Fremme i Port Hedland hadde vi planer om en hviledag før vi skulle ta fatt på ørkenen.  Vi hadde noen småting vi skulle ordne og mat vi skulle handle før vi kunne ta fatt på vår siste sykkeletappe inn til Broome. Det endte med at vi brukte dagen til å sykle frem og tilbake mellom Port Hedland, South Hedland og veien mot ørkenen før vi fikk ordnet det vi skulle. Vi handlet bl.a mat nok for 5-6 dager og siste post på programmet før ørkenen var modifisering av sykkelskoa mine som fikk noen luftige hull. Neste dag satte vi avgårde inn i ørkenen.

Det første vi la merke til da vi la bebyggelsen bak oss, var at Great Sandy Desert så ut til å være langt grønnere enn områdene vi hadde syklet gjennom i det siste. Ja, det var faktisk den grønneste plassen siden Geraldton, noe som skulle vise seg å gjelde for hele strekningen ? så mye for Great Sandy, lissom...

Første etappe var ganske nøyaktig 150 km frem til Pardoo Roadhouse. Vi hadde innstilt oss på at våre euforiske medvindsdager var over for godt og vi var fast bestemt på å kjempe oss vei mot Fandens hårføner til ørkenens ende. Men lykke over all lykke, vi ble atter en gang velsignet med medvind! Riktignok ikke slik medvind som kommer rett bakfra og gir deg et jevnt dytt i ryggen, men heller en slik ustabil sidevind at det innimellom kommer et dytt i ryggen fra en komponent på villspor. Vi ble fulgt av vår ustabile venn, sidevinden gjennom hele ørkenen, og medvindskomponentene gav oss et dytt i ryggen i ny og ne. Motvindskomponentnene var jo også tilstede, men det var ingenting mot det vi hadde vært borti tidligere. Gjennomsnittsfarten gjennom ørkenen holdt seg derfor jevnt over 20 km/t, men aldri over 25 km/t.

Neste vannfyllestasjon etter Pardoo Roadhouse, var Sandfire Roadhouse, drøye 140 km lengre nord. Etter nok en lang dag i støvete varme, kom vi frem til Sandfire. Det viste seg at restauranten var brent ned, men de hadde en brakke hvor de solgte brus og mikrooppvarma pai?er. Vi hadde bestemt oss for å ha en hviledag på Sandfire, siden det var nesten 300 km mellom Sandfire og neste mulighet for vannpåfylling. På tross av at Sandfire er en øde og støvete plass med masse påfugler (også noen hvite) og lite mat, hadde vi en bra dag i skyggen under blikktaket utenfor kioskbrakka.

Neste dag fylte vi tilhengerne med 40 liter vann og la i vei på vår siste etappe. Vi regnet med at vi kom til å bruke to dager dersom vinden ikke atter en gang skulle vende seg mot oss, men vi hadde med nok vann for tre dager ? og mat nok for like mange dager.

Vi satte avgårde inn i det store intet, som riktignok var forholdsvis grønt på tross av navnet. Veien strakte seg milevis rett frem, slik den hadde gjort de foregående dagene og vinden var den ustabile typen som kom fra siden med komponenter i ymse retninger. Hviledagen i Sandfire skulle vise seg å ha hatt sin pris. Anders følte seg ikke så frisk etter å ha spist et ukjent antall av mikrooppvarma kjøttpai?er. Ved første matpause, etter 50 km, kunne jeg se at han ikke var helt seg selv, han hadde ikke lyst på mat og han spiste nesten ingenting. Slik oppførsel gir stor grunn til bekymring tatt i betraktning at det var Kværna-Levoll som hadde mistet matlysten. Men her ute, midt i det store, varme intet, kunne vi ikke annet gjøre enn å sykle videre. Her fantes ingen skygge å hvile under, ikke noe vann å kjøle seg med ? ingenting. Å sette opp teltet midt på dagen var uaktuelt. Inni teltet ville vi blitt kokt levende. Det eneste vi kunne gjøre var å sykle videre.

Etter nesten 140 km var sola begynt på sin vandring nedover himmelvelvingen, og vi slo opp teltet i grøftekanten. Anders spiste fortsatt nesten ingenting og sovnet med en gang han la seg ned. Han sov vel i drøye 12 timer, og neste morgen var vi atter en gang på syklene langs den støvete veien mens sola klatret hensynsløst oppover og oppover mens den stekte alt som ikke fant skygge. Det inkluderte oss. Anders var fortsatt helt kraftløs og det gikk heller sakte enn fort med oss. Men hell i uhell: Midt inne i ørkenen så vi et lite skilt langs veien: Munro Springs Station Stay, Swimming Pool, 2 km. Vi satte avgårde innover i den røde sanden og fant en idyllisk gård, eller Station som de heter her, hvor vi fikk slå opp teltet vårt. Og skiltet løy ikke, de hadde et lite svømmebasseng! Resten av dagen var vi enten i bassenget eller i skyggen under et tak. De som eide gården og de andre gjestene (som var tre andre familier) syntes så synd på oss som kom syklende og bare hadde havregryn til mat at de gav oss mat hele tida. Anders kviknet litt til etterhvert og fikk i seg litt mat.

Neste dag bar det atter en gang ut på veien og vi tråkket på mot Roebuck Plains Roadhouse. Det skulle vise seg at Anders på langt nær var frisk, og det ble en drøy etappe på over 120 km, før vi hadde lagt The Great Sandy Desert bak oss og kunne ta inn på et rom  på Roadhouset. Anders sov vel drøye 12 timer, tredje natta på rad, og siste etappe inn til Broome var kun 35 km.

I Broome, ble Anders endelig kvitt baseluskene sine, og kviknet til. Han er nå helt seg selv og er tilbake i Kværna-Levoll modus.

I Broome endte vår sykkeltur etter ca 2 500 km og 110 timer på sykkelsetene. Nå skal vi være litt vanlige turister i Broome og Darwin før vi tar flyet hjem igjen.

Australiere går ikke på tur, de kjører. Det skal nevnes at de kjører på tur steder der den jevne nordmann nok kun hadde regnet med å få selskap av geiter og en og annen likesinnet fjellmann. Veinettet gjenspeiler denne holdningen til friluftsliv; det nasjonale veinettet er asfaltert, de fleste andre veier ville fått norske grøfter til å fortone seg som jevne parkeringsplasser. Bilene er tilpasset dette; de fleste har mer enn ett reservehjul og minst to ekstra jerrykanner med drivstoff. De aller fleste bilene har i tillegg snorkel for å komme seg langs veien i flomtider (jeg mener også jeg har sett biler med styrbord/ babord lanterner, men det er mulig min fascinasjon ble en smule påvirket av fantasi på akkurat dette punktet).

Bakkeklaringen er slik at du nok som regel må bøye knærne litt for å komme deg under bilen... Campingvognene er tilsvarende utstyrt og med tilsvarende bakkeklaring. De kan slås sammen i alle retninger. Jeg ser for meg at den jevne Solifer eller Polaris som man ofte ser på norske veier ville ristet i stykker omtrent i det bil og campingvogn hadde svingt av motorveien. Bobilene er ikke så ulike de man ser i Norge (bortsett fra en langt større andel av Unimog bobiler her nede), men de fleste har en firehjulsdreven terrengbil (på folkemunne kalt en ?fifth wheeler?) på slep om man ønsker å ta av fra den nasjonale motorveien. For å toppe det hele har stort sett de fleste i tillegg med seg småtterier som; motorbåt på taket (eller på egen henger), en eller to terrengmotorsykler eller firhjulinger, surfebrett samt hund og kanarifugl i bur. Jeg lurer ofte på hva de egentlig lot være hjemme...

Debatten om hvorvidt turister skal få tilgang til å gå opp på Uluru (eller Ayers Rock som noen kaller den) har blusset opp igjen. Et utkast til en 10 års plan for Uluru-Kata Tjuta Nasjonalpark har nylig blitt lagt frem. Parken ble gitt tilbake til sine tradisjonelle eiere i 1985 (Anangustammen), men på tross av at de som eier parken ønsker å stenge stien opp på Uluru for turister, har de tydligvis ikke myndighet til det. Uluru er hellig for Anangustammen og de ønsker at turistene heller skal gå rundt Uluru isteden for opp på den.

I tillegg til å venhellige fjellet med å gå opp på det, og å gjøre sitt fornødende på det, som visstnok mange føler behov for, er det også i følge tradisjonell lov (Tjukurpa) de tradisjonelle eierenes ansvar å ta vare på besøkende på deres land. Hver gang en turist skader seg på Uluru (som ikke skjer så reint sjeldent) er det en sorg for hele stammen. Utrolig nok har hele 35 perosner omkommet på Uluru siden 1975 og mange har skadet seg og måttet bli reddet ned fra det 340 meter høye fjellet.

Forslaget til ny 10-årsplan tar utgangspunkt i at stien opp til Uluru skal fortsette å være åpen for turister, men at det skal settes ned en komite som skal jobbe for at; På grunn av sikkerhetsmessige, kulturelle og miljømessige hensyn skal stien opp til Uluru stenges, samtidig som turistene skal sikres en unik og givende opplevelse. Dette er sterk kost for enkelte som mener at naturen bør være åpen for alle og at ingen kan stenge et fjell. Statsminister, Kevin Rudd (som i avisene ikke akkurat fremstilles som den smarteste pennen i Guds penal), sier at han aldri har gått opp på Uluru selv, men at han kjenner noen som har gjort det og de sier at det var en fin tur. Han synes derfor det ville være synd å ta denne opplevelsen fra turistene.

Oppvokst og oppfostret som jeg er på allemnnsretten, har jeg forståelse for slike argumenter. Hvis noen har lyst til å gå opp på et fjell, så må de jo få lov til det. Argumentet med at Uluru er plassen hvor forfedrene til  Mala?ene (hare-wallaby mennene) kom fra og derfor er en hellig plass, skjønner jeg ikke. Det høres rart og fremmed ut for meg. Men dette er da heller ikke poenget. Da jeg besøkte Uluru for 10 år siden, hadde jeg ingen problemer med å la være å gå opp på fjellet da jeg fikk vite at det virket støtende på dem som bor der. I likhet med 98 % av turistene, i følge en undersøkelse gjort for Parks Australia over en treårsperiode, ville også jeg kommet til Nasjonalparken selvom stien opp på Uluru ble permanent stengt. Personlig synes jeg Anagustammens forslag om at turistene kan følge stien rundt Uluru og samtidig få informasjon om hvorfor Uluru er en hellig plass er en fantastisk idé. Kaskje jeg hadde fått en litt større forståelse for hvorfor de ikke ønsker at vi, turistene, skal trampe opp og ned på deres helligdom. Og det hadde jo dessuten vært langt mer interessant en å beseire en 340 meter høy stein.

Når det gjelder min forståelse for argumentene om å holde stien åpen, så forsvinner den som dugg for solen når jeg ser at gruveselskaper og gårdsbruk kan stenge av nesten hele outback'en for turister uten annen grunn enn at de eier plassen. Skilter med: "No camping", "no trespassing", "no standing at all times", "no loitering", "unauthorised persons not allowed", "do not enter" og "intruders will be prosecuted" er satt opp over alt og det er bare hovedveiene som er åpne for "uvedkommende". Hensynet til de besøkende er heller ikke et gyldig argument når det gjelder eiendommen til gruveselskaper eller gårdsbruk. Det argumentet kan tydeligvis bare brukes om eiendommen til Angustammens Uluru. Respekten for enkeltes eiendomsrett er tydeligvis sterkere enn respekten for en 60 000 år gammel kultur.

Debatten om Uluru går hett i diverse aviser og det blir appelert til miljøvernministeren, Peter Garret (kanskje bedre kjent som vokalisten i Midnight Oil som forøvrig også er i vinden etter at han offisielt åpnet en mye omdiskutert urangruve i Western Australia), om å støtte forslaget til 10 års planen. Og for å sitere Amy McQurie, journalist for National Indigenous Times: My bed's burning. How about yours? 



Bilde fra porten som stenger av Mt Meharry som turistbrosjyrene skryter opp i skyene for den pene utsikten...

Som noen kanskje har fått med seg, så samler vi jo på tusentopper, og i følge kartet vi fikk tak i hjemme, skulle det være noen tusentopper i Karijini - noe det også var. Vi supplerte vårt oversiktskart over Australia med et par kart over området. Fjell er tydeligvis ikke så interessant for det Australske kartvesenet, da fjellene var oppgitt med både forskjellige høyder og beliggenheter på de forskjellige kartene og i turistbrosjyrene. Vi gikk derfor på turistinformasjonen i Tom Price for å skaffe oss opplysninger om fjellene og evt stier. Vi møtte på en dame fra Kazakstan, som simpelthen fortalte oss at: No, this is not a mountain country. We only have mountains upside down (hun refererte til kløftene). De eneste stiene turistinformasjonen hadde informasjon om, var de planerte stiene rundt turistattraksjonene. Da tok vi Google Earth til hjelp og plukket oss ut noen fjelltopper som var over 1000 moh og hvor det kunne se ut som om det førte en sti opp til toppen. I alt identifiserte vi fem topper.

Tre tusentopper

Første tusentoppen vår i Australia: Punurrunha (1 235 moh), som stort sett blir referet til som Mt Bruce. Det førte en flott sti opp til fjellet, via en ganske smal rygg. Utsikten var flott, men vi måtte småløpe litt, for vi hadde ikke så god til før det ble mørkt. På skiltet i bunnen av stien stod det at men måtte regne 6 timer tur/retur, men det holdt fint med 3 timer.

Vårt andre fjell, Jarndurunmuhna som betyr stedet for klippewallabie?ene, var 1 128 moh, og opp dit førte det en grusvei. Fjellet er forøvrig mest kjent som Mt Namless, noe som må være toppen av engelskhet; å ankomme et land hvor det har bodd folk i 60 000 år og så ta det på sine skuldre å navngi alt på nytt, uten engang å høre med dem som bor der fra før om de kanskje allerede hadde rukket å nevngi de mest markante landemerkene. Eller kanskje de rett og slett glemte å spørre dem.

Mt Robinson, som var vårt tredje og siste fjell i Australia, har vi ikke en gang funnet det originale nevnet til, enda. Opp hit gikk det også en grusvei og vi labbet opp på begge toppene (for det var to topper ved siden av hverandre som begge het Mt Robinson) med sandaler og singlet - kanskje ikke den store bragden, men en fin tur!

De to andre tusentoppene...

De to andre tusentoppene vi hadde identifisert, Mt Turner og Mt Meharry, var rett og slett stengt!! Mt Turner av et gruveselskap og Mt Meharry fordi det var en gård (eller station som de kalles her) som eier et enormt stort område som inkluderer Mt Meharry som forøvrig er Western Australias høyeste fjelltopp. Ja, sånn er det her i landet, ingen allmannsrett og de som har lyst til å gå på tur må pent finne seg i å bli stengt ute fra områder så store som et lite Europeisk land fordi noen eier det...

Bilen

Tilbake i Karratha, byttet vi inn bilen med syklene våre igjen. Vi var blitt glade i bilen "vår" fordi den hadde et lasteplan som vi sov på ute i Outbacken. Men det skal bli godt å sykle litt igjen: Great Sandy Desert here we come!!

Jeg har noen ganger undret meg over hvorfor vi aldri hører noe fra Australia hjemme i Norge. Hvorfor er det aldri nyheter fra Australia i f.eks dagsrevyen eller i Aftenposten? Er det fordi det ikke skjer noe i dette store landet, eller er det fordi det er så langt borte at det er utilgjengelig for norske journalister? Jeg bestemte meg for å undersøke saken og har derfor gått til innkjøp av lokalaviser der jeg har funnet dem. Min samling av aviser er på ingen måte fullstendig, men snarere meget mangelfull, da vi har hatt en del dager i bushen uten å få tak i aviser... Selv på plasser hvor det bor folk har vi ikke bestandig fått tak i aviser, da de enten ikke selger aviser der eller bare har avisen fra i går - eller enda eldre.

Men på tross av den mangelfulle samlingen jeg har klart å opparbeide meg, vil jeg allikevel trekke den konklusjonen at det skjer interessante ting i dette store landet! Antakelig er det avstanden til Norge som gjør at disse nyhetene aldri rekker frem til oss, men det skal jeg nå bøte på. Her kommer derfor et utdrag av de viktigste nyhetene fra de avisene jeg har klart å få tak i frem til nå. Fremsideoppslagene er skrevet i fet skrift.

• Geraldton: 8 år gamle Bjorn Tranquin har samlet inn 59 underskrifter for å få laget en skatepark i nabolaget sitt. Barry Humfrey fra Humfrey Land Developements sier at han beundrer Bjorn for initiativet. The Geraldton Guardian, Wednesday, July 15, 2009 
•  I følge en undersøkelse gjort av Galaxy Research, er slaktere lykkeligere og sunnere enn resten av den Australske befolkningen. Slaktere har dessuten 60% oftere sex enn gjennomsnittet i befolkningen. The Geraldton Guardian, Wednesday, July 15, 2009
• Geraldtons Extrem Sport Day ble avviklet forrige uke. 50 barn fikk prøve seg på judo, brazilian jiu jitsu, rullestol basketball og innendørs volleyball. For de voksne var det matlaging, kunst og magedans som stod på programmet. The Geraldton Guardian, Wednesday, July 15, 2009
• Tanna Bellotti vant 3-4 års klassen i babyshowet arrangert av Gascoyne Aboriginal Heritage Cultural Center. The Northern Guardian, Wednesday 15 July, 2009
• Frank Wheeler er den første i verden som har kjørt "the Tropic of Capricorn" på en 100 kubikk motorsykkel. Any person, no matter who they are or what they do, can ride a bike like this around Australia if they really want to, sier Frank Wheeler til The Northern Guardian, Wednesday 15 July, 2009
• The Great Australian Bike Ride, et 17 800 km langt sykkelritt rundt Australia, arrangert av Australian Rotary Health for å sette søkelys og å samle inn penger til forskning på mental helse ankom Port Hedland forrige torsdag. Fire ryttere i 60 årsalderen sykler hele rittet, mens flere sykler deler av distansen. Roberta Gordon (62) sier at hun har selv vært mentalt syk og vil være med på å fjerne stigmatiseringen som følger med mentale diagnoser. North West Telegraph, Wednesday 29 July, 2009
• Port Hedland: Også denne uka ble to biler og deres passasjerer avskåret fra land da de ikke fulgte med på tidevannet. De var ute og fisket fra bilene sine i fjæra, og da floa kom ble bilene avskåret fra land. Manager for Fire and Emergency Service Authorithy Pilbara, Jim Cahill, er oppgitt over at folk ikke leser tidevannstabellene før de tar bilen på fisketur i flomålet. North West Telegraph, Wednesday 29 July, 2009
• I dag [1.8.2009] har alle travhester på den sørlige halvkule bursdag, dette i motsetning til sine kolleger på den nordlige halvkule som har bursdag 1. Januar, Kalgoorlie Miner, Saturday 1 August, 2009
• Alice Springs: Alice Springs Town Council har lagt frem lovforslag om at tiggere skal bøtelegges med 100 AUD. That?s up to them [tiggerne] to figure out how to pay it, sier Corporate and Community Service Director Craig Catchlove. Kalgoorlie Miner, Saturday 1 August, 2009
•  Darwin: Queensland politiet sier i en pressemelding at en motorsykkelgjeng på opp til 60 Odins Warriors trolig kommer til å arrangere en motorsykkeltur fra Darwin til Queensland. Politiet i Darwin advarer lokalbefolkningen om at motorsykkelgjengen kan komme til å besøke byen i helgen og at gjengen kan virke skremmende og støtende. Kalgoorlie Miner, Saturday 1 August, 2009
• Kalgoorlie: Sue Cutten har plantet sukkulenter i gamle joggesko og satt dem ut i hagen sin til pynt. Kalgoorlie Miner, Saturday 1 August, 2009

Egentlig burde det være kjedelig, fryktelig kjedelig: Mil etter mil med et landskap som ikke forandrer seg nevneverdig og det mest spennende som skjer er en svak høyresving, men er men vant til å sykle i Norge er det faktisk en slags befrielse å kunne sykle så flatt så lenge. Tenk å kunne bare la beina gå i det uendelige (nesten) og holde god fart, sitte og tråkke, tråkke, tråkke.... Få skikkelig rytme og bare holde jevn høy fart mens landskapet bare suser forbi. Det er ikke så mye å stoppe etter heller, ikke som i Norge hvor man egentelig burde stoppe rundt hver sving for å beundre en helt ny utsikt, neida, her går man ikke glipp av så mye ved bare å tråkke på.

Vegetasjonen har forandret seg noe mens vi har syklet. På strekningen Minilya-Exmouth har vegetasjonen forandret seg fra rød sand med småbusker på til rød sand med litt grått grass og småbusker på til rød sand med grått grass og termittuer på til rød sand med litt grønnere grass med noen småtrær på.

Vi tok bussen fra Geraldton til Minilya. Vi ble sluppet av bussen rett etter midnatt etter at bussjåførene hadde fortalt oss skrekkhistorier om alt det giftige vi kan råke borti mens vi camper. Vi slo opp teltet vårt under en helt fantastisk stjernehimmel og fikk sove godt på tross av all skremselspropagandaen.

Deretter tok det to dager med flat sykling frem til Exmouth. Første dagen hadde vi 27 km/t i snittfart på 13 mil på tross av at vi tok oss god tid. Vi syklet mye sakte og ventet på hverandre når en stoppet for å ta bilde.  Vi hadde dessuten 15 liter vann hver på hengerene i tillegg til resten av bagagen - Flatt har fått en ny mening etter dette!!

Vi campet i det flate langs veien og hadde en helt mørk og utrolig stille natt. Her i Exmouth har vi booka dykketur på Ningaloo reef og vi gleder oss derfor veldig til i morra!!

Mens jeg satt her og skrev, kom en liten nebbete fugl og satte seg rett fremfor meg, tittet meg opp i ansiktet og skrek med sinna stemme: "ga-ga-ga-ga!!"




Anders og en falt vei

Vi visste at de var der, og vi visste at vi skulle ut på samme vei som dem. Det manglet ikke på historier vi hadde hørt om syklister som hadde blitt tatt i dragsuget og mer eller mindre klistret til asfalten. Vi visste at de hadde bremselengde som sannsynligvis var tilpasset de lange rettstrekningene i Australia. Den lengste rettstrekningen her nede er omtrent like lang som Nord-Trøndelag fylke.

Det var med dette i tankene vi svingte ut på the Great Northern highway en morgen. I løpet av det første minuttet passerte fire av disse monstrene oss ? road trains. På grunn av stort behov for å frakte kveg, malm, drivstoff og annet utsyr over lange strekninger ble road trains laget. Dette er svære lastebiler med langt flere vogner enn vi er vant med i Norge, fire vogner har jeg talt til nå og vi er ennå på en vei med maks lengde på 36,5 m for kjøretøy. Lengre nord er grensen opp mot 60 meter, det kan bli interessant.

 Mens jeg sitter på sykkelen bruker jeg å gjette hva de road trains vi møter på frakter. Noen ganger er det veldig greit; det er enten biler, jordbruksutstyr eller malm (for de som har observert malmtog i Norge, er disse en litt forlenget utgave av malmfraktende road trains). Andre kan være vanskelige siden de drar på svære umerkede tanker. Den siste kategorien vi har observert til nå kjenner vi igjen på lukten da den passerer. Levende kveg fraktes med road trains fra de store farmene i nord og sørover. Det kan være strekninger på flere tusen kilometer, jeg lurer på hva kveget synes om en slik tur... Tilbake til situasjonen som syklist i road train land; det går stort sett helt fint. Om det er vått på veien blir vi temmelig oversrpøytet når de passerer oss, men de aller fleste gir oss god plass og passerer i god avstand. Selv om road trains som regel gir oss god plass drar de likevel en del luft med seg. Denne luften i bevegelse gjør av og til at vi vingler litt, men som oftest gjør den ikke annet enn å dra opp den noe løse sykkelgenseren til Birgit. En road train passering gir et (hver gang like forskrekket) ?oh? fra sykkelen bak meg samt noen brede glis fra passerende bilister.

 

En del road trains fløyter og hilser også på oss ? det skulle jo forresten bare mangle at vi road trains ikke skulle hilse på hverandre!

Vi kjøpte sykler og BOB-tilhengere på Cyclemania i Perth med en gang vi landa, og på tross av at vi hadde tenkt å bruke litt tid på dykking og å se på Quakkasene på Rottnest Island, ble vi så ivrige av alt det nye utstyret at vi la ivei nordover uten å se en eneste turistattraksjon (eller noe annet utenom et par sykkelbutikker for den sakens skyld) i Perth. Sykkelveien ut av Perth gikk over, under, langs, gjennom, frem og tilbake og rundtomkring Highway 1 siden denne var forbeholdt bilister de tre første milene. Vi brukte fem mil på tilsvarende strekning. Det er et av livets store mysterier; at de som tråkker seg frem for egen maskin skal tilpasse seg dem som bare sitter der og benytter seg av hestekrefter de ikke lager selv.

Vi trodde at i Australia var det varmt og tørt. Vi hadde riktignok sett på værmeldingene fra Perth at så ikke var tilfelle, men vi har liksom innstilt oss på å takle varme og tørke, så når vi ankom landet der under og værmeldingene viste seg å stemme ble vi både våte, kalde og litt overrasket. Været har riktignok bedret seg etter at vi har kommet oss litt nordover - de to siste dagene har vi ikke hatt regn- men du så kaldt det er om natta. Jeg har på meg alle klærne mine inne i soveposen, og selv Anders har på seg noen klær innimellom. Regnbygene vi har vært utsatt for har vært intensive og vi har jammen fått ferska oss ned. Når i tillegg road trains'ene passerer i vill fart, får vi en god dose høyttrykksspyling også.

Vi har fulgt en del omveier og "scenic routs" på veien opp hit. Det har vært vel brukte kalorier og det har vært verdt hver ekstra mil. Vi har syklet langs jorder som er så store som Andørja, syklet opp og ned uendelig mange laaaange og slake bakker, syklet gjennom buskelandskap som ingen ende ville ta og vi har hatt noen rette strekninger som det ikke finnes maken til i Norge. En dag hadde vi snittfart på over 30 km/t i drøye 3 mil - og det med tungt lastede hengere, jammen sa jeg flatt! Når Anders i tillegg holdt på å kjøre ned en vimsete emu som var på tur ut i veien er det ingen tvil om at vi er på tur i et land vi ikke har sett maken til tidligere.

Men alt er ikke bare fryd og gammen her i bakvendtland (her hvor sola går fra høyre mot venstre og bilene kjører på feil side av veien), jeg ble prakket på et sykkelsete på sykkelbutikken i Perth som skulle være så bra for jentebakender. Siden det kun var ett annet fornuftig sete igjen til fornuftig pris, lot jeg Anders kjøpe det fornuftige setet og lot meg prakke på jentesetet som hadde "love channel" og det hele. Jeg har gitt det navn: PIA, som står for (på lokalspråket): "pain in the ass", eller smerte i rumpa om du vil... Det presser de stedene det ikke skal presse og jeg har vondt på unevnelige plasser. En god dose med vidundersalve (vaselin + noen antibakterielle ingredienser, sterkt anbefalt i sykkelbutikken) i pad'en samt en litt kenguruaktig måte å sykle på (stå, sitte, stå, sitte) har foreløpig begrenset skadene. Da vi ankom Geraldton i dag, gikk jeg rett inn i nærmeste sykkelbutikk og forlangte nytt sete; et vanlig hardt sete uten kanaler, puter eller brede endestykker. Jeg tror jeg skal kaste PIA i havet eller brenne det på bålet.

Alle reisebrev og slikt må inneholde noe om mat, og Anders har lest et sted at Australsk mat er omtrent som den engelske, bare enda verre. Heldigvis har de en del innvandrere som gjør det litt lettere å stille sin hunger. Det kan meddeles at vi allerede er gått i metning på både rødbeter og frityrstekte poteter og andre friterte ting. Vi foretrekker faktisk havregryn dersom vi ikke finner en italiensk, kinesisk, thai, whatever restaurant.

Siste etappen inn til Geraldton ble en bråkete affere med sterk vind forfra og fra siden, masse biler, ristete asfalt og mange road trains. Vi klamrer oss til syklene og blir helt surrete i hodet av alt bråket, men når det er lamaer og kakaduer langs veien, så er det jo morsomt å sykle allikevel.

Hva morgendagen vil bringe, vet vi ikke (selvfølgelig siden vi ikke har verken krystallkule eller kaffegrut), men vi har ikke en gang planlagt den. Kanskje vi sykler 10 mil, drar og dykker et sted, går en tur eller noe helt annet?