Alle her skjønner sikkert at mn bitterhet rundt dette ikke blir noe mindre?

vi går inn i det andre året siden even ble født, sleit seg gjennom 5 måneder og til slutt døde, som følge av regelbrudd..

Og ennå skal man sitte og vente på en instans som ikke har gjort færdig sin sak, og kan sannsynligvis ikke forvente og høre noe før etter jul igjen...

men, oppi alt dette, og gjennom hele denne tiden jeg har ventet og ventet på og få noe svar, så har det vært for enkelt og skyve følelser vekk, gjemme de under teppet, vel... selv fakta.

Det er ikke mange dagene siden det pluttselig slo meg i trynet at jeg faktisk var og ER mamma,...

selv om even ikke  er her, vil jeg jo altid være mamma.... MAMMA!!!

bare tangen i seg selv får meg til og grine, og ville rive av meg håret.

min lille skatt skulle vært her i dag, og hadde absolutt sjangsen for og være det også.. inntil DEN dagen...

etter dette ''slaget i trynet'' er det desto værre. og tanken på min even er tyngere.
og sinnet rundt dette større.

kjennes nesten ut som at alt bare er tull. og et H*****'** mareritt jeg ikke klarer og våkne fra. fremdeles.

min lille kjære<3

denne tiden er ekstremt vanskelig. jeg begynner og bli lei av og vente.
vente, vente, vente og mere venting,

kjenner jeg har en veldig trang til og kunne leve igjen. jeg føler at siden den gang alt skjedde, har livet mitt stått på stedet hvil. jeg har ikke kommet meg noen vei. det er selvsakt veldig enkelt og bare gjemme vekk følelser og tanker forran folk, og i forbindelse med mye ant. men når alt kommer til alt, er alt veldig tungt og vanskelig.

Tankene om min kjære even vil nåkk altid være der, og vil altid være en del av meg..
Men når det faktisk er en sak som ennå pågår, og hvor vi nå går inn i det andre året hvor saken skal gå, DA kjenner jeg mye på dette med at nå er det nåkk.

det må bli nåkk venting, få fingern ut av rævva og gjør denne forbanna saken færdig.
jeg orker ikke mer nå. klarer ikke mer. man vet aldri hva som kommer som neste.
og man vet aldri hvordan man skal hondtere alle disse brevene og uttalelsene fra her og der.

følerer rett og slett at jeg er dritt lei av alt.

i April skulle min lille Even blitt  2 år, men i stede er det en stor sog og bære.
jeg kjenne allerede nå at tiden nermer seg med storm skritt, og det blir ommentrent vanskeligere for hver dag og puste.

Sorgen er stor, og sorgen er tung og bære alene.
Even vil altid være en stor del av meg, og sorgen er og vil altid bli en del av meg, endten jeg vil eller ikke.

Så lukker jeg deg i mitt hjerte inn,
jeg gjemmer deg innerst inne.
der skal du for altid bo min venn,
som et kjært og dyrebart minne.
hvil i fred lille venn!

savner deg sånn min lille hjerte sten.. ubeskriveig mye :'(

Min kjære lille Even Andrè Gull <3<3<3

Mitt lille Mirakel <3

åre som har gått har vært både tungt, trist, og veldig deprimerende,
men også noen gode minner fra en høvelig god sommer, fullt av hest og gode interesser.
til og med vært ute og startet stevner, og oppnådd mitt mål med Joker som var godkjent LB.

men så kommer høsten, jobben tar mye tid og etterhvert som det blir mørkere ute,
var depresjon snar og melde sin ankomst.

jeg var snar og lukket dørene rundt meg, og ga tydlige tegn på og få være i fred,
noe som ikke altid er like bra.

og pluttselig en dag ligger det et brev i postkassen fra helsetilsynet, som også gjorde en stor helvending
på mine tanker og følelser fra evens bortgang.
noe så urettferdig sku ikke vært låv og bedrive! sinne, bitterheten og alt ble værre,
og igjen var leng langt ut på dypt vann.

Den første frost perioden kom sent i år, men når den meldte sin ankomst ble min lille Dino også veldig dårlig igjen.
noe som IGJEN sendte meg rett i kjelleren.
jeg viste med meg selv at dette ikke kunne ende bra, men etter en lengere samtale med dyrelege osv, fant vi vel ut når det skal være nåkk, uten at det vil bli urettferdig for Dino.
jeg er ikke den som vil sitte igjen med min egoisme og holde hunden i livet, når han har det alt annet en bra.
et liv i smerte er ikke noe man unner noen...
men så satt jeg da en periode på ca to år, som jeg håpet og ennda få ha Dino.

Dino har vært min siden han var valp, og er bare 3 år, og fikk HD og forkalkning som 2 åring.
men jeg og Dino har ikke et hvilket som helst bånd.
Dino har tross alt vært her i tykt og tynt, og etter at even ble født, var dino veldig viktig for meg.
og en del av hverdagen min så sykehuset var også et stort savn etter Dino.
og den dagen jeg kom hjem fra sykehuset uten min kjære sønn, var dino alt jeg hadde igjen.
og dette har vært en stor støtte for meg. noe som ikke kan beskrives.

men, nå er har blitt s dårlig, nåe kulden er her, at jeg rett og slett ikke har hjerte til og beholde han,
og pise han gjennom de kaldeste månedene av året her oppe i nord.
og derfor er det bestemt at iløpet av januar/februar så er ikke Dino blandt oss mer...
jeg håper virkelig at det skjer et lite mirakel som gjør at dino klarer seg gjennom dette,
back on track er noe vi bruker mye på hestene, så jeg har ennå den muligheten til og prøve dette.
ser på det som min siste mulighet, og Dino...

det er mye som har hendt her i det siste, men jeg håper og tror det vil rette på seg om tid og stunder,
litt mye uteliv i helgene kanskje... men jeg er jo bare ung og alene en gang i livet da.
men et av nyttårs forsettene mine er og roe helt ned med drikkingen, mer jobb, og mer tid til hundene mine.
jeg glemte kanskje og si at jeg skaffet meg en shæfer tispe i panikken for og miste dino,
noe jeg over hode ikke angrer på.

så en del trening blir det jaffal.

så, jeg håper alle dere der ute får en fin nyttårs feiring, og et riktig godt nyttår :)

blogges på nyåret!

de menen det mest sannsynlig er en årsaks sammenheng mellom behandling (anestesi) og død!

dette gjorde det ikke akkorat lette for meg og stå.

jeg tenker nå at å stå i en så stor klage sak mot et helt system alene, er nesten litt for tøft.
det blir vanskeligere og vanskeligere og puste, og dette tar all min energi.
søvnløse netter, tenkende dager, -jeg klarer ikke leve med dette på en normal måte. jeg forsvinner i meg selv.. igjen.

kjenner at jeg ikke er så gira på å være sosial lengere, har mest lyst og bare begynne og jobbe for fult igjen.
det er eneste måten jeg får en pause fra all tenkingen..
men så kan man vel heller ikke bare legge det bort. og tro det forsvinner.

Jeg vet med meg selv at dette vil bli tyngere og tyngere, tøffere og tøffere for meg og stå i, når denne saken går lengere og det blir mer for meg og gjøre. ettersom jeg må være behjelpelig.

jeg kan ikke fatte og forså hvordan jeg skal klare dette..

det blir for tungt!

hvor skal jeg begynne?`

som dere ser under her, så hentet jeg en ny hund! Dino viser stadig tegn til forværring, men holder seg på et stadie.
så vi er ikke helt der ennå at det er snakk om de store, lange, grønne enger. men jeg vet det er like rundt hjørnet.
noen her nevnte back on track, jeg vet veldig godt hva det er, ettersom vi bruker det mye på hestene.
men det er ikke altid like greit å finne noe som passer hvert enkelt individ. så vi leiter ennå. *barelittkresen*
men nåkk om det...

Imala er en litebn schæfer tispe på tre år, hentet henne i alta for en tid siden. det tok ikke mange dagene for henne og slå seg til ro, og begynne og knytte bond og søke kontakt. og nå den dag i dag er vi i full gang med kontakt trening og etterhvert lydighet. Imala fungerer kjempe godt til dette, og tar nye ting veldig lett.
men alt har sine bakdeler. når jeg ikker til stede til en hver tid, nekter hun og spise. å være på besøk, og jeg går ut en tur, sitter hun og venter, og er kjempe lei seg. mat er bare æsj æsj.
ellers så har hun dårlig appetitt. men jeg fant heldigvis noe og lure henne med. hundemat blandet i hundepøle = SNADDER! så nå stuper hun i mat fatet :D
Ellers kjempe fint hund og ha i hus. litt kresen på andre hunder, noe som i enkelt situasjoner kan bli skummelt, men går greit under kontroll. så hun begynner og skjønne at hun kommer til og møte mange nye individ på sin vei :) Hest var ikke like gøy og møte på. og se en hest som var på størelse med en elefant (shire) var skumle greier. og da var det fint å ha matmor sin rygg og gjemme seg bak :P
nå går også Dino og Imala godt over ens, og har nylig begynt og leke med hverandre :D jippiii..

en liten snork etter en hard trenings økt.

SÅ....

for vel en uke siden finn jeg et brev i posten... og det skulle vise seg at dette sku forandre alt...

som dere kanskje vet, klaget jeg til Helsetilsynet/fylkeslege etter Even's bortgang, og denne saken har gått i skjul i vel et år. Jeg klaget på bakgrunn av at jeg mente det var enkelte ting som kunne vært unngått, og/eller gjort bedre, og en glipp. jeg klaget også på anestesi siden, fordi det var dem jeg var bitter på.. og i mitt hode var det de som hadde det meste ansvaret den 16 august 10, da even ble opperert og konsekvensene ble så store at det endte med død.

Helsetilsynet i troms finner at det ikke er godtgjort at det er gjort en faglig forsvalig vurdering i forbindelse med planlegging og gjennomføring av opperasjon. pasienten har derved ikke fått forsvalig behandling osv.

over et flersidig brev skjønner jeg at her har det vært mye som ikke stemte overens på en dag.
og jeg føler meg rett og slett sviktet av avdelingen! Min bitterhet, sorg, og mitt hjerte braste i grus igjen, og jeg føler meg nå på samme stadie jeg var den gang jeg kom hjem fra sykehuset uten min even.

nesten så jeg føler at JEG ikke ble hørt....

sorgen er uendelig, men nå som denne saken er over, og jeg fra min side kan se på den som vunnet,
letter meg.. men så blir denne sorgen forsterket ganger tusen. tårene kommer og går, tankene forsvinne ikke.
det er ikke lengere like enkelt som det en gang var og legge tankene på hylla for en time eller to. nå er de der konstant!

Even skulle vært her i dag... med meg.. han skulle overleve sin prematuritet og bli stor og fin. slik som han begynte på fint. men så blir han altså tatt fra meg. -her gjør vi alt for den lille even, så går alt i dass på en dag som dette! var det en som sa til meg... disse ordene sitter godt i meg. for personen som sa dette var en jeg virkelig følte tok seg tid til meg, og ikke minst even. og takker vedkommede hver dag ini mitt hode for at h*n var der, og hjalp meg og even.
for det var vedkommede som hjalp meg og bygge opp en ryggrad som hjalp meg og komme gjennom dette sirkuset.
-dårlig sirkus må jeg si...

vel, nå er det en instans igjen som ikke er færdig med sin avgjørelse. noe jeg regner med går bort i mot 1.5 år før den er færdig. Umenneskelig og måtte gå å vente så lenge spørr du meg. hele mitt liv bli jo sotte på pause. og jeg føler ikke kan begynne helt og leve før alt er lukket og over!

Even's historie tok brått slutt, og snart er det slutten for alt som var og har med even og gjøre.
blir rart. men tror det blir godt. nå er det som og leve i en tikkende bombe, som eksplodere hvert øyeblikk. for hver brev jeg få, stanser hjertet mitt i noen sekunder.
og når jeg fikk dette siste brevet fra Helsetilsynet, tror jeg nesten jeg ble hjerneskadet av hjertestans litt for lenge. og dehydrert over flommen av tårer som kom ut.

Når Even Andrè's Historie er helt over, blir det bok.
så snart den siste instansen er færdig med sitt, og alt er lukket, begynner jeg og lage boken færdig.
Di siste avgjørelsene skal være med i boken. og det er mye folk ikke vet om, som de da får vite.
men dette er noe jeg ikke legger ut på bloggen.
så får håpe det ikke tar 1.5 år. hadde holdt med 1/2 år..

Nå kommer julen, og jeg vil igjen minnes min kjære sønn som skulle vært her med meg. gledet seg til bbarnetv, pakker osv. julen er jo for barna.. jeg ser på dette som årets tyngste og værste tid. jeg har ikke lengere noe forhold til julen. jeg vil bare sove meg gjennom den, og bli fort færdig med den.

Jeg minnes tilbake til 14.04.10, kl 11.40:

En liten gutt blir født, uke 25, 445g...

bare timer gammel...

noen dager/uker gammel.

Hjertet mitt blør!

Savnet deg!

Savner det som en gang var, men som aldri ble!

<'3

Nå om dagen er jeg sykemeldt. alt begynte med mitt fantastiske kne, som ikke ville virke som normalt.. og nå den siste uken har ryggen begynt igjen. dagene går, men smerten er uutholdelig. i to dager har jeg vært inn og ut av sykehuset, og de klarer ikke finne ut hva det er som gjør at smerten og det rare som skjer er.
jeg har bl.a mistet litt av følelsene i en fot, og kraften. noe som er veldig rart. og i følge MR, så er det ingen nerver som er i klem heller. anna enn det som har vært tidligere. så hele greia endte med at jeg fikk en klapp på skulderen og -''dra hjem og slapp av, det går over om noen uker''...
Great!
i går ville dem legge meg inn... men jeg var nødt til og lure meg unna det. jeg følte at noe sykehus opphold va ikke aktuelt etter alt som har hendt med min lille Even.. det blir rett og slett for tøft. så jeg fikk med meg noen piller som virkelig slo inn. følte meg rusa som en hest.. som jeg kaller det. og min mor sa jeg så helt forferdelig ut. så etter gårsdagens rus, er jeg nå ennå mer sikker på at noe rusmisbruker skal jeg ikke bli...!
det var rett og slett fælt.
vel vel, så nå blir det et ''smerte helvete'' over noen uker, så håper vi det går over, og jeg kan komme meg på beina igjen og fortsette i jobb.

kjenner keg har lyst til og gå på veggen til tider. jeg kan da vel ikke sitte stille hele dagen :O
ikke etter min rastløshet og bedømme. jeg blir rett og slett grinete av dette. men men, er vel ikke så mye å gjøre.

ellers så har jeg parkert heste interessen nåkk en gang. nå skal jeg ikke ha hest mer på noen år. heller prioritere andre ting som skjer i livet.

og Dino har vist tegn på at hoftene er dårlige. allerede første frost natten her oppe i nord begynte han med symtomer som ikke låver godt for en hund med HD. jeg kjente panikken tok meg, og det var på tide og begynne å leite etter ny hund. Dino skal få leve så lenge det holder seg. jeg håper han ennå vil være her i noen år til, uten at jeg blir for ego. men, jeg må ha ny hund før Dino går bort. og da er tiden inne. og det tok ikke lange tiden før jeg kom over en hund som ville passe rett inn hos oss. schæfer har altid vært en hund jeg har sikklet etter, men har aldri passet seg og ha en slik hund. men nå slår vi på stortromma og henter en schæfer tispe på tre år.
jeg valgte denne hunden fodi jeg ikke vil ha noe valp igjen, og fordi jeg tror hun vil passe bra som kompis til Dino :) og meg selvfølgelig.
så nå venter vi bare på at dagene skal gå, og neste helg kan komme. da reiser jeg til Alta for og hente det nye familiemedlemmet :) gu som jeg gleder meg.

men oppi alt dette, så er det en sorg som altid kommer opp og minner meg på at slik skulle det ikke bli, eller livet mitt skulle vært helt annerledes. jeg mener, Even skulle vært her med meg. og på denne tiden skulle han vært en liten pøbel som raser rundt i huset, trekker dino i halen osv. holde liv fra morgen til kveld. det er så rart..
hvordan ting har blitt. alt er så rart. og det er et stort tomrom som ingen kan dekke. jeg er skjeldent på grava til even. jeg føler ikke det er rett. det er ikke rett sted for meg å gå.. hvorfor er det slik?
rart hvordan denne verden fungerer...

akkorat nå er livet mitt et eneste stort kaos..
jeg har en tendens til og ta meg ''vann over hodet''..

jeg føler selv at jeg ikke er helt klar for og legge alt bak meg mer.
etter tid og stunder med mye tenking og grubling over det som har vært, og som aldri ble har rett og slett gjort det til at jeg ble hengende igjen i fortiden, og sperret for fremtiden.
jeg kjenner det er lite som skal få meg til og vippe av pinnen, og få det jeg liker og kalle for utblåsninger.
jeg har en umettelig rastløshet, jeg sliter med søvn, men drukner alt og gjemmer det bort.
det er ikke lengere like lett og prate om dette.

Det som hendte med min lille Even, vil jeg si kunne vært unngått. og jeg tenker stadig at 'hvorfor den dagen? hvorfor måtte alt skje akkorat denne dagen? kunne vi ikke ventet til neste dag? hva gikk galt, hvorfor?'

Jeg ønsker og komme til buns i dette, og virkelig finne roten til alt det vonde som hendte den dagen.
og jeg mener det skulle vært frivillig for en mor og få være med. om ikke inn på selve opperasjon, men iallefall utenfor. slik at en hele tiden har ''oversikt''. jeg følte at jeg som mor alene, ble utestengt, og glemt.
alt med denne dagen virker uklart.

dette er ting jeg ubevist har hengt meg opp i, og ikke vil gi slipp på, før jeg får mine svar.
jeg har tidliger ebedt om møte med anestesi avd, men ennå ikke fått svar. noe jeg mener er helt feil.
jeg mener at de burde stille opp mere, og virkelig gjøre jobben sin på skikkelig vis.
dvs å ikke utestenge de det er viktigst og møte. det jgjør ikke ant enn verre for dem selv.
greit jeg er ung, og ikke den som roper høyest, men jeg er da et menneske jeg og. jeg kan også være skarp.
det er som jeg sier, ståkk meg på tærne, og jeg tramper tilbake...

når jeg leser gjennom papirene til min even, finner jeg mange mangler, som jeg mener er viktig og ha med.
hvorfor er ikke de der? prøver de og skjue noe? er det noe de ikke vil jeg skal vite?
mange vil si -selvfølgelig er det det... men tror jeg er for dum og naiv til og tro på det.
men jeg synes fremdeles de har glemt en viktig del i dette... Nemlig meg...

dette har virkelig svekket min tillit til helse norge. det er rett og slett bedritent...

vel vel, tiden har gått, og tiden er kommet for og gå videre...
når det kommer til et pungt i livet, blir man nesten tvunget til og gå videre.
jeg følte en stund at jeg var på god vei til og gå videre, og ting føltes bra. men jeg tror ærlig at det var en periode hvor jeg hadde klart og legge et teppe over følelsene og tankene rundt dette. enkelte ting på man bare møte. selv tyngden i det.

jeg merker at jeg låser meg mer og mer. prater mindre og mindre med folk, slipper ikke folk så nært innpå meg mere, og føler rett og slett at jeg sliter med tillit. jeg vil ikke gi min tillit til hvem som helst.. og helst ingen.

Jeg er jo veldig sosial av meg da, er stadig på besøk, eller ute på farten.
og mye ute i helgene, drikker og gjør en del dumme ting.. men hei, jeg er bare ung en gang i livet. og regner med det bare en nåkk en periode i livet hvor man føler for og herje litt fra seg. men til syvende og sist så hjelper det ikke i lengden. og fortia vil altid hente meg inn. og som det er akkorat nå i dette øyeblikk, føler jeg at jeg vil gjørte som strutsen, stikke hodet i sanden og forsvinne fra omverdnen. jeg har mye og tenke på, lite og prate om, mye og gjøre og lite søvn. jeg får ikke såve om natten, eller dagen for den saks skyld når jeg jobber natt.

jeg trenger noen svar snart. jeg er lei av og vente på at noen ikke gidder og gjøre jobben sin i tilfredstillende tempo. hvorfor skal de bruke år på en sak? eller hvorfor kan man generelt ikke finne de svarene man så sårt trenger?
og hvorfor skal noen sette en stopper for livet en vil leve?

jeg mener, hvorfor kan en ikke leve sitt liv som en ønsker, i stede for å bøye seg i støvet, og gjøre alle andre tilfreds?
vel, det er vel et valg vi som mennesker har. man har altid et valg.. ja eller nei, gjøre det, eller ikke. what ever..
jeg er piss lei alt sammen,.

Jeg har til og med gått lei hest. jeg klarer ikke mere hest nå, og vil kunn konsentrere meg om jobben, og gjøre det bra i jobbsammenheng. samt ta en skikkelig opprydning i livet. om man kan si det slikt.

for øvrig begynner jeg og få rimelig god kontroll over hunden jaffal. mindre låsing og bedre lystring. og ingenting er bedre enn det. skjeldent han trenger og ha bånd på. og nå som jeg ikke bedriver med hest mere, er det ekstra viktig at vi er flittig til og gå turer og slikt. ettersom jeg fremdeles kjemper med vekta etter even. ikke for det, de fleste kiloene er borte nå, men man er jo altids redd for å go opp igjen. og det er lite kult.

jeg har nå foresten fyttet fra kirkenes til varangerbotn (av alle plasser i hele verden). fått den perfekte leiligheten og alt. og må si jeg trives bedre her. hvor alle de nermeste er osv.
og jeg tror det kanskje vil lette litt på nå når mørketiden snart er kommet for fult her oppe i nord.
siden jeg altid blir deprimert i denne tiden, å nesten går i dvale'.

det skal ikke altid være bare bare og komme seg gjennom tunge stunder.
men greit og få det ut via bloggen ;P

vel, jeg får legge igjen pcn, og gjøre noe. bare 2.5 timer igjen av vakta, så er det hjem til dyna. kjenner at det skal bli godt. er i dårlig form, og kjennes ut som at jeg har piggtråd i luftveiene. sukk, det er hardt og være på topp...

Ha en God Helg alle sammen. :)

for tiden har jeg virkelig jobbet mye, og har vært liten tid til alt annet.
både hest, og andre interesser er blitt valgt bort denne sommern.
men samtidig er det godt og ha en jobb, der man virkelig kan føle at man kan slippe unna en del av tankene som kommer nå.

Den siste tiden har vært veldig tung. jeg kjenner mye på sorgen, følelsene og uroen rundt alt dette som hendte for et år sidn. fra 16 august til 14 september, hvor 4 september var den værste.

de siste ukene har jeg egentlig vært en stor uro selv. jeg har tenkt mye, følt for og ha litt plass rundt meg, og ikke slippe folk for nære. humøret har svingt hele dagen, og gått fra sur og grinete til tårer og snørr. lite latter og smil, som jeg vanligvis har om munnen.
og en av de værste tingene som er når jeg er i denne tilstanden (om jeg kan kalle det for det), er jo at folk rundt meg, ikke alle, men noen, missforstår mine signaler. noen forstår veldig godt at jeg er deprimert, og har sunket litt inn i meg selv, mens andre ikke har tatt seg den tiden og tenke over det, og bare mener at jeg er sur og grinete dagen lang. bl.a at jeg ikke lengere stille opp, men bare tenker på meg selv og er grinete.
akkorat dette sårer meg nesten litt. når du vet at en person har det fryktelig tungt, så vet man også at man ikke presser på. noe som vil gjøre det vondt værre for den det gjelder. og det da lett vil komme ut noen kommentarer som kan høres forferdelig sure ut. selv om det overhodet ikke er meningen. men å ennå kjefte over det... det setter seg, og man vil naturlig bli skeptisk og trekke seg tilbake.
Alle mennesker har hver sin måte og hondtere sine sorger på. Og jeg som alle andre har min egen måte og gå inn og møte denne sorgen. men hva om man føler at man ikke får låv. at noen er der og setter en stopper. ?
jeg har kommet til et pungt i livet hvor jeg virkelig har forstått hvor mye denne hendelsen med min sønn skulle endre mitt liv, og at sorg ikke bare er en sorg. den vil ikke forsvinne. men må heller bli en del av meg, og den jeg er.
hvorfor skal det være så vanskelig for andre og forstå dette?
noen er veeeldig flinke, og virkelig setter seg inn i det jeg sier. og prøver så godt de kan. men andre igjen gir seg F.
nå vet jeg ikke lengere mine arme råd. Ant enn og bare trekke meg sakte men sikkert tilbake for en liten periode. og la alt komme som det kommer. sorgen er der, og den vil altid være der. men bli enklere og hondtere.
og denne perioden må jeg nesten få for meg selv,
og få tid og rom til å gå inn i det å kjenne, føle og se alt som var.

Nå kommer den dagen som virkelig skulle snu hele mitt liv og fremtid på hodet.
i utgangs pungtet sku jeg jobbe på plattform i fremtiden. Men nå skal jeg bli lege.
og har en utrolig stor og tung sorg over meg, og som er blitt en del av meg som den jeg er.
jeg kan ikke beskrive alt med ord. noe lønner det seg nåkk og ha usakt.
men det positive nå er jo at jeg endelig har fått egen leilighet i varangerbotn, og overtar denne 1 sept.
så da er det jo egentlig ikke noe problem. jeg får min egen tid for meg selv denne dagen 4 sept. den dagen vil jeg ha alene. helt for meg selv. ikke skal jeg jobbe, og ikke heste. jeg skal ikke ut døra. kunn være meg selv, for meg selv.
av og til er det litt godt det også. og ingen som kan kjefte eller styre rundt meg.

av og til sku man ikke tro at det sku være så vanskelig og kunne gå bort til en person og bare spørre: -går det bra? eller -hvordan har du det?
jeg kan ikke tro at det skal være så vanskelig. (?)
dette er en av tingene som irritere meg litt om dagene. og noen ganger blir jeg ydings forbannet.

nei huff, for et langt syte innlegg.
men nå skal jeg jobbe meg gjennom denne nattevaken.
så skal jeg kjøre til kirkenes og pakke litt i lieligheten der som skal være nedvaket 1 sept.
og forhåpentligvis få bært mye inn i hengern. :)

ha en riktig God Natt til dere som får såve :)

Noen bilder av meg og Joker :) noen fra stevne, og noen fra ukestrening med vivian :)

min rastløshet blir bare værre og værre. jeg kunne sikkert ha kjørt rundt hele norge uten og bli lei av og flytte på meg. 
ennå jeg bor på en så liten plass, med så store avstander, så holder ikke dette.
jeg er stadig i bevegelse, jobber, rir osv. men hjelper ikke.
nesten så jeg har løst og si at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre mer.

Tankene rundt det som hendte med min lille Even kommer stadig opp, og irritasjon over at det ikke kommer seg noen veg. jeg lurer på hva de som har grunlagt norges regler innen helsevesen har tenkt med?
om jeg skal gå i flere år, uten og komme videre med min sak, tror jeg at jeg blir sinnsyk.
rett og slett.

Jeg behøver et svar i år, ikke om ti år. men det er vel for mye og forlange av systemet i dag.

Nå som jeg har begynt og konkurere igjen med hest, er det ekstra belastende og tenke på Even.
for hadde han vært her i dag, ville jeg ikke kunnet være i stand til og starte, eller måtte hadt barnevakt osv.

ikke for det, det er jo greit at jeg endelig kan starte stevner, holde på aktivt med noe jeg kan som best.
Men det kunne vært annerledes.

Vel Vel, nå sitter jeg på jobb igjen.
førdig 7:45, da er det hjem og fore frokost til hestene, og såve litt tror jeg.
så må jeg ut å trene gampen. I helger er det dressur stevne i vadsø, hvor vi skal delta.
jeg har meldt meg på LC:3 og LB:1. tror jeg har tatt meg vann over hodet.
jeg blander de to programmene. tror det hadde holdt med en klasse i grunn.
men men, får se hvordan det går :)

æsj hvor trøtt jeg er...  

tiden strekker ikke til. 

etter at even gikk bort, har jeg hatt en umettelig rastløshet. 
hva det kommer av, vet jeg ikke. men jeg har vanskeligheter med og holde meg iro på en plass over lengere tid.
nå for tiden har jeg holdt meg i nesseby kommune, og fått ny jobb i tana kommune på sykehjem.
her trives jeg veldig godt. og håper på å bli her utover.
men når det kommer til fri perioder er jeg snar og starte bort.

1 mai tok jeg til meg hest igjen.
en varmblods vallak på ti år. han er en traver, men er brukt i dressur og sprang.
jeg har vel altid holdt meg til disse traverne, og omskolering. men bank i bordet, denne gangen slipper jeg og øve inn gallopp. joker som han heter, kan galloppere ordentlig... men nåkk om det..

jeg tenker mye på Even for tiden, og de som sto oss nermest i den vanskelige perioden,
det er tunge tanker, som også tar mye plass. jeg blir til tider veldig utslitt av det, samtidig som det er noe jeg må gjennom.
han satte iallfall dype spor etter seg.

jeg skulle så gjerne ønske alt var annerledes, og at utfallet var det motsatte.

men den gang ei.....

et bilde av Joker Express:

 

Nå er siste nattevakt snart over, eller om 4.5 time. da er det hjem til kirkenes. så jeg og Dino har lang vei i dag tidlig. og på fredag har jeg bursdag, noe som skal feires. siden jeg ikke fikk gjort noe i fjord. 
men jeg skulle heller sotte hjemme med en liten pøbel gutt..

ja, og foresten...
jeg kan jo fortelle at jeg var på kirkenes videregående skole 24mai, og holdt foredrag for helse og sosial fag elevene, om premature barn, og meg og even, og våres tilfelle. Noe di var stor fornøyd med. både elever og lærere syntes det var kjempe lærerikt.
det var en skummel opplevelse, men også en god opplevelse.
tror det er godt for meg og kunne bruke mine erfaringer til noe godt også.

vel, ha en fortsatt fin natt og dag:)
nå er det på tide og jobbe litt!  

dagen jeg har kviet meg for over lengere tid.
de siste ukene har følelsene nesten tatt helt overhond, og har følt meg mer og mer 'isolert' i meg selv..
jeg klarer ikke lengere gi uttrykk for det jeg føler og tenker, blir lettere ''såret'' osv.
men nå er det for alvor tårer, snørr og en umettelig sorg.

i morgen er det på tide for meg å besøke graven til even,
tenne ett lys, og si noen ord. og selfølgelig slippe tårene.
jeg har bestemt meg for å slå av telefonen, og være litt for meg selv.
se gjennom sakerne til even som jeg pakket bort da jeg kom hjem uten even,
og lese div papirer jeg har tenkt på lenge.

det blir en tung, tung dag, hvor hele min verden snur seg mot min kjære sønn..

Min kjære Even Andrè...
sku ønske du var her,
ikke der.
mamma savner deg,
jeg håper du ser meg.
mine tårer faller for deg,
jeg håper du har det bra.
jeg vil gjøre deg gla,
men vet ikke hva.
min kjære,
det var for tidlig,
du hadde hele livet forran deg,
men det fratok de deg og meg.
så håper jeg vi sees igjen en dag, 
den dag det er min tur..
min sorg er umettelig..
-en dag min kjære!

Eksakt hva jeg føler og tenker har jeg ikke ord på.
men min sønn er, og vil for alltid forbli min sønn...
elsket høyere enn himmeln..
min lille engel <3

Savner deg!



Sov godt lille venn <'3

 

jeg har lest litt gjennom papirene til Even,
sett gjennom noen bilder osv..
men har bestemt meg for og vente til den dagen kommer, hvor even sku vært 1 år.
da vil jeg gå gjennom alt, se klærne hans igjen, lekene hans, bildene, og ellers det vi har delt sammen.

jeg håper at dette kan tvinge meg til og komme meg litt videre i livet.
nå føler jeg at jeg har stått litt fast. jeg har stått fast for lenge, og må finne en måte til og komme meg opp av gjørma..

jeg har tengt en del..
vogna til Even har jeg ennå.
jeg har ikke tort og se på den siden han døde, og føler ikke for og se den heller.
mange har tidligere prøvd og få meg til og selge vogna, men det har jeg overhodet ikke følt meg klar for.

så nå tenker jeg på og selge den..
så hvis noen er interessert i vogna til Even Andre, er det bare og ta kontakt.
den er bare brukt en dag.. Den ene dagen Even fikk ligge i vogna si, og se verden utenfor Nyfødt.
og det ble bare den dagen....

jeg savner han så fælt,,
Min kjære lille gutt..
tenker på han hver dag, hver natt...

Savner blikket hans, det krystallklare blikket, som altid var nyskjærrig,
og kontaktsøkende. et blikk som sa mer enn 1000 ord.. men som en dag forsvant..
jeg savner måten han valgte og uttrykke seg... ja, jeg savner til og med bleieskiftet..
til og med det var en kamp i seg selv..

Even var en liten gutt, med egne meninger.
og ingen skulle få tråkke han på tærne.

men en dag var det noen som gjorde det..
og det skulle altså forandre livet vårt totalt..
Even får aldri livet sitt tilbake, og ikke jeg heller.

vel vel...
jeg får ta kveld.

her er et bilde av vogna..








ikke så veldig bra bilder, men orker ikke sette den sammen igjen nå..
med vogna følger det med:

-innebyggd myggnetting i kalechn
-regntrekk
-sitte del
-bag (bilde)
-og selvfølgelig trekke som skal være over baggen, som ikke er med på bildene.
vogna selges kompett, kom med bud.
vogna er en Emmaljunga edge duo combi, jubileums vogn for 2010,
så finnes ikke så mange av denne modellen..
vogna er romlig og god, god plass, lettvindt, lett og løfte for de som må inn og ut av bilen, ol.
lett og styre, og bytte til sittedel. var veldig fornøyd med ''gullvogna'' som jeg kalte den..
den perfekte vogna for en perfekt liten prins.
men når han ikke er blandt oss, vil jeg ikke ha den heller.

så ta kontakt om du er interessert.

i dag er det 7 måneder siden even døde, og snart er det 1 års dag for den lille prinsen..
jeg kjenner at dagene som kommer blir tunge, og mange følelser dukker opp.
mange jeg ennå ikke har følt tidligere. og jeg er ikke sikker på hvilke følelser det er..
det er tungt, fælt, grusomt, rett og slett horibelt...

har løst til og rømme fra alt, og stenge det ute.. men hva er det godt for?
før eller siden må jeg gjennom dette..

og at den 14 er både fødselsdag, og 7 måneder siden even andre ble gravlagt..
nei- det vil jeg nesten ikke tenke på en gang..

Min kjære sønn... :'(

den siste uken har jeg etterhver begynnt og skjønne hva dette er fornoe, og hva som skjer
med meg...

Det nermer seg, 8 april, 9 april og 14 april..
disse dagene som vil være tung resten av mitt liv, i tillegg til 22 mai, 16 august og 4 september..
dette er dagene jeg husker som om de var i dag.

følelsene rundt even's fødsel er uberskrivelige, og jeg sliter med og sette ord på disse.

i perioder siden even døde, har jeg hadd så mange rare drømmer.
bl.a at jeg ser Even i en voksen person. jeg ser ikke meg selv, men ser han gjennom mine øyne.
vi prater og planlegger noe stort. han var en vakker mann der han sto. med et bredt smil om munnen og en lekende latter samtidig som han prater. jeg flirer med, og kjenner en lykkefølelse i kroppen.
jeg begynner og gråte, og denne mannen sier -mamma hva er det fornoe?
i det øyeblikket han sier det, intreffer det meg at det er Even.. jeg gråter mer, og sier jeg Elsker ham mer enn noe i verden. og jeg beklager..
så våkner jeg..

jeg har også perioder hvor jeg gjennopplever slutten av graviditeten, hendelsesforløpet og dødsfallet igjen..
og våkner i det Even forsvinner, og jeg setter meg på huk på gulvet forran kuvøsesengenhans, før jeg tar meg i det, og gjør det jeg gjorde den dagen.. så våkner jeg, og gråter..

jeg drømmer om en voksen mann som kommer inn døra mi, jeg har et stort hvitt hus, veldig moderne. jeg ser et kjøkken jeg har hadd lyst på i lengere tid, med en sitte del ved et vindu. denne mannen er Even, han må ha vært sundt en 24 år.. han kommer til meg, og setter seg forran meg og sier -mamma jeg trenger en skulder og gråte på.. jeg gir han en klem, og han gråter på min skulder..
-så våkner jeg og gråter av hele mitt hjerte...

Hva disse drømmene og alt betyr vet jeg ikke. men det er vondt...
jeg kjenner en uforklarlig Uro i kroppen, daglig.. jeg finner ikke roen, og vil stadig vekk. finne på ting osv.

hvor ble tiden av?
det er ett år siden snart.. hvordan i helvete går dette ann?
hvor ble det siste året av?
jeg forstår ikke....

Jeg vet ikke lengere hvem jeg er...
-men vennene mine sier dette er en del av meg, som person..
Evens tillfelle lever i meg som menneske. det Er en del av meg.
noe folk rundt meg må forstå for og kunne kjenne meg..

Jeg legger sjul på hva som har hendt meg.. men sannheten vil altid hente meg opp.
noe jeg merker mer og mer. spesielt nå om dagene.

fortid vil altid forbli en fortid. men når fortiden beggynner og grave deg opp, blir det uutholdelig.
min fortid er ikke enkel, og det vil den aldri bli. men fremtiden kan bli bedre..
men hvordan komme seg inn i fremtiden, når man lever i fortiden?

jeg husker rafiki i løvenes konge hadde et svar på den, men husker det ikke.

det er så mye vi som mennesker ikke skal forstå, og mer vi aldri vil forstå.
men det er ting jeg trenger og forstå...

-En mor holder sitt barns hjerte for alltid..

Så lukker jeg deg i mitt hjerte inn,
jeg gjemmer deg innerst inne.
der skal du for alltid bo min venn,
som et kjært og dyrebart minne!

hvil i fred lille venn <'3

Hjerte mitt blør for min sønn som måtte bøte med livet..
dette kunne vært unngått.

Mamma's Kjære lille Even Andre.. .. .

jeg kjenner jeg skriver mer skjeldent nå, enn tidligere.
føler det ikke er så mye å si lengere.

nå har jeg vært i tromsø i litt over en uke.
vært noen turer på sykehuset, og møtt noen av de annsatte ved Nyfødt.
de som sto oss nermest.
men var kunn en tur innom Nyfødt Intensiv, og det holdt i massevis.
å se kuvøser og annet utstyr er like sårt som det var rundt den tiden dette endte,
men jeg er sterkere, og har kommet meg litt ovenpå ogjen. slik at det er lettere og takkle ting,
og hondtere følelser osv.

å møte de som sto oss nermest, både på sykehuset, og utenfor synes jeg var velldig greit.
man blir så utrolig close i en slik situasjon.
og helt ærlig, så synes jeg det er rart og tenke tilbake.
jeg deler aldri mine innerste tanker og følelser med noen..
men disse månedene når even levde, delte jeg alt med disse menneskene.
i utgangspungte helt ukjente mennesker, man aldri hadde verken sett eller hørt om tidligere.
merkelig hvordan kroppen reagerer på en 'krise situasjon' som de da kalte det.
å møte disse menneskene i dag, er nåkk så merkelig. hvis man tenker tilbake.
jeg er ikke lengere der jeg var den gang da, men mer meg selv igjen.
selvfølgelig er sorgen ennå der, og dette hendelsesforløpet har blitt en del av meg som person.
men jeg deler ikke lengere di tankene jeg gjorde da.

men en person som sto meg så nær, og som jeg virkelig følte jeg kunne prate med.. og bare spy ut alt jeg virkelig ville få ut, endten det ble rett eller galt.. den personen synes jeg ennå at jeg kan la meg selv tørre og fortelle ting til. ifh til Even. veldig rart. jeg tenkte mye på dette når jeg satt på flyet, og sku ønske det fantes flere av disse menneskene.

Dagene går fort forbi.
jeg har knapt vært hjemme de siste ukene. og nå har jeg en natt hjemme før det er ut på farten igjen.
ikke for det, det er bare artig og farte litt, jøre litt ting man ikke har kunne gjort på månedsvis.
men nå skal jeg begynne å jobbe igjen, etter en periode med fri av personlige grunner.
å det blir nåkk greit vil jeg tro.

vel, noen ord i natten.
nå er det sengen neste, tidlig opp og ut på farten igjen!

God Natt!

Livet går fremdeles videre, og jeeg akter ikke og låse meg til fortia. men som alle vet, så må man lære seg og leve med og godta den fortia man har. selvom at det ikke er like enkelt bestandig.

Even vil alltid være en stor del av meg, og den personen jeg er. men det er ikke dermed sakt at jeg låser meg til det. savnet er stort, og helt forferdelig. man har liksom et halvt hjerte. og da tror jeg at jeg snakker for samtlige av oss som har mistet et barn.

dagene går forbi i en rasende fart. ukene er korte, og det finnes ikke nåkk timer i ett døgn. jeg har funnet til bake til mine fritids sysler, og bedriver dagene med arbeid, stall og gode venner.

nå har ikke jeg vært hos Even på kirkegården på kjempe lenge. ukesvis. kjenner samvittighete tar meg. men jeg vil ikke dra dit alene. det blir for tøft. og i en periode som denne, tror jeg at det er best å vente litt.
komme seg litt over kneika, i stedet for å dra dit, og knekke seg selv helt fullstendig. men jeg vet at det er så mange andre som er der. huff.. samvittigheten er ikke altid like enkel og hanskes med.

i morgen kommer det et innslag ang boken i Finnmarken (avisa). tror jeg både gleder og gruer meg til å se det. sist gang jeg og even var i avisa, kom det tilfeldigvis ut den dagen even ikke orket mer. det var trist. men slik er nå denne verden. man kan ikke vite.

Nå står helgen for tur, og den skal tilbringes i godt selskap med godt humør.

god helg alle sammen.

-foresten, boken er ennå til renskriving.

etter at nyttårs innlegget ble postet, ble jeg enig med meg selv.
det var det siste innlegget jeg skrev, og kommer til og skrive med tanke på boken.
og nå vil bloggen brukes litt annerledes.

Evens historie vil leve videre i åss alle. han lærte oss mye, ga oss mye, men tok også veldig mye.
'den lille gutten som overlevde alt,-inntil alt gikk galt'
det er vel noe sånnt han bli husket for her oppe..

han vil altid være savnet, men nå skal han få en bok til minne om han.
jeg skal nå få renskrevet bloggen, og skrive resten av boken i helgen som kommer.
å håper på å få den klar så fort det lar seg gjøre.

for de av dere som vil være med på å støtte boken, er det oppdrettet en gruppe på facebook : http://www.facebook.com/home.php#!/group.php?gid=109366109122123 
der vil jeg oppdatere iløpet av prosessen.
men for å komme helt i mål, trenger jeg hjelp :)
etter renskrivingen, er det bare å finne pengene, og få boken produsert.
det er selvfølgelig lettere sagt en gjort.. men jeg gir meg ikke.
boken skal ut, pungtum finale =)
Det er ikke bare bloggen som skal utgis i boken, men også litt mer.
så jeg gleder meg stort.

-Så nå blir det bok :)

jeg gikk inn i det nye året 2010 med en liten gutt i magen.
en liten krabat som like og gjøre mamman sin veldig kvalm,
jeg klarte ikke spise, drikke eller noe.
jeg hadde vondt i rygg og bekken.
å jeg husker så gått en episode etter nyttåret i fjor.
-jeg spydde ut hele bilen min, fordi jeg var for sta til og stoppe for å spy.
da endte det jo selfølgelig med at jeg måtte stå ute å vaske bilen i storm og kulde.
guu som jeg hatet det der og da.

jeg var av den typen som hadde en del plager under mitt korte svangerskap.
bekkenløsningen tok kaka på meg osv.
men gu som jeg elsket og ligge i sengen og kjenne at det lille livet som lå i min mage sparket og herjet.
det var en god følelse.

men så kom omsider påsketider.
jeg fikk ikke med meg hele påsken heller.
jeg skled på isen i tana, ble sendt til kirkenes sykehus, og to dager etter ble jeg lagt inn i Tromsø.
der fant de litt av hvert. lille manet mitt i magen vokste ikke.
morkaken hadde blødninger og innfarker, og de så til og med en liten veske annsamling rundt hjertet.
noe osm også kunne være et tegn på kromosomfeil, samme med for mye fostervann.
så vi bestemte oss for å ta en fostervannsprøve. for og utelukke kromosomfeil.
de tok en hurtigtest som tok 24-48 timer, og en dyrkningsprøve.
hurtigtesten fikk jeg svar på rimelig kjapt, og der var det ingenting.. Hurra.

dagene gikk, og jeg måtte ta disse scanningene to ganger om dagen.
for å skjekke hjvordan babyen hadde det i magen.
de gikk fra å være dårlig til værre til bedre. men aldri bra.
jeg fikk UL undersøkelser som igjen viste dårlig flow.

så, 14 april 2010.
jeg ble vekket tidlig om morgenen.
legen ville ta en UL undersøkelse for å se hvordan babyen hadde det.
og da hadde han nesten ikke flow, og for lite fostervann.
så det ble hastekeisersnitt.

En liten vital gutt ble født, med sine små 445g.
jeg husker ennå følelsen jeg hadde etterpå da jeg voknet fra narkosen, og ingen ville fortelle meg om min lille levde. så jeg sendte mamman min ned for å se. det var bare flaks at mamma klarte og komme seg til tromsø denne dagen. like etter at hun landet ble flyene stående på bakken grunnet askesky.
men gutten min levde.
når jeg fikk se han, for første gang.. det var grusomt.
jeg fikk vondt inni meg, jeg gråt å gråt. -det var ikke slik det skulle bli.
jeg vet ikke med dere, men dette bildet er våres første møte, å det var ikke gledes tårer :

lille gutten min..

dagene og ukene gikk.
vi hadde veeldig mange bakketopper å bestige.
men vi kom oss gjennom de fleste.
og 22 mai ble even ekstubert og lagt over på c-pap.
det var en god følelse.
tiden gikk, even ble stadig større og sterkere.
han var en gutt som var glad i mat, og personlighet så det holdt.
ingen fikk pille han på nesen for og si det slikt.

sommeren var forfrdelig for meg som mor. de faste annsatte ved avdelingen hadde ferie og det var mange nye mennesker som skulle passe på oss. ikke alle var like godt likt fra min side.
men når høsten kom, kom de jo tilbake.

16 august..
dagen før vår kontaktsykepleier kom fra ferie, blir even opperert for dobbel sidig lyskebrokk, og en øyesykdom kalt R.O.P. men denne dagen gikk ikke som forventet.

even kom ned fra opperasjon sent på ettermiddagen, og på kvelden kom tegnene.
han fikk en stor hjerneskade av oksygenmangel etter en komplikasjon etter opperasjon.
jeg håpet, jeg bad til gud, jeg ville ikke innse...

jeg var fullstendig klar over hvordan situasjonen var.
men jeg valgte å se bort fra det, å konsentrere meg om sønnen min.

men han ble dåligere...
fort..

4 september 2010 kl 1325 døde even av skadene han hadde fått etter opperasjon.
dette skulle altså være et vendepungt i livet mitt.

den dag i dag, snart 4 mndetterpå når jeg tenker tilbake, så har det vært en lærerik tid,
og en stor sorg. jeg tenker også på hvor dette året har blidt av.
jeg har ikke fått med meg noe som helst. jeg har bare levd langt og sypt inn i min egen bobble med sykepleiere, sosionom og leger. helt fantastiske folk jeg gjærne sku hatt med meg resten av livet mitt.
men gud jeg håper jeg aldri opplever noe lignende.
-for dette, dette er det værste som noen gang har hendt meg.. og som noen mor kan oppleve.

under denne tiden hvor jeg har blogget, er det mange som har spurt om ikke even har en far.
det har han, og det vil han altid ha. men jeg har skrevet min historie, og min hverdag på sykehuset.
men pappan har altid vært i bakgrunnen, og vært litt med oss i tromsø..
det var pappan som bærte even fra kapellet til gravplassen. noe jeg er gla for.
even fortjente at pappa gjorde det for han, og jeg syntes det var det aller beste.
han var flink. veldig flink.
ord kan ikke beskrive.

det er rart hvordan det starter og til slutt ender :

-even blir født, undersøkt og intubert


færdig intubert og klar for livet.

-her endte han livet, fredlig.
sov søtt lille venn, en dag sees vi igjen <3

jeg håper nå at det nye året har litt mere positivt og by på.
flere eventyr, og minner skal skapes.

godt nytt år folkens!

blogges inn i det nye året.