"Dr. Bailey" var visst på ferie i Antigua ;)

"Er du hvit - er du rik"

Hovedstaden på denne øya heter St. John's og på øya bor det omkring 70 000 mennesker. Det jeg husker best herifra, er egentlig guiden som jobbet som lærer, men tok på seg slike turer for å tjene litt ekstra penger. Hun var full av energi og fortalte at hun stadig vekk var på jakt etter mannfolk. Dama minte meg om Dr. Bailey i Grey's  Anatomy, bare i en litt mer sprudlende versjon. Hun bante seg i vei og flørtet med sine kollegaer. Det var ikke måte på hvor mye energi hun hadde.

Jeg husker ikke så mye av det hun fortalte om øya (jeg tror jeg var litt trøtt den dagen), men husker at hun fortalte om legestudenter. At det for eksempel er flere fra Amerika som kommer dit og studerer medisin. Hun spøkte med at de dro lengst mulig vekk fra foreldra for å kunne feste og studere litt på deltid.

Vi så også huset hvor dronning Margrethe (eller noe slikt) fra England hadde vært på bryllupsreise. Og vi så også et bryllupsfølge, og det var skikkelig kule dresser mannfolka hadde!

Hovednæringa er turisme. Noe jeg også husker, er at guiden brukte ordet "hvite", i stedet for å si "rike". Det er synd at det skal være slik, men det er sannheten. Befolkningen er stort sett helt mørke mennesker, og er du hvit - da er du rik.

Søt familie!

Ikke fullt så søt politidame...

En dame på sin store dag (ikke mistolk meg nå).

Jeg håper hun ikke angrer på dette her...

Jeg synes denne dressen, og fyren for såvidt, var kjempestilig. Dårlig smak vil noen si, vel, UENIG!

Kan ikke si jeg helt likte brudepikekjolene... For en gyselig farge.

Liten "giftshop" ute i ødemarka.Tenk å sitte der og titte hele dagen...

Slike hatter så jeg overalt - lurer på hvor lenge han har spart alt håret som er inni hatten.. Hmm.

Dette bildet er nok favoritten min fra Antigua ;P

Jeg har veldig sansen for kontraster ;)

Bare vanlige, uheldige folk som skulle gå forbi meg. Jeg håper de ikke de tok skade av det.

Dette er nok en kjendis i forkledning som selger. Derfor måtte jeg ta en papparazzievri.

Dette bildet passer egentlig ikke inn. For det første er det en hvit person og for det andre så ser hun rett i kamera, som en eller annen dum turist.  Men bygninga bak var litt spesiell da.

Peace out and take care.

Ina!

Sunniva fikk spille på karibisk tromme - inne i et lite skur! ;P

Når man opplever og ser mye, blir det vanskelig å huske alt!

Jeg tror dette er øya jeg i ettertid har minst inntrykk av, for jeg husker ikke så mye fra den! Det var på en måte ikke noe som skilte seg ut fra alt det andre jeg hadde sett. Selgerne var litt mer pågående og husene var de samme. Det var ei frodig øy, grønne trær overalt. Om jeg ikke tar helt feil, så fortalte guiden at det var gratis utdanning, noe som skilte seg ut fra de andre øyene. Og jeg fikk også med meg at St. Lucia har den høyeste andelen av nobelprisevinnere i forhold til antall mennesker som bor der (der bor ca. 170 000 mennesker).  Det var en som fikk økonomiprisen og en annen litteraturprisen.

Det var på denne øya jeg fikk mitt første møte med "karibisk tromme" eller "Steel drum" som det også kalles. Et merkelig fenomen. Det ser ut som en ganske hul kakeform. Og fra denne her kan man få flere toner. Det var i grunn ganske fin musikk - jeg skulle gjerne vist dere filmen jeg tok av mannen som sto inne i et lite skur og spilte til oss, ganske kult egentlig ;)

Peace out!

Disse danset på havna.

Andre juledag var vi kommet til Santo Dominico, som er hovedstaden i Den dominikanske republikk. Også her fikk vi en guidet tur omkring på øya, og hodet ble fylt med nye fakta. Guiden innrømmet at han fortsatt var litt beruset, det hadde jo vært julefeiring for han kvelden før. Han sa dette: Well, we drink and then we drink some more. Haha, jeg hadde litt sansen for denne fyren.

Byen ble grunnlagt av broren til Christoffer Colobus, Bartolomeo Colombus i 1496. Byen er den eldste europeiske byen i Amerika. Haiti (som er landet på samme øya, men på motsatt side), innvaderte landet i 1822, men løsrev seg i 1844.

Guiden gjorde et stort poeng ut av at britene hadde kommet til øya, men ikke klart å overta. Derfor snakker de spansk i stedet for engelsk. Han fortalte også en lang historie om hvor uenige de er i hvor Colombus er gravlagt. Spanjolene mener han er gravlagt hos dem, mens dominikanerne mener at alle andre bevis tilsir at han er gravlagt på øya deres. Noe også nyere forskere mener å kunne bevise.

Dere kan lese mer om dette her.

Guiden fortalte også om papirløse asiatiske som bor i landet. Han sa at det var helt nytteløst, han mente at politikerne ikke gjorde nok. Landet har hovedsakelig hatt diktatur. Vi fikk se hvor presidenten bor, et svært palass som er godt voktet.

Da vi var utenfor palasset, filmet jeg det. Jeg følte hele tiden at jeg ble "beskuet", men man kan jo ikke bli helt paranoid heller. Men på filmen ser jeg i ettertid at jeg hadde helt rett.  Jeg ble faktisk nøye studert :P Da vi gikk tilbake til bussen, var det flere av vaktene der som vinket og smilte :P Haha, jaja, gøy var jo det ;)

Det var på Den dominikanske republikk jeg og Sunniva fikk "Karibie - smykke" av pappa. Han kjøpte smykke til Sunniva, men hadde ikke nok amerikanske dollar til å betale mitt også. Så butikksjefen fulgte meg og Gunnhild langt avgårde bakom hovedgata for å finne en minibank. Men der fikk jeg bare ta ut lokale penger og bare et minimumsbeløp som var mye større enn hva jeg trengte. Og tiden gikk jo, vi hadde bare 20 minutter til rådighet. For å fortelle dette kort, så endte det med at butikksjefen var med tilbake til cruiset for å få penger med pappa som han hadde på lugaren. Jeg synes det var litt flaut, jeg følte meg skikkelig bortskjemt! Men det virket ikke som de hadde så mye å gjøre, det var jo dagen etter deres julefeiring. Og stenen som er i smykket finnes bare på denne øya, så det er et veldig spesielt smykke. Jeg har brukt det nesten hver dag siden ;)

Disse bildene er det Gunnhild som har tatt, jeg filmet masse tull denne dagen :P

Meg (til høyre) i monolog med vakta. Han bare nikket og sa ja han ;)

Kanskje er det presidenten som kommer her? Vakta hadde i hvertfall fin... kremt, fint våpen.

Presidentpalasset i Den dominikanske republikk.

Coca Colatreet måtte jo seff pyntes ;)

Peace out! ;)

Jeg kan vel trygt si at julaften ble litt annerledes i år.

Den ble tilbrakt på Jamaica. Før jeg dro, sa folk at "det blir vel litt rart å feire jul i utlandet". Vel, det synes ikke jeg. Julebudskapet i Norge har mistet sin sjarm alikevel, det er hvem man feirer med som har betydning, ikke hvor man er. (Men såklart, ikke like lett å komme i julestemnig uten hvit snø). Og denne jula skulle jeg feire med pappa og dem, og da dro vi like gjerne til Jamaica! (Men den offisielle feiringen ble 1. juledag, britisk stil).

Vi fikk en guidet tur til to herskapshus, hvor det i det ene huset hadde bodd en kvinne som hadde drept flere av sine ektefeller. Vi fikk på veien dit innføring i kulturen på Jamaica, som virker veldig avslappende. Mottoet til øya er "det finnes ikke problem, bare situasjoner". Holdningen er at ting løser seg, selv om det ikke virker sånn der og da. Dette er noe jeg skal prøve å huske på nå når jeg er tilbake i Norge. Hverdagsproblemene her er ofte ubetydelige om vi skal sammenlikne med andre land, men likevel kan mennesker med større problemer være flinkere til å tenke positivt enn oss nordmenn. Det er merkelig med det.

Et av herskapshusene vi besøkte på Jamaica.

På Jamaica bor det 2,8 millioner mennesker og øya er den tredje største i Karibien etter Cuba og Hispaniola. Hovedstaden heter Kingston og det er også den største byen. Øya var britisk koloni fra 1665 til 1962, og det er derfor hovedspråket er engelsk. Men når de på øya snakker seg imellom, og ikke til oss turister, bruker de utrolig mye slang som er umulig å forstå. Denne formen for engelsk blir kalt for "patwah" (patois). Guiden prøvde å lære oss noe av det, men jeg kan dessverre ikke huske så mye, men "Ya nuh see it" betyr "du vet". Og "yes mon" betyr ja mann/kvinne/barn. Mon brukes om hele befolkningen på Jamaica. På en annen karibisk øy kjøpte jeg en t- skjorte hvor det står "smile mon". Den syntes jeg det er passende å gå med i Norge;) Hehe.

På Jamaica fikk vi også høre en trubadur synge om øya, en sang som handlet om hvor glad han er i landet sitt. Ganske koselig og rørende. Vi fikk også servert sterk rom. Rom er som dere sikkert vet laget av biprodukter av sukkerproduksjon fra rårørsukker og sukkerroesaft som er gjæret og destillert og deretter lagt på eikefat for å gi den rette konsistensen. Åj, den setninga der var litt tung :P

Rom blir hovedsakelig produsert i Karibien, men også i land som Australia og India.  Økonomien på Jamaica baserer seg i stor grad på sukkergjennvinning, bauxittutvinning (viktig stoff i alluminiumproduksjon) og ikke minst turisme. Andre ting som eksporteres er bananer, sitrusfrukter, kaffe og kakao.

Det er lenge siden jeg har vært så opplysende på denne bloggen og faktabasert, men jeg lærte så utrolig mye da jeg var i Karibien. Guidene pøste på med informasjon og begrunnet det med at vi måtte vite mest mulig, slik at vi var enda mer forberedt til neste gang vi kom og var der over en lengre periode ;))

Jamaica har en utrolig historie, som dere får lese dere opp på om dere er interessert. Men jeg vil likevel gjenngi noe av det, fordi det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Kort fortalt var Christoffer Colombus den første europeeren som kom til øya hvor det bodde nærmere 100 000 fredelige arawak- indianere. Noen år senere, på 1500 - tallet ,dukket spanjolene opp og begynte med sukkerproduksjon og slaveri.

De som opprinnelig hadde bodd der ble utslettet, mye på grunn av nye sykdommer som europeerne tok med seg og da britene dukket opp i 1654 ble det bare enda verre. De var i konstant krig med Frankrike og prøvde å vinne til seg flere andre øyer i Karibien. I perioder ble Jamaica kontrollert av sjørøvere (kriminelle og politiske flyktninger). I 1739 var det slaveopprør som heldigvis førte til selvstyre. Men torturering av slaver fortsatte. Det opprøret som satte en stopper for dette blir kalt for "Christmas Rebellion" i 1831.

179 år senere skulle altså jeg sette mine ben på øya og la meg fascinere av deres historie og kultur. Det var spesielt å høre Bob Marley over radioen, det var et nostalgisk øyeblikk. Jamaica sliter fortsatt med økonomien, og er fortsatt et land i utvikling. På slike guidedede turer er det lett å glemme baksidene. Vi fikk se de fineste strendene, de fineste utsiktene, de fineste husene og høre de mest spennende historiene. Men det er bare en liten del, medaljen har alltid en bakside.

Jamaica er en plass jeg gjerne vil tilbake til, noen som vil være med eller??

Juledekorasjon ;)

Peace out!

Familien sammen med kaptein Tom. Bildet ble tatt av en svensk fotograf som jobbet på båten.

Båten pappa hadde valgt ut het Braemar og selskapet var Fred.Olsen Cruise Lines. Skipet kan ha 1040 passasjerer. Kapteinen var norsk og het Tom Hansen. Og nei, det ga dessverre ingen fordeler, til tross for at vi bare var sju norske passasjerer ombord :P De andre passasjerene var stort sett britiske eller skottske.

I forrige innlegg skrev jeg at jeg hadde vært en prinsesse i Karibien, og det var virkelig slik jeg følte meg. Alt på båten skulle være så fint; maten, dekorasjonene, stuepikene redde opp sengene våre TRE ganger (!) per dag, vi slapp å betale med vanlige penger, men ga bare fra oss romnummeret osv. Og det var spesielt å måtte pynte seg før middag, jeg må innrømme jeg ble litt lei av å gå med kjole på slutten.

Nyttårsaften (kjolen har ei bare brukt en gang før - i Oz)

Siden båten var så "liten", følte jeg at vi fikk være en liten del av en stor familie. De som jobber der er på båten 8-9 måneder av gangen, og da er det klart det blir en livsstil. Og jeg må med en gang få si at de ansatte virkelig var med å gjøre tiden ombord spesiell. Det var sjeldent noen sure miner, til tross for at de noen dager jobbet 12-13 timer! Om det hadde vært meg som skulle jobbet så mye med de samme tingene hver dag og med de samme folkene, hadde jeg nok kommet med noen grettne grynt i det minste!

Det var flere forskjellige restauranter vi kunne spise på, men restauranten som het "Thistel" ble favoritten. Der spiste vi både frokost, lunsj og middag. Til middag hadde vi to faste kelnere, Gani og Made. De var skikkelig hyggelige, og vi ble jo litt kjent etter 14 dager. De lærte seg hva vi likte, Sunniva fikk for eksempel egen meny hver dag! Og Made sin kaffe smakte himmelsk! ;) Og ja, det ble mye mat og masse desserter. Jeg la på meg noen kilo, men de forsvant heldigvis fort da jeg kom hjem igjen!

Sunniva var kjempestolt da hun fikk signere på regninga :D

Også de andre som jobbet på båten pratet vi med. Vi møtte jo dem over alt, og de stoppet ALLTID opp for å prate (spesielt de gangene jeg gikk alene), og mange av dem hadde skikkelig gøy humor! :D

Jeg følte etter hvert at jeg ble ganske godt kjent med noen av dem. Jeg visste når og hvor de jobbet og gikk og pratet med dem. På nyttårsaften feiret jeg sammen med dem, det var skikkelig gøy at de "slo seg litt løs", det er jo ikke det samme når man er på jobb. En av grunnene til at jeg fikk en del oppmerksomhet, var nok at de andre gjestene enten var gamle eller barn. Jeg var mer på deres alder, selv om det var flere som trodde jeg var 16!

I tillegg til meg, var det to andre gutter på min alder som var gjester der. De var begge fra London. Jeg var litt sammen med han ene av dem, utrolig gøy å høre skikkelig britisk- engelsk. Jeg så ikke så mye til dem på dagtid, vi hadde forskjellige planer, og siden de begge to var mørke, var de heller ikke så mye på dekk. (Ikke rasistisk ment).

Ellers så brukte vi mye tid på land når vi hadde mulighet til det. Som oftest måtte vi være tilbake på båten i femtiden på ettermiddagen. Jeg og Sunniva var ofte ved bassenget. Sunniva var mest i vannet, mens jeg gikk litt mer til og fra. Det var hele tiden ting som foregikk på båten. Vi var ikke med på så altfor mye av det, vi klarte fint å underholde oss selv. Men en dag var jeg og Sunniva med på dartturnering. Jeg hadde snakket med han ene gutten som var en av underholderne, og jeg hadde sagt jeg skulle ta meg en tur og hilse på. Så jeg tok med meg Sunniva og troppet opp. Jeg hadde ikke spilt dart siden barndommen på Kalvøya, men tenkte at jeg kunne prøve.

Jeg skjønte ikke noe av reglene, men prøvde så godt jeg kunne å sikte mot midten, for det virket mest logisk. Hun som sto og telte opp sa hele tiden hvor mange poeng jeg måtte klare for å være med videre. Og vet dere hva? Jeg vant hele greia. Det var litt sykt. Så kallenavnet mitt etter dette ble blant flere av de eldre "the winner"  - noe jeg egentlig ikke hadde noe i mot;)

Jeg og Sunniva fikk beste behandling - gratis iskaffe kunne vi ikke si nei til ;))

På kveldene var det ulike show, ofte var det båtens eget danseteam som danset og sang. Jeg ble i grunn ganske lei av disse showene, så jeg skippet dem. Da var jeg enten med han ene britiske eller snakket med kelnerne. Så enkelt var det. Men ett show var veldig bra, en britisk tryllekunstner som het Matthew McGurk. Utrolig show, han fikk ting til å sveve i lufta. Og han var forresten med å snorklet senere i uka :P

Så nå når jeg tenker tilbake på det, er det alle menneskene jeg savner. Det er ikke maten, ikke sjampanjen eller de redde sengene. Vi møtte så utrolig mange hyggelige folk, alle var så vennlig innstilt. Nå tenker jeg ikke bare på den store "arbeidsfamilien" på båten, men det karibiske folkeslaget også. Vi ble så godt mottat. Det var hele tiden noen som sa "velkommen til landet vårt". Og da vi dro fra en plass, var det hele tiden "vi håper dere kommer igjen". Men såklart, jeg savner også været! Jeg er og forblir et sommermenneske, det er bare slik det er. Det å kunne sette seg ut på kveldene uten å fryse, nyte den friske brisen som slår mot ansiktet og se på stjernene og månen - det er virkelig herlig og en perfekt måte å samle tankene på.

Det var også utrolig koselig å være sammen med pappa og dem, siden jeg ikke ser dem så altfor ofte. Jeg og Sunniva fikk virkelig være ordentlig søsken, det er skikkelig artig at hun begynner å bli så stor og vi kan diskutere ting og tulle og tøyse! Og en slik tur som dette gjorde godt, selv om det var mye som skjedde hjemme som lå i bakhodet...

Dette var bare litt fra livet ombord på Braemar, men håper dere sitter igjen med en liten feeling av hvordan det var. Avslappende og hjemmekoselig kan man vel si :P Haha.

Hvis dere trodde jeg var ferdig med å fortelle om Karibien, så tok dere sannelig feil. Jeg har også lyst til å fortelle om de forskjellige landene jeg har vært i, noen av øyene hadde jeg ikke engang hørt om før jeg var der! Kanskje noen får noen gode tips, og jeg gidder virkelig ikke dele opplevelsene mine med dere om jeg visste dere ikke var en smule interessert ;)

Så følg med videre da vel!

Ei blid og fornøyd søster :)

Denne dagen var det Sunniva som ordnet meg på håret! Se hvor fint det ble! :D

Søsteren fikk pakke med nissen, noe jeg ikke fikk. Jeg får prøve å oppføre meg bedre i årene som kommer.

Hvem er hu der egentlig ? ;P


Et yndig fotoobjekt ;)) <3

Peace out! ;)

For over ett år siden spurte Pappa og Gunnhild meg om jeg ville være med på cruise. Jeg tenkte med én gang på middelhavet, det er der folk jeg kjenner har reist på cruise. Men pappa sa han hadde tenkt på et sted litt lenger unna - Karibien!

Jeg bare måpte, det er jo sånn som man barer hører om, ikke slikt man faktisk får oppleve. Men joda, 22. desember dro jeg, pappa og Gunnhild og søstern til Karibien. Det skulle vise seg å bli et minne for livet.

Jeg hadde ingen anelse om hva jeg kunne forvente påforhånd. Jeg hadde pakket både bikini og flere finkjoler, for jeg hadde hørt det var vanlig med dresskode under middagen. I VG hadde jeg lest anmeldelse av forskjellige cruise og én setnig hadde satt seg fast i hodet mitt: Hos Fred. Olsen er det stort sett bare grått hår å se...

Så jeg forventet at det ville komme til å bli en ganske avslappende ferie, men det viktigste for meg var jo uansett å få være sammen med familien og få oppleve Karibien.

Vi overnattet en natt i London, før vi tok flyet videre til Jamaica. På grunn av all snøen i London, var det spennende å se om det ble noen forsinkelser. Det ble det heldigvis ikke. Å reise til Jamaica og Karibien har alltid vært en drøm, men jeg hadde aldri trodd det kom til å skje så fort.

Det var nesten litt komisk da vi ankom båten. Jeg hadde på meg ulltrøye, jeans og vinterstøvletter. Ute var det sikkert 30 grader. Vi ble tatt bilde av for å ha på sikkerhetskortet vårt, og det bildet ble lite pent. (Jeg slipper forhåpentligvis å se det igjen). Et lite strek av et smil og rufsete hår. På velkomstbildet som ble tatt, står det fire bleke, påkledde mennesker med bagasje slengende rundt.

Men det varte ikke lenge - klærne ble revet av i en fei og byttet ut med shorts og t- skjorte. Den første dagen brukte vi til å gjøre oss kjent på båten- den var mye mindre enn hva jeg hadde trodd på forhånd. Pappa hadde valgt en mindre båt for at det skulle bli mer personlig - noe det også viste seg å bli ;)

Dette blogginnlegget burde vært postet for lenge siden, men det har blitt liggende. Grunnen til det, er at jeg har vært usikker på hvordan jeg skulle "presentere" det for dere. Da jeg var ferdig med å skrive om turen, viste det seg at jeg hadde skrevet nesten ti A4 sider... Og det kan man vel ikke kalle et bloggformat, kan man vel? Så det jeg har tenkt å gjøre, er å poste fortsettelsen om noen dager, slik at det minner mer om en blogg, og ikke en firesiders reisereportasje.

Så følg med, følg med! ;D

Jeg kan love dere at jeg har tatt masse bilder av palmer og strender - det er jo noe av det fineste jeg vet!!

Peace out! ;)

I natt fikk jeg heller ikke sove :/ Men da jeg gikk inn og leste dagens horoskop, ble jeg oppmuntret:

Taurus

Don't hesitate to take full advantage of all the opportunities surrounding you at the moment. Many of your goals and ambitions should be well within your reach if you're willing to work harder than ever before. Just remember to look at every obstacle as one more chance to prove to everyone how capable you really are. Read more

If you?re just willing to make an effort, you ought to be able to come across very well to anyone you?re trying to impress today. Most people will really believe in you and want to help you and see you succeed, and you don?t want to let them down. Mantra: Expansion.

Horoskop skal man lese med en stor klype salt, men når det er oppmuntrende ting slik som i dag, har det gjort nytten sin!

Ha en fin dag! :D

PS: Dere kan vel se for dere at dette er meg?? ;)

Bilde

Nå er praksisperioden over for denne gangen.

Det var skikkelig rart å ikke skulle dra på morgenmøte og diskutere kommende saker i dag. Seks uker med masse jobbing, diskutering, stress, latter og frustrasjon er over.Jeg skal aldri ringe og si: Heei, e ringe fra Nærsynet, høgskulen i Volda.

Det har vært veldig lærerikt. Man kan se stor forskjell på sakene jeg laget forrige semester og nå. Ting går også fortere og nå vet jeg hvem jeg skal ringe om jeg trenger å få tak i den og den.

Jeg tror også hele kullet har blitt tøffere. På grunn av maktprosjektet (hvor vi fant ut hvem som har mest makt i Volda) og diverse andre saker har vi fått oss noen skyllebøtter fra mennesker som ikke har vært helt fornøyd med hvordan vi har fremstilt dem i media. Selv om alt har vært grunndig undersøkt fra våres side. Jeg tror ikke Næravisa har blitt truet med Pressens Faglige Utvalg mer enn dette semesteret.

Teksten fortsetter under bildene.

"Maktgjengen" Foto: Ina

Foto: Hilda Nyfløt

Jeg lurer på om det kommer til å bli slik i det "virkelige" liv også. At vi kommer til å bli utskjelt fordi vi prøver å nøste i gjemte saker. Om folk kommer til å slenge på røret bare de hører det er meg som ringer. Mormor pleide å si at jeg ikke burde bli journalist. Hun sier at de får altfor mye pepper, og det viser seg jo at hun har rett. Men det kommer ikke til å stoppe meg. Så lenge jeg har alt på mitt rene, og den journalistiske biten er på plass, så burde jeg ikke ha noe å frykte. Da får det bare være hva andre tenker, selv om det kan være vanskelig.

Jaja. Det var forresten trist den siste dagen. Vi hadde laget film til de to TV - lærerne våre, Inger og Steinar som vi viste. De er to fantastiske lærere og det er deres fortjeneste om jeg noen gang får meg en jobb.

Teksten fortsetter under bildet.

Lærerne fikk oss til å synge, noe som selvfølgelig måtte dokumenteres :P

Nå er det pensumlesing som står for tur. Jeg har levert bacheloroppgava mi i medievitenskap, men har også pensum må læres før muntlig. Det var svært vanskelig å skulle sette seg ned å konsentrere i dag. Det er jo lenge siden jeg har sittet rolig på en stol kun for å lese. Men det blir vel bedre i morgen. Jeg må forresten skrive en rapport fra praksisen også.. Huff.

Denne tida av året synes jeg er den verste. Eksamensstress, julestress, kulde, mørke ++. MEN nå er det ikke lenge til jeg får møte vennene mine fra Ålesund igjen! Jeg snakket med Birgit og Sofie i går (to av bestevenninnene mine) og det gikk opp for meg at det er under en måned igjen til bursdagen til Sofie! :D Hvert år når Sofie har bursdag er det FERIE! Det blir litt spesielt i år siden det er den eneste dagen jeg får vært sammen med hele gjengen min i Ålesund, men jeg skal ikke akkurat klage. Jeg skal jo på CRUISE i Karibien! Fyyy hvor jeg gleder meg! Jeg gleder meg til å se sol, til å bade, til å snorkle, til å bruke australiaklærne mine og til å tilbringe tid sammen med Gunnhild, Pappa og søsteren! Og ikke minst til å se nye steder. Jeg våkner alltid litt opp når jeg er ute og reiser. Jeg rett og slett elsker det!

Så det er heldigvis mye å se frem til! Bursdagen til Sofie, cruise, praksis i februar, Bergenstur, Sverigetur. Jaaa, husker dere kompisen min Josh fra Oz? Han skal studere i Sverige fra Januar! Så vi skal selvfølgelig møtes! Det blir så sykt bra! :D

OG jeg tror jeg har bestemt meg for hva jeg skal gjøre etter sommeren! Jeg kommer ikke til å dele det med dere enda i tilfelle jeg skulle ombestemme meg.Men jeg tror det blir bra :)

Snakk om å avspore. Konklusjonen er i grunn at jeg har lært mye, jeg har blitt eldre og mer erfaren :D Haha, det er sant! Livet går med andre ord videre med eller uten blogg :P

PS! Lussie Pus, hokatten min, er 13 år i dag! Lille juvelen min er blitt tenåring! Hun er forresten Ålesunds sinteste katt ifølge dyrlegen. Men i mine øyne er hun den snilleste, mest kosete, smarteste og kuleste katten ever! Og jeg er fryktelig glad i henne. Mamma lovet at hun skulle få fløte i dag :D

Peace out,

Ina i Volda :)

Lussie Pus har bursdag i dag :)

Hei og hopp - Betel ble ingen flopp. Og nå har jeg skrevet featuresak - og det uten et større brak!

Jeg skrev i forrige innlegg at jeg skulle filme pølsespisinga i frikirka Betel natt til søndag. Og det gikk ganske greit. Selvfølgelig klusset jeg litt med lyden og noen av bildene ble litt mørke. Men hallo, det var jo tross alt midt på natten. Saken kan dere se på nernett.no (2:40).

Eller så hadde jeg et veldig fint intervju med to gründere som har startet opp reklamebyrå her i Volda. Det var veldig motiverende og interessant å høre på dem. Jeg valgte å skrive en featuresak, og jeg fikk gode tilbakemeldinger på det på skolen. Det er ei stund siden jeg har skrevet feature, men det var i grunn ganske befriende. Jeg liker veldig godt å skildre ting, og jeg føler tekster får mer liv på denne måten. Her kan dere lese saken min:

http://nernett.no/?do=article&id=5556

I dag skrev jeg også om at noen ungdomsskoleelever kanskje ikke får den utfordringen i skolen som de har krav på. Noe jeg mener er veldig synd. Vi hører stadig vekk om ungdommer som faller fra i skolen og trenger ekstra hjelp, men det finnes også ungdommer som kjeder seg på skolen fordi de ikke får nok utfordringer. Og det føler jeg blir veldig feil, siden skolen skal være en læringsplass hvor en skal føle fremgang, bli presset til å yte litt mer og glede seg over å lære noe nytt.

Dette er en sak jeg håper å kunne jobbe videre med, den jeg skrev i dag var bare begynnelsen. Jeg kunne forresten gjort den litt mer oversiktlig, hva mener dere?

Saka kan dere lese her:

http://nernett.no/?do=article&id=5585

Så som dere ser, så skjer det mye i praksisen. Og veldig mye forskjellig! Det er fryktelig spennende, man vet aldri helt hva man skal jobbe med før dagen er der. Men som jeg har nevnt før, så blir man også ganske sliten. Man må ofte sette seg inn i nye ting, tenke gjennom saker, vinklinger, finne saker osv. Men jeg føler det går bedre og bedre. Jeg blir ikke like stresset som før - det finnes alltid en sak å ta tak i. Selv om vi bor i Volda, som tross alt ikke er så veldig stort.

Peace out

Ina i Volda :)

Vi holder på med internpraksisen på skolen og det er skikkelig masse jobbing vi gjør for å gi folk på Søre Sunnmøre siste nytt og for å få mest mulig trening slik at vi skal bli de beste journalistene i landet ;). Denne uken har jeg jobbet nesten 12 timer hver dag. Hvis jeg har gått fra skolen i seks tiden har det vært som en drøm.

Denne gangen jobber vi i team, det vil si at vi hele uken jobber sammen med en fast person. Det har fungert veldig bra. Jeg har jobbet sammen med Sandra denne uken, og det fungerte flott. Vi har delt arbeidet mellom oss, fordelt telefonsamtaler, diskutert, og funnet ulike vinklinger på ting. Jeg tok med meg ideer fra forrige uke og delte dem med henne. Og hun syntes de var gode og ville jobbe med dem :)

Søte Sandra som jeg har jobbet sammen med denne uka :)

En sak vi har jobbet med denne uken er Frikirken Betel. De har de siste månedene holdt åpent hus på lørdager hvor de har servert gratis nattmat. Et tilbud som har vært tatt i mot med åpne armer av studentene. Forrige lørdag møtte jeg en som IKKE ville sette sine bein over dørstokken. Det er er jo tross alt en kirke og såklart - menigheten har jo en baktanke med å servere gratis mat.

Men jeg fikk skikkelig høre det fra denne personen. "Det er du som er journalisten her, er du virkelig så naiv Ina?". Jeg ble egentlig litt satt ut og kanskje også litt irritert. Ingen kan komme her og kalle meg for naiv :P Det har jeg jo egentlig aldri vært. Samtidig syntes jeg det var kult at han hadde sine prinsipp, slikt liker jeg! Så jeg satte med ned å tenkte over hva de negative sidene med Betel kunne være, og ikke bare det faktum at det var gratis mat. (Jepp, sunnmørsgenet er tilstede:P). Jeg hadde lagt merke til at de delte ut flyers, men jeg hadde ikke fått noen. Tilfeldigvis så jeg en slik en da jeg gikk ut døra om morningen. Og der sto det at det skulle være en stillesone! Og vips skjønte jeg hva jeg kunne lage sak på.

Jeg måtte finne ut hvem som hadde klaget. Det første jeg tenkte var politiet eller kommunen. Men da jeg så på kartet over bygget Betel, forsto jeg at det var en stor sannsynlighet for at det var naboene, de bor jo helt inntil!. Så jeg tok en ringerunde for å høre om de var plaget. Etter å ha snakket med noen eldre mennesker som sikkert ikke hørte noen ting fordi de var så tunghørte, fikk jeg blinkskudd. En av naboene var veldig blaget av bråk på lørdagene og måtte bruke "sov i ro" for å få sove.

Så jeg og Sandra laget en konfliktsak mellom naboen og lederen på Betel (4:56). Og ikke nok med det. Etter at vi laget saken skal det i dag settes i verk enda et tiltak - de skal stenge dørene halv to, altså før utestedene stenger. Så i dag skal vi være tilstede og sjekke om tiltaket funker. Så ja, vi ofrer lørdagsnatta og Halloween, men det kommer til å bli verdt det. For ei god trening! Jeg har for eksempel aldri filmet i mørket før - og bare det er en utfordring i seg selv. Jeg håper det går bra, tenk om jeg ikke får det til! Det blir kjempeflaut! Jeg må bare gjøre mitt beste.

Men uansett, dette viser bare at saker kan dukke opp hvor som helst. Det kan være folk som provoserer, ting du bare hører eller ting du undersøker i tilfelle du finner noe. Jeg sendte forresten saken til personen som var så skeptisk til Betel. Men han svarte ikke. Kanskje jeg stoppet munnen på han, hvem vet! Om neste sak blir god, håper jeg han kommer til å si at det var godt jobbet, det føler jeg at jeg har fortjent! ;) Hehe.

Ønsk meg lykke til med å lage sak i natt da ;)

Peace out

Ina i Volda :)

Greit, da var den første snøen falt og vel så det.

Jeg kan ikke si at dette er min favoritt årstid, for det hadde vært å lyge. Men det er noe spesielt med den første snøen. Landskapet forandrer seg, det er noe nytt å se på. Det er også lysere når man titter ut av vinduet tidlig om morningen når alt annet er svart. Og når jeg drikker kakao har jeg ikke lenger like dårlig samvittighet, fordi det er sånn man gjør når det snør ute.

Men det er vel det positive jeg kommer på. I fjor hoppet jeg over denne delen av årstiden, og det var perfekt. Det er jo ikke nok snø til å gå på ski, stå på snowboard eller ake. Da føler jeg at vitsen er borte. Om noen dager begynner det vel å regne og da blir det slaps og søle. Våte sko, våte klær og gulvet blir skittent bare du trår på det.

Men det er vel ikke vits i å klage. I år har jeg gått til innkjøp av kvalitetstøvler, nytt skjerf i yndlingsfargen min, ny lue og da jeg var i Oslo kjøpte jeg meg en kjempetykk og lang vinterkåpe. Så jeg føler meg mer forberedt enn noen gang. I fjor kom jeg rett fra Australia til den kaldeste vinteren på hundre år, så jeg har lært. Jeg skal kjempe mot vinteren, hevde meg over den og glede meg over de få positive sidene den bringer. I år har jeg også bestemt at jeg skal stå på bortover ski, noe jeg ikke har gjort på flere år - det blir mest turer i bakken når jeg først drar på fjellet.

Så ja, vinteren er vel kommet og det skal gå bra denne gangen også. Jeg skal drømme meg langt vekk, til andre siden av jorden når det er på sitt kaldeste og jeg sitter på hybelen min under et teppe for å prøve å holde varmen. Jeg skal bruken kulden som unnskyldning for å gi vekk masse varme klemmer og jeg skal drikke masse kakao, lese mange gode bøker, se filmer og ikke ha dårlig samvittighet for å gå på treningssenteret i steden for å gå turer i naturen.

Og ikke minst - jeg skal prise meg lykkelig for at jeg ikke er den stolte eier av en bil.

Peace out

Ina i Volda

Jeg holder på med bacheloroppgaven min for tiden, noe som er kjempe spennende, men også veldig stressende. Jeg har i grunn kommet langt, men jeg blir på en måte aldri helt fornøyd. Det er kanskje typisk for perfeksjonisten Ina, men sånn er det bare. Og det er stressende i seg selv. I dag satt jeg åtte timer på biblioteket, men føler jeg ikke har gjort noe! :(

MEN! Jeg er ferdig med 5 av 10 intervjuer og har lest gjennom masse stoff som jeg bruker i oppgaven. En del engelske rapporter har jeg måttet lese meg gjennom, så jeg får virkelig øvd meg på akademisk engelsk. Noe er litt tungt. Jeg kommer ikke til å røpe hva oppgaven går ut på før jeg er ferdig, la oss bare si at jeg er innom personvern. Dette har forresten fått meg til å vurdere opp og ned om det er verdt å holde på med bloggen. Jeg er rett og slett litt i tvil. Hva synes dere??

Foto: Ina K.

I dag kunne man ikke drikke vann fra springen i Volda fordi bakterienivået var for høyt. Derfor legger jeg ut et bilde jeg har tatt av ei drikkefontene. Jeg synes det var saklig, for jeg gidder ikke legge ut bilde av meg selv der jeg ligger henslengt over en haug med bøker. Det er rett og slett ikke noe pent syn.

Peace out

Ina i Volda :)

Den belgiske sjokoladen var virkelig imponerende!

Mye skjer, selv om jeg har vært utrolig dårlig til å oppdatere bloggen. Jeg har for eksempel vært i Brussel!

Jeg dro forrige fredag. Det var sammen med søsteren, pappa, Gunnhild, farmor, to tanter, et søskenbarn, en onkel og farmor. Egentlig skulle jeg ikke bli med, men pappa haddebestilt billett til meg, så jeg hadde ikke noe valg i grunn. Men det er jeg kjempe takknemmelig for! Jeg storkoste meg virkelig på tur! På forhånd lurte jeg på hvordan det ville være å reise på tur med så mange ulike folk i forskjellige aldrer. Men det gikk kjempe fint! Jeg har virkelig en flott familie som det var kjekt å tilbringe tid sammen med J

Jeg må bare si at jeg våkner til liv når jeg er ute og reiser. Alt er nytt og det er så mange inntrykk som skal fordøyes og oppleves! Jeg trodde på forhånd at folkene i Belgia var gode i engelsk, siden det er der Europa- kommisjonen er, men det fant vi fort ut at de ikke var. Så jeg måtte prøve å hente frem litt av skolefransken, selv om den satt langt inne. Men det var kjempegøy! Jeg klarte å bestille ting på fransk, men noe mer enn det husket jeg ikke :P Haha. Men jeg husket mer og mer jo lenger jeg var der!  Jeg fikk skikkelig lyst til å lære mere fransk eller lære et helt nytt språk som spansk! Pappa mener jeg bør lære meg ett språk til, og det frister veldig!

Vi bodde på et hotell som het for Crowne Plaza og det lå midt i EU ? kvartalet. Jeg følte meg ganske viktig i grunn som bodde midt i politikerareaet. Det var stilig å se alle menneskene med dress og stresskoffert. De virket så arbeidssomme og barske. Jeg vet ikke helt hvordan jeg ellers skal beskrive dem. De virket så betydningsfulle. Jeg håper jeg en gang skal dekke en pressekonferanse med slike mennesker. Enten så blir det veldig tørt, eller sinnsykt spennende. Jeg kommer meg vel ikke til Brussel med mindre jeg snakker fransk, men hvem vet! ;)

Hotellet vi bodde på.

Deler av EU - parlamentet.

Stolper rundt EU - bygget. Jeg synes de var litt stilige.

Belgia er kjent for sin sjokolade, og det var jo rene himmelen for meg som elsker sjokolade! Den var nydelig! Vi var inne i flere sjokoladebutikker, vi fikk til og med prøvesmake! ;) Og da jeg skulle hjem, ble kofferten fylt med sjokolade. Gunnhild sukket oppgitt og lurte på hvordan det skulle gå når vi skal på cruise. Jeg er jo så flink til å ta med meg for mye. Haha. Vi spiste forresten også belgiske vaffler, det var nyyydelig! Jeg tror jeg aldri har smakt bedre vaffler.

Søndagen tok vi en dagstur til Brugge som er hovedstaden i provinsen Vest- Flandern. Vi tok toget, noe som var en opplevelse i seg selv. Togene i Brussel er delt opp i klasser, med førsteklasse og vanlig billett. Vi visste ikke noe om dette og satte oss på førsteklasse fordi der var det ledig. Men der ble vi jaget fra, og måtte stå halve veien. Veldig rar løsning siden det var så mye ledig på førsteklasse. Og man skulle selv skrive på billetten hvor man skulle og når. Det er vel fordi da kan man kjøpe billetter i god til i forveien eller noe. Ikke vet jeg.

Brugge var en kjempekoselig by. Den står på UNESCOS verdensarvliste og byen er eldgammel. Om jeg ikke tar helt feil ble den til på Julius Cæsars tid. Byen har kanaler og blir noen ganger referert til som "The Venice of the North".  I sentrum bor det omkring 20 000 mennesker, og jeg fikk inntrykk av at det var en veldig rolig by. Det kan muligens også ha vært fordi det var søndag. Gatene var lange, og husene søte og ofte pyntet med blomster på utsiden. Det var hest og kjerre i gatene og mange som syklet. (Tekst fortsetter under bildene).

Hest og vogn i Brugge. Jeg fikk litt sånn "tilbake i gamledager" følelse.

Et høyt tårn som vi brukte som utganspunkt til å finne ut hvor vi var henne.

Masse svaner.

Sjekk himmelen da, var ikke det litt kult ?


Meg foran en av kanalene i Brugge.

I Brussel fikk jeg også hilse på "tissegutten". Det er en liten statue av en gutt som står og tisser. Helt sykt i grunn at en vanlig statue har blitt så populær. Det krydde av mennesker foran, og jeg måtte snike meg mellom alle menneskene for å få tatt bilde. Det er vel litt av samme greia med sinnataggen her hjemme. (Teksten fortsetter under bildet).

Sjekk alle folka som ville se "tissegutten".

Det som jeg tror jeg kommer til å huske best fra Belgia bortsett fra all den gode maten, er den flotte arkitekturen. Masse jugendstil, mye mer enn vi har i Ålesund. Svære bygninger med små og store detaljer. Jeg ble bare gående å se og se. Jeg tok en del bilder av arkitekturen, men det er noe helt annet å se det i virkeligheten. Å se dimensjonene gjennom egne øyne. Det var også mange ulike statuer rundt omkring i byen, skikkelig stilig synes jeg. (Tekst fortsetter).

Det var utrolig flott arkitektur i Brussel.

Fint på bldet, men mye finere i virkeligheten.

Denne sto i en park. Det minte meg om en eller annen havgud.

Vi var også å så på det store atomet, et utsiktstårn over Brussel. Skikkelig kul konstruksjon som er 102 meter høyt. Atomet er blitt forstørret 165 billioner ganger. Utsikten var ok, men fikk meg ikke til å gispe slik jeg gjorde første gang jeg var opp i Q1 i Gold Coast. På samme plassen var også ?mini Europa? hvor medlemslandene i EU var representert med kjente bygninger. Jeg så mini Big Ben, mini kirker, mini Eifeltårnet osv. Det var ganske artig. Jeg har jo sett en god del av bygningene tidligere, men denne gangen i miniform. Og jeg fikk også noen ideer om hvor jeg vil reise :)

Meg foran atomet.

Jeg likte Brussel og Brugge kjempegodt, men jeg tror ikke det er en plass jeg kunne bodd. Jeg fikk på en måte ikke "hjemmefølelsen" som jeg ofte får når jeg besøker nye steder. Kanskje var det språket, kanskje var det alle lydene. Det gikk heller ikke en dag uten at vi enten så eller hørte sykebiler. En dag hørte vi til og med skudd, og jeg ble kjemperedd. Det var veldig ubehagelig.

Men jeg reiser gjerne tilbake! I hvertfall for å spise mer sjokolade (hjemme er jo Belgisk sjokolade kjempedyrt) og jeg vil gjerne spise flere belgiske vaffler, selv om jeg vet det er det siste jeg trenger :P Og jeg reiser gjerne tilbake for å praktisere litt mer fransk ;)

Meg og søsteren foran slottet :) Legg merke til at flagget er oppe - kongen var hjemme!

Alt må dokumenteres ;)

Jeg synes det var så koselig med han trubaduren som sang på engelsk.

Tissegutten.

Hestetaxi!

Spyttende engel :P

PEACE OUT followers ;)

- Ina

I går møtte jeg en førsteklassing som sa han var sjokkert over forholdene i Volda.

Og jeg kan virkelig ikke klandre han. Det må være rart å titte halvveis inn i bobla, på randen av å bli slukt inn i den. Volda er kjent for å være ei boble, det ligger til sides for større plasser og studentene utgjør en betydelig del av folketallet her. Når det er ferie, er Volda dødt. Bokstavelig talt. Og det som skjer her, er vanskelig å skjønne for folk som ikke har bodd her. Det er noe magisk, et samhold du må lete lenge etter. Folk bor oppå hverandre føles det som.

Det er rart å tenke på at det er to år siden jeg var den sjokkerte. Jeg husker det var fryktelig mange inntrykk som kom den første uka. Helt til jeg ble slukt av bobla og fant ikke ting så rart lenger.  I Volda er det lov å ha det gøy. Det er lov å skille seg ut. Og du er nødt til å være sosial enten du vil det eller ikke. Hver helg samles hele klassen. Og det vil si at vi stuer sammen alt fra 40 til 60 personer. Ingen stenges ute. Og det er herlig. Og jeg tror det kanskje sjokkerer andre, hvor sosialt vi har det. Volda er jo så lite, men også så stort! Volda har et stort hjerterom.

Ellers så tror jeg at det kommer til å bli et supert skoleår! Det skal bli godt å komme i gang igjen. Komme i gang med lesing, reportasjer, caser, forelesninger og litt tress. Jeg trenger at noe skjer rundt meg.

 Jeg bor fortsatt i den samme hybelen som jeg gjorde før sommeren. Det er helt greit egentlig. Jeg har allerde måttet sende en e-mail til vaktmesteren om at vasken vår leker. For den gjør faktisk det. Vann spruter ut av røret. Og har jeg fortalt at det ikke går an å stille varmen på dusjen? Det er varmt hele tiden. Det var greit før sommeren, men nå som det er så varmt ute er det godt å kunne kjøle seg ned litt også:P Så ja, studentlivet er jammen sjarmerende.

Jeg og Katrine kaller plassen vår for "gettoen" fordi det er så mange utvekslingsstudenter her. (Ikke misforstå meg, det er bare kult!). Hun jeg deler bad med er fra Romania. Veldig søt jente igrunn. Heldigvis er hun mye flinkere i engelsk enn en gjennomsnittlig romener, så det er mulig å føre en normal samtale. Så det liker jeg. Det beste av alt er vel at det også bor en engelskmann her. Jeg ble så glad da jeg møtte han! ;)) Han virker litt sjenert, men jeg skal få han i tale. Det er jo en unik mulighet for meg å øve engelsk på!!

I dag er siste kvelden i fadderuka. Det kommer til å bli en bra kveld. Egentlig burde jeg kanskje vært i Ålesund, på Jugendfest. Det er mange bra band som spiller, for eksempel Røyksopp! Men det hadde vært synd å gå glipp av helga i Volda. Jeg må jo tross alt finne meg til rette igjen i bobla.

Vi snakkes snart.

Peace out,

Ina i Volda.

Photo.

 Hei og hopp!

Nå begynner ferien å nærme seg slutten og det er på tide å gi lyd fra seg igjen! (Om jeg fortsatt har noen lesere igjen der ute såklart).

Det blir for mye å skrive om alt jeg har gjort denne ferien, men jeg kan fortelle at den har vært fantastisk med to streker under. Og det uten at jeg har utforsket andre deler av verden, slik som man ofte gjør om sommeren. Jeg har storkoset meg i hjembyen og kun vært på noen småturer rundt omkring. Og det føles bra. Jeg har jobbet, vært hjemme sammen med familien og vært sammen med de flotte vennene mine.

Og det er vennene mine jeg ønsker å hylle i dette innlegget. De betyr virkelig mye for meg og uten dem kunne jeg ikke ha tilbrakt sommeren kun hjemme. Jeg er sikker på at det er mange andre der ute som føler det på samme måten.  Jeg har hele tiden vært veldig heldig og hatt mange av barndomsvennene mine boende hjemme, slik at jeg lett kunne kommet hjem i helgene og møtt dem. (Ikke da jeg bodde i utlandet såklart, men ellers). Nå er det flere som flytter, så vi har prøvd å tilbringe mest mulig tid sammen.

Og det har vært så artig! Vi kjenner hverandre ut og inn, ingen er redde for å dumme seg ut, fortelle om ting man tenker på eller si rett ut hva man mener om ting. Og det er så befriende! Jeg pleier som oftest ikke å være den som snakker høyest, ler mest eller spøker mest, men når jeg er sammen med dem fosser alt ut. Og det får de bare leve med, de er jo vennene mine. Haha.

Og det beste av alt, om de er gode nok venner, så er de det livet ut. Selv om det er lett å miste kontakten med dem som ikke er aller nærmest. De er der. Det fikk jeg beviset på i forrige uke. Tilfeldigvis kom jeg i snakk med en gammel skolekamerat av meg, og vi ble enige om å møtes. Det er faktisk TRE år siden jeg har sett han! Men det skulle man ikke tro da vi satte i gang å prate. Det var som om det ikke hadde gått noe tid i det hele tatt. Vi hadde masse å prate om, jeg måtte til og med stoppe opp og spørre om jeg pratet for mye :P Og for de som er bekjente av meg vet at det skjer sjeldent, jeg som er så flink til å høre på hva andre har å fortelle! ;)

Men det er også vennene som er de verste kritikerne. For når de først sier noe du egentlig ikke vil høre, vet du med sikkerhet at det er sant. For de ville ikke sagt fra med mindre det var høyst nødvendig. Det er venner som stiller de kritiske spørsmålene som får deg til å tenke annerledes og det er de som kan få deg på andre tanker. Og jeg føler det er viktig i et vennskap. Og det føler jeg vi er flinke til i min gjeng. Vi tar opp ting vi grubler på, diskuterer dem og sier rett ut hva vi mener. Spesielt guttene føler jeg er flinke til å si ting rett ut, og det er kjempepositivt.

En annen ting som også er positivt, er at venner er flinke til å spøke om de dagene du helst vil glemme. Kanskje var det ikke så gale som du hadde trodd, kanskje kom det noe positivt ut av det hele, kanskje du rett og slett fikk deg en lærepenge som du fortjente. På den måten er venner gode å ha. De minner deg på at verden går videre og at ?shit happens?.

Haha, nå kan det være dere har mistet den røde tråden, men poenget mitt er egentlig bare at jeg er så glad jeg har de vennene jeg har! Jeg gleder meg masse til å treffe vennene mine i Volda også. Og det blir vel til at jeg blir kjent med noen nye. For ingen har for mange venner, det går bare ikke an!

Så til dere som faktisk har lest hva jeg har skrevet og kommet helt hit; ta vare på vennene deres. Ikke steng dem ute selv om dere for eksempel skulle få en kjæreste. En dag blir det kanskje slutt og dere står igjen alene. Venner skal brukes som avveksling fra en stressende hverdag og som hjelpere. De skal få opp sjøltilliten og være som et fjell; stødige og alltid lett å finne om man titter etter. Det mener i hvertfall jeg.  

Peace out,

Ina i Volda.

- Takk for en super sommer, jeg digger dere alle. (De som ikke er med på bildene også;)

Verdensrekord - bålet på Slinningen i Ålesund faller til bakken. Det ble 40,45 meter. 

Denne bloggen har inntil videre tatt sommerferie! Storkoser meg og alt er bra! ;D 

Skrives!