. Begynner det å bli altfor befolket her i verden når flaskehalsen plutselig av en eller annen grunn blir mye trangere. Står der i køen... du har en stram plan for hele dagen. Har igrunn ikke tid til å stå her lenger enn 10 minutter. Den gamle mannen foran deg lukter stramt av støv og cologne. Han bak deg har helt klart brutt med intimgrensen. Men helvete da, det er ikke så dårlig plass her inne at du ikke kan stå 2-3 skritt bak meg. Men du må stå HELT oppi meg. Tipper du kunne kjent vinden av fjerten jeg må slippe, men det kan jeg jo ikke. For jeg står i en KØ, og det er 5 minutter til bussen min går.

Vondt i knærne har jeg også... stå opp og ned her på asfalten sliter meg i hele kroppen. De stakkars knærne mine skal holde 80 kilo oppreist. Må si kroppens ingeniørkunst er vakker, men den er helt klart ikke skapt for å stå i kø. Også så innestengt du føler deg. Masse kropper som presser seg sammen, alle mot det samme målet. Komme fremst i køen og få bestille big mac menyen fra mc donald.

Er det faen verdt det? Stå i kø for den helvetes dritten de kaller mat. De legger seg i årene uansett og råtner kroppen innenfra uansett. Alle disse godene vi står i kø for å skaffe oss. Velferdsstat sa du? Køstat sier jeg.

Helvete, jeg hater dem. Busemennene bare renner nedover nesene deres, de har små ekle støvler på seg med en million forskjellige farger. Bare tanken på hvor jævlig mye dritt de ungene tråkker over i løpet av en skoledag gjør meg både svimmel og kvalm. De sitter ikke i setene, de står oppreist med de satans ekle gummistøvlene i setene og gnir mørk og seig sørpe utover hele de grønne setetrekkene. Skolebusser, fush. De er fulle av disse djevelske skapningene. Hva er igrunn vitsen med gummistøvler når de allikevel med vilje tråkker oppi alt mulig dritt. De kjenner at den rosa bakteriebefengte nesen renner, og de drar armen over hele ansiktet og lar en god stripe med lysegrønn snått ligge over hele armen. Men det renner ikke lenger, så de kan likeså godt bare forsette og SKRIKE og SKRÅLE hele bussturen. De lyse barneskrikene skjærer meg dypt i margen og på noen tidspunkt føler jeg at det er oppkast på vei opp halsen på meg.

De helvetes ungene kan ikke la hverandre være i fred. De river hverandre i håret, gråter og er sinte og fullstendig rasende. At det kan være så jævla mye sinne i noen så små ekle bakterie-glorende skapninger er fryktinngytende.

De har kjøpt seg en badeball på Nille, en fargefull klatt til 10 kroner. Den ene lille dritten klarer selvfølgelig og sprekke ballen midt i leken om å kaste ballen fortest mulig videre far seg selv når du får den, for alle andre som er på bussen må jo selvfølgelig bli med. Tårevåte øyne, mer snått og tårer og raseri, et fullstendig kaos mens det er etterforskning på hvem som har drept ballen med vilje (vel og merke, det finnes ikke uhell i denne verden).

Anklagelser og diskusjoner med disse helvetes lyse og ekle stemmene. Ekle små drittunger på bussen, kan de ikke bare sitte stille?

Fy faen, hva er vitsen? De der forbanna lærerne bryr seg jo ikke i det hele tatt om jeg sitter på facebook. ''dere er her frivillig, så vist dere ikke har lyst og lære, skal jeg ikke tvinge dere''. Satan, spiller på samvittigheten. Får en følelse av å være en taper i samfunnet, der du skal få deg en drittjobb i kassen på REMA etter videregående og leve i kjelleren til besteforeldrene mine. Skal ikke lærere gi oss elever håp? En giv etter å lære mer og se på fremtidsutsiktene og måle seg i glansen av triumf. Drittlærere, de hater jobben sin, alle sammen. Denne utrolig negative holdningen smitter av på oss/meg som elev. Jeg kan se at de tenker på oss som et avskum. Vi som har klatret febrilsk vekk fra yrkesfaglige studier. Vi som ikke orker og ta i et tak er vi som går her.

3PÅA, taperklassen. Klassen med morskne ungdom som ikke vet hva de vil med livet. Hvorfor kan de ikke bare holde seg hjemme?

Alle er ikke her for de ikke har noen annen plass å gå til. Mange skal gå videre på teknisk fagskole. De har fremtidsutsikter, skal jobbe off-shore og tjene masse penger. Er ikke det triumf? Er ikke samfunnet idag opptatt av rikdom? Jo rikere du er jo mer suksessfull er du her i samfunnet.

Satans drittlærere, liker dere ikke jobben din, hvorfor i helvete ble du lærer i det heletatt? En lærer skal brenne for jobben sin, deres oppførsel og iver etter å lære fra seg smitter fort over på ungdommen. Men vist de gir faen, gir vi faen!

Ikke så vannvittig mange som vil inkludere folk som ser ut som de skal droppe død hvert sekund. Siden de faen aldri tørr å snakke til et annet medmenneske er det IVERTFALL ikke vår feil at vi ikke inkluderer dem.  Enten har foreldrene slikket dem i ræva til de fikk hår på balla på ungdomsskolen. Eller så har de gitt faen i å lære dem om normal sosial atferd og sosiale verdier. Det er i helvete FORELDRES feil! Lær barna deres om vanlig sosial kunnskap og ikke la dem slikke seg selv i ræva innendørs hele dagen. 

Den helvetes fine bilen, huset, bikkja og sommerhuset på Sørlandet. Kjernefamilien som du STATIG må besøke, selv om morfar er senil og mormor kunne ikke gitt mer faen i om du kommer innom for å vise fjes. Kaffe stanken som oser når kaffekanna kom på bordet og småkanene, småkakene, de inntørkede helvetes tørre drittkaker som løser seg opp som sand i munnen min. Hvor er sagaen om Noas Ark vol 2 når vi trenger den?

Den ydmykende følelsen av å føles hjelpesløs. Smerten med å tenke på at den falne ligger i en grøft i Afghanistan. Smerten i armene når du løfter din avdødes overvektige bestemors kiste. Smerten når presten preker om gud på talerstolen når du egentlig ikke har noen tro på verken Jesus eller gud i det hele tatt.

Etter døden, er det ingenting. Hvorfor er folk så redde ingenting?  

Spille gitar på en stor scene

Lære meg å danse swing

Få en tatovering over hele ryggen

Spille inn en hollywood film

Hjelpe et menneske over en krise i livet deres

Få en sjelevenn

Ha en 3some

Lage et festmåltid for alle mine nærmeste venner

Gå på en stor musikk festival

Drikke vann rett fra en isbree

Spise et måltid laget av Jamie Oliver

Finne kjærligheten i mitt liv

Gifte meg med kjærligheten i mitt liv

(Nei jeg er ikke døende, men the bucket list symboliserer ting jeg vil gjøre før jeg dør. Bare så det er avklart.)

Jeg har i flere år vært opptatt av film og musikk. I den siste tiden har jeg sett en serie som heter Dexter, som handler om en Drapsetterforsker som har spesialisert seg i blodsprut. Han er en flink politimann som respekteres av alle og løser nesten flere saker enn noen andre etterforskere. Han er sønnen av en annen politilegende og etterforsker, med navn Harry.

På fritiden har han en kjæreste som har barn fra en tidligere ekteskap, han driver også og dreper og myrder menn som etterforskning og loven ikke klarer og gripe fatt i. Denne serien har inspirert meg og skrive en artikkel om Norges forebygging av kriminalitet.

Kriminalitet kan bli bekjempes på mange måter. De som vi ser oftest i hverdagen er alle lover og regler vi lever iblant. Kriminalitet er samfunnsstridene og for det meste for personer med sosiale problemer og vanskeligheter for grensesetting. Dette kan komme av flere ting som dårlig oppvekst, lite oppfølging fra skole og andre sosiale problemer.

Forebygging av kriminalitet betyr at det blir gjort tiltak for at kriminalitet i fremtiden skal forminskes eller forhindres. I flere tilfeller vil forebygging og sterk grensesetting gjøre at flere personer går berserk og får en trang til og sprenge disse grensene.

Dette kan vi se så tidlig alder som når barn har lært at regler har konsekvenser. Vist du setter et glass med brus foran et barn, og sier at de ikke får lov og drikke opp brusen. Tar barn i noen tilfeller og drikker et par slurker av brusen. Det barnet har oppnådd er og tøye grensene så langt de kan, ikke få så mange konsekvenser og fått slokket tørsten.

Så forebygging av kriminalitet er for det meste lyst opp rundt barndommen. Barn trenger grenser for å vokse og lære om de sosiale delene av livet. Uten grenser i tidlig alder vil de større reglene som gjelder her i Norge vanskeligere og holde når du vokser opp og blir eldre.

Men, det finnes flere grupper av mennesker som er sårbare når det gjelder kriminalitet.

Innvandrere som kommer til Norge er vandt til en helt annen kultur enn den vi er vandt til her i Norge. Kultursjokket og alle de nye reglene kan forstyrre mange unge innvandrere. De har lettere for å havne opp i trøbbel enn det Norske ungdom gjør.

Arbeid rundt disse og oppfølging er utrolig viktig.

Det finnes utrolig mye kriminalitet som ikke er blitt kartlagt. Det blir bare flere og flere saker som blir henlagt av politiet på grunn av at de ikke har resurser nok til å følge dem opp. Dette svekker folkets syn på det norske lovverket. Dette er ikke heldig for noen parter.

Vist ungdom kan bare se igjennom fingrene og sniffe kokain, stjele fra eldre damer og overfalle sine uvenner, på grunn av det norske politiet ikke har folk nok til og følge det opp, er det noe seriøst feil med staten. Alt handler om regler, fra du blir født til du dør.

Reglene her i verden forebygger og styrker det sosiale livet til alle som er en del av det. Reglene setter grenser på hva du kan gjøre, og blir reglene brutt er det som regel konsekvenser som venter.
Men det er ikke bare regler og konsekvenser som setter en stopper for kriminalitet i Norge.

Mange unge i dag sliter med sykiske problemer. Denne gruppen med ungdom er utrolig sårbare og lette og manipulere. Oppfølging av disse unge menneskene er viktig, og det blir lagt store resurser i skole og barnehage for å hjelpe disse.

Noen personer er så sårbare for å gjøre gale handlinger at de enten med egen vilje eller så blir de tvunget inn på kommunale institusjoner. Dette hjelper ungdom med problemer med og se hvordan livet burde være og de letteste moralske levereglene.

Norge er kåret flere år på rad til verdens beste land og bo i. At Norge er flinke til å forebygge kriminalitet, både før og etter at en person har pågått et lovbrudd, er ingen hemmelighet.

Vist kriminelle blir behandlet dårlig, er det større kjangs for at de begår et nytt lovbrudd enn vist de får oppfølging og blir behandlet med verdighet. Det er som kardemommeloven sier: Man skal ikke plage andre, man ska være grei og snill, men for øvrig kan man gjøre som mann vill.

Jeg grøsser.

Besteforeldrene mine som er i stuen, sitter der alene uten meg. Jeg har så lyst til å holde dem med selskap, men det er for tungt til å reise seg. Føler at det er som om jeg ligger på operasjonsbordet bedøvet under kniven. Hvorfor er moren min så uheldig? Det er alltid hun som blir syk eller noe i den duren. På grunn av stress og lignende har en hovedpulsåre i hjertet nesten blitt tett. Det er umulig å tenkte fremover, selv om klokken politelig går den veien. Jeg skulle gjerne hatt en en skulder å gråte på i tiden der nede i kjelleren. En god venninne eller en annen venn hadde nok vert en trøst.

Tikk takk, tikk takk.

Jeg tror nesten jeg var i ferd med å bli gal, kanskje jeg hadde havnet på galehuset, vist det ikke hadde ordnet seg. Jeg hørte skritt i trappen, og der stod min morfar med eit smil. Audun hadde ringt, operasjonen var vellykket. Vist jeg ikke hadde vært en så hardbenet og gjennomført filosof hadde eg sikkert vendt meg til en høyere makt. Kanskje en Buddah eller noe slikt kunne tatt imot gleden min.

Morfar er nok en av de som blir kalt skarping. Jeg hadde en samtale med ham. Han forklarte hvorfor tiden hadde gått så sent, så forklarte han operasjonen.

Han sa at det var en så komplisert operasjon at hovedlegen hadde tilkallet flere som måtte bli med å leke i sandkassen. Den natten tror jeg at jeg drømte. Det må jeg ha gjort, jeg våknet tvert igjennom svetten. At jeg ikke døde av vesketap, må være et under. Men når eg fekk se mora mi igjen, gikk visse ting opp for meg. Jo høyere du spiller kortene, jo mer faller du på veien ned igjen. Hadde folk levd livet lykkelig, men ikke overlykkelig, da hadde ting automatisk ordnet seg for de fleste tror jeg. Jeg er en filosof med mange sprø tanker. Jeg tror jeg er en av de få som klarer å tenke seg vinden er av samme kaliber som vann. At når du svømmer opp en elv med stri strøm, kjenner du motstanden. Samme som om du skulle stå i en orkan. Da vil vinden prøve å flytte den i sin egen retning. Du har den samme motstanden når du lever livet. Du må enten følge følge vinden å se hvor du havner, eller du kan hoppe fra berget og legge på svøm. Mitt liv har både hatt motgang og medgang. Men når en du er glad i svever mellom himmel og jord, da er det lett å se livet. Jeg tror det bor en liten filosof i alle. Men noe må skje før den våkner...

Ungdom med skilte foreldre

Jeg undrer på hvorfor det er så mange skilte voksne personer?

De står med alteret og låver hverandre evig troskap helt til døden skiller dem ad. Men hvorfor bryter så mange dette hellige løftet? De låver forann guds alter, at de skal elske hverandre til evig tid. Men utrolig mange bryter dette løftet av nesten ingen grunn. Vi ungdom har ikke mye å si, vi blir bare plassert oss en av foreldrene og blir fortalt at vi må leve med det. Det er ikke alltid like lett, for noen får lange avstander mellom de som de er glad i, noen ser aldri en av foreldrene sine igjen. Flere personer har blitt knust og ødelagt av en skilsmisse, og flere kommer det til og bli.

Jeg som er 14 år gammel og har skilte foreldre, savner en skikkelig far, men min far bor i Skottland, og det er ikke alltid like lett for meg å dra og besøke han. Desuten liker jeg ikke hun stygge heksa som han har giftet seg med, hun har gjort at mine foreldre har gått ifra hverandre. Mine foreldre som var de som sto med alteret. Jeg tror flere personer der ute har lidd samme skjebne som meg.

Så kommer det store spørsmålet. Hvem av foreldrene skal du forholde deg til? Norske lover sier det at det er moren som har foreldre retten, men jeg syns at det først og fremst skal være barnet som bestemmer nettopp dette. Vis tilfellet er det at moren er en narkoman og faren er en skikkelig man med god jobb og stabil fritid, da er ikke valget stort. Hvem har barnet det best med? Moren som er en narkoman og sniffer pulver hele dagen, eller faren som har et skikkelig stabilt liv? I noen tilfeller er det faktisk slik. Det er ikke slikt for meg, men jeg tror det finnes en del personer der ute som lever i en slik ond sirkel. Folk som lever slikt havner nok i samme skjebne som sin foresatte, noe skolelys må det være vanskelig og bli. Barnet havner kanskje i feil miljø med ''dårlige'' venner, eller kanskje de havner i bråk med politiet? Foreldrene skal gå forann som et godt forbilde, men det kan jeg ikke si at de gjør med å være utro eller gjøre noe annet galt slik at to personer som elsker hverandre så mye, blir så triste og nedfor. Mulig det blir gjernekrympere og tvangsdeprisjoner inni bildet.

Når to voksne personer med barn skiller seg fra hverandre, burde de tenke på to ting, den ene er hvem som skal ta seg av barna, for bli de ikke enige, blir det mora som får foreldreretten.

Så er det hvem som skal følge barna igjennom skolegangen.

Vist det ikke er noen som tar ingiativ til det, ender ungdomen kanskje på gata eller en dårlig betalt møkkajobb og havner på ''kjøret''. Men dette skjer selvfølgelig ikke med alle!

Dagens samfunn sier det at det er greit for voksne personer og skille seg. For over 100 år siden var skilsmisse mer en myte enn en det var et faktum. Men idag er skilsmisser på moten og like vanlig som å bytte sko.

Noen sko blir sure, ille luktende, slitt og fæle, skal du kaste dem i søppelet av den grunn? Eller kanskje du kan gå til en skomaker og lappe litt i skoene?

Eller imponere nye sko fra Thailand?

En skilsmisse er et vendepunkt i et barns liv, det er en ting som snur alt på hodet. Barna og ungdommen vet ikke hvem som har sviktet hvem. Det kommer opp et dilemma uten like. Så etter en stund kommer alt på plass, men etter en stund tenker du, hvorfor ble mine foreldre skilt? Så begynner du å grave i kornet.

Det er tanker som du fortest mulig må få vekk, men det er helt umulig. Det ligger rett under tankene dine og plager og gnager deg, selv om du kanskje har glemt det. Dette er vanskelig ord jeg skriver, men jeg vet ikke noen annen måte å forklare det på. Jeg vet hvorfor mine foreldre skilte seg, men det er ikke noen vits og skrike det ut til hele verden, for det er en altfor personlig sak.

Det finnes et annet problem og ta seg til. Det er nemlig det med stesøken og halvsøsken. Kommer jeg noen gang til å bli skikkelig glad i dem?

Svar et simpelt: Det kommer an på sitvasjonen du er i, om du bor sammen med dem eller du sjelden ser dem. Jeg personlig er ikke knyttet til noen av mine halvsøken eller stesøsken. Jeg har en ekte søster som jeg er kjempe glad i. Hun er mer som en venn enn en søster. Mine stesøsken som er barna til min stefar, er jeg heller ikke akkurat glad i, men er mer som noen venner. Er jeg unormal som ikke klarer og knytte meg til dem, eller er det helt naturlig?

Det spørsmålet er det ikke noen fasitsvar på. Det er rett og slett opp til hver enkel person og bedømme. Det går greit med meg på skolen, det går ellers greit for meg på den sosiale fronten, men mange barn der ute klarer ikke å leve normalt med skilte foreldre. Jeg klare meg helt fint.

Men ellers da, hvorfor velger en person som meg, som nesten aldri snakker om noen personlige ting, skrive en tekst som den her? Vel, jeg må vel få følelsene mine ut på en eller annen måte ivertfall!

Jeg tenker at det er lettere for et barn og få skilte foreldre, da skjønner de kanskje ikke hva som skjer, men når du er midt i puperteten, og masse forelskelser og andre hormonelle følelser og handle med, er det som å bli slått ned med et stålrør i magen. Det kommer så uventet at du føler du bare kan legge deg ned og dø. Kanskje noen legger seg ned og dør, kanskje noen går så langt som selvmord? Jeg syns synd på folk som lever med slike tanker. Greit nok at foreldrene mine er skilte, men hva har det med ditt liv å gjøre?

Du kan vel leve et nesten helt normalt liv selv om foreldrene dine er skilte, eller kan du virkelig det?

For på utsiden kan du si til deg selv, Ja Odd André, du har skilte foreldre, livet ditt er fucked up, men hvorfor sutre over det?

Det er pokker ikke min feil at pappa gikk fra mamma på grunn av ei heks. Søsteren min har det verst, hun føler at det er hennes feil at pappa traff heksa, det var henne som ville gå på ridekurs, og det var pappa som traff heksa og de andre onde trolla der oppe i stallen. Men det har bare noe med skjebnen å gjør. Jeg tror på skjebnen, og det var ment at pappa skulle møte heksa. Men stygge heks, finnes det et heksemiddel som tar knekken på hekser? Ikke vet jeg, men skulle ønske at det fantes.