/

Det eneste jeg veit er at jeg må komme meg vekk, finne et sted hvor jeg ikke trenger å tilpasse meg, legge alt annet bak meg, et sted uten forstyrrelser, bare havet, kanskje trærne. Jeg tror jeg trenger å være litt for meg selv. Være et sted hvor ingen kjenner meg og ikke har noe ønske om å bli kjent med meg. Jeg må få skrive. Jeg må få skrive. Jeg må samle meg, finne roen igjen. For det er så mange mennesker her. Det er så mange mennesker og så mye jeg ikke klarer å leve opp til i lengden. Jeg blir aldri så bra som jeg ønsker å være for dem. Og det er slitsomt.

For et par uker siden var jeg på besøk hos Kristine, Linda og Unnveig. Vi tok et bilde av oss selv mens vi poserte med jägershots. Tenker å sende det inn til awkwardfamilyphotos.com.

Kan de se det på meg?

Skjønner de at jeg fortsatt går rundt i dette livet uten mål og mening?

Det er kanskje ikke så interessant for dere, så dette innlegget er mest for min egen del, egentlig. Så jeg husker. Mange av disse bøkene ble jeg anbefalt av forskjellige forelesere for lenge siden. Jeg har bare ikke somla meg til å få lest dem ennå, jeg har lest andre bøker, enklere bøker, nyere bøker, eller de har vært vanskelige å få tak i. Men nå, dere. Nå. Kanskje får dere litt inspirasjon til å lese et par av disse bøkene også.

Jeg våkna, som alltid litt for seint, sjekka mobilen og fant en sms jeg hadde fått tidlig om morgenen. Først reagerte jeg med vantro. Det kunne ikke være sant. Panikken tok overhånd, jeg fant mac-en, sjekka dagbladet og der stod det, med store, svarte bokstaver. Stig Sæterbakken er død.

Dette er noe jeg husker:

Spenninga i klasserommet. På forhånd hadde vi fått høre nærmest mytiske fortellinger om Stig Sæterbakken som lærer. Om nådeløse lesninger og skrivekunstelever som løp gråtende ut av klasserommet. Da han endelig kom, ligna han ikke på noen jeg hadde møtt før. Alt ved Stig Sæterbakken var annerledes, nytt og fascinerende. Så spennende han var. Måten han snakka på, den fine ordlegginga, ansiktet hans, håret, klærne, dressbuksa og skjortene, skjegget, cigarilloene, tingene han sa. Han hadde et eller annet ved seg, noe helt spesielt og ekte, en slags naturlig autoritet og dybde, som fikk meg til å følge med. I undervisninga var han åpen, både personlig og litterært. Litteraturen virka så personlig for ham, og han hadde dette mørke ved seg som overhodet ikke var hyklersk. Plutselig kunne han bryte ut i latter. Det virka ofte helt absurd, at denne mørkemannen var så munter, men det var fantastisk. Jeg tror alle forelska seg i Stig, både jentene og guttene. Det var uungåelig.

Han levde opp til ryktene. Han var streng. Han sa ting rett ut. Han var ikke redd. Han var ærlig, og en god leser. Han fikk oss til å se, til å forstå både våre egne og andres tekster. Tilbakemeldingene var grundige og gjennomtenkte, selv om han gjerne tok alt på strak arm.

Den siste dagen vi hadde ham som lærer på Nansenskolen, ba han meg bli med inn på rommet ved siden av. Han hadde lest gjennom et par tekster for meg. Jeg var så nervøs, var alltid nervøs når jeg snakka med Stig. Alt han sa gjorde inntrykk, det festa seg, og når han var i et rom, var det ingen andre enn ham der. Han la fram tekstene mine på bordet mellom oss og skjulte de med håndflatene. Deretter så han på meg med et blikk som var så alvorlig at jeg trodde jeg også kom til å bli en av disse desillusjonerte forfatterspirene som løp gråtende vekk fra ham. Det her, Eirin, det her er det beste jeg har lest iløpet av de ti årene jeg har jobbet her, sa han etter en lang pause.

Et år seinere fikk vi lov til å ønske oss en gjesteforeleser til forfatterstudiet i Bø. Jeg og Sabrina som begge hadde hatt Stig som lærer i Lillehammer og som visste hvilken stor inspirator han var, klarte å overtale de andre i klassen til å også ønske seg ham. Han underviste oss i en uke, og jeg kan vel trygt si at den ene uka med Stig var det mest inspirerende iløpet av hele året.

Jeg skriver dette lange innlegget fordi jeg ikke har noen annen måte å takke ham på. Jeg har ingen annen måte å vise hvor mye han har betydd for meg. Stig Sæterbakken har inspirert meg mer enn noe annet menneske. Han var den som trodde på meg. Jeg husker for eksempel en dag jeg kom for tidlig og overhørte hovedlæreren min diskutere med Stig inne på kontoret. De var uenige om noe jeg hadde skrevet. Hovedlæreren min mente at jeg burde skrive lengre prosa, ikke den vanskelige kortprosaen han ikke forstod noe av. Stig argumenterte imot og det hele endte med at han kom gående mot meg ut av kontoret og smalt med døra bak seg.

Han var den som sendte meg e-post noen måneder etter året i Lillehammer for å spørre om jeg fortsatt skrev. Du må skrive, aldri gi opp, stod det i e-posten. Han var den som tilbød seg å lese gjennom manuset mitt når det en gang blir ferdig, før jeg sender det inn til forlag. Han var den som tok oss med på brune puber for å drikke, som hadde med seg lass med bøker av favorittforfatterne sine. Han var den som fortalte om oppveksten sin, om mennesker han hadde møtt, om modige kunstnere og sjenerte folk, om et møte med Herta Müller, og om folk som hadde inspirert ham. Han fortalte om Salvador Dali, Peter Handke, Tor Ulven, Nick Cave og Louis-Ferdinand Céline. Han var en foreleser som delte av seg selv. Alt var personlig. Og det knuser hjertet mitt at jeg aldri kommer til å kunne sende ham det manuset, at jeg ikke kommer til å kunne skrive tekster og levere dem til ham, skrive fordi jeg ønsker å imponere Stig.

Sist jeg så ham var på Blå i høst, ikke så lenge før jul. Han ga meg en klem og spurte om jeg skrev noe for tida. Så sa han at nå var det slutt, nå kom det ikke flere bøker fra ham. Det var tomt, for første gang stille, og det skulle han nyte. Ikke kobla jeg det på den måten da. Jeg trodde han bare ville ta en pause fra skrivinga. Men i dag, i dag har jeg hørt de orda gjenta seg selv i hodet mitt, om og om igjen. Nå kommer det ikke flere bøker. Det er tomt.

Jeg tenkte ofte at Stig måtte være sånn kunstnere var før i tida. En sånn det ikke finnes så mange av i dag. Det gjør vondt å måtte innse at også han tilhører fortida nå. . .

På lørdag leser jeg noen halvdårlige tekster her. Hvis du vil høre, eller eventuelt redde meg fra sosialt selvmord, er det bare å dukke opp.

han ler fordi jeg ikke skjønner reglene / fordi jeg fortsetter å dytte ut mine egne brikker / stryker håndbaken over ansiktet / stenger latteren inne / bøyer seg over brettet og går forbi meg / inn i mål / jeg ler fordi det fremdeles er noe i blikket hans som er fremmed / stenger latteren inne / fordi jeg ikke kjenner til noe annet

jeg husker hvordan mora di ble sur, kjefta på oss
da du velta glasset med isbiter, sølte saft
utover papirduken
jeg kan ennå se for meg det røde
som trakk inn, fortsetter å trekke inn
i det hvite stoffet:
fargen som brer seg ut og tar plass

lik en svulst
eller en forelskelse

når de vokser inne i oss

Jeg og Mari på nyttårsaften.


Clement, Ingunn og en annen Clement på t-banen. Dette bildet gjør meg så glad.


Fest hos bohemen.


Fine Mariel og Mari i Oslos gater.


Katten Børre.

Unnveig er hipster.


Vibeke og Unnveig twitrer og drikker vin.


Clement, Mari og Jostein på nyttårsfest.

Jeg og Mari på nyttårsfest. Hurra.

Jeg prøvde å huske når jeg sist følte meg tilnærmet lykkelig, og kom fram til at det må ha vært på forfatterstudiet i Bø, da jeg ikke hadde noe særlig annet å tenke på enn at jeg skulle skrive. Det var fint. Derfor søker jeg på skriveskoler igjen nå, Skrivekunstakademiet og Litterær Gestaltning. Jeg har ikke noen tro på at jeg kommer inn, så ønsk meg gjerne lykke til!

- Fra boka Det fryktinngydende, av Stig Sæterbakken.

Oslo er annerledes enn første gang jeg bodde her. Første gang hadde jeg akkurat fyllt atten. Jeg husker ikke så mye av hva jeg tenkte eller hvem jeg kan ha vært for andre på den tida, men jeg gikk på steinerskolen, hadde røde dreads og trodde alt skulle være i orden når jeg ble tjueen. Jeg var atten år og hadde allerede droppa ut av videregående to ganger før Oslo By Steinerskole hvor jeg prøvde så godt jeg kunne, forsøkte så godt jeg kunne i eurytmi, i samfunnsfag, i bakgården, i gangene, i klasserommet, med de andre elevene, hjemme i studenthybelen ved Akerselva. Jeg var atten og satt i et tre og drakk vin til frokost. Heldigvis reiste jeg videre, heldigvis fikk jeg skrive, skrive meg gjennom to år og to andre byer, uten å tenke mer på regnestykker som ikke ville gå opp og friminutter som aldri kunne bli lange nok.

Denne gangen synes jeg Oslo viser seg fra en annen side. Men kanskje er det jeg som møter byen på en annen måte, med mer erfaring, kanskje har jeg blitt tryggere. Jeg veit ikke. Jeg har vært her siden august. Det føles allerede som et halvt liv siden (et liv hvor dagene har kommet dobbelt opp, som når man fremkaller film og det viser seg at alle bildene ligger oppå hverandre).

Det jeg liker ved Oslo er all historien som er gjemt blant alt det andre. Gamle bygninger, skulpturer, kirker, hus, hoteller, gater oppkalt etter mennesker som en gang gikk på denne brosteinen. Det må være mulig å finne et nytt liv i denne byen, tenker jeg. Det må være mulig å gå inn i en folkemengde og komme ut av den som en annen person.

Jeg er på vei hjem fra besøk hos noen venner, jeg går forbi Vår Frelsers Gravlund, forbi bussholderplassen hvor 37-bussen stopper og frakter folk ned til sentrum, jeg går ned Nordahl Bruns Gate. Snøen smelter og trekker gjennom skoa, men det gjør ikke noe, jeg har gått så mye, mista følelsen i tærne. Når jeg runder hjørnet får jeg øye på en mann som går tur med hunden sin. Det er den samme mannen og hunden jeg så utafor her i går og dagen før det. En svart puddel. De sier at eiere ligner hundene de skaffer seg. Eller er det omvendt? At hundene etterhvert begynner å ta etter eierne sine? At de får den samme gangen, det samme lynnet? Puddelen tripper så elegant bortover veien, berører nesten ikke snøen med potene. Mannen er lut i ryggen og drar den ene foten etter seg (noe som får meg til å lure på hva som har hendt i livet hans, hvilke hendelser som har satt preg på ham). Han møter blikket mitt akkurat i det jeg passerer og jeg lurer på hvor lenge det skal vare, hvor mange ganger vi skal gå forbi hverandre på denne måten og vite at vi aldri kommer til å bli noe annet enn dette.

Noe må jo gjøres.

2011 har ikke vært så bra for meg. Jeg kan vel si at det har vært det vondeste året hittil. Men det finnes personer som er en del av livet mitt, på samme måte som brikkene i et puslespill. Enkelte har vært på plass lenge. Andre har jeg måttet lete etter, eller de har dukket opp av seg selv. Uansett lurer jeg stadig på hvor de kom fra. Jeg er så takknemlig for at de gidder å bruke tid på meg, for at de holder meg ut, for at jeg får være en del av deres liv også. For jeg veit jo at jeg ikke er så enkel, jeg veit jeg er dårlig til å uttrykke meg på andre måter enn gjennom skrift, jeg veit jeg sikkert er tilbakestående.

På grunn av disse menneskene bør jeg ikke klage. Men livet består jo av mer. Livet mitt har i alle fall fått flere lag det siste året. Jeg husker jeg snakka med en uteligger en gang. Det er flere år siden. Det var vinter, februar eller noe, og så kaldt ute at det gjorde vondt å puste inn. Han fortalte om hvordan han forsøkte å holde varmen, la ut om hvor mange lag med klær han brukte. At det under boblejakka, var flere lag med gensere og skjorter. Det er mellomlagene som gir varme, sa han, og jeg mente å huske at moren min hadde sagt noe av det samme til meg da jeg var liten og protesterte mot å kle på meg så mye klær før jeg gikk til skolen. Disse menneskene jeg skriver om ovenfor, dem jeg kaller venner, de er mine mellomlag, mine pauser fra det som skjuler seg under. For jeg snakker ikke så mye om det, alt det kjipe som har hendt det siste året. Jeg har blitt så varsom. Det er vanskelig å se noen i øynene.

Her er noen tilfeldige bilder fra året som er forbi:

Hva har du lært iløpet av 2011?

Jeg har lært at når folk sier "det kan bare gå oppover nå", tar de feil.

Beste konsert?

Patti Smith på Norwegian Wood.

Hvilken musikk har du hørt mest på?

Ifølge last.fm: Rolling Stones, Tom Waits, Patti Smith, David Bowie, Bob Dylan, Jonas Alaska, Velvet Underground, Billie Holiday.

Hvilke bøker er de beste du har lest i år?

Gjennom Natten av Stig Sæterbakken, En ettermiddag om høsten av Mirjam Kristensen, Forenkling av Geir Gulliksen, Perlebryggeriet av Jenny Hval, og Den fremmede av Albert Camus.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Bare Tyskland, tror jeg, hvis jeg ikke har glemt noe. Vil tilbake til Berlin iløpet av 2012.

Hva ønsker du deg neste år som du har savnet?
Tro, håp og kjærlighet. Og selvdisiplin nok til å skrive ferdig et prosjekt.

Ble du forelsket i 2011?
Det skal mye til for at jeg forelsker meg. Men jeg ble hinsides betatt, da. Synes det teller litt, jeg.

Hva var ditt favorittprogram på TV?
Mad Men, Game of Thrones, Californication, Grey's Anatomy.

Hvem var den beste nye personen som kom inn i livet ditt?
Det har kommet mange nye personer inn i livet mitt de siste tolv månedene. De er bra alle sammen, og jeg håper de blir en stund.

Ønsker og planer for det nye året:

Jeg vil ikke gå i detaljer, og jeg tør ikke håpe på at det nye året skal bli bedre, selv om jeg selvfølgelig ønsker det. Folk sier jo ofte at ting blir bedre, men det er ikke sant. Det forandrer seg bare, blir annerledes. Det gjør det uansett. Så jeg har ingen nyttårsforsetter denne gangen. Ingen mål, ingen løfter jeg skal holde. Jeg vil bare overleve. Akkurat nå er det godt nok for meg. Og så skal jeg helst ikke si nei til noe, da. Med mindre det er sadisme. Det skjønte dere.

Det er sikkert mange som har lest henne, hun har jo skrevet en del bøker, og jeg burde sikkert ha lest noe av henne tidligere jeg også. Jeg har jo hatt et par av bøkene hennes stående i hylla noen år. Bøker jeg har funnet billig på loppemarkeder eller i bruktbutikker og som jeg liksom bare ikke har prioritert å lese. Men så fant jeg denne og husket å ha lest flere bra anmeldelser av den. Fant den nederst i eska med ting som skulle kastes inne på lageret i bokhandelen jeg jobber som julehjelp hos. Noen av sidene hadde eselører, det så ut til å være sølt litt vann på de siste sidene, men ellers var den helt fin, og jeg var glad for å kunne ta den med hjem istedet for å se den bli kasta.

Anmelderne som har skrevet at Tove Nilsen skriver bra oppvekstskildringer har helt rett. Jeg falt fullstendig for alt ved denne boka. Den er så fint skrevet og det er så lenge siden jeg har oppdaget en sånn forfatter. En forfatter av typen som skriver sånn at jeg glemmer alt rundt meg. Den er så fint skrevet om hvordan to mennesker kan forsvinne, bli borte for hverandre. Fint skrevet om denne gutten, han flere av oss kanskje har hatt i livene våre, han vi vokste opp med, gikk på skole med, lekte med, kyssa med, ble ungdom sammen med. Han nabogutten, veit du. Han som alltid var der, inntil det en dag ikke lenger var sånn, og i ettertid har du aldri kunnet sette fingeren på når eller hvordan det forandra seg. Nede i himmelen handler om han, om henne, om oss. Og det spiller ingen rolle om handlingen er lagt til 60-tallet eller om det hadde vært på slutten av 90- eller 2000-tallet, for spørsmålene vi stiller til fortiden vil alltid være de samme for alle av oss. 

Nå har jeg bare noen få sider igjen og jeg gleder meg til å lese mer, håper jeg blir like glad i resten av forfatterskapet hennes.

Hva leser dere for tiden? Vil dere anbefale meg en bok?

 ---

i denne videoen ser dere han som alltid vil være min store forelskelse.

Jeg forsvarer det med at jeg, som alltid har valgt det ensomme for ensomhetens skyld, jeg som har valgt å holde meg inne, helst i små rom uten forstyrrelser, kun for å skrive. At jeg, nettopp på grunn av hvordan jeg tidligere har levd, kan rettferdiggjøre denne selvdestruktiviteten med at jeg kanskje trenger akkurat det nå. Å være med mennesker som gjør meg glad, å le med venner, å tiltrekke meg de gale menneskene, å ikke skrive like mye eller like dedikert som før. Fordi jeg trenger litt kjøtt på beina før jeg kan la ordene gnage det av meg igjen. Fordi jeg aldri har funnet meg selv andre steder enn på bunnen.