How to pass the time.

Klokkens slave

Wed, 04 Jan 2012 17:06:05 GMT

Du gjør deg klar, rister litt på puten, snur for å kjenne den kalde siden og leker litt med dynen. Du legger deg ned, prøver å finne den riktige stillingen. Snur deg et par ganger, reiser deg opp og legger deg ned igjen. Hva er den riktige stillingen? Magen? Ryggen? Planken? Du vrir deg som en rastløs larve, sukker og gir opp. Du reiser deg opp igjen, ser ut av vinduet og tenner en sigg. Tenker over dagen, over livet og hva du kunne forandret på hvis du hadde hatt en tidsmaskin. Klokken tikker, før du veit ordet av det har du sittet ved vinduskarmen i flere timer. Det er to timer til du skal stå opp. " Hvorfor sove da?", tenker du mens du tenner en sigg til. Hva kommer mor til å si når hun kjenner lukten av røyk på rommet? 2 timer, hva kan man gjøre de to timene? Tiden som en gang gikk fort, står nå stille. Du hopper litt rundt, tegner, drikker litt vin. Det har sikkert gått en time, men til din store forskrekkelse har det bare gått 20 min. Hva skjer med tiden? Lever jeg i en annen dimensjon nå? Du kommer plutselig på at tid er relativt, du lar tiden flyte av sted.

Du drar på jobb, sorterer papirene, søler kaffe på den nye hvite genseren. En følelse av frustrasjon og sinne bygger seg opp. En følelse av at noe skal eksplodere, men du lar det synke og fortsetter med sorteringen. Sjefen ber deg om å komme inn på kontoret, du får beskjed om å jobbe overtid. Du tar det hele med et smil, men det som skjer på innsiden er en helt annen historie. Du skriker, griner som en foss, drar av deg håret og slår sjefen til han blør. Tiden går, magen rumler, håret ligner på en kråkereir og de sorte ringene rundt øynene dine blir mer og mer synligere. Humøret ligger så vidt på tre, nesten to. Skjer det en negativ ting til så vil humøret være på null.

Du tenker på varmere strøk, xn din, livet og hvor jævlig jobben er. Helst vil du flykte fra alt og alle, være alene og gjøre det du alltid har drømt om. Ta bilder, drive med musikk, skrive bøker. Kanskje bli en eksotisk danser, eller søppelmann. Du forsvinner inn i drømmene, men blir avbrutt på en brutal måte av din idiotiske og tilbakestående kollega. Hvem i huleste spruter vann på en som tenker? Humøret er nå på null, bare 15 min igjen til du er fri, tenker du. Bare 15 min, tiden går igjen like sakte som da du lå på rommet og ventet på at de to timene skulle fly. Klokken tikker, endelig er jobben ferdig og du forsvinner fortere enn lynet. Klokken viser 16.58, du har bare to minutter på deg for å rekke bussen. Kulden brer seg, det kjennes ut som om man har ligget inne i en fryseboks. Du bestemmer deg for å løpe, men akkurat i det du ser bussen, sklir du på isen, noe som resulterer til at du må vente i 20 min for å ta neste. Sinnet har nå nådd toppen, du kjenner hvordan tårene presser på seg, men du lar vær. Du bestemmer deg igjen for å ta det hele med et smil.

Du kommer deg endelig hjem, åpner kjøleskapet- et tomt kjøleskap. Magen rumler, humøret er på null og du vil helst legge deg ned under senga og vente på at busemannen skal ta deg. Du ser igjen på klokken, 18.00. Vinflasken står bare en halv meter unna deg, litt lenger borte står siggen. Vin og røyk, to ting som kan bidra til å gjøre dagen bedre. Etter en times tid er vinflasken tom, humøret er midt på en toer nå. Var det verdt det? Du ligger i senga, venter igjen på at trøttheten skal komme. Du snur igjen puta, vrir deg som en larve, reiser deg opp, ser ut av vinduet og tenner deg en sigg. Tiden flyr, og klokken er igjen fire- to timer til du skal opp.

- Du er klokkens slave, du lever etter bestemte klokkeslett. Du er en spissborger, en fuckings spissborger.

Ostepop, eksamen og dreadzzz.

Mon, 12 Dec 2011 00:28:11 GMT

Mine hender er lenket fast, kroppen er bundet. Jeg prøver å rikke på meg, prøver å dra meg vekk fra lenkene. Jeg kan kjenne hvordan armene dunker, hvordan fingertuppene mine verker. Den stikkende følelsen blir sterkere, jeg kjenner at kroppen blir nummen. Følelsene forsvinner- det er bare meg og posen i rommet. En kald følelse tar overhånd, jeg prøver å konsentrere meg om posen, men synet svekkes. Hvordan føles det å ha kontroll over kroppen, over livet? Hvordan ser jeg ut? Spørsmålene surrer rundt som små fluer en varm sommerdag. Hvordan hadde jeg reagert hvis jeg en dag hadde stått opp som en flue? Hvilke tanker hadde da streifet rundt meg? Hvilke spørsmål hadde da surret rundt?

Den stikkende følelsen kommer tilbake, jeg åpner opp øynene mine og er tilbake i senga. Hvor lenge har jeg vært borte? Klokken viser 00.50, det har bare gått 4 minutter. Posen ligger der fortsatt, lukten blir sterkere. Jeg prøver å forestille meg konsistensen, hvordan det vil knase for hver bit jeg tar, hvordan munnen vil bli helt nummen av alt tyggingen. Hvordan jeg tilslutt kommer til å streve med å få ut alle restene som sitter igjen i tenna. Jeg putter hele ansiktet inn i posen og forestiller meg at jeg er en bikkje. Hele munnen min er stappet, jeg kan kjenne hvordan alle musklene i munnen verker for hver gang jeg tygger. Jeg er en bikkje, jeg er en stor bikkje. Jeg er en bikkje som eter ostepop helt alene en lørdagskveld.

Jeg har forresten eksamen om en time, og vil helst grave meg ned og dø litt. Jeg melder meg ut av samfunnet og flytter inn i skogen. Der skal jeg bo med alver og troller, skrive teite bøker og drikke meg sørpings på vin hver jævla dag. Eksamen, du kan bare dø!
Åja, savner babydreadsa mine litt,snufzzz

Livet

Wed, 23 Nov 2011 00:10:26 GMT

Er det ikke rart å tenke på hvordan livet stadig forandrer seg, hvordan de minste valgene du tar kan senere være avgjørende for fremtiden din? Livet er en tråd. Du blir født rett- uten knuter. Men under prosessen vil tråden få knuter- knuter som du må jobbe for å løsne. En dag vil knuten være for stor og du står mellom to valg; ty til saksen, eller jobbe ekstra hardt. Du tar den svarte saksen, selv om en indre stemme ber deg om å snu. Plutselig står du der med to tråder i hånden. Det virket kanskje som det rette valget der og da. Du valgte den lette utveien. Istedenfor å løsne knuten, valgte du den svarte saksen. Du prøver å knyte de to trådene sammen- prøver å få tråden til å bli like hel som den en gang var. Men til ingen nytte, tråden vil aldri bli like fin og rett som den en gang var. Du prøver stadig vekk å knyte de to trådene sammen, men en dag vil knuten løsne- uansett hvor stram den er. Så står du der helt alene med to tråder i hånden og tenker " var det virkelig verdt å klippe tråden?"

GI MEG ET NYTT LIV,TAKK!

Sun, 20 Nov 2011 20:11:50 GMT

Skaffa meg en krone slik at jeg kunne kjøpe meg et nytt liv. Fant ut at en krone ikke var nok og brukte derfor 200 kroner på å kjøpe meg et nytt liv. Veien fram til et nytt liv var tung,og jeg gikk meg vill flere ganger. "ENDELIG", tenkte jeg da jeg gikk inn i butikken og så hva som var i hylla. Jeg stirra lenge på Skyrim, og gikk videre med et knust hjerte. Nei, sa jeg til meg selv. Du skal skaffe deg et nytt liv, ikke stenge deg selv inne hele vinteren. Jeg gikk og gikk, tilslutt endte jeg opp med å kjøpe Bioshock ( et jævlig fet spill liksom). Faen, jeg hater meg selv. Kan noen ta frem en klubbe og slå meg?

`
Først var jeg litt sånn da jeg kjøpte spillet. En sint nisse som ville dra av meg håret og legge meg ned i snøen mens jeg skriker hvor ræva twilight er. Men jeg gadd ikke det, var ikke no snø ute. Jeg gikk ut av butikken med et nytt spill i hånden og lovet til meg selv at det her var siste gangen. Jævla ps3, du ødela livet mitt. Etter to timer så jeg litt mer sånn her ut;

Hvem trenger et liv liksom? Jeg har alt jeg trenger; sp3, musikken og senga. Hva mer trenger jeg? Venner? Nææh, liker å være forever alone. Neida, har venner ( senga). Møt min nye venn Bioshock;

Det her var da et produktiv innlegg, for real. Har du hatt en like fet kveld som meg eller?

Lykke

Mon, 17 Oct 2011 00:47:34 GMT

Sa noen dårlig døgnrytme?

Min far sa en gang at man aldri skal drikke kaffe etter klokken seks. Jeg begynner å skjønne hvorfor, og hvordan løser man det her? Jo, ved å drikke mer kaffe. Hei, kaffe.

For noen dager siden fikk jeg høre at jeg ser så lykkelig ut. Er jeg det? Hva er egentlig definisjonen på lykke? Jeg veit ikke helt, men jeg føler meg glad. Jeg liker livet og føler meg en del kilo lettere nå som alle brikkene endelig faller på plass. Livet er som et puslespill; mangler man en brikke, vil man ikke kunne klare å fullføre puslespillet. Noen ganger får jeg bare lyst til å klemme alle jeg ser ( noe som er jævlig merkelig, i og med at jeg ikke er så glad i klemmer) For noen dager siden gikk jeg rundt for meg selv med Tom Waits i bakgrunnen og tenkte; faen, så jævlig bra livet er.

Nøkkelen til et godt liv er å løsrive seg fra de tingene som gjør det ulykkelig. Noen ganger kan løsrivelse være smertefult, men tilslutt vil man innse at det var det riktige valget.

Den røde krakken med de rosa prikkene

Sat, 15 Oct 2011 23:59:47 GMT

Hun sitter på den røde krakken med de rosa prikkene, den stygge krakken- Krakken som jeg alltid har hatt et intens hat til. Jeg veit ikke helt hvorfor, men hver gang jeg går forbi krakken, får jeg bare lyst til å brenne hele driten. Hvorfor røde krakker med rosa prikker? Hva skjedde med de "normale" krakkene, er det her en måte å vise at vi lever i et moderne og kunsterisk samfunn? Jenta som sitter på den stygge krakken kommer bort til meg, måten hun går på minner meg om en full pingivn. Kan pingviner bli fulle, tenker jeg mens jeg ser på at hun sakte men sikkert kommer mot meg. Ansiktet hennes virker ikke så spesielt tiltrekkende, jeg klarer ikke å sette helt ord på det, men av en eller annen merkelig grunn minner hun meg om en hest, en litt tiltrekkende hest. Ellers er kroppen helt alright, fine pupper, flat mage og en sprettende rumpe, that's the way I like it.
Jeg tar et trekk av den ekle siggen som jeg fant på blitz, røyk er røyk. Hvorfor må hun gå som en full pingvin, hva faen skjer med det?

Tante Olga ringer, maser om at jeg må huske den fordømte vinflaska, jeg prøver å forklare at polet er stengt. Samtalen endte med at jeg nettopp ble kasta ut, great. Gamle kjærringer, skal alltid syte og klage.

En gjeng med hippier står foran stortinget og demonstrer for en mer miljøvennelig verden. De virker så stusselige der de står og synger, hva er det de prøver å oppnå? Han ene med dreads kommer bort til meg og ber meg om å smile. Hvorfor det, spør jeg og prøver å lage en litt care- grimase. " Kom igjen a, spre litt positiv energi, mann", sier han og ler. "POSITIV ENERGI MEG I RÆVA" brøler jeg ut. Hippien forsvinner inn i folkemengden, håper han blir most av en ku eller no.

- Hei, kjære. Savna meg eller? Gi meg et kyss a, kom igjen.
- Jada, chill litt a.
-Sur eller?
- Nei, ekke det.

Jenta som satt på den røde krakken med rosa prikker står foran meg, prøver å kysse meg. Jenta som ligner på en hest, jenta med fine pupper og sprettrumpe, jenta som går som en full pingivn. Jenta som er dama mi.. For en fucka verden vi lever i.

Røykens slave.

Tue, 13 Sep 2011 14:34:47 GMT

Du veit den følelsen av å ligge flere skritt tilbake? Den følelsen av at du helt ikke passer inn uansett hvor mye du selv ønsker det? Den følelsen av at en liten bit er savnet? Den følelsen av at livet ditt er en film som blir spolet framover. Noen ganger har jeg den følelsen, den følelsen som gjør meg til den jeg er.

Her er enda et lite utdrag fra en tekst som jeg skrev i 8 klasse;
( Overse skrivefeilene, teksten er tross alt fra 8 klasse)

" Livet kan sammenlignes med bokser, samfunnets funksjon kan sammenlignes med bokser. Fra den dag du blir født, blir du automatisk plassert i en boks skapt av samfunnet. Ditt hus er en boks, byen du kommer fra er en boks, landet du bor i er en boks- hele verden er en fuckings svær boks. Vi må løsrive oss fra boksene, skjønner?" Jeg orker ikke å avbryte han, lar han snakke om sine merkelige teorier. Det har alltid vært sånn. Han snakker og jeg lytter. Han fortsetter å bable om boksene sine, men tankene mine er et annet sted. Treet bak røykeskuret vekker min oppmerksomhet, hvordan grenene beveger seg i takt med vinden, som om treet føler vindens energi. Jeg tar et trekk av røyken, ser meg rundt mens jeg prøver å definere smaken på røyken. Jeg kjenner at det stikker på tunga og blåser ut røyken. " smaker aske", tenker jeg. Røyken og jeg, jeg og røyken. Jeg er røykens slave, røykerere er røykens slave. Han som står foran meg og snakker om løsrivelse er røykens slave. Hvordan kan en være selvstendig om man er avhengig av noe? Han begynner å bable om evolusjonen, og menneskets eksistens. " Hva faen, følger du med eller?", sier han med en litt oppgitt stemme. Jeg orker ikke å snakke, ser på treet som danser med vinden. Ser på Tore med den røde, dog stygge genseren- spinkelbein Tore. Jeg orker ikke mer av samtalen. Jeg går, nei flyter av sted. Flyter til bussen, flyter hjem- i ett med vinden.

Svart

Mon, 12 Sep 2011 20:54:26 GMT

"Du veit den følelsen, den følelsen av å være sperret inne?" Han så litt rart på meg, forventet kanskje at jeg skulle si ja. Jeg ventet, ventet i hele ti sekunder før jeg sa nei, og så ned på bakken. Jeg tok to raske trekk fra siggen før jeg stompet den. Jeg stirra fortsatt på bakken, uten å vite helt hvorfor. " Du er rar, det er på tide at du står opp. Men la oss ikke tenke på det nå, skrullejenta mi". Skrullejenta, skrullejenta mi, skrullejenta hans. Ordene repertete seg gang på gang, som en dårlig cd med riper. Jeg så på han i noen få sekunder, studerte blikket og leppene. Hvem faen er han, tenker jeg. Han er fremmed, en fremmed person som ser på meg og gliser. Hva tenker han på? Jeg slår plutselig til han og sier " Jeg er ingen skrullejente, og jeg kommer aldri til å stå opp"

Et lite utdrag fra en gammel tekst som jeg skrev i 8 klasse, tror jeg. Er en del år siden nå, men fortsatt klarer jeg ikke å gi slipp på det gamle, uansett hvor mye jeg vil. Livet er en prosess,man forandrer seg hele tiden og finner stadig ut nye ting om seg selv. Men vi vil alltid ha et lite monster inne i oss, et monster som kommer ut og gjør deg til en du ikke vil være. Han vil alltid være der, han vil alltid komme ut, han er en del av livet mitt- livet ditt.

Hei, min kjære.

Livet

Tue, 12 Jul 2011 11:24:50 GMT

Han ser meg, han følger etter meg hvor enn jeg går. Han, han mannen med den svarte lange frakken og den spisse hatten. Han som vandrer rundt med stresskofferten og skriver ned de minste valgene jeg tar. Han som styrer min bevissthet. Hvor enn jeg går er han der. Noen ganger bak meg, andre ganger forran. En dag kommer han til å ødelegge livet mitt, jeg kjenner det på meg.

Jeg vil ikke komme inn på universitetet, og har nå bestemt meg for å takke nei om jeg kommer inn. Noen vil kanskje mene at det er et dumt valg. Jeg vil bruke det året her til å reise litt rundt og oppleve nye ting. Jeg vil resie rundt i skogen, bo litt her og der. Jeg vil det året her melde meg helt ut av samfunnet og virkelig leve livet.

Sånn ellers er jeg i Tyrkia og savner visse ting;

Stå på longboard

Fine veier til å stå på longboard

Selve longboardet

Ta bilder av meg selv uten at folk ler

Gå med lue og ullgenser

Være ute i naturen og se soloppgangen

Isfiske med daddy cool

Og poze med dagens første napp!

HADE

Forelskelse

Mon, 06 Jun 2011 23:12:57 GMT

Jeg er forelsket, forelsket i livet. Alt virker så herlig, men samtidig nytt. Det er litt vanskelig å sette ord på de følelsene som stadig vokser. Men igjen, det går vel aldri ann å forklare de følelsene man føler. Det er dine følelser, noe privat- bare ditt. Jeg elsker livet, selve muligheten til å leve og oppleve alt det rare.

I sta tok jeg på mine grønne, dog mandige gummistøvler og løp ut. Jeg løp ut og kjente regnet, det var herlig. Det er slike momenter som en får lyst til å fryse.

En av de fineste sangene jeg veit om.

Følelser

Mon, 06 Jun 2011 18:41:44 GMT

Du veit den følelsen, den følelsen av at noe er forandret. Du legger kanskje ikke merke til det med en gang, kanskje fordi du selv ikke vil innse realiteten. Kanskje fordi du er redd, redd for hvordan ting egentlig ser ut. Lenge har jeg gått rundt med et lukket øye, jeg har ikke sett hvordan ting er før nå og det er skummelt. Ja, alt virker plutselig så nytt.

Jeg føler meg litt som en liten brikke plassert i et stort brett- brettspill. Det er ikke lenger jeg som styrer selve spillet,valgene. Men så finnes det visse momenter, momenter som får en til å hyle av glede, gråte av glede. Noen ganger så har jeg en sånn følelse. Den Følelsen. Ah, så herlig.

Et rom med tusen sjeler- sjeler i beveglse.

Det regner ute, og av en eller annen merkelig grunn så føler jeg meg rolig. Det eneste jeg vil er å ta av meg mine lilla sokker og løpe ut i regnet. Jeg vil kjenne dråpene treffet ansiktet mitt, jeg vil kjenne alt!

Hva faen?

Wed, 01 Jun 2011 02:13:11 GMT

Jævla døgnrytme.
- Klarer ikke å sove, uansett hvor trøtt jeg er. Det er sommer, jeg er liksom glad og om en måned får jeg
vite om jeg kommer inn på universitetet eller ei. Har bare lyst til å si en ting; LOL.

Jeg har gått meg vill sammen med de andre- sammen er vi sperret inne i et rødt rom. I et rom der ingen kommer seg ut, hvor typisk og klisje er ikke det? En gjeng kåte ungdommer stengt inne i et rom uten noen muligheter for å komme seg ut. Klokken ringer hver time, og hver dag fantaserer jeg hvordan jeg en dag skal sprenge klokken i tusen biter, hvordan jeg en dag skal dra ut øynene til alle som jobber her- Ja, hvordan jeg en dag skal rømme. Jeg, og bare jeg skal rømme. Rømme fra rommet, rømme fra samfunnet, rømme fra universet. Bare vent, en dag ender jeg opp som en dråpe i det store hav.

FLAAAUT!!!!

Fri, 11 Mar 2011 00:08:19 GMT

Klokken viste 23.00 og for en gang skyld hadde jeg tenkt til å legge meg tidlig. Ja, alt var klart og jeg venta. Venta på at søvnlysten skulle komme. Klokken tolv ga jeg opp, og nå har jeg søren meg gamet tetris i en hel time. Jeg som liksom skulle være superflink, gjøre lekser og sånt. Så, jeg blogger. Shit, håper ingen ser det her. Føler at det nesten er litt flaut å blogge. Tenkte å poste dagens outfit, men Daddy cool sa at jeg ligna på en uteligger, så jeg gadd liksom ikke det da. Vil jo ikke bli drept av dissa motegale jentene, hehhehee. Ok, tulla. Kommer aldri ta et "dagens outfit- bilde" ALDRI.

Åja, har forresten tenkt til å kjøpe meg en katt og kalle han for Jesus. Så, hvis jeg da en dag mister katta kan jeg løpe rundt i gatene og skrike " HAR NOEN SETT JESUS??"
Nå gidder jeg ikke å skrive mer. SKAL GAME TETRIS.

Dagens outfit verdt 6000 kroner, serr.

Pleier du å bruke flere tusen kroner på outfits sånn som meg? :))))

Skygger.

Tue, 15 Feb 2011 22:44:31 GMT

Menneskene farer rundt som små mus. Stresser av sted til et bestemt sted. De farer rundt fra punkt A til punkt B, ingen aning om hva som kommer til å skje om nøyaktig 10 minutter. Jeg prøver å få øyekontakt med noen av de som farer forbi, prøver å smile, men til ingen nytte. Vi har alle blitt skygger av hverandre, ingen som lenger legger merke til en. Den ene bussen etter den andre fylles av skygger- spissborgerne. Ved inngangen til Oslo S legger jeg merke til en gammel mann med en lang grå fillete kåpe. Blikkene våre møtes,alt rundt meg stoppes opp i et par sekunder. Det var bare han og meg, ingen andre enn oss to.

Tore

Wed, 02 Feb 2011 00:30:21 GMT

Han sitter der helt alene, Tore heter han. Tore han ensomme, Tore den boksmarte, Tore den lave, Tore med de røde brillene. Han er bare Tore, ingen andre enn Tore. Hvorfor er det først i dag at han vekker min oppmerksomhet? Er det den nye neongule sekken? Er det den store kvisen på nesen? Jeg veit ikke helt, men i dag. Ja, i dag vil jeg bli kjent med han. Tiden går, jeg veit ikke hvor lenge jeg har sittet her og observert Tore glafse i seg lunsjen. Han har fortsatt matrester rundt munnen og en melkeflekk på den røde genseren, genseren som jeg hater så inderlig. En rød genser med en bamse som spiller trommer. Hvor latterlig er ikke det?

Jeg husker da Tore gikk i 1 klasse. Mens vi andre skrøt av alle de fine klinkekulene vi hadde tatt fra de store gutta i nabolaget, gikk Tore rundt og plukket opp marker. En gang gikk jeg bort til han og spurte hvorfor han plukket opp marker, svaret var simpelt men samtidig grotesk " For å dele de i to". Jeg husker ikke hva jeg følte der og da, men jeg gikk fort bort til ei jente i som gikk i klasse B. Nei, jeg gikk ikke. Jeg tok løpefart og dro henne i håret. Hun datt i en stor sølepytt og skrek at jeg var dum. Jeg husker den følelsen jeg fikk meget godt, en boblende og varm følelse. Jeg følte sinne, så jeg slo henne. Det slaget hun fikk resulterte til et smil rundt munnen. Jeg husker blodet som rant ned fra nesen, dådyrblikket hun ga meg og den ene kalde tåren som rant ned skinnet hennes. Jeg husker snørret som dryppet fra nesen og at hun tørket det bort med den rosa genseren. Genseren fikk blodflekker, store blodflekker. Jeg følte glede, jeg følte for å løpe rundt og skrike HOKACHAKARAKA. Det skjedde aldri, før jeg visste ordet av det kom læreren, May Britt, og dro meg vekk. Jeg fikk husarrest en hel uke, men det gjorde ingenting. Jeg var glad.

Delete.

Tue, 01 Feb 2011 00:18:03 GMT

Jeg sletta alt, igjen. For snart ett år siden sletta jeg akkurat 40 innlegg, følelsen jeg fikk var tung og trist. I dag sletta jeg 15 innlegg og kjente ingenting. Innleggene som ble skrevet var altså ubetydelige, de betydde ingenting.

Livet er en stor prosess. I prosessen vil man møte hindringer- hindringer som får en til å gi opp. Men hva er det som holder oss mennesker oppe? Hvorfor får vi en følelse av å satse mer under mørke stunder? Våre følelser er bare en kjemisk reaksjon- en kjemisk reaksjon som får oss mennesker til å le, gråte, smile osv. Men hvis det hele er en kjemisk reaksjon, hvis det hele består av små partikler og atomer- hvorfor får vi da en følelse av å gråte? Hvorfor blir vi forelsket? Hvorfor blir vi så påvirket av hva andre tenker om oss? Er det hele en kjemisk reaksjon, eller finnes det noe mer? Vi har fire elementer; jord, luft ild og vann. Hva om vi har et element til. Hva om vi har et uoppdaget element- et element som befinner deg rundt oss til enhver tid. Et element som styrer våre følelser, våre tanker.