Som et barn av 1991 er jeg like gammel som det første Battletoads-spillet, Nirvanas album Nevermind og Jonathan Demmes' filmklassiker The Silence of the Lambs. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg skyr unna teaterforestillinger og danseoppsetninger, men når sant skal sies så ville jeg dog heller gått for en konsert eller filmkveld med vennegjengen.

Norsk elitekultur betegner kulturopplevelser av hva enkelte kaller ''gamleskolen''. Den tar først og fremst utgangspunkt i antikkens dramatradisjoner med skuespill som hovedfokus, men har også retningslinjer innenfor operaen og klassisk musikk. Der populærkulturen er en inngangsbillett til resirkulert og hva noen vil kalle ''enkel'' underholdning, er elitekulturen strammere i tøylene med en ofte betraktelig eldre tilhengerskare. I det små blandes likevel kortene, og man kan finne en 16-åring med sansen for Beethoven og Shakespeare, eller en 40-åring med World of Warcraft-konto.''

Hvileløs surfing på trådløst nett på bibliotekets regning? Ja takk. Essayskriving med helt andre ting på hjernen? Ikke fullt så artig.

Én ting er frustrasjonen over at kjæresten min ligger hjemme, totalt avkreftet på grunn av en forkjølelse. Noe annet er at det er min skyld, som på tross av mine basilusker likevel ikke kunne holde meg unna fyren i forrige uke. ''Jeg blir nesten aldri syk'' meddelte gutten for et par måneder siden, ''maks to ganger i året''. Dette er da altså den ene gangen, og det er to dager til Kiel-turen med jobben. Ja, vi har forresten julebord. I midten av februar. To overnattinger på Color Fantasy (?) med en svingtur innom Tyskland.

Hæla i tapetet etc. Kommer til å ta av. Spesielt om Kamilla fra jobb faktisk skjenker oss (en plan hun har hatt siden turen ble bestemt rundt desember).

Bortsett fra at jeg ikke har råd til å bli helt på snurren med mindre hun betaler, da. Det er jævla trangt i kontosammenheng om dagen. Vel, strengt tatt ikke, men jeg må late som. Økonomisk selvmanipulasjon. Som om det fører til besparelser utover cheeseburgere for en tier på McDonalds.

Jeg er også skikkelig lei av springvann.

Ta den, Afrika!

The White Stripes - Conquest

Soundgarden - Rusty Cage

Foals - Miami

Pendulum - 9000 Miles

In Flames - Where The Dead Ships Dwell

Valkyrien Allstars - Du og jeg

Mannen i grønn jakke stod det derimot dårligere til med. Han hadde hverken sofa, blad eller noen minutter for seg selv i utkanten av butikken. Kona holdt opp frakken som en tyrefekter mens karen heller ville lukta på blommorna. Dvs hjem til godstolen med en iskald Munkholm (han må tross alt passe på kaloriene).

Mellom disse to mennene var det likevel en felles forståelse som kun skadeskutte ektemenn blant BH-er og ponchoer kan føle. Fram til nå har han vært klippen med bil i garasjen, båt i havna og hytte på fjellet. I dag er han alpefiolen fra Mester Grønn, biffknivene fra Clas Ohlson og permanenten fra Tango Frisør.

''Err hurr, det er du som er Oliver, ikke sant?''

Hjernen koblet litt ut, da jeg snudde meg og plutselig kikket fyren i øynene. En kollega jeg aldri hadde delt et skift med, selv om vi begge hadde jobbet på kinoen i snart to måneder. En veldig, veldig søt kollega. Ikke skulle-ønske-han-la-merke-til-meg-søt, men den mer kaotiske han-skal-jeg-faen-meg-dra-med-meg-på-café-søt.

Jeg er så heldig, for i stedet for å bruke dette innlegget til å pusle over hvordan ting kunne vært dersom jeg tok steget, så kan jeg heller fortelle om hvordan jeg faktisk fikk Oliver på kroken. Og hvor fantastisk det er, syv uker etter at vi fant ut at følelsesstormen var gjensidig etter en småtåkete filmkveld.
 For jeg følte meg som en 14-åring etter første kopp kaffe. Det var blikket hans. Smilet hans. Latteren hans. De vittige kommentarene. De tørre vitsene. Selvironien. Hvordan øyebrynene hans løftet seg når han tenkte over hva han skulle si. Hele den sulamitten som gjør deg til en møteplage når vennegjengen tar en pils på fredagskvelden. Du klarer nemlig ikke å slutte å snakke om sommerfuglene i magen eller den snikende kaldsvetten hver gang du tror at du ser fyren på gata. Øynene dine er tomme som juicekartonger klare for resirkulering fra sekundet du våkner om morgenen og til sekundet du klarer å sovne. Shit. Det var ikke hjerteflimmer som holdt meg våken den kvelden, men en brå forelskelse. Jeg hadde alt rukket å bli kjempefan av en gutt jeg knapt kjente, og jeg hadde ikke engang peiling på om han ofret meg en tanke.

Det var ikke for å sky unna gamle verdier at jeg tok det første steget via Facebook, being a girl and all. Det finnes heldigvis en personlig melding-funksjon for oss som ikke er fullt så vågale, likevel. Når du har trykket ''send'' kommer tvilen som ikke var der for fem minutter siden. ''Tenk om han dater noen andre?'' - ''Kanskje han egentlig hater meg?'' - ''Kan jeg angre nå?'' - ''Det har gått en halvtime nå. SVAR DA!''

I senere tid har han fortalt meg at meldingen min fikk han til å stoppe midt i en setning med kameratene på Skype. ''Kaffe.. eller noe? Hva mener hun med kaffe eller noe? Og at hun ikke biter så veldig hardt?'' Ja, jeg komponerte en litt småfreidig melding fordi jeg er litt sånn, og håpet og trodde at han også var litt sånn. Litt sånn smågal som tross alt får folk til å stoppe midt i en setning av mild panikkangst. Turbulent setningsoppbygging med altfor stor tolkningsfrihet. Klart fyren ble satt ut av spill. Men uansett. Han gikk med på å møte meg på Café-m et par dager senere for kaffe og usukret Earl Grey. Vi gikk deretter for å se hvilke filmer Brygga viste, men var for tidlig ute for Real Steel. Dermed ble det gjort en ny avtale på den uformelle og høyst naturlige måten. Kino i slutten av uka.

At han frivillig lot seg hakke opp og puttes i fryseren..uhm, jeg mener, at han ikke sprang avgårde skrikende da jeg kysset han på den tredje daten gjorde det umulige litt mindre, vel, umulig. Det lettet på stemningen at han kysset meg tilbake, også.

And there you have it.

Nyttårsaften hos Helle, pre-drunk

(foreløpig det eneste bildet av oss to sammen)

Nå bør jeg egentlig skrive litt på skoleoppgaven. Sjalabais!

Jeg ble, mildt sagt, overrasket over værskiftet da Oliver og jeg omsider hinket hjemover klokka tre i morges. Pøsregn uten noen ende fra vi begynte å gå og til vi nådde hybelen min klokka fire. Noen timer i forveien hadde vi stått på snøbelagt grunnlag i hagen og kikket på raketter. Det var ingen på festen som mistet fingrene eller synet, og det er muligens fordi vertens foreldre dukket opp ved midnatt for å overvære oppskytingen og samtidig ønske godt nyttår. Et par slappe håndtrykk og halvhjerta klemmer senere hadde det plutselig vært 2012 i ti minutter. Resten av kvelden er litt.. tåkete.

Godt nyttår, ja. Herregud så sliten jeg er. Feiret ei venninnes 20-årsdag i Larvik på fredag. Rakk å bli passe full der, også. Deretter var det altså hjem til Tønsberg med buss lørdag formiddag, noen timers sosing foran tv og pc og så rett på nyttårsfest med dresskledd kjæreste og ny kjole fra Cubus.
I motsetning til nyttårsaften 2008 så unngikk jeg å ødelegge diverse knapper og glidelåser i år. Vi lekte derimot en drikkelek hvor jeg insisterte på at alle måtte gjøre nazisalutt før de drakk. Og det var bare to timer inn i festen.
 Ting toppet seg likevel med Singstar i kjelleren og Daniels flotte lasso laget av ledningen til et headset. Han knuste en glassnisse ved å kaste nevnte lasso spaghetti-western-style mens han tråkket febrilsk på en treningssykkel. Til hans forsvar så var ikke glassnissen særlig solid. Eller spesielt fin.

Alt i alt var begynnelsen på 2012 veldig våt. Her er noen nyttårsforsetter, sånn for the heck of it:

- Slutte å utsette tannlegen

- Mer fokus på studiene

- Skrive og tegne mer

- Bruke mindre penger på tull

Og da er det bare å gå igang med å ikke nå målene mine.

Godt nyttår!

God jul til alle bloggere!

Det slår nesten grandis.. men bare nesten.

Fuck it. Kanskje jeg bare skal flytte til Småland og lære meg å spikke.

Hei. God kveld. Jeg har vært jævla lat på bloggfronten. Da både her og på filmbloggen. Å være kjæreste, student og medarbeider kan ha noe å gjøre med det. Har skrevet på innsendingsoppgave nr. 2 i godt og vel en måned nå. Filer ord. Veier setninger. Alt det der.

Så her sitter man, altså. I en hybel med et miniatyr-juletre og gardiner i gjennomsiktig rødt. Venter på jul. Eller riktignok venter på å få den faens nedtellingen overstått. Snøen har regnet vekk og jeg sliter med å finne en gave til tante. Jeg vil bare spise and og kommentere sølvguttene med størst fortenner (til brysk hysjing fra nevnt tante). Skal jobbe lille julaften og første juledag, og selve feiringen kommer til å foregå hos min søster og hennes samboer på Nøtterøy. Ellers er det same procedure as last year (beklager, uunngåelig pun). Gaveutdeling. Velting i sofaen med Twist og kaffe. Kanskje litt alkohol, enten i form av romsjokolade eller søsters grufulle tomtebrygg. Med mindre en av gavene er hvitvin.

Da kommer SF kino til å ha en veldig sliten telefonvakt 25. desember.

Legg til, les, kommenter, del, do whatever. Går snart igang med drittslengingen/anmeldelsene (må bare finne ut hvilken film jeg skal se, først).

Etter at de har gått inn på filmen så tar jeg turen innom søppelkassen de stod litt ved på utsiden av kiosken, og jo da, der ligger det et dårlig krøllet Fox-papir.

Ærlig talt, menneske. Du er altså en voksen mann som kan ta seg råd til å betale 120 kroner for en kinobillett, men så sliter du med å investere i en karamell til seks kroner? Det er ikke pengene jeg tenker på. Det er ideen om å stjele åpenlyst og tro at jeg ikke legger merke til det. Jeg var på svinnkurs senest på tirsdag, for faen. Om du synes det er for dyrt å kjøpe Fox på kinoen så kan du gjøre unna handelen på Rimi i forveien. Eller var det kanskje bare et innfall? Kicket i seg selv? En handling basert på et plutselig søtsug som var så overveldende at du ikke kunne la være? Lavt blodsukker? Alien Hand Syndrome? Jeg skulle selvfølgelig spurt om jeg kunne slå inn Fox-en før du puttet den i munnen, hvilket du gjorde før du i det hele tatt hadde forlatt kiosken, men for alt jeg vet så hadde du blitt fra deg av raseri i et forsøk på å komme ut av situasjonen som et offer og ikke en nasker.
For ja, du er offisielt en nasker. Gratulerer så mye.

Og du?

Sikt høyere neste gang. Fox er tyvgods for pingler.

Og det var før han så differansen.

Det betyr ikke at jeg brått var superkomfortabel med alle inntrykkene og luktene. Hele korridoren inne på øyeavdelingen føltes ut som et venterom. Over kryssordsidene i Se&Hør skimtet jeg mennesker med hemmeligheter. Grå stær, grønn stær, blodpropper. Damer i førtiårene. Menn med gåstoler. Mamma var inn og ut av forskjellige rom. Forskjellige leger med forskjellige apparater og spesialfelt. Først til rutineundersøkelser, så for øyedråper, deretter laser. Det gjorde visst jævla vondt å få laser, kunne mamma meddele med én helt utvidet pupill. Roet henne litt ned før jeg til slutt gikk for å handle middag til meg selv, glad over at jeg var ferdig med å dikte opp historier om de nyankomne på Tønsberg Sykehus.

Har ellers jobbet ni timer (07 til 16) i dag, og stod derfor opp når andre nettstudenter vurderer smått på å legge seg. 05, med andre ord. Er litt døsig her jeg sitter, men vet ikke om det er av mild utmattelse eller feberlokket rundt hodet. Må uansett bli kjempefrisk kjempefort, for jeg skal på halloween-party i morgen. Mitt personlige tema blir halvdød cowboy. Litt tilfeldig, egentlig. Ville først være pirat. Har fått låne pappas fiskehatt (!), og den minner mer om ville vesten enn Captain Barbossa, så for å unngå å måtte rette på folks gjetninger så går jeg for det mest åpenbare.

Enn du?

I det store og hele så gikk skiftet som telefonvakt bra. Klarte bare å få én sint kunde, som jo hadde grunn til å være litt ilter. Booket billettene hans til feil film, et feilgrep som i følge fyren selv ''hadde ødelagt hele kvelden hans''. På dag to var det en småbarnsmor som ble sur fordi hun ville reservere billetter hun ikke rakk å hente i tide. Vi har en en-times-policy på reservasjoner, og overstiges tiden så slettes bestillingen. Når det er sagt så er 98 % hyggelige å snakke med.

Barn er derimot ikke fullt så fryktløse. Å være Ole Brumm forrige helg minnet mer om en tidlig Halloween-feiring enn en tribute til Hundremeterskogen. Få torte å nærme seg uten en forelder, og enda færre ville bli tatt bilde av. Det i alt ti timer lange skiftet (fordelt på to dager) bestod av mye trappesitting og varesortering på måfå. Overlater klovnerier til de som elsker barnas granskende blikk når man står der med bjørneørene sine og ikke aner hvordan man snakker til en femåring.

På lørdag skal jeg ha mitt første skift som telefonvakt på Brygga Kino, og jeg kjenner allerede nå at det knyter seg litt i magen.

Hva er egentlig greia med telefonskrekk?

Pulsen blir plutselig skyhøy ved tanken på å vente en telefon eller å ringe selv. Spesielt det å ringe selv får det til å koke i hjernelappene på en ellers ganske avslappet hverdag. Det har blitt lettere å få og gi videre beskjeder via telefon nå, men om det finnes et annet alternativ så går jeg heller for det.

Jeg vet ikke hvorfor du synes det er ekkelt å snakke i telefonen, men for meg må det være frykten for å stamme. For når alt kommer til alt så ønsker man å levere en profesjonell replikk uten ufrivillige dobbeltkonsonanter og ujevne tonehøyder. Og om det likevel skulle gå den veien så er det ekstremt viktig at personen i den andre enden ikke er en humorløs tømmerstokk. Det er tross alt et første- og sisteinntrykk man gir fra seg, og man ønsker heller å bare være en av titusen anonyme innringere enn den ene personen som huskes for sine uheldige tungekrøll.

Det er egentlig innmari absurd, men så er jo fobier (om jeg går så langt som å kalle det det) nettopp irrasjonelle. Å stå i kassa virker mer forlokkende enn å holde en elektronisk dings opp mot øret. Muligens fordi jeg har jobbet som kioskmedarbeider med ansvar for renhold og fysisk salg inntil nå, og bare er redd for å ikke beherske en ny oppgave. Eller verre: Å ikke beherske den fort nok.

Likevel vet jeg at det kommer til å gå strålende etter de første to-tre samtalene.

Hadde jeg hatt én krone for hver gang bekymringene mine var grunnløse så hadde jeg ikke spilt lotto. Jeg hadde eid Norsk Tipping.

Derfor vil jeg heller fortelle litt om Action Park. Relevant? Ikke på noen måte. Sentralt? Ikke siden 1996, da fornøyelsesparken stengte dørene etter 18 års drift.
Men vi starter ikke der. Først skal vi til 70-tallet, tidsåret for disko og psykadeliske mønstre.

Konseptet Action Park oppstod da en gruppe nye eiere av Vernon Valley/Great Gorge-skiområdet i New Jersey fant ut at de ville gjøre noe med bakkene i vår- og sommermånedene. Waterworld var et resultat av to års snekring av noe som i utgangspunktet skulle være en alpinbakke. Dermed kom vannskliene, bassengene, Motorworld med bilbaner og div. andre små og store karuseller man ofte finner i familieparker.
Men det er absolutt ikke det som er spennende med Action Park, og jeg skal la være å tvinge deg til å lese hundre avsnitt om utvikling før det kommer til skadeomfang.

Om du ikke har hørt om parken før nå så vet du ikke at den var, og fortsatt er, notorisk kjent for sine livsfarlige attraksjoner, mindreårige ansatte og alkoholsalg.
Utviklerne selv har i ettertid (og trolig under de mange søksmålene) sagt at det gikk så galt som det gjorde fordi Action Park var en av de første av sitt slag i statene. Det er kanskje ikke overraskende at de underbetalte ansatte var mer ivrige i sine beretninger om parkens elendige sikkerhet, forfremmelser til stillinger som krevde flere års erfaring og språkrelaterte problemer.

For å utvide besøksantallet begynte nemlig Action Park å annonsere gjennom spanske mediekanaler. Noe som skapte hodebry for medarbeidere som, vel, ikke kunne spansk. Det fantes heller ikke skriftlig informasjon på spansk i parken, og da blir det fort som å være nordmann i en dansk kiosk. Halv tress, halv fems.

Økonomisk sett var parken langt billigere enn sine konkurrenter, hvilket tiltrakk befolkningen som tjente dårligere enn gjennomsnittet. På grunn av det urbane levesettet var det også mange besøkende som ikke hadde hatt svømmeopplæring. Et dårlig utgangspunkt når ølsalget gikk som varmt brød til så og si alle aldersgrupper (de ansatte var ikke så nøye på legitimering). 5 av de 6 dokumenterte dødsfallene var på eller annen måte relatert til vannattraksjoner, og tre av disse var drukningsulykker. Nå skal jeg ikke skrive at folk druknet fordi de ikke kunne svømme. Det var strengt tatt tidevannsbassenget som krevde livene, og jeg vet at bølgene kan være livsfarlige om man tar en ufrivillig salto under vann.

Det var dog (heldigvis?) flere skadde enn døde blant de besøkende. Søksmålene skulle til slutt felle parken, og i 1996 var det altså slutt for Action Park. Mange fra generasjon X har likevel et nostalgisk forhold til stedet, og det er slik den sirkulerende mailen som åpner med ''You know you're from New Jersey when you've been seriously injured at Action Park'' oppstod.

En mer utfyllende artikkel kan leses her:

http://www.weirdnj.com/index.php?option=com_content&task=view&id=39&Itemid=28

Så der gikk jeg altså, med mobilen i jerngrep i 130 km/t. I og med at GPS-en kun lever når den vil det selv, tok jeg heller bilder av Google Maps med mobilkameraet og regnet ut posisjonen utifra det. Fikk flashback til orientering på media. Savner enten videregående eller kjente trakter, eller kanskje begge deler. Det tok meg rundt 35 minutter fra Adlers Gate til Teigar, og omvendt. Sånn går det når man ikke stoler på at man ''finner ut av det''.

Hmm, hva mer? Skal på jobbintervju på Kilden Kino på torsdag. Må balansere to jobber for å ha råd til hybel. Vel, egentlig så holder det vel med én ok betalt deltidsjobb, men jobben i Øyene er mer som en greie på sida enn en inntektskilde ene og alene. Ikke at jeg ikke vil gjøre det til en heltidsjobb i fremtiden. Det virker bare mer stødig å selge baconsnacks akkurat nå.

Så..dette var kjedelig.
Jeg kommer tilbake når jeg har noe artig å meddele.

Au revoir.

Akkurat nå har jeg ikke lyst til å være venn med noen. Ok, noen få, da. Skal ikke høres ut som 70 % av vennelista mi på Face. ''Fml'' - ''Hva har skjedd?'' - ''Vil ikke snakke om det''. Rasjonelle greier. Å annonsere at du har det vondt uten å ha noen planer om å utdype.

Jeg vet ikke helt hva jeg føler. Det går opp og ned, opp og ned. Mest opp, men noen ganger utrolig langt ned. Det er vel midlertidig, som så mye annet. Jeg sturer kanskje over den samme tingen flere ganger, men det er i det minste ikke så lenge av gangen.

Men. Det er likevel annerledes nå. Det dårlige humøret stikker dypere enn en blåmandag eller småmelankolsk lørdagskveld. Kanskje lufta har gått ut av meg, en gang for alle. Dramaaa. Skal til en uformell samtale med en psykiater i Larvik på mandag. Jeg kan spørsmålene og svarene i hodet, men første steg er vel å godta at jeg ikke kan ha kontroll over meg selv hele tiden. Det er der jeg faller ut.

Kjære vene. Dette ble en kjip start på innlegget. Alt er ikke gråvær, altså. Jeg blir snart frilansjournalist i Øyene Avis i Tønsberg. Neste fredag skal jeg dekke en teaterforestilling av Jon Fosse på Nøtterøy Kulturhus.

Og det er faens så kult.