Det å være i Bodø i fem dager var helt greit! Er overrasket over meg selv hvor lite penger jeg faktisk har brukt, ettersom jeg var rimlig sikker på at jeg ville være blakk i det jeg kom hjem, noe jeg absolutt ikke er. Endelig har jeg råd til å kjøpe meg den helvetes Iphone slik at jeg kan få spille Kitten Jump og Temple Run.

Jeg har også møtt drømmemannen min. Ja, du leste riktig. Jeg møtte han på flyet på tur til Bodø. Du skjønner.. først ble jeg sittende ved siden en halvfeit gammel mann med alt for mye skjeggvekst og så skjedde det undelige. En lighter tok fyr over oss (hvor man har handbagasjen) og alle på flyet måtte selvfølgelig ut. Dette resulterte da med at jeg møtte drømmemannen og fikk han ved siden av meg. Vi begynte å snakke om hva vi skulle og blablabla og om boken han leste. Bind 2 av Min Kamp av Karl Ove Knausgård. Dette syns jeg da var veldig fascinerende (boken altså) og kjøpte meg faktisk Bind 1 i dag. Er kommet til side 50 og er meget imponert! Uansett; flyet fløy gjennom en del turbulens og faenskap mens vi pratet. Helt fantastisk egentlig. Men selvfølgelig fikk vi aldri presentert oss for hverandre. Flyet landet og vi gikk hver vår vei. Dumme meg som aldri strakte ut handen å sa: "forresten, Marion her!". Så om du tilfeligvis kjenner noen som har pene grønne øyne, alminnelig kropp, blondt/mørkt hår, i 20årene(?) og skulle til Alta for et jobbintervju på høyskolen der, så si gjerne i fra.. hehe.

- Marion Michelle og Safira -

Jag ville mötas nånstans nere på djupet.
Jag har varit där förut, jag är inte rädd,
Och dina ögon, ja dem ändrar färg i ljuset,
Men de kan titta nu, jag är beredd.

Lät du henne komma närmre.
Var hon vackrare än mig?
Ja, det finns dagar som jag tänker mer på henne än på dig.
Jag går bredvid men halkar efter, jag orkar inte springa mer.
Försökt att visa dig med blicken, men det är inte mig du ser.
Den här platsen är någon annans och jag måste hitta ut.
Hur ska man älska nån som har älskat nån förut?

Jag minns så väl hur hon blev presenterad.
Men de var jag som lät henne komma in.
Jag har försökt att ge dig hela skulden,
Fast jag innerst inne vet att den är min.
Vi står på gatan bryter meningar i mörkret.
Utanför stadens finaste hotell.
Dina händer ja de ber mig sova över.
Som ett sätt att säga "tack för ikväll".

Du skjønner.. den ene koppen fikk bare noen timer etter at jeg var blitt mamma. Det er en hvit enkel kopp med skriften mamma på. Jeg husker jeg alltid hadde lyst på det kruset for min (eks) svigermor og svigerfar hadde hver sitt. Mamma og pappa-krusene. Jeg var egentlig fast bestemt på at jeg skulle kjøpe meg selv et sånt krus når jeg engang fikk Michelle, men di pengene slapp jeg selv å bruke.

Det andre kruset mitt er et lysegult krus, avbildet med en rød marihøne og ordene love bug under. På andre siden av kruset står det klart og tydelig life is good. Dette kruset fikk jeg hos eksen min for noen år siden. Så skal liksom dette kruset gjenspeilemeg? Forklare hvem jeg er? Forklarer da kruset mitt at jeg lever i fortiden? I bunn og grunn skulle jeg kanskje kastet kruset, men hvorfor kaste det bare fordi det har sin opprinnelse og bakgrunn?

Jeg håper virkelig ikke at disse to krusene/koppene forteller verden hvem jeg er. Jeg bør kanskje få noen flere som forteller hvem jeg er nå, og ikke hvem jeg var. Så kanskje lærdommen i alt dette er; kjøp nye kopper/krus.

- Marion Michelle -

2011 hittil i år har vært ganske så spesielt. Jeg har lært mye, gjort mye dumt (med store bokstaver) og ledd kanskje mer enn jeg noen gang har gjort. Gutter har kommet og gått, samme med venninner. Men nå er det sommerferie, skolen er slutt og snart kommer høsten. Det er da verden forander seg helt. Mennesker mister hverandre litt på grunn av den avstanden man får siden de fleste av oss ønsker å få en utdanning. Noen har allerede dratt noe som man virkelig kjenner svir i di øyeblikkene man virkelig kjenner etter. Men etter alt som har skjedd i år, tror jeg virkelig det bare var begynnelsen på et litt bedre liv (ikke at jeg klager nå) og et mer lykkeligere liv. All the good things are yet to come.

Ellers: I dag målte jeg av strømmen. Jeg spiste frokost sammen med Michelle ved kjøkkenbordet og våknet opp i den helt nye dobbelsengen min. Jeg spiste brownies, drakk kaffe og te sammen med besteforeldrene og onkelen til Michelle. Og med Kine <3 Det var fint; å vite at ting enda er de samme selv om de egentlig ikke er det.

Og i morgen skal jeg fremdeles spise frokost sammen med Michelle og våkne opp i dobbelsengen min. Kanskje ikke akkurat i den rekkefølgen. I tillegg skal jeg ut. Ut å kose meg med mine flotte venner som jeg forguder <3

Grunnen til at jeg ikke bruker brunkrem, haha.

Grunnen til at jeg liker speilreflekskamera.

Og grunnen til at jeg lever <3

I love her. <3

- Marion Michelle -

Han står og stirrer på døra mens han lurer på hvor kona hans ble av. Av en eller annen grunn er det noe som forteller han at han ikke bør gå ut å lete etter henne, men det var vel for sent å høre på fornuften selv? Han tar skritt mot døren, presser seg igjennom folkemengden, mens han plutselig smiler svakt for seg selv. Han kom nemlig til å tenke på henne; jenta som surrer seg rundt drømmene hans. Hun som både gir han kjærlighet og sorg. Denne vakre jenta. Han tar tak i dørhåndtaket og slipper seg selv ut i sollyset, uviten om hva som venter han på utsiden.

Hun står ute med en ferdigtent sigarett idet øyeblikket hun får se han. Får se mannen som hun drømmer om hver natt. Og hun klarer ikke å unngå å smile. Denne deilige og pene mannen. Denne mannen som hun i all hemmelighet kaller hennes, for hun vet at hvis hun hadde sagt det høyt ville noen kommet og rettet på henne. Han smiler tilbake til henne, og hun kjenner en varme sprer seg i hele kroppen. Dette er kjærlighet, tenkte hun. Kjærlighet og lyst. Han står en stund og ser på henne gjennom folkemengden og hun nyter det. Han gir henne et lite vink idet han begynner å røre på seg og forsvinner bakom veggen som fører han til det andre bygget.

Kvinnen står i ubevistheten og beundrer denne jenta. Hun nyter tanken på hvor herlig det ville vært å være ung igjen, være elsket av sin egen mann sånn som det var før i tiden. Det var i det beundringsrike øyeblikket hun fikk sjansen til å være den fluen på veggen hun alltid hadde ønsket. Hun fikk se dem, sammen. Hun fikk se øynene til mannen hennes skinne seg igjennom folkemengden og rett fram til ungjenta, som lyste opp omgivelsene sine ved kun et smil. Det var i dette øyeblikket hun ikke viste hva hun skulle gjøre. Skulle hun gråte? Smile eller le? Hun viste ikke. Hun ble bare stående å stirre.

Han vet at han ikke angret på meldingene han hadde sendt ungjenta dagen før. "Du er min", hadde han skrevet. Da han hadde fått svar fra ungjenta den kvelden følte han seg selv ung igjen. Han følte seg levende og ikke fanget i virkelighetens spill, hvor barn, kone og jobb var de aller største faktorene. Med denne jenta kunne han drømme seg bort, hoppe litt bort ifra virkeligheten. For det elsket han henne, og hatet seg selv for samvittigheten hans ødela han innerst inne. Måtte kona hans aldri få vite, tenkte han bittert hver dag.

Ungjenta kastet den ferdigrøykte sigaretten ned på bakken og stampet den helt ut med stiletthælen. Hun kom til å tenke på meldingen hun mottok dagen før, og hva hun svarte. "Og du er min. Sånn på innsiden i alle fall" hadde hun svart. Tilbake hadde hun fått "vet det", og de to ordene viste hun at du ville leve på lenge. Hun måtte jo det, for hun viste at det var den eneste måten han ville bli hennes. Det ble enda bare mer bekreftet idet hun så opp og så mannen som hun elsket, presset mot sin kone på andre siden av bygget. Hun tenkte at hun burde være vant til det, men allikevel knustes hjertet hennes i tusen biter.

Hun holdt rundt mannen sin akkurat som om hun aldri skulle få se han igjen. Det var hennes valg å gi han den lange og varme klemmen. Hun viste ikke hvorfor. Kanskje det var underbevisstheten som skulle vise den unge jenta at denne mannen, han var faktisk hennes. Selv om hun viste at hun hadde mistet han for lenge siden, på innsiden. Hun viste fremdeles at på innsiden at sannheten vil koste henne alt, så hun sa ikke et ord.

- Marion Michelle -

I morgen kommer Michelle til å være så vakker. Gudmoren har kjøpt henne en kjole fra London som hun skal ha på seg. I tillegg kjøpte jeg henne nye sko for noen dager siden som hun skal ha på seg. Snart to år og skodilla? Og joda. Jeg er fremdeles veldig takknemmelig for vennene mine, og jeg elsker dem alle sammen. På grunn av dem, har jeg hittil i 2011 følt meg levende og lykkelig, og det er jeg evig takknemmelig for!

Jeg kjenner det er ganske greit å sitte inne i kveld, selv om hele vennegjengen er ute å nyter alkohol. Men å dra ut på fredagen som var, og lørdag, er rimelig nok for meg.

Og i hele helgen har jeg levd på tekstmeldingen jeg fikk lørdagsnatten, hvor mannen takket meg og kalte meg sin. "Min Marion", sa han. Jeg var hans, og han var min. Sånn innerst inne. Jeg elsker det.

I tillegg poket Jan Rudi fra farmen, meg på facebook. Haha, elsker det! Pene mannen!

- Marion Michelle -

Akkurat nu sitt ho mamma på klasserommet og har norsktime mens ho ser ut av vinduet. Klokka e 12.05 og det snør så mye at man så vidt klare å se ut. Æ tenke på dæ lille vænn. Tenke på korr nydelig du e. Tenke på de nydelige blå øyan dine og den lyse håret dett, som begynne å bli ganske langt. Æ tenke på måten du smile lurt tel mæ før du skal komme å gi mæ en kos. Og den nydelige måten du sir "mamma" på. Før mæ e det ordet blitt det vakraste i heile verden, i alle fall når det kjem fra dæ. Førr æ e di mamma, og du e mi Michelle. Og sånn kjem det alltid tel å være, ingen kan gjøre nokka med det. <3

Du skal vite at uansett korr mye vi krangle, og uansett korr uenig vi e med kverandre.. for eksempel om du skal ha strømpebuksa på dæ eller ikkje.. så elske æ dæ. Uansett korr mye du grise og riv pusen i halsen, så elske æ dæ. Æ har elska dæ fra før du va tenkt på, for æ viste æ skulle få dæ. Ei lita Michelle med blå øya og blondt hår. Mamma si finaste. Og du veit ho mamma gjør alt ho kan førr at du skal ha det bra. Uansett ka.

Du har jo nesten akkurat begynt livet dett sia du ikkje e to år engang, så du har en lang vei igjen. Og æ glede mæ. Glede mæ tel å være ilamme dæ når du vokse opp tel ei flott ung frøken. Glede mæ tel å se at du begynen på skolen, være med dæ første skoledag å ta en masse bilda mens du blir irritert på mæ. Æ glede mæ tel å lære dæ sykle og gå på ski. Selv om ho mamma blir å gå på trynet like mye som dæ i et førsøk på å lære dæ. Æ glede mæ rett og slett tel å være dær førr dæ.

Æ skal alltid være her for dæ, alltid. Når livet virke tøft og vanskelig, så e æ her. Om du får kjærlighetssorg så skal æ være der å førtelle dæ at alt kommer til å gå bra. For alt kommer virkelig tel å gå bra. Æ skal støtte dæ og hjelpe dæ igjønnom alt det dær. For det e en mamma-ting og æ e di mamma.

Men nu må ho mamma følge med i timen. Klokka e 12.25 og det snør enda like mye ute. Æ elske dæ Michelle, det skal du alltid vite.

Di mamma

<3

Always, always and always

Jeg har fremdeles beste datter som jeg elsker mer og mer for hver dag som går. Jeg elsker henne mer enn noen andre i hele verden og det er så utrolig godt. Det gode med å være mamma; uendelig kjærlighet. Michelle, ma béllé. <3

Ellers fortsetter verden å snurre og jeg skal døgne i natt. Døgne i natt med verdens beste i telefonen <3 Digger, digger, digger det. Så her sitter man med iskaffen sin fra Starbucks og smiler for seg selv for en søt tekstmelding poppet akkurat inn på telefonen.

Ho veit ho e kul

<3

Ellers sitter jeg enda med de beste vennene. Åh, det er så mye fint i vente på meg framover! Jeg er faktisk sånn smått lykkelig.. Og det er lenge siden sist. Og denne gangen kan ingen ta lykken fra meg. Lenge leve kjærligheten <3

- M -

I en alder av 16 år var håret blondt og klærne relativt smakløse. Og slik gikk vi rundt? Vi møtte gutter, ble forelsket, kranglet og styrte. Vi hadde tid til å sitte timesvis på kaia sammen med andre, røyke oss halvt i hjel og bare ta livet med ro. Nå må det nesten planlegges et år i forveien om man skal ta seg tid til å sitte litt på kaia. Og i kaiperioden var vi kommet så langt som i 2007/2008.. Det er jo bare snart 3/4 år siden. Skjer forandringer så fort? Vi er dum nok som sekstenåringer og ønsker for alt i livet å bli atten år. Men faktum er; når man er blitt atten og for den sak skyld tyve, så er alt man vil å bli seksten igjen. Livet er for rart i seg selv.

Mye har skjedd de siste årene. Mye husker man, mens andre ting blir glemt. Jeg hadde glemt den kvelden hvor vi to jenter var sammen og vandret rundt i byen mens vi ventet på kjæresten til venninnen min. Det var samme kvelden jeg var full av nerver og spenning i kroppen for sammen vi tre, skulle vi møtte gutten som skulle bli pappaen til Michelle. Men lite viste man i den tiden. Jeg skriver nå som et memo til meg selv siden jeg ble så overrasket da jeg hadde glemt dette lille øyeblikket. Jeg hadde glemt gutten som stod der med det lange håret, den mørke frakken, militærskoene og den samme telefonen som venninna mi hadde. Jeg hadde glemt at jeg skulle være så tøff å prate masse, men endte med å stå som en stille mus ved siden av venninnen min. Tenk at jeg hadde glemt det! Kjæresten til venninnen min ble stående å prate med han, mens jeg stod bare å beundret. Det er synd egentlig at slike såkalte "store" øyeblikk blir så fort glemt. Men det er bare et bevis på hvor lagt man er kommet. Et slikt øyeblikk som var så stort da, er nå egentlig bare et minne. Og har ikke så mye å si.

Men nok om slikt sentimentalt tull! Nå venter jeg bare på at mattetimen skal være ferdig, så skal jeg jobbe litt med serevmne sammen med min kjære Hanne-Karoline Hanssen <3 Godt å gå litt tilbake til tid, noen ganger. Sant?

Hva så om mannen man hadde følelser for i tre år, endelig har funnet seg noen andre? Og hva har det å si om gutten man liker likså greit kunne bo på månen, for avstanden virker like lang? Man klarer jo faen ikke å ta det inn. Man vet det svir, svir så det nesten gjør vondt. Det er nesten som man skjønner hvorfor mennesker drikker. Jeg skal i alle fall drikke i morgen.

Men hey.. Dette er bare ord. Ble blogginnlegget nok interessant for deg?

- M -

Ellers sitter jeg og er oppgitt over strømregningen som var alt før høy og hører på toppmusikken til Spotify på full guffe. Jeg har trolig sprengt høytalerne for lenge siden med tanke på at volumet er så høyt at jeg knapt hører mine egne tanker.

I tillegg er man begynt på en ny termin i skoleåret. Stolt sa jeg i helgen: "denne uken som kommer skal jeg ha null fravær". Jeg var borte i dag... Så jo da. Får i alle fall holde ut i morgen og fredag. Gleder meg til lørdag ettersom jeg skal ut å smake på alkoholen med de beste jentene som fins <3 Om noen hadde fortalt meg for et år siden hvem jeg skulle møte, og hvordan ting kom til å være nå.. Vel, jeg hadde kalt vedkommende en løgner å gått min vei. Det skoleåret som jeg så for meg at skulle være det verste, har til nå vært det beste.

Nei, nå skal jeg gjøre fornuftig isteden for å skrive masse tomme ord på en tom skjerm. Jeg må finne meg noe annet å gjøre enn å sitte her å vente på at en spesiell gutt skal logge seg på. Han som nå for tiden gjør meg glad og det er ikke dumt.

- M -

Ellers så har jeg klart meg igjennom di siste månedene med venninnene mine. De som hører på alt tullet og forstår mer enn hva jeg gjør selv. Og det elsker jeg dem for <3

- M -

(^,^)

Har forresten verdens beste datter, fremdeles <3

Mmmmmm

You are my sweetest downfall
I loved you first, I loved you first
Beneath the sheets of paper lies my truth
I have to go, I have to go
Your hair was long when we first met

Samson went back to bed
Not much hair left on his head
He ate a slice of wonder bread and went right back to bed
And history books forgot about us and the bible didn't mention us
And the bible didn't mention us, not even once

You are my sweetest downfall
I loved you first, I loved you first
Beneath the stars came fallin' on our heads
But they're just old light, they're just old light
Your hair was long when we first met

Samson came to my bed
Told me that my hair was red
Told me I was beautiful and came into my bed
Oh I cut his hair myself one night
A pair of dull scissors in the yellow light
And he told me that I'd done alright
And kissed me 'til the mornin' light, the mornin' light
And he kissed me 'til the mornin' light

Samson went back to bed
Not much hair left on his head
Ate a slice of wonderbread and went right back to bed
Oh, we couldn't bring the columns down
Yeah we couldn't destroy a single one
And history books forgot about us
And the bible didn't mention us, not even once

You are my sweetest downfall
I loved you first

Så er det bevist igjen da.. At menn ikke tar mer ansvar enn nødvendig når det gjelder det man egentlig skal prioritere først, uansett hva. I slike øyeblikk kjenner man virkelig at man virkelig er alenemor. Ingen hjelp å få fra en som kanskje skal hjelpe mest. Men enkelte menn klarer ikke å ha synspunkt fra begge partner. Tunnelsyn kalles det. Og på grunn av det blir så mye ødelagt for verdens nydeligste skapning. Og enkelte tror jeg er verdens største bitch. Men jeg lover deg.. Jeg tar ALLE valgene mine basert ut på hvordan de vil påvirke min datter. Jeg er ikke en perfekt mor, men jeg gjør det beste jeg kan. Og ikke for at jeg må, men for at jeg vil. For jeg elsker Michelle. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte. Så om det gjør meg til en bitch i dine øyne, well so be it. Ditt problem. Fikk du noe spennende å lese på nå? I mellomtiden har jeg fått masse nye venner. Nye venner som orker å høre på alt tullet. Hundre timer på Metzo, med røyken i ene handen og kaffen i andre. Michelle er også blitt så stor, noe jeg elsker. Hun har lært seg å si nei, og svarer meg faktisk nei når hun ikke vil noe. Jeg er så glad hun er min datter.

<3

Man sitter bøyd over kjøkkenbordet med sigaretten mellom fingrene og blikket festet ut i natten. Det er da man leser det gamle kortet. "Jeg elsker deg. For alltid". Det er i slike øyeblikk man tenker; hva skjedde med for alltid?

Man klapper katten forsiktig på hodet mens en murrende lyd trenger gjennom alt av sjel. Alt av sanser. Man puster ut og lukker øynene. Man åpner dem igjen og innser at sorgens tid er forbi. De hjertekjærende øyeblikkene er lenge borte og kommer aldri tilbake. Du kjenner en hånd snike seg imellom din. På den måten var alt verdt det. Ordet lykke får en ny betydning og for første gang på lenge føler du at du lever.

- M -