jeg må finne konkrete ting å gjøre, foreksempel: lakkere neglene, da kan jeg fokusere på en og en negl, og jeg vet hvilken farge jeg skal ha på, så jeg slipper å ta valg underveis, og da har jeg arbeid, for hver negl skal ha samme farge og to strøk.
Det er godt å vite, at jeg kan sitte i en liten time og ha noe konkret å gjøre, noe å fokusere på. og det beste med å lakkere neglene, er at jeg kan se resultatet med en gang, for faller jeg vekk, så vet jeg, at når jeg kommer tilbake at jeg ikke er ferdig å lakkere, og jeg vet hvor jeg skal begynne å lakkere igjen.

når det gjelder møter og behandling, så aner jeg ikke hva jeg holder på med, har fått flere meldinger om at jeg skulle ha hatt et møte som jeg ikke deltok i, men når jeg får en sånn melding, så kan jeg ikke huske at jeg visste om at det skulle være møte en gang, jeg tenker ikke på det, får det rett og slett ikke med meg!
Jeg har en bok jeg skriver det opp i for å huske, men jeg glemmer til og med å se i den, for å se om jeg skal noe...

hva jeg gjør om dagene? jeg aner ikke, jeg husker ikke
Det eneste jeg vet er at jeg er konstant redd, redd for alt, for at noen skal ta meg, eller gjøre meg vondt, redd for å miste noen jeg er glad i, redd for at mennesker skal gå fra å være snill til plutselig å bli slem og gjøre meg vondt.
Jeg er redd for dem jeg er glad i, redd de jeg er glad i fordi de er for snill, jeg venter bare på at de skal bli sint og ukontrollert...

før klarte jeg til en viss grad å kontrollere dissosiasjonen, men akkurat nå er den ganske ute av kontroll.
Og jeg vet faktisk ikke hva jeg driver med, jeg er fjern, jeg ser ikke meg selv når jeg ser i speilet.

Til meg selv:
kjære meg selv, jeg savner deg, jeg vet at du finnes inni denne kroppen, det er ikke farlig å komme tilbake, jeg vet at du er der inne, vær så snill å kom tilbake til meg, jeg trenger deg så sårt!
Jeg lover deg, jeg skal passe godt på deg, du er trygg, bare vær så snill å kom tilbake og ta kontrollen igjen! <3

-Mindreverdig-

Du forstår meg mer enn jeg forstår meg selv.
Du er mitt forbilde, jeg ønsker å hjelpe andre på den måten du har hjulpet meg!

du har snart vært der for meg i 3år.

Av og til skulle jeg ønske jeg kunne ta deg med meg hjem,
Eneste grunnen til at jeg går med på å bli innlagt på psykiatrisk er fordi du og R er der!

Kjære T! Vi kan le, vi kan tulle, vi kan krangle, jeg kan hyle, skrike, slå og ødelegge ting, jeg kan bli så sint at jeg bare løper min vei, jeg kan gjøre noen helt absurde ting mot meg selv. Men du snur deg ikke å går en annen vei, du blir ikke skremt eller forvirret! du vet akkurat hva du skal gjøre, og det er godt når jeg selv ikke har helt kontroll!

Når vi ler og har det kjekt så koser jeg meg, det gjør meg så godt!

når jeg er lei meg så er du der og snakker med meg!

Når jeg griner så holder du rundt meg og tørker tårene mine

Og selvom jeg er innlagt på åpen avdeling der dere ikke har lov til å bruke makt på oss
Så holder du meg fast når jeg er hysterisk!

Når jeg er gått meg vill i mitt eget kaos, sinne og frustrasjon og er ute av kontroll, så tar du kontrollen!
Og når du tar den kontrollen for meg og holder meg fast, så er det trygt, og utrolig godt!

noen ganger så savner jeg deg når jeg er hjemme, jeg savner å le med deg, jeg savner de gode og kloke ordene dine, jeg savner de utrolig gode klemmene dine! Men jeg savner også at du noen ganger holder meg fast, det er noe trygt og godt med det!

Da jeg var på lukket avdeling på tvang så var min største frykt at de skulle holde meg fast, det gjorde vondt, det var grusomt!

Men når du kjære T holder meg, så ønsker jeg at du aldri vil slippe!
Og jeg vet at du aldri vil slippe meg heller. for jeg vet at du genuint bryr deg om meg.
Noen mennesker glir bare rett inn i hjertet og det har du gjort hos meg, på samme måte som jeg har gjort det hos deg!

Tusen takk for din ærlighet og godhet! DU ER UNIK!!!

-mindreverdig-

hva er det som er så jævlig spesiellt med meg som gjør at du ikke snur deg og går en annen vei?

reagerer du ikke på at jeg slår til fremmede mennesker uten noen som helst grunn?

reagerer du ikke på at jeg ligger å snakker med meg selv før jeg sovner?

reagerer du ikke på at jeg alltid står opp igjen etter vi har lagt oss for å gå ut å "drikke vann"?

reagerer du ikke på at mamma alltid må sitte våken når jeg skal hjem?

reagerer du ikke på at jeg plutselig stivner helt og trekker meg vekk når du tar på meg?

reagerer du ikke på at jeg er gjennomsvett når jeg våkner?

reagerer du ikke på at jeg er vanskelig å vekke når jeg først er sovnet?

reagerer du ikke på at jeg kan skifte humør på sekundet?

reagerer du ikke på at jeg plutselig ikke kan være med deg på en uke?

reagerer du ikke på at jeg alltid sier "må bare fikse noen greier" og ikke forteller hvor jeg egentlig skal?

Så hva er det med meg som er så jævlig spesiellt siden du ikke har snudd deg og gått en annen vei?

-mindreverdig-

(bilde fra : we heart it)

FAKTA OM KONSEKVENSER VED VOLDTEKT:

Ofre for voldtekt kan være menn eller kvinner, voksne eller barn, og de kan være i alle aldre og fra alle sosiale lag.

Voldtekt er en sammensatt og alvorlig forbrytelse som rammer flere sider av ens personlige frihet, rettskaffenhet, moral og karakter. Handlingen er en grov krenkelse av offerets menneskeverd. Voldtekt gir ofte omfattende og langvarige psykiske skader, som igjen kan forårsake sykdom. Mange voldtektsofre utvikler psykiske symptomer som i offisielle diagnosesystem diagnostiseres som posttraumatisk stresslidelse (PTSD). De psykiske reaksjonene regnes for å være like alvorlige som reaksjoner etter naturkatastrofer, krig og tortur og bør behandles.

(informasjon hentet fra Wikipedia)

(Bilde fra: we heart it)

for å være ærlig syntes jeg ikke bildene fra we heart it og teksten fra wikipedia passet så bra sammen...

-Mindreverdig-

Hvis noen hadde tatt fra deg noe!
Ville du skammet deg da?

Hvis du ble tvunget til å gjøre noe du selv ikke ønsket!
Ville du skammet deg da?

Hvis noen hadde kalt deg mange stygge ord!
Ville du skammet deg da?

Vanligvis så ville jeg ikke skammet meg, jeg ville blitt sint...

Men på grunn av at samfunnet vi lever i i dag ikke har nok kunnskap om voldtekt og konsekvensene for den som blir utsatt så skammer jeg meg.

Du slo meg
Du tok fra meg friheten
Du tvang meg til å ha sex
Du kalte meg stygg, feit og mindre verdt!

DU gjorde dette mot meg!

så jeg kan ærlig innrømme at jeg skammer meg over at jeg skammer meg!

For hvorfor skal jeg gå rundt å skamme meg over noe som jeg selv ikke hadde skyld i?
Kjære samfunn, åpne øynene deres, få litt mer kunnskap om konsekvenser av voldtekt, før dere kommer med de vonde og sårende vitsene, og kødder så mye med ordet!

for det er faktisk dere som gjør at jeg skammer meg!

Vær så snill og vis meg den respekten jeg viser dere! jeg går ikke til angrep på ditt svakeste punkt, eller når du ligger nede!

-Mindreverdig-

Psykolog: Hva det har med deg å gjøre, kan jo du tenke på og kjenne litt etter til neste time :) Vi må gi oss nå.

Pasient: Du er rar!

Psykolog: Hvordan rar?

Pasient: det kan jo du tenke på og kjenne litt etter til neste time :)

-Mindreverdig-

forvirret er det rette ordet å bruke!

men det jeg ville skrive i dette innlegget var om noe som gjør meg godt, noe som virkelig varmer hjertet mitt...

Familien min jobber med barn, av og til kommer det noen barn å bor hos oss, dette er barn som er blitt tatt ut fra hjemmet og fra foreldrene fordi de ikke har det så bra....

og det å se et barn så trist og innesluttet gjør meg vondt, usikkerheten og utryggheten kan føles på...
Men når dette barnet blomstrer gjør det noe med meg, det gjør meg utrolig godt, det varmer i hjertet!

og det barnet som bor hos nå blomstret i går, h*n lo så hjertelig, h*n klarte ikke å slutte å le, og jeg så at smilet var ekte, det gjorde meg godt å kunne få "latterkrampe" sammen med dette barnet, jeg vet at h*n har hatt det vondt, men de bekymringsløse minuttene vi fikk sammen gjorde noe med meg, det varmet virkelig godt langt inni hjertet!

-Mindreverdig-

Her har jeg beskrevet min grunnmur!
De siste årene har den vært veldig ustabil, og jeg har følt at jeg har falt sammen noen ganger,
men her er det slik den ser ut i dag!

Hvis alle samarbeider og jobber mot det samme målet, så vil endelig min grunnmur også bli stabil til slutt:)

-Mindreverdig

Men jeg ser på mennesker som innrømmer sine egne begrensninger som sterke og flinke mennesker...

Den første som innrømmte sine begrensninger for meg var psykiateren min
H*n fortalte meg at h*n ikke hadde nokk kunnskap og at jeg trengte tettere oppfølging av noen som var spesialister på det jeg sliter med. Jeg har en kompleks type PTSD noe som vil si at den sitter litt dypere og er litt mer krevende å jobbe med enn vanlig PTSD...

men det at psykiateren så at h*n ikke kunne gi meg den hjelpen jeg trenger, det er sterkt!

Men samtidig det å få beskjeden om at h*n vil henvise meg videre tok ikke jeg så bra, jeg så på det som en avvisning,
Men nå i ettertid ser jeg at h*n gjorde det for min skyld, fordi h*n faktisk bryr seg, og vil at jeg skal få det bedre...
For h*n hadde ikke trengt å svelge sin egen stolthet og sagt til meg, at h*n ikke strekker til, fordi h*n ikke er flink nok på akkurat det jeg sliter med!

Det betyr ikke at psykiateren min ikke er flink, men det betyr at h*n er JÆVLIG flink, som ser dette, og gjør noe med det!

Jeg ser på det å se sine egne begrensninger som en styrke, og ikke som en svakhet!

Da jeg var innlagt, så så dem som jobber der også sine begrensninger når det gjaldt å snakke om hva jeg har opplevd i mitt tidligere liv, de sa at de ikke ville gå inn å rote i noe de faktisk ikke hadde nok kunnskap om, og dette syntes jeg var utrolig flott, fordi da slipper jeg å bli forvirret av at forskjellige personer sier forskjellige ting av hva jeg bør og må gjøre og til slutt så ender det bare opp med alt for mye kaos.

Så vi har alle blitt enig om at: psykiateren min, vil styre medisiner og være tilgjengelig for meg så mye jeg ønsker det!
Psykologen vil jobbe med traumene og minnene
den psykiatriske avdelingen vil ta vare på meg og gi meg tilbake toren og håpet, og ikke minst de vil gi meg kjærlighet, samtidig som jeg kan diskutere alle følelsene jeg har rundt forsandringene som skjer i livet mitt, og hjelpe meg til å få satt ord på ting og snakke om det...

Jeg er veldig fornøyd med det vi har blitt enig om, slik at alle ikke drar meg i forskjellige retninger, men hver og en av dem har sitt eget felt de skal hjelpe meg på!

Jeg er sikker på at dette er den beste løsningen, så jeg vil så gjerne takke dere for at dere ser deres egne begrensninger!

-Mindreverdig-

Men det å gå ut der i fra med rak rygg og være fornøyd med seg selv, det var en ny og god opplevelse!

i den lille uken jeg har vært innlagt så har jeg gjort store fremskritt, fremskritt som virkelig var nødvendig og veldig viktig!
Jeg har skreke og hylt, grene og vært hysterisk, vært sint og slått og spent...
Men det viktigste av alt: JEG HAR SNAKKET!

bare det at jeg har klart å sette ord på ting, i stedet for å stenge alt inni meg, slik som jeg ALLTID har gjort, er så utrolig store fremskritt!

men dere som ikke kjenner meg, og er mye rundt meg vil ikke se på det at jeg har snakket som noe stort.

Men de som har jobbet med meg i 3 år, og har vært rundt meg og sett meg hele døgnet, de er nesten målløse.
Fordi jeg snakker ALDRI! jeg sier bare: Vet ikke

Men ikke denne gangen, jeg snakket, etter 3 år, har jeg for første gang satt ord på mine følelser muntlig!

Men jeg angrer, fordi det gjør vondt å dele, men jeg vet at om en stund så vil jeg føle meg 1000kg lettere, men det blir alltid værre før det blir bedre.

dette har vært en veldig intens uke, jeg har jobbet veldig mye med meg selv, og nå er jeg sliten.
Men samtidig sliten på en annen måte. Før jeg ble innlagt var jeg sliten av å leve, sliten av å late som.
Men nå er jeg fysisk sliten, jeg føler jeg har løpt verdens tøffeste marraton, det er en god følelse.

Og for meg selv personlig, har dette vært den tøffeste uken, for jeg har virkelig jobbet, jeg har gitt alt, så nå kan jeg tillate meg selv å hvile. bare slappe av...

Selv om jeg har kommet langt på veien mot et bedre liv, så har jeg fortsatt et stykke igjen...
Jeg vet jeg vill falle og få vondt inni mellom, jeg vet at jeg vil gråte, være sint og utrolig frustrert, det er tøft...
Men jeg vet også at det er noen der og tar i mot meg, som gir meg omsorg, klemmer og ikke minst håpet og troen tilbake...

Og nå har jeg lært at det ikke er farlig eller et nederlag å trenge en innleggelse, "en liten pause fra verden"
Den psykiatriske avdelingen er bare en sms unna, det samme er psykiateren, og psykologen min!

Og hvis jeg trenger noen å snakke med, så er teamet mitt bare en telefon unna...

Før har jeg sagt at denne kampen skal jeg vinne...
Men det har endret seg, for jeg har innsett at jeg ikke klarer det helt aleine så fra nå av er det:

Denne kampen skal VI vinne!
For jeg vet at støtteaparatet er mitt lag!

-Mindreverdig-

Jeg snakket med den psykiatriske avdelingen, og de fortalte at de var bekymret, og at de trodde det ville bli veldig bra med en innleggelse, de sa de skulle ringe behandlerene mine og informere dem, slik at vi slapp unna tvang denne gangen.

Da klokken var passert 5 tok jeg meg sammen, det var tid for time med behandler...
En veldig slitsom time, jeg var knust når vi var ferdig, men jeg måtte ta meg sammen nok en gang

for klokken 7 hadde jeg time hos den andre behandleren min, begge behandlerene var enig i en innleggelse og at det ville være bra og nødvendig! h*n var uansett usikker på om jeg burde bli lagt inn på tvang, for da jeg kom til timen, så jeg helt knust og ødelagt ut, noe som jeg var, men etter en stund fikk jeg ut ordene som reddet meg fra tvang: jeg er ikke sint og imulsiv, jeg er bare veldig veldig sliten!

H*n viste forståelse, så jeg fikk gå før timen var ferdig, men jeg måtte love å ta kontakt om det ble for vanskelig før jeg ble innlagt, og jeg lovet!

da jeg endelig kom hjem, så var jeg totalt ødelagt og knust, jeg var utslitt, dagen hadde vært veldig tøff for meg!

så jeg bestemte meg for å dra ned til han jeg har vært mye med i det siste, la oss kalle han Erik!

Da jeg kom til Erik slapp jeg skuldrene ned og jeg prøvde alt jeg kunne å bare være meg, da han begynte å ta på meg fikk jeg helt panikk jeg måtte gå ut å ta meg en røyk, samle tankene og ta meg sammen

fordi Erik vet ingenting om mine psykiske plager...

Da jeg kom inn igjen, så var han litt forvirret, men dyktig som jeg er så klarte jeg å tulle alt vekk, vi fikk en veldig koselig kveld, det er godt, måten han holder meg på, jeg føler meg trygg:)

jeg hadde sagt ja til at jeg skulle sove hos han, noe jeg virkelig angret på da vi skulle legge oss...
Han gikk inn og la seg, jeg ble sittene i stuen, hodet var kaos og kroppen utslitt, jeg snakket rolig til meg selv: dette går fint, det er ikke farlig, ta deg sammen, han er snill, han er ikke som andre...

Etter en stund gikk jeg inn til han og la meg ved siden av han, mest av alt håpet jeg at han sov, men han gjorde det ikke, han lå og strøk på meg og holdt meg, jeg bare håpet at han ville sovne, slik at jeg unne snike meg ut og ta tabelettene mine, men han sov ikke, han tok bare på meg mer og mer, panikken grep meg, jeg forsvant for meg selv, og kroppen begynte å riste...

jeg prøvde å få kroppen til å slutte, men klarte det ikke, jeg ristet lenge, han så bekymret på meg og lurte på om det gikk bra, jeg løy igjen: Ja det går bra erik:)
til slut klarte jeg ikke mer, jeg lå meg vekk fra han, jeg gjemte meg under dynen og lå å ristet for meg selv, jeg prøvde å knipe meg selv, slik at jeg skulle forstå at jeg var trygg, men kroppen og kaoset ville ikke samarbeidet, etter ca en halvtime med risting, klarte jeg ikke å ligge der med han lengre...

Jeg spratt opp og sa kjapt: Jeg bare går ut å tar meg en røyk jeg:)
Han så rart på meg, men lot meg gå...
Da jeg stod utenfor, begynte tårene og komme
Kaos og panikk tanker, jeg vurderte alle muligheten mine, jeg kunne hente vesken og kjøre hjem, jeg kunne sove på sofaen, eller jeg kune bare sove utenfor, jeg tørket tårene, og igjen sa jeg til meg selv: SLAPP AV, dette går fint, bare pust så vil dette også gå bra!

jeg gikk inn og dant pillene mine, jeg satt i stuen en stund, da jeg kjente at kroppen roet seg ned, tok jeg mot til meg og gikk inn igjen til erik, jeg håpet igjen at han sov, men det gjorde han ikke, men jeg gjorde det beste ut av det, så det endte med at vi koste litt, og jeg var mye roligere, tilslutt sovnet vi...

da jeg våknet i dag, var ikke erik der, han satt i stuen, han virket forvirret og usikker, men dum som jeg er så latet jeg som ingenting, det var en rar stemning, men det gikk alikevell greit...

Da jeg skulle dra hjem, så så jeg han dypt inn i øynene, jeg sa til han at ristingen og oppførselen min, ikke hadde noenting med han å gjøre! men at det av og til ble slik fordi jeg har opplevd forskjellige ting i livet mitt som ikke alltid er ike enkle å takle...

han smilte til meg og sa takk for at jeg fortalte han det, og at han ble veldig bekymret for meg i går, for han merket at det var noe men jeg sa det ikke var noe...

Men nå er jeg hjemme, jeg er sliten, tankene er kaos, jeg tror jeg ødela veldig mye i går mellom meg og erik, samtidig er det innleggelse i morgen...

Så jeg er ganske trist og forvirret, jeg sitter her å lurer på om jeg skal sende Erik en melding og fortelle han om livet mitt, eller om jeg skal la være... skal jeg bare kutte ut kontakten, eller skal jeg bare fortsette og late som ingenting
Jeg stoler ikke på mennesker, og jeg skjønner hvis han ikke holder ut med meg...

Men hvis jeg åpner meg opp og forteller, og han da velger å gå sin vei, da blir jeg utrolig mer såret, enn hvis jeg velger å bare stoppe dette før det går for langt...

Jeg trenger så sårt råd og tips!

Hva ville du valgt?

Skal jeg gå fra han nå, for å beskytte meg selv?
Eller skal jeg åpne meg opp for han, og risikere at jeg blir veldig såret hvis han velger å gå?

-Mindreverdig-

men tankene, stemmene, kaoset, angsten, depresjonen, gjennopplevelsene, de forvridde følelsene, marerittene det blir for mye, det kveler meg!

jeg klarer meg ikke så bra, jeg liker ikke å si det, jeg ser meg selv i speilet og prøver å smile, men kroppen vil ikke høre etter, den vil ikke gjøre som den får beskjed om!

hadde samtale med behandleren min i dag, det gikk ikke så bra, h*n ble veldig bekymret...

De ringte meg fra den psykiatriske avdelingen, de ville ha meg innlagt, og det er noe jeg så ABSOLUTT IKKE ønsker, bare tanken på det stresser meg!

Men alternativet er verre for meg, og det vet alle som er i behandlings opplegget mitt, innlagt på lukket psykiatrisk, gjør ting verre...
Det ender med at jeg blir fanget, og blir medisinert mot min vilje, og mye tvang!
Jeg klarer ikke tanken på å miste kontrollen, det går bare ikke, for da får jeg panikk, og selvmordstankene tar helt overhånd, da er ingenting viktig lengre... så på det punktet kan jeg ikke komme...

de sa at jeg skulle komme til avdelingen på torsdag, jeg trenger tid til å forberede meg på en inleggelse, fordi jeg er så utrolig lei av å være innlagt! etter 7måneders innleggelse i 2011, så vil jeg si jeg har fått nok for resten av livet!
Jeg vil så gjerne være fri, ikke være avhengig av noen, gjøre det jeg ønsker på min måte!

men etter samtalene med behandleren i dag så ble ting ganske så stressende, og heldigvis jobber alle sammen for at jeg ikke skal havne under tvang...

så jeg ser meg pent nødt til å gå til den andre behandleren min i kveld og ha time der...

og i morgen ringer de igjen fra avdelingen, i tilegg til at jeg har en time hos behandleren som jeg snakket med i dag...

Det er jo godt at de tar meg og tankene mine seriøst, at de tror på meg når jeg sier at jeg ikke har det så bra...
Men samtidig skulle jeg ønske at ingen brydde seg slik at jeg kunne tatt valget mellom liv og død helt selv...

De forteller meg at en dag vil jeg slutte å overleve og begynne og leve, og det er deres oppgave å holde meg i hånden, få tilbaket håpet og troen, hjelpe meg over de vonde og store hinderene, slik at jeg en dag kan bli den fantastiske jenten de innimellom er så heldig å få et glimt av...

Note to my self: Bit tennene sammen, du klarer dette, husk at innleggelsen nok bare varer i noen få dager, og det kan hjelpe deg, gi slipp på litt av kontrollen, ikke alle mennesker vil deg vondt, alle har ikke en bak tanke med alt de gjør, bare pust så går dette fint...

-mindreverdig-

Jeg søker tilflukt under dynen, der er det like mørk som jeg føler meg, det er godt!

men jeg skremmer meg selv, jeg ligger i foster stilling, og prøver å kontrollere pusten, mine egne tanker blir spillt høyt, jeg hører dem så tydelig, for en stund forsvinner jeg, noe i meg er sterkere enn meg, de drar meg med på en reise...

en reise igjennom tid, igjennom mitt eget liv...
Jeg ser meg selv uten i fra, jeg ser hva jeg har måtte gått igjennom, jeg ser det som en film, Jeg vil så gjerne gripe inn og hjelpe den blonde jenten på 9 år og fortelle henne, at hun ikke trenger å gjøre det hun får beskjed om, jeg vil så gjerne lede henne inn i en annen retning, holde rundt henne og gi henne en god klem,

jeg ser på henne når hun ligger i sin egen seng, og alle tror hun sover, jeg ser hvordan tårene strømmer på ufrivillig, og hun ligger der helt aleine, jeg vil så gjerne holde henne og fortelle at alt vil bli bra, det gjør meg vondt å se hvordan hun kjemper med å lage den perfekte masken, som skal skjule alle hennes hemmeligheter...

jeg vil gripe inn, men jeg klarer ikke, det er en vegg mellom oss, og jeg innser at jeg ikke kan endre noe for henne, mine egne tårer begynner å trille, jeg føler meg så maktesløs, vil så gjerne stryke henne over det blonde krøllete håret, hviske henne i øret at hun ikke er aleine, at hun ikke trenger å gjøre som den eldre mannen sier, jeg sier det høyt i et håp om at hun vil høre, men jeg får ingen reaksjon

Hun ligger i det rosa blomstrete sengetøyet, hun holder rundt bamsen, mens hun kniper øynene hardt igjen, jeg kjenner følelsene hennes, hun kniper øynene igjen, fordi hun håper av hele sitt hjertet at hun snart skal våkne og at alt bare var en vond drøm... men sakte går det opp for henne at hun har vært våken hele tiden, hun gjømmer det lille fjeset i bamsen, jeg ser hvordan bamsen blir mørkere av saltvannet som den lille jenten ikke klarer å holde igjen...

jeg åpner øynene mine, rundt meg er det mørkt, jeg er forvirret, hvor er jeg?
jeg begynner å kjenne rundt meg, og jeg innser at jeg ligger under dynen i foster stilling, øynene mine er våte, i halveis panikk leter jeg etter telefonen, jeg må sjekke datoen, og ikke minst års tallet...

29.januar 2012...

jeg prøver å puste, jeg sier til meg selv: du kan slappe av, faren er over nå, ingen kan skade deg mer, du er trygg nå.

Men det er en rar følelse inni meg, en følelse av hjelpesløshet, en følelse av at jeg sviktet den 9år gammle jenten...

når jeg tenker mer over det, så går det opp for meg, at den eneste jeg har sviktet er meg selv, for den jenten på 9 år, det er meg...

Jeg tar hendene rundt meg selv, jeg gir meg selv den klemmen jeg som sårt trengte da jeg var 9, og jeg hvisker til meg selv: Jeg skal aldri mer svikte deg!

-Mindreverdig-

Dere tok fra meg livet!
Dere stjal den rene og ubrukte huden min
og etterlatet meg som dette!
skitten, ekkel og brukt!

-mindreverdig-

men kvelden endte oppløst i tårer og sinne!

noen mennesker er så patetisk, traff en mann han var vel 50 år.
han begynte å fortelle meg hvor lite jeg visste om livet, og han visste alt fordi han hadde jo tross alt levd mye lengre enn meg, men jeg fikk et helt annet inntrykk av han, han var arrogant og ekkel, med en "jeg ser ned på deg" holdning.
Han var virkelig ekkel, måten han snakket til meg på, han snakket ned til meg, som om jeg skulle vært en ubetydelig liten dritt unge.

Da jeg spurte han om hvordan han kunne si at han viste så jævlig godt hva gleden i livet var, da svarte han penger! og han hadde jo så jævlig mye penger, fordi han hadde jobbet og stått i!

Kaoset i hodet begynte å surre, helt seriøst! han ser ned på et annet menneske fordi de ikke eier like mye penger som han gjør!

Helt forbanna seriøst! du er 50år! og livet ditt handler bare om penger! i mitt hodet har du faktisk et jævlig stort problem!
og at du i tilegg kan være så uspiselig, arrogant og ekkel, og ikke minst så frekk!

og komme å fortelle meg, at du vet hva livet er siden du er 50!
50 er bare et tall akkurat som 21!
Det er ikke noen fasit svar at selv om noen er eldre så har de mer livs erfaring!

Jeg burde ha klart å ta meg sammen, men sinne og kaoset hadde allerede tatt kontroll, jeg ble rett og slett JÆVLIG forbanna, og når jeg først blir sint og frustrert så slipper jeg alt ut med en gang, fordi jeg ikke lengre klarer å holde det inne!

Og jeg er ikke stolt av det jeg gjorde, jeg burde vært voksen nokk til å forstå at vold ikke er en løsning på slike situasjoner.

men jeg mistet kontroll over meg selv, jeg følte meg utrygg og utsatt, så jeg reagerte normalt i forhold til hjernen min, som bare tenker på å forsvare seg selv! så det var det jeg følte jeg gjorde, jeg forsvarte meg selv!

jeg følte en trang til å gjøre noe, for jeg følte meg fanget og presset opp i et hjørne, jeg måtte vekk, så jeg slo han, jeg hoppet på han og slo han, jeg mistet kontrollen over meg selv...

vaktene og han jeg var sammen med tok meg vekk, men jeg var allerede så sint og frustrert at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake!

da jeg kom ut, følte jeg meg mer fri, jeg fikk endelig puste! "faren" var over, hjernen og kroppen kunne gå tilbake fra et angrep til å bare være på vakt!

men den første tårene, gjorde slik at resten bare strømmet på...

Jeg ville ikke at han jeg var med, som jeg er blitt så glad i skulle se meg slik!

jeg stod for meg selv, jeg prøvde å føle meg levende, jeg så opp på den hvite nydelige snøen som lagde nydelige mønstre i himmelen, jeg så den mørke himmelen, og de fine hvite fuglene, som egentlig var måker, men som jeg følte var frihets duer, jeg forsvant fra meg selv, inn i min egen verden, jeg nøt øyblikket, samtidig som jeg skulle ønske jeg kunne fly med fuglene, eller smelte som et snøfnugg, bare forsvinne!

Vi dro hjem til han jeg var med, han var god og snill, han holdt meg, men jeg hater at folk skal se denne siden av meg!

Så jeg endte opp på badet, sammen krøket i hjørnet, med hette over hode, og hendene forran fjeset...

jeg sa til meg selv, Du er trygg nå, faren er over! det går fint, bare du klarer å puste!

jeg satt der en stund før jeg klarte å slutte at tårene strømmet på, Nok en gang klarte jeg å ta meg sammen, masken var igjen på plass!

Men jeg blir redd og utrygg på meg selv og hva jeg er i stand til å gjøre, jeg har ikke kontroll over meg selv!
Jeg merker at noe i meg er sterkere enn meg!

-Mindreverdig-

Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er veldig stolt av det!

-Mindreverdig-

Hvordan kan noen snu seg mot meg og være mesunnelig, for at jeg har alt?

Når sannheten er at jeg ikke engang har meg selv?

-Mindreverdig-