Hele livet dreier seg om å lære å leve. Hvordan man skal håndtere, overleve, og lære av det som skjer. En del av livet, i hvertfall mitt, har jeg innsett må bli å lære å leve med ting jeg angrer på. Kanskje det til og med dreier seg om hendelser og situasjoner jeg ikke vil bli i stand til å tilgi meg selv for. Samtidig har jeg med årene blitt klar over at man må tilgi seg selv, og andre, feil, og bevege seg videre. Hvis man ikke lykkes med det gjør man enda en feil; man ødelegger det ene livet man har med ting og tanker om fortiden, man ikke får gjort noe med.

Så hard er realiteten; har du gjort det, må du leve med det. Du får ikke gjort noe med det. Du kan bare lære..

 Det mennesket som fant ut at vi her på jorden tenderer til å angre mer på det vi ikke gjorde enn det vi gjorde, må ha konsentrert seg om situasjoner hvor utfallet blei positivt for individet.
Jeg vet ikke helt om jeg er enig i det utsagnet lenger.

Jeg er sliten av tanker. Sliten av livet. Savner hjertet.

Jeg føler at jeg står fullstendig naken, med fire våpen rettet mot hodet mitt. Fire, usikrete våpen. Fulle av bly, klare til å bryte igjennom huden min, og inn i kroppen min.

Drepe meg.

Jeg føler at barnet jeg har armene rundt trues. Armene mine skal brytes opp, og tvinge henne ut. Angrep.
Innvendig er det kroppen som angriper. Jeg har spesialisert meg i angrep ifra tanker, hode, følelser og angst. Jeg glemte den fysiske kamptreningen, tydeligvis. Cellene har kvesset våpen. Kanskje alle dagene jeg har trukket pusten her på jorden. Nå sier også kroppen fysisk ifra at den ikke er på mitt lag i livet. Angrep.
Den evinnelig utfordringen i å ville se, samt kontrollere fremtiden. Ønsket om den konstante bekreftelsen og løftene ifra hjemmet til hjertets fantastiske følelser. Bekreftelsen på valget. Bekreftelsen på at drømmene ikke bare ligger og hviler på rosa skyer som sakte, men sikkert sprekker opp. Angrep.
I den siste pistolen ligger skuddet ifra skolebøkene. Som fortvilt vil redde meg, men ikke greier å skyve bort konkurrentene, og dermed blir en av dem istedet. Angrep.

La oss ta livet av henne.

Livet har vært en kamp.
Nå er det ren krigføring-.

(google.com)

Kanskje alt påvirker hverandre?

Jeg er lei av å bruke hele dager og all min tid på å løse utfordringer, istedet for å kunne gjøre det jeg både burde og skulle. Jeg kommer jo ingen vei. Det er som et evigvarende berg av bekymringer og søppel, og kommer du deg mot formodning over, så venter bare et enda større berg. Hvile, i dagens samfunn, blir uaktuelt, for går du i hi, så har berget vokst seg tretten meter høyete i mellomtiden.

Også har du de som skal trøste; - det ordner seg til slutt. - det er i motbakke man blir sterkere. - nå kan det bare gå en vei. Etc etc.
Det hjelper ikke! Det trøster ikke engang.. for jeg vet at det ikke stemmer. Man sier jo slikt for å opptre støttende. Sannheten er vel at de fleste har nok med sitt, akkurat som meg, og har ikke energi til å ta seg bryet med å rote litt lenger bak i barken etter trøstende ord. Jeg har full forståelse for det. Alle har sine liv å ta ansvar for. Men, for guds skyld; kan vi ikke bare droppe de trøstende ordene hvis det er klisjeer vi tar i bruk?

Jeg vil løpe i den gode ballen. Ikke den onde sirkelen.

(google.com)

Eg veit ei lita jente, ja, eg kjenner ho så vel,
eg veit ei lita jente nord i skogen,
med raude kinner, auge blå,
med fine hender, føter små,
eg veit ei lita jente nord i skogen.

Ved blomstertjønna langt te skogs,
så langt, så langt te skogs,
der talatrosten synger så vent om kvelden,
på setervollen stod
ei ven'e jente glad og lo.
for trast austan tjønna der gjekk losen.

Og raud og rund gjekk sola att-
om åsen ned i vest,
så mørkt, ja så mørkt det vart i skogen.
På setervollen ga'
ei ven'e jente bort sitt ja,
eg har ein liten kjærast nord i skogen.

(google.com)

Mormor døde for nøyaktig elleve måneder siden idag. Jeg drømte om henne inatt.
Hun snakket til meg og avsluttet besøket sitt med følgende;
"Du husker vel det, Elin?"
Men, akkurat det er det eneste jeg husker. Det sies at når man drømmer om besteforeldre så betyr det kjærlighet, trygghet, sikkerhet og beskyttelse, og gir de deg råd skal du følge det.
Jeg skulle ønske jeg hadde et råd å følge.

Kjæreste mormor min.

Jeg tenker ikke på at du er død.
Jeg tenker aldri lenger enn til selve ordet "mormor", når jeg ser på smykket jeg har etter deg.
Det er fortsatt så vondt at du er død, at jeg ikke orker å tenke på deg. Og det i seg selv er så ufattelig trist. Jeg vil så gjerne tenke på deg, mormor.. Huske deg.
Hedre deg for at du tok vare på meg, sørget for at jeg kom meg gjennom utfordringene mine, og overlevde.
Visste du at du utgjorde den forskjellen for meg?

Jeg føler meg som et utrygt barn igjen når jeg prøver å forstå at du er borte. For hvem skal passe på meg hvis du ikke gjør det? 
Nå innser jeg at du, mormor, du var  den eneste som overdøvet stemmen inni meg. Du var den eneste jeg trodde på. Dine ord passet til ansikt, til bevegelser, til oppførsel. Dine ord var sannhet. Trygghet.
Jeg tror på at du var glad i meg.
Og din kjærlighet var så sterk, trengte seg gjennom alt, forserte hver eneste hindring.
Jeg har aldri følt det sånn med noe annet menneske.

Kanskje det er fordi du elsket meg på et trygt sted, langt borte ifra det svarte hullet mitt? Hadde dine ord også blitt løgn om de blei sagt på gården? Der han var. Kanskje du også hadde blitt undersått for stemmen om dine ord blei ytret på feil sted.

Men de gjorde ikke det. De blei sagt og opplevd i en annen verden.
Takk for at du tok meg ut av virkeligheten, mormor.
Eller kanskje det blir riktigere å si det på følgende måte;

Takk for at du tok meg ut av marerittet og inn i virkeligheten.

.

Det er kanskje noe av det vanskeligste jeg har prøvd å lære meg. Jeg har jo ingen rett til det? Jeg har ingen rett til å planlegge, ingen rett til å leve... eller kanskje enda viktigere, oppleve! Hva skal man med livet om det ikke er for å oppleve.. sanse, lage seg minner. Det trenger ikke nødvendigvis være de ekstraordinære opplevelsene jeg snakker om, selvom det er fint med noen av dem også.. kanskje. Jeg ønsker meg bare de helt vanlige tingene. Som å GJØRE det jeg har lyst til, uten å tenke på konsekvenser som i utgangspunktet ikke hører hjemme noe annet sted enn i angsten. Selvom de ofte gir seg utslag i virkeligheten.

Jeg har prøvd å være ærlig mot meg selv, ang hva det er som hindrer meg i å bare bestemme meg. Planlegge en hyttetur, en skogstur, en ferie for Lillemin og meg. Hva hindrer meg i å skape opplevelser? Jeg føler at jeg har brukt opp for mye tid på misunnelse, og for lite tid til handling. Så. Ja? Hva hindrer meg?!

Ingenting annet enn meg selv. Kanskje noen bagateller som økonomi, og litt mot, men det det koker ned til er at jeg mer eller mindre bevisst legger ansvaret på andre. "Kan ikke det og det, pga den og det". Slutt med det, Midnight! Se hvor frustrert og sint du blir? har det noengang gitt deg noe, eller minsket problemer eller konflikter av at du har tenkt sånn? Nei.. Heller kanskje omvendt. Sinne og frustrasjon går utover mennesker som ikke har noe ansvar for om jeg drar på hytta, eller på en weekendtur, eller tar et annet fag enn planlagt- Det gjør absolutt ingen noe godt.
Hvem andre enn jeg selv har egentlig makt til å bestemme?

Jeg vil kaste av meg denne følelsen. Denne angsten. Denne oppkonstruerte situasjonen hvor jeg gir andre skylda for at jeg ikke kan.
For jeg kan jo!?

Lille min og jeg kan også.

Jeg vil at min lille skal lære seg at drømmer og ønsker kan gjennomføres bare man trer ut av drømmingen og gjør virkelighet av det istedet. Og hvordan skal jeg lære henne det, hvis jeg ikke får det til selv?
Jeg tror nemlig det finnes så utrolig mye der ute, om man bare våger seg ut av trygghetssonen sin.

(google)

Ja, det er den utrolig provoserte, irriterte, forbausete, og på grensen til målløse Midnight som nå ser seg nødt til å uttale seg om en uting som er blitt generelt godt over gjennomsnittet utbredt her på blogg.no.
(Hysj! jeg så selvmotsigelsen i den setningen, men velger å overse den. Finnes det noe slikt som en målløs blogger? Tror ikke det!) Et fenomen, vil jeg nesten kalle det, som nå har fått meg til å stange hodet i pcskjermen en gang for mye. Sivert (ja, det er vel helt normalt å ha en pc oppkalt etter Sivert Høyem?! ikke døm meg.) tåler ikke flere angrep- Så vær så snill, les mine bedende ord, og hvis det ikke er for mye forlangt, ta dem til deg;

Jeg skriver stort sett om kjipe ting. Vonde ting. Sutrete ting. Alvorlige ting. Dumme ting. Jeg leser stort sett bloggene til de som ikke har trutmunn i headeren sin og som skriver om helt andre ting enn mote, klærne de har på seg den dagen, (ja, apropos; hva faen er greia med det?! Jeg driter vel i hva du har på deg?) eller sminken de har kjøpt. Jeg sier ikke at jeg har noe mot disse bloggene. De har tydeligvis sitt å komme med i, og blant, det rette publikum. Men. MEN MEN MEN! kan ikke disse menneskene holde seg unna den andre kategorien bloggere. Du veit; vi andre som skriver om det oooh så forferdelige livet, og de enorme problemene våre. Ok, kanskje jeg ikke skal være så hard. Dere kan jo lese bloggene våre i hemmelighet, men kan jeg få be om en ørliten ting?!  Og det er kun ment som et forslag altså, som et velmenende råd i livets skole;
Les innlegget før du copy/paste reklamekommentarene dine!!

"Så kult!! stikk innom vår blogg, da ville vi blitt kjempeglade!"
En sikkert kjempekoselig kommentar. Bare synd den lå under et innlegg som beskrev opplevelsen av et overgrep. Hurra for deg!

For ikke snakke om denne;

"Dritfin og morsom blogg! Jeg har lest alle innleggene dine ifra starten, og håper du vil kikke på min"
Denne lå under et innlegg om angst.
Wo.ho.

Altså; rører det seg NOE som ligner fornuft og vett oppi hjernene din? Eller sitter du fullstendig på autopilot, mens du surfer rundt og prøver å samle kommentarer til egen blogg? Ja, for du ønsker deg ikke lesere! Neeei, det er ikke viktig. Det er antall kommentarer som er essensielt her. Selvfølgelig... Naturlig nok.

Forklar meg! Vær så snill... jeg ber deg! Hvis du er en som kommenterer på dette viset rundt om på blogg.no; Hvorfor?? Er det som jeg har trodd; fordi du vil ha kommentarer på samme måte tilbake? Vil du ha 36 sånne; "fin blogg".. Eller er det fordi dere ikke leser (så godt) ? Er det forsvarsmekanismer? Syns du det er så forferdelig det innlegget du nettopp har lest at du ikke greier annet enn å hulke frem "så kult" over tastaturet?

Fra "spøk" til alvor;

Jeg forsøker virkelig å ikke sprenge. Og jeg forøker virkelig å forstå, og å være tolerant ovenfor dette, men jeg greier ikke lenger. Jeg orker ikke mer av det! Jeg har lest helt hjerteskjærende innlegg, hvorpå vedkommende har fått opptil tre, fire sånne kommentarer på rappen under. Har du tenkt på hva følgene, i ytterste konsekvens, kunne blitt av en sånn kommentar? Akkurat det har jeg tenkt en god del over.

Jeg mener at bloggens verden deler seg i tre;

Hverdagsbloggene, herunder også mammabloggene.
Rosabloggene. (ja, jeg beklager at jeg måtte ta i bruk et så belastet ord.)
Sutrebloggene. (siden dette er den  kategorien med utpreget selvinnsikt, galgenhumor, sarkasme og ironi vet jeg at de som skriver herunder, ville elsket kategorinavnet! Jeg inkluderer meg selv her også, for ordens skyld)

Kan vi ikke bare respektere hverandres domener, og oppføre oss deretter? Man snakker da ikke om amming i en blogg som skriver om hva som passer best til svarte pumps? (hva er pumps forresten?) Akkurat som det ikke er spesielt, hverken kult eller morsomt, med overgrep eller angst.

Og den enkleste, mest innlysende løsningen på hele problemet er følgende;

LES INNLEGGET DU VELGER Å KOMMENTERE PÅ.
Kommentarfeltet hører til bloggen du leser, og kommentarene bør speile det du nettopp har lest.

Takk for meg!

Ps; Jeg gleder meg til kommentarene!!

(google)

La de rette komme inn.

Ikke snakk om. Hvor vondt vil det ikke være når de forsvinner igjen. Når vedkommende understreker det stemmen inni meg har sagt så lenge jeg kan huske?

Jeg kan ikke elskes.
Kanskje fordi jeg selv ikke våger å elske. Hvordan kan jeg være verdt det?
Ei heller våger jeg å stole på at noen kan elske meg. På ordentlig. Ingen baktanker. Ingen skuespill. Aldri for å oppnå noe.

Jeg kan ikke elskes.
Da går jeg i stykker.

Jeg vet at akkurat du bryr deg fordi du må. Det er slitsomt, men du syns jo synd på meg. Du kan ikke skjønne hvorfor "vi" aldri kommer noen vei. Hvorfor jeg ikke bare tar meg sammen. Hvorfor jeg ikke bruker fornuften og de rette tankene på meg selv, som på andre.

Ærlighet?
Tillit?

JEG KLARER IKKE!
Jeg tror ikke på det du sier. Jeg tror ikke på det noen av dere sier. Jeg tror bare på det stemmen inn i meg sier. Den overdøver dere alle, uansett hvor høyt og inderlig dere roper. Jeg tror virkelig ikke på dere.
Hvor lenge orker man en sånn mistillit? Hvor lenge vil dere forsøke å overbevise meg?
Jeg kommer aldri til å tro på en eneste en av dere. Selv når jeg sier at jeg prøver, så lyver jeg.
Den hersker. Stemmen. Angsten, sorgen og fortvilelsen over at selv tanken og mine egne ords makt ikke har noen reell innvirkning på dette, er som lenker uten lås.

Det slår meg at på seg selv kjenner man andre.

Men, det er ingenting jeg vil i hele verden, mer, enn å tro.
Tro på akkurat deg, og det du sier.

Smerten ved å ikke tro på det som kommer utenifra, og ved å utelukkende tro på det som kommer innenifra er håpløs umulig å komme seg ut av. Den lever på noe i meg som egentlig skulle være føde for noe annet.

Ikke trøst meg. Ikke syns synd på meg. Ikke prøv å gjøre det bedre. Ikke si noe.
Det er ingenting som kan motbevise stemmen. Ingenting og ingen.

Heldigvis kan jeg spille. Det lærte jeg for mange år siden. Jeg sier og gjør det som er forventet i situasjonen som utspiller seg. Og så lenge jeg spiller rollen min godt, vil du aldri merke det. Du vil tro at stemmen er overdøvet. At jeg tror mer på deg enn på stemmen. At du har nådd inn. At du hjelper.

Da koser den seg, lener seg tilbake og gjør seg klar. Griper om seg med minst syv armer, sprer usikkerheten og giften sin, høyner volumet.
Og ler.

Av deg. Hva tror du at du er? Den er vet den er sterkest. Den vet det. Jeg vet det. Og snart vet du også det..

Da må jeg ta enda et farvel, og stemmen sier høyt og tydelig; Hva var det jeg sa?

Forlat, før du blir forlatt.

(Jeff Thomas, google)

Jeg er sint.

My Skin, Natalie Merchant

.Jeg blir kvalm av dem. Èn situasjon, og utallige ord formet i setninger, smeller ned. Gang på gang. Hver gang et hvitt stearinslys tennes. Til nå har jeg aldri lest disse setningene høyt for meg selv. Jeg har heller funnet en svart tusj, og satt igang; strek for strek, til de ikke lenger synes. Setningene. Men, jeg innser nå, at med denne svarte tusjen har jeg også streket over muligheten til å lese kartet. Det blir vanskelig å se en svak linje, med mange småveier, avstikkere, som leder til side, til livets øyeblikk og eventyr, hvis man hele tiden dekker den med en svart, mye sterkere strek. Jeg trenger kartet. Jeg trenger veiledningen det gir meg. Jeg var nødt til å kaste den tusjen. Begynte vel uansett å gå tom.

Ordene hans. De er tydelige. Hendene som forklarer og viser. De er også veldig tydelige. Talglyset. Så tydelig!
Et sted på veien ifra tanken til stemmen blir dette uklart. Tåkete.

Det er skrekken som legger sitt slør over det hele. Et usynlig teppe over ordene som vil ut, men som ikke kan gjenkjennes av stemmen.

Men jeg har pusset en stund. Lenge.

"Hvite talglys. De bruke jeg alltid på xxxx til hun nesten fikk orgasme. Så hadde vi sex etterpå. Kanskje du og vil prøve det? Her hos meg? Jeg kan vise deg."  Hendene holdt frem det hvite, lange, harde, ekle stearinslyset. Han sto der i de hvite, skitne lange underbuksene sine.

Bestefar til barnebarn.
Jeg tror jeg var 12 år, og har siden det aldri villet tenne lyset.

Her sitter jeg.. med syv brennende hvite lys.
JEG VANT! Tårene triller, og jeg fryser. Men, jeg vant.

Nå er den ute. Jeg er sliten av å pusse bort sløret.
Heldigvis ser jeg blomster rett bortenfor. En hel eng. Det kan se ut som solen skinner. Den må ha brutt gjennom skylaget som akkurat var her-

Der skal jeg hvile.
Nå.
For nå som kartet er tydelig igjen, så ser jeg at jeg fortsatt har langt å gå. Heldigvis.

Ei god venninne sa til meg;
Det er så trygt når du skriver i bloggen, for da vet jeg, uansett hvor vanskelig du har det, at du fortsetter fremover. Når du ikke skriver vet jeg ikke hvor du er, og at du mest sannsynlig sitter fast der.

Hun har rett.

Jeg har sittet fast. Med vilje? Satt jeg på lenkene, låste, og gjemte nøkkelen selv?
Jeg kunne ikke fortsette, jeg måtte mobilisere. Mobilisere styrke, den spede tryggheten, og ikke minst forsvarsmekanismene. Jul. Familie. Stadige påminnelser av hva man har, ikke har, hva man ønsket, og hva man ikke får til. Usikkerheten. Angst for hva man plutselig står i nær konfrontasjon med. Når dette skjer, blir man tvunget til å spørre seg selv; Er tryggheten som er bygget omhyggelig og sakte opp, falsk? Er tryggheten kun i avstanden? Har jeg virkelig ikke kommet lenger? Har jeg ingen grunnleggende trygghet og sikkerhet i meg selv.... allikevel?
Det blir svart.
Et nytt år- gjør ingenting annet enn å minne meg på det året som gikk..
Det var fylt av sorg, av mange slag, og utallig forskjellige prosesser. Bevisste, ubevisste, både indre og ytre sorgprosesser. Sorgprosesser jeg godtar, og ikke godtar.
Det var fylt av smerte. Både fysisk og psykisk.
Angst, skam, usikkerhet, kamp og samvittighetskvaler.

2010 har vært et vondt år.

Samtidig er det et ord jeg burde rope høyest til meg selv, som jeg er sikker på at hører hjemme i 2010;
Fremgang.

Jeg tror.
Jeg føler.
Jeg står.

Jeg har overlevd. Fortsatt føles det som de største katastrofene ligger foran, men jeg er sterkere nå (?) . De kan komme, og jeg vil allikevel stå.

Fordi jeg skal det.
Kan det.

Mine grenser, min verden, mitt selvverd, mine følelser og opplevelser.
Jeg har lov til å leve. Ingen kan vel ta ifra meg meg?

......tror jeg.
(ikke)

Uferdig.
I tanker, i ord, og i handling.

Det er omtrent det det tar ifra øverst til nederst.
Ifra glede til sorg.
Og som akkurat i skrivende stund; ro til angst.

Nå får jeg heller ikke ro ved å vende ordene ut..
Jeg er så redd.

.

Når jeg skal ut å hente avisen må jeg forbi vinduet hans

Det står alltid på gløtt, slik at vinduet kommer i en vinkel så man ser inn på kjøkkenbordet. Der står melken han aldri satt inn i kjøleskapet, og det ekle halvsmelta smøret, som får en mye mørkere gulfarge fordi det heller ikke har blitt satt inn på stedet det hører hjemme.
Og der sitter han. Bestefar. Svett, med det lille håret han har i uorden på hodet, med småsårene sine, og huden som flasser både her og der. Med munnen som brer seg i et smil, fullt av gule og brune tenner, de som fortsatt klarer å holde stand. Mange av dem har allerede gitt opp, og etterlatt seg tomme krater i tannkjøttet. Der sitter han med de ustelte, lange neglene sine, og de gule fingertuppene.

Han ser også ut som noe som har stått for lenge i varmen og egentlig skulle vært satt i kjøleskapet..

Jeg ser han i øyekroken når jeg går mot postkassen, og later som ingenting når jeg ser han reiser seg, og bøyer seg for å åpne vinduet ytterligere. Han kommer til å rope navnet mitt snart. Jeg venter.. Jeg fryser, selvom det er varmt. Det gjør meg redd. For kroppen syns så godt når man fryser. Jeg bøyer meg umerkelig litt sammen, tar avisen opp av kassa si, trekker pusten, snur.. og går mot vinduet. I mellomtiden har han åpnet vinduet helt opp, og ropt.

Mens jeg går mot vinduet tenker jeg at han helt sikkert bare skal gi meg en beskjed denne gangen. Er det han som skal kjøre meg på øvelse kanskje? Kanskje han bare vil spørre når vi reiser på ferie til mormor? Kanskje han bare vil at jeg skal hente avisen hans også..

Det er flott at du går i sånn topp, elin. Brystene dine kommer så flott frem. Det er fint at du ikke har brystholder på deg.. Her hjemme kan du vel ta av deg den toppen nå som det er så varmt? Du er jo så fin i kroppen.

Der står jeg. Jeg har ikke noe annet enn et barns kropp.
Jeg har ikke på meg bh av den enkle grunn at jeg ikke har begynt med det enda

Jeg trekker avisen ubevisst opp mot den øvre delen av kroppen, vil skjule meg. Gjemme meg. Jeg ser bort mot vår trapp. Trappen som i dette tilfellet vil være det samme som trygghet og flukt.
Han sier noe jeg ikke hører, ikke enser. Jeg har lagt en stein foran. Kanskje jeg bør legge en til for å være sikker? En mur mellom han og meg.

(google.no)

Du får hilse inn til mamma og pappa da. Han bryter igjennom med ordene "mamma og pappa".

Jeg kan gå. Jeg springer.
Inn. Opp trappa. Inn på rommet. Ned på senga.
Hjertet dunker.
Og jeg skjønner ikke hvorfor. Han brukte bare ord. Han tok ikke på meg. Ikke denne gangen.
Den lille jenta i senga krøller seg sammen, og drømmer seg bort. Trykker Tigern mot hjertet, og tenker at den kan holde det i ro.

Vinduet var skjoldet mitt.
Samtidig var det vakttårnet hans.

Jeg kom aldri forbi der usett.
Det gjør jeg fortsatt ikke.

(google.no)

Derfor er de fortsatt dypt der inne, hvor ingen kommer forbi.
Ordene mine.
Men de vil ut. De må ut.

Vakttårnet hans skal brennes.
Skyggen hans i vinduet skal drives ned i graven han ligger i.
Det er jo der den hører hjemme.
Ikke i vinduet,
Ikke bak meg.

Den hører til hos han. Det er han som skal slite med sin skygge.

Jeg forstår at dette er umulig for andre mennesker å forholde seg til. Men jeg ønsker meg allikvel et menneske som bekrefter og avkrefter når mine egne følelser tar overhånd, samtidig som jeg får aksept og forståelse for det jeg faktisk føler. Uavhengig av om det er legitime følelser eller ikke. Uansett hvorvidt jeg er hoppende lykkelig eller midt i raset ned.

Nærhet. Den forferdelige nærheten. Når nærheten kryper inn i en relasjon, ødelegger det alt for meg. Da blir det ekstra vondt når ensomheten på ytterpunktene manifesterer seg. Når jeg vet jeg blir for mye. Når selv ørsmå forandringer i denne relasjonen kan vippe meg opp eller ned, med en sånn tyngde at motparten står igjen og ikke aner hva som nettopp skjedde. Det verst tenkelige er når denne egoismen inntrer når man egentlig burde stått støtt for den andre parten. Når man egentlig burde hjulpet, egentlig burde oppmuntret. Når man egentlig burde gitt hånden og dratt vedkommende videre, og opp, så gjør man det motsatte. Usikkerheten gir meg enveisbillett rett ned, og idet jeg strekker ut hånden og forsøker å holde meg fast, blir det enten til at jeg glipper og raser på egenhånd. Eller verre; får tak og tar med meg vedkommende enda lenger ned.

Sånn vil jeg ikke være.
Og de menneskene jeg bryr meg om, og forsøker å etablere en relasjon med, den innerste sirkelen, det er jo de jeg minst vil utsette for nettopp dette. Allikevel er det gjerne de som forårsaker både toppene og bunnene..

Så blir jeg vinglete. Jeg trenger, samtidig som jeg dytter vekk.
Igjen håpløst slitsomt og umulig å forholde seg til. Og jeg ser det så tydelig utenifra hvor ødeleggende det er-

Jeg skrev meg litt bort nå, og aner ikke hvor jeg havnet.

"Sånn er det å være en kunstnersjel, med et hint av bipolaritet." - sitat sms i innboksen.

For meg er selv den "unnskyldningen" ugyldig. Jeg kan ikke påberope meg tittelen kunstnersjel. Jeg skaper lite. Jeg gir lite. Det er mulig jeg plages som en, nettopp fordi jeg ikke har noen kanal hvor jeg kan få utløp.

Akkurat nå hadde jeg gitt alt jeg eier og har for å ha en jevn, grå linje med følelser og opplevelser. Enten det, eller verktøy til å håndtere ensomheten i de ekstreme følelsene. De fører ingenting godt med seg. Hverken for meg, eller andre.Jeg føler meg ensom når jeg ikke er alene. Og jeg føler meg redd når jeg ikke har noen grunn til det.

Jeg er verdens lykkeligste.
Jeg er verdens tristeste.

Og hvem kan leve med sånne dimensjoner?
Ingen.
Jeg er alene.

I den voldsomme ensomheten.

Så hvor mange menneskers liv  må stå stille, for at verden skal gjøre det samme?

Stopp verden. Jeg vil at tiden skal stoppe, så jeg også kan bli med videre.

Ikke sånn sliten som man vanligvis kan være. Nei, en dimensjon bortenfor det. Sånn at man ikke orker å manøvrere kroppen i selv de enkleste ting.
Frustrerende. Underlig nok er det disse dagene jeg blir mest oppsatt på å gjennomføre ting. Skal orke. Skal klare. MÅ orke. MÅ klare. Blir litt ekstra blid utad for å vise at dette ikke er noe å bekymre seg for. Ringte nevrologisk med "oppdateringene" og fikk lov til å komme imorgen. Det var godt med kjærlige, små hender som var ekstra kosete og omsorgsfull mot mammaen sin idag. Hun trøstet og passet på, og hjalp meg, uten at hun visste det.

Ikveld skulle jeg klippe ut en lampe som jeg ikke hadde pakket ut enda. Ville ha litt mer orden rundt meg igjen. Tenkte i sekundet før min lille bekreftelse på at dagen ikke er min, følgende; Er du ikke dum som styrer så fælt med så skarpe ting når du ikke klarer å holde ordentlig...

Jo. Dum.
Så nå sitter jeg her med Donald-bandasje laget av en sokk i mangel av noe bedre, med et dypt, fint og rett kutt i tommelen. Tommelen var i veien når høyrehånda svikta. Flinke hender.

Idag er jeg stolt av kroppen min.
Takker erbødigst for hjelpen idag.

Kontroll.
Det kan diskuteres. Jeg oppdager plutselig at eksamen er en uke unna. Og to av disse dagene er helg, hvor jeg ikke får lest noe særlig. Det er mørkt, og så utrolig kaldt om morgnenen. Det er rett og slett forferdelig umenneskelig å skulle komme seg ut av dyna. Kveldene blir lengere, og dras mer eller mindre ufrivillig ut i natten. Det er jo så lunt og trygt om kvelden. Ingen vil deg noe da. Man kan tenke og være i fred. Man får ikke gjort noe med noen problemer før vekkeklokka ringer. Man trenger ikke ha noe med verden utenfor gardiner, stearinslys, pledd og bøker å gjøre.

Men. Jeg lar meg ikke skremme. Jeg lar ikke angsten får plass, eller overta. Ikke enda.

Jeg lar meg ikke skremme av den glemte timen hos psykologen. Heller ikke av at det snart er jul. Ikke av samvittigheten som gnager på at jeg vil ha noen uker fri før jul, og med det sende  LilleMin på juleferie. Jeg vippes ikke ut av kontroll med tanke på over to uker ute av mitt trygge rom, som julen innbærer. Ja, for mitt trygge rom er her. Ved pulten min. Med bøker. Mitt trygge rom er her i mitt hjem. Jeg skremmes derfor heller ikke av at enkelte syns at livet mitt er stusselig, og at det ikke er forståelse for at jeg er meg. Her. At det som finnes her, innenfor disse veggene, er nettopp det jeg trenger der jeg står nå.

Det er ingenting redselsfullt med at jeg skal ha en samtale med Bestefar, for første gang siden Den Kvelden. Endelig skal han få høre hva jeg har å si. Og selvom det er en stein jeg skal snakke til, så får jeg likevel sagt det. Han ligger der, under steinfrossen jord, og blir tvunget til å høre.

Jeg reiser ikke hjem til jul. Jeg reiser dit. Det er ikke det minste fryktinngytende lenger. For det som er der, det trenger ikke være hjem. Hjem er der tryggheten er. Og da får "hjem" sin rette mening, og trenger ikke lenger skape ubalanse mellom innvendig kaos og utvendig forventninger. Jeg skal reise bort i julen, og det er ok. For jeg skal hjem igjen.

Jeg er rolig. Jeg er ved en slags holdeplass. Her skal jeg vente litt.
Turen går tidsnok videre, og jeg er allerede langt på vei.
Og jeg står her. Fortsatt. Jeg ligger ikke iskald i grøfta.

Jeg er rolig.

Jeg pusler meg fremover veien
det er stritt, men jeg klarer`e vel,
og får jeg en stein under sko`n min
så halter jeg videre lell

Jeg vil heller bli bakerst i flokken
og kalles for puslete, sein
enn å være så hard under beina
at jeg ikke kan kjenne en stein

Skrevet av Margaret Skjelbred.

Kanskje jeg er mer lik pappa enn jeg tror.
Jeg vil ligne pappa.
For han kommer seg alltid gjennom det han må igjennom.

Og akkurat nå er det noe på alle fronter i livet jeg må gjennom, og ikke over eller rundt, eller under.
Jeg må gjennom det.