Det er så mye som skjer, og det er vel slik at å skrive på en blogg som har èn leser lindrer hjertet litt. Det er så vanskelig alt sammen, og når jeg tenker bakover i tid forstår jeg at det har vært vanskelig lenge. Hver gang det ser ut til å ordne seg, og jeg tar meg selv i nakken å sier med en munter stemme at det vil ordne seg, og at det nå er på den positive vei. Ikke før jeg får tenkt disse positive tanker og beveget meg framover, kommer det noe nytt og dundrene ned fra oven. Hvorfor meg? Er det virkelig meningen at jeg skal igjennom så mye. Det er ikke rart jeg tenker altfor mye. Jeg tenker og tenker. Tenker litt til og tenker enda litt mer. Bekymrer meg. Stresser. Noe har gjort meg slik, og noen har gjort meg slik. Men det er ikke dette jeg tenker over nå. Nå skulle jeg bare ønske at alle vanskeligheter ville ha forsvunnet. La meg ha det noe som tilsvarer "perfekt" i noen dager. Ingen bekymringer. Ingen skriking. Ingen tårer. Ingen kommentarer. Null. Zero. Cero. Do u get it? Take me away from home.

Er det noe jeg elsker så er det å få viljen min, det er vel egentlig noe jeg får ganske ofte i hvert fall av Isabel. Jeg befalte henne til å skrive et innlegg på min blogg, og til tross for at hun nektet en stund og sa " Jeg har ingen ord", så fikk jeg som vanlig vilja min. Jeeej, en fornøyd Cecilie her nå. Så da befalte frøkena at jeg også skulle gjøre det samme og da kan jeg vel ikke være noe dårligere jeg.

Først av alt må jeg bare fortelle at Isabel har fått seg en ny bestevenn, og det er den godeste søte kua. Eller tror de har kranglet nå etter at hun spiste opp nette, men et vennskap blir alltid sterkere etter en krangel vet dere! Etter at hun flyttet til bondelandet, altså Aremark, og vi begynte på hver vår skole så har vi ikke sett hverandre på evigheter. Mye av det skyldes vel at hun drar til tønsberg til sin lover boy så ofte hun får sjansen. Så da er jo hun borte omtent hele tiden kan man si. Neida, nå får jeg det til å høres veldig ille ut, men vi har faktisk ikke sett hverandre siden 18.august, og det er jammen ikke bra! Det er apsolutt ikke bra! Når jeg tenker etter så er det egentlig ganske rart at vi er så nære som vi er nå, vi har rett og slett gått fra hat til elsk på tja kort tid egentlig. Så at jeg nå sitter å kjefter på henne for at hun stikker av er egentlig ganske rart. Hadde noen sagt det for 3 år siden hadde vi aldri i livet trodd det. Men så sa det bare PANG og vi var venner. Sånn kan det gå.

Together we stand, together we fall! I love you honey! <3

Som dere kanskje har merket er hun en jente med mange kloke ord, gir meg helt over over hvor kloke de ordene kan være til tider. Alltid noe nytt hver gang det er noe som har skjedd. Som f.eks sier hun veldig mye det ordener seg for snille piker vettu. Og jammen så ordner det seg til slutt.. always.

Men Isabel, du min litte jente! Du er så fantastisk du, du stiller opp gang på gang uansett hva det gjelder. Du er en reddende engel for meg enkelte ganger, og det er ikke få gangene skal jeg si dere, hun er fantastisk. For husk det at jeg er så utrolig glad i deg, og du betyr så mye for meg du at du skulle bare vist, det finnes ikke ord for hvor mye du betyr for meg! Dette er noe som kommer rett i fra hjertet, ikke bare noe tull og tøys. Husk ikke gi opp uansett hvor ille det er, kom heller til meg, har har mine arme åpene for deg vettu!!! Som du sier til meg, det ordner seg for snille piker! HUSK: DU ER EN FANTASTISK JENTE! Mine siste ord kommer nå : We might be apart but I hope you always know that i'm here for you, and you can come with me wherever I go, becuse I love you girl! <3

Takk for meg!

Fortsett og les, for det skal jeg!

- Cecilie  <3

Hva er egentlig kunst? Jeg fikk det spørsmålet for en stund tilbake av teaterlæren min, med andre ord hele dramaklassen ble stillt dette forhåndsvis enkle spørsmålet. Det er konkret. Ikke er det spesielt langt og i bunn og grunn burde det da finnes et godt svar på det? Ingen av de andres svar fallt meg i smak og etter dette har jeg stadig gått rundt og tenkt på dette. Jeg klarer ikke å komme i enighet med meg selv.

Kunst er så mye. Det kommer ann på hver enkel, som individ, som person. Dine ambisjoner og drømmer. Dine tanker og ditt kreative hjørne. Noen ser på en plante som kunst, andre på mattestykker. Noen foretrekker malerier, noe som jeg tror er det første man forbinner med kunst og tenker på. Er det ikke det som detter ned i hodet ditt når du hører ordet kunst? Men innenfor der igjen, finnes det jo så mye. Jeg avskyr et bilde som venninnen min elsker og forguder høyest i verden. Kan vi da bli enige om at kunst er noe som betyr noe spesielt for deg? Noe som er laget fra sjelen. Kanskje formidler det noe, og har et spesielt budskap, ellers bare faller det i smak uten noe spesiell grunn.

Kunst? Hva er det?

Det er noe som forteller meg at jeg skal blogge. Kall det den indre stemmen, Gud eller hva du vil, men her sitter jeg altså å blogger. Klokken er straks kvart på tolv, som vil si at vår lunsj tikker mot slutten og mattematikk skal ta oss med inn i det mørkeste mørke. Hvis det gir mening, så vet ikke jeg.

Vel. Jeg er lei av å lese alle nye annonser på finn.no, og snike rundt på blogg.no og derfor får dere rett og slett et pretty kjedelig innlegg. Jeg har verken bilder, opplevelser eller noe fornuftig å komme med. Dagene går sakte. De går i hvert fall, men det er litt kjedelig å sitte her og føle at tiden ikke beveger på seg. Kan det ikke bare morgen dagen komme? Siste skoledag før ferie. Jeg har bare en aldeles liten norsk framføring som skal framføres, ellers ser dagen absolutt strålende ut. Jeg skal til og med kjøre båt, men ikke nok med det, jeg skal møte min herlige bedre halvdel. Er det ikke fantastisk? Hvis du ser bort fra at jeg er så sliten at jeg holder på å sovne stadig vekk, tror jeg at jeg skal klare meg. Åå. Jeg gleder meg sånn. Har ikke sett han på LENGE. Ja, nesten to uker, er lenge. Det er synd på meg. Hehe.

Nå kan ferien ta imot meg med åpne armer. I`m happy. Happy.Happy.Happy

Oh. Lets put a picture, bare for å muntre opp hele dette triste innlegget.