Malin - fra Øst til ville Vesten

En kollektiv SUPERirritasjon

Tue, 19 Jan 2010 17:26:23 GMT

Skoleveien min er omtrentlig 4 kiometer lang, og det er alt for langt til at jeg verken orker, gidder eller evner så mye som å engang vurdere å gå den før 08.15 om morgenen. Jeg orker faktisk ikke tenke tanken på å tenke på å vurdere å gå engang, når jeg tenker meg om. Derfor tar jeg buss. Hurra for kollektivtrafikk! ...Yeah, right!

1. Buss i Ålesund er noe av det minst gjennomtenkte konseptet jeg har vært borti. Selv om bussene jeg kan ta til skolen går hvert kvarter (og da gjerne 2 eller 3 ruter samtidig) - så er de alltid fulle. ALLTID. Det er ytterst sjelden jeg har sitteplass; det til tross for at det faktisk bare er ett stoppested før mitt på ruta. De som er så "uheldige" å bo litt nærmere skolen og dermed litt lenger ned på holdeplass-lista enn meg, blir ofte forbikjørt av bussen med "Beklager FULLT" lysene i frontruta.

2. Det er ikke nødvendigvis sånn at alle setene på bussen faktisk ER opptatte. Men det finnes et fenomen som heter gamle damer på shopping, og de gir likegodt bæreposen sin et eget sete.

3. Som om ikke bussturen er lang nok når man står - denn blir enda lengre når bussjåføren stopper, personen(e) kommer på og begynner å LETE etter lommeboka/månedskortet. Hallo??? Det kan dere gjører mens dere venter, for svarte!!

4. Man er selvsagt i sin fulle rett til å ha med seg små barn på bussen, men foreldre - for GUDS SKYLD, hold styr på dem da! Bussen er ikke et sted hvor ungene kan sloss, herje, skrike og styre akkurat som de vil. Vi andre er faktisk ikke interessert i å sitte hele bussturen og angre på at vi ikke ventet på neste avgang. Hva skjedde med oppdragelse?

Nei! Fysjom! Miljøøvennlig my ass, buss i Ålesund er noe ordentlig HERK!

Kamera på vei!

Mon, 18 Jan 2010 19:35:27 GMT

Det er blitt dårlig med blogging på meg de siste månedene, og jeg tviler på at det blir så veldig mye bedre fremover egentlig - men jeg får nytt digitalkamera i posten om et par dager, så hvis jeg blir bitt av basillen, så kanskje... :)

Sånn enn så lenge så kan jeg jo poste dette bildet;

Foreviget juleminne, neste år er det forhåpentligvis en "lillesøster" eller "lillebror" til å ha med. Gleder oss veldig!

Finans er stas!

Tue, 12 Jan 2010 08:57:59 GMT

... eller hva, Ane? ;)

..liker du fremdeles ikke vinter?

Wed, 30 Dec 2009 14:08:43 GMT

Juleglede!

Mon, 21 Dec 2009 20:26:53 GMT

Jeg er hjemme i Halden, har gode venner og familie, det er hvitt ute, kulda biter, julegavene er (nesten) ferdige, juletreet på vei inn, lys overalt, julemusikk hvor enn jeg snur meg, lange morgener og sene kvelder - det er juleferie!

1, 2, 3 - julekalender

Wed, 02 Dec 2009 21:30:30 GMT

Midt oppe i eksamenspeioden og alt styret fikk jeg et alvorlig tilfelle av akutt hjemlengsel. Akkurat derfor kom jeg opp med en idé (som jeg selv mener er genial) om å lage en bildekalender med minner hjemmefra. Jeg sendte noen sms hjem og spurte pent om noen kunne grave litt i gamle fotoalbum og sende funnene opp til meg. Det har de gjort!

Klesskapet på soverommet mitt er herved blitt til en julekalender, og de fem første bildene har fått en plass. (Selv om det egentlig bare er 2. desember i dag)

Gleder meg til å fylle opp med resten av bildene! Hva synes du om ideen? :)

Oh, holy night

Sun, 29 Nov 2009 19:59:52 GMT

Æsj, jeg tenkte liksom jeg skulle fikse opp med en ny (og muligens litt mindre kjedelig) header nå i kveld, men jeg er bare ikke skapt til å drive med bilderedigering. Help?

Men samme kan det være! Eksamenslesingen burde nok stått litt høyere i kurs i dag enn den strengt talt har gjort, men det er jo første søndag i advent, og jeg måtte lete frem julestjerner og andre julelys-ting! Dessuten trengte adventskalenderen en plass på kjøkkenveggen.

Har forresten et helt annet julekalenderopplegg på gang også, et aldri å slite bildeprosjekt. Skal følge det opp fra og med 1 desember! :)

Gleder du deg til jul?

Ja, jeg syter!

Wed, 28 Oct 2009 18:51:50 GMT

.. og det med god grunn, etter min mening å dømme. Jeg er møkka lei av å være sjuk!

Nå har jeg vært småsjuk og hanglete i 5 uker, og det gir seg absolutt ikke. Fikk endelig somla meg til en lege her oppe på mandag, noe jeg tydelig burde gjort tidligere. Jeg forklarte henne om forkjølelsen, tett nese, hodepine, tette ører (ja for tenk!), stiv nakke, varierende vondt i halsen, slapp i kroppen og tørrhoste og slimhoste om hverandre. legen kikket og styrte litt, så på meg og sa; "Du, har du hatt dette lenge, eller? Det har vært mye rart i halsen din, og du har fremdeles bihulebetennelse. Vi setter deg på anitibiotika for å kurere langtidsinfeksjon, også håper vi det tar knekken på det".

Joda, så jeg tok imot resepten på Doksycyklin og Cosylan og tuslet til apoteket for å hente dem ut. PS, det koster en formue å være syk. Men, til poenget. Hun damen bak kassa på apoteket fant frem og skrev etiketter til den store gullmedaljen, mens hun, på et språk som nesten ikke fortjener å bli kalt gebrokkent norsk engang, forsøkte å forklare meg om når og hvordan medisinene skulle taes. Og at jeg ikke fikk lov til å drikke eller spise melkeprodukter mens jeg gikk på antibiotikaen. Men alkohol kunne jeg drikke!? So long, melk, ost, youghurt og sjokolade... (Selv om pannekaker uten melk er nesten like gode.)

I går, tirsdag, var jeg endelig back in buisness på skolen, og bestemte meg for at det 5 ukers oppholdet med trening fikk være nok. Med antibiotikaen på plass ble jeg med på "Stram opp" med jentene. En styrketime som den anbefales ikke etter et opphold på 5 uker, spesielt dersom man ikke var noe særlig trent før oppholdet heller. Men jeg overlevde, såvidt.

... i alle fall helt til i dag morges. Jeg rakk ikke se på klokka, men jeg måtte hoppe opp av senga tidlig, tidlig, før alarmen ringte - for å løpe på badet. Jess, indeed - spysjuken. Jeg skal skrive under på at jeg angret bittert på styrketreningen i går der og da, for å måtte skynde seg langsomt er ikke kult når man må være kjapp.

Nå får nok være nok! Jeg er egentlig ikke vant til å være syk, jeg pleier å slippe unna. Men etter jeg flyttet opp hit har jeg hatt alt! Ja, jeg syter. Ja, jeg synes synd på meg selv (mamma er jo ikke her og gjør det, tross alt) og jeg synes jeg har god grunn til det. Hvis ikke disse medisinene tar knekken på hva enn det er som herjer i kroppen min, så kommer jeg til å gå på veggen.

Pity me!

....mamma.....?

Et tankekors

Mon, 19 Oct 2009 21:23:52 GMT

Iblant skjer det ting som gjør at man mister gnisten helt og bare har lyst til å grave seg ned i et hull. Man føler seg utslitt og trøtt på alt, rett og slett maktesløs. Jeg skrev et innlegg om maktesløshet for en tid tilbake (les det her), men i dag fikk jeg kjenne på den følelsen sterkere enn noen gang tidligere - og måten jeg reagerer på får meg til å tenke.

Vanligvis er jeg veldig påpasselig når det gjelder å fortelle familie og venner at jeg er glad i dem. Det er viktig for meg at de jevnlig blir minnet på at de betyr mye for meg, så jeg passer på å minne dem på det. Det er igrunnen greit nok det, det går liksom av seg selv. Men det slo meg i dag, at det er først når de jeg er glad i har det vanskelig, at følelsene virkelig får seg et realt spark bak. Det er nettopp i situasjoner hvor jeg føler meg helt maktesløs ovenfor dem, at jeg forstår hvor mye de betyr for meg.

Det skremmer meg egentlig litt at det skal måtte skje noe vanskelig eller trist for at jeg skal forstå hvor mye jeg faktisk bryr meg. Hvorfor forstår jeg ikke det når ting er på topp?

(Bildet er lånt fra nrk.no)

Bare...MÅ....ha...taco!

Fri, 16 Oct 2009 18:01:19 GMT

Mamma mener at jeg er taco-addict. "Å, skal du lage taco i dag igjen, Malin? Blir du aldri lei? Jeg er sikker på at du kunne spist taco hver dag." Og blir jeg lei? Svaret er helt klart nei. Jeg blir ikke lei taco!

Nå er det riktignok ikke sånn at jeg spiser taco hver dag altså, men en gang i uka, kanskje to en sjelden gang. Det er praktisk, godt og ikke minst superenkelt. Jeg kan bare dytte restene inn i kjøleskapet og spise dem til frokost dagen etter, eller noe i den duren.

Mmmmmmmmmmmm!

Dessuten er taco helt genialt hvis man er mange sammen, og det er gjerne det vi ender opp med å lage hvis vi skal lage mat til mange på en gang - i alle fall i vennekretsen her oppe. Enkelte har gjort det til en sport å studere de forskjellige taco-vanene. "Åh, tar du sånn først du da? Hm, og du gjør sånn ja. Ja, det var en fargerik taco!". Taco er dermed både mat OG underholdning på en ganng!

Men nå som jeg har vært hjemme i Halden ei ukes tid, har det blitt dårlig med tacospising. Jeg klarte riktignok å trumfe det igjennom fremfor fiskepudding (hvem vil vel ha fiskepudding på en lørdagskveld!?) den første lørdagen hos tante og onkel, men etter det har det vært taco-tørke.

Det førte enkelt og greit til at jeg fikk taco-abstinenser i dag. Da jeg kom på hvor lenge siden (hele 12 dager!) det er at jeg faktisk spiste taco måtte jeg bare løpe i butikken og handle. Fredagstaco it is!

Så nå sitter jeg her da, forspist, men særdeles fornøyd. Hva med deg, spiser du taco ofte, og har du noen spesielle "taco-vaner"?

Challenge!

Wed, 14 Oct 2009 15:10:20 GMT

Jeg har fått en utfordring av Iris, selvsagt tar jeg den på strak arm! ;) Utfordringen lyder som følger; Skriv 10 ting om deg selv. Legg ut et bilde som er et av dine beste minner og fortell om det. Legg også ut et bilde du liker, og fortell hvorfor. Og så legger du ut et bilde du ikke liker, og hvorfor du ikke liker det. Til slutt utfordrer du fem til. So,off we go!

Ti ting du ikke trengte å vite om Malin;

1. Jeg tror den venstre foten min et bittelitt større enn den høyre. Ikke at jeg har målt eller noe sånt, men den venstre skoen er liksom alltid litt trangerne når jeg prøver i butikken. Det kan selvsagt også være fordi at mange andre har prøvd den høyre skoen før meg, jeg aner ikke.

2. Fra jeg flyttet ut hjemmefra som 16åring, og til jeg ankom Ålesund for omtrent to og en halv måned siden har jeg ikke strøket et eneste av mine klesplagg. Ganske enkelt fordi jeg aldri har giddet å kjøpe strykejern, satset heller hardt på strykefrie plagg. Mamma kjøpte for øvrig strykejern til meg før jeg flytta i august, så nå kan jeg styke - hvis jeg gidder.

3. Som liten var jeg medlem i Donald Ducks bokklubb, og pappa leste alle bøkene for meg helt til jeg lærte å lese selv. Da faket jeg lesekunnskapene og påstod hardnakket at jeg ikke klarte, slik at han måtte lese for meg likevel. Det funket bare en liten stund.

4. Kall det gjerne ung og dum, jeg skylder på mamma - jeg var helt overbevist om at "strøm i vannet" var stikkontakter som vokste på bunnen av sjøen og gav deg strøm hvis du svømte på dem, helt til jeg var 6-7 år.

5. Enn så lenge lever jeg uten TV her i Ålesund! Krise, tenker du - men neida. Det trodde jeg også, men det viser seg at det faktisk går helt fint uten TV, jeg savner det nesten ikke i det hele tatt. Den kommer etterhvert, jeg må bare bestemme meg for hvor stor den skal være, hvilken farge den skal ha, hvor mye jeg gidder å betale for den, og hvor jeg skal kjøpe den først. Omstendelig prosess!

6. Omtrent en gang i måneden, og noen ganger oftere, får jeg et helsikes migreneanfall. Vi snakker full pakke med "jeg-kaster-opp-hvis-jeg-flytter-meg-en-millimeter-og-kommer-derfor-til-å-ligge-helt-i-ro-i-et-helt-mørkt-helt-stille-rom-og-synes-synd-på-meg-selv-til-Maxalt-tar-knekken-på-jævelskapen" anfall. Men hey, jeg overlever hver gang.

7. Skikkelig snø og vintervær er noe av det beste jeg vet. Masse, masse, masse snø, varme klær, akebrett, snøballkrig, ski, snømenn - you name it. Det er noe magisk med en ordentlig vinter!

8. Er det en ting jeg virkelig ikke kan fordra, så er det oppvask. Jeg forguder det mennesket som kom med den brilliante ideen oppvaskmaskin. Likefullt hater jeg at det ikke er oppvaskmaskin i leiligheten her. Gah.

9. Familien og vennene mine betyr mye for meg, og jeg virkelig storkoser meg når jeg kan gi dem gaver. Å legge tid og omtanke i gaver som varer lenge, enten i form av ting eller opplevelser er noe jeg synes er kjempestas. Det tok meg blant annet 70 timer å fikse "NÆH" til Ole Martin for et par år siden. Men det var verdt hvert eneste sekund da jeg fikk se reaksjonen hans!

10. Egentlig har jeg ikke en typisk "to do"-liste, men det er noen ting jeg må oppleve likevel. Noe så enkelt som å være med på en helikoptertur har jeg vanvittig lyst til, og å hoppe i fallskjerm. Reise til USA må også gjennomføres.

Et av mine beste minner

Bildet er dessverre av veldig dårlig kvalitet, men det synes nå i alle fall. Dette er mormor og hundene hennes Mimmi. Jeg kan ikke si at jeg husker akkurat øyeblikket da dette bildet ble tatt, jeg var nok ganske liten, men jeg husker mormor som den klart snilleste og mest omsorgsfulle personen jeg noen gang har truffet. Jeg var ikke mer enn 10 år da hun døde alt for tidlig i 2000, men Gud bedre så mye jeg har lært av denne dama! Jeg har bare gode minner når jeg tenker tilbake på henne, og er uten tvil stolt av å ha kjent henne. Hun er, og kommer alltid til å være, mitt store forbilde.

Og når det gjelder Mimmi, hunden, så var hun egentlig ikke noe særlig glad i andre mennesker enn mormor - og meg. Vi var kompiser i tykt og tynt, såfremt det ikke involverte dusjing. Hun var helt svart, men hadde en hvit dusk ytterst på halen. Hva som gikk av meg vet jeg ikke, men jeg klippet i alle fall vekk den hvite dusken en gang, og den kom aldri tilbake. Mormor gjemte saksa etter det.

Et bilde jeg liker

Her kunne jeg valgt mange bilder, men det ble til slutt dette. Anders, Martin, jeg og Jon bestemte ogg på VK1 for å involvere oss i Operasjon Dagsverk, det resulterte i at vi hang sammen tilnærmet 24 timer i døgnet. Disse tre gutta er alle gode venner som dessverre er spredd over alle vinder for tiden. Men fortvil ikke, vi kommer til å se mye til dem i fremtiden. Altmuligmannen Anders med et medfødt killerinstinkt og Gründergen, Martin som fremadstormende lege og vinkjenner, og Jon som ubestridt politiker. Jeg gleder meg!

Et bilde jeg ikke liker

Okei, dette kunne jeg ganske sikkert ha gjort bedre, men jeg fant liksom ingen bilder jeg misklier veldig. Så det ble noe jeg forbinder med et dårlig minne i steden.

Se for deg at du har vært på jobb i 8 timer, er sliten og vil egentlig hjem for å sove, men skal videre for å jobbe dugnad for idrettslaget i nye 6 timer etter endt arbeidsdag. Du stresser som fy inn i butikken for å dra med deg noe du kan spise på veien, haster avgårde oppover brosteinsbakkene og videre opp de alt for mange trappetrinnene til Fredriksten Festning for å rekke frem i tide. Akkurat i det du runder hjørnet på den siste trappa, hva skjer? Jo, ei padde, ei grusom padde, hoppe på deg! Du setter maten i halsen og får nærmest hjertestans fordi du skvetter så vanvittig. Vel, jeg misliker padder. Sterkt!

Da var det siste oppgave, å utfordre 5 nye. Utfordringen går herved til;

Lisa på http://chaos.ipublish.no/
Cathrine på http://cathanyb.blogg.no
Petter på http://petlo.wordpress.com
Sol-Angelica på http://solskipnes.blogg.no
Benedicte på http://benedictehh.blogg.no

Tilbake til fremtiden

Tue, 13 Oct 2009 10:53:56 GMT

Etter langt om lenge, og lengre enn langt har jeg kommet meg tilbake til Ålesund. Det er herved bevist at forsinka fly, sure flyvertinner, grinete bussjåfør, iskald leilighet og en trøtt Malin seint mandag kveld ikke er en god kombinasjon. Men nå er alt så meget bedre!

Tilbake til satsningen på fremtiden - altså tilbake på skolen - igjen i dag. Vi snakker markedsføring av høy rang, og møte resten av dagen. Og hva skal man så? Jo, da skal man hjem og krype under dyna med nesespray, Doc, Kotler og varm te. Flott. Ja, jeg er forkjøla. Vanvittig forkjøla, ENNÅ!

Har du noen gode tips for å skremme bort forkjølelse med tett nese og ekkel hoste?

Hjemmekos av dimensjoner

Fri, 09 Oct 2009 16:37:24 GMT

Ingenting som å komme hjem til Vangenveien! Vi ligger ganske henslengt i sofaen her alle sammen, både Mette, Alfred, Moopy og jeg. Pizza, tv og pledd på sofaen - bedre fredag tror jeg jammen ikke man kan få! :)

"Lillebror" Alfred er stor stas å tilbringe fredagskvelden med!

Jammen kom det med litt av den nye sveisen og :)

Fornøyd?

Thu, 08 Oct 2009 19:04:51 GMT

Nå, Marco - endelig! Her får du dine 15 seconds of fame ;)

Edit; Dette er han derre derre superkule HS1-gutten fra Rælingen som droppa grottetur på Kick-Off fordi det var så mye gjørme, og sørget for at jeg dro hjem fra helgen med blåmerker etter paintball. Dessuten fikk jeg aldri lagt ut noe bilde, for jeg fikk ikke lov å ta bilde med lua - han hadde jo iikke fiksa håret ;)

Happy now? ;D

Borte bra, men hjemme best!

Mon, 05 Oct 2009 08:39:08 GMT

Endelig er jeg hjemme hos familien min på Østlandet igjen! Har tilbragt helgen i Halden hos tanter, onkler og søskenbarn - og nå i dag er jeg i Nittedal sammen med min kusine og favorittfadderbarnet mitt Emil! Jeg har det så vanvittig bra!

I helgen har jeg bodd hos tante og onkel på Aspedammen og blitt ordentlig skjemt bort igjen, så koselig å bare være der uten å ha store planer og måtte løpe frem og tilbake mellom ting som skal og må gjøres hele tiden. Vi har bare slappet av og kost oss hjemme, også har vi hentet fetteren min på Ullevål etter en øyeoperasjon. Han kalles herved bare den enøyde banditten, der han lusker rundt med lapp for det venstre øyet som har fått transplantert en ny hornhinne. 28 sting på øyet! Pusekattene og jeg er blitt skikkelig kompiser også, de har visst fårr overdose av kos for en stund - men jeg liker det!

Og Hei, hei, hei! GUNHILD har vært i Danmark med familien sin, og var hjemme i Halden før hun dro tilbake til Kristiansand igjen. Tror du jeg var superhappy når jeg fikk se henne igjen eller? Beste overraskelsen jeg kunne fått! En bestevenninne man ikke har sett på godt over 2 måneder er mildt sagt et gledelig gjensyn! :)

Trulte, 19 år gammel og vanvittig kosete pus!

Og ikke nok med det! Jeg brukte dagen i går hos familien min i Berg, tante, onkel, søskenbarn, fadderbarn og til og med farmor var på plass. Ole Martin og Therese var hjemme fra Kongsberg, Stian, Carina og Emil fra Nittedal og jeg hjemme fra Ålesund, sammentreff av dimensjoner! Og selvsagt måtte vi på harry-tur når vi første var i Halden alle mann. Det ble en fin liten fangst med klær, sko og parfyme ++ på meg, også var Emil og jeg i "Djungelland". Herrlighet! En liten krabat på 20 måneder er det fart i når han kommer seg inn i et lekeland, og vi klatra opp de 4 etasjene gang på gang på gang på gang for å skli ned i ballbassenget.

Mini-land var gøy de første 10 minuttene, men Emil vill ellt bare opp i den store sklia,
selv om denne lille var morsom også. Har ikke jeg tidenes fadderbarn kanskje? :)

Marthe var på plass med Linus og Akira, og de var like gode kompiser med meg som da jeg dro - hurraaaa! Til og med lille, småsære Akira var happy! Må tilbringe litt tid med dem mens jeg er her nede, en skikkelig skogstur eller noe blir bra :)

Breaking news! Carina skulle klippe meg i går, og overtalte meg stort. Jeg sa bare "ok, du vet best, det er du som er frisør" - og vips har jeg kort hår. Veldig kort hår. Bob, here we go! Kanskje jeg skal få ut et bilde?

I dag skal dagen brukes sammen med Carina og Emil her i Nittedal, før jeg reiser videre med fly til Bergen i kveld for å være med NLU på karrieredagene der frem til onsdag. Emil og jeg er hjemme alene enn så lenge, og jeg er sjeleglad for at han sov lenge i dag (alt er relativt, men 09.30 er lenge til han å være!). Med frokosten klar har vi benket oss foran TV'en hvor det er stor underholdning i Supersnuserne på Playhouse Disney. Lillegutten synes det er kjempefestlig, og danser og ler som bare det, og jeg skal ikke klage, vi ser tross alt på Ole Brumm! :)

Melk i koppen, lekebiler på bordet og Playhouse på TV med yndlingsgutten min! :)

Akkurat nå, er livet mitt helt topp!

Konspirasjonsteorier av Malin; Del 1 - Sokkespisemonstre

Wed, 30 Sep 2009 12:00:21 GMT

Åjada, det finnes mange av dem. Konspirasjonsteoriene mine, altså. Jeg har mange konspirasjonsteorier - og jeg har mange single sokker. Det er nemlig akkurat det den første teorien handler om; single sokker, og hvorfor de blir single.

I skapet mitt finnes det faktisk en egen oppbevaringsboks for single sokker, den er grønn og fin. Der havner det ca 2-3 sokker for hver gang jeg somler meg til å vaske tøy. Sakte men sikkert fylles den opp av stakkarslige, single sokker.

Jeg lurer på det samme som Øystein Sunde;
"Hvor tar sokka mine veien når jeg vasker dem?"

Det er her komspirasjonsteorien kommer inn i bildet. Noe sier meg at sokkeprodusentene har en finger med i spillet når vaskemaskinprodusentene spyr ut nye produkter på markedet. (Jada, jeg har fått med meg noe under markedsføringsforelesningene) Jeg er fast bestemt på at det finnes en sokkepiserfunksjon i vaskemaskinen. Jeg ser for meg et lite lilla udyr med grønne prikker som bor inni vaskemaskinen min og grådig forsyner seg av mine stakkars sokker.

Akkurat slik ser sokkemonsteret ut etter å ha spist seg mett og fornøyd på sokkene mine. Unektelig litt søt, egentlig. Men likevel da!

Hva vaskemaskinprodusentene egentlig får ut av dette, har jeg ikke klart å konspirere meg frem til - ennå. For sånn rent bortsett fra sure og grinete kunder som klager på ødelagte vaskemaskiner når monsteret har forspist seg, og dermed sprukket og sabotert maskinen fra innsiden, kan jeg ikke se hva det skulle bety for dem. Noen som har en god teori?

Likevel har jeg, etter mye om og men, kommet frem til at det eneste jeg kan gjøre for å minimere skaden er å kjøpe utelukkende helt like sokker. Og tro meg, jeg har mange sokker. Dermed kan jeg parre to stakkarslige single sokker som ligger ensomme og forlatte i den grønne, praktiske boksen i skapet mitt. Det være seg når jeg en (veldig) sjelden gang får rydde-ånden over meg, riktignok.

Har du et sokkepisende monster i vaskemaskinen din?

Ei hand å holde i

Mon, 28 Sep 2009 19:43:46 GMT

I dag er det en skikkelig blåmandag, en dag med så dårlige nyheter at ingenting kan fjerne blåfargen. Nye prøver viser at kreften har spredd seg hos mammaen til en veldig god venn, og det går dessverre bare en vei.. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne gjøre noe! Maktesløshet er en av de følelsene jeg virkelig, virkelig hater å ha. Å sitte og se på at noen jeg er glad i har det vondt, og vite at jeg ikke kan gjøre noe med det, er helt forferdelig. Jeg vil så gjerne hjelpe!

Jeg forstår ikke hvorfor noen mennesker skal måtte gå igjennom så mye vondt, og møte så fryktelig mye motgang i løpet av livet. Hvorfor noen skal få en så mye større del av problemene enn andre - og jeg får oppriktig vondt når jeg vet at det ikke finnes den ting jeg kan gjøre for å forhindre det.

Det eneste jeg kan gjøre er å være der for å lytte og trøste, være ei skulder å gråte på. Og jeg er her, når som helst for deg, Lukas.

Det er alltid håp!

Here we go again

Sun, 27 Sep 2009 20:08:40 GMT

...og denne gangenn er det Johanne som har rundet de magiske 20. Gratulerer med dagen din igjen, Johanne!

Off we go to...... GOKK!

Fri, 25 Sep 2009 13:26:17 GMT

Buss, ferje, buss, vente på ferje, ferje, mer buss, enda en ferje, litt mer buss - og fremme i gokk. Hvis altt går etter planen, that is. Per nå sitter vi og venter på ei ferje i innerste gokk i gokkelland, men hva gjør vel det når Camilla har ei lue, et headset og smittende humør? :D

To tiår!

Wed, 23 Sep 2009 08:31:44 GMT

Bursdager på årekke og rad i disse tider - i dag er det Stine sin tur! Gratulerer med 20års dagen til den største solstrålen på hele Vestlandet! :):)