Tina Marie - Livet mitt med Asperger syndrom

A day of worry is more exhausting than a day of work.

Thu, 09 Feb 2012 12:18:39 GMT

Litt stille fra meg for tiden, for jeg er så sliten. Jeg sover kanskje et par timer til sammen om natten hvis jeg i det hele tatt klarer å sove, i tillegg til at jeg ikke har noe tid til å slappe av på dagen. Det er trening(ikke hver dag dette da, sånn ca 2-3 ganger i uka) og møter/avtaler/planer så og si hver hverdag.
Dødsangsten min er så sterk for tiden, jeg blir helt paranoid av det. Som sagt er jeg jo egentlig ikke redd for å dø lenger, det er mer det å miste kontrollen. Jeg føler at noe kommer til å skje meg eller dyra. Selv på dagen når jeg går ut så holder jeg på voldsalarmen min, jeg har ikke turt å ikke ha den med etter jeg ble så redd. Det er fryktelig slitsomt å hele tiden tenke sånn. Mørket er verst. Når jeg går til Sats på morgenen så er det fortsatt mørkt(fordi jeg ikke vil gå senere, er minst folk der rundt den tiden), og da må jeg gå gjennom en bakgate for å komme meg dit. Og hjertet mitt dunker vel mye fortere da enn av selve treningen. Jeg skulle gjerne trent hver hverdag, men det går bare ikke når jeg er så redd for å gå ut.

En annen ting jeg har slitt litt ekstra med er mareritt når jeg først har fått sovnet. Og når jeg våkner innimellom er det helt jævlig å tro at jeg fortsatt er i den situasjonen jeg drømte om. Jeg har alltid slitt med mareritt, men de har aldri vært så ille som de er nå for tiden. Det verste med det er at jeg drømmer veldig realistisk, og svært mye av det jeg drømmer skjer i det virkelige liv. Da er det jo ikke rart jeg blir redd. Blir jo redd for hva av det som faktisk kommer til å skje. Jeg gruer meg til å sove, at jeg drøyer det ofte til jeg bare sovner sittende. Skulle så ønske at jeg kunne få noe å roe meg på så jeg kunne sluppet å være så redd hele tiden. De som ikke sliter med det samme selv skjønner nok ikke hvordan det er. Og da er det frustrerende å høre at jeg gjør meg til, har klikket for meg pga medisinene(noe så tåpelig å si..) osv.

Skulle så ønske jeg kunne få noe medisiner å roe meg på..

Our perfect companions never have fewer than four feet.

Sat, 28 Jan 2012 12:29:24 GMT

I dag blir en skikkelig tung dag, det visste jeg for lenge siden at den kom til å bli. For på denne tiden i fjor og årene før så var jeg fullt i gang med selskap. I dag er nemlig Emils bursdag.
Det merkes godt. Og savnet er fortsatt ikke blitt noe mindre. Det blir egentlig bare verre og verre for hver dag som går. Emil ville blitt 16 år i dag. Noe av det verste er at han var klar i hodet til siste sekund, det var bare beina som ikke ville mer. Det gjorde alt mye verre.
Synes det er trist at han ikke fikk bli med på flyttingen, for han ville likt seg så godt her. Han var med inn til Bærum da vi holdt på å flytte dit, men vi rakk aldri å sove der før vi flyttet alt tilbake igjen. Var vel ikke meningen at vi skulle flytte da..

Når jeg blir trist av å tenke på deg så prøver jeg å tenke på at du fikk det i det minste godt de siste 13 årene. Tanken på at noen kunne skade deg gjør meg så sint, så jeg er glad for at du lærte at du fortjente bedre.

Lite bilderas av verdens vakreste Emil

Forrige bursdag.

Emil elsket å sole seg, kunne ligge ute i timevis.

Mamma savner deg, lille venn. Du vil aldri bli glemt selv om du ikke er blant oss lenger.
Jeg elsker deg.

28.01.1996 - 06.06.2011

You punch me, I punch back. I don't believe it's good for ones self-respect to be a punching bag.

Mon, 23 Jan 2012 21:56:28 GMT

En ting er å ikke forstå, men når folk ikke prøver engang, da blir jeg frustrert. Det er så mange som tror de er så mye bedre enn meg bare fordi de er eldre. Det er bare så feil. Jeg vet det er en Asperger-ting å tro at man vet alt, men det er overhodet ikke det jeg mener. Jeg hører på andres meninger og prøver å forså dem, da er det så provoserende når det er så mange andre som ikke gjør det samme tilbake. Det hadde vært så mye bedre å høre en ordentlig mening, i stedet for å slenge ut all mulig usaklig dritt.
Dette innlegget er ikke rettet mot èn spesiell, men flere. Jeg finner meg ikke i å bli snakket stygt og nedverdigende til, da svarer jeg. Om ikke andre snakker slikt til meg så er jeg bare snill, men jeg tar igjen om andre gjør meg noe.
Ingen har rett til å snakke stygt til eller om andre om de ikke har gjort dem noe.
Det er til og med noen som sier at jeg bør slutte på medisinene jeg går på, personen det er snakk om har ingen erfaring med slikt utenom at hun har brukt noe lignende en liten periode, og det er absolutt ikke god nok grunn. Det blir bare for dumt. Ingen medisiner funker vel likt på alle. Du kommer ikke til meg å sier noe sånt når du ikke vet noen ting om hvordan jeg har det. Og når jeg prøver å forklare så bare tror de at jeg gjør meg til. At jeg bare vil ha medlidenhet fra andre.

Jeg prøver å ikke bli provosert, men det er vanskelig når jeg får høre noe negativt om meg selv hver eneste dag. Da kan de ikke forvente at jeg bare skal sitte der å ta i mot all dritten som kommer ut av munnen deres. Det er ikke riktig at jeg skal bli vant til å høre sånt om meg selv. Det synes hvertfall ikke jeg. Og når de da møter andre mennesker så forteller de at jeg er skikkelig frekk, og overdriver alt jeg har sagt. De nevner ikke alt de har sagt til meg. Jeg svarer ikke direkte frekt, jeg svarer bare på de dumme uttalelsene de kommer med. Og de er jo ikke akkurat hyggelige. Jeg gir de så mange sjanser, mye mer enn de fortjener. Da er det trist når jeg ikke ser et snev av takknemlighet.
At de er eldre betyr ikke at de er noe bedre mennesker. Selv om de tror det selv. Ja, de har faktisk sagt det.
Ikke kom med at de sikkert bryr seg, bare at de ikke vet hvordan de skal si det. For da kunne de i det minste latt være å si alt det stygge til meg. Det er ikke sånn man skal behandle andre.

Bare sånn til slutt, jeg håper at dere ikke prøver å hjelpe ved å skrive til de dere tror det gjelder. For det hjelper faktisk ikke. Jeg har innsett at det ikke blir bedre, for dette har pågått i så mange år nå. Så uansett om dere mener det i beste mening, vær så snill å la være.

If I had my life to live over, I would perhaps have more actual problems but I'd have fewer imaginary ones.

Wed, 28 Dec 2011 19:57:50 GMT

I dag har jeg ryddet masse. Ikke at det var spesielt rotete, men nå er det mer organisert. Jeg blir mye roligere når jeg har orden rundt meg. Rot stresser meg. Også liker jeg jo å rydde og vaske, så jeg synes sånt bare er koselig, jeg. Selv om det er slitsomt med tvangstanker på hvordan ting skal ligge/stå hele tiden.
Folk synes sikkert jeg er kjemperar som har alle filmene i alfabetisk rekkefølge, men sånt gir meg ro. Og da bryr jeg meg fint lite om hva andre synes. Da sover forhåpentligvis jeg godt i natt, godt å legge seg når alt er ryddig og rent.

Winter is the time for comfort..

Tue, 20 Dec 2011 19:05:56 GMT

Winter is the time for comfort, for good food and warmth, for the touch of a friendly hand and for a talk beside the fire; it's the time for home. - Edith Sitwell

Selv om jeg ikke feirer jul så er vinteren favorittårstiden min. Jeg synes snø gjør at alt ser finere ut. Og snøkrystaller er jo så vakker pynt også. Har pyntet litt for vinteren hjemme hos meg selv.

Så det var flere av dere som spurte etter reportasjen i Topp, jeg legger den ut på facebook-siden til bloggen nå, for de av dere som ikke fikk lest det da det var i butikkene.

If you can't sleep, then get up and do something instead of lying there worrying.

Mon, 19 Dec 2011 14:50:21 GMT

If you can't sleep, then get up and do something instead of lying there worrying. It's the worry that gets you, not the lack of sleep.

Nå er det ikke lenger å sove som er problemet, nå er det å sovne. Er det ikke det ene så er det det andre.. Faen så lei!
Å slite med søvnen oppå depresjon og angst er så slitsomt. Når i tillegg legen fra DPS sier til hjemmesykepleien at jeg ikke skal ha sobril så blir jeg ikke mindre sur.. Akkurat som de prøver å gjøre ting vanskeligere enn det er fra før.
Jeg har fått ha sobril liggende i tilfelle før, så hvorfor ikke nå.. Den forrige fastlegen min som dessverre sluttet var mye mer forståelsesfull enn dama borte i Halden. De vet at jeg ikke misbruker medisiner, og de lar meg jo få andre medisiner som multidose(Medisiner som ligger i en rull med små poser for en hel uke eller to).
Så når de da nekter meg medisiner som faktisk hjelper meg gjør det meg mildt sagt forbannet... Jeg kan jo alltids få tak i slike medisiner på gata, er det ikke bedre at de har kontroll over hvor mye jeg tar?
Hele greia er bare så tåpelig.. Ser at jeg høres avhengig ut, ut ifra måten jeg skriver på, men jeg er bare sur og lei av å ikke bli hørt. Jeg prøver å forklare på en saklig måte, de vil bare ikke høre.

The worst kind of pain is missing someone, and knowing that you'll never see them again.

Fri, 09 Dec 2011 23:26:16 GMT

På tirsdag var det akkurat et halvt år siden Emil døde. Ville ikke si noe om det da, for jeg tenkte mer enn nok på det fra før. Det føltes skikkelig feil å ha selskap dagen etter, men samtidig så fortjener Nero oppmerksomhet på bursdagen sin. Det føles mye lenger siden han ble borte. Og jeg tenker hver dag på om det er noe vits i å fortsette å leve. Det er noe jeg vurderer hver dag. Jeg viser ikke følelser for de rundt meg, det er et fåtall som vet hvordan jeg egentlig har det. Det er hardt å stå opp om morgenen når jeg egentlig ikke orker livet. Har konstant en klump i halsen, jeg er bare så lei.

Savner den tiden..

Birthdays are good for you. Statistics show that the people who have the most live the longest.

Wed, 07 Dec 2011 13:53:07 GMT

Nerosen min er 3 år i dag, og det skal selvfølgelig feires selv om ting er annerledes nå. Det blir veldig rart, men Nero gleder seg hvertfall. Han fikk pakker av meg rett over midnatt, og de falt i smak. Han fikk en hjernetrim-leke(sånn til å legge godteri oppi) og godis fra favorittmerke hans.
Jeg har hatt litt mye å ordne med nå, så jeg bestilte kake i stedet for å lage selv. Bestilte fra Jenseg, så vet at den blir bra. Så lager jeg heller vafler selv.

Nå skal jeg rydde ferdig her, så kommer det sikkert noen flere bilder på facebook-siden til bloggen senere :)

You can tell more about a person by what he says about others than you can by what others say about him. - Leo Aikman

Tue, 08 Nov 2011 14:21:15 GMT

Skulle bare si at denne uken er det siste mulighet for å kjøpe topp-bladet med intervjuet av meg. Koselig at så mange av dere har lest og gitt tilbakemeldinger på hva dere synes :)

He who has a why to live can bear almost any how.

Sat, 05 Nov 2011 23:59:18 GMT

En ting jeg har tenkt en del på i det siste er om jeg ikke har rett til å være stolt over å ha kjøpt meg leilighet? Jeg er jo "bare" 20 år, og det er ikke alle som kan det i den alderen. Men så får jeg jo høre at jeg har jo ikke kjøpt den, siden jeg er uføretrygdet så har jeg jo fått den. Det synes jeg er helt feil å si, for jeg har så absolutt kjøpt den selv. Ja, jeg er uføretrygdet, men det er da en god grunn til det. Jeg snylter ikke. Kunne jeg jobbet så ville jeg selvsagt gjort det, men det orker jeg ikke nå som ting er som de er.
Jeg kunne brukt de pengene jeg får på alt mulig tull, men jeg har heller valgt å bruke de på noe fornuftig som leilighet. Jeg var (er forsåvidt fortsatt) veldig glad i å handle, men har fått hjelpeverge som tar seg av det økonomiske, så da er det slutt på altfor mye shopping. Og dermed har jeg spart meg opp en del bare på noen få måneder.

I dag fikk jeg høre at ei ikke skjønte hvordan jeg hadde klart å kjøpe meg leilighet, og jeg både lo og ble såret over det. For det er trist at så få har tro på meg, men samtidig så deilig å vise at jeg klarer meg selvom ting er som de er. Dette er snakk om en person som er i ganske nær familie, jeg nevner ikke navn, for jeg synker ikke så lavt pluss at personen det er snakk om ikke vet om at jeg vet det. Men jeg skal vise folk at jeg kan klare meg jeg, om jeg bare orker å holde ut i den vanskelige tiden jeg går gjennom nå.
At de ikke tør å spørre meg eller si noe til meg rett ut sier bare mer om de enn meg, jeg er i det minste ærlig.

Jeg gleder meg til å vise fram leiligheten min jeg, og skammer meg ikke over at jeg tar i mot hjelp. Er man ikke heller sterk som tør å vise svakhet? Det mener hvertfall jeg. Jeg tør å innrømme at jeg trenger hjelp til noe, men er veldig sterk på andre områder. Jeg kunne gitt opp, men jeg prøver. Dere aner ikke hvor mye jeg faktisk prøver.

Bare vent å se, jeg klarer meg bedre enn de fleste tror.

Dogs' lives are too short. Their only flaw, really.

Wed, 02 Nov 2011 22:20:14 GMT

Etter Emil ble borte fra oss så har Nero blitt så voksen. Akkurat som om han føler at han må være voksen nå som han ikke har storebroren sin lenger. Blitt utrolig mye roligere og kosete.
Han var helt vill før, såpass at vi måtte inn på tanken på å kastrere han. For han var litt vel interessert i Emil og Leon, pluss at han markerte bare på trass. Og dyrlegene sa at det var eneste mulighet. Men nå har han som sagt blitt mye mer voksen, selv om han ikke sluttet helt med markeringen. Så nå for en måneds tid siden ca så fikk han et hormonimplantat satt inn ved nakken/ene øret, og han har så og si sluttet å gjøre fra seg inne med mindre han er dårlig og ikke alltid rekker å vise at han vil ut. Så jeg er utrolig stolt av han, som har blitt så mye flinkere, og glad for at han slipper å bli kastrert. For det er virkelig ikke noe jeg ville gjort for moro skyld, synes det blir å ta vekk mandigheten hans. Og det synes jeg ikke at jeg har noe rett til å gjøre.
Etter Emil ble borte så har han også fått veldig kort lunte når det gjelder andre hunder, han orker ikke mas og tull. Han vil heller leke med lekene sine sammen med meg eller andre personer i stedet for andre hunder. Isack (søskenbarnet hans) er litt for leken for hans smak nå, så når Isack prøver å leke med han så bjeffer han skikkelig til han. Sånn var det med Otto også, han var ikke noe for den lekingen hans heller.

Så jeg er sikker på at han savner Emil like mye som det jeg gjør, og lekene til Emil er favorittene hans nå.
Om litt over en måned så har Nero bursdag, og siden ting er veldig annerledes nå enn sist det var bursdagsfeiring her så blir det en annerledes feiring. Det blir ikke like stort, for jeg orker rett og slett ikke. Men feiring blir det, selv om Emil er borte så kan jeg ikke glemme Leon og Nero heller.

Lille gutten som plutselig ble så stor.

Nobody realizes that some people expend tremendous energy merely to be normal.

Sun, 30 Oct 2011 22:46:00 GMT

Jeg er så lei av å alltid se glad ut når jeg er knust innvendig. Det er så frustrerende at ingen tar meg seriøst.
Jeg er ikke frisk selv om jeg er utskrevet. Jeg er like sliten som jeg var da jeg ble innlagt. Det at jeg er utskrevet tar folk som et tegn på at de kan oppføre seg som før. Jeg orker ikke de falske smilene lenger. Etter jeg kom hjem for godt så har jeg sovet så mye, for jeg har ikke orket å være våken og leve som normalt igjen.
Jeg mener ikke å være frekk eller utakknemlig, men jeg orker ikke å være sammen med folk hele tiden. Jeg trenger tid alene. Det er koselig en gang i blant, men jeg orker ikke å være sosial hver dag. Hvertfall ikke med folk som ikke står meg så nærme. Hvis du oppriktig bryr deg så burde du prøve å se det fra min side også.

Do you know the difference between education and experience?

Sat, 22 Oct 2011 20:01:32 GMT

Do you know the difference between education and experience? Education is when you read the fine print; experience is what you get when you don't.

Ikke ta med dere ting som betyr mye hvis dere blir innlagt!

Da jeg ble innlagt på Veum og skulle hjemom å pakke først så tenkte ikke jeg på at jeg kunne miste de tingene jeg tok med. De tingene jeg mistet var et innrammet bilde av Emil, et smykke, brikken som Emil hadde på båndet sitt ( jeg hadde med den overalt etter han ble borte.. ) , og et par helt nye sko.
Da jeg kom på akuttmottaket var det jo først en lang samtale med flere ansatte, og etter det ble alt jeg hadde med tatt fra meg for å se at jeg ikke hadde med noe skarpe gjenstander. (Alle verdisaker og skarpe gjenstander skal legges i en pose på et låst rom, og som man skal få tilbake når man skrives ut. Og helt verdiløse ting ble "overført" til C2, men ikke de viktigste tingene tydeligvis) Jeg hadde bare slengt alt av klær oppi en bag. Og etter undersøkelsen var ferdig ble jeg bare fulgt til stuen og ble sittende der til jeg ble fulgt på rommet for å sove. Alt jeg hadde av ting ble låst inn i et skap, jeg fikk kun ha tannbørsten.
Dagen etter når de kom fra C2 for å hente meg så låste de ut tingene mine. Og de tittet raskt oppi bagen for å se om jeg hadde fått med meg alt. Altså, hvem kan regne med at en helt utslitt person skal klare å tenke klart, så når de åpnet bagen så jeg at de hadde brettet klærne, og regnet med at alt annet var på plass siden de hadde lagt alt det andre så pent.
Men, så kom jeg opp på C2, og fikk alt jeg hadde med utenom skarpe ting. Og siden jeg tenkte at en ramme er jo skarpt siden det er glass, og et smykke kan være skarpt nok, så tenkte ikke jeg på at alt kunne være borte. Og så så jeg at skoene var borte, og det er jo helt ufarlig, og da skjønte jeg liksom ingenting. Dagen etter så sa jeg det til personalet, og de ringte ned på PAM. Men PAM mente på at jeg hadde fått med meg alt. Som sagt, hvem i all verden kan regne med at en fullstendig utslitt person skal greie å følge med på ting som blir sagt i en slik situasjon?

Bildet av Emil, og brikken hans er helt klart det verste. For sånn som med brikken er det en ting jeg aldri kan få kjøpt igjen. Det blir ikke det samme når han da ikke har brukt den, så akkurat det sårer meg dypt. Og at PAM så på det som mas at C2 ringte ofte for å spørre om de hadde funnet tingene mine, er frustrerende. Jeg vet at de skal ha en slags liste på hva folk har med seg inn når de kommer, og at absolutt alt skal bli gått gjennom med pasienten, men det ble det altså ikke gjort. Hadde dette vært verdt mye i penger så kunne jeg skjønt at det kunne vært interessant nok til å stjele, men et bilde av en ukjent hund, et smykke til 50,- og en hundebrikke er vel ikke særlig interessant.

Det har også blitt sendt et brev dit, for da må de svare, men likevel påstår de at alt jeg hadde med ble sendt med meg til den andre avdelingen. De må vel ha en plass hvor de legger ting som folk har "mistet"? Jeg tror ikke engang at de prøvde å lete..

Bildet, smykket og brikken til Emil som jeg mistet..

The one charm of the past is that it is the past.

Fri, 21 Oct 2011 11:39:22 GMT

På onsdagens bildeterapi hadde vi som vanlig to oppgaver. På den første skulle vi trekke en lapp hver med to forskjellige kontraster. Jeg fikk høy/lav og smal/bred, og valgte å bruke begge to. Jeg laget noen bygninger i forskjellige høyder og former, med en solnedgang bak.
På den andre oppgaven skulle vi kjenne oppi en boks med et teppe over, der lå det flere ting. Og vi skulle lage noe ut i fra det vi kjente, og gjerne forbinde det vi kjente med et barndomsminne. Jeg kjente en trebit, og tenkte med en gang på da jeg satt fast oppe i et tre mens "vennene" mine gikk. Treet var dårlig, og når jeg endelig kom meg ned så var jeg full av små biller. Når jeg kom inn så ble jeg bare stelt i dusjen for å spyle av alle billene. Forferdelig ekkelt, og dårlig gjort av de som bare gikk.

Og slik ble altså bildene jeg laget.

Og over til noe helt annet..

Har som sagt laget en epla-butikk, så koselig om noen vil kjøpe kort av meg.

Ser jeg ut som en asparges?

Mon, 17 Oct 2011 16:36:29 GMT

Noe som irriterer meg en smule er hvor ofte folk sier Asperger feil. Er det så innmari vanskelig å si det riktig? Jeg har skrevet om dette før, men fortsatt sier folk asparges, asperberger, asberger osv. Navnet Asperger kommer fra Hans Asperger, og derfor bør det bare skrives Asperger, og ikke noe annet.

Ser jeg ut som en asparges kanskje?

Nå er det i salg!

Sat, 15 Oct 2011 14:48:36 GMT

Stas! :)

Psychology has a long past, but only a short history. - Hermann Ebbinghaus

Thu, 13 Oct 2011 20:58:35 GMT

Da var utskrivningsdatoen satt, og jeg har litt blandede følelser rundt det. Såklart vil jeg ut, men jeg ville helst ventet til jeg hadde overtatt leiligheten. Jeg har jo ingenting å gjøre fram til det. Men samtidig så er jeg drittlei av et par av de ansatte, så det blir litt lettelse, men samtidig også masse unødvendig slit for meg som de bevisst påfører meg.
Så jeg synes det er helt bak mål å sende meg hjem for drøye to uker, som de vet blir vanskelig for meg. Jeg blir skrevet ut 28. Oktober, og overtar leiligheten 15. November. Gleder meg hvertfall til jeg overtar, være i fred fra folk litt. Etter å ha hatt folk oppå meg siden Juni så er jeg passe lei på den sosiale fronten, og gleder meg til å være hjemme hos meg selv.

Scrapbooking fills my days - not to mention my living room, bedroom and closets!

Tue, 11 Oct 2011 16:36:34 GMT

Har tenkt litt på det med å selge kort i det siste. Jeg selger jo kort nå også, via salongen til moren min, men nå har jeg altså tenkt til å starte en epla-butikk så folk langt i fra kan kjøpe det jeg lager også. Jeg laget den for en stund siden, men så orket jeg ikke alt det styret med frakt. Men nå legger jeg heller på noen kroner, så sender jeg det gratis for dere. Jeg tjener ingenting på dette, jeg tar bare såpass så jeg ikke går i minus. Så til å være håndlaget er kortene mine veldig billig i forhold til mange andres. Men så er ikke mine så proffe heller da.

Jeg har ikke lagt ut noe til salgs enda, men det kommer i løpet av de neste dagene. Når det gjelder julekort med det standard "God jul og godt nyttår" så kan jeg også skrive det i kalligrafi for de av dere som ønsker det, det blir noen kroner ekstra bare. Jeg kan også lage noe unikt, altså til en spesiell person. Sette på navn og gjøre det litt mer personlig, bare si fra en uke eller to før du trenger det, så ordner jeg det.

To kort som jeg laget til sønnen til samboeren til søsteren min da han hadde bursdag i September.

Eksempel på de som kommer i nettbutikken min.

Trykk her for å komme til epla-butikken min.

Courage is being afraid but going on anyhow.

Thu, 06 Oct 2011 12:54:06 GMT

Etter jeg kom på sykehus så har jeg nesten ikke orket noe som helst. Alt som var null problem før er plutselig et ork nå. Jeg har ikke før for et par uker siden syklet siden juni, og nå er et par kilometer slitsomt. Før så syklet jeg jo lett 3-4 mil på en dag. Begynt å trene meg opp igjen nå, med noen km om dagen. Selv om det ikke er så mye som før så er det jo hvertfall noe.
Skulle aller helst begynt å trene igjen, og jeg har jo sagt at jeg skal selv om jeg er redd. Men så tenkte jeg at jeg kunne spørre dere først, om noen av dere ville trene sammen med meg? Jeg er medlem på SATS, og siden jeg har ledsagerbevis så kan jeg ha med meg èn gratis. Så om noen av dere er interessert så gi beskjed :)

Where there is anger, there is always pain underneath. - Eckhart Tolle

Thu, 06 Oct 2011 09:34:54 GMT

Aldri kødd med en Asperger som er sinna!

Nå har de tenkt til å skrive meg ut før jeg har fått leiligheten, og det gjør meg rasende. De mener jeg blir mer aktivisert hjemme, det er bare tull!
De prøver å finne på grunner til at det er bedre å være hjemme, som at det er lettere når jeg trenger å handle inn det jeg trenger til leiligheten. Det er også bare tull, for jeg trenger bare vaskemaskin og komfyr, og det tar 30 min å ordne. Det er derfor ingen logisk grunn til å sende meg hjem, og de tar en altfor stor sjanse ved å gjøre som de gjør.
De som kjenner meg vet hvorfor jeg ikke vil hjem, og for dere andre som lurer så får dere heller spørre et annet sted. Det er ikke noe jeg kommer til å dele for de som ikke tør å spørre, og som bare baksnakker.

Klart jeg vil være med gullene mine, men ikke i de omstendighetene.

Det verste folk kan gjøre mot meg når jeg er sinna er å tulle og le, det provoserer meg grenseløst, og jeg får lyst til å slå til vedkommende.