(Ikke les videre hvis du har dårlig tid - jeg klarer ikke blogge kort. Jeg har mye på hjertet.)

"Annenhver student ved norske universiteter og høyskoler sier de får til dels store beløp i pengestøtte hjemmefra til å finansiere studiene" sto det på VG for et par dager sida. Waving the white flag; jeg er en av dem. Heldigvis for meg er jeg så heldig at jeg har ressurssterke foreldre som fungerer som drahjelp i trange perioder - for vår alle studenters "kjære" mor Lånekassen er som kjent sært gnien når det kommer til månedslønna. Nå spør jeg alle voksne i jobb; kunne dere sett for dere at dere kun hadde fått en årslønn på 85 000 kroner for å jobbet 9 til 5 fem-seks dager i uka med minimale ferier? Å være student er også et yrke, det er en krevende jobb. Og jobben vår slutter ikke klokka fem hver dag - den følger oss på kveldene og i helgene som en tung, tordnende regnsky. Vi vier like mange, om ikke flere, timer på jobben vår som dere gjør til deres jobb. Hvorfor skal vi få betalt så ufordragelig mindre?

         "Studentundersøkelsen Synovate har gjort for Postbanken viser at også gjennomsnittsbeløpet på støtten hjemmefra har økt de siste årene" - SELVSAGT stiger støtta hjemmefra når lånesummen fra Lånekassen ikke korresponderer med stigende bo- og levekostnader i samfunnet, tomrommet må jo fylles fra noen. Lånekassen har sida 2005 økt summen med én simpel kotelett (om jeg husker riktig nå). At studenter i og fra et av verdens rikeste land, og dessuten ifølge FN verdens beste land å bo i, lever under fattigdomsgrensa er for meg fullstendig ubegripelig. I valgkampen til våre rødgrønne kjære partier lovet de alle tre grønt gress og grønne skoger så langt øyet kunne se for landets studenter: forlenget studiestøtte fra ti til elleve måneder skulle lovfestes i neste periode. "Hurra!". Det ble som kjent direkte crash and burn - Soria Moria II er et eneste rent kontraktsbrudd - forlenget studiestøtte blir ikke realisert.

"... Gode fellesskapsløsninger, ... rettferdighet." Ja, ikke få meg til å le? 

For det første, er det rart flere og flere lider av diagnosen "politikerforakt"? For det andre, hva med dem uten ressurssterke foreldre som kan hjelpe til? Hva skjedde med like muligheter for alle? For det tredje, dagens studenter har rett og slett ikke muligheten til å være fulltidsstudenter; flere og flere ser seg nødt til å jobbe ved siden av. Frister det virkelig for Jens, Kristin og Liv Signe å overlate alt av indre organer i skalpellhendene til en lege som så vidt fikk kravlet og skrapt seg gjennom studiet sitt på grunn av at fyren/jenta måtte jobbe ved siden av og kan derfor ikke alt som står i legebøkene? ("Yes yes, right. Right leg") Det er vel kanskje derfor mesteparten av dem er trofaste pasienter av Volvat. Hykleri? Nei, ikke snakk om.

Det er direkte trist når neste generasjons ledere og arbeidere blir nedprioritert i et velferdssamfunn som Norge. Hvorfor støtte landets studenter når du kan bevilge mer i arbeidsløshetstrygd? Hadde dette vært en film, hadde vi hatt vårt comeback i lederstillinger over hele landet med makt nok til å ta hevn mot gud og hver mann som, mildt sagt, kødda med oss. Blir jeg en gang politiker, frister det like mye som en tusenkalori-kake frister for et overvektig barn å kunne sitte med makten i min hule hånd om førti år, og ha som eneste ambisjon å rævkjøre eldreomsorgen herfra til h**. Og det kun for at dagens samfunnsformere kunne smakt sin egen medisin. Da hadde jeg sotte svært så fornøyd med et stort glis om kjeften ved Jensemanns sengepost på Ullern Eldrehjem, og sett på at han lå og kavet i en muggen råtten og møllspist seng i en eller annen låve med kun et neonskilt typ Las Vegas som signaliserte at dette ja, dette var et eldrehjem. Gurglende og siklende uten at én eneste hjelpepleier kommer til unnsetning med pappbøtta.

Er dette en spøk? Er dette en slags "manndomsprøve" for dagens unge voksne? Blir vi robbet for alle lukrative og banalt tilfredsstillende goder kun for å bevise at vi er sterke nok til å klamre oss fast, og se toget til endestasjonen? Vel, da er det til å spy av, jeg ler ikke.

Uten å være selvopptatt, akkurat nå snakker jeg av erfaring; det går hardest utover norske studenter i utlandet. Vi får minimalt av statskassa, for oppå den sitter Jens med både kniver og gevær, fit for fight, en slags moderne versjon av Kerberos. Vi har fått pluss minus 90 000 dette semesteret, men med et studie som koster 50 000 halvåret, trengs det ikke akkurat en matematiker til for å skjønne at vi har ikke akkurat har like mye på konto som sjeiken i Dubai. Etter husdepositum og bil er i boks er det ikke store slanten igjen. Den lille håndfullen med kronestykker som gjenstår er i tillegg inkludert reisestipendet vårt beregnet til to tur/retur-turer i året. Det er en skam. Om mamma og pappa vil se meg, tror jeg de må se seg nødt til å spandere den flybilletten.

         Jeg kan se for meg et motargument her, og det er vel at utifra bildene som ligger her på bloggen så bor vi tre jentene rimelig flott. Ja, vi bor bedre enn aboriginern i gata. Men skal ikke vi få lov til å bo som folk? Skal vi måtte bo i skur og leve på smuler og fiskeskjelett fra søppelkassene for å få folk flest til å forstå at vi har dårlig råd og trenger hjelp? Jeg gjør det jeg kan; jeg leter i butikkhyllene etter butikkens beste pris på alt fra gulrøtter til brød, jeg prøver å kjøre så miljøvennlig som mulig for å spare bensin og jeg har nedprioritert juicen til fordel for det australske klorvannet fra springen. Men er det én ting jeg nekter å nedprioritere, er det maten og næringen min. Bitch please, jeg er student - vil du jeg skal lære, må du la meg få spise. Hører du, Jens?

         Hadde det vært opp til meg skulle et velfungerende samfunn behandlet sine studenter - de som en dag skal styre landet - som konger og dronninger. Det er VI som er fremtidens Norge. La oss få gjøre jobben vår, nemlig å forberede oss til nettopp den tunge jobben som ligger foran oss. 

Der har du meg.

Med vennlig lusehilsen, 

Ina, den fattige kirkerotta.

(Med studiehjelp fra mamma-san og pappa-san).