Denne årlige uken skal sette fokus på barna som har dødd i mors liv, fødsel eller i ettertid.

Selv om bloggen egentlig er nede, vil jeg benytte anledningen til å oppfordre alle til å avslutte denne uken med å tenne et lys 15.okotber klokken 19. Sett det i vinduet så det synes, og vis din støtte til alle de der ute som savner et lite barn.

I tillegg viser lysene at vi tenker på de små englene våre som betyr så ufattelig mye.

Vis gjerne støtte ved å kjøpe en av disse symbolene for de små, tapte englene:

Klikk på linken for men informasjon.

http://www.october15th.com/

Det å miste et barn, uansett om det er 15 år eller 1 år er så ufattelig vondt. Man kommer aldri over det, og det vil gjøre vondt resten av livet.

Jeg synes babyloss awarness week er så ufattelig viktig, fordi den er med på å synliggjøre sorgen det er å miste en av våre små. I tillegg er dette selve symbole på medfølelse og støtte mener jeg.

Sier i år også, at dere må gjerne legge igjen navnet på små engler i kommentarfeltet, selv om det sikkert ikke er så mange som er inne en inaktiv blogg :)

Raphael 08.10.09-10.10.09

Savannah fire måneder, foto: imilliphoto.com

Jeg merker at jeg ikke har den samme motivasjonen for å blogge lenger. Føler heller ikke at jeg har så mye på hjertet. Det merkes jo på antall innlegg.

Så nå skal jeg slutte å blogge. Innleggene om Savannah vil bli slettet snart, mens historien om Raphael skal jeg la stå, til informasjon for andre som går igjennom liknende eller som trenger/ønsker å lese.

Mailadressen står fortsatt på siden om det er noe noen måtte lure på.

Tusen takk for alle oppmuntrende ord og all støtte fra alle dere. Jeg husker så mange av dere!

En av leserne jeg husker veldig godt er ei jente som mistet både sin samboer og sin datter på kort tid. Jeg har stadig sendt mine tanker til henne, og nå har hun delt sin historie.

Dette spurte jeg henne om hun ville gjøre, rett og slett fordi hun har gått igjennom det værste i livet på så kort tid, og jeg vet jo hvor mye det ofte betyr, både for lesere og skriver, å dele.... Denne personen er så utrolig sterk og full av mot som deler dette med oss.

Hun har gitt sin tillatelse til at jeg publiserer dette, og det er en ganske sterk historie hun deler med dere:

Live-Elissa og Alexander

7.oktober 2009 ble samboeren min, Alexander, banket da han var på fest. Skadene var store, og han måtte opereres. Operasjonen var mislykket, og Alex døde. Tre uke senere, 28. oktober, ble datteren vår født, 1 måned for tidlig. Vi feiret moren min sin bursdag da vannet gikk. I løpet av en time var jenta mi ute, og navnet ble Live-Elissa. Alexander levde etter at man kun lever en gang, og at livet skal man leve. Han hadde sagt flere ganger at hvis det ble ei jente, ville han kalle henne Live. Jeg nektet bestandig, men da jeg fikk henne på brystet mitt for første gang kunne jeg bare tenke på at dette var ei lita Live og at hun skulle leve livet for fult.

 Jeg var overlykkelig for at det gikk bra med babyen min. Hun var frisk, hadde fin vekt og lengde til tross for at hun kom til litt for tidlig. I mine øyne var hun verdens vakreste skapning. Hun hadde min munn, mine øyne og mitt hår, MYE mørkebrunt hår. Midt i ansiktet var pappaens nese perfekt plassert. Men lykken og gleden jeg fikk av å se på henne, stryke på henne, oppleve henne forsvant etter få timer da hun plutselig sluttet å puste. Legene kunne ikke gjøre noe, jenta mi ville til pappen sin i himmelen.

 Jeg hadde ikke sagt i fra til noen andre enn familien om at hun hadde kommet til verden så det haglet inn med meldinger fra venner om hvordan det gikk og at jeg måtte sende bilde av babyen når hun hadde kommet til verden. Det var ikke et alternativ og ikke si noe, så jeg fikk søstera mi til å skrive en melding å sende til de som spurte. Jeg vet ikke hva som ble skrevet, det er heller ikke noe jeg ønsker å vite.

 Jeg gikk første året på videregående skole i en by et godt stykke fra hjemplassen min. Ingen av familien bodde på denne plassen. Storparten av tiden etter at jeg kom hjem fra sykehuset var jeg alene inne i leiligheta mi. Bare tanken på å skulle møte andre mennesker var uoverkommelig. Jeg nærmest bodde på rommet til jenta mi. Tittet i vugga, satt i stolen der jeg skulle amme henne, strøyk på klærne hun skulle ha på seg, så på lekene. Det var det verste rommet i hele leiligheta, men på samme tid det beste siden det var der jeg følte henne nærmest.

 Etter to måneder var jeg tilbake på skolebenken. Jeg måtte det for å komme meg ut av leiligheta og for å prøve å komme videre i hverdagen. Skolen ble mitt fristed. Der måtte jeg konsentrere meg om fagene, og i noen timer var skolearbeid det eneste jeg tenkte på. Lærerne gjorde alt de kunne for at jeg skulle få fullført året og tilrettela det på en måte der fravær ikke ble ført, innleveringer kunne leveres i mitt tempo og prøver ble tatt på "gode dager".

 Vennene mine er virkelig de beste, uten dem hadde jeg ikke klart å komme meg gjennom dagene. Etter at Alexander døde har vi vært på spa en gang i måneden. Det er noe jeg ser stort frem til, en fantastisk flott ting av vennene mine å organisere. Det betyr nok mer enn de noen gang kommer til å forstå!

 I dag er jeg 19 år, jeg har fullført videregående, studiespesialisering, med kun toppkarakterer. Jeg tenker hver dag på englene mine i himmelen, elsker og savner dem uendelig mye. Sorgen er stor, men ikke lenger altoppslukende. Jeg tenker mye på hvordan ting kunne ha vært, hvordan hun ville sett ut, hvordan ville personligheten hennes vært. Hvordan ville Alexander være som pappa, og ikke minst hvordan jeg ville være som mamma. Det er spørsmål jeg aldri vil få svar på, men jeg er nesten sikker på at hun ville hatt mitt utseende og farens styrke og engasjement. Jeg drømmer mye om dem. Noen ganger er det godt, andre ganger vondt.

 Det ble tatt mange bilder av engelen min de få timene hun levde. Samtlige er fremkalt og har sine spesielle plasser overalt i leiligheten. Jeg har også laget en scrapbook som står på et bord i gangen sammen med stearinlys som er tent hele tiden når jeg er hjemme. Mamma har sydd et enormt koseteppe til meg av noen av klærne til Live-Elissa, noen av klærne til Alexander og teppet jenta mi hadde på sykehuset. På selve teppet har hun sydd fast den eneste bodyen jeg fikk se hjertet mitt ha på seg. Med dette koseteppe kan jeg på en måte pakke meg inn i de to personene som betyr alt for meg! Det er ufattelig deilig, og har hjulpet meg gjennom mange vanskelige tider.

 I etterkant så mener jeg at Alexander døde fordi Live-Elisse ikke skulle være alene. Hun blir passet på av pappen sin, og de storkoser seg sammen. En dag får jeg se dem begge igjen, det bare VET jeg. Men frem til da, så får jeg nøye med bilder og minner.

 Kunne ha skrevet i det uendelige, men avslutter nå, fordi nå skal på graven til hjerteskattene mine. Dem har grav rett på siden av hverandre, og har samme sten. Graven er mitt andre hjem.



Kvinnen jeg snakker om har ventet i 18 måneder på å få sin forlovede hjem til Norge. Han reiste ut fordi han ikke hadde lovlig opphold i Norge. Dette må man søke om i hjemlandet.
I løpet av den tiden hun har ventet kom sønnen deres, Maximilian. Så hun har gått igjennom babytiden alene, i tillegg til det har hun blitt operert for en cyste i magen.
HUN fortjener virkelig dette reisegavekortet man kan vinne, for denne dama er sterkere enn mange! Og hun og forloveden fortjener virkelig en tur etter alt sammen!

Vær så snill. stem på Maximilian som Lanoungen 2011. Det skal ganske mange stemmer til for å vinne! Klikk på linken under for å stemme.

http://www.lano.no/bidrag/maxmilian-oslo

Foto: Ivana Klavis



Karoline mistet sin sønn rett etter fødsel og hun skriver om tapet. Jeg kjenner alle følelsene hun sitter med så altfor godt.
Poenget mitt er at det er så fint at det er flere som er åpne om tapet av de små babyene våre. Rett og slett fordi det betyr så masse for mange som er og har vært i den samme situasjonen. Det er støttende og det gir mot til å holde hodet opp.

Da jeg fikk vite at Sjørøveren antakelig ikke kom til å overleve følte jeg meg så alene. Ikke hadde jeg hørt om uretraklaffer og ikke fant jeg noe verdt å lese på nett. Jeg følte at jeg var en av nesten ingen som opplevde akkurat det.
Så startet jeg bloggen. Riktignok har jeg bare vært hørt om ett tilfelle av uretraklaffer MEN det er så ufattelig mange som har mistet barna sine på en eller annen måte, og det er så godt å ikke føle seg alene.

Det er nettopp det jeg følte at jeg var. HELT alene i verden, men etter bloggen ble startet så har jeg fått kontakt med mange som har mistet sine dyrbare små. DET har betydd så masse, både i løpet av hele prosessen, men også i ettertid. Noen har jeg møtt, andre har jeg mailet med.  Man er aldri alene om noe, men ofte føles det slik.



Den støtten betød mye med mitt siste svangerskap også. Å gå rundt og være redd i ti måneder er et helvete uten like, og jeg er glad jeg har jenta mi her med meg, ute av magen.

Følelsene for Raphael dukker stadig opp enda, og de er like vonde og såre. Men man blir vant til dem. Rart hva? Gå rundt og være vant til at det stadig skal gjøre vondt. Likevel ville jeg ALDRI vært foruten han. Jeg hadde glatt gjort det hele igjen. Og jeg føler meg som verdens heldigste som har opplevd å ha han og som har verdens herligste og snilleste lille jente.



Jeg er selv donor og har vært det siden jeg fylte 16 år, og i går fylte sambo ut sitt donorkort.

Er du donor?



Det er jo helt fantastisk at man kan ta organene til et menneske og sette dem inn i en annen kropp. Tenk så mange liv som reddes fordi flere er donor!
Jeg synes dette er et så viktig tema og mener at serier som TV2 har gående om nettopp dette både er inspirerende og lærerikt.

Jeg slår gjerne et slag for kampen om å få flere til å bli donor.
Så neste gang du er på apoteket, husk å plukke med deg donorkort!

Jeg glemmer aldr da jeg ble trillet opp på nyfødtintensiven i senga.. så rundt meg og lette etter han og da vi nærmet oss senga hans og respiratoren så jeg han med en gang, han lyste liksom opp og jeg visste at der lå gutten min. De to dagene vi fikk betyr verden.

Men man lærer seg å leve med det. Man lærer seg å takle at det alltid vil føles tomt i kroppen og at det alltid vil føles sårt.
Trøsten? Det er ingen trøst, MEN det er en takknemmelighet i at jeg fikk to dager med sønnen min, vakker og stor. Ingen av oss hadde trodd vi skulle høre stemmen hans, så jeg er takknemmelig for at jeg fikk høre han skrike.

Og selv om Raphael ikke er her må vi holde motet og hodet oppe og det å fortsette livet gir gode ting.

Savannah er en av de veldig gode tingene:

Bare noen timer gammel.

FOTO: Ivana Klavis

Vi tenker på Raphael hver dag, men vi må leve også og sette pris på det vi har og det vi har hatt.

http://imiliphoto.com/

Sjekk henne ut, hun er UTROLIG dyktig!! Synes hun har en helt særegen stil med en liten touch av gamle fotos...  Det er ihvertfall verdt å klikke på linken.

FOTO: Ivana Klavis

Kort tid etter Raphael døde sendte ei venninne av meg et dikt hun hadde kommet over. Jeg elsket det, og kan lett si at jeg har  tenkt masse på sjørøveren min de gangene jeg har lest det. Det er rar hvor mye ord kan bety og hvor mye ord kan få oss til å føle så mye.

Jeg aner ikke hvem som har skrevet dette, skulle virkelig ønske jeg visste det for det er så fint. Og det er ingen tvil om at vi som har noen små engler kan føle på det som er skrevet. Uansett, jeg publiserer det slik det ble sendt til meg..

Lille venn.
En vårdag vi fikk beskjed
at du lille venn var på vei
håp og glede ble tent
vi skulle snart bli kjent.

Lille venn
En sommer dag vi fikk vite
at du var nødt til å slite
liten og syk du var blitt.

Lille venn
Mange tårer vi har felt
livet er slett ikke lett.

Lille venn
I natt kom du til verden
Ei lita jente du var
Allerede elsket av din mor og far.

Lille venn
Ett lys har vi tent
det skinner for deg
mange tårer og tunge stunder vil bringe
men du er den vakreste vi vil minne.

Farmor
15.07.10

Jeg tenker stadig på Raphael, og det har vært ganske intenst i en periode nå. Det er merkelig hvor merkelig man egentlig føler seg og hvor vanskelig det faktisk er å forklare hvordan man føler. Som jeg sa til en sterk kvinne her om dagen "Det er veldig klisje, men det er et stort tomt rom inne i meg som er vondt. Klisje, men det er faktisk sånn det er".

Tenker ofte på dette siste Svangerskapet. Kroppen var sliten etter alt med Raphael, og jeg var mye syk i det siste svangerskapet. Det var utrolig tungt både fysisk og psykisk. Jeg visste jo at Savannah hadde det bra og jeg hadde en god følelse av at alt kom til å gå bra, men vi har fått erfart at livet kan være så skjørt og det gikk ikke en dag uten angsten oppe i halsen.

Savannah beveget seg jo mykere og mindre enn Raphael også, og det bekymret meg.. Alt bekymret meg, og jeg var så og si helt utslitt. Derfor var det en STOR lettelse for meg da Savannah endelig kom ut.

FOTO: Ivana Klavis.

I dag ble Savannah og jeg tatt bilder av, dette er et av dem. Og igjen i dag ble jeg minnet på hvor heldig jeg er som har Savannah. Det ble litt snakk om både Raphael, barn og andre som sliter. Og da Ivana hadde gått måtte jeg se på jenta mi igjen. Blessed, er det ikke det dem sier?

Vakre lille Savannah kom til verden, med planlagt keisersnitt, mandag litt over klokken halv ett på dagen.

En stolt mor kan meddele at hun er ei lita og frisk jente på 2,8 kg som sover mye.

Mandag var en dag med en del smerter for Milla, men hun forteller at hun har kommet seg raskt, og sier videre at alt er veldig bra nå:)

GRATULERER SÅ MYE TIL DERE BEGGE!!

Eireen

Tenk om så og si alle husstandene i landet gjør dette, det vil bli en bølge av lys som er tent for våre små engler.

Babyloss awareness er for de små som har dødd under svangerskapet, under fødsel eller kort tid etter fødsel.

Mine tanker går i dag til alle mammer og pappaer der ute. Vi skal tenne Raphaels lys i kveld, og i dag skal han dele det med alle de små englebarna, og for å nevne noen:

Leon, Emmeline, Angeline, Markus, Celinè, Dejan, Ivano, Max

Da vi fikk vite at Raphael antakelig kom til å dø, følte jeg meg så alene. Men jeg har skjønt at det er utrolig mange triste skjebner der ute, og utrolig mange mammer og pappaer som har et barn for lite. Babyloss awareness hjelper oss med å huske på at det er mange der ute som mangler noen, og det betyr så mye å minne våre små.

Legg gjerne inn navnet på din engel under, om du har lyst.

Våknet klokken fire i dag, og det var ikke sjans for å sovne igjen.. Lå og spilte tre på rad på mobilen til gubben dro på jobb halv seks. Da ga jeg opp, og sto opp. Er en del å gjøre og få unna her hjemme i dag, så det er kanskje like greit, siden farten min er ganske treg.

Jeg driver og rydder unna på PC'n og fant et dikt jeg hadde lagret. Dette diktet ble lagt til på en kommentar av en leser, etter Raphael døde. Husker at det grep meg så mye, så jeg deler det med dere.

My mom is a survivor, or so I heard it said.

But I hear her crying at night,when all others are in bed.

I watch her lay awake and go to hold her hand.

She doesn"t know I"m with her to help her understand.

But like the sands on the beaches that never wash away...

I watch over my surviving mom, who thinks of me each day.

She wears a smile for others, a smile of disguise.

But through heavens door I see tears flowing from her eyes.

My mom tries to cope with death to keep my memory alive.

But anyone who knows her, knows thats her way to survive.

As I watch over my surviving mom through heavens open door.

I try to tell her angels protect me forever more.

But I know it doesnt help her or ease the burden that she bears.

So if you get a chance to visit her and show her that you care.

For no matter what she says, no matter what she feels, My surviving mom has a broken heart that time wont ever heal



Også må jeg poste denne igjen, for den betyr så masse.

They say that memories are golden, well maybe that is true, I never wanted memories, I only wanted you.

For meg er det viktig å holde den lille gutten vår "blant oss", og alle meldingene på ettårsdagen betød utrolig masse for meg.

I tillegg vil jeg minne dere på Babyloss awarness i morgen, en markering som skal minne oss på alle englebarna der ute.

Tenn et lys klokken 19 for englene våre og la det brenne i en time.

Du er alltid med oss, lille sjørøver.