Det har ikke jeg. Og grunnen skal jeg fortelle nå.

Jeg kan fornemme følelsen av å sykle hjem fra skolen en fredag, kriblingen i magen, og vinden i luggen. Jeg hadde massevis av energi, som skulle brukes på venner og aktiviteter i helgen. Livet lekte frem til den dagen jeg fikk kyssesyke som 13 åring. Jeg var dårlig noen uker. Og noen uker til. Og enda flere uker. Ukene hadde blitt til måneder, og måneder til år. Jeg var vel 16år når jeg fikk min første diagnose- ME. Og denne sykdommen har ødelagt mye, blandt annet mine vennskap.

Jeg hadde kamerater og venninder, noen nærere enn andre. Og når hormonene bruser som 16åring, ville de vennene helst ut å finne på noe. Tanken på å ha en venn sittende ved siden av meg mer enn en time, gjorde meg utslitt- jeg klarte jo ikke å gå opp trappa uten pause engang. Derfor forsvant de- en etter en.

Som 16 åring, ble jeg også sammen med mannen min. Han ble informert relativt raskt om at jeg ikke orket tempoet hans, og at jeg ikke var helt i form. Det synes han ikke var noe problem. Derfor ble det han og meg, sittende på kjøkkenet til min mamma og pappa.

Mitt liv fortsatte i den samme duren.. Vennene mine var borte. De var jo helt klart lei av at jeg avlyste møter med de. Noe som er forstålig. Om man er ungdom og ikke innehar mer viten, er det ikke rart de velger bort en av de som aldri er med alikevel, som alltid er syk.

Den energien man bruker på en kafetur, er energien man skal ha hele uka.

Jeg har alltid skreket høyest: "Hva skal man med venner da?". Jeg har jo familien min. Men noen ganger hadde det vært rett så hyggelig og ha en nær venn. En jeg ikke bare kunne snakke med, men betro meg til. På samme måte jeg gjør til familien.

Og nå da, som jeg er bedre. For det er jeg. Jeg har to barn, som jeg mener jeg har mer enn nok å tilby. I tillegg til jobb og skole. Mann og familie. Det er tøft, og de fleste dager biter jeg tennene sammen. Men- jeg klarer det. Nå hadde jeg hatt overskudd til en venn. Leit at sykdom skal ødelegge de vennskapene og båndene man hadde. Det er ikke alltid like lett å finne seg nye venner i voksen alder, for de har jo både bestevenner og venner fra før.

Jeg tror ikke de som har nære venner, tenker på at det faktisk er noen som ikke har det.

Jeg håper noen av mine gamle venner, som muligens har blitt såret når jeg ikke har stillt opp, leser dette. Så de kan forstå årsaken til at jeg har vært som jeg vært. Det er heller ikke lett å sette seg inn i hverdagen til et annet menneske, men at det blir litt mer forståelse håper jeg.

Og til dere få, men gode jeg har. Som sender meg en melding i ny og ne- tusen takk- dere er verdifulle!

Ha en fin dag, alle sammen<3

Man får perspektiv på livet. Men samtidig kan man ikke gå å kverne på slike tanker konstant, jeg tror ikke det er menneskets beste å ha kontinuelige tanker som minner oss på å sette pris på det vi har. Det går heller ikke ann å forberede seg på at "det kan skje oss", for man får like mye sjokk når det skjer.

Men, man takker høyere makter, for den tiden man har hatt sammen, og ber om at man kan bli skånet for slike hendelser og at barna kan vokse opp og bli gamle. Det er også ekstra godt å se sine egne barn, og gi de en god og varm klem. Og takke de, for at de er seg..

www.familieverden.no

Angelika ble født med en meget alvorlig hjertefeil, og gjennomgikk sin tredje åpne hjerteoperasjon da hun var rundt to og et halvt år gammel. Etter operasjonen fikk Angelika flere komplikasjoner, og ble liggende på sykehus til hun døde nesten et halvt år seinere. Foreldrene visste i vel to uker at den lille jenta deres kom til å dø, så de klarte å innstille seg på at dette var slutten.

Selv om det var vondt å si farvel til Angelika, ønsker mamma Elin å få fram at datterens død var fredfull og på dette tidspunktet velkommen. Her er hennes egne ord om familiens siste timer med Angelika.

http://www.familieverden.no/Livet/--Hun-kysset-sonnen-min-pa-munnen/?utm_source=newsletter&utm_medium=email&utm_campaign=FVN12W02&T=9782262597

Jeg vet ikke helt om jeg synes vi kan kalle det uakseptabel oppførsel? Om man tenker på hun andre (i artikkelen), som hadde gitt sønnen et "ku-kos", kan man jo nesten bare le. Og man kan da ikke forbinde det med sex? Jeg personlig hadde ikke slikket andres barn i ansiktet, men tviler på at barnet gjorde noe annet enn å le når han ble slikket fra haka og til panna. Dette er jo veldig uhygenisk da, og lite profesjonellt. Jeg tenker litt på hvilke signaler man sender til andre barn også jeg, om det er lov å slikke på hverandre eller ikke.

Nå er vi mennesker forskjellige. Og noen kysser faktisk ikke barna sine engang. Jeg har aldri tenkt over at det er noe rart med det. Men, i mitt barndomshjem har "kjærligheten" sittet løst. Vi har nusset hverandre natta, og alltid sagt at vi elsker hverandre når vi har gått til skolen.

Jeg ser at mange foreldre reagerer sterkt på dette. Og mener at dette er å gå over en grense, at dette hører voksenlivet til, etc..

Det gjør at jeg tenker på min "oppførsel", for eksempel når barna blir levert i barnehagen. Jeg er nok en veldig kjærlig mamma, på alle områder. Kunne nok spist de opp til tider! Når jeg sier hadet, får jeg automatisk tusen hadetbra- susser, klemmer og "jeg elsker deg". Om barnehaget personal har stusset ved det, mener jeg at det sier mer om de enn om meg.

Barnas intimgrenser skal vi helt klart respektere, jeg blir for eksempel virkelig oppgitt av foreldre som presser barna sine til å klemme ukjente mennesker.

En annen faktor er jo sykdomsspredning. Det er jo en helt annen sak. Har du et herpes utbrudd- kysser du ikke barna din  - eller andres..

Et kyss er i vår kultur et uttrykk for kjærlighet, dog heller ikke nødvendigvis begrenset til den erotiske kjærligheten.  Jeg føler en altoppslukende kjærlighet for mine barn. Og om mine barn ønsker å vise kjærligheten gjennom kyss og klem, så ser jeg ingen problemer med det. Vi susser hverandre så lenge det føles naturlig. Det gjelder pappaen i huset også.

Kyssing er tillært handling, beslektet med handlingen å vaske hverandre slik man kan se hos dyr. Kyssing betraktes som et uttrykk for ømhet og hengivenhet eller respekt og underkastelse. Kyss kan også være en hilsning. Det er stor forskjell på kjæreste-kyss og kyss til barna dine.

Jeg vet ikke om jeg hadde reagert sterkt på om jeg fikk høre at en i barnehagen hadde susset mine barn på munnen, jeg hadde vel heller tatt det som et kompliment, og som en bekreftelse på at barna blir likt, og blir vist kjærlighet i barnehagen også.

Hva synes nå dere om å kysse barna deres på munnen?

Jeg kom plutselig på at jeg har en Tv-benk- Liatorp fra Ikea. Den er forholdsvis fin, enkel og grei og litt nostalgisk men samtidig med stramme linjer. Denne står i dag i min garasje. Og er ikke i bruk. Den er tidligere satt sammen av meg, så den trenger en liten overhalling med skrutrekker. Også er det noen skjønnhetsfeil, i form av noen hakk, som man kan gå over med en liten pensel.

Jeg har brukt krystall/glass knotter..

Men det er jo et hav av knotter man kan bruke...

Er noen interessert, er den din, uten å betale en krone!! Gi meg en tilbakemelding her, eller på facebook for dere som kjenner meg.

Så, er formen tilstedeværende i kveld, så tror jeg jaggu jeg skal gjøre om litt her.. Inspirasjonsbilder på nett finnes det mange av.

Ønsker oss også nytt salongbord,  men har ikke anelse om hvilket, noen forslag?

Jeg hadde en plan om en masse interiørbilder fra heimen, men nå har det seg slik at omgangssyken har inntatt huset, og da er det jaggu ikke enkelt å få til et bloggifisert hjem, som kan vises på nett.. Derfor blir det bare litt småbilder enn så lenge...

Nå, på vintertiden, har jeg valgt en dyp lilla farge. Både for at det gir litt kontraster, og at det er en beroligende farge. Jeg tror at når man skal bruke en slik farge, må man passe på at det ikke blir for mye av det gode. Fine farger til lilla er både grått, hvitt, mosegrønt, og noen fler. Det kan bli litt vel sukkersøtt med både rosa og lillatoner, men jeg har alikevel valgt noen rosa puter, kun fordi jeg elsker rosa..

Ikke tenk på den fæle dataen....

Litt uklare mobilbilder som ikke er bloggifiserte, men det er en begynnelse..

Dette er jo bare lekkert....

Liker dere lilla?

Den siste tiden har jeg jobbet alt for mye, hatt krevende barn, to hunder, en katt  og ikke minst et forhold som jeg har slitt litt med. NÅ er vi endelig tilbake der vi var. Ringen sitter fremdeles på fingeren, og jeg kan vel si at jeg føler meg som meg selv igjen. Har gått helt i min egen boble, av følelser.

Interiørmessig har jeg kommet frem til det at det finnes viktigere ting i livet, enn nystrøkne hvite duker. Ungene tar min fritid, og jeg er glad at mine verdier har forandret seg litt. Likeså har "snill pike syndromet" mitt gjort. Jeg har hår på leggene, bustete hår, rotete klesskap, møkkete gulver, og ting står litt på hodet- MEN DET FØLES GODT!!

Jeg har lyst til å komme tilbake nå, føler inspirasjonene er overalt, jeg føler meg rett og slett inspirert til å skrive. Nå er ikke jeg typen som skriver en ren mamma-blogg. Men litt sali-blanding blir det nok.

ER DET NOEN SOM FREMDELES KIKKER INNOM??

Helt fra førstemann kom, har jeg vært veldig opptatt av tilknytningsomsorg. Jeg har samsovet, ammet, bært og alt det der.

Fant en fin oversikt, med litt fine ting man kan si til de praktfulle skapningene vi har laget.

*Du kan forandre mening/ombestemme deg. Det er bra å bestemme seg, men det er helt ok å forandre mening også.

*For en flott idè! Du tenkte virkelig hardt nå! Hvordan fant du på dette? Fortell meg mer! Du er smart!

*Det var snilt gjort. Du gjorde noe hyggelig og hjelpsomt mot ham/henne. Det må føles godt inni deg. Tusen takk!

*Jeg har en overraskelse til deg. Det er ikke tid for bursdagen din enda og det er egentlig ingen grunn for overraskelsen. Bare en overraskelse. En liten en.

*Jeg kan vente. Vi har tid. Du trenger ikke forte deg denne gangen.

*Hva har du lyst til? Det er din tur til å velge. Du har flotte idèer. Det er viktig å følge opp interessene sine.

*Fortell meg om det. Jeg vil gjerne høre mer. Hva skjedde så? Jeg lytter.

*Jeg er her. Jeg går ikke uten å si hadet. Jeg ser deg. Jeg hører på deg.

*Vær så snill og takk. Dette er viktige ord. Hvis jeg glemmer å bruke dem, vil du minne meg på det?

*Jeg savnet deg! Jeg tenker på deg når vi ikke er sammen.

*Bare prøv. Litt. En liten bit/et lite skritt. Det kan hende du liker det. La oss se. Jeg skal hjelpe deg om du trenger det. Jeg tror du kan klare det.

*Jeg skal hjelpe deg. Jeg hørte du ropte. Her er jeg. Hva kan jeg gjøre? Hvis vi jobber sammen, så får vi det til. Jeg vet du kan klare det selv, men jeg hjelper deg gjerne siden du ba om det.

*Hva ønsker du deg/drømmer du om? Det er ikke bursdag enda, og vi har ikke noe ønskebein, men det allikevel morsomt å høre om hva du ønsker, drømmer og håper.

*Jeg husker når...... Jeg vil aldri glemme.... Når du var liten...... Jeg elsket deg da også..... Jeg har alltid et bilde av deg inni meg.

"Advocacy: Being the Voices
Children Need to Hear." Written by Cina Deaton. Oversatt av Line Tamara Waagbø.

De har en elektrisk tannbørste hver, og en vanlig. I tillegg har de timeglass. Men det blir sjeldent brukt.

Av og til er man der at ingenting virker, og barnet nekter uansett hvor mye tid og kløkt, kreativitet, ro og innsats man legger ned i det at tannpussen skal være ok. Hva man da skal gjøre er det delte meninger om. Her må alle selv finne sin egen vei som samsvarer med egne verdier og prinsipp. Noen vil ikke forsvare tvangsbruk uansett, og det er mange gode argumenter for et slikt syn. Jeg tenker likevel at dette er ett av de ytterst få feltene hvor man kan forsvare mild tvangsbruk om det virkelig er nødvendig, og dersom man med hånda på hjertet kan si at alt annet er prøvd helhjertet.

Johannes har nå fått inkalling til ruinekontroll. Og jeg er faktisk litt stresset jeg. Har jeg gjort en god nok jobb?? Vel, selvtillitt er noe jeg må jobbe med. Jeg er så fryktelig redd for at det jeg gjør ikke er bra nok.

Litt tips jeg fant på nett:

Tips for de minste

• Pusse med tannbørsten gjennom en dorull eller en annen morsom tunell
• La barnet få leke med vann mens man pusser
• Pusse på omgang - først bamsen så barnet, bamsen så barnet
• La barnet pusse mamma eller pappas tenner mens den voksne pusser barnets
• Spille musikk fra en spesiell spilledåse man bruker som pusse-musikk
• Gjøre pussen om til en søk-og-finn-lek. La tannbørsten si: "Få se på tanna. Kan jeg få se på den? Hvor er den? La meg pusse deg, tannebiss!"

Tips for litt større barn

• La barna selv velge tannbørste og tannkremtype på butikken
• Bytt tannkremmerke, kanskje det er noe med smaken barnet ikke liker?
• Snakk med barna om hvorfor tannhygiene er viktig - vis eventuelt egne fylliger
• Ta barna med til en prat hos en tannlege
• Snakke om alt som er spist i løpet av dagen for så å pusse bort alt sammen
• La en bamse "holde" tannbørsten og pusse
• Prøv at alle i familien pusser tennene samtidig
• Se i speilet mens man pusser
• Vaske hender mens den voksne pusser
• Fluortablett etter pussen
• Pusse mens barnet ligger opp ned
• Rope eller synge mens man pusser
• Herme etter større søsken eller voksne
• Bytte på hvem som pusser
• Se en liten tegnefilm mens man pusser
• La barna pusse selv mens en voksen styrer børsten
• Bytte til elektrisk tannbørste
• Lage tannpussehistorier om alt som skal pusses bort inni munnen

Hvordan går tannpussen hjemme hos dere?

(Litt info fra tilknytningspedagogene.no)

Lille tulla mi Maren på to år er fæl til å slå,klype, klore og bite. Maren, er ei sjarmerende liten røver, som det er lett å like å bli glad i.

Det går spesiellt utover storebror. Og jeg bearbeider meg selv for å ikke ha vært årvåken nok hver eneste gang.

Jeg har ikke hørt noe fra barnehagen enda. Det var en periode (noen uker, hun hadde bitt noen barn, men det ga hun seg med). I tillegg er hun en dramaqueen, og ved irettesettelse, blir hun kjempe lei seg. Hyler, skriker og hulker skikkelig lenge. Det er nok at jeg sier "nei", før hun lager drama. Jeg har muligens ikke vært konsekvent nok, og byttet reaksjonsmønster relativt ofte. Og det skal man jo ikke gjøre.

Uten at dette er mitt fagfelt, så er vist dette et naturlig utviklingsstadium: Man må identifisere seg selv, sitt ego, finne ut hvor langt det rekker og hvilke grenser det støter på.

Ut fra litt googling:

Det er vanlig at barn slår. Barn under fem år kan slå uten at det er knyttet noe problematisk til det.

Det kan være veldig mange grunner til at barn slår,
sier terapeutene. Barn er forskjellige. Noen slår i frustrasjon i grensesettingssituasjoner, noen fordi de
mangler et tilstrekkelig ordforråd, andre er små
luringer som har skjønt at om de slår og bråker litt,
får de viljen sin. Det er også de som ikke har noen
bevisst tanke forut for slag og spark, men som har
vent seg til å slå.

Har dere opplevd noe lignende, eller har noen forslag til hva jeg skal gjøre?

For å tilføye noe. Jeg var prikk lik. Men det ga seg med alderen. Johannes er snill og rolig som et lam. Han gjør ikke en flue fortred.

Jeg er redd hun skal bli mislikt etter hvert... Derfor må jeg få pellet dette av henne.
























Bare noen få mobil-skrytebilder....



Lille Silje, som ikke er så liten lenger etter Alva kom i hus.

Dette er katten vår.



Og de fungerer utmerket sammen!

-Har dere dyr?

Det er en ting jeg vil spørre dere som leser om, er det noen av dere som kjenner noen-som kjenner noen, som tar på seg malejobber? Jeg har IKKE kropp til det. Og det er MYE som skal males. Så på sikt, vurderer jeg å få noen til å gjøre det for/ sammen med oss.

Jeg får vel dele noen kjedelige, men koselige bilder av litt småtteri her hjemme imens. Håper jeg en dag er stolt nok til å vise rom for rom.

Og jeg som trodde jeg sklei mer og mer over til en strammere stil, ser jo nå på blandt annet kjøkkenbildet mitt, at det er ganske "småblomstrete", og mye nips. Det må jeg gjøre noe med. Men, sommeren gjør at jeg blir litt blomstrete. Fler som har det slik? Vinteren drar med seg en mer maskulin stil, mens på sommeren lar jeg romantikken blomstre.

De rosene her kan måle seg med de jeg hadde i brudebuketten min. Jeg synes at de har en perfekt farge. Helt vakre.

Se her! Skikkelig romantisk.. Litt for mye synes nå jeg.

Forandrer dere stil i takt med årstiden?



Jeg vet aldeles ikke hvorfor jeg plutselig blogger nå. Og jeg vet heller ikke om bloggelysten har kommet for å bli. Men, jeg vet at jeg har et par ting jeg bare MÅ si. Og da er jo bloggen et godt sted å si det, synes nå jeg.

Vel. Jeg satt forleden dag og leste på babyverden (?). Hvor jeg kom over et innlegg av ei dame, som hadde funnet det "smarteste" hjelpemiddelet hun kunne tenke seg. Hun hadde da en sønn, tre år gammel, full av energi, som likte å leke ute, og bade i bassenget sitt, og hun følte hun ikke fikk gjort noe annet enn å passe på han. Så hun hadde da gitt han en løpestreng, så han kunne være ute alene. Uten å bli påkjørt,eller rømme.

Jeg har tidligere sett foreldre som bruker bånd på ungene sine. Og jeg blåser i om jeg tråkker på noens tær nå, kjente eller ukjente. Men, jeg synes det er feil jeg. Det er da ikke en hund man har skaffet seg? Jeg har også sett et bilde av et barn som var bindt fast utenfor en butikk. Ja, som en hund med andre ord.

Jeg hører hva dere som bruker bånd på barna sier... At ungene deres løper alle veier, at de stikker av, at de bare vil være ute å leke og at dere ikke har tid (gidder) det. Fordi dere faktisk må rydde inne og gjøre andre plikter.

Dere mener det er for barnets beste. Men hva om barnet får denne løpestrengen rundt hodet? Hva om de setter noe i halsen mens dere ikke følger med? Eller ikke minst drukner i bassenget? Eller føler seg utrolig nedverdiget.

Og dere som bruker bånd på senter og lignende, hva med å lære barnet å holde hånden? Sitte i vogn? Er det ikke lydig, så bær barnet. Ikke ta det i bånd. Det er ingen hund. Jeg ser dere drar og napper i båndet. Det er helt utrolig å se på.

Det er en annen ting når barnehagen går på tur, og har et stort tau som barna må holde i, eller som blir knytt rundt magen , slik at de skal gå på rekke å rad. Men har du ett barn, klarer du å passe det.

Og jeg vet hva det er å ha et barn som stikker av. Minste min stikker av konstant. Hun blir to år i september, men det funker ikke hva jeg sier. Uansett hva jeg gjør. Men, det kunne ikke falt meg inn å ta på henne en hundelenke. Da tar jeg den jobben det er, å løpe frem og tilbake etter henne. Bruker handlevogna og litt bestikkelser for å få henne til å sitte, og roser henne masse når hun er flink og holder seg i nærheten av meg. Øynene mine, er alltid på barna. Er vi ute, følger jeg de som en falk. De har frihet, og får være i fred. Men, øynene mine er alltid på de, og beina mine er alltid klare til å hoppe opp og hente de.

Hva mener dere andre om å ha barna i bånd? Klarer noen av dere å overbevise meg om at det er helt genialt?



Jeg vet at det ikke er slik overalt, men jeg spør som regel om tillatelse før jeg setter igang med store prosjekter, og det er det best for mannen at han gjør også.

Jeg ser for meg et senario hvor jeg kommer hjem og finner denne i stua...

En skillsmisserecliner med andre ord.

Eller, som min mamma gjorde her forleden dag... Fra hvitt lekkert kjøkken til ca. denne fargen.

Første tanke var selvfølgelig, "mannen er gal". Andre tanke var, "at du kunne gjøre dette mot meg", nummer tre var "han ville jo bare være snill".

Saken er jo at mannen fikk et sjokk av en annen dimensjon når han så hvordan fargen ble. Men, han kunne jo ikke stoppe å male når han allerede hadde startet. Såå, fra vi dro på ikea, til vi kom hjem noen timer senere var kjøkkenet et mørkt jævla hull.

Vel, veggene var lyse igjen på morgenen dagen etter. Skal si deg mannen fikk opp farta og malet det på nytt...

Og det får meg til å tenke at mannfolk som oftest skal holde seg unna, om de ikke er hundre prosent sikre på hva de holder på med. I tilfellet ta et lite familieråd først, rådføre seg med de andre og legge frem sitt forslag. For det er søren ikke noe kult når ingen andre interiørting/farger e.t.c passer sammen med den nye fargen eller møbelet. Og vi kvinner må respektere mannfolka, og rådføre oss med de vi også.

Jeg, som er over middels opptatt av interiør, hadde følt meg tråkket på i alle fall.

-Melissa



Ellers vil jeg tipse dere om en fin nettbutikk jeg fant istad: www.nostalgifyn.dk

De hadde mange fine lamper der synes jeg.



Det går i penicilinkurer på penicilinkurer, hostesaft og paracet. Akkurat nå går Kim på en type antibiotika og jeg på en annen, for to forskjellige typer lungebetennelse.

Jeg var på legevakten for noen dager siden, merket at formen ble verre og verre. Og hadde jeg ikke rett, jo, 200 i crp. Jeg begynner å tenke litt på HVA som kan være grunnen til disse gjentatte lungebetennelsene våre, og begynner faktisk å tenke på mugg i veggene, jeg har lite erfaring med dette, så jeg har egentlig ikke noen anelse. Men, det begynner jo å bli ganske rart dette her.

Ellers jobber jeg innen helsevesenet nå. Vil ikke utbrodere noe mer, på grunn av taushetsplikter o.l. Jeg stortrives!

Interiørmessig, skjer det lite her i huset. Men litt har jo skjedd. Og jeg har planlagt et interiørinnlegg ganske snart. Er formen bedre i morgen, så skal malekosten frem, og en vegg males.

Ellers tenkte jeg at jeg skulle spørre dere lesere, (om det er noen?) Er det noen som har erfaring med å male laminat/vinyl? Har snakket med en i malingbutikken, fått endel tips. Men ikke snakket med  noen som har gjort det enda. SÅ, noen med erfaringer med lignende?:-)

Kanskje jeg slenger inn et innlegg etter barna sover. Nå spiser vi blåbær og drikker saft!



Sitat fra bibelen..

Det beste et menneske kan gjøre er å spise og drikke og unne seg gode dager midt i alt sitt strev.



Jeg har jo jobbet hver helg siden jeg begynnte å jobbe innen helse-sosial igjen. Så når man har en frikveld, kan man unne seg en tur ut. Interessen min for fest og morro har jeg ikke hatt siden eldstemann ble født, jeg kan nok innse at jeg mistet det og ble mamma på heltid når jeg fikk barn. Men, selvfølgelig har jeg også lyst til å møte venner i blandt. Jeg synes bare at det ikke passer seg å bruke opp de dyrbare timene mine på slike ting..

Når jeg først er ute, da er det hæla i taket.. Haha.. Heldigvis gikk jeg på beina hjem igjen, og holdt meg unna bøtta denne gangen. Når man i tillegg er så heldig og ha svigerforeldre som passer barna med stor iver, kan man senke skuldrene:-)

Noen interiør/skrytebilder av barna mine som har tatt barnehagebilde.

To små fjes med bollekinn
lyser blitt med åpne sinn.
Fire føtter, fire hender,
to små søte bestevenner.
Dobbel glede, sang og latter.
Våre største fine skatter.

En kreativ gutt kom hjem fra barnehagen med dette vakre bildet!

Det er til og med glitter i det. Men det synes ikke på bildet.

Kan dere se at sommeren har kommet utenfor vinduet?

Ekte krystall lysestake, og lysestake fra bruktbutikken.

Når vi var inne på barnebilder, må jeg nok en gang vise min lille samling av "mamma". Det er altså min mor, pluss hennes første sko.. Vakker litta tulle.

Jeg tipper at det er fler av dere som har fått flotte barnehage/fotograf bilder av barna deres opp på veggene?