk at de kan si, som også Trond Giske gjorde i Aktuelt, at det ikke er noen vits i å "lage skiller som ikke er der".Sagt med andre ord:  La oss heller debattere det som virkelig skiller - nemlig synet på den "massive" eller "storstilte" privatiseringen av norsk skole, som Høyre, Venstre og FrP vil gå inn for!

Med en slik strategi håper Arbeiderpartiet (og SV) å unngå å snakke om det som er vanskeligst for dem, nemlig den offentlige skolen og den viktige delen av skolepolitikken, der særlig Høyre, men antagelig også Venstre, har større troverdighet.

Arbeiderpartiet bør ikke lykkes med denne strategien - av flere grunner:

For det første: Det blir ingen "massiv" privatisering av norsk skole, hvis det blir borgerlig flertall. En litt mer liberal friskolelov, der det ikke stilles krav om at man må drive med toppidrett, være religiøs eller drive med alternativ pedagogikk, vil formodentlig øke antallet friskoler noe. Men en lov som ikke tillater eierne å ta ut utbytte, som får mindre støtte enn offentlige skoler, og som skal virke på et område der det ikke mangler plasser, vil ikke få noe stort omfang - og spesielt ikke hvis den offentlige skolen er god.. All erfaring, både fra Norge og andre land, viser det.

For det annet: Det er ingen dokumentert sammenheng mellom det økte antallet friskoler i Sverige (der de for øvrig har en friskolelov som tillater uttak av utbytte) og de dårligere skoleresultatene der - slik de rødgrønne, inkludert Halvorsen i Aktuelt, ofte påstår eller etterlater inntrykk av. Dette har jeg skrevet mer om her. 

Og for det tredje - og viktigst: Nesten alle elever går i den offentlige skolen. Det er den offentlige skolen bl.a. Torger Ødegård bestyrer. Det er den offentlige skolen som trenger forbedring. Og forskjellene mellom partiene er fortsatt til stede, selv om det nå heldigvis er mye større oppslutning om kunnskapsskolen enn det var for 10 - 12 år siden.

Derfor fortjener vi - velgerne - å få høre hva de ulike partiene har gjort og vil gjøre i den offentlige skolen, slik at vi, som Guri Melby sa, kan gjøre oss opp en oppfatning om hvilke(t) parti(er) vi har mest tillit til i skolepolitikken.

Trond Giske og Heikki Holmås var blant innlederne, og begge var entusiastiske fortalere for mer handel med og investeringer i  Afrika.

Vi fikk også presentert historier fra virkeligheten - fra mennesker som har sett forretningsmuligheter i Afrika, og som har drevet næringsvirksomhet i Afrika lenge.

En i den sistnevnte kategorien fortalte om sine mange positive erfaringer, men også om noen negative.

En av de negative erfaringene var åpenbart norsk presse.

Jeg siterer fra hans presentasjon:

OUR EXPERIENCE

Media: ignorant, hopeless and heartless

• We are very disappointed by Norwegian press coverage: Publically available assessments about our organisation and leading global certification has been ignored. Journalists seems to rely on any unreliable Norwegian statements, rather than on highly qualified Africans who follow the highest international standards.  

• Bistandsaktuelt, the Norad's own magazine, is hostile to business in Africa and has incompetent "journalists". 

• NRK is a social pornographer, presenting Africa in a belittling and wrong light that is building up under preconceptions of Africa as a poor, helpless Continent.  It is incorrect, unfair and degrading. 

•  A recent Borgen program on NRK started with a scene where a worker got up at 3 am to walk three hours to work. The scene was staged and the worker was paid for his contribution. The program went on with further false information, aired on NRK, despite of NRK being made aware of this.

• Professor Benjaminsen falsely writes in Aftenposten that we pay less then the minimum wage and make highly unacedemic, biased and unrepresentative quotes of two studies undertaken by two of his students.

• There is a consistent disregard for our black managers who are running the business, or willingness to talk to them or take them serious. It stinks of racism.

Anklagene mot norsk presse var harde, og jeg vet ikke om vedkommende, som presenterte dette, har rett i alt. Likevel er det åpenbart at han er veldig skuffet, og at han føler at Afrika - og det å drive næringsvirksomhet i Afrika - blir presentert på en ufortjent dårlig måte i norske medier. At det er noe sant i dette, virker veldig sannsynlig. Han fikk i alle fall applaus i forsamlingen for å si det som det er.

Afrika blir altfor ofte presentert som et ekstremt fattig og håpløst kontinent. Næringsvirksomhet blir ofte mistenkeliggjort. Bistandsbransjen er ikke alltid positiv til behovet for lønnsom næringsvirksomhet og økonomisk vekst som virkemiddel for å bekjempe fattigdom - det hørte vi senest på Dagsnytt 18 i går. Alle er ikke flinke til å se den nye middelklassen i Afrika og behandle menneskene med respekt - som de dyktige og velutdannede menneskene de er.

Dette er sikkert veldig irriterende og trist å oppleve for de nordmenn som driver næringsvirksomhet i Afrika.

Men det er enda verre for afrikanerne selv.

Trøsten for dem er imidlertid at det antagelig bare er et spørsmål om tid før også Afrika, i likhet med Asia, "overrumpler" Europa ved å erobre  stadig mer av den økonomiske, kulturelle og politiske makten i verden.

Jeg leste deretter saken av tre grunner: For det første fordi jeg er interessert i styring av og ledelse i offentlig sektor. For det andre fordi Oslo-skolen nå brukes og misbrukes politisk av flere, bl.a. som ledd i valgkampen. Og for det tredje fordi jeg lurte på om VG virkelig hadde avslørt noe viktig eller skandaløst om Oslo-skolen, slik tweet'en kunne gi inntrykk av.

Jeg kunne, men jeg har ikke, kontaktet noen i Oslo kommune for å høre deres kommentarer til saken. Jeg har altså bare VGs artikkel å holde meg til. Journalisten som har skrevet den, Shazia Sarwar, er, såvidt jeg erindrer, samme journalist som tidligere har "avslørt" at Oslo-skolen jukser på nasjonale prøver, eller mer presist: Hun har skrevet saker i VG som klart etterlater dette inntrykket, og som har ført til debatt, bl.a. i Dagsnytt 18. Denne debatten har jeg kommentert før, og for å si det kort: Jeg kan fortsatt ikke se at noen har fremlagt noen holdbar dokumentasjon på at Oslo-skolen jukser på nasjonale prøver. Utdanningsdirektøren, Astrid Søgnen, greier gang på gang å tilbakevise slike påstander med fakta.

Denne nye saken i VG dreier seg om noe annet - nemlig hvordan rektorer i Oslo-skolen lønnes og belønnes. Saken etterlater et inntrykk av at rektorenes lønn er direkte avhengig av elevenes faglige resultater. En slik lønnspolitikk ville altså, enkelt sagt, føre til at rektorenes lønn gikk ned, dersom de faglige resultatene ble dårligere - mens den gikk opp, dersom resultatene på nasjonale prøver ble bedre.

Jeg har hørt at det fins slike lønnssystemer enkelte steder i USA, men jeg kan ikke dokumentere det. Uansett er slike direkte koblinger mellom rektorers lønn og elevenes faglige utvikling ikke tilrådelig. Jeg skal ikke bruke mye plass på å forklare hvorfor her, så la meg bare si det kort: Incentiver til riktig adferd er viktig på alle arbeidsplasser. Det skal lønne seg (økonomisk eller på annen måte) å gjøre de riktige tingene på den riktige måten. Men incentiver kan også virke negativt - hvis de f.eks. er for kraftige, for ensidige, eller hvis de dreier seg om forhold vedkommende arbeidstaker ikke kan gjøre noe særlig med. Derfor er bruken av incentiver et meget viktig, men også faglig komplisert felt, noe man er særlig oppmerksom på i offentlig sektor, der man ikke kan styre etter f.eks. enkle profittmål, slik man ofte kan i privat sektor.

På denne bakgrunn leste jeg VG-artikkelen grundig. Den etterlater altså et inntrykk av at rektorene får lønn på basis av elevenes faglige prestasjoner, men er det egentlig det som står, og er det dokumentert?

Nei, det er ikke det som står. Det som står, er at Oslo-rektorene "belønnes" for elevresultater. En "belønning" kan være lønn, men det kan også være ros. Og når man leser artikkelen grundig, fremkommer det at det ikke foreligger noen dokumentasjon på at lønnen er direkte knyttet til elevenes resultater. Det nærmeste VG kommer en dokumentasjon, er et utsagn fra lederen i Skolelederforbundet, som sier at "noen av Oslo-rektorene som har tatt kontakt med oss, mener at de har erfart det".

Det er altså "noen" anonyme rektorer som "mener" at de har erfart det. Det er ingen som vet, ingen som står frem, ingen som kan dokumentere noe - snarere tvert om. Det fremkommer at lederen i Skolelederforbundet ikke tør å påstå noe sikkert, mens Utdanningsetaten benekter at det er slik. 

Men selv om ikke VG egentlig har avslørt noe som helst om en direkte kobling mellom lønn (eller annen håndfast belønning) og elevresultater, inneholdt saken også en annen "bombe": VG har nemlig fått tak i en "hemmelig" lederkontrakt som inngås mellom ledere, f.eks. rektorer, og ledernes foresatte. Det er altså ikke selve arbeidsavtalen, men en avtale som inngås i medarbeidersamtalen (omtalt som "ledersamtalen" i dokumentet), og som gjelder til neste medarbeidersamtale holdes. 

At Sarwar oppfatter dokumentet som oppsiktsvekkende fremkommer av saken og av det hun skriver på twitter: "Ville du ha skrevet under en slik kontrakt? Hvor du fikk karakterer på 86 styringsmål?"

Etter min mening kan dette også vurderes helt motsatt.

Noe av det verste arbeidstakere og ledere opplever, er at det ikke avholdes medarbeidersamtaler, eller at det avholdes ustrukturerte og dårlige samtaler, at det ikke er klart hvilke forventninger arbeidsgiveren din har, at sjefen ikke interesserer seg for hvordan det går med deg eller hva som kan gjøres for at du skal kunne trives, utvikle deg eller jobbe bedre, eller at man ikke vet hva som belønnes i vedkommende organisasjon.

Derfor gjennomfører man i alle gode organisasjoner jevnlige medarbeidersamtaler med alle ansatte. I alle profesjonelle organisasjoner av en viss størrelse har man som regel skjemaer som skal sikre en viss struktur i samtalen; at alle temaer blir berørt; at samtalene er nogenlunde like (og dermed rettferdige) for de ansatte osv. Og i alle slike samtaler, hvis de gjennomføres riktig, foretar man en evaluering av det som har skjedd siden siste samtale - samtidig som man setter nye mål for vedkommende arbeidstaker for tiden som kommer, f.eks. frem til neste medarbeidersamtale.

Og nettopp dette ser ut til å være poenget også i Oslo-skolen. Til slutt i skjemaet står det at det skal "avtales resultatmål og personlige utviklingsmål som vil bli tillagt særskilt vekt når vedkommendes lederinnsats skal vurderes ved periodens utløp". Og som Astrid Søgnen uttrykker det i selve saken i VG: "En utfylt avtale (...) kan inneholde samtlige styringsparametre. Disse er et utgangspunkt for resultatvurderingen av en skoles måloppnåelse. I ledersamtalen prioriterer rektor og nærmeste leder noen utvalgte mål fra skolens strategiske plan." 

Det er veldig mye som er veldig vanlig i arbeidslivet, som f.eks. måling og vurdering av hvor gode resultater man skaper -  som tydeligvis fortsatt vekker oppsikt i offentlig sektor. Det er selvsagt grunn til å være på vakt mot alle slike verktøy som denne lederkontrakten er et eksempel på, både i offentlig og privat sektor, for det er mange fallgruver å gå i. Men at slike avtaler blir brukt, kan umulig være negativt i seg selv. Det er mye mer negativt at arbeidstakere - inkludert ledere - går for lut og kaldt vann, slik det ofte har vært i offentlig sektor, der ledelse, arbeidsgiveri og god personalpolitikk ofte har vært lite vektlagt. I en undersøkelse for noen år siden fremkom det f.eks. at en stor andel kommunepolitikere ikke visste  at de var arbeidsgivere for lærerne i skolen. Det er i hvert fall ikke et godt utgangspunkt, hverken for å drive god personalpolitikk eller for å skape en kvalitativt god skole.

VG har fremhevet noen sider ved lederavtalen som avisen tydeligvis syns er spesielt oppsiktsvekkende eller kritikkverdig, f.eks. at en leder i Oslo-skolen skal være "lojal mot fattede vedtak og etiske retningslinjer". Men hva i all verden er oppsiktsvekkende med det? Selvsagt må en ansatt i Oslo kommune forholde seg lojal til de vedtak som fattes i et demokrati - det er jo selve essensen i demokratiet at politikerne har instruksjonsrett, mens forvaltningen har lojalitetsplikt. Dette hindrer ikke ansatte i å delta i demokratiet som borgere, og det hindrer dem heller ikke i å være varslere, dersom det skulle foreligge en situasjon som gjør det nødvendig.

Også på den enkelte arbeidsplass - jeg antar også i VG - er det vel  slik at man har en viss lojalitetsplikt overfor sin arbeidsgiver og de etiske retningslinjer virksomheten følger - og at man ikke kan gjøre hva man vil på arbeidsplassen og i virksomhetens navn? 

Tilbake til utgangspunktet:  En ensidig kobling mellom elevenes faglige resultater og læreres eller rektorers lønn, er hverken tilrådelig eller rettferdig.

Samtidig må man ikke falle i den andre grøften og si at elevenes faglige utvikling er totalt uten interesse for vurderingen av en lærer eller rektor.

God faglig utvikling for elevene er tross alt skolens viktigste mål.

Jeg er ingen ekspert på skattesystemer, så i denne omgang skal jeg ikke kommentere valget av modell. Jeg konstaterer bare at Civitas egen skatteekspert, Villeman Vinje, gjerne hadde sett en litt annen modell - og at de andre ikke-sosialistiske partiene også vil gjøre det litt annerledes. Også fagfolk har delte meninger. Det ser likevel ut til å være liten tvil om at de borgerlige partiene vil kunne greie å bli enige, dersom de vinner valget.

Mitt poeng i denne bloggen er et annet - nemlig diskusjonen om skatt vs. velferd. 

Magnus Takvam i NRK, og flere andre kommentatorer, har påpekt at de borgerlige partienes forslag om å trappe ned og etter hvert kanskje fjerne formuesskatten, vil gjøre skatt vs. velferd til et sentralt valgkamptema. 

Det vil i så fall også sette journalistene på prøve.

Full fjerning av formuesskatten vil gi en skattelette på ca. 15 milliarder kroner. Høyres modell gir (i første omgang) en skattelette på 12 milliarder kroner. Lettelsen skal gradvis komme over noen år, men slik jeg forstår Høyre, vil lettelsen være 12 milliarder kroner etter fire år.

Statsbudsjettet har nå passert 1000 milliarder kroner. 

Skatteletten utgjør altså, etter fire år, mindre enn 1,2 prosent av statsbudsjettet.

Hvilke konsekvenser vil dette ha for velferden?

En helt stilisert og statisk oppfatning av skatt vs. velferd, er at én krone i skattelette, fører til én krone mindre i velferd - og at én krone mer i skatt, fører til én krone mer til velferd.

Dette er det ingen som tror på - selv om argumentene fra rødgrønn side vil etterlate inntrykk av at det er slik, altså at de borgerlige partiene velger skattelette fremfor velferd.

Men debatten kommer, og da er det viktig at ikke pressen og andre sluker denne typen argumentasjon rått - men også ser hen til andre argumenter. Her er noen av dem:

• Dersom 12 milliarder kroner - eller mindre enn 1,2 prosent av statsbudsjettet - skal få så stor negativ betydning som Regjeringen etterlater inntrykk av, må det bety at Regjeringen mener at den bruker absolutt alle kroner på statsbudsjettet perfekt, og at det ikke er noen som kan styre noe bedre eller annerledes enn de rødgrønne partiene nå gjør. Dette vet vi ikke er sant. Akkurat som svært mange kan forbedre styringen av sin egen privatøkonomi med ca. 1 prosent i løpet av fire år - kan også staten forbedre styringen av sin økonomi med ca. 1 prosent i løpet av fire år. 

• Det er flere måter å forbedre styringen av og i staten på - og redusere sløsingen. Her er noen få eksempler:

• Staten kan forbedre gjennomføringskraften i forvaltningen. Både Gjørvkommisjonen, rapporter fra Difi og flere andre rapporter viser at implementeringsevnen er for svak: Det brukes for mye tid og ressurser når viktige beslutninger skal gjennomføres. Bedre gjennomføringsevne kan bl.a. oppnås med bedre administrativ og politisk ledelse og bedre samordning - og det kan helt sikkert spare minst 12 milliarder kroner, hvis det gjøres godt.
• Samferdselssektoren alene kan antagelig spare oss for milliarder av kroner, dersom planleggingen og gjennomføringen av store infrastrukturprosjekter blir bedre.
• Også i Forsvaret er det svært mye å spare, dersom styringen blir bedre, og dersom det gjennomføres færre, svært kostbare, men dårlige investeringsprosjekter.

Men det er også andre argumenter:

• At det gis skattelette, betyr ikke at pengene forsvinner og ikke kan gjøre nytte for seg. Pengene får en alternativ anvendelse i privat sektor - og der kan de både brukes til å øke velferden og til å skape flere nye arbeidsplasser, som gir mer offentlig og privat velferd siden.

• Skattelette har også noen dynamiske effekter. Det kan være delte meninger om hvor store de er, men poenget er i hvert fall dette: En skattelette er ikke bare et "tap" for staten - den genererer også nye inntekter til staten. SSB er blant de som har regnet på dette, og her er et eksempel på det. Man bør ikke budsjettere med slike effekter på kort sikt, men effektene kommer.

• Skatt handler også om makt og om synet på staten: I noens øyne er fellesskapet ensbetydende med staten, og de ser staten som noe som "står over" borgerne og vet bedre enn borgerne selv hvordan samfunnet bør se ut. De ser ikke staten som en maktfaktor som også skal beskyttes mot seg selv, men som en god og ufarlig "far" som kan hjelpe oss med alle problemer. Vi andre ser på staten som vår tjener og mener at staten skal ha begrenset makt over borgerne - samtidig som borgerne skal ha makt over staten. Vi legger dessuten vekt på at det er en god maktbalanse mellom staten, sivilsamfunnet og privat sektor - og at ikke staten alltid er den beste til å løse viktige samfunnsoppgaver.

• Og endelig handler skatt om frihet: En stat som ikke driver inn noen skatter til å finansiere de grunnleggende fellesoppgavene, er en trussel mot friheten. Men en stat som driver inn alt, har også tatt fra oss friheten. Skattelette kan derfor også være et frihetsprosjekt, og det er derfor borgerlig politikere ikke like lett snakker om å "gi" skattelette, som om alle pengene i utgangspunktet var statens.

Og det er mer: 

• Regjeringen har i åtte år sagt at den hverken vil øke eller senke skattene samlet sett. Skattenivået er altså fortsatt (hvis vi ser bort fra visse snikskatteøkninger) det samme som i 2004. Men hva er det med skattenivået i 2004 som nærmest gjør det til en del av skaperverket? Man kan si det er et kompliment til Bondevik II-regjeringen, men likevel: Hvilket klarsyn var det Bondevik II-regjeringen hadde, som gjør at skattenivået akkurat i 2004 fortsatt er perfekt - åtte - ni år senere? 

• En god grunn til å revurdere et skattenivå som har stått stille så lenge, er at mye annet forandrer seg. Blant annet er finansministeren og andre opptatt av hvordan multinasjonale selskaper tilpasser seg skatteregimene i ulike land og hva vi eventuelt skal gjøre med det. Andre er opptatt av de små skattespørsmålene, som f.eks. incentivene til arbeid for lavinntektsgrupper. Og atter andre er opptatt av feilene i systemet vårt, som bl.a. gjør at vi overinvesterer i bolig og eiendom. Det kan uansett ikke være slik at alle forslag som avviker fra det skattesystemet og -nivået vi har i dag, representerer en katastrofe for den offentlige velferden.

• Også et annet tema vi kommer til å høre mye om i valgkampen - nemlig den nordiske (eller norske) modellen - er avhengig av at vi tilpasser oss en ny tid og ikke motsetter oss enhver endring. Perspektivmeldingen viser at velferdsstaten ikke er bærekraftig i det lange løp, og at det derfor er om å gjøre å gjøre tilpasninger nå. Noen syns sikkert det er morsomt å gjøre et poeng av at det virker feil å senke skattene nå når det kan bli aktuelt å øke dem i fremtiden. Men dette er ikke så underlig som det kan høres ut: Vekstfremmende skattelettelser nå vil øke velstandsnivået fremover, mens virkningen for velferdsstatens bærekraft samlet sett er om lag null.

Til slutt:

• Handlingsregelen er en todelt regel. Den ene delen handler om hvor penger mye vi kan bruke - den andre om hva vi skal bruke pengene til. Stoltenberg II-regjeringen har holdt seg til første del, men ikke den andre. Meningen var altså at vi i alle de årene Stoltenberg II-regjeringen nå har vært i virksomhet, burde ha investert mer i vekstfremmende skattelettelser, infrastruktur, utdanning og forskning. Å trappe ned formuesskatten er derfor både en del av den opprinnelige kontrakten da skattesystemet sist ble endret (2005/06) og en måte å oppfylle handlingsregelen på.

Helt til slutt: Hvis de rødgrønne tror på egen retorikk, burde jo skattene økes. Hvis en krone mindre i skatt, er en krone mindre til velferd - vil selvsagt en krone mer i skatt, gi en krone mer til velferd. Så hvis velferd er viktigst, må også skatteøkninger være viktig.

I valgkampen vil politikere fra borgerlig og rødgrønn side barke sammen i mange debatter. Ett viktig tema vil være skatt. Da er det viktig at ikke bare de rødgrønnes virkelighetsforståelse får legge premisser for debatten - men at også de andres virkelighetsforståelse får spille en like fremtredende rolle. 

Med uttrykket "dypt bevart hemmelighet" siktet jeg til at de færreste i vårt samfunn vet særlig mye om lærernes arbeidstidsavtale, heller ikke de som ellers er sterkt engasjert i skolen og/eller i skolepolitikken.

Med "skolerevolusjon" siktet jeg til at det  pågikk forhandlinger med lærerne i Danmark, og at kravet fra både kommunene og staten (og dermed også den danske sentrum/venstre-regjeringen) var at arbeidstidsavtalen skulle fjernes. I Danmark er grunnskolelærernes arbeidsgiver kommunene, altså KL, mens gymnaslærernes arbeidsgiver er staten.

Det fremkom nok av innlegget mitt at jeg mener det ville være en fordel for elevene også i norsk skole om den norske arbeidstidsavtalen, som i prinsippet er som den danske, kan avskaffes eller i det minste forenkles.

Blogginnlegget har avstedkommet en rekke kommentarer - delvis i videre dialog med meg - hvorav de fleste har en del til felles:

De er stort sett skrevet av lærere.

De er stort sett (svært) negative til å fjerne eller forenkle arbeidstidsavtalen.

De er stort sett anekdotiske. Flere har problemer med å tro på den statistikken og aggregerte informasjonen som f.eks. SSB, Utdanningsdirektoratet eller OECD frembyr.

Mange mener dessuten at jeg ikke vet hva jeg snakker om - hvilket også har ledet til en god del ironiske og sarkastiske kommentarer.

Men mens disse kommentarene ble skrevet, gikk forhandlingene i Danmark videre - og nå foreligger det første resultatet:

Staten, ved den sosialdemokratiske finansminister Bjarne Corydon, og gymnaslærerne er blitt enige om å avskaffe gymnaslærernes arbeidstidsavtale.

Gymnaslærerne får mer i lønn - mot at de overlater til rektorene å tilrettelegge lærernes arbeidsdag. Som det heter i en omtale av forhandlingene (min oversettelse): "Hittil har arbeidstiden vært regulert i en sentral arbeidstidsavtale, som bestemmer hvor mye tid gymnaslærerne kan bruke på undervisning, forberedelse, eksamen, oppgaveretting osv. Den nye avtalen betyr at rektorene fremover kan lede og tilrettelegge arbeidet etter lokale behov i dialog med gymnaslærerne - slik det er på alle andre arbeidsplasser....".

Forhandlingsresultatet innebærer at den nåværende arbeidstidsavtalen etter skoleferien i år erstattes av en ny modell, der lærerne skal arbeide akkurat like mye som før i løpet av et år - målt i timer - men der det blir en fast og sammenhengende daglig arbeidstid på arbeidsplassen, altså skolen - og der rektor ut fra behov, men selvsagt også i dialog med lærerne, kan bestemme hva tiden skal brukes til - slik det stort sett er på andre arbeidsplasser.

Forhandlingsresultatet er kontroversielt blant gymnaslærerne. De som har forhandlet og vedtatt forhandlingsresultatet, viser til at alternativet hadde vært verre: Det politiske miljø i Danmark - altså arbeidsgiver - har stått så samlet at det har vunnet frem (bare Enhetslisten - altså det danske Rødt - har ikke stått bak).Ved en tilfeldighet traff jeg den danske undervisningsministeren (tidligere SF, nå sosialdemokrat) akkurat da forhandlingsresultatet var klart, og hun var - for å si det enkelt - veldig glad og fornøyd.

Forhandlingsresultatet har tydeligvis inspirert KL, som fortsatt forhandler med folkeskolelærerne. Og siden noen på min blogg har spurt meg hvorfor politikerne - og jeg - er så opptatt av dette, så  la meg her vise til hva danske KL sier:

KL presiserer at lærerne ikke skal arbeide mer enn de gjør nå - de skal bare arbeide på en annen måte.

Grunnen til at KL vil at lærerne skal arbeide på en annen måte, kan deles i tre:

* Lærerne betyr alt for elevenes læring.

* Rigide regler (i arbeidstidsavtalen) gjør at lærerne får lite tid med elevene: Danske lærere underviser i gjennomsnitt mindre enn 50 prosent av arbeidstiden, og de mest erfarne lærerne underviser minst.

* Rigide regler gjør at man arbeider "på autopilot" fremfor å ta utgangspunkt i reelle behov.

Det blir spennende å følge den videre utviklingen i Danmark på to måter:  For det første blir det spennende å se hvordan forhandlingene ender i kommunesektoren - og for det annet blir det spennende å se hvordan den nye gymnasavtalen vil virke i praksis.

I mitt forrige blogginnlegg skrev jeg "Skolerevolusjon i Danmark?" - altså med et spørsmålstegn.

Det er nok allerede tid for å fjerne spørsmålstegnet. 

Avtalen mellom staten og gymnaslærerne er en skolerevolusjon.

I dag morges oppdaget jeg et annet overtramp. Denne gangen er det et lite brudd på god presseskikk, men likevel et brudd -  som potensielt kan ha stor betydning for den det gjelder.

Saken dreier seg om et intervju med meg, som Aftenposten presenterte i går - og som jeg også ga noen utfyllende kommentarer til på bloggen min i går.

Intervjuet med meg ble gjort i forrige uke - og var en oppfølging av et utspill fire unge politikere hadde hatt rett før - om samarbeid på ikke-sosialistisk side - og av uttalelser jeg har kommet med i et par paneldebatter om borgerlig samarbeid. Grunnen til at Aftenposten ville snakke med meg, var at jeg står litt på siden av det partipolitiske miljø og det samarbeidet mellom partiene som skjer i Stortinget - samtidig som jeg har erfaring fra tre borgerlige koalisjonsregjeringer og fortsatt arbeider med politikk og sammen med mange politikere i forbindelse med mitt arbeid i Civiita.

Selve standpunktet jeg inntok i inervjuet - om at det kan være en fordel med en eller annen form for felles erklæring fra partier som vil samarbeide - har, så langt jeg kan bedømme, fått lunken mottakelse i det politiske miljø - samtidig som jeg har fått mange positive reaksjoner fra borgerlige velgere. Det er ikke så overraskende. Det er ofte forskjell på hvordan slike spørsmål bedømmes i og utenfor partiinterne kretser - og det kan dessuten føres argumenter både for og mot. Dette er likevel ikke poenget her - når jeg nå skal fortelle om Aftenspostens overtramp.

Før intervjuet sto på trykk, fikk jeg både lese og godkjenne det jeg hadde sagt. Da det sto på trykk mandag morgen, leste jeg det derfor ikke omigjen. Men da jeg kom i Dagsnytt 18, som ville ha debatt om saken, stusset jeg over en ting - nemlig at programlederen hevdet at jeg uttalte meg i "vi"-form i intervjuet - som om jeg var en del av samarbeidsbestrebelsene mellom de fire ikke-sosialistiske partiene. Jeg bestred det kort der og da og regnet med at programlederen tok feil.

I morges skjønte jeg imidlertid at noe var galt. For i dag skriver Kjetil Bragli Alstadheim, en vanligvis svært presis journalist, at jeg snakket om "oss" og "dem" i intervjuet.

Det fikk meg til å sjekke, og han - og Dagsnytt 18 - har rett. I intervjuet står det at jeg sier følgende: "-Vi må ikke la motstanderne tegne bildet av oss. Vi må tegne det selv."

Det jeg egentlig sa, som jeg har godkjent, og som står lenger ned i intervjuet, er dette: "Det handler til syvende og sist om du vil tegne bildet av deg selv, eller om det skal overlates til de rødgrønne". Slik det står i konteksten, kan det ikke være noen tvil om at jeg kommenterer hva partiene bør gjøre - og ikke hva "vi" bør gjøre.

Er dette en stor forskjell?

For hvermansen er det selvsagt ikke det. Men djevelen ligger i detaljene, også i politikken. De borgerlige politikerne, jeg - og Aftenpostens journalister - vet at det er forskjell, og at dette har betydning. Det betyr nemlig noe i politikken at man har forståelse og respekt for hverandres roller.

Mange i pressen prøver å fremstille Civita som "navet" i det borgerlige samarbeidet. Det er noe jeg alltid, så sant det er mulig, avviser. Samarbeidet mellom de borgerlige partiene skjer på Stortinget, og alle anstrengelser for å bygge et ikke-sosialistisk samarbeid og regjeringsalternativ skjer der og mellom partiene.

Civita, derimot, er en arena som tilbyr mange ulike former for aktiviter, der mange borgerlige politikere - særlig unge - deltar. At også dette på sikt kan ha en betydning for borgerlig samarbeid kan selvsagt ikke utelukkes - men det er tross alt en annen sak.

Det står sitatstrek foran utsagnet, der jeg tilsynelatende bruker begrepene "oss" og "vi". I forbindelse med Marte Krogh-saken var det en diskusjon på sosiale medier om hvorvidt det er forskjell på å bruke anførsestegn og sitatstrek - og om pressen står friere til å skrive om utsagn, dersom man "bare" bruker sitatstrek. Meningene derom var delte - men jeg tror alle var enige om dette:

Pressen har ingen rett til å endre eller fordreie meningsinnholdet i et utsagn, og det gjelder uansett.

OPPDATERING 7.2.2013: Jeg har vært i kontakt med Aftenposten, og vi er enige om at jeg er feilsitert. Det skjedde ved en feil, som Aftenposten har beklaget. En riktig versjon har senere vært publisert på Aftenposten.no