Mens alle rund meg kjørte opp, lest teori og ble trygge sjåfører over en lav sko var jeg opptatt med å traske rundt i Byen i turnsko.

Nå er det mindre enn et år til jeg liksom skal prøve meg i arbeidslivet i en jobb der åtti prosent av alle jobbannonsene nevner at de foretrekker en søker med sertifikatet. Og boom, der var postkassen full av sjegg. Derfor sitter jeg med klump i magen og gruer meg til min aller første kjøretime i morgen.

Kryss de fingre du har.

Noddin' my head like yeah
Moving my hips like yeah
It's a party in the USA

2009 var det året jeg sydde mine egne gardiner, fikk meg jobb som kundebehandler, oppdaget Oslo for fullt, ble kvitt penisskrekken, sang med til Nick Cave, oppdaget hvor mye en mannlig pung minner om bolledeig, ble skikkelig glad i spesialpedagogikk, gråt av kjærlighetssorg og brukte tre måneder på krykker.

JANUAR

Året ble festet inn hos Alexander. Jeg fikk snakket tysk, danset, og drukket rikelig champis. Vi dro på harrytur til Eidsvoll og så Helene bli millionær. Jentene ble offisielt Jentene, ti nydelige jenter fra vårt langstrakte land som skulle komme til å bety vannvittig mye.

FEBRUAR

I Februar dro Mari, Kristina, Helene, Elise og jeg på By:larm. Vi danset til Annie, Erlend Øye, obligatoriske bergensband og jeg oppdaget hvor godt det er med White Russians. Dessuten fikk jeg en ny samboer, og debuterte på melodica.

MARS

Her ble det mye grining. Jeg angret på at jeg aldri hadde hatt kjærlighetsorg som sektsenåring som alle andre normale jenter, og maste hull i hodet på alle som ville høre.

APRIL

Det ble vår og både Jakob, Marie og Frits kom på besøk.

MAI

I mai begynte jeg å blogge som en reaksjon på at plan B var  blitt lagt ned, og jeg ikke kunne skrive for dem lengre. Alexander Rybak vant Grand Prix, og jeg ble patriot.

Nasjonaldagen ble feiret i hovedstaden for første gang. Jeg skeiet ut med å spise meksikansk på Mucho Mas. Henrik Wergeland vred seg nok i graven.

JUNI

Nich Cave tok barten og feiret med å dra til Oslo, og jeg ble i ekstase. Anne kom på besøk helt fra München, vi spiste is, drakk rom og var turister til det fulle. Jan Eggum spilte konsert på Rockefeller, som utgjorde to drømmemenn på en måned. Ikke verst bare det.

JULI og AUGUST

I juli og august var jeg handicappet. Etter tidenes trynings fulgte to operasjoner med narkose og hele pakken, elleve uker på krykker og ca halvparten av tiden uten bevegelsesfrihet i rullestol. Av dette lærte jeg at longboard ikke er fremtiden og at mamma og pappa er god å ha.

SEPTEMBER

Jeg ble krykkefri og feiret det med å dra til Fredrikstad støtt og stadig. Dessuten fikk jeg vite at jeg kom inn på Berkeley, og jeg fikk enda en grunn til å bli flittig lesehest.

OKTOBER

I oktober satt jeg kroken på døren for en dør som hadde stått i overkant lenge på gløtt. Det var litt deilig. Jeg fikk uventet litt sansen for jobben, og fikk konstantert at Stina er en grunn verdt til å jobbe der.

NOVEMBER

Eksamensinnspurt og jobbing. Positive sider med å flytte inn på Blindern er at man slipper å tilbringe tid i sitt skitne kollektiv med FRP-medlemmer og det som verre er.

DESEMBER

I desember gikk det opp for meg hvor mye jeg kommer til å savne Oslo, Silje og alt som er fint. Regina Spector gjorde meg glad i sjelen, Paris gjorde meg reiseklar og pinnekjøttet mett i magen. Årets siste dag resulterte i en tur på legevakten for Alexander og en mystisk forsvinnning av en liter wodka.

2009 var det året der jeg ble flittig student, oppdaget hvor kul Charlie Kaufman og Tarantino faktisk er, fikk oppleve tre helter live, og fikk flere nye gode venner. Alt i alt et godt år, og klart bedre enn året før!

I 2010 gleder jeg meg til Berkeley, amerikanere, sosiologi, Mexico og nye venner.

• Melde meg på skrivekurs og bli flink spire.

• Begynne å ha kondomer i vesken. Til og med guideboken har skrevet unsafe sex under listen over «things to avoid» i San Fransisco.

• Begynne å jogge.

Oki, jeg synes punkt 2 var veldig morsomt, men de stemmer de andre også altså!

Ikke alle er like fornøyde. Her er noen tips til eksamensvaktene.

1. Taushet er gull:Ja, vi vet at dere er instruert om å ikke snakke før vi snakker til dere. Problemet er at denne regelen tillater et visst potensielt konsentrasjonsødeleggende slingringsmonn. Et eksempel: Om en student skulle finne på å si noe slikt som «Ja ja men», må dette på ingen måte forstås som «Hei, kan du fortelle meg hva du synes er galt med innvandringspolitikken i Norge i dag?»

2. Taushet er gull (justert for inflasjon): At vi åpnet for samtale den første turen vi var ute betyr ikke at vi er interessert i å ta opp tråden neste gang. Tvert imot. Den første turen er som oftest for å strekke på beina. Den andre turen kan gjerne inneholde eksamenens mest strabasiøse klatreetappe. Liten tue kan velte stort lass.

3. Tren tren tren: Ja da, vi vet at vi blir stive til bens en gang vi også - men når sanden i timeglasset renner ut, er det sjukt enerverende å måtte bære en utslitt eksamensvakt på ryggen.

4. Respekt for intimsfæren: Eksamenstoalettrutiner kan være så mangt. For noen er det totalstopp. Andre påregner en halvtimes tarmskylling når de disponerer tiden sin. I alle tilfeller er det lite hjelpsomt med en vakt som lurer på om du har støtt på barnebarnet til venninna fordi dere begge to heier på det samme fotballaget mens du sitter og prøver å gjøre noe veldig høylytt veldig lydløst.

5. Takk, det ser fint ut, adjø: For mange kandidater er innleveringen av oppgaven slutten på en smertefull og forglemmelig prøvelse. For andre føles det som starten på noe stort. En ting man uansett klarer seg uten, er overfladisk forhåndsbedømmelse av arbeidet. Et eksempel fra virkeligheten:

(Kandidaten har skrevet 23 sider på 3 timer, og vedkommende var den eneste som satt igjen helt til slutt) Vakt: Oj. Det var mange sider.

Kandidat: Det var kanskje det?

Vakt: Ja. Kanskje dobbelt så mye som det vanlige.

Kandidat: Øh? det er kanskje en bra ting?

Vakt: Nåja. Det kommer vel helt an på innholdet.

Nei, nei, nei. Slik:

Kandidat: Her.

Vakt: Takk. Det ser fint ut. Adjø.

Det er en ting som aldri slår feil på eksamen. Det er at alle eksamensvaktene utgjør en gjennomsnittsalder på ca hundre år. Og at alle på død å liv må ta på et fingerbøll fra sekstitallet for å klare å telle gjennom arkene ved innlevering. Det er helt sykt. Jeg skjønner at det er vanskelig å finne noen som vil ha en såpass kjedelig og dårlig betalt jobb der ute, men det må jo finnes noen som faktisk er bedre egnet?

For hvor praktisk er det at ingen av de gamle hører oss når vi hvisker til dem, selv om vi er èn centimeter borte fra det lodne øret deres? Man må jo ha med megafon for at de skal høre hva som blir sagt. Og det er ikke akkurat praktisk i et eksamenslokale.

Gamla: Du skal ut?

Åse: UT JA

Gamla: Skal jeg ta med jakke?

Åse: NEI DU EG SKAL BARE PÅ DO!

Gamla: På do?

Åse: PÅ DO JA!

Konsentrasjonshjelp? Ikke akkurat.

Og det stopper ikke der. Min eks-kollektivine Kari fortale i fjor at en av eksamensvaktene på SV-fakultetet hadde besvimt og måtte bli kjørt bort av sykebil. At de er i god nok stand til å overleve de seks timene de er pålagt å sitte der må vel nesten kunne være et krav?

I dag var det så vidt at Blindern gikk rundt. Man skulle ikke tro det, men gamle akademikere vet tydeligvis hvordan de skal feste.

Allerede tidlig på dagen, da Maren skulle spørre noen i administrasjonen om det kunne bli fylt på blekk i kopimaskinene, fikk hun til svar at det ikke var mulig. Dette fordi hele bølingen skulle på julebord. Rart at det i det hele tatt var noen til å svare på spørsmålet i informasjonen. Jeg er direkte nysgjerrig på hvilke aktiviteter som foregår på et julebord klokken 10.15 på morgenkvisten.

Noen timer senere var det høy champagneføring, og når det var blitt middagstid var det ikke et eneste matsted på hele universitetsområdet som holdt åpent. Nei, her skulle det festes. Da vi til slutt hadde fått reddet med oss den siste ferdigmiddagen fra Fjorland, fra innerst i kjølerommet til Bunnpris, ble vi unnet kanskje drøye fem minutter til å lunke maten i mikroen, og kaste i oss en skje eller to. Da startet blinkingen med lysene og regelrett utkasting.

I kantinen skulle det tydeligvis være storfest, og de hvite dukene og rødvinsdunkene måtte selvsagt på bordet så fort som mulig. For ikke å snakke om rigging av scene. Nei du og du. Dette er professorene sine som kan feste.

Personlig er jeg veldig spent på hvem som roter i krokene i kveld. Hvem blir med hvem hjem, og hvem blir hardest på karaoken?

Herremin. Amerikaner er ikke noe man bare blir over natten. Jeg har sendt diverse brev til Lånekassen og til universitetet  både i Oslo og i Berkeley, og printet ut forskjellig versjoner av det ene og det andre skjemaet som kan dokumentere at jeg er noen lunne stabil.

Før jeg drar til California og gjør flink studine av meg må jeg aller først på den amerikanske ambassaden i Oslo og la meg intervjue for å få visum. I forkant av denne gledelige markeringen måtte jeg svare på en hel del pikante spørsmål.
Det er i slike øyeblikk man er skikkelig glad for at man ikke valgte å ta karrierevalg i retningen kriminell/narkoman/sinnsyk eller ulovlig innvandrer.

Jeg lever et lite begivenhetsrikt liv for tiden. Kort fortalt består hverdagen min av å våkne av vekkerklokken klokken 06.50. Da har jeg akkurat tid til å slumre èn gang samt være på badet akkurat før vekkerklokken til de andre i kollektivet ringer klokken 07.00. Sleipt? Litt.

Men det er en av de få gledene jeg har. Resten av dagen sitter jeg på lesesalen. Der prøver jeg å tilegne meg informasjon. Det fungerer relativt sjeldent. Av og til går jeg på jobb. Før jeg legger meg klokken 22.30 ser jeg en episode eller to tysk drama. (Verbotene Liebe og Allez Was Zählt)

Seriøst: Det tar ikke av. Det mest uventede som skjedde denne uken var at noen hadde lagt igjen en kopi av et bilde med nakne damer på kopirommet.