Vogue Italia.
 

Jeg trenger nektar eller noe. Nektar er noe å gjøre. Ta hintet, herregud.

Men det er jo alt jeg noen gang skriver. Og så kommer jeg med en kommentar som denne etterpå.
Innser ikke en dritt.
Hallo.

Jeg kan jo begynne å legge ut om mine innerste ønsker om at noen skal komme og legge seg oppå meg. Bare ligge der og presse meg ned mot hva jeg nå enn ligger på.
Du vet, for å kjenne tyngden av kjærlighet eller noe. :'(<3

Nei. 
Jeg synes bare vi ¨skal bruke hverandre litt mer. 
Akkurat som sånne små aper som jeg ikke finner noen bilder av.

Begynner å grine.
Sånne aper er så vakre.

Vaskerommet vårt.

Men de som skulle finne på å begynne å le av meg for noe jeg ikke finner det minste leverdig, de eier ikke humor de.
Gi opp.

Ikke le av grisenesa mi, gå heller for det faktum at det var dritvondt å sitte sånn og at jeg gjorde det bare for å ta "hei, jeg er liten og søt og pakker meg inn i dyna mi"-bilder.
Jeg suger til å finne eksempler, men jeg ler i det minste av meg selv.

Jeg har bare utseendet mitt å leve på.

I natt skal jeg sove uten sengetøy fordi jeg ikke gidder å sette på nytt.

Nei, ikke noe nytt altså. VIL IKKE MER AV DETTE. GUD.

Jeg har blitt penere da.

Hvor blir livet mitt av?

Jeg subscriber til folk på youtube så lenge de er søte å se på og det minste morsomme.
Jeg er sjukt ensom når jeg tenker på det.

Glutenfri havre er bare vanlig havre som ikke har blitt oppbevart i nærheten av andre kornsorter.

Fant en masse gamle kort i en skuff, noen fine, andre ikke fullt så spesielle.
Fine ble beholdt, ikke fullt så spesielle kastet bort.
Nå får jeg nesten litt dårlig samvittighet.
Men jeg vet at mormor skrev til meg en gang i 98.
Og at gamle venner og kjente syklet og dro til bassenget hver dag.
Vi var visst flinkere til å skrive den gangen enn jeg kan huske.
Men ikke noe særlig.

Jeg gir hva som helst for å få tilbake den genseren. Hva. Som. Helst.

...gjorde meg skotsk.