Rajah - barsk, kneggende kylling på to stolper

Nå er det jul, igjen!

Tue, 20 Dec 2011 00:22:50 GMT

Nå lukter det godt i stua.

Etter nærmere et halvt år uten å skrive noen innlegg, poste noen videoer eller laste opp et teit bilde av meg selv eller to katter som slåss, så velger jeg å starte mitt første innlegg med at det lukter godt i stuen. Jeg har lenge prøvd å se for meg hvordan jeg skal formulere den første setningen på innlegget som skal vise at "Hei, nå er jeg halvveis tilbake med skrivingen igjen", men jeg så egentlig ikke for meg at det var så enkelt som å skrive "Nå lukter det godt i stua".Hadde jeg visst hvor enkelt det var, så hadde jeg lett startet et innlegg for lenge siden med "Mine høytalere i hybelen er sorte", "Jeg så en hund i dag" eller "Nå sitter jeg kun med t-skjorte på overkroppen".

Uansett hva jeg hadde skrevet, så måtte jeg jo ha forklart hvorfor. Jeg hadde forklart, eller i det minste utdypet noe om høytalerne mine, forklart om hvordan hunden så ut eller pratet om hvor varmt det var, fordi jeg kun satt i t-skjorte.

Det lukter godt i stua. Vi har pyntet juletreet. Herregud så deilig en edelgran lukter. På fredag, eller torsdag (pappa sin evne til å ikke huske enkelte ting har dessverre snikt inn på meg også), kjøpte vi treet. Nå kom jeg på at det var på torsdag, men lar det at pappa sin evne har snikt seg over til meg også stå, i håp om at du humret bittebittelitt når du leste det.
Mor betalte for treet, og jeg hadde æren av å ta på mange trær, attpåtil æren av å bære treet mor betalte for, inn i bilen. Det gjorde at hendene mine luktet skikkelig kvae. Jeg kan bare se for meg hvilken tåpe jeg så ut som da jeg titt og ofte luktet på hendene mine den dagen. Rart hvor mange hyggelige assosiasjoner jeg får av å lukte på treets forsvarsmekanisme.

Om fem dager er det julaften. Eller, fire dager har det plutselig blitt. Om nesten nøyaktig fire døgn så sitter jeg her som jeg sitter nå, og ser på Tom & Jerry episoden som handler om dagen før julaften. Det er en av de mange hyggelige tingene som vil skje i tiden fremover.

Juletreet er just pyntet, og i morgen, etter at treet har stått over natten og spredt god lukt over hele stuen, vil stuen lukte ekstremt jul. Ikke minst så ser den veldig julete ut, og det hjelper bittelitt på stemningen. Jeg har allerede fått sett mange av favorittfilmene som handler om jul, deriblant Polarekspressen, Mikkes Jul i Andeby, Mikke og vennene hans feirer jul, O' jul med din glede, Love Actually og A Christmas Carol i fra 2009. Jeg har enda Elf, Mikkes Magiske Jul - Innesnødd i Musehuset og Hjemme Alene 1 & 2 stående usette for denne julen, så på filmfronten har jeg meget å se frem til. Tipper også at jeg kommer til å se Love Actually én gang til før julen tikker inn. Og siden jeg nå hører på musikk fra A Christmas Carol, ser jeg for meg at den også blir sett en gang til før jul. Milde måne, Alan Silvestri kan lage musikk. Merk spesielt 1:12 - 2:25, det gjør hele sjelen min balansert.

Ellers blir det veldig hyggelig å ta en tur til Oslo på onsdag for å treffe gode mennesker fra folkehøgskolen, for så å reise hjem på torsdag med en hyggelig dose julestemning og snille minner, vel vitende om at det da er lille julaften dagen etter. Driving home for christmas av Christ Rea kommer utvilsomt til å bli hyppig spilt til torsdag.
Lille julaften kommer nok også til å bli hyggelig, hvert fall på kvelden, med julegrøt hos besta og farfar, i hvert fall Grevinnen og Hovmesteren på TV og annet hyggelig. Jeg kommer sikkert til å glo fjernt og gledelig på juletreet den kvelden også.

Julaften blir også hyggelig. Julehefter fra Disney som jeg leser ivrig og fornøyd gjennom. Gaver som blir hentet opp fra boden og plassert under juletreet. Tre nøtter til Askepot, hvor avdøde Knut Risan sin fantastiske stemme gjør over halvparten av filmen så hyggelig som den er. Disney sin julekavalkade, som jeg dessverre bare får sett 5 til 10 minutter av. Eller, det er vel ikke helt dessverre, siden grunnen til at jeg kun får sett maks ti minutter av den er kirka, som har blitt en årlig tradisjon. Kun én gang i året har kirka meg som en frivillig gjest, og det er på julaften. Det er ikke helt jul for meg uten å høre presten, som dessverre, i de siste juletider, har vært en av de kjedeligste personene jeg vet om, si: "God jul, alle sammen.", før alle går ut av kirken, prater løst og fast om at det var godt å se vedkommende igjen, tar hverandre i hånden, ønsker hverandre god jul før de setter seg i bilen, som oftest fint pyntet, og kjører hjem til deres egen hyggelige julefeiring. Bare tanken på det gjør meg ganske glad.

Julematen blir også god. Alt. Alt blir godt. Jeg gleder meg litt, jeg. Ser for meg at jeg har en ekstremt god uke foran meg. Du også. (:

Tidsnotis, notis av tid.

Fri, 01 Jul 2011 01:51:55 GMT

Jeg er imponert over meg selv som skrev en innleggstittel på engelsk.. Nei. Ikke egentlig. Jeg måtte bare ha noe å starte innlegget med, selv om jeg allerede vet hva jeg vil skrive om. Teknisk sett kunne jeg ha startet på en annen måte, om noe mer relevant enn at jeg var imponert over meg selv, noe jeg kjapt motbeviste at jeg ikke var. For en tåpelig intro..

Av en eller annen grunn synes jeg det er bittelitt artig å se på unike tidspunkt på klokken. Klarer jeg å se på klokken med en tilfeldighet, og oppdage at klokken er 22:22.. Da blir jeg, for bare en kort tid, glad. Tiden gjør meg i en kort tid glad. Det samme gjelder om tidspunktet er 11:11, 12:34, 13:37 eller tall som blir et slags mønster, slik som 12:21, 15:51 eller 23:32. På grunn av filmen 3:10 to Yuma, synes også jeg det er hyggelig å se 15:10 på klokka. Jeg vet du bryr deg.

En annen finfin ting med tid er uttrykk. Man sier ofte to sekund, to minutt eller "et par minutt", enda vi vet at en bruker atskillig lenger tid på hva man skal gjøre i løpet av de sekundene eller minuttene. Som oftest, hvert fall. Enkelte klarer faktisk å holde tiden de sier de skal bruke, selv om et "to sek(und)" er litt for kort tid til å gjøre ferdig oppdraget man er midtveis i på et spill, lagre, lukke spillet og løpe opp for å spise.
Det er litt merkelig at det er tallet to som får gjennomgå. To minutt her, to minutt der. Folk blir lei av tallet to. Hører folk noen si "to minutt", da vet de at det vil bli en lengre ventetid enn hva som just ble sagt.

Noen sier to minutt, og de kommer tilbake fem minutter senere. De kunne like gjerne sagt "fem minutt!". Men å si fem minutter blir som oftest regnet som en pause. Når man hører en kollega skal ta en fem minutter, betyr det som oftest at de tar seg en tur utenfor og røyker. Eller drikker kaffe i ti minutter.

Å bruke ordet kvarter i stedet for 15 minutt er mer beroligende. For min del høres det mindre ut å vente i tre kvarter i stedet for 45 minutter, selv om jeg vet at begrepet av tid er det samme. Men før ordet kvarter så sier en tre, og når en hører et mindre tall i en setning mot et større tall, da høres det laveste tallet kortest ut.

Jeg merker også at enkelte tar det som en utfordring når en sier en spesifik tid, i stedet for to minutt. Sier en person "Jeg kommer om to minutt", så er det ingen som gidder å bry seg med å ta tiden. De aksepterer at vedkommende kommer om to minutt. Men om noen skriver "Er der om tolv minutt", eller "Sykler, er der om tre minutt og tjue sekund", da blir mottakeren av meldingen nysgjerrge, og ser regelmessig på klokken. De følger med, og venter på å si "Hah, du var femten sekunder for sen!" eller "Ey, du kom før tiden.." når du kommer i synsfeltet dems eller inn døren. Uansett hvilken kommentar, så fremkaller det et lite smil. Eller så gir folk faen i om du kommer om fem minutt og atten sekunder, for dermed og undre på hvorfor du gadd å skrive så mye i det hele tatt. Du kunne jo heller skrevet "kommer straks", selv om det ofte kan bety fire minutt eller tretten minutt.

Før jeg ender opp i å skrive masse babbel og spjatt, noe du kanskje allerede synes at jeg har gjort, så avslutter jeg nu. Og jeg vil også nevne at jeg hørte på John Barry - The Jogn Dunbar Theme hele tiden mens jeg skrev. Jeg forstår den tidligere paven Johannes Paul II av musikken fra den filmen var et av favorittstykkene hans. Veldig godt.

Pokémon

Sun, 26 Jun 2011 02:11:00 GMT

Det gikk plutselig opp for meg at jeg ikke har skrevet noe om Pokémon i løpet av mine tilnærmede to år som innehaver av denne bloggen. Ikke at det har skapt noen konflikter eller reddet en rotte's liv fordi jeg hverken har eller ikke har gjort det, men jeg tenkte det er verdt å gjøre det. Mest av alt fordi det er en stund siden jeg har gjort noe aktivt her (mitt liv er relativt uinteressant) og fordi det var såpass stort før.

For enkelte er Pokémon, eller Pocket Monsters som de er en forkortelse for, på godt norsk lommemonstrene, fortsatt en stor interesse. Og jeg klandrer de ikke - det er en finfin verden å drømme seg bort i. Jeg tror jeg tør og garantere at over halvparten av folk som så, ser eller har sett Påkemån, har hatt en uskyldig drøm om å gå rundt land og fjell på jakt etter små, snåle skapninger som lever i baller.

På folkehøgskolen jeg gikk på fikk jeg på teknisk vis tak i de ti første episodene av Pokémon. Gratulerer, tenker du. Bit av en kake. Men, en ting gjorde saken til en stor greie - det var Pokémon med norsk tale! Jeg kjente en klump, en behagelig klump i magen når jeg så gjennom første episode. Episoden hvor vi blir introdusert til arenaene hvor mesterne kjemper, vi møter på Ash, vi møter på Professor Oak (som har en av de hyggeligere norske stemmer Norge kan tilby), Pikachu, Ash sitt forsøk på å hindre en stor flokk med Spearow i å angripe en skadet Pikachu, Gary, en person vi får inntrykk av er kjempeflink og som vi da frykter litt, Gyarados som svømmer under vannet når Ash har hoppet fra klippen for å unnslippe sinte Spearow's, den store, ukjente påfugl-lignende Pokémonen som flyr over himmelen og inn i regnbuen på slutten av episoden, som lar oss sitte igjen med tanken om at "Oi, selv Pokedexen vet ikke noe om den. Spennende!"

Det var et magisk øyeblikk, og etter episoden satt jeg med mange frysninger og mange nostalgiske minner. Gleden av å kjøpe en ny pakke med kort, ofte med et håp om å få et kort med glans. Spille stein, saks, papir om kortene. Sette de sjeldne du ikke ville miste inn i fine permer. Gå med resten i store, gjennomsiktige plastikposer. Bytting av et sjeldent mot et sjeldent, eller tre vanlige mot et sjeldent. Team Rocket med Koffing, Ekans og Meowth som sine "onde" Pokémon. Ash, Misty (som stadig klaget over sykkelen Ash ødelegger i 1. episode) og Brock.
Pokémon var jo grunnen til å stå tidlig opp i helgene for å få det med seg om morgenen. Og Pokémon fikk meg ufattelig lei meg i episoden hvor Ash reiser fra Pikachu når de i episoden treffer på en flokk med ville Pikachu'er..

Fantastisk greie. Pokémon fortjente dette innlegget. Og jammen fortjener det mitt lille bry med å laste opp disse bildene. Kos deg.

M(eningsløs)aur.

Sun, 05 Jun 2011 01:41:38 GMT

Mauren. Et rart lite vesen som jeg ikke helt klarer å finne betydningen av. Jeg har ikke funnet noe positivt om de når jeg satt i sted og tenkte på om mauren er til noen nytte for verdenen. Det gjorde at jeg valgte å taste inn ordet "maur" på google sin søtemotor, og trykket inn på den øverste linken som kom opp; Wikipedia. De kunne heller ikke komme med noe nyttig om mauren. Ubrukelige vesen.

Det er mellom 12 000 og 15 000 maurarter i verden. De fleste er under 1 cm lange. Dronningen er som oftest helten til maurene, og hannene som parer seg med dronninger, dør kort tid etter paringene. Enkelte maur kan gjøre verden enda mer plagsom med å utvikle vinger. Av alle artene så er det rundt 35 maurarter som holder andre maur som slaver - to av artene er i Norge, og begge artene i Norge som holder andre maur til slaver, har sauemaur som slaver.
Noen maur kan til og med defineres som plagsomme maur. De er plagsomme fordi de kan etablere bol/koloni inne i hus. Om det har blitt etablert en forbanna koloni i nærheten av rommet mitt tvler jeg egentlig på, da det kun er to-tre idiotiske maur som svirrer meningsløst rundt på pulten min hele tiden.

Etter all sannsynlighet så leter de nok etter noe brukelig og spiselig. Noe godt noe. At de ikke har gitt opp enda forstår jeg ikke - de skal ha skryt for pågangsmotet. De har garantert saumfart hele toppen av skrivepulten min to ganger, og om mauren noen ganger har rykter ute og går, og de faktisk kan forskjellen på mennesker, så er jeg nesten litt skuffet om jeg ikke har fått et rykte som "enda en notorisk maurmorder".

For det er hva jeg gjør. Dreper. Kaldt og brutalt. Jeg som egentlig misliker det å drepe ting, selv den minste, men plagsomme maur, jeg dreper de. Små, sorte flekker som kravler rundt på pulten. De er små, men herregud som jeg klarer å oppdage at de er tilstede. Det er plagsomt. Distraherende. Jeg klarer ikke å nyte det å se på en serie uavbrutt, fordi mine øyner ser et naut av en maur som vimser rundt.

Hva pokker innbiller mauren at den skal finne på en skrivepult som kun har et filmmagasin, en gammel Creative mp3-spiller, to headset, en konvolutt, et cover til et spill, en lommebok og en tom eske for ubrukte CD-plater? Tåpelige insekt.

Jeg håper virkelig at mauren kun gjennomgår en slags fase - de utforsker sikkert mulige steder for mat, og har kanskje hørt om at jeg drikker en del brus. Kanskej de håper det er et par mikroskopiske sukkerflekker. Jeg håper de velger å stikke asap, sånn at jeg kan spille i fred.

Vil forresten opplyse om at jeg drepte fem maur i løpet av tiden jeg brukte på å skrive dette innlegget. Og jeg var litt uenig med wiki om at det ikke var noe nytte for maurene, utenom å være fór for maurslukere, så jeg søkte litt til. De er visst ganske vesentlig for økosystemet i verden. Små ting - viktig forskjell.
Likevel så ber jeg om at de kan gjøre forskjellen et annet sted i verden, enn på skrivepulten min. Jeg gjør min egen vri av Clint Eastwood's karakter sin kjente replikk fra filmen Gran Torino (2008): Get off my lawn. Til maurene tenker jeg: Get off my desk. Forbanna maur..

Augeblinkzz

Mon, 30 May 2011 23:48:57 GMT

I dag så våknet jeg til vanlig tid, rett over klokken åtte, etter å ha sovet mine vanlige seks timer. Jeg misliker å våkne tidlig, jeg er gjerne personen som er sent i seng og litt senere opp. Men i dag var det bittelitt annerledes. Det var sol ute. Det var en hyggelig morgensol ute, som sikkert hadde vært tilstede i et par timer allerede. Jeg følte meg litt mer vel når jeg oppdaget det. Dagen virker plutselig bittelitt bedre.

Det er artig hvor lite som skal til for å lure oss mennesker til å tro at dagen er litt bedre. Sol på morgenkvisten? Ah, for en vakker dag! En følte seg våken med en gang en våknet, uten et skikkelig "morratryne"? Dette er min dag i dag. En har faktisk god tid før jobb/skole begynner? Det er en god dag. Bilen, som enkelte ganger er hard å starte, startet med første tenning. Fantastisk!

Ikke bare er det artig, men det er også ganske fint at et menneske kan være så enkelt å glede. Et smil, en vårblomst som lukter godt, solen, en god frokost, god tid.. Små, gode øyeblikk som gjør hverdagen bittelitt bedre.

0,165K

Thu, 12 May 2011 23:53:14 GMT

Oog, jeg er tilbake. Kanskje. Det har jeg jo sagt før, og det har likevel endt opp med at jeg ikke skriver her med jevne mellomrom. Ikke i det hele tatt. Jeg har kun endt opp med å skrive litt og litt, bare for å skrive. For å prøve å skrape frem lysten til å skrive litt igjen. Det har vel egentlig fungert. Jeg har alltid har lyst til å skrive, men de gangene jeg har hatt lyst, har jeg endt opp med å prate lysten bort. Med andre ord, jeg formidler hva jeg har i hodet verbalt i stedet for å skrive tankene ned, hit..

Men nå har jeg sett film i to og en halv time, jeg har sagt lite. Og før jeg reiste på film, så sa jeg heller ikke stort. Det eneste jeg gjorde var å akseptere at mor tinet opp noe rullekake jeg kunne ta med på film, og svare nei på et spørsmål fra samme person. Og så sa jeg hei til min far. Nå kan jeg ta meg tid til å skrive litt. Det er også positivt at det er fredag nå/i morgen, alt etter hvordan du selv ønsker å tenke, for det betyr at jeg kan sitte litt lenge oppe. Slappe av, skrive litt, høre på avslappende musikk, kanskje spille litt før jeg velger å sove i noen flotte timer.

Jeg har vel egentlig ikke skrevet noe særlig siden innlegget den sjette april. Jeg publiserte et eller annet mens jeg var i Hamar og levde rollen som en sunn, norsk ungdom med sanse for friluftsliv, mosjon og sunn kost. Det begynte bra, før min hjerne, eller kropp, eller en ond kombinasjon, sa til meg at "Nå skal du gi faen i å skrive, legg deg litt ned på tastaturet ditt, du." Jeg gjorde det, og våknet etterpå. Leste at jeg hadde lovet å skrive mer, men det skjedde jo ikke. Siden har jeg ikke publisert en eneste setning, ikke en simpel E, M, C eller Ø engang. Likevel så har jeg oppdaget at folk har vært innom. Sjekket om det har vært noe nytt fra denne to meter høye skapningen. Jeg har ikke betalt noen for å gå inn og sjekke siden min, så de har gått inn av fri vilje.. Og det er litt hyggelig å tenke på. I sin fritid, eller i et øyeblikk av nysgjerrighet, så har noen mennesker, hver dag, gått innom her og sett etter nye ord og setninger å lese. Akkurat det må være en fin faktor for meg til å skrive litt i ny og né.

Det skal forresten nevnes at TG var veldig bra, søvnen og følelsen av å legge seg i en seng etterpå, er overlegen mange andre øyeblikk når en legger seg for å sove, og alle bør oppleve gleden av å vandre sammen med fire andre mennesker, som på et visst punkt er like overtrøtte som deg, og så spise pizza på Peppes. Og ja, en ting som ble veldig gøyalt å spøke med, er et spørsmål jeg tok opp da: "Hva ville du ha lært katten din å si om du kunne lære den to setninger?"

Ellers går min verden sin egen gang. Jeg har i det siste tilbrakt mye tid i Mojave-ørkenen, hvor jeg har drept mange mennesker og muterte skapninger. Jeg har ikke sett for mye på film, ei for lite. Dataen har vært min venn, men jeg føler også jeg har vært noenlunde sosial. Jeg fikk, med overraskende ro den dagen fristen gikk ut, søkt på skole. Det blir mest sannsynlig en mer sørlending av meg enn hva jeg allerede er. Og jeg ser frem til sommeren. Slappe av, sitte lenge oppe og være det nattdyret jeg er. Spille, se film og tenke at livet er ganske greit. Treffe mennesker og dyr. Finne en fin gresslette, ringe noen venner og drikke meg full der. Forhåpentligvis bade.
Sommer, ja. Jeg ser frem til det.

Friheten. Det høres veldig riktig ut å sitte på det gresset, ignorere tanken på at maur og diverse faenskap surrer under deg, ligge rett ut på gresset, lese en god bok og slappe av med den væsken og maten du ønsker. Yes, please.

Her er forresten en film jeg ikke har sett få ganger siden første gang jeg så den.. Mannen er rå, og det gir meg, hver gang, lyst til å stenge meg inne på rommet med masse Disney-filmer og alksens goder.

TG.

Sat, 23 Apr 2011 05:10:53 GMT

Solen smyger sitt gulaktige morgenlys inn mot alle de små åpningene som er her i Vikingskipet. Security-vaktene går rundt i skipet og vekker opp noen av de stakkarne som ligger og sover under bordet, men har enda ikke rukket å si noe til kameraten min. Selv om jeg hørte at de var mye strengere med ting i år enn i fjor, har de kanskje forståelse på at å legge seg under pulten når en er på et stort dataparty er litt enklere, enn å vandre sløvt rundt i en halvtime for så å finne en stusselig liten plass å slenge seg nedpå. Kanskje en er heldig og får en person (mest sannsynlig gutt, da 97% her er gutter).

Jeg er på TG, som det kanskje har blitt opplyst til verden om. For samtlige. Dette blir vel begynnelsen på den fjerde dagen, og den siste hele dagen her i Hamar. The Gathering er stort. Utvendig ser skipet ikke så altfor svært ut. Når en kommer kjørende over broen som er rett før, så får en ikke helt inntrykk av at en kan stappe 5000 - 6000 mennesker der inne, og 4000-5000 datamaskiner + flere stands og små boder. Men joda. Det er et faktum. Det er livlig her inne nærmest 24 timer i døgnet. Og det er ufattelig mange mennesker her; tynne mennesker, tjukke mennesker, mennesker med rotete skjegg, mennesker med noen stilfulle tredagers-stubber, mennesker i joggebukse og singlet (som viser seg å være på grensen til mest populære klesstil her), sære mennesker, mennesker som går i frakk, mennesker som skriker, mennesker som ikke ser ut til å uttrykke noen særlige miner, mennesker som har internetfenomener på hjernen. Jeg strakk meg plutselig skikkelig godt, og mistet lysten på å skrive mer om mennesker.

Men det er avslappende, tross bråket fra alle de tåpelige høytalerne som folk har brakt med seg. En gjør hva en vil - laster ned ting, ser på foredrag og konkurranser, spliller, er med på konkurranser, slapper av med venner.
[For en lusen avslutning, men jeg fant plutselig en interesse for å legge meg litt. Nedpå. Tastaturet, kanskje..
Moar to come]

En fryktelig (og) vakker dag.

Wed, 06 Apr 2011 15:54:09 GMT

Det er vel egentlig slik at en skal skrive ting ganske kjapt etter å ha opplevd noe, for da har man den ferskeste følelsen av hvordan det var. Det er sikkert ikke nødvendig når det gjelder en reise en har vært på, hvert fall ikke når en har vært på stedet før. Uansett, jeg var i Oslo i helgen. Og jeg kom hjem på søndag.

Jeg var både flink og tøff som fikk fri en dag ekstra for å reise til min kamerat i Oslo for å besøke han. På torsdag ble jeg kjørt ned til Kristiansand for å leke togpassasjer i nærmere fem timer. Noe av det første jeg gjorde på toget var å studere personen som satt på siden av meg, for så å lage noen fordommer. Han satt i en joggebukse, sort, av ukjent merke, og hadde en sort og gråstripete hettegenser. Han hadde en tribaltatovering på venstre underarm, en piercing i høyre øyebryn, mørkt, kortklippet hår og han satt og leste i FHM en god del av turen. Jeg følte meg automatisk litt bedre enn han, men for å ikke gi meg selv noe særlig dårlig samvittighet av å leke for overlegen i hodet mitt, så tenkte jeg også at han helt sikkert er ålreit, at han har et bra liv, har hatt en del artige øyeblikk med sine venner og at han bare har en slapp dag klesmessig.
Slike dager er for så vidt gode, nei, fantastiske, når en finner ut at dagens stil er joggebukse og en sliten t-skjorte. Ære være de dagene.
Han snakket for så vidt ikke til meg, og jeg snakket heller ikke til han, enda jeg kan se for meg at det er en veldig hyggelig ting å gjøre med fremmede mennesker. Vi satt med hver våres ting å gjøre, han med FHM, drikking av Urge og støtting av hodet mot vinduet, mest sannsynlig forsøk på å sove, noe jeg tror han fikk til av og til, og jeg duppet av gjentatte ganger, spiste boller og leste i "Kafka på Stranden" av Haruki Murakami. Jo, jeg hørte også på musikk, utvilsomt en fin ting å gjøre.

Ellers var turen til Oslo en veldig hyggelig tur. Jeg fikk se filmatiseringen av en bok jeg har lest (Norwegian Wood), jeg traff på et par gode mennesker jeg ikke har sett på en stund, jeg hadde et svært hyggelig måltid på Peppes Pizza med min kamerat som jeg besøkte, jeg fikk handlet meg det nyeste Sims-spillet, en film og sesong tre av The Big Bang Theory, spiste Grandiosa to ganger og spiste hele tre wienerpølser på søndag. Per Ånund - takk for en hyggelig helg i Oslo ^^

Utenom å ha vært i vårt lands hovedstad, så har jeg gjort skremmende lite. Jeg har sett film med folk, drukket Cola, spist litt mat og brukt en del tid på datamaskinen. Ja, og så har jeg tenkt at det er stadig kortere tid til fristen om å søke på skoler går ut. Og jeg aner faen ikke hva jeg vil. Enda!
Det er nesten så jeg har lyst til å gjøre det samme som en av hovedkarakterene i den nevnte boken som jeg leser i, etter hvert gjør - han reiser i en tid opp i en ensom, liten og gjemt hytte på fjellet og bare er det. (Inntil videre, hvert fall. Jeg har ikke lest ferdig om hans opphold på det fjellet..). Men det er litt fristende - være på et sted, uten elektronikk og andre ting som forstyrrer, annet enn bøker og nødvendige overlevelsesmidler. Hatt masse tid til å lese om nyttige ting som kan fremheve min mening om hva jeg har lyst til å studere videre på. Tenke.

Jepp, jeg vet at du sikkert tenker at "Du. Kjetil. Alene på en hytte, uten elektronikk, isoloert. Det hadde aldri gått bra, i alle fall ikke i lengden." Og jeg er helt enig, jeg hadde nok gått av skaftet etter første natt. Fantastien min hadde mest sannsynlig tatt overhånd når jeg skulle ha sovet. Tenkt på vakre, asiatiske jenter i hvite kjoler og sort hår, gående utenfor hytteveggen. Tenkt at hver lyd jeg hørte var et skummelt dyr som ville meg vondt. Jeg hadde mest sannsynlig blitt noe sprø og søvnløs, og lengtet etter sivilisasjonen. Men tanken på å hatt et sted som virkelig hadde fått meg til å tenke givende og fornuftig, det høres deilig ut. Uten noen særlig forstyrrende faktorer, utenom en dekning til mobilen, slik at noen kunne ha sendt meg en melding om når det er mat, eller om hvor pokker jeg befinner meg. 15. april - dagen påskeferien starter og dagen fristen går ut. For en fryktelig (og) vakker dag.

25.mar.2011

Fri, 25 Mar 2011 23:20:01 GMT

Jeg ble spurt i kveld om jeg ikke hadde noen planer. Mitt svar var at planen min var å finne en plan. Senere i kveld kom samme person innom og spurte om jeg fortsatt ikke hadde noen planer. Svaret mitt var fortsatt at jeg jobbet med en plan om å finne en plan, men at jeg mest sannsynlig ikke fikk noen planer.
"Så kjedelig.." svarte vedkommende. "Tja, neida.." sa optimistiske Kjetil.

Vedkommende hadde litt rett - jeg kjedet meg litt, til tross for mange uspilte spill, uleste bøker og usette filmer. Jeg følte en trang for å være sosial, og likevel lite lyst til å gjøre noe. Film hadde vært bra, tenkte jeg.

Jeg er teit og stopper setningen der. Dette lesestoffet gir deg ingenting. "Ah, Kjetil ville se film? Interessant. Fikk han sett film med noen? Nei, ikke det? Akkurat.. Jeg tar meg en bit av vaffelen min og sjekker om noen har skrevet noe nytt på face, jeg."
Akkurat i kveld hadde det vært litt hyggelig å reist på en hytte. Jeg var på en hyttetur for en uke siden, men har ikke skrevet det før nå. Det var en avslappende greie å gjøre. Sitte innestengt i en bygning, hvis elektrisitet er til på grunn av solcellepanel. Slappe av i en stol og spille brettspill i mange timer i strekk, mens en av og til strekker seg etter noe sjokolade, eller tar initiativet til å reise seg opp av stolen og åpne verandadøren, ta to små og feige skritt ut på det halvfuktige treverket og strekke armen sin etter Colaen som en på forhånd har dyttet ned i snøen for å kjøle den ned.

Jeg satt også på med snøscooter for første gang, hvert fall som jeg kan huske. Jeg var visstnok litt vrien å ha bakpå, fordi vekten ble så høy og sånt. Kjekt å vite.
Utenom det så nøt jeg våren som virkelig har slått til. Jeg leste i en bok, slappet av i en stol på verandaen på hytta, hadde solen varmende i ansiktet og følte at livet var meget ålreit.

Det tenkte jeg på, før pappa åpnet døren inn til rommet mitt i kveld og spurte om jeg skulle være med å kjøre en sekshjuling fra en destinasjon til en annen. Det må være noe av det mer tilfeldige jeg har blitt spurt om på en fredagskveld i mars, da jeg 1) Ikke interesserer meg for slikt (Og det merket jeg spesielt når jeg stod og ventet på at pappa og personen som eier sekshjulingen pratet om praktiske ting med den, og at det er noe hjemmelaget som de har satt fast på rammen av sekshjulingen.. Kjente jeg ga ganske faen) og 2) Ikke har, hverken jeg eller noen i familien min, et motorisert kjøretøy som for eksempel firehjuling eller sekshjuling som en kan kjøre på.

Uansett - det var chill, merkelig nok. Jeg har intet imot det når det bare gjelder at jeg sitter på og gjør ingenting. Da skal folk få lov til å lovprise kjøretøy så mye de vil. Pappa kjørte sekshjulingen til der han skulle, og jeg satt bakpå planet, slappet av og kikket på stjernene. Å kikke på stjerner er undervurdert, det er så avslappende og fint å gjøre.
Og når jeg kikket på det, kom jeg til å tenke på en ting jeg har tenkt mange ganger - hvor fint hadde det ikke vært om overdrevne og mytiske ting, eller spektakulært visuelle ting, skjedde her på jorden?
Ta for eksempel himmelen - et stort og kraftig lys med fine farger som av og til lyser opp på himmelen, en sjelden gang (En skal liksom være heldig om en får sett det), uten at det skal være noe fare for menneskeheten og andre elger. Eller at drager, titaner og troll eksisterte, kun for det mektige visuelle syn. Åh, fint. Det kan være et innlegg en annen gang, en gang jeg skriver litt mer strukturert eller noe. Mer ryddig. Dette innlegget er bare rot, og derfor tror jeg at jeg avslutter det nå..

Og jeg legger til en hyggelig fil til slutt. Enjoy.

Ble visst to filmer.. Ewan Dobson er så fantatsisk på gitar at det er verdt å publisere her.

Hei.

Fri, 18 Mar 2011 01:55:14 GMT

Jeg er kanskje litt giret nå etter å ha proppet i meg litt sjokolade i løpet av kvelden. Et godt grunnlag for å skrive litt her på bloggen min, som jeg ikke har gitt opp eller noe. Jeg fikk faktisk et spørsmål av en kamerat om jeg faktisk har gitt den opp, men se nå - du leser noe som nylig har blitt publisert.

Det er likevel nærmere tre uker siden sist jeg har skrevet noe. Jeg har sett folk vært innom bloggen, jeg har selv logget inn for å sjekke diverse, og jeg har sett at folk har vært innom. Det er hyggelig at folk har vært innom, og derfor litt kjedelig å ikke føle for å skrive når det faktisk er folk som er innom, mest sannsynlig for å se om jeg har skrevet noe. Er vel litt som å ta bryet med å gå fra den gode plassen på stranden som du ligger på, for å kjøpe en is i boden som står 140 meter fra deg. Men nei, det kan du ikke, for iskrem-mannen har vært lat og ikke giddet å kjøpt inn mer is.. Du fikk ikke is, du. Akkurat som at du ikke fikk noe nytt å lese de gangene du kanskje var innom. For alt jeg vet er du en ny leser som aldri har trykket deg inn her før, ei lest..

Men nå skriver jeg igjen. Jeg liker det. Det er litt absurd, hver gang jeg skriver igjen innser jeg at det er litt befriende, og det går likevel lang tid mellom hver gang. Jeg ser frem til når jeg kan skrive fritt igjen. La rare hendelser i hverdagen avgjøre litt om jeg har noe teit å skrive om på bloggen. Klart, jeg kunne nok ha publisert et og annet kort innlegg i blant, bare for å vise omverdenen av jeg lever, jeg har bryet med å skrive, jeg har vært på skolen og jobbet, jeg så Oscar-utdelingen direkte på TV i vinterferien.. Men slikt gir du vel litt blaffen i. Hverken min eller din verden blir bedre om du får vite at jeg har publisert en oppdatering, om at jeg just har kommet hjem fra jobb og nå sitter og spiser en god brødskive. Det er mer verdt å skrive at jeg just har spist vafler og sett på anime med en god kamerat, en sen og helt enkel mandagskveld. Det viktige var kanskje at vi begge hadde en gjennomsnittsalder på 21, og at mor hadde laget røren. Så slapt, fint og nerdete.

Ser for meg at det kan bli litt hyppigere med innlegg etter hvert. Påsken nærmer seg med søte skritt, hvor TG står for tur. Jeg må virkelig begynne å ta et tak angående meg selv om fem måneder. Mildværet begynner for alvor å ta steget frem fra skyene, og våren sier svakt "Hei, hei, hallo!" til oss. Jeg kan snart gå ut litt mer, gå ut og se rare ting, gå ut og ta bilder og sitte inne og skrive ned ting jeg fant ut mens jeg gikk ute. For å gi meg selv ting å gjøre, kan jeg kanskje publisere diverse lister om favorittspill, favorittfilmer innen bestemte sjangere.. Kanskje..

The senses make sense.

Sun, 27 Feb 2011 04:37:58 GMT

Sanser. Lukt, smak, hørsel, syn og følelse er de kjente og mest brukte når en kommer i snakk om det, eller i det hele tatt begyner å tenke på hva sans er. Jeg har prøvd å tenke meg frem til hvilken sans jeg hadde kvittet meg med om jeg kom i en hyggelig og totalt absurd situasjon hvor resultatet er at jeg kvitter meg med en av de fem mest kjente sansene. Det er litt kinkig å gi et svar på om en først tenker gjennom fordelene og ulempene med å fjerne en sans.

Uten å tenke så mye på det tror jeg at de flest kan si at lukt er en sans de kunne kvittet seg med om de måtte. Det er nok hva jeg også hadde svart, men så tenkte jeg: Hva om du manglet luktesans, og kom i en situasjon hvor det hadde vært høyst nødvendig å kunne lukte? Se for deg at en er på ferie, en utflukt eller skal etterforske noe. Kjenner en den lukten, så må en være obs på noe.
Tenk å dø av giftig gass fordi en ikke kunne lukte at gassen var tilstede. Tenk deg at en er på en slags fest, god og beruset, noe resten av gjengen også er. Plutselig ser du et par bekjente falle sammen, og flere rundt deg begynner å løpe bort fra stedet. Du som er beruet tenker at det hele er en morsom spøk, eller at en uheldig person slapp en skikkelig stygg fis. Men nei - det er giftig gass som dreper. (Så brutalt)
Nå er jeg i en skikkelig enstøing-modus her. Hadde det vært en giftig gass et sted med mange folk, kunne nok enhver med litt vett i hodet dratt den ignorante tullingen, som sitter likeglad på en stol, med seg. Det er likevel ikke bare en dødsbringende gass som er farlig. Elektriske apparater som begynner å leke med strømmen, lukten av en svett voldtektsfyr som sniker seg innpå deg mens du sitter foran datamaskinen med høy musikk på ørene..
I tillegg hadde en mistet gleden av de små gledene en person kan finne med å lukte noe godt. Lukten av taco, nyklippet gress, våt asfalt en varm sommerdag, bensin, frisk luft, nyåpnede DVD-covere og liljekonvaller hadde utvilsomt blitt savnet hos meg hadde jeg på et rart vis mistet luktesansen.
En positiv med å miste luktesansen - en slipper de teite spørsmålene om "det er du som har feset?" når en plutselig kjenner det river litt i nesen av en lydløs faen som har snikt seg ut.

Lukt og smak henger litt i sammen, ikke sant? Så har jeg hørt. Jeg har hørt at folk som ikke har luktesans også klarer å konsumere masse rart, men spiselig. Å ikke kunne smake noe må være en fordel, hvert fall for meg som synes at mye smaker kjedelig eller vondt, og dermed er ganske kresen i matveien. Da kunne jeg ha proppet i meg alt det sunne som jeg nå unngår, fordi jeg ikke liker smaken av det. Kunne nok ha blitt riktig så sunn uten smaksløker. Jeg kunne ha sluppet å forklare hver gang at jeg ikke liker lakris når jeg takker nei til å ta imot en lakris-søtsak. (Søtsak.. Litt hyklerisk å kalle den salte lakrisen for en søtsak).
Jeg kunne også ha endt opp med å få en rar allergi som jeg kanskje ikke var vitende om hvis jeg kunne smake. Proppe i seg masser av ulike ting, og så ende opp med en oppbløst mage og rar hals siden en spiste noe kroppen åpenbart ikke tålte. I tillegg kunne en også ha spist noe som en gjennomsnittlig person ville si hadde en rar smak, men du? Nei. Propper det i deg, du smaker ikke. Så feil.
I tillegg er det for mye som smaker godt (jepp, jeg klarer å si det tross min kresne matvei. Fri verden og en hyggelig søndag til enhver) som gjør at smaksansen er verdt å fjerne.
Men.. Jeg kunne jo kanskje lært meg å like øl da, noe som hadde gjort det litt mer økonomisk å reise på fest.
Nei. Ikke smak.

Følelsesansen.. Den klarer jeg ærlig talt ikke å finne noe positivt med å miste. En sinna veps tar seg en tur ut i verden og finner ut at den skal gjøre noe skikkelig faenskap, og stikker deg i øret. En enser det kanskje ikke helt, og ender plutselig opp med et latterlig stort venstreøre, og et par kommentarer som gjør at du og den siste som kommenterer det blir enige om at noe har stukket deg. Og følelsesansen, om den ikke bare påvirker fysiske ting som en kan føle, men også de indre følelsene..? En disiplinær plass eller kult hadde etter all sannsynlighet hatt glede av vedkommende uten følelser, selv om det er de indre følelsene som gir en person samvittighet og vett til å gjøre andre ting enn ordre. Om en ikke skal inkludere de indre følelsene om man prater om følelsessansen, men kun det fysiske, så vil det likevel være absurd.

Syn, miste synet? Blinde mennesker er egentlig litt imponerende. Synet står for 80% av sanseinntrykkene til et menneske, og de mister det, eller blir født blinde. Det må være en rar og kanskje hard hverdag. En må trene seg til å stole altfor mye på sin egen hørsel og følsomhet, og en må lære å memorisere avstander. Imponerende utsikter og flotte, hverdagslige syn vil aldri mer skje. En mister gleden av å se en god film, gleden av å stirre på en dataskjerm til langt på natt, vakre mennesker, ja, ganske så mye, egentlig.
Strengt tatt bør synet være viktigere enn selvfølgen mange tar det for. Jeg bør begynne å spise gulrøtter og masse blåbær.
Jeg sier med sikkerhet, uten å tenke over at noen kanskje vil komme til meg og true med å stikke ut øynene mine om jeg ikke spiser hundebæsjen, kun for deres egen glede og mulighet til å latterliggjøre meg i senere tid, at jeg spiser en ekkel avføring om det er valget for å beholde synet, om jeg befinner meg i en kinkig situasjon.

Jeg må også si at jeg hadde vært veldig skeptisk til å fjerne hørselen. Først og fremst hadde det vært bryet med å måtte lære seg et helt nytt språk som går mye ut på å leke med hendene. Tho, det hadde gitt meg en grunn til å prøve å følge med på NRK klokken 17:55, da nyhetene på tegnspråk kommer på, i stedet for å skru opp volumet på TV'n som bare pokker, som jeg gjorde når jeg var liten. Verden fikk seg en høylydt avslutning når de nyhetene var ferdig.
Men.. Jo, som døv vil en nok få masser av stillhet, men det hadde nok vært lite ønskelig i lengden om en ikke ble født døv. Da vet man ikke hva en går glipp av. En kunne ha lest ord om hva en går glipp av, men det er litt vanskelig å vite hva om man aldri har hatt det.
Å gå glipp av frysningsmomentene i Hans Zimmer sine fantastiske lydspor, å aldri høre på episk og flott og sinna og glad musikk igjen, å kunne ha en ordentlig samtale uten å tvinge vennene dine til å lære seg tegnspråk, å kunne høre på flere mennesker snakke samtidig i i stedet for å holde fokuset på en person samtidig.. For et slit.

Jeg hadde nok valgt å fjerne luktesansen, da man da kan høre noen rope på at det er vafler å få, i stedet for å lukte det, en kan se på et objekt er noe en skal holde seg unna (hundebæsj) i stedet for å være usikker fordi en ikke kan lukte om det er skummelt eller ei, og en kan definitivt se om noe er galt, selv om det kan ta litt lenger tid å oppdage en mulig brannstarter i huset. Og å smake.. Som skrevet, jeg hører at smak og lukt er koblet sammen, så jeg hadde kanskje "luktet" litt mens jeg smakte og spiste ting. Lukt it is, hadde jeg svart om en sur og lite tillitsvekkende person hadde spurt meg om hvilken sans jeg hadde kvittet meg med for å kunne passere et punkt som, for meg, var høyst nødvendig å passere.

Ellers hadde det vært rart om en hadde mistet en av de fire andre sansene som det visstnok er allmen enighet om:
Temperatursansen, som registrerer varme, eller fravær av det, mot huden. En hadde kunnet leke barsk ute i kulden eller tøff i varmen, helt til en døde av frostskader, dehydrering eller andre kjipe ting.
Likevektssansen, opplevelsen av balanse, som bestemmes av de væskefylte hulrommene i det indre øret.. En person med kronisk mangel på balanse, som stadig hadde vinglet i alle retninger og kanskje falt regelmessig, hadde vært litt tragikomisk å se på.
Smertesansen, som registrerer smerte fra hud, ledd og indre organger (Utenom hjernen, som faktisk ikke har noen smertereseptorer i det hele tatt). Vel.. Å plutselig dø av en svikt i et viktig organ, fordi en ikke kjente at noe var galt, må være en fantastisk kjedelig måte å dø på.
Kinestetisk sans, "kroppsbevisstheten", som er den ubevisste kunnskapen om hvor kroppsdelene dine befinner seg uten av vi kan se eller kjenne dem. Om du lukker øynene og vrikker på foten, vet du fremdeles hvor du har den i forhold til resten av kroppen din. Det hele hadde bare vært kjempesært å se en person som var i verden uten å føle seg sikker på hvor kneet er, eller hvor håndleddet forsvant når han løftet opp armen.

Lukt. Jeg hadde nok valgt den vekk. Og jeg liker at jeg spekulerer på hva jeg hadde valgt vekk, og at jeg ikke sitter med viten om hvordan det er å fjerne en sans når en er født med alle sansene i god behold.
Hver sans gjør en person ganske levende, både bevisst og ubevisst. Vi bør nyte det mer enn noen tidvis gjør.

Rikspakken gir deg glede av å se svensker tape.

Wed, 23 Feb 2011 00:27:26 GMT

Reklame. Noen reklamer er hyggelige, hvor de klarer å gi deg en oppriktig god følelse av å se på den, eller så har de valgt helt riktig musikk til den korte snutten, musikk som du fra før av har et godt minne til. Andre reklamer er helt absurde, men også fantastiske. Til det sier jeg en ting: japanske reklamer.
Jeg har også sett en rar reklame i det siste - en reklame om rikspakken - som spiller på en helt merkelig greie.

På slutten av reklamen sier de: "Skaff deg RiksTV du også, og se Norge vinne på Svensk TV." I begynnelsen ser vi en svensk bob-kjører som har falt av og kommer rennende ned på rumpa. Kommentatoren er oppgitt, og sier at Norge har vunnet igjen. Vi kan også se en norsk hundefører som passerer en checkpoint, og at den svenske kommentatoren venter spent på den svenske som tydeligvis aldri kommer. Så sier han igjen noe hyggelig om nordmannen.

Rikspakken inneholder flere søte kanaler, blant annet Discovery Channel, Nathional Geographic, TV2 Filmkanalen og Disney Channel. Jeg forstår ikke helt hvem de prøver å appellere til når de viser klipp av svensker som taper, mens en lite engasjert svensk kommentator bekrefter det at ja, så vant Norge igjen.. Nordmenn som er langt nede, men som kanskje får tilbake en god følelse om de ser svensker skryte av nordmenn, mens de innrømmer at utøvere fra sitt eget land ikke er flinke nok? Prøver de å få svensker til å kjøpe Rikspakken ved å bruke litt "humor"? Og i og med at reklamen er litt vintersportslig relatert.. Hvem i helsike ønsker å se på svensker som kommenterer en populær sport, når de kan høre på Norges egen Jon Herwig Carlsen storskryte norske løpere, eller Arne Scheie som digger de norske hopperne i Vikersund?

Det hele er en kjempeabsurd reklame. Med så mange flotte kanaler, hvor de garantert kunne ha klippet sammen mange tøffe klipp sammen fra kanalene, så lager de en reklame om Rikspakken med vekt på SVT1 og SVT2. Flott.

Når jeg er inne på reklamer, så må jeg også si at jeg ikke liker zumba-reklamene. Jeg tror det er zumba det som de reklamerer for heter. En treningsform hvor de danser seg kjempeglade og slanke. De hadde vel et ganske miserabelt liv før de begynte med zumba, hvis vi tolker før og etter bildene rett. (Og du må bare beklage om det viser seg at de ikke viser noen før og etter bilder på de skumle zumba-reklameme, men da tar jeg opp det også sånn generelt - før og etter bilder er som død og levende, lykkelig og forbannet, etc.. store kontraster).
På før-bildene er de gjerne småfeite og lubne. Folk smiler ikke i det hele tatt. Men etter å ha danset seg glad og tynn, da er verden helt fantastisk. Det vises på etter-bildene. Verden er god, og de har grunn til å smile igjen. Prøver de å vise at du stort sett er ulykkelig om du er litt smålubben, og at du derfor bør begynne med zumba, for da blir du glad? Selvsagt. Ekle reklame.

Utenom å ikke helt forstå en reklame, så har jeg det greit. Jeg var på et lite mini-LAN i helgen, og storkoste meg. Satt urørlig i mange timer, nistirret på en skjerm mens jeg trykket på mange forskjellige steder, styrte en karakter og prøvde å skyte folk. Det er litt fint i blant og nesten gi opp alt utenom sitt eget lille vedlikehold som innebærer å gå på do i blant, få i seg litt fast føde en gang i blant, masse underholdning ved hjelp av spilling, og et par timers søvn. Jeg ser også frem til å ha litt ferie, der planene som alltid er få og friheten ganske stor. Utfallet blir nok hva jeg vanligvis gjør, bare i en oppgradert dose. Herregud for et liv jeg lever. ^^

Enkle avsnitt fungerer.

Tue, 15 Feb 2011 14:13:11 GMT

Jeg har funnet ut at det er mye enklere å like at en tilfeldig person skal spille på valentinsdagen, enn ellers. Det var valentinsdagen i går, og facebook ble spammet av folk som åpent skrev at de driter maks faen i at det er valentinsdagen. Likevel tok de bryet med å skrive det på fjesbok. Enkelte skrev også at de skulle svette og spille et eller annet. Det var blant de mer populære statusene til folk. Det, eller å si at en selv er awesome, og at de derfor ikke trenger noen date.

I helgen som var, typ 11 - 13 hadde jeg besøk av min venn Gunnar. Det var en hyggelig tid. Etter at jeg har skrevet ferdig avsnittet om vår helg, så skal jeg legge med et bildet under det som viser hvor hyggelig vi hadde det.
Jeg og Gunnar så på Uti Vår Hage mens vi stadig kommenterte hvor flott og hyggelig det var. Av og til brukte vi ordet fantastisk. Vi var også ute på lørdagen, hvor jeg sov litt i et skap, og Gunnar ble truet med å bli skallet ned av en fyr, for så å ville koke spaghetti i en vannkoker med samme fyren et par øyeblikk senere. Jeg vil også nevne at vi hadde egg til frokost på søndag. Gunnar, når du leser dette - det var en bra helg.
Og - se hvor hyggelig vi hadde det.

Jeg merker også at jeg begynner å bli mektig lei av snøen. Jeg klager nå, her, på at det er veldig masse snø. Jeg synes at snøen kan gi blanke flossenmeier i å komme ned mer. Hadde det vært noen måte i å få den bort på. Stirre på snøen. Kjefte den bort. Det hadde gjort seg. Stirre på snøen mens en kjefter. Men helsike, det er så mye. Ekle snø. Jeg vurderte å klage på snøen i forrige innlegg, men jeg tenkte at det ville være litt bortskjemt og forvente at snøen skulle begynne å løpe bort, mens det var tidlig i februar. Men nå.. Midt i februar, da tar jeg motet til meg og skriver på internett - jeg er pokker så lei av snøen, jeg vil ha den bort, gi meg vår. Sol, blomster, grønne trær, slutt på stillongs, begynnelse på varmere tider, muligheter til å kunne gå ut en gang i blant uten å fordømme både vær og omgivelser.

Gi meg.

Jeg hilste også på en mann i dag. Han smilte på en veldig hyggelig måte mens han gikk nedover mot Evje. Jeg gikk fra Evje, på vei hjemover. Han var godt innepakket i en sort og småtykk jakke, med et skjerf som dekket både hals og litt av munnen, og så hadde han på seg en strikkelue med en dusk på toppen. Han smilte veldig og sa "Hei" høyt nok til at jeg hørte det, selv om jeg hørte på introen til Scooter sin sang "The Night". Jeg sa hei tilbake, og tenkte at han hadde et veldig hyggelig smil. Det virket oppriktig. Ålreite mann som smilte til meg mens vi begge trosset det forbanna været og skulle til hver sin plass.

Og hvis du tilfeldigvis, bare sånn ut av det blå, lurer på om jeg har det dårlig, så kan jeg skrive her at jeg ikke har det dårlig. Jeg har det ålreit. Snille menn smiler til meg, jeg forhåndsbestilte onlinespillet RIFT på søndag, jeg konsumerer Cola hver dag og har begynt å se på Dexter. I tillegg gleder jeg meg til å få en liten ferie om halvannen uke, vinterferie.. Ah.

Her er tre tilfeldige og artige videoer.

Forbanna absurd og morsomt. Ekstra bra når en har sovet lite.

En finne som prøver å snakke svensk.. Nuff said.

Katter eier, alltid, uansett.

Kunnskap?

Mon, 07 Feb 2011 22:49:05 GMT

Jeg bør kanskje få en følelse i meg som sier at "Du.. Du har brukt for mye tid på film du." når jeg, etter å ha sett på tilfeldige navn på rulleteksen etter en film, ser et navn som jeg kjenner til. Personen hadde tydeligvis jobber med de visuelle effektene på filmen, som "Computer Graphics Supervisor". Hvem skal egentlig vite om det? Jeg endte opp med å tenke til meg selv et par filmer som han har medvirket i.

Filmen jeg hadde sett var Forrest Gump. En helt fantastisk film som er både hyggelig, episk og innspirerende. Forrest lever livet ganske enkelt, og griper sjanser når de dukker opp for han. Blir både krigshelt, nasjonalhelt, millionær ved rekefangst og mediekjent ved å gjøre noe så enkelt som å ta seg en løpetur. Filmen, blant masse annet, får meg til å stoppe innom tanken på hva jeg skal gjøre videre. Hva vil jeg gjøre videre, så snart som til høsten, faktisk. Hva ender jeg opp med å gjøre om fem år?

Det er plagsomt å ikke vite hva jeg ønsker å studere. I flere år har jeg prøvd å tenke frem til noe, men jeg har ikke blitt særlig enig med meg selv. Det kan hende at jeg har en tanke som holder igjen, eller et dillemma. Av noen hører jeg "Jobb med noe du liker å holde på med.". Andre sier at en skal holde jobb og fritid adskilt.
Herre, hva skriver jeg? Jeg bør åpenbart studere og arbeide med noe som interesserer meg. Mange sier at om en studerer noe en ikke har motivasjon og/eller interesse for, er det bare å glemme både bachelorgraden og mastergraden. Problemet mitt er at jeg ikke helt blir enig om hva jeg kunne tenke å studere. Det er håpløst.

Hm. Nå ble jeg plutselig tom for hva jeg skulle skrive. Jeg begynte å tenke på hva jeg skal bli.
Kan meddele at jeg ikke ble klokere av å tenke i fem minutter mens jeg hørte på nostalgisk musikk fra The Sims 1.

Men jeg har lyst til å studere. Jeg vil oppleve studietiden, som jeg hører skal være en av de bedre tidene i livet. Jeg hører også av en kamerat at jeg allerede er godt tilpasset studielivet mtp kosthold. Win.
Jeg har lyst til å oppleve noe annet enn å være stuck her på Evje. Jeg har lyst til å reise. Jeg har lyst til å lære ting. Jeg har lyst til at staten skal ha en slags loddtrekning som ikke gir noe profitt, der de hver måned trekker ut ti tilfeldige personer som får 10 000 kroner til å reise for, og at de pengene kun skal gå til reising og ingenting annet. Folk har godt av å reise.

Helsikes hva-pokker-skal-jeg-bli-tanker. Jeg bør ta meg en dag snart der jeg snakker med meg selv og snakker med andre folk om det. Jeg vil nødig gjenoppleve situasjonen jeg kom i forrige år når jeg skulle søke på skole. Da hadde jeg to timer på å bestemme meg for hva jeg skulle studere. To minutter før fristen gikk ut, skulle jeg sende inn søknaden med alle de forskjellige skolene og linjene, men fikk beskjed at siden hadde gått ut på grunn av tidsfrist. Verden raste sammen i femten sekunder, før jeg tenkte at de ikke kunne være så strenge på frister om det gjaldt et par minutter. Jeg fikk levert søknaden da klokken var 00:00, og jeg husker enda hvor fort hjertet mitt dunket når det stod at det var levert. Det var grusomt.

Jeg vil ikke gjøre det igjen. Jeg vil studere. Hva faen vil jeg studere?

To ukers notis.

Wed, 02 Feb 2011 19:51:52 GMT

17.jan.2011: Jeg var stolt over å ha publisert et innlegg på bloggen før jeg la meg, etter å ha gått så lenge uten å skrive. Jeg så også en film med Øyvind, og jeg husker at han snakket om snøscootere. Jeg nikket og smilte med mens han pratet.

18.jan.2011: Tirsdag. Jeg garanterer meg selv at jeg i løpet av et eller annet tidspunkt på dagen snakket fint om tirsdager. Det var også en gledelig dag siden jeg da fikk til å sende sanger til Kine-Erica på msn, blant annet fantastisk musikk fra Fullmetal Alchemist Brotherhood.

19.jan.2011: Jeg pratet med min geniale venn Eivind på msn om nerder, og vi fant ut av det var en bra rase. Vi fant også ut av folk bør lære seg å sette pris på små ting, også i samtaler. Dagens ord i vår samtale var "Epp", ut av en skrivefeil når jeg skulle skrive "Episk", med to p'r, for så å dele opp ordet. Epp.

20.jan. 2011: Eli introduserte meg til en genial side på internett som oversetter det du skriver til et språk, og så oversetter det tilbake til språket du skrev på. Setninger blir fantastisk tullete, og enkelte mister sin opprinnelige mening. Den dagen ville jeg gifte meg med den siden. Jeg skal gi deg et eksempel:

"Cola er en fantastisk drikke, selv om væsken i utgangspunktet er grønn. "

...20 translations later we get:

"Sirup er gøy, men kaldt er vanligvis grønn."

21.jan.2011: Det kan godt hende at jeg spilte den dagen. Eller så spilte jeg en av de forrige dagene jeg just har skrevet om. Samme kan det være, nå har jeg hvert fall nevnt at jeg spilte i en av de dagene, og det var så gøy at det er verdt å nevne. Dag Martin og Jørgen + skype + Battlefield Bad Company 2 er en god ting.

22.jan.2011: Jeg fant ut nå, mens jeg skriver, at jeg kan umulig ha spilt den 21. 21 er en fredag, og den fredagen reiste jeg på besøk til Lundheim. Men jeg reddet meg litt inn med å skrive at jeg kanskje spilte en av de forrige nevnte dagene. Nå er det 22. Lørdag. Vært på Lundheim en dag og truffet ålreite folk. Chillet ellers, og hadde hamburger to ganger den dagen. Herlig.

23.jan.2011: Sov lenge. Sa farvel til bra folk. Tog toget, og forgudet følelsen av å slappe av på et tog mens jeg leste i en bok. Traff på Evind mens jeg ventet på bussen, og vi spiste en pizza på en restaurant. Hyggelig avslutning på en bra helg.

24.jan.2011: Jeg kan ikke huske hva jeg gjorde den dagen, annet enn å tenke litt på at det allerede er en hel måned siden julaften 2010. Jo - jeg pratet med Trond på skype. Fantastisk hyggelig.

25.jan.2011: Atter en av de prissatte tirsdagene. Den dagen fant jeg og Gunnar ut en dato som han skal besøke meg på. Det blir en ganske ålreit helg. Jeg og Evind pratet om hvor himmelsk både Ringenes Herre og musikken i filmene er.

26.jan.2011: Jeg spilte Fallout: New Vegas igjen, og ble forelsket på ny. Jeg delte det med verden, og den likte det tydeligvis. Sjarmerende og hyggelig.

27.jan.2011: Hardt nederlag. Gjenstanden som gjør det mulig for meg å spille hva jeg ble nyforelsket i, ble tatt fra meg for en dag, og plassert i en gymsal som jeg skulle linke på. Dagen gikk til å se mye på serier, og slappe masse av. Følte vel at det var lenge siden jeg hadde slappet av.

28.jan.2011: Sove lenge, jobbe litt og så reise på LAN. La fort et hat for høytalerne som crewet hadde, og fortstod at folk fra Songdalen har en rar tanke om LAN. Det var cirka 10 konsoller, og minst 5 store 40" der.
Min venn Per Ånund startet en samtale på msn, etter å ikke ha snakket med meg der på 10 dager, med å si: "Leif-Reidar!". Min respons var å kalle han Job.

29.jan.2011: La et hat for enda litt mer. Hatet småfolk som skriker når en skal sove, og hater følelsen av at det ikke vil hjelpe noenting å reagere på det, fordi det nettopp var hissig reaksjon som de ønsket å få. Slappet ellers av på et greit nok LAN.

30.jan.2011: Forgudet både sofaer, godstoler og sengen min. Alt det myke var den dagen velkommen i min verden etter å ha sovet på kjipe matter i to dager. I tillegg misunnet jeg Kine-Erica veldig, veldig mye for å ha sett Løvenes Konge på kino. Pokker ta, øyeblikkene i filmen! Når de løfter Simba opp fra Løveklippen for første gang. Når Simba treffer Mufasa i skyene. Og når Simba blir jaget i kløften av gnuene, mens Mufasa prøver å hente han, og Scar går over på kanten og skuer nøye med på hva som skjer, mens "Oooo-eee-oooo-la" musikken er på i bakgrunnen. (-->Denne<-- på rundt 1:11) Ooog, når Simba har lagt seg ned på tuppen av en klippe etter å ha snakket om stjerner med Timon og Pumba, og musikken er så fin mens vinden filmer støvet etter Simba sitt nedslag i bakken! Helsike, den filmen er fantastisk, jeg hadde gjort mye for å få kino-opplevelsen av den.

31.jan.2011: Mandag. Det var en svært hyggelig dag. Gjermund er hjemme på permisjon, og jeg hengte med han hele dagen etter at jeg var ferdig på jobb. Vi dedikerte dagen til å spille Sims og se på Big Bang Theory. Så gikk det også opp for oss da klokken var rett over tolv at det allerede hadde gått en måned av år 2011. Absurd.

01.feb.2011: Jeg hadde enda en kort dag på jobb, og enda en hyggelig dag med Gjermund.

02.feb.2011: Det er idag. Jeg har hatt en helt ålreit dag. Slappet av. Vært litt rutinepreget, men ikke følt meg noe ille av den grunn. Litt av det er vel på grunn av det jeg får deg til å lese akkurat nå - jeg skriver.

Det er fantastisk å skrive igjen. Jeg får kommentarer av folk som sier at de er imponert over skrivingen min, og at det er utrolig gøy å lese på bloggen min. Og likevel skriver jeg ikke. Tåpelig.
Gje meg sumar! Gje meg sol, fri og noe mer å skrive om. Jeg bør snart gå over til fantasi og ikke rutinemessig virkelighet.

155

Mon, 17 Jan 2011 00:58:53 GMT

Dette er mitt innlegg nummer 155. Helt siden jeg opprettet en egen blogg, den 23. juli 2009, så har jeg skrevet 154 innlegg, noen som kunne være så lange at de fyller over seks sider i Microsoft Word, og andre innlegg så korte at de ble rett over en halv side. Før kunne jeg skrive mellom 8 - 13 lengre innlegg i måneden. De siste månedene har jeg ikke publisert noe særlig, det har blitt fire til fem innlegg i måneden. Og likevel sitter jeg nå med en trang til å skrive, men jeg har et slags problem med å formulere meg. Eller så har jeg en såpass lite varierende hverdag som gjør at hodet mitt sier "Nei, det er ikke verdt å skrive om det. Ta deg sammen, spis skiven med prim som du har foran deg. Skriv når du har noe bedre å komme med."

Jeg antar at jeg kunne skrive lettere før, fordi jeg opplevde mer. Herregud, det er åpenbart. Det ér grunnen. Jeg gikk på folkehøgskole, jeg opplevde masse. Jeg sløvet rundt på sommeren og fikk for meg et og annet i hodet som var verdt å skrive om. Nå er jeg stuck i en rutine, som jeg, for sikkert sjette gang, nevner her. Jeg sitter oppe til hva mange karakteriserer som sent når en skal på jobb, jeg sover, står opp, smører meg niste, ser på God Morgen Norge i maks et kvarter, reiser ned til skolen, jobber og reiser så hjem igjen. Det første jeg gjør er å trykke på en knapp på toppen av PC'n, og setter meg på Mark. PC'n, en film i ny og nè, besøk en gang i blant eller noen oppgaver i huset blir mine gjøremål frem til jeg legger meg på tidspunktet flere vil definere som "for sent".

For at du ikke skal få en absurd forestiling om at jeg alltid har en person ved navnet Mark som jeg setter meg på når jeg kommer hjem fra jobb, så er Mark navnet på kontorstolen min som jeg fikk til jul. Likevel vil jeg si at det er en morsom tanke å se for seg at jeg setter meg på en tilfeldig person som heter Mark hver gang jeg kommer hjem. Både Mark og jeg har et nøytralt blikk. Han sitter klar, på tilfeldige steder i huset. En av gledene, som jeg selvsagt ikke uttrykker i ansiktet, er å finne han. Og når jeg finner han, løfter han armene opp i været, uten å smile og uten å vise glede i ansiktet, men kun for å symbolisere "Gratulerer, du fant meg. Nå, sitt på meg."
Så sitter jeg på han i fem sekunder, reiser meg og fortsetter med mine daglige gjøremål.

Jeg stuck av rutine, og jeg føler en slags trang til å reise. Reise et eller annet sted, oppleve noe nytt. Jeg gleder meg til sommeren. Jeg har en følelse på at vinteren er en av grunnene til at min rutine ikke blir ødelagt av noe særlig. Det er mye snø ute, noe som egentlig bør være en god grunn til å ake. Jeg har ikke fått akt denne vinteren, det er nesten en synd. Men det er mye snø ute, noe som gjør at det er et ork å ta seg en gåtur. På sommeren er det fullt mulig å ta seg en gåtur et sted. Da er det ikke noe snø som gjør ferden tung og irriterende.
Det er egentlig rart hvor mye en gåtur kan hjelpe. En tilfeldig gåtur et sted kan ende med at jeg treffer en person, som tilfeldigvis drar meg med et annet sted. På det stedet kan det skje noe som jeg og den andre personen blir med på. En ny og rar kveld kan bli til bare fordi jeg tilfledigvis tok meg en gåtur.

Jepp, sommern kommer til å bli fin. Da garanterer jeg meg selv at jeg en gang i blant kommer ut av rutinen som består av elektronikk. Jeg elsker det, det er ikke det motsatte jeg prøver å si. Men tidvis kan det bli for mye, jeg føler nesten ikke for å gjøre noe særlig lenger, og i stedet ender jeg opp med å sitte på internett og kaster bort tiden på å kikke på bilder, lese gamle ting jeg har lest før og se småklipp som jeg vet er artige. Fuck det.

Og til opplysning - det var godt å kunne skrive litt igjen. Jeg bør gjøre det oftere, kanskje til og med begynne å skrive oppdiktede historier og publisere de her. Akkurat nå bør jeg publisere dette innlegget også, og dra meg selv motvillig til sengen for å prøve å telle sauer og misse samtlige.

Helg og bursdag og sånt.

Sat, 08 Jan 2011 02:05:38 GMT

Mamma har bursdag. Det er egentlig en hyggelig setning å starte innlegget med. Min snille mor har bursdag i dag. Hun blir sikkert helt rørt og gir meg en ekstra kakebit eller noe når hun leser dette.

Det er helg nå. Den aller første helgen i 2011, og den føles veldig fortjent. Jeg så mørkt på hele livet kvelden før jeg startet på jobb på mandag - julen var nærmest ute av huset, ferien var slutt, folk skulle reise tilbake til militæret igjen for å leke teite og døgnrytmen måtte skrus tilbake. Det var grusomt. En absurd kveldsdeperisjon hvor gjørelysten var på 3%. Eller 8%. Husker ikke.

Jeg kom meg gjennom uka, og allerede etter første dagen kjente jeg litt at det var noe godt å være tilbake på jobb igjen. Ikke at jeg har gått hjemme i hele ferien og gledet meg til å begynne igjen, men det var ålreit. Jeg kunne hatt mange verre og kjipere plasser å måtte gå til enn en fire minutters gåtur for å jobbe på en skole. Det fine med å ha jobb og sånt er at en setter skremmende mye mer pris på konseptet med helg. En mulig fin og fremtidig ordning på skolen kan begynne å gi meg en snill forsmak på helg også, noe som er en gledelig tanke.

Helg. Ordet er så hyggelig som det er kort sammensatt. (wtf?). Fritid, tid til å gjøre det en har lyst til å gjøre.

Det gikk nå opp for meg at det kun er natt til lørdag. Herregud. Det var jo genialt!

Helg. Fortsatt like fantastisk, eller spesielt fantastisk siden jeg nå lot det gå opp et lys for meg om at det kun var natt til lørdag. Tid til å gjøre hva en vil, og det er nøyaktig hva jeg har stilt meg inn på. Kroppen min har sagt, allerede før helgen begynte, så sa den til meg - du skal kose deg i helgen. "Gjøre masse, men likevel lite. Du skal spille masse, kose deg med et par bra folk, se en film eller to, gjøre lite aktivitet og ellers føle deg veldig lykkelig. "
Jeg har startet godt på helgen allerede. Var litt med folk i dag, og har ellers spilt masse. Og jeg tenkte sikkert å spille i en time eller to til før jeg med 67% tilstedeværelse finner veien inn til sengen min. Eller så ser jeg litt på serier. Fantastisk.

Det er gøy å gjøre hva kroppen og hjernen sier at du skal gjøre. Ødelegge seg selv med å innta mer usunn mat enn sunn. Det fikk meg til å tenke at jeg da har det gøy ganske ofte. Uhm, og ellers være inaktiv og bruke mye tid foran objektet en liker. Mhm, det høres ut som noe jeg gjør ganske ofte, men bare følelsen av at en har jobbet hele uken og dermed nå har helg, det gjør at gjøremålene virker mer fortjent.

Helg er snill sånn sett, det gjør øyeblikk litt bedre. I tillegg sier yr at det kommer til å snø i hele morgen, noe det faktisk allerede har begynt å gjøre (Jepp, jeg reiste meg og så ut), så jeg er nesten dømt til å ha et liv inne denne lørdagen. Jeg klager ikke. Akkurat nå er det fantastisk.
Jeg sier som søstra mi ogfte skriver på fjesbokstatusene sine - livet er herlig!
Det er egentlig det nå.

Vil også avslutte innlegget med noe fantastisk absurd som hendte meg med i dag når jeg spilte The Sims 3. Simmen min døde. Måten han døde på? Han ble drept av en meteor som landet på han og teltet hans, samt to andre tilfeldige utforskere, mens han var på ferie i Kina. Fantastisk.

2011.

Tue, 04 Jan 2011 20:32:02 GMT

Første innlegg i år to tusen og elleve, og derfor gir jeg tittelen et slik orginalt navn. Jeg tenkte å gjøre dette til et glad-innlegg. Ikke fordi det er første innlegg i 2011, ikke fordi jeg hører på en fin sang akkurat nå, og ikke fordi det står en påbegynt Colaboks foran meg, selv om det er en ting å bli glad av.
Dette blir et glad-innlegg fordi jeg var glad i natt. Jeg hadde egentlig tenkt å se på litt anime før jeg la meg, men endte i stedet opp med å se på glade og morsomme filmer på jutub. La meg med en god følelse, og det slo meg at jeg bør dedikere et innlegg til de hyggelige videoene, slik at de blir delt og spredt og nytt og sett av andre. Noen har jeg kanskje lagt ut før, andre har jeg ikke. Eller så har jeg ikke lagt ut noen av de i det hele tatt før, det orker jeg ikke å prøve å huske om jeg har gjort. Greit.

Fantastisk reaksjon!

Det som begynner på 0:10 er latterlig bra!

Ellers har jeg hatt en ålreit juleferie. Til jul fikk jeg blant annet 3000 kroner, et par gavekort, stativ til kamera og et sjakkbrett. Jeg fikk feiret nyttår med bra folk, og jeg traff andre bra folk i romjulen, etter å ha sittet mye på buss, blant annet på en "krydderbuss" ned til Kristiansand, og en buss hvor jeg fikk folk trøkker inn mot meg hele tiden fordi jeg satt rett med dodøren, og de måtte selvsagt lukke den når de stod foran døren, og ikke gå to skritt foran og snu seg. For mye arbeid, sikkert. Alt i alt - jeg har overlevd julen, og savner den litt allerede.

Men ja, kos deg videre. Nyt filmene.

God jul.

Thu, 23 Dec 2010 14:28:44 GMT

23. desember. Lille julaften. Kvelden før kvelden. Dagen der noen er hos familie og spiser julegrøt og håper på å få mandelen i grøten. Dagen der enkelte elsker å se på Flåklypa Grand Prix på TV2 (19:15) og der andre ignorerer TV'n, Med unntak av Grevinnen og Hovmesteren på NRK1 rundt klokka ni i kvelden. Nesten hele 7 av 10 nordmenn ser på at stakkars James snubler hver eneste gang i hodet. At han aldri lærer.

Og i morgen er det julaften. Herre. Det har gått skremmende fort. For en uke siden, som virkelig føles som to dager siden, satt jeg og tenkte at "Hey, det er en uke til julaften i morgen!". Nå er det julaften i morgen. Tenk på setningen. I morgen. Julaften.
Sølvguttene synger julen inn, Knut Risan sin fantastiske dubbing til "Tre Nøtter til Askepot", Timmy Gresshoppe starter Disney-kavalkaden rett før klokken to på NRK1 og Sonja vil atter en gang synge til Julestjernen. Maten vil smake utrolig godt, med familien rundt deg, og gaver deles ut på kvelden.

Her er et par julesanger som du kan høre på, det er bare å trykke på navnet til sangen! :D
Bing Crosby - Winder Wonderland
Bing Crosby - Frosty the Snowman
Bing Crosby - It's Beginning To Look A Lot Like Christmas
Dean Martin - Silver Bells
Dean Martin - Let it snow
Andy Williams - It's the most wonderful time of the year
Josh Gorban - Believe
Chris Rea - Driving home for christmas
When you wish upon a star
Sinead O'Connor - Silent Night
Polar Express - When christmas comes to town

Jah, det er så uendelig mange fine sanger rundt juletider. Det var bare en del av de..

Jeg har ikke noe mer å ønske med dette innlegget, enn å ønske deg en ekstremt god jul.
I morgen er det julaften. Igjen, tenk på det.

Kos deg.

God jul! :D

Innestengt.

Wed, 22 Dec 2010 04:07:48 GMT

Det å bli innestengt i et relativt varmt rom akkurat nå høres ikke ut som en dum idé. Eller å bli stengt inne i et varmt og hyggelig hus som lukter granbar og jul og god, hjemmelaget mat. Inne på et rom hvor en snill datamaskin er på, og tilgjengelig for hva enn jeg ønsker å bruke den til. Jeg har jo ferie nå, og ifølge yr.no så vil været fortsatt være forbanna kaldt. Jeg kom hjem for en halvtime siden, etter en gåtur på 40 minutter, hjem fra en kamerat. Der har jeg truffet folk og sett på julefilmer, og generelt hatt en hyggelig tid.

Når jeg kom inn fra gåturen for litt over en halvtime siden, så merket jeg at håret mitt hadde fått rim på seg. Alt håret som ikke var dekt av hetten min, var noe hvitt. Kanten på hetta mi var hvit. Ja, til og med mine små og ynkelige "skjeggstubber" på haken hadde fått rim. De ville også være med på leken, så klart. Attpåtil hadde jeg lenge følt av lårene begynte å miste meningen av ordet "følelse" på innersiden, og knærne hadde for lengst begynt å si ifra at det er litt kaldt. Jeg var også nummen i ansiktet når jeg kom inn.. Herregud.

Det er, på en måte, da jeg tenker på de uheldige i militæret, særs noen av kameratene mine som leker seg med våpen og teite opplegg. Løpe rundt i -25 grader, kanskje jogge en tur på 6 kilometer eller løpe rundt på en stor og åpen plass mens en får hørt at det er "nyttig" fordi det er tungt. Jeg er egentlig sjeleglad for at jeg synes det å gå ut en tur fra filmkveld, klokken fire på natten med rim i hår og hette, er en veldig ille tilstand. Å surre rundt i militæret med kommanderende befaler som tydelig elsker makten, i mange, kalde minusgrader, er så skremmende lite fristende.

Siden jeg nå har ferie, og tenker at verden har noe mer å tilby inne enn ute, og siden jeg føler at det føles digg å være varm enn å leke helt ute i kulden, så føler jeg at det å stenge seg inne, og ikke gå ute med mindre det er ganske nødvendig, høres ut som en genial idé. Julen er jo også rundt hjørnet, det er merkelig nok bare to dager igjen.

TO dager igjen til Julaften.