Artikkelen avslutter med: "Å være antatt skyldig uten rettslig avgjørelse er en enesteående regel som bryter med ethvert rettsprinsipp i Norge, sier Dege."

Det er ille, men langt fra enestående. Norske borgere som gifter seg med en utlending blir også antatt skyldig - i ett eller annet uspesifisert - og holdt adskilt fra ektefelle i lang tid selv om det er dokumentert at alt er i orden og bare noen få prosent blir "kjent skyldig" dvs. får avslag på familiegjenforening.

Desverre har de ingen statistikk på behandlingstider.

De temaene jeg tok opp var først og fremst om unødvendig politibehandling, dårlig informasjon, og prioritering av saker.

Jeg er også skeptisk til aldersgrense for familieinnvandring fordi unge mennesker også kan bli forelsket i utlandet. Jeg har for eksempel en venninne som forelsket seg mens hun studerte i Japan. Hvis det var 25-års grense for familiegjenforening så ville hun ha måttet bo et par år i Japan etter at hun var ferdig med studiene mens hun ventet på at ektemannen skulle kunne søke om oppholdstillatelse i Norge.

Denne artikkelen er også en del av norsk presse sin problematisering av menneskers rett til å stifte familie uavhengig av nasjonalitet, rase og religion. Det store flertall av familiegjenforeningssaker i Norge er basert på kjærlighet mellom mennesker som tilfeldigvis er av forskjellig nasjonalitet og berører land og kulturer hvor verken tvangsekteskap eller proforma-ekteskap er vanlig. Likevel blir alle behandlet som kjeltringer inntil det motsatte er bevist, og hvordan det skal bevises og når man får lov til å bevise det er opp til UDI og lokalt politi. Situasjonen er allerede slik at UDI sjekker mye som ikke er en del av vilkårene for familiegjenforening (og dermed aldri påvirker utfallet av saken) for å trakkassere og trenere. Men dette er totalt uinterresant for media.

 Oppdatering: www.tvangsekteskap.net har tips for personer utsatt for tvangsekteskap.

[1] Jeg har lite datagrunnlag fra slike land hvor tvangsekteskap er vanlig eller hvor den norske parten også er en innvandrer (jeg vil veldig gjerne ha kommentarer fra flest mulig personer med forskjellige bakgrunner), men jeg ser ikke hvorfor de skulle hoppe over intervjuet i slike tilfeller når de aldri kan gjøre det i situasjoner hvor det aldri gis avslag på bakgrunn av politiets behandling.

Vitnemål fra utdanning er ikke på listene over dokumentasjon som skal legges ved søknad, men så lenge man kanskje kan få hurtigere behandling på grunn av det, vil jeg da anbefale at attesterte kopier av vitnemål legges ved ut fra teorien at det er bedre med for mye enn for lite dokumentasjon, og det kan umulig skade.

Da kan det se ut som om det de prøvde på ved å si at de jobbet med saken og ville bli ferdig i løpet av noen dager var det gamle knepet vi stadig bruker i IT-bransjen med å oppgi en lang forventet løsningstid for å få goodwill når vi så blir ferdig før tiden. Det er dog et par vilkår for at det skal virke. For det første må ikke den lange forventede løsningstiden være åpenbart urimelig lang i forhold til hvor stor saken er. For eksempel er 6 måneder for en tillatelse som i utgangpunktet er bare en formalitet urimelig lang tid, og 2-3 dager på en sak som allerede er startet og bere består i å se gjennom en bunke papirer at alt er OK er urimelig lang tid. For det andre må det være første tidsestimat. Når det blir gitt over en måned på overtid i forhold til første estimat på inntil 6 måneder som allerede virket urimelig, er det ikke mye goodwill å hente.

Her er en annen tråd om UDIs umenneskelige behandling av mennesker.

Det ligger dog en del føringer fra myndighetene for å gjøre kjærligheten så vanskelig som mulig for visse grupper. Hvis en norsk person forelsker seg i en person fra et land med visumplikt legges det sterke føringer for å holde paret fra hverandre så mye som mulig.

• Det kreves tre ferske lønnslipper både ved inngåelse av ekteskap/levering av søknad om familiegjenforening og før søknaden om familiegjenforening blir sluttbehandlet, slik at den norske parten ikke kan bo i landet til sin kjære den siste tiden før man gifter seg eller mens søknaden behandles. Behandlingstiden varierer veldig så det er vanskelig å beregne når man må holde seg i Norge for å jobbe.
• Behandlig av saker hvor den utenlandske parten kan oppholde seg i Norge behandles raskere enn saker hvor man ikke kan være sammen i Norge under behandlingen.
• Det er spesifikt forbud mot å gi noe som helst besøksvisum til Norge under behandling av familiegjenforening, selv når tilbakereise før ferdigbehandlet gjenforening er dokumentert og innvilgelse av gjenforening er så godt som sikret.
• Behandlingstiden gjøres så lang som mulig ved å for eksempel alltid sende saken til politibehandling når søkeren er fra visumpliktig land selv om det aldri påvirker utfallet av saken. UDI kommer med dokumenterbare løgner om dette.

Jeg har hørt folk som har klaget over at deres kjæreste skal reise bort 2 uker og hvordan skal de holde ut så lenge alene. Da kan man tenke seg hvor ille det er å være tvangsmessig adskilt i over et år med mulighet for bare et par korte perioder sammen i den tida. Nå er det jo vanskelig å ikke få med seg at det i Norge er utbredte fordommer mot par av blandet nasjonalitet; den utenlandske parten er bare ute etter penger og å kunne komme til paradiset Norge; den norske parten er bare ute etter sex eller noen å dominere, eller gratis hushjelp. Det finnes nok slike personer, man leser jo om dem av og til i avisene, men jeg har aldri personlig møtt noen. Alle jeg har møtt har forelsket seg når de har truffet hverandre tilfeldig under ferie, eller studier eller lignende. Og det har alltid vært balanserte, harmoniske par.

Det er i alle fall sikkert at med min kone og jeg er det den ene store kjærligheten for oss begge. Og da er det et sant helvete å være tvangsmessig atskilt så lenge. Det har nå passert 14 måneder siden jeg dro tilbake til Norge, og i den tiden har jeg hatt anledning til å tilbringe tilsammen 6 uker med familien min.

• At man blir så deprimert av savnet av familien at man i praksis er arbeidsufør under den påtvungne separasjonen.
• At arbeidsgiver/trygdesystemet taper 40-50 000 krover i måneden mens saken ligger til dokumenterbar unødvendig politibehandling.
• At en liten jente gråter seg i søvn nesten hver kveld fordi hun savner pappaen sin.
• At barn skal kunne komme til skolestart 6 måneder etter at søknad er levert.

Ting UDI syns er viktigere:

• Livstruende sykdom. OK, denne er ganske selvsagt, men UDI vet tydeligvis ikke at alvorlig depresjon kan være livstruende.
• Avklaring av søknad for at søker skal kunne delta på skoletur til utlandet.

Altså skoletur til utlandet går foran å faktisk få starte skole i Norge for barn, og også foran store dokumenterbare samfunnstap.

Hadde jeg visst da jeg flyttet tilbake til Norge det jeg vet nå kunne jeg kortet ned ventetiden med 6 måneder ved å velge et annet byrå for papirarbeidet, og et annet bosted. Men hvis jeg bare hadde visst at det ville ta 14-15 måneder før jeg kunne få familien til Norge uten å vite hva jeg kunne gjøre for å unngå det så hadde jeg definitivt ikke kommet tilbake men satset på å etablere meg i Thailand. Økonomisk hadde det vært vanskelig, men å kunne leve sammen med de man elsker er viktigere enn å ha god økonomi.

Jeg tror også at hvis jeg da jeg ble sykemeldt hadde fått beskjed om at bare livstruende sykdom ville gi prioritering i stedet for å bli fortalt at da skulle saken vår bli prioritert, så hadde jeg gjort noe mer drastisk. Godt mulig det hadde endt opp med sultestreik utenfor UDI for retten til familie. Det ville jo ha utviklet seg til livstruende sykdom etter hvert. Og ville også ha tvunget media til å rette søkelyset mot den uhyrlige behandlingen norsk-utenlandske ektepar blir utsatt for.

Men de hintet jo også til at de hadde sett at jeg hadde sendt mange eposter med klager på den lange ventetiden, så jeg fikk nesten en følelse av at de holdt igjen så lenge som mulig fordi jeg hadde klaget. Det viser i alle fall at det de sa tidligere om at ventetiden på politiet blir jevnet ut av at UDI i etterbehandlingen går etter søknadsdato er bare tull.

Norske krav til papirarbeid er stort sett forskjellig fra kravene som andre land stiller. For eksempel er Norge ett av bare to land i verden som krever apostille-stempel på alle papirer med opprinnelse i utlandet. Derfor er det viktig å bruke et byrå som er vant til å jobbe med norske dokumentkrav. Stort sett finner man disse rundt de norske ambassadene. De store byråene som behandler alle slags visumsaker for hele verden kan bruke mye lenger tid, dels fordi de ikke kjenner norske krav spesielt, dels fordi de er store og har mange saker gående på en gang.

Ikke anbefalt:

Star Visa Service, Thailand - brukte 2 uker på papirarbeid for ekteskap og 2 måneder på papirarbeid for søknad om familiegjenforening.

Jeg håper mine lesere kan komme med flere eksempler her.

Anbefalt:

primeinter99@hotmail.com, Thailand - brukte mindre enn en uke tilsammen på papirarbeid for ekteskap og søknad om familiegjenforening. Med forbehold om at de fortsatt er i drift. En epost jeg sendte for en uke siden med spørsmål om ytterligere kontaktinformasjon er ikke besvart.

Jeg håper mine lesere kan komme med flere eksempler her også.

"Jeg har flydd til Thailand i alt 120 ganger, og bruker å sitte på business-class, men denne gangen var min Thailandske kone med og dermed satt vi på økonomiklasse". Han har altså råd til å fly på business-class 120 ganger alene, men med kona har han bare råd til økonomiklasse. Dette sier jo ganske tydelig hvor lite respekt han har for kona si.

"Jeg har gullkort, men det gikk vel betjeningen hus forbi siden jeg denne gangen satt på økonomiklasse. Derfor fikk jeg ikke den respekten jeg hadde krav på".  Respekt er noe man opparbeider ved sin oppførsel, ikke ved å kjøpe et kort. Ved å drikke seg sanseløs og behandle sine medmennesker på en nedlatende måte mister man retten til å bli behandlet med respekt, gullkort eller ei.