Jeg har en helt fryktelig sprøyteskrekk, så jeg fikk mitt første alvorlige panikkanfall på flekken, noe som var over gjennomsnittet flaut. Men når alt kom til alt så gikk det faktisk greit. Jeg hadde satt på sånne bedøvelsesplaster som sånne som meg til en hver tid har med seg, men de hadde jeg festet så langt ned at hun måtte stikke utenfor. FML. Men.. vel.. det vondeste var vel når hun fjernet plasteret.

Men nå dere, nå er jeg dæven meg steel woman. Bakteriene kan ha fest i systemet mitt uten at jeg svetter en dråpe. Om jeg ikke holder meg frisk under reisen så er det noe galt med verden.

Men jeg tenkte jeg skulle vise fram noe av det jeg har holdt på med i Desember. Jeg lagde julegaver selv i år, og er riktig så stolt. Jeg lagde smykker og øredobber i fimoleire, til sorg eller glede for de som var på min gaveliste. Dette er noe av det jeg ga.

Dobuts, iskjeks og små marsipankaker, som Marita og Silje fikk.

Apropos dette røret. Det har egentlig vært en liten reality check å se at internett har virkelig gått videre uten å bry seg noe særlig om at jeg nesten døde i helga. Jeg som har gått rundt og trodd at jeg er så viktig og elsket! Neida, jeg tuller bare, jeg skal get over meg selv nå og ønske dere en riktig god jul!

Flaut. Lørdagskvelden ble litt mer dramatisk enn en skulle ventet, og jeg endte opp med en kroppstemp på 34 grader og ei natt på sykehuset. Men men. What doesn't kill you only makes you stronger, hæ?

Jeg begynner å bli sliten, og gleder meg til jul. Blir nok mer og mye blogging når jeg legger ut på reise på nyåret, og ikke bare lasser rundt i klær som er praktiske framfor estetiske, og faktisk gjør ting som er verdt å skrive om.

Geez Louise, nå er det på'n igjen. Dette huset som jeg og Alwin spaserte forbi på vår kveldslige tissetur er blitt en liten begivenhet her hvor jeg bor. Jeg er litt skuffa over at mobilkamera ikke helt gjenskaper den vanvittige grandeur'en dette huset har. Det er villt! Eller som pappa kaller det, estetisk voldtekt. Remind you, meste av dette blinker! Og legg merke til den oppblåsbare snømannen på rundt 3 meter.

Jeg synes det er trivelig med lys og sånn, men. Herregud. Du kan sikkert se dette fra månen. Og TrønderEnergi gnir seg vel i henda. Jeg synes en kan holde seg til hvite lys, og ikke blinkende. Hva synes du?

Vet dere hva eller, jeg hadde nesten glemt at det skulle være jul i år også. Jeg har hatt så reisenerver at jeg har fortalt meg selv at "neeida, det er August enda Stine, ingen grunn til bekymring, du forlater ikke landet og alt du kjenner til og er glad i på lang tid enda."

Temperaturen burde jo gitt meg et lite hint om hva som var på ferde, men det var altså ikke før jeg fikk den nyeste vaktlista og det sto "DESEMBER 2010" printet øverst at det slo meg. Det er dæven meg jul snart. Og om knapt en og en halv måned er life as I know it over.

Jeg har ikke tenkt på julegaver, jeg har ikke tatt noen vaksiner, og vi har ikke enda fått spikret opp den endelige reiseruta og alt som følger med. Jeg har ikke engang søkt om visum enda, eller fått noe særlig med svar fra Lånekassen. Og jeg har spart knapt 20K.

PANIKK.

Så alle dere som forventer julegaver fra meg i år (hvorav halvparten kommer til å bli skuffet), bare vit at i år skal jeg LAGE julegaver. Helt SELV. Men jeg tror det blir fint da. Håper.

Ok, dette ble meningsløst. Uansett, om du har noen fine julegavetips til mor&far, bring it on.

Har jeg noengang snakket om den gangen jeg hadde lyst til å ha rosa hår? For jenter flest kommer den trangen når en er rundt seks år, men jeg derimot var.. nitten. Jeg hadde hvitt hår og jeg sverger at jeg var SÅ nær å ta det siste skrittet og gå til innkjøp av farge. Hadde jeg bare funnet et sted som solgte ordentlig rosa!

Jeg var obsessed av Scenequeens, en subkultur av modeller med mer eller mindre spesiell stil, og størst av dem alle Audrey Kitching, som avbildet over. Jeg ville være Audrey Kitching. Etter et halvhjertet forsøk på et par-seks måneder som blant annet resulterte i at jeg har et par rosa, glitrende spandexbukser med høyt liv i skapet, så ga jeg opp.

Men da jeg fant en konkurranse om rosa hårfarge på en blogg så våknet gamle spirer til liv igjen i meg, og jeg kunne ikke motstå å melde meg på;

Jeg har sett Romeo & Juliet i dag. '96 versjonen. Hvorfor hadde jeg helt glemt at den er dritsær og råharry og kvalmende 90talls? Æsj. Men jeg liker den liksom likevel. Elsker at de hvertfall brukte de originale Shakespeare replikkene. Det er få tekster i verden som er vakrere, og som flaut er så kan jeg flere strofer uttenat fordi jeg har lest boken/skuespillet så mange ganger. Også var det bare utrolig trist å se hvor vakker Leonardo DiCapro en gang har vært, i forhold til den gamle pløsa han er nå!

These violent delights have violent ends
And in their triumph die, like fire and powder
Which, as they kiss, consume

Så nå er alt bare fryd og gammen igjen, til tross for at jeg griner meg i søvn hver natt når jeg tenker på at OKTOBER 2010 nå blir en manglende måned i mitt bloggarkiv.

Jeg har aldri opplevd en bursdag som har kommet så fort før. Før jeg har fått tenkt meg om så var den her. Så lenge jeg kan huske har jeg ventet og ventet og ventet på bursdagene mine, og forbannet foreldrene mine som ikke kunne planlagt bedre. Jeg har fotodokumentert dem alle..

Det var såklart bursdagen da jeg ble 16 (vil ikke engang kommentere dette bildet og alle dets feil og mangler). Da hadde vi begynnt på VGS, og jeg var enda 15, noe som føltes så ungt ut at jeg faket meg 16 år på Blink helt fram til jeg fylte år. Sjenert, hengslete og sosialt utviklingshemmet var jeg DRITFLAU da den nye klassen sang bursdagssang, og jeg fikk kake i kantina av en gutt forran alle. Men jeg var dritfornøyd med å endelig være like gammel som resten.

Samme dilemma da jeg ventet på å bli 17; 16 år var SÅ lite (ikke mitt peneste år dette heller). Og jeg gledet meg spesielt da ei i klassen skulle feire natt til den 30, slik at jeg ble hyllet og slengt rundt i rommet da klokka endelig ble 12. Var enda sosialt utviklingshemmet og mottok dette med skrekkblandet fryd.

Så var det jo bare å vente et år på å bli 18 slik at jeg også kunne gå ut på byen (og bli myndlig og voksen nok til å slutte å deie meg i speilet. Hadde hvertfall blitt kvitt all acne og meterlang ettervekst). Oppgradert til kun sosialt ufør på denne tiden tok jeg i mot hilsninger på en litt mer fattet måte da jeg igjen var på noen annens bursdagsfest natt til den 30. Den 30. September 2007 var såklart en Søndag, så jeg fikk ikke dratt på polet på den store dagen, men jeg fikk uansett gratulasjon av kassedamen da jeg møtte opp ved åpningstider på Mandag.

Husker ikke noe særlig av at jeg gledet meg til å bli 19, sikkert fordi '08 var min store tid på vei til å bli en noenlunde normal person, og jeg var opptatt med traumene som fulgte med å begynne på høyskole, komme meg etter russetiden og diverse love affairs. Uansett, bursdag var bursdag, og ett år nærmere 20. Kvittet meg med luggen hadde jeg òg.

Året som fulgte gikk så klart med på å VENTE på å bli 20. Èn etter èn begynte folk å bli voksne nok til å gå på byen, det eneste 18-årsstedet stengte og Samfundet tok sommerferie allerede i April. Etter det fulgte en rekke måneder hvor byturer var mer spenning enn moro, da jeg utviktlet et stort talent innen å jukse stempel med tusj (dog det var såklart aldri godt å si hvilken farge utestedene kom til å bruke denne helga). Heldigvis åpnet Gossip, som hadde et veldig enkelt stempel å tegne (motivet henger på veggen uttenfor), og de brukte alltid blå. Stort sett kom jeg inn, og det er jo ekstra moro å komme inn når man egentlig ikke har lov. Særlig de gangene jeg kom inn med min egen 19-årige legitimasjon. Men September rullet til slutt innover landet, og jeg feiret med tidenes grusomste bursdagsfest (her avbildet tidlig på kvelden) hvor jeg tyllet i meg tre-fire liter vin og våknet opp The Hangover-style, med et par svette føtter i ansiktet, tre gutter på loftstua og en fyr sovende på toalettet. Og såklart, spy og urin på veggene på utsiden av huset, i andre etasje.

Så da sier jeg bare gratulerer til meg selv, og bedre lykke i år! Bursdag, måtte du aldri komme igjen. Det holder nå.

Pst: jeg har bursdag i morgen!

Vrææl. Jeg skal aldri drikke igjen! I går vet du, så var jeg på Senterfest. Inne på senteret hvor jeg jobber, med folk fra jobben. Og det var kjempegøy det. Så husker jeg at jeg satt og tenkte at herregud, klokka er tolv og jeg er nesten edru enda. Og derfra ble alt svart. Hadde ikke brukt alle drikkebongene engang! Stakkars de jeg dro til byen med, de må tro at jeg er den værste fjortisen. Sikkert karma fordi jeg var flau over vennene mine som spydde på do.

Jeg var kjempedårlig under bilturen ned, og det lot jeg nok alle vite. Så husker jeg at jeg tryna på alle fire da vi kom fram. Du vet den grusome følelsen når du snubler og skjønner det dette, dette går rett sør? Den følelsen husker jeg. Pluss at den blodige tåa, blåmerket på kneet og brannsåret på albuen gir et lite hint. Hadde sikkert betalt meg inn på Samfundet og, for jeg har stempel på hånda. Waste, for å si det sånn. Spydde alene utenfor, og ringte til mamma som kom og hentet meg. Nei, jeg skal aldri drikke igjen.

Jeg sitter og drikker vin og pynter meg til å dra på Senterfest. Håper det blir moro! Endelig en Lørdag jeg kan dra ut igjen og, har savnet dette stort de siste to helgene. Nesten abstinenser. Vi ses.