matilderiise

Spyspyspy

Mon, 01 Feb 2010 12:21:01 GMT

For ca. en ukes tid siden ringte mamma og fortalte at lillesøsteren min lå hjemme og spydde. Jaha, tenke jeg.. Dagen etter var det lillebror. Så mamma. Og selvfølgelig: meg også!
Planene i helgen var å være litt i Tønsberg, men da jeg på skolen på fredag oppdaget at spyet kom opp, ble planen endret. MEN! Det visste seg at han jeg skulle bo hos i helgen OGSÅ hadde begynt å spy! Så hele fredag og halv lørdag ble jeg og han liggende i hver vår sofa og spy.. Koselig..
Når man er syk er det ikke veldig mye annet å gjøre enn å bare la det komme. Tradisjonen er tørre kjeks og død cola, istedet for en deilig kylling som egentlig stod å ventet på meg!

Nå har visst besevenninna mi også begynt å spy fordi hun skal ha drukket av colaen min..

Too bad, Heidi!

Andre som har blitt syke?

Jake Long - mr. Nonchalant

Tue, 19 Jan 2010 20:27:59 GMT

Helt siden Jake Long dukket opp, har Jacob Riise forsvunnet TOTALT! Han er rett og slett bare borte.

Min storebror var faktisk en av de beste storebrødrene man kan tenke seg. Hver jul, bursdag og andre heldige anledninger mottok han Star Wars lego som han gjerne delte med lillesøster. Vi hadde en av disse legoplatene som var designet som en vei, så vi pleide å bygge små boliger rundt veien og en park med kiosk helt i enden. Jeg var aldri en stor fan av massedreping når jeg var liten, så jeg var alltid kjapp med å okkupere Luke Skywalker og Darth Vader og ga dem det koselige familielivet de aldri opplevde i Star Wars filmene. Jacob pleide som regel å fokusere mer på krigen som skulle drepe nesten alle (bortsett fra mine, som han var så snill og skånte) og ødelegge alle boligene.

Han var også en stor fan av McGyver som liten. Og aldri glemmer jeg da han hadde med seg kameraten Truls hjem i tredje klasse, og vi gjemte oss bak garasjeplassen for å lage bål av aviser Jacob hadde kjøpt på butikken og fyrstikker vi stjal fra pappa. Vi ble alle tre pissredde da en eldre mann kom gående og kjeftet på oss.

Også var det disse naboguttene, Christoffer og Joachim, som vi alltid lekte med. Siden Christoffer var i Jacobs klasse og jeg i Joachims, pleide vi alltid å dele inn i lag basert på alder. Utrolig nok tapte jeg og Joachim da hver gang.. Men det var like gøy hver gang (med unntak av de gangene Joachim begynte å gråte) å sloss med pinnepistoler eller snøballer.

Men nå til hvorfor innlegget mitt kan ha starter en smule aggressivt: jeg savner storebroren min!

De fleste storebrødre passer på lillesøsteren sin, men Jacob hadde ikke kommet meg til utsetning om jeg hang fra en bro og holdt på å dø. Han hadde gitt meg et nonchalant blikk og sagt ?nice?. Det eneste som jeg kan trøste meg med er at jeg ikke er den eneste som føler sånn. Jacob har en annen lillesøster som også savner storebroren sin en del. Han har verken flytta ut av landet eller dødd, likevel savner vi han som om han skulle vært det. Det er masse jeg gjerne skulle delt med han og fortalt han. Men jeg tør ikke, fordi jeg er redd for at han ikke bryr seg, og det ville såret meg enda mer enn det jeg vil si til han. Jeg er redd for at han skal avise meg. Det virker noen ganger som om han har mangel på egenskapen ?sympati?.

Jeg skal ikke legge skjul på hvor såret og sint jeg er. Jeg syntes det er leit og nesten miste storebroren min. Jeg håper han leser dette, og får det inn.

Jeg savner storebroren min, jeg.

Fotoshoot!

Fri, 27 Nov 2009 15:50:52 GMT

Forrige fredag var jeg på jobben til Linn. Linn skal bli verdens beste fotograf, og hun skulle øve seg litt - med meg som prøvekanin! Bildene ble dødsbra!

Hva syntes dere?

Funny people always laugh

Wed, 18 Nov 2009 13:50:24 GMT

I går hadde jeg en kjempe nice dag med bestevennen min (og ektemannen min om vi skal stole på alt facebook sier, og det gjør vi vel alltid?) nemlig Simen Ekornåsvåg.
Først møtte jeg han og Kristian Marino på Pizza Vera der vi spiste dritkvalme hamburgere som egentlig smaker kjempe godt, men ser ekle ut. Lars Petter kom alt for seint, men jævelen klarte å presse penger ut av meg til å kjøpe seg cola og bolla.
Kristian stakk litt etterpå da kjærsten hans kom (de skulle hjem til Kristian og ingen andre kunne være med.. Bangbang?)
Da gikk ihvertfall jeg, Simen og Lars Petter hjem til meg for å se TV.

Det kunne vært ganske koselig, om ikke det var for at Simen (den lille teasern) skulle kile ihjel Lars Petter, og Lars Petter skulle på død og liv ta igjen. Noen gutter vokser kanskje aldri...?

PartyFactor9

Sun, 15 Nov 2009 15:17:07 GMT

Igår var jeg på nippet til å gi opp håpet for fest, etter mange timer tilbrakt på facebook på leting etter en. Så jeg og Vilde Emilie Brekke ble enige om at vi rett og slett bare skulle leie en film på Pizza Vera og slappe av hjemme hos henne. Sekundet før jeg gikk ut døra, ringte hun å fortalte at hun endelig hadde funnet et sted vi kunne dra - nemlig til hennes fetter Mats Georg!
Så vi kastet oss på neste buss til Kaldnes og ankom våte og slitne. Lite kleint var det å gå inn døra å hilse på storebror, som selvfølgelig var overlykkelig å bruke en lørdag på å feste med lillesøster!

Jeg og Vilde var ikke treige på å åpne to Sommersby og blande dem med litt Mickey Finn får og få opp humøret! Siden de andre som var der bare var 91 gutter som vi ikke kjente så altfor godt, kapret vi heller en sofa hvor vi satt og pratet "jenteprat" - dvs. prat om alt mellom himmel og jord!

Vi ble blant annet vitner til en dødsbra drikkelek som jeg må prøve en gang: to og to på hvert lag over et pingpong bord med ca. 6-7 kopper øl på hver siden. Poenget var å treffe de andres kopper. Den som fikk en pingpongball i koppen sin måtte styrte hele skiten.

Jeg ble også megadissa av et par gutter fra "Dragspelet" fordi jeg åpna kjeften og sa jeg likte "RealityKings". Så nå, ved hjelp av gruppepress fra store skumle 91-gutter er jeg fan av "Dragspelet" istedet!

Senere på kvelden ble jeg og Vilde henta av taxi og kjørt hjem til henne, hvor vi lå i senga og prata helt til vi sovna. I dag tidlig våknet jeg med en megahodepine og veldig mye anger.

Vilde med "Dragspelet"-genser

See yah later, alligator!

STOCKHOLMTUR!

Fri, 13 Nov 2009 21:17:15 GMT

Nå er det offisielt! Karoline Nilssen, Charlotte Weber og jeg skal til Stockholm torsdag 10. desember på juleshopping i storbyen! Planen er å shoppe masse, spille inn sanger, lage vårt eget "private" moteshow og kose oss i hundre! Faren til Karoline bestilte nylig flybiletter til oss, så nå er det bare å vente, pakke bagen og fly til Stockholm, jenter!

Det finnes sikkert en million grunner til å elske Stockholm. Den viktigste er nok shoppingmulighetene! Det ligger faktisk fire Hennes og Mauritz-butikker med ett minutt gå avstand mellom hver av de! Tre Indiska-butikker med fem minutters avstand! Samt en trillion trilliard dødsfete butikker! Hundrelappene forsvinner en etter en når du går nedover Drottningatan. Eller kanskje du stikker inn til Högtorget?

Også må man jo ta seg en tur til enden av Drottninggatan, forbi rådhuset og slottet, og så inntil Gamla Stan! Der dufter det lukten av nylagd kakao og vafler! Etter det er det nesten oppligatorisk å titte litt på slottet, før man trasket langs havnen. Kanskje en tur innom Djurgården om man ønsker? Selv om Djurgården ikke har så mye morsomt i seg på vinteren.

I Stockholm skal vi desverre ikke bo på et megadyrt femstjerners hotell i sentrum. Men hos far på Lidingö i kjelleren. (Som selvfølgelig er mye bedre, itilfelle pappa leser dette!). Men fordelen der er at paps har masse kult film og inspillingsutstyr, som jeg tenker at jeg og jentene skal få lov til å leke oss litt med, når vi kommer fra storshopping!

Hørte jeg noen si Haute Couture?

Dette blir bra! Gleder meg sinnsykt! :D

Sannheten om presentasjonsangst

Thu, 12 Nov 2009 13:04:33 GMT

Verden i dag lever av den verste, mest skadelige psykiske sykdommen som finnes. Og jeg snakker ikke om depresjon eller paranoia - selv om også disse er meget skadelige psykiske sykdommer, men presentasjonsangst. For tiden handler det alltid om å framstilles bra og jeg fant ut at nesten alt man gjør er en form for presentasjon.
Sminking på morningen, middag hos svigerforeldre, foredrag for klassen. Alle er presentasjoner, og jeg vil tro at man til tider har presentasjonsagnst.

Presentasjonsagnst er en ganske usynlig, men alvorlig psykisk sykdom, som sikkert langt over halve befolkningen lider av. De har ikke vært veldig mye forskning på denne sykdommen, siden flere leger mener at dette er bare en del av naturens og menneskenes balanse i livet.

Jeg understreker at de mener, ikke vet.

Jeg vil tro at omtrent halve morningen har en del presentasjonsagnst i seg. Sminke, tannpuss, klær og parfyme. "Jeg må se bra ut, jeg må se bra ut."
Jeg tviler på at jeg er den eneste som skifter klær minst tre ganger før bussen går?

Selv lider jeg voldsomt av denne psyken. Jeg er faktisk så ille for tiden at jeg nylig lånte en bok på nesten 350 sider bare for å imponere faren til en random gutt jeg nylig har blitt kjent bare, om jeg noen gang vil havne rundt middagsbordet med han. Boken er langt fra min favorittsjanger, da jeg leser mest krim, og jeg skjønner omtrent ikke halvparten av boka hittill. Likevel leser jeg den like flittig som om det skulle vært en Jan Melhum-bok.
Sååå...

Lider jeg av den voldsomme sykdommen presentasjonsangst, eller er jeg bare desperat?

Hvem slipper alt?

Wed, 11 Nov 2009 11:37:00 GMT

Igår hadde jeg en koselig, men stressa dag. Etter skolen tok jeg med lillesøster Sara på cafe for å drikke latte og kakao, for å prate om bier og blomster (eller kanskje mer for å høre på henne prate om bier og blomster?).

Ikke lenge etter skulle jeg møte Camilla Grønlie utenfor Kulturhuset for å dra på konster for Blue Chair.
Selvfølig dro jeg, så dum som jeg var, til OSEBERG Kulturhus og ikke NØTTERØY Kulturhus. Selv syntes jeg ikke at det er så rart, for hver gang jeg hører "Kulturhuset" så tenker jeg alltid på det i Tønsberg. Anyways, jeg står ihvertfall utenfor Oseberg kulturhus, litt seint ute, og ringer Camilla for å høre hvor i helvete de befinner seg?! Vel, de var på Nøtterøy Kulturhus. Der jeg ikke var. Så jeg rusha opp til VKT og kastet meg på første buss til Borgheim.

Femtem minutter forsinket klarte jeg faktisk å kommer meg inn. Men det var hjemveien som var det virkelige problemet. Pågrunn av teite busstider til Føynland og dårlit timing av meg, satt jeg på Borgheim og ventet i en halv time på bussen!

Men når jeg satt der på busstoppet, under den mørke himmelen pakket inn i høyhalset genser og votter for beskyttelse mot vinterkulden, kom jeg til å tenke på noe. Hvor mange venner, alt i alt, har jeg som hadde sluppet absolutt alt de har i hendene, for å komme meg til utsetning? Jeg kom på fem.
Deretter tenkte jeg på hvor stor mengde de hadde sluppet for å komme meg til utsetning, uansett situsajon. Da kom jeg plutselig ikke på så mange likevel.

Så hadde du sluppet alt du har i hendene, uansett mengde, for å hjelpe en venn i nød, uansett situasjon? Og hvor mange venner har du, som hadde gjort akkurat det samme for deg?

I'll be there for you

Mon, 02 Nov 2009 17:36:39 GMT

Heidi Kristensen

Ikke bare dreit du deg ut foran mr. cute and adorable i dag og mistet mobilen din i toalettet, men på toppen av alt skjer det her (you know what I meen!). Må si at jeg føler virkelig med deg nå. Skjønner at ting er vanskelig og frustrerende for deg, og at ingenting er helt lett.

Når så mye (inkludert mobilen din) havner i dass, så er det ikke rart man blir litt smådeprimert og lei seg. Jeg forstår at du er veldig redd nå, men ikke glem det at hun faktisk stuper fra den 5 cm høye "høyden" og lander perfekt i vannet! Hun blir stadig sett i hagen om sommeren, og det er ikke sjeldent du er på middag hos henne. Så for meg virker hun som en ganske sprek, gammel dame. Og jeg vil understreke det at risikogruppen er for "svake og syke eldre mennesker". Ikke eldre som er spreke enn meg! Og hallo, sist gang jeg sjekka var jeg 16!
Så tro meg, det går nok helt sikkert bra. Det vet jeg. Jeg gir tross alt folk horoskoper som faktisk er helt sanne også (ja, de er nemlig det!).

Vet at det ikke er så lett nå, og at det surrer mange tanker rundt i hodet ditt, men husk at jeg alltid alltid er her for deg og at jeg er kjempe glad i deg. Glem aldri dette: at om du noen gang flytter til California, skal jeg stjele kredittkortet til Siri, kjøpe en flybillett, fly til California, finne deg, kappe alle kroppsdelene dine av, fly deg hjem og sy deg sammen igjen. For om du bare er to bein, to armer, en overkropp og et hode - så kan du ikke kjempe veldig mye imot.

Love you <3

Don't drink and drive, or try to be normal

Sun, 01 Nov 2009 16:01:26 GMT

I går drakk jeg hakket mer enn jeg ble enig med meg selv om å gjøre. Ingen bra ide. Jeg visste at jeg skulle blir henta kl. 12.00, så planen var å bare ha det gøy. Men det ble litt for mye gøy enn det som var meningen.

Etter man har drukket et viss antall drinker med alkohol, mister man plutselig kontrollen på hvor mange etterfølgere som egentlig kommer. Og før du vet ordet av: bamm! Du har driti på draget som man kaller det og det er ikke mange veier som fører bakover. Det er faktisk ingen. Jeg klarte å gå meg vil fra festen og til KIWI på Vestskogen! Og da jeg endelig kom frem, ble jeg nesten syklet på av en dum syklist!

Hoppet vi et par timer tilbake i tid, kommer vi til den gigantiske feilen min. Jeg sverger til alle slags guder som herjer på jorden: aldri mer skal alkohol fylle min munn! Jeg kan si til mitt forsvar at akkurat der og da virket det som en veldig smart og god ide. Det var som om ingenting annet egentlig betydde noen ting lenger. Planen var liksom bare å leve i nuet, og ta ting som det kom og deretter bare la det gå. What's done is done, tenke jeg da.

Men det var først i dag tidlig da bomben smalt og det å leve i nuet kanskje ikke var så smart likevel..?

Noen stjal lommeboka min!!

Fri, 30 Oct 2009 10:08:04 GMT

I går var den verste dagen i hele mitt 16 år lange liv! Jeg er på nippet til å bli en deprimert emo med "anderledes" syn på livet. Yes, I'm pulling out the Emo-card!
Jeg satt på bussen fra byen til Charlotte for å jobbe med en oppgave. Jeg var allerede megatrøtt etter å ha stått opp tidlig og tatt bussen fra Oslo. Aller mest ville jeg bare hjem og legge meg, men Karoline, som også var hos Cha, er en jente du ikke kan si nei til. Så der sitter jeg på bussen da, trøtt og sliten.
Jeg var ikke helt sikker på hvor jeg skulle hoppe av, så jeg satt og nikikket ut vinduet. Da jeg endelig kom fram, hadde Karoline gått og der var ferdig! Grr..! Så jeg måtte pent nok tusle tilbake til bussen og dra tilbake der jeg kom fra. Når jeg kom fram til busstoppet, gikk jeg ned i veska for å ta frem lommeboka. Eller nei, det gjorde jeg ikke. FOR DEN VAR IKKE DER!! Panikken steg i hele meg mens jeg tømte veska flere ganger. Den var borte!
Plutselig kom jeg på at bussen jeg satt på, kom tilbake om fem minutter! Så den lå jo sikkert der! Det måtte den jo gjøre, for det var helt sikkert der jeg hadde mistet den.
Men neida, den lå ikke der heller..

Det vil si: at en eller annen drittsekk har tatt med seg lommeboken min, som innhold 700 KRONER, NØKLENE MINE, MINNEPENNEN MIN MED ALT JEG HAR PÅ DATAEN OG BUSSKORTET MITT! Asswhole!

Så lommeboken min er og blir borte.. :'(

De alt for gode vennene

Wed, 28 Oct 2009 21:47:58 GMT

Ting går ufattelig dårlig nå. Alt som en gang var er ikke det samme lenger. Men jeg vil bare si hvor utrolig gode venner jeg faktisk har. Den siste uka har jeg fått så mange beskjeder om at de bare er en telefonsamtale unna. Ingenting er bedre i sånne situasjoner enn vennene dine som stiller opp for deg.

Å være alene med dine egne tanker er vanskelig og hardt. Følelsene stormer inn i kroppen din, og ikke en gang CSI Miami, en joggetur eller HENNE kan distrahere deg. Du er absolutt helt alene.
Da er det deilig å vite at jeg bare kan ta opp telefonen og ringe til nesten hvem som helst, og de tar den alle som en.

Jeg er glad for at dere stiller opp, både familie og venner, og venner av familien. Jeg bor nå hos noen veldig gode venner av moren og stefaren min, og bedre sted kunne jeg ikke bodd. De har åpent armene sine fullstendig og tatt meg inn i varmen.

Ta godt vare på vennene deres, folkens. For du kommer til å trenge de veldig.

Når ting som ikke skal skje, plutselig skjer

Mon, 26 Oct 2009 21:41:20 GMT

Jeg har fått utrolig mange spørsmål og kommentarer angående situasjonen. Men det var bare en ting som virkelig kom inn til meg: "Kom det som et sjokk?". Først da begynte jeg å tenke. Kom det som et sjokk for meg? Ja, det kan du banne på. Jeg har hørt det før, mange ganger. Men det skal liksom være en typisk ting som egentlig aldri skjer.
Som når jeg og venninnene min prater om å dra til Spania - det skjer ikke. Hver gang jeg og kjærsten min slår opp - vi kommer aldri til å slå opp.
Men dette her. Det skjer virkelig.

Tårene presser på som aldri før, og dette er ikke egentlig min tragedie. Jeg har ingen ting jeg kan si eller gjøre som vil forandre noen ting. Jeg står midt i en prosess helt ute av stand til å påvirke den. I disse stunder hadde det ikke gjort så mye å være superman. Det verste er nok forandringene som kommer. Forandringer jeg ikke vil at skal komme. Jeg vil ikke endre på noen ting. Jeg har det bra som jeg har det nå. Toppers! Hvorfor skal noe forandres? Det trengs ikke i det hele tatt.

Jeg vil virkelig ikke at dette skal skje. Men det er jo ingenting jeg kan si eller gjøre. Jeg bare ber på min knær - for alle slags guder det går ann å be til: vær så snill, ikke la det skje. Jeg liker alt som det er nå.

Jeg skulle ønske jeg kunne være med mamma, selv om jeg vet at det er umulig nå. Hun er den eneste jeg trenger og den eneste som ikke er tilgjengelig. Det føles rart å være hjemme uten henne også. Siden hjemme liksom ikke er hjemme lenger.
Det er mer som Normandie på D-dagen. En slagmark. Kampen om å overleve.
Å sitte i sofaen er ikke det samme det heller. Skal vi aldri sitte der sammen, ALLE sammen, og se TV? Film? Spise en av hans tykke pizzaer og drikke cola eller en slags billig dritt brus som han har kjøpt? Skal ikke dere to sitte på terassen, eller ligge ved siden av hverandre i sofaen?
Vi skal vel ikke det. Dere skal vel ikke det.

Og mer enn det er det ikke.

"..fordi jeg sier det!"

Thu, 22 Oct 2009 19:51:12 GMT

Okej, hvem har ikke hørt DET før da?

"Hvorfor må jeg egentlig hjem? Jeg har gjort lekser OG rydda rommet?"
"Fordi jeg sier det!"

"Hvorfor kan jeg ikke gå ut?"
"Fordi jeg sier det!"

Foreldre har en egen makt. Dagen de fikk sine barn, mistet de evnen, eller viljen, til å forklare seg. For de trenger det ikke lenger. De må faktisk ikke ha en grunn. De bestemmer, som de stadig minner oss på. Sekundet man føder får man tildelt "jeg trenger ikke forklare meg"-diplomet. Det vil si at for de neste 18 årene trenger de ikke forklare noe som helst.
Andre enn meg som føler avsky mot dette? Tviler.

En ting jeg lurer på: føler noen av dere at dette er litt maktmisbruk? For det er jo på en måte det. Da Hitler begynte å drepe jøder bare fordi han ikke likte de, så var det jo ikke mange som spurte hvorfor? Og de som spurte, fikk jo svaret at de "var ekle og hadde like stor betydning som rotter". Hitler brukte sikkert "fordi jeg sier det" mer enn en gang! Det samme gjorde helt sikker Moussolini også. Og Ludvig den 14. Henrik den 8. Og nå; våre foreldre.

Jeg tror at når jeg blir mamma, er dette en makt posisjon jeg kommer til å nyte alt for godt. I følge "start.no" er jeg en diktator. Kanskje jeg ikke burde få barn?

Tro på deg selv

Tue, 20 Oct 2009 08:55:29 GMT

Igår satt jeg veldig lenge på brygga med stefaren min og snakket. Det var utrolig koselig og gøy.

De fleste som kjenner stefaren min, vet hvor utrolig han er. Som en kritisk tiåring var jeg i begynnelsen ikke helt sikker på denne nye mannen til mamma. Han var jo ikke pappa, han? Men det tok ikke langt tid før denne mannen gikk rett inn. (Det kan delvis ha noe å gjøre med at han kjøpte en sjokolade til meg, selv om mamma hadde sagt nei). Uansett så er det ikke mye stefaren min ikke får til. Ung, hormonell og full av faen, var det ikke sjeldent jeg presset grensene hans. Ting som "du bestemmer ikke over meg" eller "du er ikke faren min" ble stadig sluppet løs. Men mannen, som er lagd av stål, tok ingen ting til seg. Du finner ikke bedre menneskekjenner enn han. Han er både pappa, bestevenn og psykolog på en og samme tid. Du vil aldri kunne knekke denne mannen.

Etter en to og en halvtimes samtale med stefaren min, dro jeg hjem og satt med foran mobilen. Jeg slo nummeret om igjen og om igjen og om igjen. Tommelen hvilte på den grønne ringeknappen i flere minutter av gangen. Men like fort trykket jeg på den rød knappen. Sånn holdt jeg på i flere timer. Jeg kunne rett og slett ikke skaff meg guts nok til å ringe. Det var nok noen følelser av angst, desperasjon og frykt. Uansett hva det var, kunne jeg ikke ringe.

Jeg brukte langt tid på å prøve å analysere følelsene. Jeg lurte på hvorfor jeg ikke bare kunne trykke. Det var vel ikke så vanskelig?

Når det spinner så mye rundt i kroppen på en og samme gang, virker det som om håpet snart skal forsvinne. Det er liksom ikke så alt for mye igjen å innhente. Prøvde å se en film for å få tankene til å forsvinne. Men ikke en gang "Horten redder en hvem" fikk tankene min på andre ting. Så istedet prøvde jeg å finne noe på nettet som kunne distrahere meg. Nyttesløst først.

Men heldigvis fant jeg bloggen til Martin Sander (martinsander.blogg.no) og leste den. Rett etter på slo jeg av mobilen og la meg under dyna for å se vidre på "Horten redder en hvem". Martin skriver helt utrolig og inspirerende. Jeg ble fylt med selvtillit til tusen og kunne trygt sove resten av natten - med telefonen avslått.

Abefaler å ta en titt på www.martinsander.blogg.no

Jeg hater å se ryggen din

Mon, 19 Oct 2009 19:33:34 GMT

Ingenting er verre enn å se noens rygg. Ikke fordi de er spesielt hårete, flassete eller kvisete (man kan bruke genser). Men fordi at når noen snur ryggen mot deg, er det som oftest fordi de har tenkt til å gå.
Det er så skummelt å bli forlatt, liksom. Uten en anelse om hvordan du noen gang skal klare deg alene. Hva skal du gjøre nå? Hvem skal redde deg? Personen blir plutselig ikke så tilgjengelig lenger. Når du trenger vedkomne, så er det plutselig ikke bare å gå inn på rommet hans/hennes, du må ringe og håpe på svar. Også må du finne tid og sted dere kan møtes. Og når den tid kommer, trenger du kanskje ikke vedkomne så mye lenger.
Du blir stående der, alene, uten å vite hvilken vei du egentlig skal gå. Hodet spinner, blodet strømmer. Du vet du ikke kan gå etter. Det nytter ikke. Ingenting du sier eller gjør vil gjøre noe som helst bedre. Du må bare bli. Men du klarer ikke det heller. For du vil gjøre noe. Løpe etter, skrike, hva som helst. Du vil, men kan ikke. Også kan du heller ikke bare bli stående der. Alene på VKT når bussen din går om to minutter? Nei, du må bare gå.
Følt det før?
Det finnes så mange beskrivelser av den type følelse. Men for å sette kun ett ord på det; desperasjon. Det er jo det det handler om. Merkelig det der.

Hva har kjærlighet med saken å gjøre?

Sun, 18 Oct 2009 19:53:57 GMT

"The difference between sex and love, is that sex can be either with feelings or without. In love, there is just one opportunity"

Hvem i huleste fant på at man kan si "å elske" istedet for å bare si "å ha sex"? Altså, å elske er bare det dummeste ordet som noen gang har blitt erstattet med knulling. Og det finnes mange! "Lufte lillemann", "dømme boksen", "slå på springen", you name it. Men hvem enn det var som valgte ut begrepet "å elske" kan aldri å hørt om en one night stand. Sex kan, men behøver for all del ikke, å ha noen ting med kjærlighet å gjøre.
Nå viste det seg å være kanskje vanskelig å finne definisjonen på elske på internett, men å elske noen er vel at de/den betyr veldig mye for deg. Det er sikkert. Men trenger en fuck-buddy å bety noe som helst?
Kun en av de personene du ligger med, kommer du til å ende opp med for resten av livet ditt, selvsagt. Og ifølge noe jeg tror jeg har fått med meg; så er 50% av den gjennomsnittelige nordmannens sexpartnere, personer som ikke betyr noen ting. Kan dette stemme?

Så da lurer jeg på følgende; hva har kjærlighet med sex å gjøre?

Guttas høstmote!

Tue, 13 Oct 2009 12:51:37 GMT

Søkte litt enkelt på google etter høst mote, og da fant jeg noe til gutta som jeg la min elsk på. Sjekk ut dette, gutter, og løp og kjøp!

Min høyt elskede Joe Jonas har den perfekte stilen. Tøft, rocka, sporty og rett og slett fett!

Hva syntes dere?!

Motenytt

Mon, 12 Oct 2009 16:40:00 GMT

I følge KK blir denne høsten mørk og mystisk, noe jeg kjenner meg svært fornøyd med, siden jeg (som jeg tidligere skrev) har blitt en stor fan av den rocka stilen. Noe av plaggene jeg har kikket på ble for mye 80-tallet, syntes jeg. Men ellers vil jeg si at jeg gleder meg over høstens deilige farger og stil!

Hva syntes dere?

Bilder fra bursdagen til Celine Sandberg!

Sun, 11 Oct 2009 15:53:52 GMT

Jeg var så utrolig heldig å bli invitert til Celine Sandbergs bursdag i går kveld. Stemningen var på topp og vi ble servert fingermat/kanapeer som smakte utrolig godt. Det ble både drukket og danset masse, og jeg tror alle sammen hadde en kjempe koselig kveld.

Her har vi bursdagsbarnet

Hanne, Thea og Celine danser!

Her ser du meg i den svare kjolen, Camilla, Minna og Celina

Fra venstre: Celine, Kristine, Cecilie, Celine, Victoria og Janicke

Camilla og jeg er UTROLIG sosiale på fest.. Begge i telefon med hver sin kjærste

Litt trøtt, ja!

Janicke, Hanna og Thea

Kristine og Hanne

Jeg hadde en utrolig koselig kveld, jenter! Tusen takk til Celine som var en fantastisk vert og sørget for kjempe god mat og dødsbra stemning. Kvelden var perfekt :)

Gratulerer med dagen, Celine<3