Jeg har ikke noe særlig til overs for lange togturer. Det virker som turen tar enevighet når man bare venter og venter og venter på at stasjonen i den andre enden, av mil på mil med skinner, skal nærme seg. Fjell på fjell, time på time.Og når du tror det faktisk nærmer seg på ordentlig er det fortsatt 3 timer igjen med sitting. Sukk. Det er det jeg pleier å si. I dag var toget mitt itillegg 50 minutter forsinket, og det er snø i vinden. Siden jeg ikke visste når toget plutselig ville dukke opp, turde jeg ikke gå så langt fra perongen, og ble for det meste stående ute i den bitende kulden. Jeg følte jeg stod midt påvidden, og pakket kåpen tettere rundt meg. Da toget endelig kom satt jeg med jakke på til vi kom til Drammen for å få varmen igjen. Dette høres kanskje noe dystert ut, men det kommer et "men" i denne frostpregede småforsinkede turen.Det skal ikke mye til for å begeistre meg, og oppe på fjellet åpner det seg et magisk landskap. Jeg ble for det meste sittende og stirre fasinert ut av vinduet. Her er vinteren. Og om nissen skulle bo et sted er det ikke tvil omhvor. Her er det er tusner av grantrær med et lett dekke av melissnø som påjulekortene, og en vakker kontrast mellom brutal grå stein og myke hvitetepper. Små hytter med lune vinduer titter opp fra tunge folder, som glittrer i dagens siste solstråler. Norskt, dramastisk, romantisk. Solen ligger som en lysende kant påfjelltoppene og viser, som i et maleri, de mange skarpe topper og daler. Når solen tilslutt forsvinner kommer den mystiske blåtimen som får meg til å tenkepå syngende fjell og stuer med peis. Jeg er glad for å sitte inne på det varmetoget, og venter på at stjernene skal dekke kalde vinterhimmelen mens jeg saktemen sikkert tar sikte mot vest. 

Livet er det du skaper det til å være. Selvfølgelig skjer det uventede ting man ikke har mulighet til å verken påvirke eller forutse underveis, men i mye kan man si at man er sin egen lykkesmed. Man skaper sin verden etter behov og ønske. Kanskje er det sannhet, kanskje ikke. Enkelte ting ønsker vi så sterkt at de tilslutt blir sanne. Om det betyr noe? Kanskje, kanskje ikke. En klok mann sa en gang: tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra ham med det samme. Et hvert menneske er født med et drømmehjerte. Fylt av lengselen etter det gode søker vi. Som når du ser eller hører noe vakkert og gleder deg over det, er drømmehjertet på stadig jakt etter skjønnhet. Øyeblikk som får det til å bruse. Lykken er å satse, og samtidig vite at en drøm kan knuses i tusen biter under ett eneste ord. Det skremmer og gleder meg hvordan mitt eget sinn kan skape. Det lever for magi og idyll, og lar seg forvirres når den brytes, det håper, og fortviler når håp svinner, det begeistrer, og gråter når entusiasme ikke gjengjeldes, det elsker og reiser seg på nytt og på nytt når kjærlighet møter motstand. I en kompleks tilstand svever det mellom liv og død.