Skal jeg videoblogge? kommenter da vel :)

-SiljeMarie

+ Gamle Bilder :)














ser ut som om jeg har blitt skutt :P







Enjoy :p

-SiljeMarie

KlikkKlikk:p

Haha

David er helt VILL på å shuffle :)

30november-1desember.

Det var kvelden og jeg måtte legge meg, for jeg skulle på jobb dagen etter. Det var lett å sovne den kvelden, jeg skjønte ikke helt hva som gjorde det, men jeg sovnet. Den lille søvnen trengte jeg virkerlig. Når klokken passerte tre på natten fikk jeg en vond telefon fra mamma. Hun ringte meg og sa: " Hei jenta mi. Jeg trur du burde komme ned når du får denne beskjeden her" Hun var helt på gråten. Jeg tenkte nei, det kan ikke stemme, neeeeeeeeei, det kan ikke stemme! jeg heiv på meg noen klær og løpte barbeint ned i snøen, jeg brydde meg ikke om hvor kaldt det var. Når jeg kom inn døra til kjøkknet, skjønte jeg at det faktisk var sånn som jeg tenkte. Jeg knakk totalt sammen, la meg ned på gulvet og resten husker jeg ikke. Mamma fikk meg til å sitte på stolen og ta en røyk. Jeg så inn i de brun/grønne tårevåte øynene hennes, jeg kunne lese det hun tenkte. Da sa hun til meg:" Silje...........Bestefar er død" Alt i hode mitt bare surret rundt som klær i en vaskemaskin, jeg greide overhode ikke tenke klart, alt ble helt svart og jeg forsvant i min egen verden. Det tok en stund før mamma fikk kontakt med meg igjen. Hu ga meg en kaffekopp og en røyk til. Hun satte seg ned på huk ved siden av meg og sa:" han døde rundt klokken halv tre, så vi fikk beskjeden ganske fort. Han sovnet stille inn" Det var som om jeg ikke skjønte hva hun snakket om. Jeg bare ville ikke forstå det. Lillebroren min var helt på gråten og viste ikke hvor han skulle gjøre av seg, han satte seg i stolen og bare så på lyset som brente sakte men sikkert opp. Vi satt i stua alle tre og ville virkerlig ikke forstå at det faktisk har skjedd, han er ikke blandt oss lenger. Vi satt og snakket litt sammen, de ordene som kom ut av munnen min, var ikke mye å skryte av, men det var ord. Plutselig banket det på døra, da kom onkel til oss. Han satte seg ned og snakket med oss om hvordan vi hadde det og sånn. Jeg ville fortsatt ikke forstå det, at han faktisk var borte. Jeg trudde det bare var tull. Så passerte klokka halv åtte på morningen, da hadde vi sittet oppe hele natten og snakket om bestefar. Jeg kan ikke huske noenting av det, for jeg var helt borte. Når onkel dro, måtte jeg og mamma få oss litt søvn, før vi skulle på sykehjemmet der bestefar lå. Vi alle sammen sov til rundt tolv på dagen, da måtte vi stå opp for vi skulle til dal og hente onkel og vidre til jessheim. vi ordnet oss, jeg orka ikke sminke meg eller noenting, det var ikke noe vits. Det hadde bare rent bort alikevel. Vi satte oss i bilen og kom av gårde. Når vi hentet onkel var det han som kjørte, for mamma orket ikke, hun var helt ute av seg. Da vi kom til sykehjemmet møtte vi tante utenfor døren til bestefar gråtenes. Huff, det var nesten så jeg ikke ville gå inn i det rommet. Jeg følte meg så tung og så dyster. Vi gikk inn i rommet sammen, og han lå der. Det var så utrolig stille, han var så fredfull. Det føltes ikke ut som om han var død, det så ut som om han sov, han hadde jo liggi sånn i et halvt år. Det så akkuratt ut som om han sov. Jeg tenkte kan du ikke værsåsnill å bare åpne øynene dine, værsåsnill. Åpne opp øynene dine og spøk litt med oss, sånn som du altid gjør. Jeg ber for deg, jeg ber om at du må åpne øynene dine, for alle oss sin skyld. Men det skjedde ingenting, han lå der så stille, så stille. Jeg måtte sette meg ned, for det begynte å gå rundt for meg. Tårene bare trillet ned mitt skinn, det kom automatisk. Jeg kunne lagd en vanndam. Jeg følte meg helt tom og elendig. Jeg skjønte virkerlig ikke at det var sant. Jeg gikk bort til senga hans og satte meg ned på en stol, som sto vedsidenav. Alt var så uvirkerlig, det var som om jeg hadde sitti der før, men det hadde jeg jo, ingenting var forandra heller. Jeg tok han på panna, jeg fikk frysninger på hele kroppen. Han var så kald. Da gikk det opp for meg, det var som et lynnedslag i hode på meg, jeg knakk helt. Jeg ville ikke ut av det rommet, mamma måtte dra meg ut derfra. Jeg skjønte ingenting før jeg var ute og fikk litt frisk luft. "du er så tapper du, mamma.... Du er så tapper.." visket jeg til mamma. Hun sto der og presset fram et smil eller to, jeg visste at hun hadde det helt forferdelig, men enda skulle hun være tapper. Jeg viste ikke helt hva jeg skulle si eller gjøre, jeg sto der som en statue, helt stum. Vi valgte alle å dra hjem å få litt hvile.. Når vi kom hjem og jeg fikk lagt meg, ble det helt mørkt.

Hvil i fred bestefar <'3 du vil aldri bli glemt.<'3

-SiljeMarie

Har du noen sinne følt deg helt alene som nå?

Har du noen sinne følt at det ikke kunne gå din vei?

Har du sett deg selv i speilet? Se deg selv i speilet.

se på refleksjonen av et menneske som seirer.

Jeg satt meg ned med blokka mi i fanget mitt på natte tid,

og skrev ned noen linjer om at dagen er litt vanskelig nå.

Fortiden har pasert raskere, og fortere.

Jeg trasker gjennom portene til alt jeg kasta bort fra meg.

Alt jeg ikke tenkte på, alt jeg la til side, all den driten

jeg fikk lide gjennom lengre tider. Minner river i meg nå!

Bitene fra puslespiller rives opp, og tiden sier stopp!
Ingen finner bitene. Ingen finner sine egne feil.

Men alt det alle andre sliter med så hva er'e vi driver med?

Lar oss bare rive med, vi synker ned i håpe om

tilgivelse, befrielse. Men tier ved det syndige.

Linjene tar form å jeg føler at å løpe om kapp med tid

er som å sløse bort å prøve hardt.

Så jeg tar løpefart og løper til jeg treffer veggen, og

føler at jeg ikke kunne løpt no lengere, enn hit.

Har du noen sinne følt at det ikke kunne gå din vei?

Har du sett deg selv i speilet? Se deg selv i speilet.

se på refleksjonen av et menneske som seirer.

Har du noen sinne følt det at ingen andre ser din vei?

Bare se deg selv i speilet, så ser du en som seirer,

en som klarer alt det der som ingen andre greier!

Har sitti her å tenkt på det litt lenger, tenkt på at snart

så har det rent over mitt beger. Brent opp og slitt,

ligger spent her og titter opp i taket mitt, farefritt i tanker som

forandrer ting.

Jeg skulle hvertfall ønske at jeg klarte å takle dritt.

Komme opp med en bra taktikk, og rydde opp i vaset mitt!

Jeg raver vildt og jakter på no jeg selv ikke veit hva er,

kanskje er det ingenting, men kanskje er det alt jeg er!

Ser inn i speilbildet, jeg ser meg selv igjen.

Ser meg selv som en av dem, som faktisk kunne se seg frem.

Ser du meg igjen er jeg en av dem, en av fem, en av ti,

en av de som klarer det å ta seg til.

Så, legger meg ned på, lukker øya

mine gradvis, tar til meg det jeg

har lært iløpe av dagen.

Blått legger hjertet mitt, del to er planen mi, smiler litt,

sovner og kan føle meg bra igjen, så.

Har du noen sinne følt at det ikke kunne gå din vei?

Har du sett deg selv i speilet? Se deg selv i speilet.

Å se på refleksjonen av et menneske som seirer.

Har du noen sinne følt det at ingen andre ser din vei?

Bare se deg selv i speilet, så ser du en som seirer,

en som klarer alt det der som ingen andre greier.

Har du noen sinne følt deg helt alene

som nå..?

Q: Hva syns du om sangen ?

-SiljeMarie

Vi får alle sammen krysse fingrene i håp om at dem er i godt behold.

-SiljeMarie