Om du vil vite den nye bloggen, eller lurer på noe annet, send meg en mail på martine_ravneng@hot. :-)

Jeg konfirmerte meg ikke i noen kirke. Jeg vil ikke gå i kirken i høytider.  Det er tydeligvis vanskelig for mange å skjønne, og enda vanskeligere for meg å forklare. 
Jeg skal være helt ærlig å si at jeg egentlig ikke veit mye om kirken, presten, gudstjenestene og Kristendommen generelt. Men alikevel så har jeg respekt. Eller, er det egentlig respekt jeg viser?
De gangene jeg har vært i kirken, står det et menneske å snakker, som regel en mann. Han snakker om Jesus og Gud og skriftene i Bibelen. Han står der oppe foran mange, mange mennesker og snakker om det han tror på. 
Det er så fint, sterkt og sårt på samme tid. Han prøver å formidle et budskap.
Derfor synes ikke jeg at jeg kan gi meg selv lov til å være der, men å ikke tro. Å ikke tro på det som blir sagt. Det er ikke å vise respekt.

Jeg vil også tro. Jeg vil gå i kirken på julaften, og være stolt! Fordi jeg går dit fordi jeg deler noe med de andre som også er der. De sier det er  "Guds hus", og det siste jeg vil er å sitte i noens hus og ikke tro på det som finnes der. 
(edit: den setningen kunne virke litt krass, men det var ikke slik ment..)

Er det "lov" å si det som det er; at, jeg er skeptisk, jeg klarer ikke å tro på det jeg har lært og hørt, men jeg vil?

Har fortsatt så utrolig lyst, men høyrearmen er ikke så mye å se på lenger...

Et helt år siden.

Dette er faktisk et av de fineste bildene jeg veit om. Har lenge hatt lyst til å forstørre det opp og henge det i en stor ramme.

Har ikke inspirasjon. Mye å si. Mange som leser. Tørr ikke være ærlig. 
Mat hamsteren. I morgen blir det fisker.

Husker ikke hvor jeg tok de, sier google, opsiiii

Den største, fineste og sterkeste magien jeg har sett er borte for alltid. Det er det som gjør vondt. Og det er det tårene mine er for. Jeg hadde jo kjærligheten på min side. Og det hjelper ikke at han sier at ingenting har forandret seg. For det har forandret seg. For jeg sitter med en klump i halsen som ikke vil opp eller ned. For jeg sitter og veit ikke hva jeg skal gjøre, eller hvor lang tid det skal ta. Det er forandringen.

At jeg har fortalt meg selv små løyner før jeg sovner, at jeg selv har trodd på dem, jeg får visst svi for det nå. 
Er jeg her igjen? Er det sant at jeg ikke kommer til å falle like langt ned nå? Det skal være sånn for alltid nå. Jeg trenger ikke å overbevise meg selv om at når vi begge har kommet til enden av tunellen snur vi oss mot hverandre igjen. Det er ikke sånn. Det er ikke nødvendig å tenke sånn.

Jeg skal kjøpe det beste godteriet i hele verden. Colasnører fra Gummibärladen. Jeg skal kjøpe unødvendige leker i Rappelkiste. Pølser på Aldi. Også skal jeg gå forbi MiniMal og ikke kjøpe noe fordi der er det så dyrt. Og på Lidl har de masse gode yoghurter. De gode med bringebær i bånn og skjokoladekuler på toppen. Og den store krukka med sesamfrø oppi, på Famila.

Etter det vil jeg gå til Kastanjenallee(?) og plukke kastanjenøtter. Og så vil jeg gå hele veien hjem, den lengste veien, den forbi bakeren og de som har glassmaling på vinduene. Forbi det lille blå huset jeg alltid drømte om å bo i når jeg ble stor nok til å bo alene. Rett fram og til høyre. Jeg vil gå forbi det fineste huset i hele gata. Det store fine huset med hvit murstein og brun garasjeport. Rosa og gule roser utenfor. Det fineste huset i hele gata med det reneste fortauet i hele gata. Det store fine hvite huset med glassdør og innebygd postkasse. Det huset med flest fruktbusker i hagen.

Veien tar meg videre til skogen og vannet. Derifra vil jeg gå veien til byen, til Königpassage først. Spise is og drikke iskald CocaCola på isbaren der. Om lekebutikken nede fortsatt er der vil jeg kjøpe enda en Bussi-bamse til samlingen. Etter det vil jeg gå over gata og inn på Karstadt. Se i alle butikker og kjøpe Jelly Belly i matbutikken. Lukte på alle parfymene og se på klokkene. Jeg vil gå ut utgangen ved parfymeriet, den som går ut bak ved rådhuset. Se i alle bodene og kjøpe en ring. Gå inn sidegata og smake på godteri i Bummibjørnbutikken. Inn i Applebutikken ved kirken og titte og sammenligne priser. Opp igjen til Rådhuset og ned til Holstentor.

Neste dag vil jeg dra til Travemünde og Priwall og se på alt.

Hvis jeg kunne gjort hva jeg ville i morgen, hva som helst, hadde jeg gjort dette. Jeg savner det så mye at jeg kjenner det helt ned i føttene. Jeg tenker på det mer og mer, men detaljene, luktene og lydene forsvinner.. Jeg vil oppleve det, se det, alt sammen en gang til. Snart.

Det har vært litt overfladisk blogging i det siste, det kan jeg si.. Det er rett og slett fordi jeg ikke har orket å ta konsekvensene av å skrive ærlig her. Det skremmer meg litt at så mange leser bloggen min, skjønner dere. Det er litt sårt å dele ting når jeg veit at noen kommer til å bli seg. Nok om det. Hva har skjedd siden sist er det mange som lurer på. Fikk også et spørsmål fra "Henriette" om hvorfor jeg var innlagt på psyk. avdeling. 
Jeg synes jeg har svart på det utrolig mange ganger i det siste, noen har fått bedre svar enn andre, men sånn blir det bare. Kan jo oppsumere kort:

Som de fleste nok har fått med seg tok det forholdet jeg var i slutt. Det var veldig, veldig vondt, og jeg takla det ikke særlig bra. I et øyeblikk med alt for mye smerte og fortvilese tok jeg en dum avgjørelse som, heldigvis, endte i sykehusbesøk. Der snakka jeg vel i fem minutter med en psykolog, og vi ble enige om at en innleggelse hadde ært fint. Derfor ble det også en tur på Veum. Der fikk jeg støtte, påpass, mat og alt annet jeg trengte for å bli sterk nok til å stå på beina igjen. Noe mer dere lurer på rundt det? :-)

Siden jeg ble skrevet ut har jeg vært mest hjemme, litt ute, en gang i uken på BUPP, og en gang i uken på AVmøte. 
"Anonyme Voldtektsofre" er en selvhjelpsgruppe. Jeg har vært der fire eller fem ganger nå, og jeg er veldig positiv. Vil du vite noe mer om Anonyme Voldtektsofre, bare spørr meg, så kan jeg forklare litt mer!

Ting er litt sånn nå. Uklart. 
Jeg veit ikke, og får aldri bestemt meg. Jeg tenker mye på "mitt eget beste". Jeg har jo en viss formening om hva jeg må gjøre for å få maksimalt ut av behandling, forhold og hverdagen generelt. Men det innebærer at jeg bryter noen løfter, og jeg stoler ikke på at det hjelper for meg å si "jeg prøvde bare hjelpe meg sev" i etterkant, og da kan hele meningen bli snudd på hodet og faktisk knekke meg i steden for å gjøre meg sterkere. 
Det kommer nok uansett snart til et punk jeg ikke klarer å holde meg mer, og alt kommer uansett hvor redd jeg er for konsekvensene.

Bildet hvor jeg ligner ekstremt mye på MJ vil ikke lastes opp, så det var jo synd for dere hehehe

Er det greit å være nr. 2 i rekken, hele tiden? Jeg vil ikke være din andre mulighet, jeg vil være ditt første ønske.

Jeg har sett litt rundt på forskjellige lister, og egentlig bare "klipt og limt" litt, så jeg fikk min egen liste.

1.Et bilde av håndskriften min.
2.Ti av mine favorittartister.
3.Ti ting jeg har satt pris på i dag.  
4.Ti vanskelige ting i dag.
5.En fin sang i dag.
6.Et bilde av noe pent jeg har sett i dag.
7.En tanke som har gått igjen i dag.
8.Et bilde av en ting jeg liker på rommet mitt.
9.Et bilde av hva jeg hadde på meg i dag.
10.En ting du vil si til ti forskjellige mennesker.

Jeg løftet mine egne vinger og tenkte at hun visste hva lykke var.

Dette er første gang vi har enkeltsamtale, og hun kjenner meg bare via akuttsamtaler (en eller to k'er?) og hva hun har lest seg til. Derfor blir utredningen, altså, "finne ut hva som er galt med meg", mest basert på å bli kjent. 
Det er viktig at jeg gir av meg selv i slik behandling, det har jeg faktisk skjønt for lenge siden. Men hvor lett er det å brette ut om personlige vanskelige ting og samtidig utlevere litt av personligheten sin..? Det er ikke lett det. Det kan ta mange, mange krefter, og kanskje det tar alle kreftene jeg har. Kanskje det er alt jeg har råd til å fokusere på, for en stund. Det sa jeg, og det var hun enig i. Det kan bli slitsomt, men jeg er motivert.

Hun spurte ikke direkte hvem jeg er og hvem jeg ønsker å være, men det var det jeg satt igjen med etterpå. Klarer virkelig ikke gi slipp på det, altså. Og det synes jeg faktisk alle burde tenke litt over, hvem er du den dag i dag, og hvem ønsker du en gang å bli? Tror du at du kan nå det målet? Hvorfor/hvorfor ikke? 
Om man bevisstgjør seg selv på dette er det lettere å strekke seg etter målet. Og husk at det aldri er for seint å forandre på noe!
Blir helt opptatt med å gi visdomsord her, at jeg glemmer å fortelle om meg selv, som jeg jo egentlig skulle..

Jeg er ikke den dere ser. Det håper jeg iallefall ikke. For mange av dere ser en Martine som sliter litt. Som ikke er på skolen særlig ofte, som har opplevd ting de fleste andre ungdommer forhåpentligvis ikke har opplevd, en Martine som er litt for sliten, da. Dere vet jo selvfølgelig at det ikke er meg, hele meg. Men hva mer skal man forestille seg? Dere som ikke kjenner meg, dere har ingen god grunn til å tro dere gjør det pga. denne bloggen, dere har sett meg på skolen, eller i gata etc. For det er heller ikke meg. Faktisk.

Veit dere hvem jeg vil være? 
Jeg vil være fin, fin hver eneste dag. Jeg vil huske det mennesker forteller meg, det gjør alt så mye lettere neste gang man treffes, og man føler seg faktisk viktig og betydningsfull. Jeg vil klare å få fram mine barnslige sider. Jeg elsker å huske. De som kjenner meg veit at jeg liker å huske, jeg vil ofte huske. Da suser alt rundt meg forbi, og bare jeg står stille i luften. Jeg kjenner mennesker, fine mennesker, jeg vil ta en liten bit ut av de, en liten egenskap de har som jeg liker, kanskje de ikke ser på det som en egenskap en gang, jeg vil ta den biten fra dem alle, ikke stjele den, bare kopiere den, og sette den sammen, og henge den rundt halsen min som en amulett. 
Slik at jeg kan bli like utadvent og sprudlene som Christine Koht, like barnslig som da jeg var 4 år, like fargerik som Ina, like sterk, åpen og ærlig som Lise og like omsorgsfull og snill som Jonas.
Jeg vil være en like god kjæreste som jeg har fått bevist at det går an å være. Jeg vil være den vennen jeg aldri har sett, men som jeg tror kan finnes.

Hvordan ser du meg? Hvordan ser du deg selv, og hva vil du endre på deg selv?