Jeg bare ber alle instendig: Ikke kødd med mangoene mine! La de være i fred, og vær så snill å ikke tilføre tilsetningsstoffer som viser seg å inneholde spor av maursyre eller lignende, det ville vært en tragedie. I mellomtiden venter jeg spent på artikler om laks på størrelse med en hval observert et sted i vårt langstrakte land, store oppslag med fremsiden fylt av informasjon om hvilken solkrem som er best, hvilken iskrem som er sunnest, og jevnlige oppdateringer om at "nå kommer solen" eller "I sommer kommer det til å hagle, full debatt om klimaendringene" og så videre og så videre.

Jeg tenkte ikke videre over hva jeg skulle gjøre de siste dagene før verdens ende; det må jo være litt slitsomt for de som er med i ulike sekter der dommedag blir spådd på lik linje med bevegelige helligdager (eller blir det de faste som beveger seg, alt etter som man snakker om dato eller ukedager?). Hva om man har vokst opp i et samfunn der dommedag blir spådd jevnlig? Det må jo til slutt få en slags ulv ulv-effekt. Så jeg antar at denne gruppen hadde uansett ikke vært godt nok forberedt dersom det virkelig var tilfelle at "denne gangen går virkelig jorden under". Det må være en trist tilværelse, eller kanskje man heller setter mer pris på de dagene man får? Det er vel litt opp til hver enkelt hva man gjør det til. 

Idéen om å ta litt bedre vare på seg selv og hver enkelt dag er uansett ikke dumt, så kanskje det er på tide å faktisk feire at de tok feil; at verden ikke gikk under den 12. mai. Neste milepæl er 21. desember 2012. Og når vi våkner opp torsdag den 13. desember, våkner vi nok til en ny profeti. Bare litt synd at 13. desember 2012 er en fredag,for det hadde passet litt mer med ironien i hele greiene. 

Anbefaler ikke noen av hangover-filmene dagen derpå, siden selve filmen gir deg den følelsen gratis uten alkohol i kroppen. Hadde lett blitt en slags dobbel hangover, noe jeg er litt usikker på hvordan føles.(Tror ikke jeg vil teste det ut heller.)

De klarte å vise litt av Bangkoks vrimlende uteliv, og scenene fra Krabi viste nøyaktig hvor fantastisk landskapet på vestkysten brer seg utover med høye kalksteinklipper og krystallklart, blågrønt hav så langt man ser. Det eneste som plaget meg var at det er mulig å kjøre med speedbåt fra Bangkok til Krabi på noen timer slik de gjøri filmen, men så sier de heller ikke eksplisitt at de faktisk er i Krabi. Og hvor ble Khaosan Road av? Burde absolutt vært med :)

Totalt sett endte jeg opp med å lengte enda mer tilbake til sørøst-asia, så det er nok på tide å begynne å planlegge neste tur, selv om jeg ikke har noen intensjoner om å gå på fylla til de grader i Bangkok som i filmen. Skal ikke se bort fra at jeg kunne ha våknet opp med en tatovering jeg ikke var helt med på, men tror nok jeg skulle klart å holde meg borte fra ansiktet :) 

Det begynte med at den fremste seteraden der man kommer inn i busen var erstattet av ett enslig sete, vendt innover mot midtgangen. Deretter fant man visst ut at bussene skulle være lavere, og det ble laget noen opphøyninger inne i bussen over hjulene, slik at man ikke kunne ha seter der hjulene var, men de var erstattet med bagasjeplass (de som tar buss ofte vet hva jeg mener). Nå har noen lekt stolleken for alvor, og man har fått "sittegrupper" på fire og fire, der to seterader er vendt mot hverandre. Hvor vanskelig er det å forstå at dette ikke lar seg gjøre i Norge?

Nordmenn flest vil ikke ha kontakt med fremmede på fritiden, og ønsker ikke å se andre passasjerer i øynene når man sitter på bussen. Konseptet med sittegrupper i bussen fungerer antageligvis bra i andre land, der man gjerne er litt mer sosial... I noen deler av Afrika vil en påstigende passasjer sette seg ved siden av den ene andre passasjeren i bussen dersom det ikke er flere på bussen. I Norge flytter man seg til et dobbeltsete som blir ledig så fort som mulig dersom man sitter ved siden av noen andre.

Er det en skjult agenda fra busselskapene sin side å få oss til å bli mer sosiale? Kanskje dette kan tvinge oss til å se hverandre mer i øynene, og kanskje til og med etter hvert føre en samtale med en fremmed? Jeg har selv merket at det har blitt litt vanskeligere å se fremover etter at de nye bussetene kom; denne vage formen for fremmedfrykt er tydeligvis noe som er godt plantet.

Det er ikke er noen logisk grunn til at setene skal stå slik de gjør nå, og dette plager meg. Det er ubehagelig å sitte mot kjøreretningen; for de av oss som har litt dårligere balanse enn andre (les: lett for å bli bilsyk), hjelper det ikke å føle at man hele tiden kjører bort fra noe. Setene hadde ikke tatt opp mer plass om de hadde vendt det jeg mener er riktig vei. Ja - dette er samme opplegget som på undergrunnen eller et tog eller lignende, men som regel sitter man ikke like lenge på undergrunnen? Føler også at det er litt bedre plass på T-banen i Oslo enn på Tide sine busser (dog - setene er mindre).

Om det ikke er en god forklaring på endringene - hva blir da det neste? Én rekke med seter i midten av bussen, mens resten er ståplasser? Seter vendt ut mot vinduene? Kun seter som ligner kinoseter, slik at det er plass til 15 barnevogner i én buss? Krysser fingrene for at denne utviklingen rundt busseter snart er i regress, og at man går tilbake til den gode, gamle, praktiske løsningen med to og to seter på rekke og rad, fra bakerst til fremst. Det eneste jeg ønsker er å kunne halvsove i fred og ro vendt riktig vei, uten å måtte komme til bevissthet igjen og stirre en noen i øynene.

Man er redd for at en fremmed person skal stjele kofferten sin, og spør derfor om en fremmed person kan se etter den.

Dette blir egentlig en selvmotsigelse, men det finnes jo ulike typer "fremmede", og de fleste klarer å se om en person er halvveis til å stole på eller ikke. (Man ber ikke en uflidd mann med skitne klær om å passe vesken sin...) Derimot - det må jo være noen som har brent seg på dette en eller annen gang?