Være morsom, tenke og skrive om opplevelser når dagene går til å spise, sove og drite. Ække enkelt!

Også er du en blåggdåttenno blogg. Jeg liker deg faktisk ikke for den du er. Den du er, er dum.

Og bilder... Jeg greier ikke leke med Nikon engang, så jeg i det minste kunne hatt noe å dekorere deg med. Bilder jeg tar nå er bilder som dette:

Og her har jeg ikke engang giddet bry meg med å få osten i fokus.

Nei, ost ute av fokus og blåggdåttenno funker ikke. Jeg prøver og prøver, og vil - men jeg får det ikke til! Innshill...

Kilde

Og hva endte jeg opp med?

En noentusen billigere spisestuestol fra Ikea med et lammeskinn på snei. Ikke helt det samme sa du? Riktig! Sukk... Jeg har så lite penger jeg har lyst å kjøpe så mye for. Eames og Bourgie fantasiene får sveve fritt enda noen år. Kanskje jeg må finne meg en utovertiss likevel. En RIK en med klesskapet fullt av spanderbukser.

En annen ting, som ikke har noe med den historien å gjøre, men noe jeg heretter kan lære meg å si er "Nei, vet du - det vil jeg ikke. Jeg kjenner best selv hva jeg trenger og hva som er godt for meg" og så bare avfeie videre kverulering og diskusjon.
Jeg kan vel det, kan jeg ikke?

Jeg innså i går at jeg har latt meg styre altfor mye av hva andre mener er best for meg. Og jeg orker ikke engang begynne på hvor provosert jeg ble av den nye innsikten. Provosert på alle menneskene som avfeier meg og lar være å lytte til det jeg prøver si. Sier de forstår, de skjønner, de vet, jeg burde høre på de for dette har de selv vært igjennom. Og ikke minst provosert på meg selv som har fulgt disse "rådene". INGEN kan vite hvordan et annet menneske opplever ting, langt mindre hva det behøver for å gjøre ting bedre! Jeg vet jo at de sier alt dette i beste mening, men likevel lar jeg meg provosere. Så mye hadde vært så annerledes hadde jeg bare fulgt min egen magefølelse og gjort det jeg selv følte var det rette. Det var en fryktelig bitter oppdagelse... Men også veldig bra. Jeg føler at tusen byrder forsvant bare ved å se dette, og kjenner at jeg neste gang kommer til å si "dette vet jeg best, og dette er det faktisk jeg som bestemmer".

Jeg har gjort de skumleste ting det siste drøye året. Det å si opp en fast og trygg jobb for å flytte til en fremmed by hvor jeg vet jeg vil trives er bare en liten del av det. Men det gjorde jeg fordi jeg visste det ville gjøre meg godt. Mange som mente de visste bedre enn meg ba meg la være, men her sitter jeg altså og kjenner på hvor godt det har gjort meg allerede. Jeg har tatt andre enorme skritt også, skumle skritt som har medført de tyngste tanker og følelser. Jeg får nemlig også ofte høre at jeg bare er redd. At jeg hadde gjort dette som de så iherdig vet er det beste for meg hadde jeg bare ikke vært så redd. Vel, jeg er absolutt ikke redd! Jeg er absolutt ikke redd for å møte frykten om jeg vet det er det jeg trenger. Om JEG vet det!

I kveld slo det meg hvorfor jeg nok har gitt etter så uendelig mange ganger, og gjort det disse menneskene har bestemt jeg skal gjøre med og i livet mitt. Selvtillit. Når man ikke er utstyrt med så veldig mye selvtillit og tro på seg selv i hvilken som helst sammenheng er det lett å tro at andre vet best. Å gjøre det som alle disse andre som jo helt sikkert vet bedre enn meg, sier. Så det å ha kommet frem til denne konklusjonen og det å kjenne i hver eneste celle hvor bestemt jeg heretter kommer til å være når det kommer til mitt liv og mine avgjørelser er en liten seier. Det føles som å ha vunnet litt.

Min vakre nye by!

Anyways! Jeg har begynt å lure på om meninga for meg er en mann. Jepp, du hørte riktig. En mann. En fæl skapning med utovertiss: mann. Det siste drøye året har jeg prøvd å følge hjertet som sier ingen mann. Skap deg det livet du ønsker uten en mann da det er det du virkelig vil for deg selv. Men selv med all verdens odds med meg så har jeg ikke fått det til. Flere og flere nevner at det kanskje betyr at jeg skal ha en mann likevel. Og det etter at jeg selv har streifet tanken mange ganger. Men herlighet da, det kan da ikke være noen mening med å gi meg en slik fæl skapning? Kjenner jeg blir redd for å pådra meg det jeg ønsker aller minst. Men igjen; er det meningen så er det jo det som (omsider) vil gjøre meg lykkelig. Men faen for en lykke da! Gi meg penger og barn og juletrekuler fra freia til halv pris frem til neste jul, ikke en utovertiss som skal flytte inn i livet mitt!

Hva har skjedd siden sist lurer ingen på? Vel ingen, nå skal du høre. Jeg er (dessverre) ikke blitt på tjukken nei, bare tjukkere. Og at jeg er blitt tjukkere er den eneste problemstillinga man trenger tenke på når det er friminutt.

"Legg ut musikk med musicnodes"? Det er det eneste blogg.no har greid å komme opp med mens jeg var borte? Og hva pokker er musicnodes?

Ut av denne gamle holken av en blå buss som endatil var merket "Ekstratur" bare for å vise passsjerene hvor mye ekstra arbeid de medfører, stiger det kjedelige dresskledde herremenn. Og akkurat idet jeg skal lette på meg og med min soft is befengte mage bevege meg mot denne bussen for å legge til et sexy «how are YOU doin'?» til sjåføren og håpe det vil gi MEG en ekstratur, så hører jeg applaus bak meg. Ja, glade mennesker som klapper hendene sammen - glade og yre. Jeg snur meg og mens jeg har vært opptatt av ekstraturer har altså denne gjengen stilt seg opp på hver sin side av en rød lang duk.

(Jeg knipser fortsatt gjennom ruten på busskuret). Og jeg skjønner altså at disse kjedelige dresskledde herremennene er staselige helter for disse glade og yre menneskene. Disse glade og yre menneskene som på hver sin siden av en lang rød duk utenfor Tryg Vesta (!) klapper hendene sine sammen for å på menneskets mest primitive måte gi uttrykk for at de liker det de ser.

Akkurat idet jeg letter på soft is magetrykket sånn for meg selv i busskuret så er alle menneskene vekke igjen. Om det var tilfeldig eller ikke får jeg aldri vite, men plutselig er det altså bare disse to igjen:

De to som tapte loddtrekninga og fikk jobben som rullere av den lange røde duken. (Jepp, sitter enda på den svære ræva mi og knipser gjennom ruten).

Hva som skjedde med den fine animnasjonen min her, hvorfor det nye designet mitt ikke funket på alle datamaskiner, grunnen til at jeg sitter her og bøtter i meg kaffe på kvelden og kiwigutten min flørter med smårips av noen elever på jobb vet jeg rett og slett bare ikke. Hvis du lurte.

Å være kjempehemmelig må jeg nok bare fortsette med. Av og til når jeg snakker med folk som ikke står meg veldig nærme og jeg svarer «neh, ingenting - det går nå i det samme gamle» når de spør, ler jeg en skikkelig sånn mohahaha latter inni meg, og tenker «du skulle bare visst du, hvor mye rart jeg har gjort de siste månedene og hvor mye som egentlig skjer i mitt vesle liv». På den måten kan hemmeligheter være moro selv om de også er slitsomme og tøffe.

Noe som derimot ikke lenger er noen hemmelighet er at jeg endelig har sagt opp jobben! JEG HAR SAGT OPP JOBBEN OG JEG ER SÅ FORBANNA FORNØYD MED MEG SELV!! Jeg trodde nemlig aldri at den drømmen ville komme til å la seg gjøre, men nå er den altså gjort og jeg er kvitt møkkajobb og annet dritt 1. juni - om jeg får lov å slippe den ene måneden med oppsigelse som jeg så inderlig håper. Det er ikke to måneder til engang! Lykke!
Neste plan og drøm jeg også håper vil la seg oppfylle er at jeg 1. juli flytter vekk fra alt Bergen består av og har vært for meg altfor lenge - og flytter hjem igjen. Hjem til Kristiansand ♥
Planen var jo lenge Hamar og østlandet, men jeg har funnet ut at jeg vil tilbake til Kristiansand hvor jeg bodde i over fem år før jeg gjorde mitt livs tabbe og flytta til Bergen. Det finnes ikke vakrere sted på jord enn sørlandet, og jeg elsker virkelig hver eneste kvadratmillimeter av Kristiansand. Jeg gleder meg så enormt! Bortsett fra en søster og to tanteskatter så er det ingen som har noe merkbart ønske om at jeg skal bli her heller, så at jeg stikker er uansett ikke veldig rart. Jeg lurer på om det å skille ut Bergen fra Norge som alle bergensere ønsker egentlig bare er en helvetes god idé egentlig?

En liten trist oppdagelse i mitt comeback er at søteste Yong har slettet hele bloggen sin. Det var faktisk ikke bare en liten trist oppdagelse, det var en stor trist oppdagelse. Håper alt er bra med henne og den nydelige piraten hennes, og at hun på ingen måte har rutsjet ut av livet mitt selv om hun ikke vil blogge mer. Hun er nemlig en av to superfine ting som har kommet ut av det at jeg en gang laget meg en blogg ♥

Nå har jeg endelig gitt bloggen nytt utseende også, kanskje det kan være nok til at jeg igjen vil komme tilbake? En liten merkelig oppdagelse er at nesten hele denne måneden jeg ikke har sagt noe har det vært fire lesere pr. dag. Jeg blir fryktelig nysgjerrig på hvem det er som titter innom her så jevnt og trutt! Uansett er det koselig da. Siden jeg ikke har som mål å få mange lesere betyr fire trofaste litt for usynlige meg... :)

Til slutt dagens bilde:

Kleskurven jeg har slitt med de siste par månedene. Jeg blir adrenalinforbanna hver gang jeg vasker så fulle maskiner at jeg faktisk må bruke denne for å få med meg hele vasken. Tenk om bergensere var ålreite dyr og ville overraske meg med en ny sånn en fra europris. Ja Linda, du kan drømme du....

Turte ikke annet enn å slædde henne litt siden jeg ikke har spurt om lov å legge det ut, og jeg håper det er nok til at hun ikke blir sint...?! Føl deg heller beæret for at du fikk delta i mitt eksperiment, og stolt av at det ble så vellykket. Og imponert over at du med det fikk meg til å le litt... :)

Hjerter, jeg holdt på å glemme hjerter! ♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥

Jeg tror kanskje Starbucks er en liten besettelse for meg. En seksuell en. Jeg føler meg ihvertfall svært tilfredstilt etter jeg har fått tak i et nytt starbucks produkt. Her om dagen stjal jeg nesten en Starbucks termokopp av en elev på jobb også. Ikke fordi den var fin, men fordi den var fra Starbucks. Og fordi eleven ikke hadde fortjent bedre siden koppen var forlatt - det lille kreket hadde faktisk forlatt Starbuckskoppen sin!
Nå gleder jeg meg til å blakke meg på alle Starbucks produktene Meny hadde i hyllen sin. Sukk og nam!

Starbucks ble nevnt mange ganger her, jeg vet. Starbucks, Starbucks, Starbucks... ♥

Det har vært mye og enda mer å tenke på i det siste, og når jeg ikke kan skrive om alt fordi det handler om ganske mange hemmeligheter - så er poenget med å skrive en blogg litt borte. Hvertfall for meg som har hatt denne bloggen som en morsom hobby samtidig som den har hjulpet meg med å kunne "skrive vekk" ting.

Dette er litt fordi jeg faktisk er nysgjerrig på hvem som klikker seg inn her daglig, litt for å fortelle (noen av) de at jeg og bokstavene mine ikke passer så bra her for tiden, og litt for å si at jeg skriver ned alle grubleriene og greiene mine et annet sted og at det hjelper såpass at plutselig så er kanskje ikke hemmelighetene så hemmelige mer og jeg greier ha det moro her inne igjen. Så sånn er det...

Natta på dere!

Neste gang var den nyansatte vaktmesteren inne på kontoret og jeg måtte bare gi uttrykk for hvor høyt jeg elsket denne saken. Han svarte at han hadde kjøpt den på grunn av designet (stjerne i boka til fine mannen!), men at han angret fordi han syntes den var vanskelig å gjøre ren og ikke lagde god kaffe. Jeg fortalte at sånt er absolutt ikke viktig når noe er så lekkert og har bare fortsatt å beundre den hver gang jeg har vært der inne.

I dag kommer denne fine mannen med stjerne i boka bort til meg og spør om jeg er interessert i en kaffetrakter. Han hadde kjøpt ny og orka ikke denne saken mer.
Hoppendesprettende glad!!

Så sånn ser kjøkkenbenken min ut nå. Ohh... Vakkert!! (Kan forøvrig legge til at den lot seg rengjøre, og at kaffen den lager smaker aldeles utmerket).

Neste gang ønsker jeg meg forresten DENNE serien. Russell Hobbs har det lekreste designet på det elektriske til kjøkkenbenken vet jeg!

Jeg har muligheten til å gjøre en forskjell i mitt eget liv, men jeg har ikke mulighetene til å oppnå det som kan gjøre meg glad.

Jeg har sluttet å røyke, men jeg har ikke sluttet å trykke i meg kaloriene jeg så absolutt skulle vært foruten.

Jeg har et fantastisk kamera, men ikke noe å fotografere.

Jeg har en blogg som kan hjelpe meg med å ta imot ord, men jeg har ingen mulighet til å få ut ordene som hjelper.

Februar

Mars

April

Mai

Juni

Juli

August

September

Oktober

November

Desember

Måtte det nye året.... bringe noe nytt.

Godt nytt år da folkens!

Jeg har fått boka "Jeg er Kjæresten Din Nå" av DENNE herlige skapningen. Og til høyre ser dere kortet hun sendte med - Poul Pava ♥. Måtte bare ta med det også fordi det var en så super detalj.

Greia er nemlig at denne herlige skapningen allerede kjenner meg bedre enn veldig, veldig mange andre jeg har i livet mitt. "Skummelt" og rart, men sant :)
At hun derfor traff så bra på valg av bok - min humor så til de grader at jeg ler høyt for meg selv mens jeg koser meg glugg ihjel med å lese, og faktisk sendte et Poul Pava kort overrasker ikke veldig. Overraskelsen var at det i det hele tatt kom en pakke fra henne. Snillingen, som gir meg dårlig samvittighet, men mest av alt gjorde meg glad og våt i øynene... :)
Din lille raring, du er blitt en av mine viktigste utvalgte du... Tusen, tusen takk for hemmeligheter vi har delt, for at du er akkurat sånn som du er og for super koselig, søt og morsom gave! :)

♥ Starbucks ♥

Og hvem var den fra lurer du på?
Den var fra søteste YONG. Hun spurte for en liten stund siden etter adressa mi, og da tenkte jeg hun ville sende et julekort. Jeg fikk litt dårlig samvittighet siden jeg i år ikke har sendt ett eneste julekort, og heller ikke har kjøp/laget ett eneste ett... Også viser det seg at hun hadde kjøpt den fineste starbucks koppen til meg (i Dublin regner jeg med :) ?). Hvor heldig er ikke jeg?? Som fikk byttet ut alt det dumme og triste i dag med et kjempestort smil og faktisk noen tårer... Jepp, jeg blir rørt av sånt! En skikkelig overraskelse, som endatil er så fin :)

Tusen tusen takk søte søte du! For den nydelige koppen og for at du gjør meg heldig... Deg har jeg virkelig lyst å bli bedre kjent med. Jeg tar med kopp selv! :)
Også håper jeg at jeg kan gjøre opp for denne overraskelsen da :)

Kan legge til at nei, vi ble ikke sammen.

Eneste jeg gjorde var altså å trykke inn Ctrl + Shift + B (eller Cmd + Shift + B på mac. Jeg måtte faktisk google forkortelsen for å finne pc shortcuten, så macifisert er jeg blitt - husker ikke'no pc), og vips så ble bildet av en sjokoladebit tatt i lampelys plutselig riktig. Dette er autocolor funksjonen, og jeg har begynt å kjøre det på alle bildene for å teste om det må til og blir bedre før jeg eventuelt redigerer videre.
(Motivet er forresten ikke poenget her, selv om Freia har mange gode poeng...)

Adobe Photoshop CS5 er noe av det viktigste, beste og morsomste som har kommet inn i livet mitt, så om noen har lyst å kurse en tvers igjennom ulærd førkje så deler jeg villig ut adressa mi! Det er jo så masse... Og jeg har ingen tro på at jeg greier lære meg noe spesielt mye mer uten en (tålmodig) lærer. Hvilket plager meg!

Den siste låta de kom med for et par uker siden. Herlig energi. EEEELSK!

Tror jeg må lage meg kaffe, kun fordi man ikke burde det ved midnatt, fordi jeg er forbanna på en del mennesker og fordi jeg endelig har fått meg Starbucks kaffekopp - som jo må dokumenteres. Fiiiin kopp, som er bare min og ingen dumme mennesker eller drittsekker skal få røre!
ET DRIT!!!!!