Det ble bunad i helga. Men ikke min, hehe. Jeg hadde nok over(under?)vurdert hvor mye jeg faktisk måtte gå ned for å passe min egen. Ikke bare det, jeg var visst litt i overkant optimistisk da jeg gjettet på startvekt, jeg trodde nemlig ikke at jeg hadde gått OPP noe særlig siden sist jeg veide meg, til tross for at jeg har satt til livs nok sjokolade og kaker til å ta knekken på en hvalross. Ivar påstår jeg mangler selvinnsikt. Hmpf. Jeg HAR gått ned noen kilo, det merker jeg på klærne mine. Men det er visst på tide å kjøpe en ny vekt, for jeg veide meg hos foreldrene mine i går. Vekten min nå, er ca 700 gram MER enn jeg innbilte meg at jeg var da jeg STARTET. Selvbedrag er de beste bedragene. Nuvel. Jeg har i alle fall fått bort halve magen, og resten går i løpet av høsten.

Med det sagt, vil jeg herved avduke min nye adresse, og gi noen praktiske opplysninger.

Mitt nye domene, er mitt eget, og det heter så mye som *host, kremt*:

WWW.FRUJOHANSEN.NO

De som følger meg på Bloglovin; jeg har tatt kontakt med dem og de sier de skal overføre dere så fort jeg har postet et innlegg som dette her. Jeg regner likevel med at det tar noen dager før det er på plass. I utgangspunktet trenger dere altså ikke foreta dere noe i sakens anledning.

Sååå, er siden fortsatt litt (veldig) mangelfull, men jeg orker ikke knote med det uten å faktisk bruke siden aktivt. Derfor får dere bære over med et litt stusselig design og manglende knapper for det ene og det andre.

Nå slutter jeg å prate, for jeg regner med du har klikket deg bort herfra med det samme linken kom på skjermen.  Dette blir altså siste innlegg her, og nå kjenner jeg på at det faktisk er litt TRIST!! :'( Jeg elsker denne bloggen, og dere, som leser alt babbelet mitt og skriver fine ting i kommentarfeltet. ILU! <3

NÅ slutter jeg å skrive! Gudd bai, blogg.no! Hello, verdensherredømme på eget domene! :D

Akkurat nå tar jeg en liten kunstpause, også kommer jeg tilbake over helga med det siste innlegget -

 og den nye adressen min!

 

I morges var jeg på Fretex og kjøpte denne lekre kjolen:

Ser mest ut som en sekk, den gjør faktisk det i virkeligheten også. Jeg skal ikke ha den på meg, jeg skal klippe den opp og pynte med skinnet. :)

Jeg elsker for øvrig Fretex, de har utrolig mye kult der. Jeg så et skap der som jeg vil ha, nå som jeg er ferdig med dette prosjektet her. (Det har fatkisk vært ferdig lenge, bilder kommer, når jeg bare får tiiiid!)

Så, kaken. Da den var ferdigstekt, hadde jeg akkurat rukket å lure på hvor jeg gjorde av den plast - dingsen med en magnet i, som vi bruker til å låse opp barnesikringen på skapene med. Jeg tenkte at jeg hadde, som vanlig, lagt den inni skapet og så lukket det igjen. Så ringte timeren på ovnen, jeg tok ut kaken - og der lå magnetnøkkelen bak kakeforma. Svidd og forvridd.

Kan det være et dårlig varsel? :P

fra to vidt forskjellige steder

med helt ulik bakgrunn

kan møtes så tilfeldig

under de mest usannsynlige omstendigheter

som i de fleste tilfeller ville blitt første og siste møte

likevel

ser et eller annet i den andre.

Uten å merke det

tar man et valg som skal endre livet

for alltid.

Tenk at to mennesker kan møtes

tilfeldig

og skape noe så fint

som det vi har i dag.

Gratulerer med bryllupsdagen, kjæresten min. Jeg er så utrolig glad i deg <3



Så før vi hadde satt en eneste teltplugg, var vi altså beleiret av knott, og vi bestemte oss for å heller finne overnatting innomhus. Rett ved badelandet ligger noen rorbuer, havstuer, som Classic hotellene driver. Jeg har bare sett dem utenfra, jeg ante ikke hvor fine de var inni. Vi lot telt være telt, og la oss inn der i stedet.

Se så fint!  

Sara sjekker sofaen, og forelsket seg i de veldig blå og veldig blomstrete putene.  

To -etasjes rom, ikke verst! 

Sengene har også godkjent standard 

Ost og rødvin til dem over 18 ;) 



 "Mamma, pannekaker er det beste jeg vet!" Bra de hadde det på forkostbufeén, da :) 

"Ohoi, en super dag i sikte!" 

 Vi har kost oss masse, selv om planene ble endret i siste sekund. Nå ser jeg fram til en ny, fin uke! :) 

Det håper jeg dere også gjør! :)  

Så, det går egentlig bra. Det går ikke FORT - men det går rett vei. Jeg syns som vanlig jeg hadde good tid da jeg postet lovnaden den 2 juli, men så var det ferien da. Jeg var flink da også, 2 uker hos svigers pleier vanligvis å resultere i 5 kg vektoppgang. Denne gangen hadde jeg med min egen mat, og klarte stort sett å holde meg unna det jeg skulle. Helt til svigerinnen min bakte en brownieskake med marshmallows et par dager før vi dro. Da raknet det litt for meg, hehe. Og i bilen hjem trengte jeg visst både sjokolade og potetgull for å holde det gående i 150 mil. Det tok en uke og vel så det og komme i rytme igjen hjemme, men nå er jeg der. 

Jeg har ikke vekt, og jeg har overhodet ikke lyst til å veie meg. Jeg vet at jeg blir altfor opphengt i det hvis jeg først begynner, selv om jeg dør litt inni meg av nysgjerrighet hver eneste dag. Derfor går jeg rundt og kjenner på klærne mine i stedet, og studerer den slappe huden på magen, om den ikke er LITT slappere enn i går. Noen dager føler jeg meg tynnere, andre dager føler jeg meg som før. Men totalt sett, kostholdet mitt er der jeg vil det skal være. Jeg har kuttet ut en hel del karbohydrater og sukkervarer. Jeg har lite søtsug, og er sjelden sulten. Jeg spiser god mat, som er bra for meg.

Jeg ser at det hjelper (men det går litt treigt)

Denne buksa kjøpte jeg for ganske nøyaktig ett år siden, på sommerferie i Tromsø. Den satt perfekt på til første vask, så ség den utover, og jeg ble skikkelig irritert for at den ikke holdt fasongen. (Jeg har alltid trøbbel med å finne bukser, fordi jeg må kjøpe dem vide i livet for å få dem over hoftene - også blir de slappe i buksebaken etter kort tids bruk. Arg)  Uansett; noen måneder senere husker jeg at jeg la ut en status på Facebook om den; for da var den brått nesten for trang og jeg ble mildt sagt ganske sur. Nå klarer jeg å ta den av meg uten å knappe opp knappene ;)

Saggejeans. (Ah, selvportretter via speil. Beste sort. Haha.)




For det første: tiden flyr. Jeg må støtt tenke meg om for å huske om vi har vært gift i to eller tre år. Jeg syns det høres mest rett ut med to, men det er faktisk tre. (jizus kraist) For det andre. Datoen.

Siden Ivar fridde mens jeg var gravid med Sara, utgikk inneværende år (2007) ganske effektivt. (Ok, TEKNISK sett var det fortsatt 2006 da han fridde, men det var i desmber. Ja, jeg er litt pedantisk.) Jeg ville i alle fall ikke være GRAVID når jeg skulle gifte meg. (Ah, the irony) Derfor ble det 2008, og i mellomtiden rakk jeg å bli gravid en gang til. Det året var det hysteriske tilstander rundt datoen 08.08.08, og ca en million par ønsket å vies denne dagen. Jeg husker ikke hvorfor det ikke var aktuelt for oss, mulig fordi det faktisk var en fredag - men jeg husker vi syns det ville vært morsomt med en "kul" dato. Vi valgte 16.08.08. Det er jo LITT kult at 8 går to ganger opp i 16.

Også tenkte jeg i litt sånn som denne karen:



Vel, den første som glemte bryllupsdatoen, var meg, nå i sommer. Mens Ivar hørte på, så han fikk sjansen til å korrigere. Jeg trodde det var den 18, og det trodde jeg så sterkt på at jeg ikke engang blunket da jeg sa det høyt. Hoderegning har aldri vært min sterke side.

Så neste uke har vi altså vært gift i hele tre år. Vi pleier å ha en liten markering med venner og familie, og jeg tenkte det hadde vært morsomt om jeg klarte å lage et gjennomgående tema, som den Martha Stewart jeg er. (ehem)

Jeg sjekket Wikipedia, som kunne fortelle meg at 3 år bryllupsdag har følgende betegnelse:

 Akkurat. Jeg tror muuuligens mormor ville satt kanapeéne i halsen dersom jeg inviterte til bryllupsdag med lærtema:

Ivar ville kanskje syns det var morsomt:

Then again....

.... to be continued. Markering skal det i alle fall bli :)

Jeg mener; selv når oppgaven anses som suksessfullt utført, så er bottom line at man som foreldrerepresentant står der med en bolle full av BÆSJ i varierende konsistens, uten vannbårne avløpsømuligheter. Gleden over en bleieløs tilværelse i overskuelig framtid, blir ganske raskt erstattet av følelsen jeg kjenner igjen fra de gangene bikkja uheldigvis gjorde fra seg innendørs: spyferdig og ganske irritert.

Årene med småbarn har lært meg å takle bæsj, selv den varianten som lukter verre enn sur kyllingfilet i romtemperatur. Forutsetningen er at jeg slipper å håndtere den direkte. Bleien rett i posen, ungen rett i badekaret, spyl. Greit. Å spa en middels bløt kladeis på et kvart kilo ut av en potte, hører ikke under kategorien "greit". I så fall er det "greit", som i GREIT - nå har du prøvd å bæsje på potta. Flott. Neste gang bruker du dassen, eller lårer puddingen i bleia som vanlig. Punktum.

Først sto den utenfor huset, for det var ganske lurt å pusse (og skrape) malingen av utendørs, tenkte jeg. Hvem som skal fjerne den blå malingen som nå er smeltet ned i betongen under altanen vår er fortsatt et åpent spørsmål.  I ukedagene måtte jeg vente til etter leggetid for barna før jeg fikk gjort noe, men da var det FULLT av knott ute, jeg var bortimot blodløs etter et kvarter. Derfor flyttet jeg den inn i gangen, der jeg nå har flikket ferdig med pensel i alle hjørner og kanter. Nå skal den få to strøk hvit maling, så blir det ordnings, tenker jeg! :)



Les del 1 av denne lyse ideen HER

Sara hjelper pappa med teltet. Viktor øver på sin snikende ullteppe - teknikk.  

Vakker utsikt

Laks i wrap på primus. Nam! 

Jeg og Hannah Montana :P 

Leggetid for småbarn, og kald rødvin i plastglass for mamma og pappa. Merkelig nok smaker det nydelig. 

Tidlig neste morgen padler vi en tur rundt vannet i kanoen. Ufattelig fint! 

Vi padlet litt opp i elveosen, og kom inn i en nesten tropisk utseende "lagune" som er noe av det mest eventyrlige jeg har sett i slike sammenhenger. Det var så fint, jeg klarer ikke å beskrive det. For ikke snakke om denne broen! Se på den, er det ikke helt utrolig at det er mulig å lage noe slikt! 

Helt krystallklart vann! Vi så masse ørret her, som pilte avsted. 

Jeg kroket min første ørret noensinne! Vi kastet den uti igjen. 

Ivar badet! 

Det gjorde ungene også. Viktor kan lett BO i vann, han elsker det. Selv om det var iskaldt, gikk han opp i elven til denne broen. 




Været ble supert, jeg ble solbrent - og vi hadde det så flott, alle sammen! 

Håper dere også hadde en fin helg? :)  

Da vi kom over Dovre på vei sørover etter ferien, var det første gang på ganske mange uker at vi opplevde ordentlig mørkenatta. Ungene la merke til det, og syns det var rart. Nå er det stappmørkt fra midnatt fram til klokken fire (særlig siden det alltid, alltid, alltid er overskyet. Ops, der gjorde jeg det igjen) Viktor syns det er nifst å våkne når rommet er helt svart, så da våkner han gjerne litt ekstra. Og da våkner gjerne jeg også..

I natt var jeg oppe noen ganger med ham, og til slutt kollapset han i vår seg - dvs. på min side - MIDT PÅ min side, så jeg hadde sånn omtrent 13, 6 cm ytterst på sengekanten å breie meg på. Klokken 6.20 var jeg nede og gav papegøyen mat, og da jeg kom opp igjen la jeg meg på sofaen i stedet. (Hvorfor tenkte jeg ikke på det før.) Det har regnet HELE natta. Det begynte i går, da vi dristet oss til å BÅDE grille OG henge opp klær til tørk ute, sånt kan man åpenbart ikke tillate seg.

Da Viktor sto opp klokken 8, kom han inn på stua til meg. Jeg så ansiktet hans idet han tittet ut av vinduet. Han så ut som om han var falt ned fra månen. Han slo ut med armene, og sa "Alt er borte! Lyset er på, men alt er borte!"

Jeg så ut. Tåka lå som en graut helt oppi huset til naboen. Hele utsikten vår var en grå vegg av ingenting. Det så virkelig ut som om hele nabolaget var visket bort. Og naturligvis regnet det...

Jeg vil ikke klage. Men det ER ufattelig kjipt at man ikke engang kan planlegge en liten telttur uten å ta høyde for at man må ta med våtdrakt og svømmeføtter. :(

Sist søndag gikk vi på fjellet. Det trenger ikke være sol for at vi skal kose oss. Men det kan godt la være å regne...

Samtidig, et sted i Afrika, bærer en mor på min alder sin sønn. Han er også to år, og selv om kroppen hans er tynnere enn Viktor sin, føles vekten av ham som bly på hoften til moren. Hun er varm, og så ufattelig sliten. Armene til sønnen er slappe, kroppen hans er så tung, så tung. Hun lurer på om han lever enda. De lange lemmene hennes tar skritt etter skritt, men horisonten er så uendelig langt unna. Solen steker, støvet på bakken virvles opp for hvert steg, det klistrer seg føttene hennes, og gjør ansiktet hennes grimete av skitt. Hun har ikke noen flaske med vann å vaske seg med. Hun har ikke engang noe å drikke, og ingenting å gi til sin sønn. Er han død nå? Hvor langt kan det være? Solen steker nådeløst, fluene, de evinelige fluene, de er rundt dem hele tiden. Åtesletere. Utmattet legger hun gutten sin på bakken, og setter seg ved siden av ham. Hun hviler armene på de knoklete knærne sine. Han puster enda, såvidt. Øynene er lukket, som om han sover. Moren ser på sønnen sin med matte øyne. Hun kunne gått videre, lettere uten ham. Kunne løpt et stykke, kanskje. Kanskje treffer hun noen, noen andre som leter etter frelse. Kanskje kunne hun finne noen som kunne hjelpe å bære. Hun ville kommet tilbake etter ham, når hun fant noen. Han kunne bare ligge her og hvile seg litt. Kanskje trengte hun ikke bære dem begge inn i døden. Selv i den utslitte kroppen hennes, kjente hun fortvilelsen slite i hjertet. Han var bare et lite barn! Hun la hodet bakover og skrek ut sin smerte og sin bunnløse sorg. Solen sank langsomt mot horisonten. Så stablet hun seg på bena, svaiende av tørst og sult.

 

Jeg blir helt desperat av å se bilder som dette. Jeg gråter, og føler meg så ufattelig maktesløs. Det eneste vi kan gjøre er å bidra med penger. Send SMS hjelp til 2090, eller ring 820 44 000. (Røde Kors) Det koster 200 kroner.

 Det er mindre penger enn jeg bruker på kaffe latte i løpet av to uker. Hva med deg? 

hadde jeg aldri trodd det var mulig å glemme at kjøkkenbordet

og kjøkkenbenken

og alle stolene

samt ungen

var dekket av hobbymaling i alle regnbuens farger

bare fordi jeg hørte ordene

"Se mamma, jeg har laget den til deg!"

Sara og Viktor sitt kunstverk, som de malte sammen med tante i Tromsø.

 

Jeg mottar en purring fra Tele2 på den siste mobilregningen min. Jeg er overbevist om at den er betalt. Sjekker nettbanken. Jada, gått ut av konto for lenge siden, rett nok noen dager etter forfall. Jeg tenkte purringen skyldtes en treghet i faktureringen til Tele2, så jeg river den i stykker og kaster den. 

No worries!



Et par uker senere: 

Jeg mottar en SMS fra Tele2, der det med all mulig tydelighet kommer fram at de kommer til å stenge abonnementet mitt dersom jeg ikke får ut fingern og betaler de svimlende 138, 20 jeg skylder. Jeg ringer øyeblikkelig, og etter å ha tastet meg fram gjennom den automatiske kundetjenesten i en halv evighet, blir linjen brutt akkurat idet jeg tror jeg skal få snakke med et levende menneske. Mildt irritert sender jeg en mail i stedet, der jeg sier at jeg HAR betalt, for tre uker siden. Vennligst sjekk hva som har skjedd, og gi meg tilbakemelding. Tele2 svarer med stillhet. 



Tirsdag 5. juli: 

Sending av en SMS mislykkes, jeg prøver å ringe i stedet, med en snikende mistanke i bakhodet. En kvinnestemme svarer; dette nummeret er sperret. Et rødt skilt som vanligvis betyr enveiskjøring, dukker opp i displayet mitt. Det ryker et par sikringer i hjernen min. Hjemme ringer jeg Tele2 fra Ivar sin mobil. "Nei, her har det ikke kommet inn noen penger", sier damen på Kundeservice. Jeg vet dere har fått dem, så sjekk litt nøyere, takk. "Nei, ingenting. Du må sende en utskrift fra banken der betalingen din vises". Det gjorde jeg med en gang. Og hvis jeg hadde fått vite at dere ikke fant innbetalingen min FOR EN UKE SIDEN, DA JEG RINGTE OG MAILET; SÅ VILLE JEG GJORT DET SAMME DA - FØØØØØR MOBILEN MIN BLE SPERRET!!



Onsdag 6 juli:

Jeg har fått mail fra Tele2. "Vi har mottatt din kvittering. Du har brukt feil KID, så betalingen din har ikke blitt registrert på fakturaen." WTF!!!! FEIL KID?!! Det går jo ikke an! Men joda, det manglet et ni - tall. Greit, hva nå? Jeg har jo uansett betalt, og bevist det. Stillhet fra Tele2.

Torsdag 7 juli:

Jeg ringer Tele2 IGJEN, og spør hva som skjer. Nei, vi driver og leter etter betalingen din, så saken står fortsatt åpen. Javel. Du kan vel ikke ÅPNE den føkkings telefonen, siden du sitter der med et ark som viser at pengene er gått ut fra min konto, og inn på deres? Tror du jeg hadde GIDDET å FORFALSKE en bankutskrift for en faktura som beløper seg på 138 kroner og 20 øre? Nei, det kan jeg ikke, vi må finne pengene først. Det har gått tre dager i morgen, og det er maks tid vi har lov til å bruke på en slik sak. Du må bare vente. Ok, takk [for ingenting, din kødd.] Samtidig får jeg en mail som svar på min opprinnelige henvendelse, med en beklagelse om at det har tatt så lang tid å komme tilbake til meg. "Vi ser du allerede har vært i kontakt med kundeservice, saken er fortsatt åpen(i motsetning til abonnementet mitt), og du får svar så snart som mulig". *fres*  



Fredag 8 juli:

Mail fra Tele 2, som basicly hørtes sånn ut: "Vi betalte tilbake beløpet du betalte til oss, pga feil kid. For å gjøre det helt umulig for deg å sjekke hva som foregår, trakk vi et fakturagebyr på 35 kroner, sånn at beløpet framstår som helt vilkårlig og ugjenkjennelig for deg. Vi tar det for gitt at alle i verden merker at det kommer inn 103, 20 øre uten forvarsel på kontoen sin, så vi gidder ikke gjøre noe som helst forsøk på å komme i kontakt med deg, for å gjøre deg oppmerksom på at regningen du tror du har betalt, ikke kan godtas av oss. Dette til tross for at vi med minimal innsats sannsynligvis ville klare å hoste opp et navn utfra betalende konto, og dermed spore deg opp. Du må betale fakturanr ditten- og datten en gang til."

ER DET MUUUULIG DA?!?!

GREIT! Jeg gjør det med det samme, og sender kvitteringen til to av mine såkalte saksbehandlere i denne tragedien. Stillhet. Så blir det helg, og telefonen min er like forbanna død så lenge den varer. 



Mandag 11 føkkings juli. 

Jeg sender mail til Tele2, fordi jeg nå er så kokforbanna at jeg ville blitt anmeldt for drapstrusler dersom jeg snakket med Kunde"service" (BAH!) på telefon. Jeg gjør dem oppmerksom på at mobilen min har vært stengt i straks en uke, på bakgrunn av en misforståelse som jeg ikke kunne forventes å ha oversikt over, OG VERDENS TREIGESTE BEHANDLING i deres Kunde"service" (BAH!) Dersom ikke mobilen min er åpen i løpet av få timer, vil jeg ikke bare avslutte min avtale hos dere, men også kjøpe meg en ny HTC - hos NETCOM!!! Stillhet. 

Tisdag 12 faen i helvetes juli. 

Jeg ringer NOK EN GANG til Kunde"service" (BAH!) og får en random dude på tråden. "Hei, hva kan jeg hjelpe deg med?" - Du kan sjekke om det NÅ er noen grunn til at mobilen min fortsatt er sperret. "Jaaa, skal vi seeee.... nei! Her er alt i skjønneste orden. (ja, det tror du vel, din stakkar!) Nå trykker jeg på knappen, så er den åpen om mindre enn to sekunder! Kan jeg interessere deg i et nytt abonnement eller en ny telefon?" Nei takk!



Onsdag 13 juli.

Jeg finner ny telefon og nytt abonnement hos NetCom, som jeg vil bestille etter ferien (gjorde det i går) Omtrent samtidig får jeg svar på en av mine 23 mail til kundeservice. Limer den inn i sin helhet her:

Hei og takk for din henvendelse.
Ser at abonnementen din har blitt åpnet alt, (ALT? SOM I ALLEREDE! JOMMEN SA JEG SMØR!) så regner med at det problemet har løst seg.
Ved gjennåpning av abonnement, så pålyder et gjennåpningsgebyr på 300,- dette har jeg valgt å trekke. Siden jeg forstår det kan skje at feil kan oppstå. (JEG BLIR RENT RØRT! SNAKK OM SERVICE!)
Beklager det at du ikke har kommet igjennom hos oss på kundeservice, minner deg om at du kan legge igjen ditt telefon nummer. Istedenfor å stå i kø, og en av våre kundebehandlere vil ringe deg opp så fort de blir ledige. (VEL; NÅ HAR FAKTISK JEG OGSÅ BÅDE ARBEID - OG FAMILIELIV. NÅR JEG RINGER, ER DET FORDI DET PASSER BEST FOR MEG AKKURAT DA.)
Håper dette kan gi en avsluttning i saken din, og at du fortsetter hos oss i Tele2. (NEI)

Ha en forsatt fin dag og en god sommer.
----------------------------------------------------------------------
Med vennlig hilsen
XXX XXXXXXX

Tele2 Norge AS, Kundeservice
Tlf. Privat: 02000, Tlf. Bedrift: 02200
Faks 21319898
www.tele2.no, Org. nr: NO 974 534 703 MVA, Bankkontonr: 6001.06.63000
-------------------------------------------------------------------------

Nå venter jeg på min flett nye HTC tøtsj - telefon, med FlexiTalk fra NetCom.

Selv om jeg egentlig hater NetCom.

Jeg har nemlig kranglet med dem også.

Da jeg for mange år siden kjøpte min første bopel, kjøpte jeg også denne skjenken (sminkebordet?) for en rimelig penge på en bruktbutikk. Den stammer antagelig fra 60 - årene, traust og brun var den. Det var i utgangspunktet et sånt tre- delt speil på den, men når man deler areal med en person som går fra konseptene med ujevne mellomrom, og dermed kaster det som fins av løsøre rundt omkring, må man regne med litt svinn. Uansett, jeg malte den blå, for sikkerhets skyld i to nyanser i et psykedelisk mønster skapt av tykke penselstrøk oppå hverandre. Dersom du lurer på hva som besatte meg til det relativt frekke fargevalget, anbefaler jeg dette innlegget.

Grunnarbeid har aldri lagt for meg. Å pusse, grunne, sparkle og pusse igjen, er så dørgende kjedelig at jeg glatt hopper over det. I dette spesifikke tilfellet husker jeg at jeg var SYKT fornøyd med at jeg GADD å maskere opp de stramme, mørkeblå firkantene på skuffene og på toppen. Man ser jo at firkantene på skuffene er skjevere enn Jan Thomas, men greit nok.

I dag har jeg moderert meg en smule i forhold til hva jeg syns er pent, så denne skjenken (skatollet?) skal nå bli uskyldshvitt. Ikke bare det, jeg skal gjøre det SKIKKELIG!

I helgen begynte jeg å pusse. Jeg pusset med sandpapir i to stive timer, til fingertuppene var hudløse og malingen matt. Hver gang jeg tenkte at "nå er det vel nok" eller "jeg orker ikke pusse inni det hjørnet" tenkte jeg, NEI! Denne gangen skal du gjøre det RETT! Ingen snarveier. Om du har sett 80 - talls klassikeren Karate Kid (ikke den nye "norske" - men den første) så var jeg min egen Mr. Miagy. "Wax on, wax off, Daniel - san!" Ah, mestringsfølelse!

I går pusset jeg litt til, før jeg ba Ivar hoste opp noe sparkel så jeg fikk kittet igjen hullene til de gamle håndtakene. I mellomtiden fant jeg fram vaskevann og en fille. I pertentelighetens navn helte jeg Kraftvask oppi vannet. Sånt som man vasker bordkleding med. Siden jeg ikke skulle vaske et helt hus, nøyde jeg meg med en kork, og følte meg veldig flink og nøye som tok meg bryet med å Kraftvaske det stakkars møbelet.

Kraftvask er kraftige saker. I særdeleshet brukt på elendig grunnarbeid og ulakket, vannbasert maling. Blåfargen krøllet seg i protest. Jeg kunne pirke den av med neglene! Særlig at jeg kunne male hvitt oppå der, malingen lå som et solbrent hudlag over teaken (eller mahognien, hva pokker de nå laget møbler av i - 63)

Så, istedet for å sparkle, brukte jeg sparkelskjeen til å skrape malingen av. *grem*

Nuvel. I sannhetens navn er jeg glad for at det skjedde, selv om jeg ville foretrukket å gjøre meg denne erfaringen FØR jeg brukte to timer på å pusse ned. Jeg følte meg aldri riktig vel med å male oppå den gamle malingen, jeg hadde vel en viss idé om at den ikke akkurat satt som spikret. Men NÅ skal det dusken brodere meg ikke være en skvett blåfarge igjen på denne sørgeligheten når jeg er ferdig. Før eller siden blir dette veldig pent. Forhåpentligvis før.

Wish me luck.

Klokken 02.30 natt til lørdag var vi hjemme fra sommerens biltur t/r Tromsø. Det var u-f-a-t-t-e-l-i-g herlig å våkne i sin egen seng i går, og ikke i et telt på Dovre. Vi kjørte 150 mil med bare én overnatting, det var vi ganske fornøyde med. Både Ivar og jeg vil helst komme fram, når vi først har begynt å kjøre :P 

Sommeren har vært super. Det er alltid flott å være i Tromsø, men dette er den første gang vi har vært der uten at formen min har vært preget av svangerskap, ammetåke og/eller alvorlig sykdom eller ulykker. Jeg har hatt mer energi til å gjøre ting enn jeg har hatt tidligere, og det føles bra.

Det er som regel ganske så knusekjedelig å høre på andres ferieminner i det uendelige, derfor tar jeg heller en tabloid oppsummering av turen hjem: 

DØDSVEIEN E8: FINSK BILFØRER KJØRTE MED 6 - PACK HEINEKEN PÅ TAKET I 7 MIL.

Stanset av observant småbarnsfamilie under dramatiske omstendigheter og vill bruk av nødblink. Småbarnsmor måtte løpe i sokkelesten ut i veikanten for å oppnå kontakt med den glemske sjåføren. - Jeg har glemt to kameraer, pluss diverse småtterier på taket selv, så jeg vet at sånt er fort gjort, sier hun i en kommentar.

LANGE TUNNELER ER KLIMASKILLERE

Mange bilførere får seg en overraskelse når de kjører inn den ene åpningen i solskinn, og møter høljende regn i den andre enden. Et eksempel på dette er Korgefjell - tunnelen, som fredag denne uken opererte med to vidt forskjellige klimaomstendigheter i hver ende. Et tips er å IKKE dundre ut av tunnelene i 90 før du har sjekket vær - og føreforhold i den andre enden.

KVINNE (33) DREPTE TRE SMÅDYR I LØPET AV 250 METER NATT TIL LØRDAG

En flaggermus, noe som sannsynligvis var et lemen, samt en mus måtte bøte med livet da en kvinne kjørte sørover på E6 mot Mo i Rana. - Det var helt enorme mengder gnagere som løp over veien denne natten, uttaler vitner. Sannsynligvis kjørte kvinnen, som hadde sin sovende familie i bilen, inn i et område med spesielt høy aktivitet på det aktuelle tidspunktet. - Flaggermusen fløy rett inn i frontruten, og de to smådyrene hadde jeg ikke sjans å stoppe for før det var for sent, sier hun til sitt forsvar. At det skulle skje med så kort mellomrom anser hun som uheldige omstendigheter hun ikke kan klandres for. 

NAMSSKOGAN FAMILIEPARK FÅR SLAKT AV 2- ÅRING

- Alle dyrene var skumle! Det var ingenting å finne på for meg, som ikke skremte vettet av meg! Det mest interessante jeg kunne gjøre var å stå helt stille, barbeint i en sølepytt. Dette er en skandale, uttaler 2 - åringen som vil være anonym. - Dessuten er det livsfarlig at de slipper folk inn til geitene når de skal mates, hevder han videre. Jeg ble nær nedrent av fire digre beist med horn, som galopperte rett mot meg da fôrbilen kom kjørende! - Og at de driver og løfter pinnsvinene opp i fjeset på folk er intet mindre enn sjokkerende, avslutter han rystet. Som en formildende omstendighet, synes han de hadde god chips og ketchup i kafeen.




DETTE ER SOMMERENS KJØREFILMER TIL BILTUREN:

Familien Johansen har testet et lite utvalg DVD' er til bruk på bilferie.

Pingu har bursdag: Samle - DVD med plastilin - pingvinen Pingu og vennene hans. Kjent fra NRK.

Viktor (2): Digger den. Kan se den om og om igjen! Den gikk på heavy rotation fra Trondheim til Tromsø, og tilbake, og jeg er fortsatt ikke lei. Nå kan jeg synge intro - sangen også, og det er ekstra morsomt at jeg vet hva som skjer før det skjer, sånn at jeg kan le hysterisk på forhånd. To tomler opp!!

Sara (4): Den var morsom før, men jeg er altfor stor til å se Pingu. Derfor ser jeg bare på med et halvt øye på Viktor sin skjerm, når ingen andre ser at jeg gjør det. 

Mamma og pappa: Pingu funker fett, selv etter 300 mil. Ungene holder kjeft og sitter stille hele tiden. Kan ikke bli bedre. Det eneste er at lydsporet er egnet til å drive et voksent menneske til vanvidd på under 50 minutter, særlig etter 27 gjennomkjøring. 

Paralysert (og stille) unge.

MUMMITROLLET OG DEN RØDE FULLMÅNEN

Klassiker fra Mummidalen. Hemulen lyver om at den røde fullmånen vil falle ned og knuse dalen, for at politiet skal hjelpe ham å finne lykkenøtten han arvet etter sin bestefar. Heldigvis går alt bra til slutt.

Viktor (2): Denne skjønner jeg ingenting av. Det er bare morsomt så lenge jeg gidder å la meg underholde av figurene. Moralen går meg hus forbi, og plotet flyter ut som en fjert i en kurvstol. Jeg er nok ikke i målgruppen for denne filmen.

Sara (4): Litt morsom, og akkurat passe skummel. Nå som jeg har sett den 47 ganger, skjønner jeg litt mer for hver gang, derfor kan jeg se den igjen og igjen. Og introsangen er jo fin!

Mamma og pappa: Fungerer godt på halvparten av ungene. Mamma ble grepet av historien da eldstejenta nektet å bruke hodetelefoner, så nå vet hun også at Mummidalen slett ikke knuses av den røde fullmånen.

TOM & JERRY

Denne så vi kun én gang, og det var mamma og pappa som syns den var morsomst. Selv om de bare hørte lyden.

BONUS DVD: PRINSESSE BARBIE I ALVELAND

Det sjokkrosa coveret ble premie til Sara da vi kom til Tromsø, fordi hun var så flink og tålmodig på tur nordover. Den så vi i 20 minutter på vei sørover.

Sara (4): Nå ble det skummelt! Jeg slår av!

Så det så.

Å skulle kjøre hjem, vil vi helst ha unnagjort så fort som mulig. Vi satser på å kjøre så effektivt som vi klarer, uten å torturere barna mer enn høyst nødvendig. Det vil nok uansett kreve to overnattinger å komme fram. Jeg kjenner at det er litt utmattende å tenke på, men jeg vet det kommer til å gå fint. Forhåpentligvis klarer vi å skivse inn noen koselige opplevelser på turen, det forkorter mye. 

Jeg kommer tilbake over helga, forhåpentligvis får vi fikset viruset som tydeligvis lager en del krøll på laptop'en vår >:/

Ha noen fine dager så lenge!

Viktor stikker hodet opp av fiberduken på jordbærlandet til nabogården. Himmelen er ganske nær når man får plukke modne jorbbær i egen åker. 

Tur over fjellet

Sushi på Lotus

Dobbel cappucino og verdens beste kaker på Aunegården


 

5000 mennesker samlet i Tromsø sentrum, i stille respekt for de omkomne, de sårede og pårørende etter terroranslaget 22. juli. 



Trøsten får være at den står opp igjen, og vil skinne som før. 

Det vil vi også. Og landet vårt. 

Lev videre. Skinn videre. Men glem aldri. 

Til minne om alle som døde i går, det ufattelige antallet mennesker.

I medfølelse med dem som er igjen. 

Så en dag skjedde det noe forferdelig, noe ufattelig. Blod ble spilt.
En bølge av sjokk og sorg slamret langt inn i sjelen til alle som bodde i Det Lille Landet. 

Så kom raseriet. 

Innbyggerne i Det Lille Landet vendte med det samme blikket utover.

Det måtte være De Fremmede som sto bak uhyrligheten. De som kom utenfra, som kom til Det Lille Landet fra andre steder, som førte barbariske kriger med primitive og blodige metoder. Unge Fremmede ble trakassert på gaten i Det Lille Landet, og på samlingssteder lot Innbyggerne sin vrede falle med harde ord. De Fremmedes kollektive moral ble trukket i tvil. De var onde, og Innbyggerne i Det Lille Landet angret bittert på sitt storsinn, som hadde utvist omsorg for dem som nå hadde sveket deres tillit på en så grusom måte. 

Uskylden i Det Lille Landet ble borte denne dagen. Det var ikke lenger et trygt sted. Samtidig boblet det fram en styrke, et samhold sveiset sammen av hat og raseri. Innbyggerne i Det Lille Landet samlet seg om nasjonalsymbolene sine, de kledde seg i Flaggets farger og vendte seg innover mot sine egne. Skulder mot skulder sto de som en kompakt vegg av rygger, med krumme nakker og hodene bøyd mot hverandre. Som et stridshode fylt av sydende hat, slo de ring om de noble verdiene Den Lille Nasjonen hadde avlet. De roste seg selv for sin evne til å holde sammen, og tvinge ut de onde impulsene som nå hadde rammet dem utenfra. Den Lille Nasjonens hjerte banket i brystet på hver og en av Innbyggerne, og alle som én dyrket denne nye, pulserende kjærligheten til hjemlandet sitt med stolthet.  

Brått fikk uhyrligheten et ansikt. Sjokkerte så Innbyggerne i Det Lille Landet, at Demonen liknet på dem selv. Det var ingen Fremmed. En sønn av deres egne sto bak det massive sviket, drapene, uhyrligheten. Langsomt gikk det opp for Innbyggerne at følelsene som nettopp hadde banket i hjertene deres, hatet de hadde næret i brystet, var nøyaktig det samme hatet som Demonen hadde kjent, og som hadde drevet ham til vanvidd. Symbolene de hadde vendt seg til, som hadde samlet dem i slik inderlig kjærlighet til sitt land, var de samme symbolene som Demonen hadde drept for. Flagget de hadde kledd seg i, skilte dem ikke fra Demonen. Han bar det samme flagget i det hatefulle hjertet sitt. Og han hadde utslettet sine egne for den samme, forkvaklede kjærligheten. 

Så levde de videre alle sine dager, i den nye nasjonen. En nasjon med tapt uskyld, og med et flagg farget av deres eget blod.

Og ingen visste riktig hvordan dette skulle gå til.