HVORDAN, kjære Herr Geit, har du klart å komme deg opp dit?  


Vi møtte noen rare kuer også. De hadde horn, og så ut som de var blitt fôret med steroider. Vi vinket til kuene for å spre litt glede.


Men kuene gjorde ingenting tilbake. Sikkert bolet som har gjort dem følelsesløse og iskalde.

Eller kanskje de hadde aspergers og dermed ikke den samme sosiale intelligensen som "oss andre"? Ikke vet jeg. Jeg har ikke sosial intelligens selv heller. Men jeg kjenner en labrador og en katt, da. De er vennene mine.

«Nå sporer du av Halvor!»
«Sorry.»

En stor forskjell på Berlin og Oslo er at man i Berlin kan gå rundt i dyrepark og drikke øl og kose seg, mens i Oslo er alt bare dritt og voksne mennesker kan ikke kjøpe akkurat hva de selv ønsker når de selv ønsker det.

(Ja, jeg spurte en random spanjol om å ta bilde for oss.)

En ting jeg savnet derimot, var muligheten til å kose med flere dyr, sånn som med denne babyhesten.


Og denne strutsen. (Som for øvrig holdt på å knuse linsa på kameraet mitt med nebbet.) 

Strutser er kule. Jeg ønsker meg en søt struts - sånn som denne. Tenk å ha en struts gående rundt i leiligheten sammen med Rambo og meg. Helt fantastisk.

Vi bevegde oss videre, bort til der hvor alle apene er. Dagen skulle brått bli enda bedre. Aper er visst veldig kåte dyr, og bryr seg ikke nevneverdig mye om hvorvidt det står masse turister rundt og ser på. Veldig morsomt. DETTE er sånt som jeg ler av. Min humor: Apepuling.


Og med den siste setningen min frisk i minnet, så kan du jo se for deg hvor overveldende bildet nedenfor må ha vært for meg å oppleve. 

Her er det altså en rase jeg aldri har sett før som har orgie. Det var så sjukt for meg å oppleve at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Å se rare dyr pule er enda morsommere enn å se rare dyr bæsje, og det skal det mye til å toppe! Med det røde lyset i tillegg... Fantastisk. Kun fantastisk. Dette er enkel, fantastisk humor. Elsker det.

*** Prøver å vri innlegget vekk fra dyresex igjen ***

Vi bevegde oss videre fra de vårglade pelsdyrene, og bort mot et dyr jeg selv mener er svært undervurdert. Jeg snakker selvsagt om flodhesten. 



Flodhester er kule. De ligner ikke på hest i det hele tatt, og er mye mer i vann enn vanlig hest. Vi ble stående og titte på flodhestene da flodhesten i bakgrunnen, la oss kalle han for Raymond, plutselig bestemte seg for å gå opp av vannet for å spasere litt for seg selv. 


Raymond er jo en ungdomsflodhest som sliter litt med tilhørlighetsfølelsen om dagen. Han gikk litt rundt for seg selv, sniffet litt på bakken, og grublet over de store spørsmålene her i livet.


Plutselig ser Raymond en flodhest som han aldri har sett før. Kanskje, KANSKJE, kunne dette bli Raymond sin første venn? Han tuslet bort til den nye flodhesten, la oss kalle den for Slurp, og spurte han om kanskje de to kunne bli venner.

Raymond: Hei.


Slurp sier nikker laid back tilbake.

Raymond: Har du lyst til å være vennen min?


Slurp: Eeh. Jeg vet ikke om jeg har tid. Jeg .. Eeeh, jobber så mye!

Så flakset den nye flodhesten av gårde, og Raymond ble stående igjen alene. Uten noen ny venn.

Raymond: Ja-ja. Jeg har jo i det minste helsa.


Så sniffet han videre på bakken. Flodhester elsker å sniffe på bekken. Dét, og å drepe mennesker. Flodhester dreper 3000 mennesker i året, så de holder seg virkelig i god aktivitet. Men det til tross; møtet med den triste ungdomsflodhesten Raymond skulle endre synet vårt på Berlin Zoo. Hvordan skal den venneløse flodhesten klare seg med de åpenbare depresjonene har sliter med? Har dyreparken et skikkelig apparat for å kunne takle depressive flodhester med identitetskrise? Nei. De har faktisk ikke det.

Berlin Zoo er stedet der fine dyr kommer for å dø, og har du først skjønt det, så ser du det overalt.

Døde sauer.


Døde griser.


Døde kengeruer.


Her skulle det egentlig vært en naturforsker, men den er borte. Den døde nemlig i 2006.


Lemlestet måke.


Masse lemlestete homsesvaner.


Her har det nylig dødd en stakkars sjiraff.


Ikke så rart i når de lager alt for lave dører for sjiraffene sånn at de konstant dunker hodet inn i veggen. Det er ikke bra for hjernen å bli slått mye - det sier jo seg selv.


Og verre skulle det bli. Etter å ha gått gjennom hele parken, så endte vi opp i bygningen der de store, farlige dyrene bor. De dyrene vi hadde gledet oss mest til å se av alle. Det skulle bli opplevelsen vår som fikk førsteinntrykket vårt av Berlin Zoo of Death til å totalomvennes fra å være et morsomt sted med puleaper og kosestruts.

Trist og lei seg gorilla.


Trist og lei seg bjørn.


Trist og lei seg tiger.


Trist og lei seg løve.


Det ble ikke bedre av at denne forferdelige gjengen stod på utsiden av gitteret og pekte på- og lo av den fine løven som brølte sårt og hadde tristmunn. De burde ha byttet plass. Da kunne jeg ha kost med løven i tillegg! Vinn-vinn.


Ved tigeren var det færre folk. Sikkert fordi de så hvor kjipt den hadde det. For tigeren hadde det virkelig jævlig. La oss kalle den for Slafs. Slafs nærmest jogget frem og tilbake bak gitteret, mens den hyperventilerte, og minnet meg mer om en speedfreak enn jungelens konge.

Jeg prøvde å vise Slafs et bilde av Rambo, for å vise han at jeg er på hans lag, men han klarte ikke å fokusere.

Så gikk vi til det siste buret med det desidert farligste dyret, mennesket, som er det samme rovdyret som har klart å låse alle de andre dyrene inn i de små, nitriste glattcellene.


Det utbrøt panikk blant de besøkende i dyreparken da mennesket plutselig klarte å komme ut av buret sitt. 

I redsel for å selv bli bedøvet og innesperret løp Ida Susanne og jeg ut av hele parken, og inn på en restaurant for å gjemme oss bak en øl og en wienerschnitzel. Vi var enige om at vi ikke likte dyreparken lenger, til tross for at de hadde puleaper, kosestruts og babyhest.

Dette er den nærmeste puben til Hotellet vårt. Grunnen til at jeg ser så irritabel ut er at ølen min ikke har dukket opp enda. Det er hardt å innse at man også i utlandet må gå inn, kjøpe øl, og bare den ut igjen - HELT SELV. Selv om man er turist og kaller seg for "Kong" på en passe poppis hjemmeside i Norge. 



Dagen etter bestemte vi oss for å sjekke ut denna millionbyen som dem så pent kaller det. Da er bahne-nettverket virkelig smart å begynne med. (I Tyskland heter "bane" bahne" med "h".)


I Berlin har dem både s-bahn, u-bahn og hvem veit hvor mange bokstaver i alfabetet de har klart å fylle ut med bahner. I Oslo har vi bare "t-ban". Oslo har mye å lære av bahnenettverket i Berlin. Siden s-bahnen stod stille på parkeringsplassen utenfor flyplassen måtte ta u-bahnen i stedet.


Vi fikk raskt sansen for området rundt Hackescher Markt, og jeg fikk gåsehud på tunga av butikkene vi kom over der. Som denne - selv om jeg ikke fikk lov av Ida Susanne til å bruke mer penger på Fred Perry etter mine hyppige EBAY-anfall tidligere i vinter.


Jeg er jo veldig glad i shopping - spesielt i andre land. Da kan jeg finne meg plagg som man bare kan drømme om å finne hjemme i Norge. Sånn som dette utsalget av FILA-sokker. 


Nå har jeg en skuff full av FILA-sokker, mens dere bare har vanlige sokker fra HM og sånn. Hehe.

Etter å ha handlet 20 par med sokker så jeg meg ferdig med shoppingen. Jeg digger sokker. Ida kjøpte seg én sko.


Vi bestemte oss for å reise lenger øst i Berlin. Det er dit man må dra for å oppleve noe mer enn veskehunder og dyre restauranter - akkurat som med vest og øst i Oslo. Bare for å sammenligne: Her er jeg i resepsjonen på et av de dyre hotellene i Øst-Berlin. Kultur heter det!


Utpå kvelden dro vi ENDA lenger øst (det er mye mer knivstikking øst i Berlin - akkurat som øst i Oslo!) og møtte noen koko venner av meg som har flyttet dit for å leve det glade bohem-livet. Noe jeg og burde ha gjort om det ikke hadde vært for at jeg til enhver tid er bittelitt er redd når jeg ikke er hjemme på Briskeby.


Tilbake til øl. Dette bildet er tatt relativt sent på kvelden. Øl. Det ble taxi tilbake til hotellet. Og deretter mer soving. 


Det er utrolig trist og kjipt at kroppen på død og liv skal sove når man endelig er på ferie. Men det er vanskelig å gjøre noe med når man ikke orker å ta amfetaming sånn som alle de andre gjorde på den festen vi endte opp på. Noen ganger hater jeg meg selv for å ikke drive med amfetamin :-(((

Likte du filmen? Har du noen kule evner? 

Timber har mange kule evner. Her viser han frem viser DJ-imitasjonen sin.


Her poserer vi sexy foran kamera!



Vi ble selvsagt venner med det samme. Så gikk vi tur.



Tenk at denne fantastiske skapningen opprinnnelig stammer fra ulv - akkurat som alle andre hunder. Ulven er på en måte bindeleddet for alle hunderaser - akkurat som kloakkrotter er bindeleddet for politikere.


Etter å ha hengt med Timber i noen dager lærte jeg meg han å kjenne. Han på ingen måte en dum fyr. Intellektuell, erfaren og farlig god i hoderegning. Derfor merket jeg at jeg ble mektig provosert da jeg kom over dette reklamevinduet.



Her blir mopserasen tydelig latterliggjort til fordel for det kommersielle markedet, og jeg synes synd på den stakkars mopsen på bildet som har latt seg lure med på dette - i troen på å én dag kunne leve som modell. De kunne jo brukt en schæfer, eller en labrador, men neida, her går vi rett på en forsvarsløs, utsultet mops fra Østeuropa. Reklamebransjen burde skjerpe seg.



Det er synd at mopser nærmest blir sett på som "den nye chi hua hua'en" bare fordi de er små og rare. Timber og jeg snakket litt om det faktisk. Hvordan han blir fremstilt dum, bare fordi han er liten og har et .. kreativt ansikt. Vi er begge enige at det trengs en langt mer inkluderende hundepolitikk her til lands.

Så dro jeg hjem til Oslo igjen. Selv om jeg egentlig ikke ville. Timber ville heller ikke at jeg skulle dra, og prøvde i et desperat forsøk å gjemme seg i bagen min for å bli med.


Kjenner du en mops? 

Her er noen bilder fra innspilling + respons på låta!












Låta ligger også på Spotify og iTunes. Hva synes du om den?

Det er viktig å spise en god middag dersom man skal drikke mye alkohol. Jeg hadde glemt å spise, men heldigvis fikk vi servert middag. Én reke og én tapas-loff. Det smakte digg, og jeg ble stappmett.


SÅ var det ENDELIG klart for champagne-fylla alle hadde gledet seg til. Vi fikk to glass hver - ett til hver hånd.




Til slutt kom partyshortsen min på, og da vet jo alle at formen i fin. 


Nå forventet du kanskje noen heeelt crazy bilder av superfylla, men det har jeg ikke. Grunnen til dette er at hverken Ida Susanne eller jeg visste at man burde ta med seg kamera på slike eventer. Derfor måtte jeg låne kamera til Rafiq (bloggbakmann og legende) og han dro rett før det rakna for hjernen min. Vi ble pælma ut av lokalene etter å ha drukket opp latterlig mye Mummumumummmumumumum med hver vår goodiebag med sjampis + noen flasker på innerlomma. Så dro vi til Briskeby, kjøpte godteri og stakk hjem til meg med June og typen hennes for å drikke opp det vi klarte å lure med oss ut.


Og så stakk vi på Olsen. Jeg spøy med vilje før jeg la meg fordi jeg hadde 5.6 i promille og skulle opp klokken 8 dagen etter. Det gikk til helvete.

Men jo - det var gøy å være med. Det er bare å si fra dersom du er i besittelse av dyr alkohol og trenger hjelp til å drikke opp! Ida Susanne og jeg kommer, vi!