Jeg har gått uten jobb ganske lenge nå og har vært millimetere fra å rive håret av meg og fly på veggen. Så nå så jeg meg lei på det. Egil ville egentlig at jeg bare skulle nyte sommeren før jeg begynte på skole til høsten, men jeg trenger noe å gjøre. Så jeg søkte som bartender på et hotell. Den morsomste jobben jeg noensinne har hatt tidligere, er som bartender. Jeg absolutt elsker jobben. Så dagen etter jeg sendte avgårde søknad, ringte sjefen på hotellet til meg og spurte om jeg kunne komme å ta en prat med henne. Og jeg fikk jobben. 

Begynte å bli litt nervøs, for jeg var veldig rusten. Det var over et år siden jeg hadde stått i en bar sist, men hun forsikret meg om at jeg ikke behøvde å bekymre meg. Så hun kastet meg rett i baren omringet av, ikke minst et nytt sted, men også en sulten ulveflokk av kunder. Jeg klødde meg i hodet et par ganger, slet litt i begynnelsen. Så kom jeg plutselig tilbake igjen til jobben jeg en gang har gjort. Jeg storkoste meg! 

Jeg har sagt til Egil at jeg en eller annen gang vil reise på Bartender Skole i utlandet, bare generelt for å ha gjort det. Jeg ser jo veldig fort hvor jeg trives hen i en jobbsammenheng og i baren er absolutt et sted jeg vil være. Det var kjempe morsomt og jeg gleder meg til neste vakt. Det er jo helt gull å gjøre noe som er kjempe morsomt og i tillegg få betalt for det. Det er gull=) 

Gud, hva jeg ikke skulle gjort for å bli som Christian Delpech. Han er helt ekstrem. Jeg får vel streve en del for å bli en kvart av det han er som bartender. 

Da er bryllupet over og jeg har gitt mannen min mitt "ja". Omringet av vår familie og våre venner fikk vi bryllupet vi ønsket oss, til tross for regnvær og noen feil her og der. Jeg våknet tidlig lørdagsmorgen med en ulevelig ørebetennelse og en halsbetennelse verre enn jeg tidligere har opplevd. Det kan hende det var verre for meg fordi jeg hadde i bakhodet at det var bryllupsdagen min, det vet jeg egentlig ikke. Men jeg tror fremdeles ikke det var så smart gjort å kaste meg midtfjor's helga i forveien. Mens jeg satt i salongen for å ordne håret mitt, ringte jeg legevakten, men de kunne ikke gjøre annet enn å gi meg smertestillende, som jeg allerede tok. Jeg var absolutt ikke overasket at de ikke kunne hjelpe meg, så jeg bet det i meg, etter Linda kom med en pose full av hostedempende og what not. 

Her har min kjære Elin vært så snill at hun har ordnet frokost til meg, noe som gjorde at jeg "våknet" en del, hvis man kan si det. Puppa mine ser så sykt fake ut på dette bildet, men jeg kan forsikre om at de ikke er det. Bare feil valg av topp denne dagen vil jeg selv påstå. Her omtrent begynte vi å bli litt bekymret for mine to forlovere Ida og Lotte was missing! Eller de var vel egentlig ikke det, men de brukte veldig lang tid. Noe som begynte å stresse meg en del. Omsider kom de og mens de fikset seg, ventet Elin og jeg på de. Så vi kastet oss over champagnen min kjære Ida hadde tatt med til oss. 

Etter mye hit og dit, fikk mine forlovere hjulpet meg inn i brudekjolen og jeg var ferdig og klar til avreise. Pappa hadde kommet på salongen for å hente oss, og jeg kjente jeg begynte å få skjelvinger på hånden og absolutt nerver. Så jeg (til tross for hvor ekkelt det er) shottet et glass med champagne og fikk stabla meg selv og hele brudestasen i bilen. Og da pappa så meg syns han at jeg så helt grei ut. Ikke akkurat den reaksjonen jeg var på utkikk etter, men ja ja... Det er vel egentlig bare sånn pappa er. 

Nå kunne Ida puste lettet ut, for ingen i verden stresset så mye den dagen som det hun gjorde. Hun skulle før hun kom på salongen; levere ungene, hente bryllupskaken (som forresten var 1 TIME!!! for sein), hente Lotte (som ikke var klar da Ida kom for å plukke henne opp), levere bryllupskaken, hente blomsterbuketten, levere knapphulsblomstene til mannen min, for så å komme til meg. Så for å stresse litt ned, reiste vi rett ovenfor kirken og tok noen bilder foran Norema-containeren, som egentlig var veldig morsomt. Da forsvant litt av nervene, da jeg fikk tenkt på noe annet og ikke ha fokus på det jeg nettopp skulle utgi meg på. 

Pappa og jeg. Måtte gi litt finger'n også da. Kan ikke bare være seriøse hele tiden. 

Lotte (forlover) og jeg. Skjer med håret a, søster'n?

Ida (forlover) og jeg. Hun måtte jo bøye seg en del da, med tanke på at hun er en smule høyere enn meg=)

Nå var tiden for å entre kirken og etter at kirketjeneren hadde gitt meg en dose med hostesaft, åpnet dørene og Bø tuslet stolt foran pappa og meg med blomsterkurven sin. I øyeblikket jeg rettet fokuset mot min fantastiske brudgom som gliste mer eller mindre fra øre til øre da han så meg, forsvant alle nervene mine. Jeg visste da at jeg ikke var i tvil over denne alvorlige avgjørelsen jeg har tatt og jeg kunne ikke vente til å bli konen hans. Bilde nedenfor må jeg bare beklage, men det er det eneste av selve entrèen som jeg har mottatt=(

Søster'n sang jo med den vakre englestemmen sin i kirken, noe som rørte de fleste til tårer. Jeg fikk (selvfølgelig med min flaks) hostekula i kirken, noe jeg syns var fryktelig leit og ikke minst flaut. Men i følge mine gjester var det ingen som hadde lagt merke til det. Jeg bare forsikret meg om å beklage meg til de fleste i ettertid. Da vi omsider skulle vies, sa presten feil navn!!!! Noe han også hadde skrevet i Bibelen vi fikk og i vielsesattesten. Det var absolutt ikke populært, men det er nå rettet opp i. Ble heller ikke fornøyd da presten ikke gratulerte faren min, men svigermoren min. Denne presten er forholdsvis kjent for å rote seg bort og glemme ting. Personlig syns jeg han ikke egner seg til den jobben han har. Noe jeg ytret veldig sterkt til menighetskontoret senere. 

Her var vi ferdige og det verste var over. Nå var vi endelig gift og den "formelle" holdningen kunne bli litt mer avslappet. 

Etter oss kom forloverne våre. Ida blir selvfølgelig fulgt av Egils andre forlover, Geir, men han syns ikke på dette bildet. 

Utenfor var det som sagt en million gratulasjoner, noe som er veldig koselig. 

Og alle skulle jo selvfølgelig ha bilder av brudeparet på kirketrappen=)

Så ville jeg ha et bilde av pappa og meg på kirketrappen. Noe av det som irriterte meg mest med dagen, var at dette så og si var det eneste bildet av mine foreldre og meg. Jeg maste hele kvelden etter at mamma og pappa skulle bli med på fotografering, men av en eller annen grunn ble det glemt og dagen var forbi. Noe som er fryktelig synd, men jeg skal forsikre meg å ta bilder av foreldrene mine og meg ved senere anledninger. 

Her var jeg fornøyd med bilen som kom for å hente oss. Ford Mustang=)

Så var det å få stablet kjolen og hele stasen inn i bilen, men det gikk selvfølgelig det.

Så ankom vi lokalet og etter fotograferingen, tok vi en titt på noen av gavene vi hadde fått. Da vi kom for å se, var ikke halvparten ankommet enda. Så det var ganske overveldende når vi omsider hadde fått alt. 

Og her var vi veldig fornøyde, for her hadde vi fått bryllupsreise til valgfritt sted av mine søsken og foreldre. Det var absolutt veeeldig koselig=)

Også ville jeg sitte litt ute hos min beloved Ida da=)

Også koste vi oss litt ute da med BøBebien<3

Så var det middagstid i "Møkkakjeller'n". 

Og her holder Egil tale for meg, noe som var veldig rørende. Jeg hadde egentlig tenkt til å holde tale jeg også, men med tanke på at stemmen min hadde tatt seg en tur et eller annet sted, sløyfet jeg det. 

For de som ønsker flere bilder fra bryllupet, så får de bare gi beskjed. Akkuratt nå orker jeg ikke legge ut flere. Men en det ble hvertfall en vellykket dag og jeg fikk mannen min<3 En vellykket og koselig fest etter middagen. Også avslutter jeg dagens blogg med bilder av bryllupskaken.

Sånn tuslet jeg rundt for Guds skyld og underholdt det som var på Jevnakerdagene, da vi reiste dit først for å se Aud Jorun spille. Hun er fremdeles kjempeflink til det hun gjør og det var en behagelig måte å starte dagen på. Gikk selvfølgelig rundt på butikken i forveien, der de fleste øyer da var rettet på meg. I teltet ble det knertet champagne til meg og jeg storkoste meg. Så bar det til stranda der vi grillet og koste oss masse i varmen. Plutselig dukker det opp noen gamle venner som er ute på vannet med sånn stor smultringsak som de drar etter båten. Vemund hadde da ordnet så jeg skulle få bli dratt etter båten i den. 10 grader i vannet, for pokker!!!! Men ja... kastet meg i smultringen og ble dratt etter båten... Og det gikk fort!!! Havnet selvfølgelig i vannet. Det var forsåvidt ikke annet å vente heller. 

De dro meg opp i båten og pakket meg inn i tepper. Etter en pils til var jeg klar til å kaste meg ut i smultringen igjen og da bestemte jeg meg for å ikke slippe taket. Jaggu fikk jeg juling etter hver gang jeg traff vannoverflaten i den farten. Noe jeg kjenner veldig godt i skrivende stund. Jeg kjenner jeg har fått juling for å si det mildt. Det var utrolig morsomt og noe jeg ALDRI glemmer. Storkoste meg, sett bort ifra at vannet var styggkaldt! På stranden grillet vi og jeg koste meg med jentene mine og Vemund da, som er en selvfølge i mitt udrikningslag. Lotte og Ida kunne faktisk ikke gitt meg en bedre dag, uansett hva de hadde gjort. Takket Lotte i skyene etterpå<3

Videre bestemte Lotte at jeg skulle ha på meg kostymen som sett på bilde ovenfor. Nå skulle jeg vises frem på Torvballet på Jevnaker. Det var faktisk, til tross for hvor mye jeg hadde drukket, ufattelig flaut. Ba på mine knær til Lotte om jeg kunne være så snill og slippe kostymen, men jeg fikk kun lov til å droppe parykken som var kjempe varm. Søster'n grabbet tak i første fyren hun ser (som forresten var en complete creep) og spør om jeg kan ta bilder med han og om han senere kan danse med meg. Han sleiket meg på halsen, for helvete! Æsj! Æsj! Æsj! Lotte var såpass snill at jeg slapp å danse med det dyret. 

Videre gikk turen til Taffes i Hønefoss, OF COURSE! Der ble musikken stoppet og jeg fikk tre valg. Enten så ville jeg bli kastet ut av Taffes. Eller så måtte jeg strippe eller synge den verste sangen jeg visste om. Og jeg sang da ut med den "klokkereine" stemmen min: You're beautiful, you're beautiful, you're beautiful, it's true! Herregud, jeg er glad at ikke hørte meg selv, men syns synd på de som satt rundt å hørte på kråka skrike ut oppe der. Møtte mange av mine gamle venner og snakket med kjentfolk hvor enn jeg snudde meg, noe som alltid er like koselig.

Kvelden forandret seg til natt og festen var snart over. Selvfølgelig måtte Helèn ha kebab, så jeg tuslet i sokkelessen ned til Farshids. Perfekt måte å ende dagen på. Til alle mine venner og min søster; Tusen takk for en uforglemmelig opplevelse og den beste festen jeg noensinne har vært på og garantert kommer til å være på. Jeg er evig takknemlig og vil aldri glemme det. Dere kunne ikke gitt meg et bedre udrikningslag<3

Gratulerer med dagen, alle sammen og med dette innlegget ønsker jeg alle en fantastisk 17.mai-feiring. Jeg har alltid vært glad i nasjonaldagen og har gledet meg mye til å feire dagen, sammen med tantungen min. Med min flaks ble jeg selvfølgelig syk i går og er nå sengeliggende. Jeg vurderer å reise ut en liten tur til tross for at jeg ikke er i form, men da blir nok bunaden hengende i skapet. Jeg har rett og slett ikke energi til å drasse rundt på bunaden i dag, så da tar jeg heller på meg dåpskjolen min (for noen høres det sikkert rart ut, men jeg ble døpt i fjor og da hadde jeg en svart kjole jeg er veldig glad i). Jeg har en gammel, svart Lundeby-bunad etter min grandtante. Uten tvil så elsker jeg bunaden min, men i dag blir den nok hengende der den henger desverre. 

Jeg liker også å være ute med tantungen min og flagge for vårt land som jeg er så glad i. 17.mai er egentlig like hellig for meg som julaften, og det er en selvfølge å feire dagen med pølser, is og heliumballonger. I skrivende stund er min 17.mai-feiring veldig usikker, så jeg får se hvordan formen blir. 

Så hvordan blir din 17.mai-feiring? Har du noen planer og tradisjoner? 

Jeg digger å leite gjennom Lottes mange mapper med bilder. Jeg finner alltid noe... snadder=) Denne gangen var det atter en gang funny shit.

Siden sist jeg var inne her, har jo ting i takt med tiden forandret og utviklet seg. Vi er midt i vepsebolet av bryllupsnerver, stress og vi har gjennom den siste tiden fått mer enn et slag i trynet. Mennesker viser nå sine sanne ansikt og kjærligheten til Egil og meg blir satt på prøve. Gjennom presset og forventningene som ligger på oss begge nå, ser vi at kjærligheten oss i mellom er sterkere enn vi faktisk var klar over. Så gjennom all elendigheten, kom det noe postivt ut av det. Vi har også gjennom dette sett hva og hvem som virkelig betyr noe, og hvem vi betyr noe for. Mennesker går inn for å skade meg, vil jeg velge å tro, men i prosessen er det Egil som blir skadet. Visse burde virkelig tenke seg om. Om det virkelig er verdt å miste Egil for å "skade" meg, for det er prisen de må betale for dette "stuntet" sitt. 

Vi har valgt å tenke på oss og vårt kommende ekteskap, for det er det som betyr noe. Det er hos hverandre vår lojalitet og kjærlighet ligger, og dette har visstnok åpnet Egils øyne og det gjør meg vondt å se hvordan han har det. Jeg skulle også ønske det var noe jeg kunne gjøre som rettet opp dette, eller gjorde ting bedre. Jeg elsker han så høyt, så jeg skulle ønske jeg kunne ta over det som er vondt for han. Nå har vi rettet fokuset på tiden fremover og ser i retningen med glede og spenning. Vi har vært på årets brudeparsamling, noe som ga oss veldig mye og som vi skal ta med i vårt ekteskap. Det åpnet også våre øyne over viktigheten av hva vi begir oss ut på, og vi begge satt igjen uten tvil over hva vi ønsket for hverandre og gjennom vårt ekteskap. 

Ting er fremdeles et "organisert kaos", er vel den riktigste måten å formulere det på. Det er fremdeles ting som må ordnes, men vi er ikke langt fra mål. Nå sitter jeg å tenker på hva jeg kan gjøre for Egil og en kjempe overaskelse til han på dagen hans. Jeg har noen ideer, men vi får se hva jeg finner på...

Jeg hater å havne i disse periodene. Det får meg til å tvile på meg selv og hva jeg egentlig er i stand til. Og man skulle tro det bare ville vare noen dager, denne fortapte inspirasjonen, men selvfølgelig er det ikke sånn det funker, desverre. Det gir meg rom til å bry meg om andre ting. Jeg prøver nesten å se det på den måten. Kameraet mitt ligger å støver bort, sammen med notatboken i vesken min. Jeg får lyst til å gråte av sånne ting. Med tanke på kameraet, føler jeg at jeg har "brukt opp vinteren", og nå venter jeg på våren. Jeg vet selv at jeg kommer til å ta mye bilder når snøen har gått, men jeg føler meg egentlig ikke som noe "kreativ fotograf" når jeg ikke kan ta de potensielle lerrettene som er her nå også. 

Skal det fortsette å være sånn? Hvor jeg kan havne i disse periodene og jeg ikke får uttrykt meg på ønsket måte? Jeg kjeder meg. Normaltvis ville jeg i går lurt hele min familie, den ene etter den andre, men det falt vekk i gårsdagens grå tilstand. Hva skjer med meg? Med tanke på mitt eget ansvar for meg selv, skal jeg gjøre et tappert forsøk på å forandre denne situasjonen, men kan ikke love hvordan det kan gå. Kjære Gud, gi meg inspirasjon. 

Jeg har aldri vært borte fra mitt nettverk så lenge før. Lengste Egil og jeg var borte fra hverandre, var når han var i millitæret i 21 dager. Og det var nærmest ikke til å holde ut. Så dette blir sannelig en utfordring og veldig nytt. Jeg vet faktisk ikke hva jeg tenker selv om at jeg skal reise. Jeg kjenner verken en følelse av at jeg gruer eller gleder meg. Egentlig så ser jeg ikke noe spesielt frem til dette, men det er heller ikke fælt for meg at jeg må dra. Delte meninger eller noe... Eller egentlig ikke noe meninger i det hele tatt...

I mellomtiden får jeg nok en del besøk av mine nære og kjære, noe som er absolutt bra, for jeg vil virkelig savne dem. Men jeg skal gjøre et tappert forsøk på å opprettholde bloggen til noe lesbart og ikke la den stå. Men nå skal Bø og jeg på kino, så nå må jeg reise=) 

Satt å tenkte tanken på hvor gammel tid egentlig er. For tid eksisterte jo lenge før mennesker begynte å notere passerte dager. Dette er jo et spørsmål man kan gruble seg syk på, så det er vel best å la være å tenke på det. Det er vel ingen mulighet å finne svaret på dette, vil jeg tro. I hovedsaken eksisterer det kun antagelser og teorier, men ingen som faktisk har et konkret fasitsvar. Jeg tror tid har vært for alltid. Tid har svevet rundt i universets store lekeplass og bare eksistert. Tror du tiden stopper? Om den har gjort det noengang? Og om vi mennesker har opplevd det og om vi i det hele tatt husker det? 

Hvorfor går ikke ting saktere? Eller fortere? Hvorfor opplever vi alt i denne farten som vi er vant med og ikke en annen fart? Hvorfor kan vi ikke styre det selv? Mens jeg sitter her, med disse tusen demonene som hopper rundt med det bevisste av minnet mitt, tenker jeg selv at det ikke kunne kommet et bedre tidspunkt på å bli lagt inn. 

Før jeg la meg i går, tenkte jeg på hva de gjør med meg dit jeg skal. Sletter de sorgen min? Får de meg til å glemme? Vil jeg bli lykkelig eller likegyldig? Stille eller mer høyrøstet? Med tid, vil jeg greie å leve igjen som en eller annen gang ble bestemt for meg? Hvordan vil de "reparere" meg? Og er de i det hele tatt i stand til det? Jeg kjenner veldig godt selv, at jeg trenger å legge meg ned. Ikke tenke en liten stund, til tross for hvor mye jeg virkelig lurer på hvor gammel tid er. 

Egil og jeg var på TilBords for å tilføye siste ønsker på ønskelisten vår, og med det fikk vi to vinglass designet av Ari Behn, i bryllupsgave av TilBords siden vi har ønskelisten vår i den butikken. Vi har også ordnet ønskeliste hos Glassmagasinet, men ja ja. Glassene var kjempe fine og det var kjempe koselig å få vår første gave. Ellers fikk jeg se ferdig resultat av invitasjonene i dag og jeg er kjempe fornøyd. Jeg kunne ikke tenke meg finere invitasjoner for vårt bryllup. Så de skal printes ut og sendes avgårde til meg i løpet av uken. Jeg bare håper jeg får sendt avgårde invitasjonene før jeg legges inn førstkommende mandag. Men hvis de kom senere sa Egil at han skulle ta dem med til meg, så kunne vi skrive dem der og han kunne sende dem. 

Så ja... Hurra for vår første bryllupsgave!