Så spurte jeg: "Hvem ringer du til hvis du er blitt frastjålet noe?" Ingen ville svare på det, men til slutt rakk en gutt opp hånda og sa "Postmannen". Både Noro (læreren) og meg knakk sammen i latter. Så neste gang dere dere kommer ut for et tyveri veit dere hvor det er hjelp å hente...få nummeret til postmannen;)

I dag var Hanta (bildet) med til La Joie for å dele ut bøkene. Elevene bladde ivrig i bøkene og Hanta leste høyt med stor innlevelse, så elevene satt og lo. Hun engasjerte elevene ved å stille spørsmål innimellom og en time fløy fort. Etter å ha lest fro de fire eldste klassetrinnene snakket Hanta med lærerne om hvor viktig det er å få barna til å lese gassisk og hvordan de kan bruke bøkene i undervisninga.

 
Denne jenta leste i boka si samtidig som Hanta leste høyt;)

Rektoren på Sunde skole ville også gi noen bøker på engeslk til elevene på La Joie. Da elevene hørte dette var det spontane gledesrop og etterpå bladde de ivrig i bøkene. Det er ikke noe bibliotek på La Joie, men rektoren har lovt at de skal sette bøkene i et rom hvor elevene kan komme og lese i skoletida.

På en så varm og fin dag kunne jeg ikke la være å ta en dukkert i innsjøen, men da jeg foreslo det var detblei lærerne urolige. Sjøen var jo dyp! jeg forsøkte å s at det ikke hadde noe å si hvor dyp den var når en svømmer, men de var ike overbevist. Jeg forsøkte å finne t om deres redsel egentlig var et uttrykk or at en ikke skulle bade der av kulturelle eller religiøse grunner, men det var bare sikkerheten de tenkte på...så da hoppa jeg uti. De gikk med på at jeg svømte litt langs kanten. For, i følge dem, var det flere som hadde prøvd å svømme over til den andre siden, men de hadde drukna. Jeg tenkte det var best å ikke dra strikken for langt, siden de tydelig var redde for at jeg skulle drukne, så jeg holdt med til kortsiden av sjøen.

Elison og en lærer observerer interessert et tusenbein

Utrolig hvordan tusenbeina klarer å stokke om beina så de ikke snubler!

Det var Elison (rektoren) som stod bak dette latteranfallet til kontordama og de to engelsklærerne. Hanitra (i midten) underviser 1eL i engelsk og Noro (til høyre) underviser 4e. Det er de to klassene jeg arbeier med på Filadelfia.







 




Rektoren (til høyre), Monsieur Elison, kommer til hver engelsktime og er en av de ivrigste til å prøve å få de andre i klassen ti å le! Når vi har rollespill er hele klassen med i spillet om det være seg å ta bussen eller å handle klær og de som ikke spiller spør oss om ord på engelsk som de kan si når det blir deres tur.

Disse kalvene er en krysning mellom gassiske kyr og norske kyr.

Deretter gikk vi gjennom hagen med frukttrær og kom ut på åkrene. Der vokste mais, ris, søtpoteter, flere sorter bønner, peanøtter, kløver og gresskar i skjønn forening. Og innomellom alt det grønne vokste en og annen vannmelon. På Madagaskar er det vanlig å samplante mais, bønner og gresskar. Bønnene bruker maisstengelen som klatrestativ samtidig som de binder nitrogen fra lufta og gjør nitrogenet tilgjengelig for maisen. Gresskarplantene kryper og dekker til jorda så den holder på fuktigheten for plantene. Slik utnytter en plassen optimalt, får flere sorter grønnsaker, hindrer at jorda tørker ut og gir næring til jorda. At en dyrker mange forskjellige sorter gjør ofte at familien spiser mer variert mat og får i seg de næringsstoffene de trenger.

Ut i maisåkeren for å finne jordlappen med peanøtter!

Bondekona viser fram en spesiell type bønner...som er veldig gode;). Bondekona fortalte at det beste med å være bonde er at en dyrker sin egen mat, så familien har nok å spise.

Bonden ville gjerne gi oss noen kaki (de orange fruktene på bildet), så en av elevene klarta opp i et kakitre for å høste frukt. Etter at elevene hadde hørt om hvordan det er å drive en gård på Madagaskar gikk vi tilbake til skolen, hvor elevene starta å tegne det de hadde sett på gården.

Og på gjerdet rundt skolen stod disse to og hilste oss velkommen tilbake...

Det virker som om elevene er vant med at det de skal lære kommer fra læreren, så jeg har brukt litt tid på å forklare at de kan lære mye av medelevene også.

Gruppa Five stars (elevene valgte selv gruppenavn) forklarer vannkretsløpet i Ranomafana

Gruppa The Winners holdt tegningen sin høyt opp så alle kunne se, og var flinke til å ikke stå foran tegningen mens de forklarte.

Elevene hadde laga noen kjempefine tegninger av Ranomafana. Jeg hadde kjøpt inn tykke tusjer og fargestifter...men innså at jeg må kjøpe flere blyanter. Elevene tegna først opp alle tegningene med blyant på det store arket, så de kunne viske ut igjen om en strek ikke var riktig. Det tegna me stor presisjon og brukte linjal for å få det akkurat som de ville...så det tok tid, men så blei tegningene fine også!

Jeg blei imponert over presentasjonen til denne gruppa. Etter alle presentasjonene fikk de ander elevene i klassen stille størsmål eller gi kommentarer, så måtte gruppa som hadde presentert svare. Denne gruppa tok selv initiativet og spurte om det var noen spørsmål, for deretter å lede diskusjonen med klassen. I løpet av miljøprosjektet får elevene snakke på gassisk, slik at de får uttrykke seg slik de vil og for å få med alle elevene på diskusjonene. Når elevene har presentert har en engelsklærer oversatt for meg, så engelsklærerne har fått et bra engelskvokabular innen miljø nå;). I hvitt ved siden av meg på bildet sitter Hanitra, engelsklæreren til denne klassen på Filadelfia. I blått på bildet er Samueline, naturfagslæreren. Samuline var med til Ranomafana og har fulgt med i hver time (vi har hatt miljøprosjektet i engelsktimene for å ha med engelsklærerne) selv om dette ikke er i hennes undervisningstid. Jeg har sansen for hvordan Samueline er med i miljøprosjektet. Hun observerer, lar elevene diskutere (selv om det de sier ikke alltid er riktig, men det er viktig at elevene får trening i å snakke høyt og diskutere i klassen). Hun noterer ned og kommer med kommentarer i etterkant og forklarer hva som er riktig. Jeg spurte Samueline hva hun synes om miljlprosjektet så langt og hun var strålende fornøyd, for elevene skal lære om økosystemet om noen uker, men nå har de allerede gått igjennom det i miljøprosjektet. Hun syntes også det er fint å se elevene aktivt stille spørsmål til hverandre og diskutere.

Jo mer de prøvde, jo lenger ned i gjørma sank bilen. De prøvde å spa vekk gjørma, å legge steiner i veien så bilen skulle få feste, de prøvde å sette en stokk mellom en annen lastebil og den havarerte for å skyve den havarerte lastebilen bakover....men til ingen nytte. Så vi måtte la lastebilen med de 3000 trærne stå og kjørte en omvei med firehjulstrekkeren.

Vel framme i Ankafotra var mange av de lokale bøndene som skulle være emd på treplantinga gått hjem siden vi kom noen timer etter planen.

De som var med å plante trær. I blå kortbukse er varaordføreren, og mannen ved siden av meg er han som driver skogen i Ankafotra.

Vi kjørte videre for å befare furuskogen i Ankafotra. Der var som å gå inn i en norsk skog....

men noe mer glissent. Skogene eies av kommunen og en privat aktør driver skogen. Det er nesten som med reguleringa av elg i Norge: kommunen bestemmer hvor mange trær han som driver skogen får felle og hvor mange han må plante hvert år.

Men tevirke, som brukes til bygningsmateriale og framfor alt som ved for matlaging, er mangelvare, så et stort problem er tyvhogst. Kommunen har bare fire vakter i Ankafotra og ofte kommer tyvene i grupper og har selvsagt med økser for å felle trærne...så en skarve enslig vakt har ikke så mye han skulle ha sagt. Trærne som stjeles transporterer de på trillebårer til Antsirabe (en tre timers gåtur) for salg.
Christian ( i rødt) og Synthia (med hette) arbeider i kommunen og var deltakere på permakulturkurset.

Vi besøkte også stedet hvor vi planta trær med Permakulturkurset i høst. Mange av trærne hadde grodd bra, men det var få av dekkplantene (kløver og andre planter som bringer nitrogen til trærne) som hadde overlevd.

Ranovelona holder til på en skole i byen. I klasserommet satt ungene spent og hørte på speiderlederen som fortalte om hvordan Baden Powell (speidingens' grunnlegger) hadde gitt unge gutter ansvar og oppgaver under Boerkrigen i Sør-Afrika og hvordan disse guttene hjalp med å hente informasjon om fiendens planer og gi de til Baden Powell så de britiske styrkene klarte å ta over Mafeking. Guttene var modige, årvåkne, tok ansvar og var beredt til å hjelpe til?akkurat sånn skal vi være som speidere? sa lederen. Deretter spurte han hva speiding er. ?Det er livets skole? svarte en gutt på 10 år.

Etterpå sykla jeg litt ut av byen til Ranomafana, som hadde invitert ikke speidere til filmvisning på den lokale skolen. Rundt 20 unger satt i klasserommet. Etter filmen lærte jeg bort ?Knutemor? (hvor alle står i en ring og holder hverandre i hendene, en frivillig går utafor og venter mens de andre lager en stor floke, som personen som gikk ut må løse opp). Noen av de yngre speiderne klarte ikke å stå stille fordi de syntes det var så morsomt å se på speideren som gikk rundt og lurte på hvordan han skulle få løst opp floka. Etterpå satte vi oss ned og ungene spurte meg om hvordan det er i Norge, hva jeg gjør på Madagaskar osv. Det var tydelig at ungene ikke kom fra godt stilte familier. En liten gutt gikk i bare underbuksa og en altfor stor skjorte som rakk han til knærne. Da han satte seg ned dro han skjorta over knærne så en ikke skulle se underbuksa hans.

Både når jeg og de andre voksne snakka lytta ungene interessert og det slo meg at unger er veldig villige til å bli veileda. Mange rapporter konkluderer med at sannsynlighetene for å lykkes i livet er proporsjonalt synkende med de sosioøkonomiske forholdene en kommer fra. Jeg tenkte på hvordan ungene hadde det hjemme?. Kanskje de var en av mange i en stor søskenflokk, kanskje begge foreldrene arbeida lange dager i andres hjem eller på en fabrikk, kanskje de ikke hadde to foreldre? Mon tro om foreldrene hadde tid i å gi dem oppmerksomhet og oppmuntring? Da jeg så på ungene som satt der med slitte klær, men med iver i øynene tenkte jeg at hvis disse ungene blir veileda av en god speiderleder, hvis de lærer gode holdninger og verdier og får støtte og oppmuntring av en leder så de får utvikla og brukt sine evner, vil de kunne nå hvor langt som helst i livet.

Etter speidermøtet hoppa og dansa en gjeng unger over jordet på vei hjem. Det var tydelig at de hadde hatt en veldig bra lørdag.

Elevene på La Joie fikk i oppgave å forme en hund ved hjelp av deltakerne i gruppa. Kanskje ikke like lett å se på bildet at det er en hund, men elevene hadde det gøy!

I klassen snakka vi om hva elevene hadde opplevd og sett i Ranomafana. Jeg tegna opp ting de hadde sett og ba elevene forklare sammenhengen mellom for eksempel en bananplante, en lemur og en blomst. Etter at vi hadde sett at alle dyr og planeter i Ranomafana henger sammen i et system, fikk elevene store ark og fargestifter og tegna økosystemet i Ranomafana med energi, nitrogen og vannkretsløpet. I begynnelsen var de veldig usikre på hvordan de skulle gjøre det...Skulle de tegne absolutt ALT de hadde sett? Skulle bare lederen i gruppa tegne? etc. etc. Men etter litt forklaringer satt gruppene ivrig og diskuterte hva som spiste hva i regnskogen og hvordan ting hang sammen. Og det var mange kjempefine tegninger (bilder kommer i en seinere bloggpost når økosystemene er ferdig tegna)!! De kunne vært bokillustratører!!

Elever på Farimbona tegner Ranomafana økosystem.

Elever på La Joie diskuterer hvordan elementene i Ranomafana henger sammen.

I luftlinje er det ikke langt til Ranomafana fra Antsirabe, men vegvesenet på Madagaskar har tatt ytterste konsekvens av regelen om å unngå lange rette veier. Selv de få stedene vi kjører over flate jorder bukter veien seg som en orm. Snart kommer første tegn på at vi har kjørt berg-og-dalbane. "Hit med bøtta", første elev løper ut i veikanten så snart bussen har stoppa. Siden de fleste av elevene ikke er vant til bilkjøring var mange redde for å bli bilsjuke. Ale som trodde de ville bli bilsjuke blei plassert foran i bussen med instruks om å følge med på veien og si ifra før de trang bøtta. Heldigvis var det ikke mer enn fire som blei bilsjuke og de klarte seg bedre etterhvert som de blei vant til veien.

Ei av mødrene som var veldig glad for at hun fikk bli med til Ranomafana. Bildet er på veien mellom Ranoafana og Irfanadina.

Utpå ettermiddagen ankommer vi Sekoly Lutherana Irfanadina, som ligger i nærheten av Ranomafana. Vi installerer oss, jentene i ett klasserom og guttene i et annet. Mødrene som er med på turen lager middag sammen med en gruppe elever. Felana har full styring på hva som skal lages av mat og hvilke elevgrupper som skal hjelpe til og det fungerer veldig bra. Etter en god middag holdt jeg en introduksjon til Ranomafana og historien bak hvorfor Madagaskar er unik i verden når det gjelder biologisk mangfold og endemiske arter. Elevene fulgte interessert med og til slutt fikk de en liste spøsrmål som de skulle forsøke å finne svaret på i løpet av morgendagen. Deretter var det tid for køya og det tar ikke lang tid før folk er sovna, slitne etter bussturen.

Neste dag er det opp før sola og elevgruppa som skal lage frokost vekkes. Mødrene vil gjerne være med oss til nasjonalparken, så vi lager både frokost og lunsj og tar med "matpakke" (ris, grønnsaker og kjøtt). Vi reiser innom kontoret til Madagascar National Parks, den offentlige instansen som er ansvarlig for nasjonalparkene i landet, for å snakke med direktøren og få rabatt på bilettprisen siden vi har med skoleelever.

Deretter bærer det til forskningssenteret ValBio, som ligger like ved nasjonalparken. ValBio tiltrekker seg internasjonale forskere og har flere prosjekt med lokalbefolkningen rundet parken for å sikre bærekraftig bruk av naturressursene, gi lokale alternative inntekstkilder og samtidig ta vare på nasjonalparken.

Så var det endelig tid for selve nasjonalparken og en tre timers omvisning i frodig regnskog...og, vi fikk se lemurer! De færreste av elevene hadde besøkt en regnskog før, og fulgte ivrig med på det guidene fortalte, stilte spørsmå og det de så og mora seg over lemurene. Ifølge en lærer hadde folk fortalt henne at Ranomafana var som paradis, så hun var spent på å besøke nasjonalparken. En elv (som fossa etter regnværet) renner gjennom Ranomafana og en av lærerne var overvelda - hun hadde aldri sett så mye vann før! 

Samueline (grønn regnfrakk), naturfagslærer på Filadelfia, spurte guiden (rød caps) om alt hun så og noterte ivrig. Hun forlarte også til elevene sine underveis og viste dem forskjellige planter i regnskogen.

En oppkveila slange som tar seg en hvil.



Lemurene likner på aper (har fargesyn, sosiale grupper, kommuniserer ved lyd og lukter de skiller ut). Lemurene blei utvikla før apene, men da apene kom på banen var de raskere og brukte synet mer effektivt og dermer fortrengte de lemurene bort. En art lemur kom seg over til Madagaskar, hvor de har utvikla seg til 80 arter. Det er ingen aper på Madagaskar, så lemurene kunne utvikle seg fritt.

På ettermiddagen var det tid for den andre store begivenheten - å bade i svømmebassenget med vann fra de varme kildene i Ranomafana (på gassisk Rano = vann, mafana = varm). Stedet utvikla seg til et kursted på grunn av de varme kildene, og det er først seinere at stedet er blitt kjent for sin nasjonalpark.

Det var som å slippe ut en stim av fisk i vannet....i tre timer var det yrende liv i bassenget. Da jeg viste en elev svømmeteknikker, ville plutselig alle lære, så snart lærte elevene hverandre om arm- og beintak og selv etter tre timer kunne de gjerne blitt lenger i bassenget, men middag og kveldspogrammet venta.

Bildet taler for seg selv...

Den harde realitet...elever fra Ranomafana som stod utafor gjerdet til svømmebassenget og så på elevene fra Antsirabe som plaska i vannet. De lokale ungene hadde ikke råd til å betale for å svømme i bassenget (1000 Ariary, ca. 3 kr kosta det for å komme inn...).

Tilbake på den lokale skolen fikk elevene i oppgave å forberede et innslag til kveldssamlinga. Eric, et naturtalent når det gjelder å holde på elevenes oppmerksomhet og til å skape latter, leda kvelden. Siden elevene kunne velge fritt hva de ville underholde med, var de i begynnelsen veldig usikre på hva de skulle gjøre. Men etter å ha forsikra dem om at dette bare skulle være gøy og at det ikke skulle være noen stor oppvisning med evaluering, spredte smilene seg og det summa i stemmer og øvdes på dansetrinn i alle kroker av skolen.

 
Kveldens sketsj. Gutten i rød t-skjorte grein fordi et familiemedlem hadde dødd (person under lakenet), og han spurte forbipasserende om penger til begravelsen. Gutten i hvit t-skjorte kom forbi, men han hadde bare store sedler og kunne ikke gi fra seg så mye. Da strekker "den døde" personen (under lakenet" fram hånda og sier "Men jeg har småpenger og kan veksle".

Elevene holdt det gående med flerstemt sang i bussen. De var kjempeflinke til å synge og så fort en starta på en strofe, fulgte resten av elevene på med forskjellige stemmer. Hverken bilsjuke, venting eller regnvær stoppa entusiasmen til elevene. Da vi reiste tilbake til Antsirabe spurte elevene bussjåføren "Kan du ikke kjøre litt saktere, vil vil ikke hjem ennå". Så det tyder på at de hadde en fin tur.

....men de var litt slitne på turen tilbake til Antsirabe. Det må dog legges til at turen tok over 12 timer...

Turen til Ranomafana var en del av et miljøprosjekt som vi har med elevene på de tre skolene Farimbona, La Joie og Filadelfia. Vi har fått 10 000 NOK i støtte av Fredskorpset til prosjektet. For under 10 000 har vi betalt for transport, overnatting, inngangsbilletter til nasjonalparken og de varme kildene, samt ved for matlaging etc. for rundt 100 elever og lærere. Reisa tok fra 8-12 timer en vei med buss. Hvor langt kunne du kommet i Norge med 100 deltakere for under 10 000?

Bare en av elevene i klassen vi underviser på La Joie hadde besøkt en regnskog før, så denne turen er kanskje den lengste turen mange av elevene noen sinne vil reise på i livet. De bor på øya med verdens største biologiske mangfold....men de færreste har råd til å reise til nasjonalparkene for å se det spesielle dyre- og plantelivet. Jeg blir ydmyk når jeg tenker at jeg kanskje har bidratt til at noen elever har deltatt på sitt livs lengste reise - og når jeg så hvordan de storkoste seg på turen.

Ved lunsjen i Comoro blei jeg som vanlig sittende aa diskutere med maun Adolfo og maun Policarpo. Adolfo har studert filosofi og Policarpo kommer stadig med spoersmaal som ender i en lang diskusjon. I dag var temaet "Hva er din/folk's motivasjon for aa arbeide?" Er det ideelle motiv, eller er det i bunn og grunn bare for aa tjene penger?

For noen dager siden moette jeg en nordmann som arbeider her. Da han spurte hva jeg gjoer her svarte jeg at jeg arbeider frivillig for Flyktningehjelpen. Han saa veldig overraska ut og spurte "Men synes du det er all right da?" Jeg blei nesten like overraska over at han saa saa overraska ut og svarte at jeg trives bra her og liker det jeg gjoer, hvis ikke hadde jeg jo ikke gjordt det!

Hva er din motivasjon for aa arbeide? Ville du ha arbeida frivillig paa heltid uten aa tjene penger?

Mandag og tirsdag er helligdager her, saa i morgen etter jobb resier jeg til Baucau og videre til Lospalos paa loerdag. Jeg gleder meg til aa se litt mer av dette flotte landet! Jeg reiser sammen med kollegaer, saa vi overnatter hos familiene deres. Ei paa kontoret sa hun er lei seg for at hun ikke kan vaere med. Hun har termin i januar, saa hun tar ikke sjangsen paa aa reise saa langt fra Dili i tilfelle hun skulle foede paa veien:). Men hun ville gjerne at jeg overnatter hos familien hennes i Lospalos!

Vi satser paa aa komme helt til Jako Island og jeg vil gjerne besoeke noen landsbyer i fjellene paa veien. Om vi kommer opp i fjellene avhenger av om det har regna, om det er veiarbeide der, hvor bra veiene er i utgangspunktet...

Paa veien skal jeg proeve aa faa gjordt noen intervjuer for Speideren og ta masse bilder!