heartonmysleeve

Won't you come out to play?

Mon, 18 Jan 2010 11:18:58 +0100

Nå skal dere, skjønne mennesker, få høre en skjønn historie. Selvfølgelig har alle hørt sangen "Dear Prudence" av et pop-rock band som heter The Beatles, men hør den nå en gang til så dere har den friskt i minne:

Historien om hvordan denne sangen ble til, er som følger. Beatles-gutta ble på slutten av 60-tallet veldig opphengt i indisk kultur og religion, og begynte å gå på meditasjonskurs hos Yogi'en Maharishi Mahesh (som var inspirasjonen til låten Sexie Sadie). Han lærte dem mange kule tips og triks, og gutta syntes dette gav mersmak. De syntes det var på sin plass med en studietur. John, Paul, George og Ringo, samt frøkner og fruer, reiste så østenfor sol og vestenfor måne, eller nærmere bestemt til Rishikesh i fjerne India. Det føltes fjernere dengang, forstår dere, før internett og ryanair krympet jorkloden i vask.
De var en ganske stor gjeng meditasjonsentusiaster, de inviterte nemlig også en del venner og bekjente, deriblandt skuespilleren Mia Farrow (kjent fra f.eks. Rosemary's Baby, ) og lillesøsteren hennes.

Når kastemerkene var på plass og kjortlene var på, satte de i gang med stor iver. I dyp konsentrasjon satt de og mediterte store deler av dagen, men noe fest og moro ble det sikkert også. Det var imidlertid noen som tok meditasjonen litt i overkant seriøst, og som ikke tillot seg pauser. Prudence som hun het, Mia Farrows søster, ville ikke forlate rommet sitt og mediterte uavbrutt i dagesvis. Som om i transe satt hun, det var som om hun prøvde å bli førstemann til frelse. De andre tok turer i å sitte hos henne og prate til henne, men ingenting hjalp. Da fikk John Lennon en idé. Han skrev "Dear Prudence", og gutta stod utenfor rommet hennes og spillte til henne. Om det var Sangen som tilslutt lokket henne ut, eller om hun fant Nirvana og ikke likte det likevel, vet jeg ikke. Etter to uker kom hun tilslutt ut. og Sangen kom ut på The White Album få måneder senere.

Dear Prudence, won't you come out to play
Dear Prudence, greet the brand new day
The sun is up, the sky is blue
It's beautiful and so are you
Dear Prudence won't you come out to play

Siri.

Hvorfor overvekt ikke hører hjemme i motebransjen

Sun, 17 Jan 2010 20:22:58 +0100

I den siste utgaven av magasinet V Magazine er det publisert en bildeserie som viser pene damer i pene klær. Wow, så uvanlig, ikkesant? Det er likevel en ting som skiller disse bildene fra motebildene vi har sett før. Modellene er nemlig dobbelt så store som vanlige modeller. Minst.
Dette har følgelig vekket store reaksjoner. Noen synes det er ekkelt:
"Disse fettbergene skulle vært sent til en egen øy, hvor vi slapp å se dem. Æsj så ekkelt, damer skal være tynne å fitte, hva faen er dette for noe dritt? en justering av kravene fordi de ikke klarer å bli tynne, så sinnsykt ekkelt!!"

Andre mener at størrelsen på mennesker ikke har noe å si, og at de ikke ser på det i det hele tatt når de kjøper klær:
"XL eller XS, jeg er meg du er deg. Uansett."
"Vær raus m deg selv og vær raus m andre, slutt å dømme å få det mye bedre m deg selv!! Åpne øynene og se noe vakkert i det meste og verden din vil bli rikere."

Men de fleste synes det er vakkert, fantstisk, et skritt i riktig retning, og føler kanskje også for å legge til at de er stolte av egen kropp:
"Serr! Jenter/Damer kan da være mye finere når de er større enn når de er som ei flis! Jeg har selv litt former! Å er STOLT av det!"

SELVFØLGELIG synes alle som ikke selv er radmagre gazeller at det er "herlig med frodige damer". Og at de som designer klær er homofile menn som vil at modellene skal se ut som unge gutter. Jeg er imponert over hvor naive folk flest er. Og at ingen ser forbrukerens rolle i defineringen av skjønnhetsidealet. Dere er nek. NEK!
Få opp øynene, folk. Det er ikke de "homofile mannlige designerene" som bare finner på hvordan skjønnhetsidealet skal være, og trer det nedover halsen vår. Modellene ser ut som de gjør fordi det er det som selger. det er dette vi vil ha. det er dette vi selv vil være.

Så mange sier "jeg har selv former og er stolt av det", men det er likevel ikke skjønnhetsidealet, de har bare akseptert at de ikke er perfekte. det er jo ingen som legger på seg for å være overvektig "og trives med det"!! Modellenes funksjon er å selge oss klær, og dette gjøres best ved å selge oss følelsen av eksklutivitet. å være tynn i Norge (og mesteparten av den vestlige verden) er eksklusivt, de fleste har en kilo eller tretti til overs.

Det V Magazine gjør her, er et genialt PR-stunt, og jeg håper oppriktig at de selger mange magasiner. Det har de fortjent med en så lur strategi. For all del, Fine bilder, fine damer, men dette vil ikke bidra til å ende skjønnhetsidealene, dessverre. Skjønnhetsidealene har alltid vært, og vil alltid være, det eksklusive som kun er tilgjengelig for de priviligerte få. Nå blir fashionmodellene tynnere og tynnere, mens folk flest blir tykkere og tykkere. første halvdel av 1900-tallet skulle kvinnene ha kurver, mens de aller fleste var magre og underernærte etter rasjonering og matmangel som følge av krigene. Det eksklusive vil alltid være status, helt til det blir allemannseie.
Det er utallige eksempler på dette. Brunfarge for eksempel, var lenge noe man prøvde å unngå. Før i tiden var det kun aristokratene som kunne sitte inne uten å gjøre noe som helst, og derfor bare disse som kunne holde huden porselenshvit. Gyllenbrun hud, som vi nå elsker betød at man var arbeider, og at man stod og slet i sola hele dagen. På 20-tallet endret dette seg, da Coco Chanel kom hjem fra ferie på St.Tropez med en dyp brunfarge, og så ble det en trend. Ikke fordi alle ville ligne Coco, men fordi det signaliserte at man hadde råd til sydenturer og luksusferier. Hvilket var eksklusivt før charter-revolusjonen.

Poenget mitt er at trenden ikke vil snu før samfunnet snur. Det er ikke motebransjen som fremmer usunne idealer, det er forbrukerne som streber etter det uoppnåelige, og dermed skaper unaturlige mål. Moten skapes ikke av motebransjen, det er bare bransjen som selger oss det vi ber om. Og som vi kjøper og kjøper og kjøper.
Når jenter sier at det er godt å se "ekte kvinner" med "sunne kropper" (det er vel diskutabelt hva som er sunnest av spiseforstyrrelser og overvekt), så mener de ikke egentlig at modellene skal være ordinære og som folk flest, det er den enkelte som ønsker å minske forskjellen mellom seg selv og idealet, og i større grad kunne identifisere seg med det som regnes som perfekt. Vi vil være flotte, men ikke som alle andre. Så derfor forstetter motebransjen å være en av de mest-omsettende bransjene i verden, og vi forbrukere fortsetter å kjøpe oss håpet om å nærme oss skjønnhetsidealet som vi vanlige dødelige ikke har sjans til å nå.

Skulle det derimot plutselig skje at alle plutselig ble tynne, så vil motebransjen øyeblikkelig begynne å trykke bilder som dette.

Se flere av bildene her.

Siri.

Jeg elsker deg.

Sun, 20 Dec 2009 03:31:51 +0100

Jeg.

Elsker.

Deg.

Det er få ting som kan gjentas i det uendelige og fortsatt kategoriseres som menginsfylt og symbolsk fremfor klisjé, og som da samtidig ikke er en Beatles-sang. Av begrep og uttrykk er det stort sett bare de groveste banneordene som overlever. Men setningen med "de tre små ord" (se, selv det er klisjé!) klorer seg fast. Det er ikke bare tre tungt ladede ord, men også noe som har sneket seg inn på listen over ting man skal ha gjort i løpet av livet for å kunne kalle sin tilværelse fullverdig. Klare skolen. Ha en god jobb. Gifte seg. Ha sex, gjerne gjentagende. Få barn. Og altså; Si "jeg elsker deg" til noen, og mene det. Helst skal man også høre setningen "jeg elsker deg" fra noen som mener det. Og morra di tells ikke.

Jeg har vært syk i noen dager, etter hvert ganske mange dager. Utenom å lage pepperkakeslott og sjekke facebook har jeg tilbrakt mesteparten av tiden forran Tven, og vært på grensen til å si "jeg elsker deg" til Canal Digital-boksen og diverse mannlige skuespillere opptil flere ganger. Menneskene på skjermen derimot, brukte ordene flittig. Samtlige filmer med lykkelig slutt (og mange av de med tragisk slutt) avsluttes med et litt gråtkvalt "I love you", og til og med på Made på MTV i dag, var det en stakkar som spontant fortalte en jente at han elsket henne etter deres første date. Hun ble fryktelig ubekvem, men han nådde målet om å bli en "ladies man" tilslutt.

Jeg elsker deg. Betyr det i det hele tatt noe lenger? Jeg har aldri elsket de jeg har sagt det til, og jeg har aldri sagt det til de jeg virkelig elsker. Bør ikke de man elsker vite det gjennom handling fremfor ord? Jeg kan knapt huske å ha hørt ordene selv. Ikke at ingen har fortalt meg at de elsker meg, men ingen anledninger har vært særlig minneverdige. Om ikke direkte ugjengjeldt, så har kjærligheten omtalt vært for liten til å begynne å sette ord på, og det skulle vel ikke mer enn tre ord til å ta livet av den.

De fleste erklærer kjærlighet som om de fortjener en diplom; "jeg elsker deg!" . Men er ikke det å faktisk elske noen en så ytterst privat opplevelse at man egentlig bare bør holde kjeft og nyte det? Dersom man må anerkjenne den verbalt, er den jo ikke gjensidig, og da vil den jo visne hen når den man elsker ikke kommer med det magiske "I love you too". Og situasjonen blir jo litt beklemt når man svarer noe annet. "Takk", liksom?

Det verste er når det brukes som argument. Jeg elsker deg, så du bør i det aller minste gi meg en sjanse. Elsker man noen kan man takke seg selv. Oi, det hørtes kynisk ut. Kanskje jeg er kald og uelsket i skrivende stund, men ordene mine er ikke bitre. Jeg elsker, har elsket og kommer til å elske av hele eller store og små andeler av mitt hjerte, men jeg har lovet meg selv å aldri mer si "jeg elsker deg". Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke gjør det når jeg svarer "eh.. takk?".

Over til et annet godt brukt uttrykk som heller ikke kastes på klisjébålet på en god stund, though it's been said many times, many ways,

God jul :)

The torture

Sat, 12 Dec 2009 00:11:34 +0100

Torment me till I go insane

Tear my skin like paper

Shatter me like porcelaine

Melt me down to vapour

Hang me from a noose

I can take your hardest abuse

Slit my throat and bleed me dry

Burn my soul to ash

Beat and kick until I die

dispose of me like trash

put poison in my food

cyanide and arsenic tastes good

kill me with your kryptonite

break my legs like feathers

cripple me and take my sight

but break my heart like a promise to a dying man

It?s the only thing that hurts me anyway

Pia Haraldsen kunne blitt halshogd.

Mon, 07 Dec 2009 22:56:11 +0100

Fra en drepen til en annen. Guillotinering forbindes som regel med den franske revolusjon, og virker som en ekstremt brutal henrettelsesmetode. Sannheten er at den første halshugge-maskinen ble oppfunnet i Halifax i Yorkshire på 1200-tallet. En senere variant, Guillotinen, ble innført i frankrike som et mer humant alternativ til henging og halshogging ved øks, som vanligvis ble praktisert. Franskmennene elsket den, og i løpet av dens første ti år på fransk jord, falt det diagonale bladet på rundt femten tusen nakker. Men det var en gjeng som senere skulle komme til å bruke Guillotinen enda flittigere; Nazistene i Tyskland. De henrettet rundt førti tusen "kriminelle" under den andre verdenskrig.

"HVA?!?" sier du kanskje nå. Du tror ikke på at Guillotinen ble brukt så sent som på førtitallet. Den tilhører en annen tid, og må ha blitt avskaffet før. Men nei, du tar feil. Den stod på Frankrikes henrettelsesreportoir helt frem til de avskaffet dødsstraff i 1981. Altså samme år som Stig Van Eijk og Pia Haraldsen ble født, Metallica ble dannet, og Lars Saabye Christensen gav ut "Jokeren". Så hårreisende som det lyder (at man fortsatt kunne Guillotineres tidlig på åttitallet, ikke at Pia Haraldsen er dobbelt så gammel som hun virker), så stod den og samlet støv de siste årene. Den siste Guillotineringen i Frankrike (og verden?) ble utført i 1977, og på blokka lå den enbeinte, Tunisiske innvandreren Hamida Djandoubi, dømt for tortur, voldtekt og drap på eksen sin.

Det henrettes jo fortsatt folk ved halshugging den dag i dag, kanskje ikke så ofte i den vestlige verden, men de fleste andre steder. Likevel er det noe fryktingydende og middelaldersk over Guillotinen som gjør at den liksom ikke hører hjemme på 1900-tallet. Og enda mindre i vårt eget nabolag.

For også i Sverige har noen mistet hodet. Johan Alfred Ander var ikke bare den siste personen som ble henrettet, men også den eneste som ble Guillotinert. Han var en alkoholisert og småkriminell konemishandler med økende økonomiske problemer, og 5. Januar 1910 ranet han et vekslekontor i Stockholm. Under ranet slo han i hjel innehaveren, Victoria Hellsten, og fikk med seg 6000 svenske kroner. Han ble snart tatt, med mordvåpenet og blodige sedler på seg, og dommen var klar: döden. Han skulle få æren av å ta jomfruturen i Sveriges Guillotin som de hadde kjøpt i 1903 for 3586 franc, og sikkert gledet seg litt til å prøve ut. Den var 442 cm høy, 238 cm bred, og sikkert litt av et syn. Kl.08.00, den 23. November 1910 i Långholmens centralfängelse i Stockholm ble Johan Alfred Ander Guillotinert, 37 år gammel. Og det holdt visst for svenskene.

Måtte hodene rulle videre, nå skal mitt eget hvile bløtt på puten.

Siri.

Tidenes dårligste sanger

Mon, 30 Nov 2009 10:38:02 +0100

La oss innlede kuriositetkalaset med et kvinnemenneske noe utenom det vanlige. Florence Foster Jenkins hadde entusiasme og lidenskap for opera, og råd til å finansiere en karriere som sangerinne. Talent derimot, manglet hun fullstendig. Hun var tonedøv.

Fiffen på Manhattan betalte ivrig for å høre damen myrde melodier, helst iført komiske kreasjoner toppet med englevinger og glitter, og hun mottok stortmende applaus fra åpningsnummeret, som regel nattens dronning-arien fra Tryllefløyten, til den store finalen, Adeles latterarie fra Die Fledermaus. De elsket henne for den ufrivillige komedien hun stelte i stand, og ikke minst for hennes skarpe, ustø og skingrende stemme, som mest av alt minnet om en bakgårdskatt med rabies og PMS i dødsangst.

Født i 1868, mens opera fortsatt var mainstream og komponistene fortsatt levde, begynte Jenkins tidlig å drømme om en sangkarriere. Familien, og etter hvert ektemannen, nektet henne å prøve å realisere drømmene, da hennes totale mangel på talent var enda mer åpenbenbar enn hennes mangel på selvinnsikt. Men da ekteskapet falt i grus og faren gikk bort, satt hun igjen med en pen formue og et brennende ønske om å synge. Hun begynte å ta sangtimer, og begynte å gi konserter i 1912.

Favorittsangen til Florence Foster Jenkins var ?Clavelitos? fra Carmen, det visste publikum godt. Hun fremførte den utkledd som Carmen, med blondesjal, smykkekammer i håret, en kurv med roser, og kastanjetter. Hun hylte seg gjennom sangen mens hun klapret med kastanjettene helt uavhengig av takten, og kastet roser til den trollbundne salen, som ikke helt klarte å skjule sin latter. Når hun gikk tom for roser, kastet hun likeså godt kurven også. Og kastanjettene.

Hennes ubegripelig store fanskare oppmuntret henne ofte til å ta et ekstranummer, hvorpå pianisten hennes måtte ut blant publikum og samle inn rosene, kurven og kastanjettene, slik at hun kunne gjøre Carmen-nummeret en gang til.

I 1943 ble hun utsatt for en bilulykke, som passasjer i en drosje. Selv mente hun at dette førte til at hun «kunne synge høyere f-er enn noensinne», og istedet for å saksøke sjåføren, sendte hun ham en eske kostbare sigarer.

78 år gammel døde Jenkins, fortsatt overbevist om at hun var en dyktig koleratursopran. Hun skjønte aldri at de lo av henne, ikke med henne, og heldigvis for oss er det blitt gjort innspillinger av kråkesangen hennes! Så hvis dere orker å utsette ørene deres for tidenes kanskje grusomste stemme, kos dere med nattens dronning og latterarien, men på eget ansvar. Jeg vil ikke stå ansvarlig for midlertidig tonedøvhet eller hørselskader.

Ha en fin mandag, Siri.

Cats and dogs

Fri, 20 Nov 2009 00:45:28 +0100

Å høre på Quelqu'un m'a dit av Carla Bruni i regnet uten paraply er som å høre på Quelqu'un m'a dit av Carla Bruni i regnet uten paraply.

Siri.

Shore leave

Wed, 18 Nov 2009 22:11:20 +0100

blasert ; overmett av, og derfor likegyldig overfor inntrykk: det blaserte hovedstadspublikumet / en blasert mine

Etym.: perf. pt. av foreld. blasere , fr., av uviss oppr.

Jeg håper jeg aldri blir så blasert at jeg ikke kan gråte av glede
Jeg håper jeg aldri blir så blasert at jeg ikke kjenner et stikk i brystet når jeg hører på såre sanger om bitter kjærlighet (les: Damien Rice)
Jeg håper jeg aldri blir så blasert at jeg ikke får dårlig samvittighet
Jeg håper jeg aldri blir så blasert at jeg kan se skrekkfilmer uten å lukke øynene under de skumleste bitene
Jeg håper jeg aldri blir så blasert at jeg ikke blir imponert
Jeg håper jeg aldri blir så blasert at jeg ikke føler at menneskeheten er grunnleggende god og at jeg kan klare alt bare jeg vil det nok etter å ha lest ut en god bok
Jeg håper jeg aldri blir så blasert at jeg ikke blir forelsket
Jeg håper jeg aldri blir så blasert at det ikke faller meg inn at en bemerkelsesverdig hendelse ikke er et tegn eller en del av en større plan for meg
Jeg håper jeg aldri blir så blasert at min umiddelbare reaksjon etter å ha sett en sjarmerende film er å analysere hvilke filmatiske grep som er brukt
Jeg håper jeg aldri blir så blasert at jeg ikke undres over hva meningen med livet er og hva som skjer etter døden
Jeg håper jeg aldri aldri aldri blir så blasert at jeg går forbi en gammel mann som har åpenbare problemer med å holde seg oppreist og ser ut til å ha store smerter helt alene på en togstasjon uten at jeg stopper og spør om det går bra
igjen.

Siri.

Et comeback

Wed, 18 Nov 2009 15:56:25 +0100

I'm back. Tror jeg.

Jeg trodde jeg og bloggen hadde slått opp, men vi har blitt venner igjen. Kiss and make up. Dere vet hvordan det er.

Men for at dette skal vare har jeg laget noen regler for meg selv. Bloggetikette, liksom.

Forbudene:

Jeg skal ikke skrive om sminke (dette gjelder også neglelakk)

Jeg skal ikke skrive hvis jeg ikke har noe å si

Jeg skal ikke legge ut matoppskrifter

Jeg skal ikke ha bilde av meg selv i alle innlegg

Jeg skal ikke skrive om folk uten å spørre først

Jeg skal ikke skrive om fester eller byturer bar for å namedroppe hvem jeg har fått drinker av

Jeg skal ikke skrive ofte om forelskelse eller kjærlighetssorg, samme hvor ofte jeg er i en av dem

Påbudene:

Jeg skal skrive om kuriositeter og koselige ting som få andre vet og jeg føler folk bør opplyses om

Jeg skal bli flinkere til å skrive om smarte ting jeg tenker på og filosoferer rundt når jeg sitter på 83-bussen

Jeg skal skrive skjønnlitterært av og til

Jeg skal legge ut sangtekster jeg er fornøyd med selv om jeg er livredd for at noen skal kidnappe barna mine

Jeg skal bruke flere fremmedord og ikke prøve å appellere til den 15-årige, blonde gjennomsnittsbloggleser med spraytan og en chrush på Robert Pattinson

Jeg skal skrive den rå, skittne sannhet uten å pynte, sminke og retusjere for mye.

Jeg skal nevne at far i dette øyeblikk kaster den slitne Frank Shorter-løpetightsen sin fra 1983

For å trekke en konklusjon, jeg skal blogge meningsfyllt og med måte og ikke bli en bloggprostituerad. Det skal ikke være sånn at jeg skal bli flau om folk jeg respekterer sier at de har lest bloggen min. Men jeg tillater meg selvfølgelig det sjeldne unntak, for å ikke virke helt pietistisk. Jeg har jo uansett ikke selvdisiplin nok til å overholde alle regler jeg setter for meg selv.

Nå som vi har fått unna den kjedelige, formelle presentasjonen av bloggens nye, friske innhold, kan vi snart sette i gang med det gøye.

J'aime tes yeux, j'aime ton front

Ô ma rebelle, ô ma farouche

J'aime tes yeux, j'aime ta bouche

Où mes baisers s'épuiseront.

J'aime ta voix, j'aime l'étrange

Grâce de tout ce que tu dis

Ô ma rebelle, ô mon cher ange

Mon enfer et mon paradis.

J'aime tout ce qui te fait belle

De tes pieds jusqu'à tes cheveux

Ô toi vres qui montent mes voeux

Ô ma farouche, ô ma rebelle.

Au revoir, Siri.

Gi Snehvit, Ariel og Tornerose Antidepressiva!

Fri, 14 Aug 2009 22:44:50 +0200

Det slo meg plutselig i dag, mens jeg så Skjønnheten og Udyret for første gang på mange år, at det er noe alvorlig galt med psyken til hver eneste Disneyprinsesse. De har alle problemer med å forholde seg til autoriteter, være det stemødre, deres fremtidige ektemenn eller sultan- havkonge- eller høvdingfedre. De dyrker fantasier og hallusinasjoner, har et sterkt behov for virkelighetsfluk, og snakker med dyr. Jeg har så godt jeg kan prøvd å diagnosere prinsessene, med en hjelpende hånd fra wikipedia...

CASE nr.1:

Belle, fra Skjønnheten og Udyret, har et læreboktilfelle av Stockholmsyndromet. Det er en tilstand hvor ofre for kidnappinger og bortføringer (Belle) over tid utvikler en sympati for sine kidnappere (Udyret). Det er et psykologisk fenomen, der forbryteren (Udyret) og ofrene (Belle og Faren) får sympati med hverandre, og der ofrene til slutt utvikler negative følelser overfor dem som forsøker å redde dem ut av situasjonen (Gaston og resten av landsbyen). Gislene opplever at livene deres ligger i gisseltakerens hender, og at de er under en viss beskyttelse hos denne personen.

Belle blir jo allerede i åpningsscenen beskrevet av alle i landsbyen som distansert og asosial. Gi jenta litt terapi og noen venner.

CASE nr. 2:

Tornerose lider av narkolepsi. Narkolepsi er, ifølge wikipedia, en nevrologisk tilstand som karakteriseres av plutselige og ukontrollerbare søvnanfall, påtrengende søvnighet på dagtid, søvnparalyse og noen ganger hypnagoge hallusinasjoner. Hva nå enn det er. Tornerose sovnet, eller falt i koma om man vil, og våknet ikke på mer en normalt lenge. La oss også nevne hennes isolerte oppvekst uten sosial omgang med gjevnaldrende, og rikelig med synging og dansing alene i skogen. De gode feene som passet på frøkna kunne med fordel tryllet frem noen piller til henne.

CASE nr.3:

Mulan er transvestitt. Hun kler seg om en mann, og etteraper mannlig holdning og kroppspråk, og blir oppfattet som mann. Hun har riktignok kvinnelig kjønnsidentitet, og gjør ingen ingrep på kroppen for å bli mann fysisk også (annet enn å bandasjere inn brystene), og er derfor ikke Transeksuell, som er et medisinsk problem, men en transvestitt, som er er en hobby for de sære. Likevel viser hun tegn til å ha en alvorlig identitetskrise, spesielt når hun synger "When will my reflektion show who I am inside?".

CASE nr. 4:

Ariel, fra Den Lille Havfruen, lider av en blanding av Body Integrity Identity Disorder (BIID) og dysmorfi. I de fleste tilfeller av førstnevnte, BIID, føler de rammede at de ikke hører hjemme i sin egen kropp, og at den må endres før de kan godta å leve i den. Derfor har BIID blitt synonymt med wannabe-amputee, og omfatter for det meste folk som ønsker å amputere kroppsdeler det ikke er noe i veien med, og folk som later som de har amputert. Siden Ariel ikke ønsker å amputere finnene sine, men heller erstatte dem med ben, er det ikke hundre prosent blinktreff med diagnosen, men hun viser antydniner til dysmorfi i tilleg. Dysmorfi karakteriseres av en sykelig opptatthet av innbilt eller overbekymring for minimal feil med eget utseende. Hun speiler seg mye, og hater finnene sine, i motsetning til resten av sjøfolket. Ariel trekkes mot en annen art enn sin egen, ikke ulikt tigermannen, reptilmannen og leopardmannen. Herregud, jenta ofrer frivillig stemmen sin for å midlertidig få ben! Utover disse to nevnte sykdommene, har hun også samlermani, og hun blotter seg for mennnene på stranda. Selv sjøfolket dekket til kjønnsorganene sine!

CASE nr. 5:

Snehvit har panikkangst. Dette vet jeg med sikkerhet, jeg har slitt med panikkanfall i åresvis selv. It takes one to know one.

Panikkanfall er plutselige og uforutsigbare anfall der man reagerer som om man henger fra en 1000 meter høy klippe, eller møter en øksemorder når man går alene i skogen i mørket, uten at man egentlig er i livsfare . Angstanfallene kommer som lyn fra klar himmel, og er vanskelige å drive bort når de først er i gang. Vanlige symptomer er hjertebank, trykk i brystet, kvelningsfornemmelser, svimmelhet og en slags uvirkelighetsfølelse. Det er også vanlig med kvalme og diaré (jeg hadde kvalme). Selv opplever jeg også hyperventilering, kaldsvetting, rask puls, prikking i huden, hallusinasjoner, og en sterk følelse av å være fanget som fører med seg en trang til å løpe. Under slike anfall er det mange som tror de er i ferd med å miste vettet og kontrollen og/eller dø.

I Disneys aller første helaftens spillefilm, møter vi Snehvit og får oppleve et paikkanfall gjennom henne når hun løper fra slottet og går seg vill i skogen. hun løper og løper, og føler at trærne griper tak i henne, at det er øyne overalt, og skogen blir til et eneste stort mareritt. Hun hyler og hyler, og legger seg tilslutt ned i fosterstilling og begynner å stortute. Når anfallet hennes går over, får man se den virkelige skogen, som ikke er farlig i det hele tatt. Hun er ofte paranoid i filmen, og sier at stemoren er etter henne. Hun er jo det, men det kan ikke Snehvit vite før hun blir lurt av henne.

Videre synes jeg det er noe creepy ved at en ung jente beskrevet som "vakrest i landet her" slår seg ned med syv single dverger med dårlig hygiene og gjør husarbeidet deres.

CASE nr. 6:

Pocahontas er scizotypal. Det finnes en liste som heter American Psychiatric Association's DSM-IV-TR, som brukes for å diagnosere folk med denne personlighetsforstyrrelsen. For å bli diagnosert må fem eller fler punkter stemme.

Ideas of reference (excluding delusions of reference) (NEI, ikke utpreget ihvertfall.)
Odd beliefs or magical thinking that influences behavior and is inconsistent with subcultural norms (e.g., superstitiousness, bizarre fantasies or preoccupations) (JA: hun snakker til et piletre, og synger bl.a. om å "synge alle tonene i fjellet" og "male alle farger i en vind")
Unusual perceptual experiences, including bodily illusions (JA: Hun kan "lytte med hjertet" og på magisk vis forstå John Smith)
Odd thinking and speech (e.g., vague, circumstantial, metaphorical, overelaborate, or stereotyped) (JA: "Jeg ser... rare skyer!", drøm om snurrende kompass, osv.)
Suspiciousness or paranoid ideation (NEI)
Inappropriate or constricted affect (JA: hun faller for John Smith som tilhører fienden)
Behavior or appearance that is odd, eccentric, or peculiar (JA: Når hun stuper fra klippen i begynnelsen, følger det villeste elven, og tilslutt kaster seg over John Smith for å redde livet hans selv om det risikerer hele hennes folk.)
Lack of close friends or confidants other than first-degree relatives ( JA: Hun forholder seg kun til faren sin, og venninnen Nakoma, som til tider er veldig opgitt over henne)
Social anxiety that tends to be associated with paranoid fears rather than negative judgments about self (JA: hun liker ikke Kocoum, som er populær i stammen ellers, uten å komme med noe godt grunnlag annet at "han er så alvorlig"

I et nøtteskall er Pocahontas sta, eksentrisk og impulsiv, og setter folk i fare fordi hun gjør irrasjonelle handlinger og ikke tenker på konsekvenser. På listen scorer hun syv av ni klare ja, selv om bare fem var nødvendig for å stille diagnosen. Gratulerer Pocis, du er Schizotypal.

CASE nr. 7:

Askepott har noe riktig eksotisk, nemlig Dromomani. Det er psykologisk trang til å vandre avgårde, vekk fra alt og alle man kjenner, og å anta en ny identitet ( i Askepotts tilfelle, en prinsesse). Hun opplever også en identitetskrise, hun har et mindreverdighetskompleks som hun føler kan løses med materialistiske goder, og får en lykkefølelse når hun går i pene kjoler. Aladdin har mange fellestrekk med Askepott, men han kan på toppen av det hele også kalles en lystløgner.

CASE nr.8:

Jasmin, det store kjærligheten til Aladdin, er bipolar. Denne lidelsen het tidligere Manisk-Depressiv, og innebærer at man er emosjonellt polarisert, og veksler mellom perioder med depresjon og perioder med mani (en sykelig tilstand der man er høyt oppe i stemningsnivå og har forhøyet energinivå). Det finnes to ulike varianter av bipolar lidelse, og Jasmin har Bipolar 1. Hun er i begynnelsen av filmen i en depresjonsfase, hun føler seg fanget og ensom, og ingen klarer å muntre henne opp, selv om de prøver veldig hardt. Ingenting interesserer henne, og hun vil helst bare være alene. Så kommer manien, hvor hun i eufori flyr på et magisk teppe med en fyr hun ikke kjenner og gauler "Et betagene syn! Ubeskrivelig herlig! Føles flukten og særlig når vi stiger høyt mot sky! Den samme jord!" Er ikke det mani, vet ikke jeg. Dessuten er hun ganske bortskjemt når det skal 75 gullkameler, 53 lilla påfugler, 95 hvite persiske aper, 60 elefanter, llamaer, bjørner, løver, et korps, 40 fakirer, kokker, bakere og kvitrende fugler til for å sjarmere piken.

CASE nr.9:

Alice (in Wonderland) er hard rammet av psykdom. Først og frems schizofren kanskje, siden hun i mesteparten av filmen befinner seg i en psykedelisk og virkelighetsfjern verden der ingenting henger på greip. Mange misforstår hva schizofreni dreier seg om, det er skjeldent spaltet personlighet og krangling med seg selv involvert.Symptomene dreier seg om vrangforestillinger, hallusinasjoner og tilbaketrukkethet.Man har etablert noen generelle kriterier for å oppfylle diagnosen schizofreni:

Minst ett førsterangssymptom(halliser, opplevelse av å bli styrt av noen andre enn seg selv, opplevelser av ekstern tankepåvirkning, og sånn), vedvarende bisarre vrangforestillinger, eller
Minst to av følgende: Vedvarende hallusinasjoner med vrangforestillinger uten affektivt innhold
- Språklige tankeforstyrrelser (stemmer)
- Kataton adferd
- Negative symptomer (Treghet, Sløvhet, Affektavflatning, Initiativløshet, Passivitet, Språkfattighet, Manglende interesse, Innesluttethet, Sosial tilbaketrekning, Vansker med kommunikasjon med andre mennesker)
Varigheten må være minst én måned

Det må være utelukket:

Affektiv sinnslidelse (bipolar lidelse, depresjon etc.)
Kroppslig sykdom som kan forklare disse symptomene

Alice er et stort JA på hele denne listen, synes jeg. Hun er passiv og uinteressert i hva søsteren og den virkelige verden har å tilby henne, og rømmer inn i eventyrland. Man vet jo ikke om det varer i over en måned, men det virker jo også som at tidsperspektivet hennes forsvinner. Nå skal det sies at filmen er basert på boken Alice's Adventures in Wonderland, som er mye mørkere og til tider ganske skummel, og at forfatter Lewis Carrol led av migrene, epilepsi og søvnløshet, og antagelig var pedofil.

Men det er ikke bare les femmes som trenger tvangstrøyer, Disney er full av løse skruer og tuney loons. Pinocchio er mytoman, Landstrykeren er en promiskuøs sosiopat, Mowgli har ADHD, og Peter Pan har et eget syndrom oppkalt etter seg! Jeg kan holde på i evigheter, men poenget mitt, hvis jeg har et, er at eventyr ikke skjer med fornuftige folk. Hvertfall ikke eventyr som er så spennende at man både får prinsen og halve kongriket og en animasjonsfilm i sin ære. Så la oss enten omfavne vår indre psykopat, eller slutte å ta Disney på alvor (men det er det kanskje bare jeg som gjør...?)

Så levde hun lykkelig i alle sine dager, Siri.

Premiéreklar!

Wed, 12 Aug 2009 14:45:31 +0200

Kl. 20.00 braker det løs. Jeg har ikke nerver, og det er jo deilig. Det er jo ikke mye ansvar somhviler på meg, så jeg tar det med ro. Jeg varmet grundig opp i dusjen, med en La Bohème medley, litt Pamina fra Tryllefløyten, og litt Adele fra Flaggermusen. Fikk noen kommentarer da jeg kom nynnende ut med håndkleturban på hodet. Hele nabolaget har sikkert ufrivillig hørt meg synge nå. Fint.

Jeg gleder meg til å høtre solistene gi jernet uten å markere når de synger, nå skal de ikke lenger spare seg. Gleder meg spesiellt til denne:

Jeg ønsker meg en heit pengelens Pariserbohém til jul. Bare nevner det i god tid.

Ciao, Siri.

New kicks

Wed, 12 Aug 2009 02:11:44 +0200

og instant love.

Føkk svineinfluensa, jeg har svermerfeber. I natt sitter jeg krøllet sammen og pakket inn i pelspledd i en lenestol med en sovende hund som har svake rykninger i potene og snuten fordi hun drømmer. Sammen surfer vi et sted mellom eufori og melankoli, jeg klarer ikke bestemme meg for hvilken vei det heller. bittersøte netter akkompagnert av tordenskrall og lukten av villbringebær. Jeg savner sårt å ha noen jeg ikke tørr ringe, noen å sette opp håret for, noen å skrive håpløse sanger med nesten-rim om. Forresten tar jeg med en gammel venn også:

Og hvis du ikke gidder se alle sangene, så se hvertfall den andre, den med Gogol Bordello.

God natt, Siri.

THE POWER OF ORANGE KNICKERS

Fri, 07 Aug 2009 23:52:55 +0200

Noen dager krever en stor porsjon Tori Amos for å utholdes. De siste dagene har vært slike.

"You're only popular with anorexia. So I turn myself inside out. In hope someone will see"

"if my heart's soaking wet, boy your boots can leave a mess"

"I shaved every place where you've been, boy"

"So you can make me cum, that doesn't make you Jesus"

"feeling old by 21, never thought my day would come, my bridesmaids getting laid, I pray for Jackie's strength "

"Will you ever learn you're just an empty cage girl If you kill the bird "

"Some people are afraid of what they might find if they try to analyze themselves too much, but you have to crawl into your wounds to discover where your fears are. Once the bleeding starts, the cleansing can begin."

"I have so many different personalities in me and I still feel lonely."

"You can't control your popularity; I know I'm an acquired taste - I'm anchovies. And not everybody wants those hairy little things. If I was potato chips, I could go a lot more places, but I'm not."

"If you call me a new-age, airy-fairy, hippie-dippy airhead I will shove my crystals up your ass."

Visste du at hun gjør en liten rolle i Mona Lisa Smile? Hun er bryllupssangeren, og synger disse to:

Putting the damage on, Siri.

Kostyme = HOT!

Wed, 05 Aug 2009 00:18:22 +0200

Eller hva tror dere? Et ullpledd og en potetsekk har fått barn, og DET skal jeg ha på meg på La Bohème. Handlingen er scenografisk lagt til 50-tallet, og jeg får hvertfall slå meg løs med audrey Hepburn-sminke og Rita Hayworth-hår. Så jeg klager ikke, dessuten føler jeg meg litt Oliver Twist i kostymet mitt.

Her er litt fler bilder av borgen, kulissene er nesten ferdige, men Operaen mangler fortsatt en tribune, som sikkert kommer opp i løpet av helgen. Blir spennende å se! Hver dag skjer det noe nytt.

Aften, Siri.

He's not drunk, Mom, he's just eccentric!

Mon, 03 Aug 2009 18:53:53 +0200

Coraline skulle vært filmatisert for femten år siden, da jeg var barn. Jeg skulle vokst opp med den! Animasjonsfilmen er basert på boken av Neil Gaiman, og jeg leste den første gang da jeg var rundt femten. Jeg har aldri blitt mer skremt av en bok, verken før eller siden. Jeg husker at jeg ville klappe den sammen og gjemme den langt vekk og slippe å se den igjen, men at det var så spennende at jeg ikke klarte å rive meg løs (og dette var i tiden jeg leste alle de paranormale kriminalromanene til André Bjerke, "De Dødes Tjern" var en malende kattunge i forhold!). Gaimans univers er magisk, han er jo også mannen bak The Sandman-serien, og har inspirert noen av tekstene til Tori Amos.

Historien om jenta som blir fanget i en parallel verden har blitt utbrodert enda mer i filmen, og regissøren bak The Nightmare Before Christmas har blåst liv i den med den mørke, gotiske ånden den fortjener. Du kan se filmen her:

http://www.freestreamtube.com/v/236c911984b6177de583b1268941340d.html

Snurr film, Siri.

Hele familien min har svineinfluensa!

Mon, 03 Aug 2009 15:14:26 +0200

Først var lillebror syk, så ble mor smittet, og nå er far dårlig han også. Ingen er koblet til respirator eller noe, de er langt ifra å omkomme, heldigvis.

Men når er det min tur? Jeg har IKKE tid til å bli syk nå, det er bare ti dager til premieren på La Boheme, og en influensarunde nå vil gjøre at jeg må gi opp hele oppsetningen. Både fordi jeg ikke vil være i stand til å synge, og fordi jeg ikke må smitte de andre. Jeg vil ikke bli smittet! Hjelp!

Heldigvis tar familien hensyn, far går med munnbind hjemme, og alle vasker seg med bakteriedrepende middel hele tiden. Håper det hjelper!

I dag har jeg imidlertid fri fra Oscarsborg Operaen, og det er jeg veldig glad for med tanke på været. Utendørsopera i tweedkostyme i regnvær er ikke så morsomt. Så i dag sitter jeg bare inne med tøfler og te, og lurer litt på hvilken film jeg skal se...

Smittes, Siri.

Jeg har gjort det igjen...

Sun, 02 Aug 2009 22:11:44 +0200

Den siste tiden har vært preget av søvnløshet, og selv om det er utrolig irriterende og veldig slitsomt, så betyr det jo også at dagene mine er lengre enn vanlig, og jeg har en masse tid. Så igjen har jeg spillt inn en coverlåt, denne gangen My Funny Valentine, en av mine store jazz-favoritter. Ja, jeg vet kvaliteten suger, men jeg har ikke hjemmestudio.

På borgen går ting fremover med stormskitt, i dag var barnekoret (Oslo Domkirkes Guttekor, mener jeg de heter) på plass og vi gikk i kostymene. Jeg skal ta bilder på tirsdag, vi ser veldig flotte ut! Det var også uvanlig mange turister på Oscarsborg i dag, og en hel skokk ble stående og se med halvåpen munn. Vi var nok litt av et syn, og sangen er jo sterk nok til å slå en i bakken. Jeg gleder meg til forestillingene, det var så gøy å ha litt publikum!

Her er et utdrag fra andre akt, som vi øver på mest. Musikken er så nydelig at jeg tårer i øynene når vi øver.

Det fineste er fra 3:30 til 4.40, når Musetta later som hun får vondt i foten for å få oppmerksomhet fra Marcello.

God natt, Siri.

La dem spise kake!

Sat, 01 Aug 2009 14:13:58 +0200

Tre fantastiske rokokko-filmer:

Skrevet og regissert av Sofia Coppola, og med Kirsten Dunst i tittelrollen, er Marie Antoinette en av mine all-time favorittfilmer. Den handler om livet til Marie Antoinette, fra prinsesse i Østerrike til Dauphine av Frankrike, og fra mektig dronning til hjelpesløs folkefiende (og er løst basert på den historiske biografien Marie Antoinette: The Journey av Antonia Fraser, som jeg har nevnt tidligere). til verdens beste 80-talls musikk får vi se henne, anntrukket i de vakreste kjolene verden har sett, feste seg til undergang.

Amadeus er en amerikansk Oscar-belønnet biografisk film om Wolfgang Amadeus Mozart fra 1984, regissert av Milos Forman.

På et mentalsykehus i begynnelsen av 1800-talet treffer vi Antonio Salieri, tidligere hoffkomponist i Wien. Gjennom Salieris halvtåkede, bitre øyne får vi se hans versjon av Mozarts storhetstid i Wien og til og med litt om hvordan det hela begynte, når Mozart turnerer rundt som femåring og får alle til å måpe, hvordan Salieri så gjerne ville leve som Mozart, og blir overlykkelig når hans far dør så at han blir tvunget til å flytte inn til byen og kan utvikle sine musikalske ferdigheter. Hele filmen gjennomsyres av Salieris nesten psykotiske tanker og det skifter ofte tilbake til Gud. Hvorfor la Gud sin elsk på Mozart? Denne (ifølge Salieri) uforskammede drittunge?

Vi får bli med på hele Mozarts voksne karriere, og i filmen blir han fremstillt som en bekymringsløs og tullete festløve, som skriver mesterverker som andre skriver handlelister. Jeg elsker denne filmen, både for musikken, kostymene (parykkene!), og kulissene, og for den tragikomiske historien komponisten selv, som faktisk var det jeg hørte mest på som barn, og som fikk meg til å elske klassisk musikk.

Hertuginnen av Devonshire var en vakker sosietetskvinne med politisk innflytelse i 1700-tallets England. Men i privatlivet var hun preget av et kjærlighetsløst ekteskap og opprivende utroskap. Hun ble et stilikon i rokokko-perioden, og var sosial og populær utad, selv om hun bak fasaden var hard preget av sitt katastofale ekteskap. Keira Knightley har hovedrollen, og er nydelig som alltid.

Jeg er litt over gjennomsnitlig facinert av rokokko-perioden vil jeg våge å påstå...

Bilder er fra operaballet i fjor.

Au chanté, Siri.

"Vi tar det en gang til, fra kysset!"

Fri, 31 Jul 2009 23:00:50 +0200

Dag 2 på Oscarsborg. Tonene får det til å klirre i vinduene i borggården. Nå har vi prøvd regien på hele 2. og 3. akt, og det som for meg frem til nå har vært musikalske bruddstykker og en rekke usammenhengende strofer begynner nå å ligne en opera. La Bohème tar form! Selv om vi øver, er borggården fortsatt åpen for turister, og de aller fleste som gikk forbi stoppet opp for å nyte musikken. Jeg får ikke rost solistene nok, jeg blir imponert hver gang de åpnen munn.

De fire hovedrollene er:

Mimi (Spilles av Ina Kringlebotn)

Rodolfo (Spilles av Marius Roth Christensen, tidligere vokalist i Seigmen)

Musetta (Spilles av Mari Eriksmoen)

Marcello (Spilles av Yngve André Søberg)

Ina Kringlebotn Marius Roth Christensen Mari Eriksmoen Yngve André Søberg .

"La Bohéme skildrer bohemlivet til 4 kamerater i Paris på slutten av 1800-tallet, og er en av verdens mest populære operaer. Historien om den unge piken som kommer til sin nabo for å få stearinlyset sitt tent, er noe av det vakreste og mest romantiske som operahistorien kan by på. "

Selv er jeg bare en ydmyk korist, men i år får jeg ta meg skammelig mye til rette på scenen. I fjor, da vi gjorde Tosca, var jeg bare på scenen i ca ti minutter, og i år er jeg på i hele 2. akt. Og jeg er enten helt forran på scenekanten, eller rett ved siden av solistene, så hvis jeg skulle drite meg ut, vil absolutt alle de 1500 i publikum legge merke til det. Herlig. Utover å være synlig, så skal jeg spille en ung student, og gå arm i arm med "kjæresten" min. Det var litt kleint å skulle være overdrevent forelsket til å begynne med, men nå er det bare gøy. Man må jo bare gjøre det til en lek.

Jeg kom hjem for en time siden, og det er nå åtte timer til jeg må dra hjemmefra for å komme på morgendagens øvelse... Men jeg trives som travel, så jeg klager ikke! Verre blir det vel når skolen begynner igjen...

Arrividerci, Siri.

Dagens (evt. nattens) (evt ukas, månedens) MANCANDY

Fri, 31 Jul 2009 00:38:28 +0200

Noen mennesker er kvalmende vakre. Introducing Erik von Detten:

*blunk*

*blunk blunk*

sukk.

Natta, Siri.