Hazy Maren

Takk for meg

Thu, 11 Aug 2011 14:57:21 GMT

Denne bloggen har egentlig levd et ganske langt liv. Helt siden mai 2009. Hazymarn er ei fortelling om ungdomstida mi her i Kristiansund, som har bestått av dans, musikk, gode venner, oppturer, nedturer, latter og litt for mye fyll til tider. Jeg har også tatt motet til meg og lagt ut små tekster som jeg har pusla med, og responsen har vært fantastisk. Men som alt annet, så ender også min ungdomstid en eller annen gang. Og med den også denne bloggen. Nå er det studentlivet jeg skal ta fatt på, og da syns jeg det er på sin plass med et nytt sted jeg kan pøse ut tanker, meninger og opplevelser. En ny start, selv om jeg helt sikkert kommer til å dra med meg litt av Dancing Divas og musikklinja. Noen ting kommer du ikke utenom her i livet.

Jeg vil egentlig bare takke for meg, jeg. Jeg har hatt det helt topp. Besøk meg på;

Vi må ikke bli gamle som de gamle ble før oss

PS. Denne bloggen blir stående i tilfelle noen skulle komme til å savne den gamle meg eller opplevelser vi har delt.

Now I may be holdin' on too strong

Sun, 07 Aug 2011 16:42:06 GMT

Siden majoriteten på gårskveldens vors besto av Divas, så er det ikke så veldig rart at det ble grining. Utrolig nok var det ikke jeg som sto for tårene, men det var hjerteskjærende nok å trøste venninnene mine som lot festsminken renne utover. Nathalie sa jeg på gjensyn til, på torsdag og det var vondt vondt vondt. I går sto Karoline for tur. Hun dro til Oslo i dag. Neste ut er meg. Men i går ble vi alle enige om å tørke tårene for en stund og heller ha det kjempegøy idet vi dro til byen for å ha vår siste kveld ute på byen sammen, før vi atter igjen er tilbake. Når er det ingen som veit, men tida kommer til å gå fort. Det er jeg sikker på.

Og tida går fort. Flybilletten er bestilt. Enkeltbillett, ingen retur. På fredag drar jeg og da er det ingen vei tilbake. Det er godt og skummelt på en og samme gang. Om jeg er ivrig etter å komme i gang? Jeg veit ikke, for pakkinga utsetter jeg så lenge jeg kan. Istedet for å bestemme meg for hva jeg skal ha med meg av klær og plater, så velger jeg heller å bruke tid på det jeg i hvert fall ikke kan ha med meg - vennene mine og muligheten til å ligga i senga, se på True Blood og ta livet helt med ro fordi jeg fram til fredag fremdeles bor hjemme. Litt hjernedød føde funker alltid, for da slipper jeg å tenke.

Bilde: Marte Steffensen

Og snart må jeg gi meg med denne bloggen også, for å fortsette på den nye. Skal bare samle litt mot først.

Vår siste tur

Thu, 04 Aug 2011 15:52:40 GMT

For å starte med det siste først; turen til London med Dancing Divas og ledere var en verdig avslutning på noen fantastiske år. Alle sammen har kosa seg fra begynnelse til slutt, med shopping, musikaler, danseforestilling, dansing på Pineapple og dansing på nattklubber for de som ikke gadd Pineapple. Det har vært dagens dilemma, fliring, fjerting, drikking, spising. Vi har vist fram våre nye innkjøp, vært på London Dungeon og Madame Tussaud's, sett Lion King, We will rock you og ei fantastisk danseforestilling hvor vi måtte gjennom en pub for å komme frem til salen (falt jo i smak hos meg). Det har vært varmt, det har vært kaldt og jeg visste aldri om jeg burde ha på meg jakke eller ikke, bukse eller shorts. Vi har siklet flere meter etter kjekke menn, og stått sammen om å jage bort sleipinger som ikke fortjener vår oppmerksomhet. Vi har danset til en ensom saksofonist som spilte på gata og trekt til tilskuere slik at også saksofonisten kunne tjene seg en slant. Jeg har sittet i to og en halv time og knyttet never fordi min nye tatovering var så jævlig vond å ta, og tenkt "hvorfor er den så stor, hvorfor akkurat på ryggen, hvorfor så mange fugler?" samtidig som jeg holdt ut fordi jeg visste det kom til å bli verdt det. Vi har gått Oxford Street barfot og blitt kullsvart under føttene. Jeg har lagd speilegg til den store gullmedalje til alle partyløver som ville ha, og glemt å slå av gassen så vi sov i flere timer imens vi var i fare for å få brannskader. Når det er sagt så har jeg, som var så redd for det, ikke møtt på en eneste person med brannskader. Vi har spilt fotball i Hyde Park og ved en feiltakelse sparket ballen i ryggen på tilfeldige parkgjengere. Jeg har dansa poledance på tuben til stor fornøyelse for et utdrikninslag som innebar gamle damer med stokk. Vi har tatt stygge bilder av oss selv og flirt godt og lenge av det. Alt i alt har vi hatt en tur av episke dimensjoner.

Men det viktigste er allikevel samholdet og fellesskapet vi har hatt. 21 jenter som sitter ved et langbord på en resturant og prater og ler i munnen på hverandre. 21 jenter som stiller opp for å ta fellesbilde og gutter og menn som stirrer lang vei på alle jentene som skinner om hverandre. 21 jenter som går i samlet flokk imens Synnøve og Monika prøver å finne ut av veien til neste aktivitet. 21 jenter klemt inn i ei vogn på tuben og som står eller sitter imens de prater i rasende vei på norsk så medpassasjerer graver nesa enda litt lenger ned i avisa. 21 jenter som alle er så forskjellige, men som allikevel hører til i samma gjeng. Det er fint, det.

Og det har vært vemodig. Ikke bare var det den siste turen, men også den siste gangen vi alle er samlet før noen av oss flytter vekk fra Kristiansund. Jeg og Karoline til Oslo, Nathalie og Vilde til Trøndertun og Marte til Heimtun. Og når vi satt der den siste kvelden, 21 jenter presset inn i leiligheten vår, og vi tok en runde på hva vi syns har vært finest med denne turen, ja, da satt mesteparten av gjengen der med tårer i øynene. Og vi skålte for turen, vi skålte for de flotte damene som har passa på oss, vi skålte for alle morsomheter og vi skålte for oss. Jeg skal innrømme at hver gang jeg har lagt meg, hver gang jeg har ligget der i mørket og hørt London pulsere rundt meg, så har jeg tenkt at snart er dagen her. Snart er dagen her når vi pakker koffertene våre, sjekker ut og sitter i taxien mot Heathrow. Snart er dagen her når vi løper gjennom Gardermoen, stressende med kofferter på slep for å rekke neste fly. Snart er dagen her når vi ankommer Kvernberget og drar hver vår vei. En skal til USA som utvekslingsstudent, de fleste har ett eller flere år igjen i denne byen, imens fem av oss skal videre til noe vi egentlig ikke veit hva er. Det har jeg tenkt på hver kveld, og når jeg har tenkt denne tankerekken, da har jeg vært redd.

Jeg skal avslutte med det som er det absolutt siste; turen til London med Dancing Divas og instruktører har vært ei verdig avslutning på noen fantastiske år.

Ingen tvil om hva jeg skulle kose meg med i London.

Prøver alltid å vise meg fra min mest intelligente side. Leste Kafka på stranden forresten av Haruki Murakami.

Den første dagen stressa jeg av gårde til Camden slik at jeg kunne få min etterlengtede tatovering. Fy faen, så vondt det var.

Blødde i gjennom skjorta og alt mulig.

Utenfor Earl's Court.

I vei for å se Lion King. Grein fra begynnelse til slutt.

Gladgjengen i rulletrappa.

Et bilde inspirert av fotballkulturen i England.

Klar for nattklubb.

Flotte damene.

Nathalie Stokke Hjelkrem og Marte Steffensen som har tatt bildene.

Gidder ikke å legge ut flere bilder, jeg, men det sier seg selv at turen var episk.

London calling once again

Mon, 25 Jul 2011 21:06:08 GMT

... Det der er noe av det sterkeste jeg har hørt. Tenk å si noe så utrolig vakkert rett etter at man selv har vært i ferd med å miste livet. Jeg har vært i Oslo i helga, og Oslo var trist og nedbrutt. Det er ikke noe rart, og resten av Norge føler vel det samme.

I morgen drar jeg og resten av Divasn med instruktører til London. Avslutningsturen for oss som flytter til høsten. Jeg gleder meg noe vilt. Og det er sykt fortjent med tanke på denne innholdsløse sommeren og drittværet som har vært. Ei hel uke uten bekymringer. Gidder ikke å tenke på fremtida for en femmer.

Hate will get us nowhere

Sat, 23 Jul 2011 14:15:21 GMT

Det som har skjedd i Oslo og på Utøya er helt utenkelig. Hvem kunne tro at noe sånt ville skje i lille, trygge Norge? Det er rystende og vondt. Vondt å tenke på de 91 menneskene som måtte ofre livet for en idiot uten empati og respekt for individet og menneskene rundt seg. Samtidig er det viktig å huske på at vi ikke skal la oss knekke av dette. Faktisk bør dette gjøre oss alle sterkere, gladere i landet vårt og i hverandre. Og ja, jeg får Harry Potter-vibber av dette. Voldemort som sprer frykt og som vil så splid. Hadde vi bare hatt en Humlesnurr i blant oss.

Jeg reiser jo til Oslo i dag og er sikkert den eneste nordmannen som finner på å gjøre noe sånt. Men pliktene kaller og jeg og vi og alle sammen må bare se framover.

Jeg vil bare avslutte med et tekstutdrag fra en av de sterkeste låtene til El Cuero - Hate will get us nowhere;

"Bomb myself in crowded square. You retaliate with rocket glare. Who the hell think God still cares? Hate will get us nowhere".

Mine etterfølgere

Thu, 21 Jul 2011 22:05:51 GMT

Det som alltid har plaget meg er mine etterfølgere. De irriterer meg grenseløst disse ensformige og stupide etterfølgerne som tror jeg gjør så mye fantastisk og særegent, og som utrolig nok skal gjøre akkurat det samme selv. Ingenting av det jeg gjør, er fantastisk og særegent, men nå ja, dem om det. Enda mer idiotisk er det at jeg står som en illusjon. Jeg burde faktisk blitt degradert til et spøkelse, helst et gjennomsiktig ett. Disse etterfølgerne veit ikke at jeg lever på en eller flere løgner, de er jo nå blitt så gjengrodde at å rydde opp i den floken ville tatt lenger tid enn hva behagelig er, så de lever videre i god tro om at jeg gjør som jeg vil. Selvfølgelig gjør jeg som jeg vil, men ett sted går grensen. Det er ikke nødvendigvis slik at alt jeg gjør, er noe jeg vil! For alt de veit kan det være ting jeg med den største uvilje motsetter meg, men som jeg uansett ender opp med å gjennomføre. Gjør det, gjør det, gjennomfør det! Og så løper de rundt da, som bedre kopier av meg, og etterligner og fjaser, og de er bedre kopier fordi de gjør det av egen fri vilje. Det er særdeles lite av hva jeg gjør som er av egen fri vilje. Det er nesten blitt sånn at min egen frie vilje er blitt tatt bort og erstattet av noen andres frie vilje. Tenk hvis jeg har lyst til å gjøre noe helt annet enn det jeg gjør? Det er det ingen som tenker over! Nå er det sikkert ikke så mange som orker å ta seg bryet med å tenke over hva jeg kunne tenkt meg å gjøre, men la meg nå leve i den tro at det er noen som frivillig har lyst til å sette seg ned å gjøre nettopp det. Men disse etterfølgerne, ja, de plager meg. Tanken på dem plager meg, og den gir meg skyldfølelse. Og hvem er jeg til å utrope dem som etterfølgere? Er ikke det kanskje en smule eller et helt brød egoistisk og selvhøytidelig? Etterfølgere ville jo eventuelt blitt mine barn, som for Guds skyld bør være en fjern utopi i et fantasiland. Altså noe som aldri vil skje. Og det ville jo bare vært enda verre om jeg fikk muligheten til å mate inn mine ideer og moraler i blodsbånd og brystmelk. Gjør nå ikke større skade enn det som allerede har skjedd. Det er derfor med den største selvfølge jeg etter hvert vil trekke meg tilbake til min fars barndomsparadis. Der kan ingen skade skje, for den er allerede blitt påført av andre og langt mer ustabile personer enn meg. Jeg skal bare tillate meg å utfolde meg enda litt til, men jeg lover at snart skal det skje. Nå er det jo selvfølgelig viktig å huske på at i mitt vokabular så betyr "snart" egentlig "veldig lenge", men meg om det. Jeg har på følelsen av at verden uansett vil stå til påske, og forhåpentligvis til starten av neste sommerferie.

Ventetiden kan bli lang. Jeg kan ikke love at den blir noe kortere. Hva jeg og vi og alle sammen skal vente på er heller usikkert. Kanskje på at alle skader som noen gang har skjedd, skal snu i døren og aldri finne sted? Er noe sånt mulig? For om det er det vi venter på, så vil jeg gjerne være parat. Da vil jeg sette meg ned, ja, faktisk nå med en gang, og skrive en liste, for lister kan være greie å ha. Og når tiden er inne, ja, når tiden står der i døra og skal ta med seg alle uhell tilbake, da skal jeg være klar med listen i min skjelvende hånd. Så trenger ikke tiden å ta så forferdelig lang tid. Det er det ikke sikkert jeg har tid til når tiden er inne, eventuelt når tiden står der i døren. Så kan jeg bare ramse opp alle uhell, krangler, slåsskamper og stygge ord som hviler på mine skuldre, og tiden kan bare ta dem med seg og gå. For tiden, den går enten du vil det eller ei. Jeg vil helst ikke ha dem. De er gratis, så det er bare å ta for seg. Et loppemarked ville kanskje vært noe for dem som føler de har gjort for lite ugagn her i livet. Et loppemarked for alle etterfølgere som føler de har for lite på sine skuldre. Vær så god, ta hva som ligger på mine, men helst ikke selve skuldrene for det er godt mulig jeg fremdeles har bruk for dem. Nesa mi skal dere derimot få, for den er bare unødvendig. Jeg trenger vel ikke nese når den allerede sitter på plakaten av Bob Dylan som henger på veggen. Litt av et snyteskaft! Men når dette skal skje, er jo heller uvisst. Det er stor fare for at jeg i ventetiden, det som er i mellom, skal komme til å hoste opp enda flere uhell, så klart høyst uvillig fra min side, herregud, hva tar dere meg for. Og er det kanskje ikke det vi alle lever på? Ventetiden, mellomtiden, de grusomme intervallene mellom det vi velger å kalle livet. Men livet er jo også denne ventetiden, mellomtiden! Hvorfor sitter alle på en benk og venter på bussen som aldri kommer, når vi heller kan reise oss opp og gå? Det er så langt i mellom, sier dere, ja, men da svarer jeg tilbake at dere kan ta dere en banan og suge på, for om jeg skal bruke mesteparten av livet mitt på å vente, så legger jeg meg heller ned for å dø. Ja, akkurat her! Ved siden av denne benken som nettopp er blitt malt, men som allerede har begynt å flasse. Ventetiden var tydeligvis ikke så veldig lang for denne benken, den venter allerede på neste runde med maling, som helt sikkert er benkens høydepunkt i sin tilværelse som benk. Se, det tok ikke lang tid før maleren var tilbake med kost og malingspann. Skal vi alle sitte her og vente på neste strøk? Det gidder jeg ikke!

Så jeg gikk og tiden og etterfølgerne fulgte etter. For det er jo det en etterfølger egentlig er - en som følger etter. Men hva følger jeg egentlig etter, jeg og tiden og etterfølgerne? For jeg er vel en etterfølger, jeg også? Jeg er jo ikke kommet dit jeg er i dag uten å ha fulgt etter noen? Jeg datt bare ikke ned fra himmelen og så sto jeg plutselig her. Ha, så de som en dag skal dømme meg, summere opp og føre regnskap over mine minus og pluss, kan egentlig bare ta seg hardt bak, for det er ikke min feil noe av dette! Det er de jeg kopierte som er skyldige! Jeg er uskyldig! Hører dere meg? Uskyldig. Den rant aldri av meg, den sitter fremdeles på meg, og her skal den sitte til jeg får min egen frie vilje og gjør dritt som jeg og bare jeg kan noe for. Ah, for en lettelse å finne ut av dette. Men fremdeles, når jeg ser meg bak skuldrene, og la meg nå nevne at skuldrene ennå sitter der de skal, så står tiden og etterfølgerne der og bare glor på meg. Hva vil bli mitt neste trekk? lurer de på, men de kan ta seg faen på at jeg lurer på akkurat det samme. Det ser ut ikke ut som om vi kommer oss noen vei med det første, kanskje ikke med det andre engang. Og her vi står, ble det plutselig så veldig mange veier å velge mellom og midt opp i denne åpenbaringen av min fremdeles intakte uskyld, så mistet jeg de jeg selv kopierer, av syne. Etterfølgerne må etter hvert ha mistet interessen for meg, for de gikk ett par skritt bakover og fant seg nye idioter å kopiere. Det er bare meg og tiden igjen. Kanskje er tiden inne, eventuelt at den står i døren, for å finne veien videre på egen hånd.

I hope you're not lonely without me

Thu, 21 Jul 2011 14:38:21 GMT

Jeg er glad jeg har evnen til å være på egen hånd. Og kanskje ukens fineste sitat må være;

"... og akkurat nu er jeg reint ille ute."

... av Notto Fipp. Fine Notto Fipp.

So we roll and we fall and we rise

Wed, 20 Jul 2011 12:14:10 GMT

Jeg må være tidenes mest ubesluttsomme menneske om dagen. Jeg klarer ikke å bestemme meg for en dritt, uansett hvor mye jeg veier frem og tilbake. Jeg klarer ikke engang å bestemme meg for om jeg skal dra til Molde i morgen. Det er ganske utrolig, med tanke på at det er konsert med El Cuero som er plana. Når så du dem sist, Maren? I september. Har de gitt ut ny plate siden den gangen? Ja. Vel, da burde svaret være ganske så enkelt.

Da er det kanskje ikke så rart at jeg lever livet på rommet mitt for tiden. Her prøver jeg å tenke meg fram til et godt svar, men jeg blir til stadighet forstyrra av både det ene og det andre. For eksempel Facebook, at jeg må sette på ei ny plate når den andre er spilt ferdig, og senest i går kveld spratt plutselig malesakene fram så jeg måtte bare sette meg ned og male litt. Resultatet ble:

... dette og et nytt lag med malingsflekker på gulvet. Stakkars mamma og pappa når de en gang skal selge dette huset.

En annen konsekvens av å tenke for mye, er at jeg får et stort behov for å gå meg en tur. Jeg kan ikke huske sist gang jeg gjorde det, så jeg må ha levd riktig så godt det siste året. I tillegg til at jeg har fått lappen da. I hvert fall, på vei mot mitt faste mål så møtte jeg på ingen annen denne fyren:

Tenk det da! En rev! Herregud.

Så sto jeg der og glodde da, og reven glodde tilbake, og til slutt var jeg så lei av å glo at jeg gikk videre. Gåturen var forresten til ingen hjelp, for jeg sitter fremdeles innestengt på rommet mitt. Men det er ikke bare maling, Facebook og skifting av plater jeg bedriver med altså. Nå istad skrev jeg faktisk en grundig liste over de Springsteen-singlene jeg allerede har, og som jeg må passe på å ikke kjøpe i London. Jeg orker jo ikke dobbelt opp. Og om det skulle skje, må jeg jo bare donere dem til noen som fortjener det. Ikke et så vanskelig valg, når jeg tenker meg om. Jaja, det er tydelig at jeg har et spennende liv. Jeg får vondt av meg selv.

Et mål har jeg i alle fall satt meg og det er at jeg skal være ferdig med dette før jeg stikker til London. Jeg orker ikke noe sånt tyngende over meg da. For i London skal man nyte livet.

What do you do when all your dreams have finally come true?

Mon, 18 Jul 2011 13:35:19 GMT

Jeg har boplass i Trondheim og skoleplass i Oslo. Jeg har så lyst til å grine, men om jeg gjør det, så tillater jeg meg selv å hate Oslo. Det ville ikke vært noe god idé om jeg skulle komme til å flytte dit.

Jeg pussa opp rommet mitt i frustrasjon.

Har forresten en ny blogg jeg snart skal begynne å skrive på, men jeg orker ikke før jeg veit hvor jeg skal gjøre av meg.

I ain't gonna work on Maggie's farm no more

Fri, 15 Jul 2011 13:31:11 GMT

HA, jeg er ferdig. Ferdig med kunder som velger å sette firepakningen med Coca Cola/Pepsi Max på båndet selv om jeg ber dem om å la den stå i handlekurva (og la meg bare slenge med at den blir tung etter at man har løftet dem femti ganger i løpet av ei vakt. Jeg er ferdig med kunder som ikke hilser tilbake når jeg gjør det, og som bare tar sakene sine og løper av gårde. Jeg er ferdig med pensjonister som kommer tre minutter over syv om morgenen, med en handlekurv som nesten er tom, bare fordi de skal splitte tusenlappene sine. Og så spør jeg dem "Har du ikke noe mindre" og de bare "Neeeei" med sin svakeste og smerteligste pensjoniststemme så jeg liksom skal synes synd på dem, selv om jeg ser mindre lapper stikkende opp av lommeboken deres. Jeg er ferdig med kunder som snyter meg for poser med vilje. De veit tydeligvis ikke at jeg har posetraumatisk stressyndrom. Jeg er ferdig med å få stygge blikk og kjeft om jeg gjør den minste ting galt. HA, jeg er ferdig.

Og det kom jeg til å tenke over i dag på jobb, imens klokken sakte men sikkert nærmet seg 14.00, at i løpet av ei vakt, så er jeg innom alle spekter som finnes i følelsesregisteret. Sinne, på grunn av alle drittkundene. Lykke over de som viser seg som elskverdige og hyggelige Begeistring hver gang jeg husker en ny PLU eller får til noe jeg ikke har fått til før. Apati av å sitte i timevis uten at det er noe som skjer. Misunnelse hver lørdag når jeg tenker på de som får mulighet til å fikse seg på ordentlig vis før de drar ut på byen. Utålmodighet når mamma henter meg på jobb for å kjøre meg på vors. Åh, det er så mange ganger jeg bare har hatt lyst til å klaske en klase bananer i trynet på folk som oppfører seg som drittsekker. Det er også en god del ganger jeg har hatt lyst til å hoppe over kassaapparatet for å gi en god klem til kunder som er hyggelige. De er som ørkenroser, viser seg bare en sjelden gang.

Det er ett år siden jeg forlot platesjappa for å vie livet mitt til PLU-koder og kvitteringer, og jeg kom meg faen meg ikke ut av det uten merker. Jeg er blitt en geek uten begrensinger og når jeg er på topp... Dæven, da er jeg bra hyggelig. Takk for meg - og PLU'er, jeg kommer aldri til å glemme dere.

Her har vi en salig blanding av 731, 700, 710, 766, 814, 737, 770, 755, 720, 721, 761, 712 og 713 faktisk.

After all this time? Always

Wed, 13 Jul 2011 20:06:08 GMT

Nei, Harry Potter vil jeg ikke engang snakke om. Det er en klomp som gjør litt vondt, men bare litt fordi jeg prøver å ikke tenke på det. Filmen var bra, og det var et par sitat jeg håpet på, som ble med. Fornøyd. Men ingenting kan overgå bøkene, og den siste boka leste jeg sommeren 2007, før jeg skulle begynne i 10.klasse. Da satt jeg på ei strand på Kreta og hylgråt, imens sola skinte og Marthe og Ann Hege plasket ut i vannet. Der og da kunne jeg ikke skjønne at folk ikke gråt med meg. For det er en stor og viktig del av barndommen min som det nå er blitt satt et endelig punktum for. Jeg har vokst opp med denne historien ikke sant, og da er godt å tenke på at jeg alltid kan gå tilbake til det. Bøkene kommer alltid til å være der. Og om jeg noen gang får barn... Nåde dem om de ikke sluker de like heftig som det jeg gjorde. Jeg bare sier det.

Utrolig, men sant, så går livet sitt vante gang. Jeg venter bare på at det skal bli fredag 15.juli klokken 14.00 for da er jeg endelig offisielt ferdig på Rema. Vel, nå var jo jeg så dum at jeg i går tilbød meg å ta ekstravakter om det skulle bli nødvendig, men hey, jeg er snart ferdig. Åhr, det skal bli godt. Og så er jeg fullt i gang med nedtellinga til London. Taper som jeg er, har jeg til og med funnet frem kofferten.

Ordlista

Fri, 08 Jul 2011 22:36:18 GMT

Jeg vil dele noe med dere. Kanskje er det litt teit, men jeg syns egentlig det er veldig fint. Ordlista mi, som hele tiden ligger i bakhodet, slik at jeg kan føye til ord som plutselig står litt klarere for meg enn resten. For det er nemlig litt fint å tenke over ord som snakkes og skrives, tenke over dem så de får en slags betydning. Hele poenget med ordlista er å finne ord som er like fine alene som i ei setning. Som du kan uttale høyt, og så etterlater de en slags... ja, jeg veit ikke, en fin følelse kanskje? Men før jeg deler min påbegynte, men langt fra fullførte ordliste, så vil jeg aller først dele et sitat fra en mann som er min store litterære helt, Lars Saabye Christensen.

"For meg har ikke ordene bare en saklig betydning, men også en estetisk. De har klang"

- Bragd, for det er så fint å tenke på det man har oppnådd.

- Forlegen, Kim Karlsen er umåtelig forlegen i Bisettelsen.

- Usmakelig, tenk å bruke det ordet når man skal være frekk da.

- Skjør, åhr, dette er et fint ord. Skjørt morgenlys og løv som er i ferd med å falle fra grenen de henger på.

- Kolossal, når noe kanskje betyr så mye at det blir for kolossalt til å forstå.

- Flyt, fordi alt innen kunst, litteratur og musikk på en måte flyter.

- Verdig, "Vi må prøve å bli verdige". Det er vanskelig, men man skal prøve.

- Kjærtegn, sier seg selv. Ingenting er finere enn kjærtegn fra noen man er glad i.

- Begredelig, og jeg lurer på; hva vil det si å være begredelig?

- Falleferdig, når man er på nippet til å bryte sammen, falle ned og bli knust.

- Lattermild, å briste av latter og bare bryte løs og le så det gjør vondt i magen.

- Bølgelengde, å vite at akkurat denne personen, som står der rett fremfor deg, er på bølgelengde med deg og kanskje tenker han eller hun akkurat det samme.

- Ensom, "Og han lurte på hva han likte best - å være alene eller ensom".

- Nedgangen, men den er det bare jeg som forstår.

Og om det fremdeles er noen som lurer på det; ja, jeg er en norskgeek av dimensjoner. Åh, dimensjoner er et fint ord!

The city sleeps while we're roamin' in the streets

Mon, 04 Jul 2011 22:19:05 GMT

Det er trist å si det, men denne helga har jeg hengt nesten like mye med "alkiser" som jeg har hengt med ordentlige venner. Som på fredag for eksempel, da satt jeg plutselig der i Myra på et nach med gammelsjefen og en gammellærer og en hel gjeng med... ja, gamlinger! Hadde det jo alle tiders da, som jeg alltid har med den eldre garde. Litt trist er det. I hvert fall, jeg kom ikke hjem før klokken ni igjen neste morgen, så jeg var rimelig sliten hele lørdagen. Men ut skulle vi uansett. Uheldigvis for meg så rakk jeg aldri bli så full som man skal og bør bli før man entrer Mocca, så jeg satt der for det meste klin edru og holdt på å kjede meg i hjel. Endte med at jeg tok ølet jeg hadde gjemt i en busk, og gikk hjem og la meg. Men søndagen derimot, den var ganske kjekk, skjønner du. For ryktet gikk nemlig om at Brynjar skulle spille på Kick-off og den sjansen lot jeg ikke gå fra meg. Så jeg dro jo ned på der og fant Vegard og, som vanlig, den gamle slitne gjengen. Og igjen; hadde det alle tiders. Men da jeg gikk hjem i morges gjennom parken midt i byen, så sitter den samma gjengen og drikker sine nyinnkjøpte øl. Klokken ti om morgenen! Det burde kanskje gått ei varselklokke i hodet mitt, men jeg har så mange pils jeg skal knekke.

Drew er en superkoselig fyr som Eirin har på besøk fra USA.

Her var jeg i ferd med å bestille min berømte "kebab uten kebab".

Alle bilder av Marte Steffensen.

Men seriøst, denne helga har vært dritbra. Jeg har vært med gode venner hele tiden (ikke bare gamle alkiser, nei), og det får meg til å tenke på hvor sykt mye jeg gleder meg til London. Det kommer til å bli så bra! Nå har jeg dessuten funnet ei tatoveringssjappe som lover meget godt. Klarer ikke å vente. Bare to uker igjen med jobbing på Rema også. Herregud, så fort tida går. Og det beste av alt; jeg har kanskje funnet meg boplass til høsten. LYKKE!

If the world goes under from mountains to sand

Mon, 27 Jun 2011 17:11:59 GMT

Endelig har livet mitt fått litt struktur. Nå dreier det seg om å sitte i kassa, smile og si hei, spørre om poser og kvittering og ønske kundene en god dag, ei god helg eller god jul som og kan forekomme når man har sittet der altfor lenge. Og det funker for meg det. Å ha noe å fylle opp dagene med før London står for tur og samtidig tjene litt penger. Penger kommer godt med. Nå for tiden er jeg blakk som ei kirkerotte. Faktisk så blakk at jeg må få andre til å kjøpe snus til meg og så blakk at jeg snart må parkere fra meg bilen og begynne å gå igjen. Dæven, det er lenge siden jeg har gått på ordentlig. Fra A til B, og med en god del tenking i mellom. Ingenting er så idyllisk som å gå og samtidig tenke. Uansett, poenget var at jeg gleder meg helt sykt til å få lønn. Da kan jeg endelig kjøpe rosa, sure bananer igjen. Oh yeah.

På lørdag overrasket vi forresten Ane Julie som endelig har kommet hjem fra USA med en liten fest. Eller, de andre overrasket imens jeg satt i kassa på jobb heter det vel. Uansett, det var veldig gøy. Og veit du hva som var mer gøy? Jeg havna i en catfight. Jeg lo riktig så god der og da. Og jeg sitter igjen med noen lekne kloremerker på halsen. Herregud, for et liv.

Om kunsten å gjøre jorden ubeboelig

Fri, 24 Jun 2011 13:39:09 GMT

Beste matrett? Jeg har sagt det og sier det igjen; speilegg! Det er og blir min store greie når det kommer til mat. Det eneste jeg klarer å lage og det er jo perfekt siden jeg flytter for meg selv til høsten og egg går for å være relativt billig, i hvert fall på Rema, og ja, jeg er Rema-geek. Når det er sagt, så måtte jeg faktisk ha meg ei lengre pause fra det i mai, fordi det ødela hele systemet i kroppen. Aner ikke hvorfor, men det sa liksom stopp. Glad det er over nå.

Beste dessert? Iskrem, uten tvil.

Beste drikke? Herregud, jeg lever jo på Sjokomelk, Coca Cola og Grans Premium. Det blir interessant å se hvordan jeg ser ut om tjue år.

Verste drikke og matrett? Fiskeboller og alt jeg har blandet ut med sprit. Garantert sippefylla.

Smør på brødskiva? Ja, for det fungerer faktisk som pålegg. Jeg er veldig primitiv når det kommer til mat.

Smågodt eller ferdige poser? Smågodt, og helst bare sure bananer.

Beste suppe? Jeg har ikke peiling, jeg. Tomatsuppe kanskje. Eller fiskesuppe. Jeg bryr meg egentlig ikke om konseptet "suppe".

Favorittis? Cappucinois!

Hvor mye shopper du for hver måned? Det veit jeg faktisk ikke. Hvis shopping inkluderer snus, Sjokomelk, Coca Cola, øl, bensin, bøker og musikk, så vil jeg si nesten ei hel månedslønn.

Har du flere sko enn klær? Nei, jeg har tre par Converse, liksom. Går mest i band t-skjorter her i gården.

Favorittplagg? Band t-skjorter. Den nye shortsen min. Og dongerijakka. For ikke å glemme skinnjakka. Masse historie som ligger i den.

Favorittfrisyre? Når jeg har akkurat passe med ettervekst og akkurat passe med floker.

Beste mønster? Leopardmønster er ganske kult. Og så har jeg en hemmelig fetisj for blomstermønster. Eier masse plagg med det, men er for forlegen til å bruke det.

Beste accessoires? Enten durabelig med kule ringer eller durabelig med armbånd eller durabelig med smykker. Ikke alt på en gang, nei.

Undertøy? Svart, svart, svart. Blonder er fint.

Verste plagg? Baggy dongeribukser, joggebukser, skjorter med teite trykk og altfor tettsittende plagg slik at ting som ikke bør vises, vises.

Jobber eller studerer du? Jeg jobber på Rema 1000 og er nettopp ferdig med 13 års skolegang. Til høsten skal jeg forhåpentligvis studere videre og få meg jobb på en ny Rema-butikk. Jeg elsker Rema 1000.

Hva vil du bli? Helst forfatter. Professor i norsk hadde vært kult. Eller en kick ass lærer. Men helst forfatter. Jeg må i hvert fall jobbe med norsk. Elsker norsk.

Trives du med jobben/utdanningen din? I hvert fall det siste skoleåret har jeg trivdes som plommen i egget i 3MU. Derfor var det trist å ta farvel med den fine gjengen. Jobben min derimot, har vært litt så som så, men det har tatt seg opp.

Er lønna viktigst? Nei, definitivt ikke, men jeg håper å kunne tjene nok til å leve godt og ha frihet til å gjøre det meste.

Har du barn? Nei, og det veit jeg ikke om jeg tør heller. Barn skremmer meg like mye som Schönbergs Pierrot Lunaire. Den eneste grunnen til å få barn, må være så jeg får ført Springsteens arv videre. Det er viktig, det.

Er utroskap okei? Nei og ja. Jeg veit ikke. Føler liksom ikke at jeg kan mene noe ordentlig om det ennå.

Elsker du noen? Ja, og på mange forskjellige måter.

Betyr familie mye for deg? Ja, men det er jeg ikke klar over ennå. Jeg blir vel det når jeg selv flytter, lillesøster befinner seg i USA og jeg plutselig ikke har den tryggheten i hverdagen lenger.

Hvor reiser du helst på ferie? Til en storby. Og festival, men det har jeg ikke prøvd ennå. Ser for meg at det er midt i blinken.

Meg, Vilde og Nathalie på shopping forrige gang vi var i London. Marte som har tatt bildet.

Beste klima? Norsk sommer på sitt beste!

Hjemmefest eller gå ut? Begge deler funker like fett for meg!

I dag ble jeg forresten forfulgt av en skokk med barn. For et sykt interessant liv jeg har.

Choose life, not death

Wed, 22 Jun 2011 15:23:49 GMT

Det er den første ordentlige dagen med ferie, og jeg er allerede i ferd med å kjede meg. Jeg tåler ikke å ha fri. Jeg må konstant ha noe å gjøre, så de øyeblikkene som ikke er fylt opp med plikter og avtaler, har mening i seg. Jeg begynner ikke å jobbe ordentlig før i neste uke, og til og med jobben tilfredsstiller ikke i år. Altfor lite vakter, og det er jeg litt skuffa over. Hva skal jeg gjøre da? Det ligger an til å bli treningsøkter, serietitting og apatiske stunder hvor jeg ligger i senga, hører på musikk og bare glor ut i lufta. Det funker ikke i lengden for meg. Blir rar i hodet av at ingen stiller krav eller at jeg ikke gjør noe fornuftig. Jeg kunne jo selvfølgelig lest bøker, gjort meg ferdig med Bestialitetens historie, og satt i gang på ordentlig med leselista mi, men heller ikke det frister. Det er så mye enklere å ligge rett ut i senga og glo på Frustrerte Fruer, for da slipper jeg å tenke så altfor mye.

Foto: Eirin Sætherbø

Jeg har forresten ikke fortalt at vi hadde tidenes avskjedsfest på lørdag. Den var bare... episk. Jeg vil ha mer moro. Jeg vil ha Grans Premium istedet for Sjokomelka. Jeg vil ha festmusikk ala Jokke istedet for Landscapes som bare står som nostalgisk for meg. Jeg vil til London med Divasn. Jeg vil ha gjenforening med klassen. Jeg vil vite hvilket studie jeg kommer inn på og i hvilken by, så jeg slipper å stå der som en idiot og ikke vite noen ting. Jeg vil komme i gang med å innfri forventninger som det ikke bare er jeg som stiller til meg selv. Kanskje begynner jeg å bli klar for livet. Det som venter utenfor Kristiansund.

For alltid 3MU

Mon, 20 Jun 2011 22:58:05 GMT

For tre år siden sa jeg til meg selv at videregående og musikklinja, det ville bare bli et lite opphold i livet mitt som ikke kom til å bety noe. At det var tre år jeg skulle suse igjennom. Møte opp, få gode karakterer og si meg ferdig med det. Det skulle liksom ikke bety noe i det hele tatt. Så feil kan man ta.

I dag var det siste dag som elev på Atlanten videregående skole. Men viktigst av alt - siste dag som elev på musikklinja. Jeg har felt mine tårer i kveld, slik som flesteparten av de andre jentene har gjort, og det er fordi jeg er ferdig med et helt fantastisk eventyr. Et eventyr som har bydd på kreativitet, lærdom, latterkramper, masse, masse musikk og ikke minst nye vennskap. Vennskap er det fineste jeg tar med meg når jeg går ut av musikkgangen. 3MU har vært fylt til randen med personer som er selvstendige og stae. Vi har hatt våre nedturer, men nå er det alle oppturene som står sterkest igjen. 3MU har vært noe helt spesielt, og jeg kommer aldri til å glemme den gjengen. De vil bli stående som en evergreen når jeg har lyst til å huske noe fint.

Og 3MU, jeg kommer til å savne dere. Og ikke bare personene i klassen, men også den interne humoren og tryggheten av å ha en fast klasse. Å vite at hver skoledag blir tilbrakt med folk jeg liker og kjenner. Jeg kommer til å savne Elisabeth som sitter i gangen og jammer og synger Nine to five. Jorunn som jeg alltid kan dra med meg inn på et pianorom for å få henne til å spille for meg. Kristina som har vært en trofast partner in crime. Det er ingen andre jeg har sittet så mye sammen med og som jeg har drukket så mye Sjokomelk med. De alltid slående kommentarene til Ingvild og muligheten til å kaste Eirin opp på skulderen om jeg vil. Vegard som alltid vil være godgutten, og som jeg alltid er like glad i uansett hvor slem han kan prestere å være. Silje som liker å kose seg like mye som meg, og som jeg deler min fanatiske kjærlighet for Ragna med. Åhr, og norsktimene! Har aldri lært så mye i hele mitt liv, jeg. Jeg har aldri gledet meg så mye til å sitte pal i fire timer bare for å høre om modernisme og dialekter. Jeg kommer til å savne Ragna og de sarkastiske kommentarene som jeg er for dum til å skjønne. Jeg kommer til å savne Signe som alltid er like glad og oser av trygghet. Ingen musikkgang uten Signe. Jeg kommer til å savne kantina, siklinga på bibliotekaren og alle de gangene jeg har vært til Alf for å få gode råd, og så kaster han meg ut etter en halvtime hvor vi har snakka om alt mulig annet.

Det er som om jeg og resten av gjengen ble utdelt sitroner og så lagde vi noe fuckings vakkert ut av det.

For alltid 3MU.

De fineste damene.

Masse grining og hulking er på sin plass. Alle bilder utenom det øverste, har Eirin Sætherbø tatt.

3MU, love you.

Clarence "The Big Man" Clemons

Sun, 19 Jun 2011 12:18:23 GMT

Hvil i fred.

Bare en liten meddelelse

Wed, 15 Jun 2011 22:09:58 GMT

Det er ikke noe hemmelighet at jeg er en fanatisk sucker for solnedganger. Og nå som jeg har begynt å jogge, får jeg virkelig tilfredsstilt den trangen jeg har til å faktisk løpe ut mot det. Ja, du leste meg, løpe ut mot solnedgangen. Det er jo faktisk fysisk umulig (til jeg har motbevist det i hvert fall...). Uansett, det jeg ikke har fortalt er at når jeg sitter der da og glor og gråter inn i meg, så liker jeg å tenke på at langt der ute i havet, i vest, så står Bruce Springsteen en eller annen plass i New Jersey og glor i min retning. Og er ikke det en fin tanke kanskje? At han glor der jeg er og jeg glor der han er. Nå veit jo ikke jeg om Kristiansund har en direkte linje mot New Jersey, men jeg lar meg ikke av stoppe av geografien på dette punktet altså. Det var egentlig det jeg ville dele. Jeg er så lei av jazz nå at jeg kunne spydd Miles Davis, den jævla mannsjåvinisten der, i ørene.

Nydelig.

Musikk i perspektiv

Tue, 14 Jun 2011 16:58:05 GMT

Syns det er veldig viktig at jeg oppdaterer denne bloggen nå som jeg er kommet opp i musikk i perspektiv til muntlig eksamen. Hater det faget. Jeg har liksom glemt å fortelle at jeg...

... Har vært på konsert med Valentourettes! Det var sykt fett. Han på bildet er forresten Petter Pogo. Han spilte med Jokke. Det er kult, det.

Jeg har også vært i Nord-Norge, men det har jeg ikke bilde av. Fant meg i hvert fall bosted til jeg flytter dit neste år. Skal bo på en avsidesliggende plass hvor er det er tjue innbyggere og alle enten er trygda eller alkoholikere. Dæven, som jeg skal kose meg. Har også hatt sangeksamen og det har jeg heller ikke noe bilde av. Men det tror jeg er like greit. Det gikk faktisk bra, helt sant. Og så var jeg ut på lørdag for å drikke bort siste rest av hjernecellene før muntlig eksamen (innser jo nå at dét ikke var noe god idé), og det eneste jeg har bilde av, er dette:

Hva er så spesielt med dette bildet? lurer du kanskje på. Vel, håret mitt er faktisk glattet ut! Er det mulig? Ja, men det var første og siste gangen, helt sant.

Og så, fant jeg, Marte og Kristina ut at det ville være en god idé å ta bilder. Sånn i tilfelle noen skulle komme til å glemme trynet mitt med det første. Resultatet ble utrolig bra, og jeg må si det var befriende å gjøre dette:

Foto: Marte Steffensen

Dæven altså, etter min lille oppvisning i Kaibakken en tirsdagsnatt i mai, så har jeg virkelig fått smaken på dette. Vurderer å bli nudist.

Vel, mer kommer jeg ikke på. Men gjør seriøst alt for å slippe unna Schönbergs Pierrot Lunaire som skremmer livet av meg. Etterpå skal jeg ut og jogge, og det, folkens, det betyr at Maren har kommet opp i et fag hun virkelig ikke liker.