I samtale med andre oppriktige og gode kristne er dette noe bl.a. adventister og andre sabbatsholdere ofte hører; og man forstår jo tanken om man ikke tenker etter (beklager ordleggingen): Er det virkelig så farlig hvilken dag en holder for hellig? Er ikke det viktigste at en gjør det av et oppriktig og takknmelig hjerte? Skrev ikke Paulus at "én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like - la enhver være fullt overbevist om sitt syn"? (Rom 14,5) Er det så viktig med firkantede doktriner (som mange mener helligholdelsen av den bibelske sabbaten er) i ens tro på Gud? Hva er i det hele tatt vitsen med dem? Skaper de ikke bare mer splittelse enn samhold?

Rettssak. Du er tiltalt for den verste formen for lovbrudd. Anklageren er en svært velhavende og populær forretningsmann; advokaten din er sønnen til dommeren. Vitnene er alle innbyggerne i området. Med andre ord: Denne saken dreier seg om noe av litt større format enn dine tapte lommepenger.

Etter en lang og smertefull, intensivt overbevisende anklage fra herr Eplekjekk (du selv vet at du er fullstending uskyldig i saken), er det advokaten din sin tur. Han har en rolig, sammenfattet og mild holdning, i motsetning til den lidenskapelige, melodramatiske tiltaleren. Etter hvert som advokaten din rolig legger fram indikasjonene og bevisene på din uskyld i minste detalj, blir familien din og vennene dine nede i salen utålmodige ettersom tiden går. De ønsker å få deg vekk fra dommerens autorative nærvær, fra anklagerens hånende ord og gester, og fra de tusen stirrende øyne. De ønsker å skåne deg fra dette traumet; midt i advoktens forsvarstale bryter vennene dine inn og ber advokaten om å få opp farten, å hoppe over de unyttige detaljene og komme til poenget... 

Så er spørsmålet: Hva tenker du da? Tenker du: "Å, takk og pris for at familien min tenker på meg og får fart på sakene"? Eller tenker du: "Hva er det de gjør? Skjønner de ikke at han faktisk hjelper meg ved å legge ut alle disse detaljene?"

Vi er vitnene. Anklageren er Lucifer, Satan, og hans legioner av engler, inkludert milliarder av mennesker som verken kjenner anklageren eller den tiltalte... Gud selv. Djevelen har tiltalt Gud for å være en løgner, for å holde det beste borte fra sine skapninger, for å være selvisk, kravstor, ubarmhjertig og tyrannisk. Spørsmålet som egentlig stilles er: Hvem er Gud egentlig? Hva er intensjonene Hans? Kan vi virkelig stole på Gud?

Å bidra til et ordentlig svar på spørsmålet "Hvem er Gud egentlig?" er (eller burde være) den eneste grunnen til at doktriner eksisterer. Ta et eksempel: Mange kristne sitter på gjerdet når det gjelder hvordan vi faktisk kom inn i eksistensen; at Gud skulle skape alt livet på jorden på seks dager høres liksom for eventyraktig ut. Dessuten sier vitenskapen ... . Da kan man stille seg spørsmålet: Hva lærer Bibelens skapelsesberetning om Gud? Alle de 40 ulike menneskene som bidro til skrivingen av bøkene/brevene som i dag utgjør Bibelen, har én felles tråd som går igjen om den Gud de møtte. Jesu nærmeste disippel, Johannes, oppsummerer det i veldig klare ordelag:

“Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet. Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, Gud sendte sin enbårne Sønn til verden at vi skulle leve ved ham. Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, at han har elsket oss sendt sin Sønn til soning for våre synder.” (1 Joh 4,7-19)

Om sannheten er at Gud kun er kjærlighet og at ondskap (et resultat av selviskhet) ikke kommer fra Gud, kan man da samtidig tro at Gud skapte livet på jorden ved å følge prinsippet "den sterkeste overlever"? Er ikke det at Gud skapte alt i kjærlighet, guddommelig kraft og med mening (som illustrert i første Mosebok 1 og 2) mer i harmoni med hvem resten av Bibelen sier at Gud er enn at Gud skulle skape ved bruk av totalt selviske prinsipper? Kjærlighet og egoisme er de største motsetningene som finnes!

Kristne doktriner og læresetninger - slik som som læren om skapelsen - eksisterer eller burde eksistere kun av den grunn at de sier noe om hvem Gud er, og ikke om hvem visse typer kristne er. En doktrine er fullstendig verdiløs om den ikke bidrar som et bevis på at Gud er den Han gir seg ut for å være (at Gud snakker sant), uansett hvor tilsynelatende liten og detaljert den er. Vi som er "vitnene i salen" må seriøst vurdere og samle ethvert hint og bevis på at den anklagede, Gud, er skyldfri, og veie dem opp imot anklagelsene. Vi må avgjøre for oss selv hvem det er som har rett og som snakker sant.

Hva med deg? Veier du bevisene opp mot hverandre, eller ser du saken kun fra én side? Lytter du til den anklagede? eller lytter du kun til anklageren?

Da jeg våknet fredag morgen var jeg ganske skuffet. Du vet hva jeg snakker om; man tror man endelig har nådd et mål eller fått oppfylt en livslang drøm når man plutselig våkner og innser at det hele kun var en herlig drøm. Nedtur!

Spesielt i den første tiden etter omvendelsen min kan jeg huske at jeg gikk rundt med denne sitrende for-godt-til-å-være-sant-følelsen i meg nesten hele tiden. Uansett hva som skjedde hadde jeg denne intense gleden, dette håpet om en bedre verden og en bedre eksistens. Jeg hadde Gud, jeg hadde Jesus; jeg hadde evig liv! Og Jesus ville komme veldig snart ifølge Hans egne løfter og profetiene i Daniels bok og Åpenbaringsboken - så hvorfor være deppa over hverdagens trivialiteter?

Jeg er fortsatt overbevist om at vi lever i den aller siste delen av verdenshistorien; det er for mange indikasjoner og bevis for dette både i og utenfor Skriften. Men etter hvert innser jeg at bare så lite som et år faktisk er ganske lang tid. Man kan faktisk ikke bare sitte (eller ligge) og drømme i et helt år; ikke engang et halvt år, eller en måned, eller en hel dag. Dette har gått litt mer opp for meg med tiden, og det har på en måte lært meg å sette mer pris på det som er akkurat nå... Menneskene som er rundt meg akkurat nå; hverdagssituasjonen jeg befinner meg i akkurat nå; hvem jeg er og hva jeg har akkurat her og nå... Samtidig bryter den lengselen etter fullkommenhet og etter Himmelen fram i hjertet fra tid til annen - ja, ganske ofte, egentlig. Inspirerende tanker og forestillinger om hvordan det kommer til å være, hvordan Jesus, Gud, engler og venner kommer til å være sammen, hva vi/jeg kommer til å gjøre (utforske universet står nestøverst på listen) fyller det indre lerretet... Og det er jo topp! fantasien er en gave som kan brukes til å bygge en opp og inspirere en selv og andre... Bare det ikke tar fokuset bort ... fra det ... som ... foregår ... her ... ...

Sukk.

Som liten lyttet jeg gjerne til det mamma kjøpte og satte på i stuen, til den ene Titanic-CD-en min som jeg hadde som liten (jeg var Titanic-fan #1 da jeg var liten), eller til ulovlig nedlastede popsanger (heldigvis er den tiden over for lengst), eller nå i den senere tid til musikk på Spotify... Og takket være Spotify oppdaget jeg en fantastisk, kristen acapella-gruppe kalt Hallal Music. Har du hørt dem? Anbefales! Stemmene deres er så rene og myke at jeg først trodde de hadde manipulert dem; det har de tilsynelatende ikke. (Bilde: Jeg kjøpte og lastet ned de markerte albumene fra nettsiden deres.)

Jeg oppdaget at de hadde flere nyere album ved å google navnet deres - og gleden var mildt sagt stor da jeg oppdaget at de hadde hele seks andre like album med klassiske, vakre hymner og acapella, kristen lovsang! Frem med lommeboken - dette skulle jeg ha. :) (Sangene som jeg spesielt liker har begynt å gråne på Spotify fordi jeg hører på dem så mye; tenkte tiden var inne til å kjøpe hele pakken.)

Dagens lille store høydepunkt for en liten musikkglad sjel! 

PS: Det er utrolig hva vakker, oppløftende musikk kan gjøre med en både fysisk, mentalt og åndelig. Musikk er et enormt kraftig verktøy og kan være alt fra ens største gave/velsignelse til ens største forbannelse (uten at en nødvendigvis er klar over det selv). Det er ingen tvil at musikken en lytter til har en sterk påvirkning på ens tanker, følelser og personlighet/karakter.

Helt siden begynnelsen av videregående har ordet "sommerjobb" vært et negativt ladet ord for meg; alt styret av å søke etter ledige "stillinger" i et område med en innbyggertetthet på mindre enn 5 personer på kvadratkilometeren (ikke fullt så ille), uten lapp eller bil eller formell utdannelse... Det føles litt "awkward" å sende søknader i denne situasjonen; men, sannelig har jeg ikke blitt hjulpet hen av veien av Gud: De første årene på Tyrifjord fikk en slettes-ikke-verst vaskejobb (med ganske godt betalt, synes jeg) sammen med flere av vennene mine i tre somre på rad. Etter det fikk jeg tidenes største pengegave av faren min: Uten at jeg hadde nevnt en døyt om penger eller Lånekassen, spurte han om jeg hadde noe gjeld fra vgs. "Ja," sa jeg. "Hvor mye?" sa han. "Ehehe," sa jeg. "Hva er kontonummeret ditt," sa han. "Hæ?" sa jeg...! "Kom igjen!" sa han!! Long story short: Han dekket gjelden min på kr. 60.000+, og med ~10.000 i overskudd. No. Words.

Sist sommer forsøkte jeg også å finne noe, men uten hell (skulle egentlig ikke tro at jeg trengte jobb etter gaven fra pappa!). Likevel fikk jeg hjulpet mamma en del hjemme med maling og vasking; men likevel visste både mamma og jeg at jeg virkelig trengte en jobb for fremtiden... Det funker ikke, verken moralsk eller fysisk, å leve på pengegaver! men sannelig, Gud hadde ikke fått lagt alle kortene på bordet ennå...

Etter noen nylige stillingskomplikasjoner i radio- og TV-stasjonen HopeChannel Norge mht. et helt nytt TV-program for ungdommer, kom forslaget om å få tak i noen av de norske teologistudentene på Newbold til programlederstillingene i den nye ungdomsserien... Og sannelig ble Melissa og jeg foreslått! Senest tirsdag ettermiddag ankom mamma (som er TV-produsenten - notér imidlertid at hun ikke engang hadde tenkt tanken at jeg skulle bli involvert) med kamerautstyret, mikrofonene og alt tilbehøret for å ha en opptaksprøve med meg og Melissa her på Newbold. Været var perfekt (solskinn og mange plussgrader), vi husket replikkene våre uten å se ut som billedstøtter på skjermen, og det hele gikk rett og slett strålende.

Så, hva kan jeg si? Det blir tre harde, men svært interessante måneder denne sommeren med mye reising (vi skal bl.a. til Israel i august!), manusmemorering, filming og action!

Og det beste av alt: Min egen mor er sjefen!

Det er vel ganske forståelig at jeg etter hvert også har begynt å tenke på hva slags lesere/innomtittere som egentlig gjemmer seg bak statistikken. (I grunn overrasker det meg at jeg ikke har tenkt så mye på det tidligere...) Så, jeg har endelig fått satt med ned og laget to ikke-feile valgavstemninger, eller "polls" som det heter på godt engelsk. Den ene dreier seg om ditt personlige og grunnleggende holdning/syn på livet, den andre om hvorfor du følger Menneskedagbok. Gjennom denne avstemningen vil du til en viss grad være med å påvirke innholdet, formen og vektleggingen i denne bloggen (enda jeg naturligvis har en "overordnet" plan og agenda med Menneskedagbok :).

Takk for stemmen, venn! Håper Menneskedagbok kan bli til oppbyggelse, inspirasjon og hjelp til deg for framtiden. :)

Jeg må si at jeg selv ikke kjente Sigve; det eneste jeg rakk å se av ham før han var borte var noen innlegg og kommentarer på en liten gruppe på Facebook kalt "Forum for kristne"... Så døde han den 2. februar av hittil ukjent årsak.

Lillebroren til Sigve, Odd Bjarne, var vennlig å legge ut et blogginnlegg som Sigve skrev i 2010 omhandlende sitt store vendepunkt i livet. Jeg klikket meg inn for å lese, og det jeg leste rørte meg - jeg kjente meg selv igjen i det Sigve forteller om sitt møte med Gud. Til minne om denne karen ønsker jeg å dele hans historie her:

Hvil i fred, Sigve - og på gjensyn!

Det gikk et stort lys opp for meg da jeg leste følgende:

Dette fikk meg til å tenke. Hvem er det som har bestemt at det er naturen som av seg selv følger naturlovene? Hva om det faktisk ikke er slik? Hva om det faktisk er Gud som aktivt styrer materien på forskjellige måter i forskjellige sammenhenger og etter faste mønstre? at det er Gud som hver gang jeg velger å slippe eplet i hånden, drar det ned mot jorden fordi Han vil det slik...? Tanken at det er Gud som står bak naturens gang kan riktignok brukes for å påstå at alt som skjer i verden er Guds vilje; at Gud vil at dyr skal spise hverandre og mennesker drepe og stjele fra hverandre, for eksempel. Men, betyr det at Gud tillater oss å ta onde valg at Gud vil vi skal ta onde valg? En forelder, slik jeg ser det, kan tillate sin sønn eller datter å gjøre det de vil som voksne, men det betyr ikke at forelderen selv støtter dem i alt de måtte finne på bare fordi de elsker sitt barn; det betyr simpelthen at de respekterer deres valg som voksne, intelligente mennesker som også må ta følgene for sine valg. Det samme tror jeg Gud gjør med oss.

Poenget er at det vi ser som mennesker (gjennom vitenskapen) er at naturen oppfører seg forskjellig etter faste mønstre eller lover; men enten så er det naturen som er en slags uintelligent og død gud/kraft i seg selv, eller så er det en personlig og intelligent Gud/Kraft bak det hele. Enten er naturen (som vi egentlig vet så utrolig lite om) en mystisk kraft som brakte oss hit, eller så er Gud det. I begge tilfeller kreves det tro, for ingen av oss er allvitende og kan forstå alt; vi må velge å tro og ha tillit det ene eller det andre basert på en overveielse av indikasjoner/bevis/erfaringer.

Så, hva om vi har blitt oppdratt i skolesystemet til å tenke på naturen og naturlover som en uavhengig og autonom kraft? Hvorfor skulle det være mer logisk enn at det er Gud som styrer alt etter sine egne lover? Og hva gjør tanken om Guds ultimate styring av elementene med ens verdenssyn og alt det som vi tar for gitt - livet, vær og vind, solskinn, blomster, vekst, kroppen vår, helse osv.?

Blir ikke alt i naturen og selve eksistensen i så fall et mirakel i seg selv?

“På en nettside CNN refererer til har mer enn tusen fans allerede delt sine tanker om problemet. Pågangen har vært så stor at nettstedets administrator så seg nødt til å opprette en ny tråd med samme tema.

- Helt siden jeg så Avatar har jeg vært deprimert. Å se Pandoras fantasiske verden og alle navi'ene gjorde at jeg ikke kan slutte å tenke på den og på alle tårene den gav meg, skriver en bruker ved navn Mike - som avslutter innlegget sitt med å si at han har vurdert selvmord i håp om at han kan gjenfødes i en verden lik den i Pandora.

I et annet innlegg forteller brukeren Elequin at han har fått et nærmest manisk forhold til filmen.

- Alt jeg har gjort i det siste er å tråle internett på jakt etter mer info om Avatar. Jeg går ut fra at det hjelper. Det er så vanskelig å tvinge meg selv til å akseptere at det bare er en film og at å leve som na'viene aldri vil skje meg. Jeg tror jeg trenger en «rebound film», skriver han.” (ABC Nyheter, 10. januar 2010.)

Selv så jeg Avatar for første gang sist sommer; effektene og naturen i filmen er jo helt fantastisk realistisk og vakker. Som astronomi-intressert appellerte konseptet om en annen verden veldig til meg; og ideen om fullkommen enhet med skaperverket er svært attraktiv og gir mye mening. Ikke rart at folk blir hektet på dette filmkonseptet!

Det er tydelig at vi mennesker lengter etter noe bedre, noe vakrere, noe mer meningsfullt, noe mer fullkomment enn denne verden. Som artikkelen sier har flere vurdert (og jeg mener å høre at folk faktisk har gjort det) å ta selvmord for å komme til et bedre sted slik som Pandora. Hvorfor? Hvorfor er det noe i oss som ikke kan tilfredsstilles med det vi daglig ser og opplever rundt oss? Hvorfor er ikke det vi har nå godt nok?

Bibelen kommer med et veldig enkelt og likefram svar på denne gåten. Ifølge denne eldgamle boken har vår verden en gang vært et slags Pandora, og vel så det - en paradisverden der menneskene liknet Gud selv, både fysisk, psykisk og åndelig; der man levde i harmoni og kjærlighet med uforgjengelig natur, med seg selv, hverandre og med Skaperen. Det var mer enn utopia, det var selve Himmelen, det var guddommelig herlig. Men det skjedde en forandring; mennesket valgte å bryte enheten - enheten med seg selv, med naturen og med Skaperen. Mennesket valgte å være uavhengig; uavhengig av Gud og uavhengig av hverandre. Mennesket valgte egoisme, synd, framfor kjærligheten. Vi valgte døden fremfor livet!

“Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde.” (Joh 3,19)

Men ...

“Mens vi ennå var svake, døde Kristus for ugudelige da tiden var inne. Selv for et rettskaffent menneske vil vel neppe noen gå i døden. Eller kanskje ville noen gjøre det for en som er god. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.

Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden! For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv! Ja, ikke bare det, vi har også vår stolthet i Gud, ved vår Herre Jesus Kristus, han som har gitt oss forsoningen.” (Rom 5,6-11)

Gud selv sørget for at vi skulle få komme tilbake til denne enheten med Gud, seg selv og andre. Ved å ta straffen for vår overtredelse har Han gitt oss et løfte om tilgangen til en bedre verden og et bedre liv i vente dersom vi vil det, om vi elsker og lengter etter harmoni og det som er godt og rett, om vi elsker Gud og alt det Han er og står for og selv elsker, om vi tar imot gaven og forsikringen vår, Jesus selv, i enkel tro og tillit.

Lengter du til et bedre sted og et bedre liv? Du behøver ikke å vente; det kan begynne akkurat her, akkurat nå. Det eneste som gjenstår er å ta imot det i tro på at Gud vil gi deg det gjennom sin Sønn, Jesus. Vil du?

Denne juleferien har vært stappfull av opplevelser. Å være med å spre glede på transittmottaket i Hønefoss med gode venner fra Tyrifjord videregående var en stor opplevelse. Det håper jeg på å gjøre igjen en gang. Siden sto turen for familie- og vennebesøk i Bergen, hvor vi skulle feire både jul og nyttår. Jul med familien kan ikke mislykkes; og utrolig hyggelig var det også å få en lang og god mimringsprat rundt pizzaen sammen med Ørjan og Alise, som følger meg helt tilbake til de små år på barneskolen... Etter jul og nyttår ble det en tur hjem for å gjøre litt skole-/husarbeid, for siden i dra tilbake til Bergen for å møte enda mer familie på besøk fra England - og flere venner. Og som prikken over I-en ble Innebandycupen i Lillehammer 2012 (arrangert av Adventistsamfunnet), det største vennetreffet mitt på en god stund.

Takk, kjære Far! Det er litt utrolig å se hvordan Gud hele tiden legger ting til rette når en legger sitt liv i Hans hender og stoler på Ham. Det gikk opp for meg her om dagen hvor mange "tilfeldigheter" det er som virkelig har hjulpet meg meg i det siste; ting jeg ikke rakk å tenke nøye nok igjennom, eller som jeg glemte... Da jeg bare måtte sette ord på dette for Gudjón og Emilie i matsalen sist torsdag, endte det opp med at vi med iver og store glis satt og delte den ene etter den andre historien om hvordan Gud hadde sendt de rette menneskene til rett tid til å hjelpe oss å komme oss hjem, finne viktige gjenstander, komme oss ut av kniper og vanskelige situasjoner! Man tenker egentlig ikke så mye over det når man plutselig står der og så løsningen endelig kommer (og en lærer noe viktig til neste gang!); men tenker jeg etter, så kan i alle fall jeg se at Gud virkelig ser meg og mine små gleder og problemer i hverdagen - og Han bryr seg og hjelper meg.

“Kast din byrde på Herren, han vil sørge for deg! Han lar aldri den rettferdige vakle.” (Sal 55,23)

Hva med deg? Har du tatt til deg det løftet og testet det?

Cosmic Conflict - The Origin of Evil
Hvorfor finnes ondskap dersom Gud er bare god? Skapte Gud djevelen? Hvem er egentlig Lucifer? Finnes det onde engler? Har vi en fri vilje? Hvor er vår plass i konflikten mellom godt og ondt? Dette er spørsmål som blir tatt opp i dette oppsiktsvekkende dokudramaet (dokumentar-dramaet) av Amazing Facts. (Jeg kan også nevne at en oppfølger er på vei.) 

A Trip Into the Supernatural
Pariseren Roger Morneau ble som ung introdusert til en spiritistgruppe som tilba Lucifer (Satan), og som selv hevdet å være Lucifers elite på jorden. Denne gruppen satt med "inside information" direkte ifra mørkets kilde som så godt som ingen andre hadde, noe som vekket Rogers nysgjerrighet. Roger selv var i ferd med å bli et engasjert medlem av denne gruppen av åndetilbedere, da han like før sitt opptak fikk oppmerksomheten vendt mot Bibelen. Dette ble begynnelsen på en kamp som siden kom til å forandre livet hans totalt, fra å være en nyomvendt elite-satanist, til å bli en brennende bibelkristen. I dette intervjuet deler han sin livshistorie for å advare, oppmuntre og henvise folk til den sanne Gud og Frelser, Jesus Kristus. Han har også skrevet boken Se opp for engler (les gjerne bokanmeldelsen min av den her). 

Genesis: Evolusjon eller skapelse?
Dette er en tankevekkende og engasjerende dokumentarserie om natur, religion og samfunn. Er det virkelig mulig at livet kan ha oppstått i en ursuppe av atomer og molekyler, eller må det en Skaper til for at livet skal kunne oppstå? I en serie av flere programmer om evolusjon og skapelse ser man litt nærmere på hva ulike personer mener om disse viktige spørsmålene. HopeChannel Norge spør vitenskapsfolk med ulik bakgrunn om livets og verdens tilblivelse og om hva vi kan vite rent vitenskapelig om livet.

Gud, de andre og meg
Relasjoner er en svært viktig del av livene våre. Rundt bålet har pastor Finn samlet seks ungdommer for å snakke ut om relasjoner til Gud, familien, kristne og verden. Serien på fire programmer handler om Gud, de andre og meg. 

The Final Events of Bible Propecy
2012. Independence Day. Deep Impact. An Inconvenient Truth. The end of the world as we know it. Verdens ende har alltid vært et hett tema; og ifølge naturforskere, økonomer, politikere, samfunnsforskere, astronomer, filosofer og antropologer har dette temaet blitt i mye større grad relevant. Noe står for døren med denne kloden, spørsmålet er bare hva. Hva vil skje når/om verden ender? Hva tyder ting på? Er det i så fall lenge til? Hva sier Bibelen om verdens ende og om hvordan en vet når den er nær? Dette dramatiske dokudramaet tar en med trinn for trinn gjennom rekkefølgen av hendelser som Bibelen beskriver vil inntreffe i den siste tiden før verdens ende.

The Seventh Day
Et ekstremt dyptgående og vidtdekkende dokudrama (tar for seg bl.a. urgamle mytologier/religioner og deres likheter, moderne vitenskap, forskning, Bibelen, arkeologi og en hel del spennende historie) med fokus på sabbaten, Guds glemte helligdag, gjennom tidene. Hvorfor går kristne i kirken på søndagen om Bibelen sier det er lørdagen (den syvende dagen i uken) som er Guds helligdag? Hvem endret reglene? Hvorfor? Sier Bibelen noe om at dette ville inntreffe? Disse spørsmålene blir grundig tatt opp til etterretning i denne serien på hele 11 episoder!

... and more to come!

(Lurer du på hvem Ellen White var? Les mer om hennes liv og hennes profetiske gave, skrifter og litteratur på www.EllenWhite.no og på Wikipedia.)

“Tiden var kommet da Kristus skulle stige opp til sin Fars trone. Som en guddommelig seierherre var han i ferd med å vende tilbake til himmelen med seierstrofeene. Før han døde, sa han til sin Far: «Jeg fullførte den gjerning du gav meg å gjøre.» (Joh 17,4) Etter oppstandelsen ble han på jorden en stund så disiplene skulle bli kjent med ham i hans oppstandne og herliggjorte tilstand. Nå var han ferdig til å ta avskjed. Han hadde bekreftet at han var en levende frelser. Disiplene behøvde ikke lenger forbinde ham med graven. De kunne tenke på ham som herliggjort overfor det himmelske univers. 

På oljeberget
Før sin himmelfart valgte Jesus det stedet der han ofte hadde vært mens han oppholdt seg blant menneskene. Det var ikke Sions berg hvor Davids by lå, og heller ikke Moria-fjellet hvor templet var reist. Der var Kristus blitt hånet og forkastet. Der var barmhjertighetens tidevann, som kom igjen i bølger av stadig sterkere kjærlighet, blitt slått tilbake av hjerter så harde som stein. Jesus hadde gått derfra, trett og med tungt hjerte, for å finne hvile på Oljeberget. Da den hellige sjekina hadde forlatt det første templet, stod den over fjellet østenfor som om den nødig ville forlate den utvalgte byen. Slik stod Kristus på Oljeberget og så lengselsfullt ut over Jerusalem. Lundene og fjellkløftene var blitt helliget ved hans bønner og tårer. Skrentene hadde gjenlydt av folkeskarens triumf-rop da de utropte ham til konge. Et stykke lenger nede i skråningen hadde han funnet et hjem hos Lasarus i Betania. Ved foten av fjellet, i Getsemane hage, hadde han vært alene i bønn og sjelekval. Fra dette fjellet skulle han stige opp til himmelen. På toppen av Oljeberget vil han igjen sette sine føtter når han kommer tilbake [den tredje gangen etter tusenårsriket i Himmelen - les mer om Jesu gjenkomst her]. Ikke som en smertenes mann, men som en seierrik konge vil han stå på Oljeberget mens jødiske halleluja-rop blander seg med ikke-jødiske hosianna-rop, og de gjenløstes stemmer som lyden av en veldig hærskare bruser ut i et mektig jubelkor: Kron ham, Allhærs Gud! 

Sammen med de elleve disiplene drog Jesus oppover fjellsiden. Da de gikk ut gjennom porten i Jerusalem, var det mange som med undrende blikk fulgte den lille gruppen som ble ledet av en person som rådsherrene noen få uker tidligere hadde dømt til døden og korsfestet. Disiplene visste ikke at dette skulle bli siste gangen de var sammen med Mesteren. Jesus benyttet tiden til å samtale med dem, idet han gjentok det han tidligere hadde undervist dem om. Da de nærmet seg Getsemane, stanset han så de skulle bli minnet om det han hadde undervist dem om den natten da han led i dødsangst. Igjen så han på det vintreet som han den gangen hadde brukt som et bilde på menighetens forening med ham selv og sin Far. På ny gjentok han de sannheter som han da hadde åpenbart for dem. Overalt omkring ham fantes det ting som minnet om hans ugjengjeldte kjærlighet. Endog disiplene som han hadde så inderlig kjær, hadde bebreidet ham og sviktet i fornedrelsens stund. 

Kristus hadde oppholdt seg i verden i tretti tre år. Han hadde holdt ut forakt, hån og spott. Han var blitt forkastet og korsfestet. Idet han nå er i ferd med å stige opp til herlighetens trone, og han tenker på utakknemligheten fra de menneskene han kom for å frelse, vil han ikke da trekke sin sympati og kjærlighet tilbake fra dem? Vil ikke hans hengivenhet nå rette seg mot de sfærer hvor han blir verdsatt, der syndfrie engler venter på å utføre det han ber dem om? Nei! Han gir dette løfte til disse kjære som han etterlater på jorden: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt 28,20) 

Jesus blir tatt til himmelen
Da de var kommet opp på Oljeberget, gikk Jesus foran dem over toppen av fjellet og bort i nærheten av Betania. Her stanset han, og disiplene samlet seg omkring ham. Mens han så vennlig på dem, var det som om stråler av lys skinte fra ansiktet hans. Han bebreidet dem ikke for deres feil og misgrep. Det siste de hørte fra sin Herre, vitnet om den inderligste medkjensle. Med hendene rakt ut til velsignelse, og likesom med forsikring om hans beskyttende omsorg, steg han langsomt opp fra dem. Han ble trukket oppover mot himmelen av en kraft som var sterkere enn noen jordisk tiltrekning. Idet han for opp, stirret disiplene med undring og ærefrykt mot himmelen for å få et siste glimt av ham, men en lysende sky skjulte ham for deres blikk. Idet skyen av engler tok imot ham, hørte de på ny disse ordene: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Samtidig strømmet de herligste og mest frydefulle toner fra englenes kor ned til dem. 

Mens disiplene hele tiden stirret opp, hørte de stemmer som lød som den herligste musikk. De snudde seg og så to engler i menneskeskikkelse som sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt opp til himmelen fra dere, han skal komme igjen på samme mate som dere har sett ham fare opp til himmelen.» Disse englene hørte til den gruppen som hadde ventet i den lysende skyen for å følge Jesus til hans himmelske hjem. Som de mest opphøyde i engleskaren var det disse to som kom til graven ved Jesu oppstandelse, og de hadde også fulgt ham gjennom hele hans liv på jorden. Med spent forventning hadde hele himmelen ventet på avslutningen av hans opphold i en verden som var skjemt av syndens forbannelse. Nå var tiden kommet da det himmelske univers skulle ta imot sin konge. Mon ikke de to englene lengtet etter å kunne slutte seg til den skaren som bød Jesus velkommen? Men i medfølelse med dem han hadde forlatt, ventet de for å kunne gi dem trøst. «Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å være til hjelp for dem som skal få frelsen?» (Heb 1,14) 

Kristus fór opp til himmelen i menneskeskikkelse. Disiplene så skyen som omgav ham. Den samme Jesus som hadde vandret, snakket og bedt sammen med dem, brutt brødet med dem, vært sammen med dem i båten på sjøen, og som nettopp denne dagen hadde gått med dem opp på Oljeberget - denne samme Jesus hadde nå gått bort for å ta plass med sin Far på hans trone. Og englene forsikret dem om at nettopp han som de hadde sett fare opp til himmelen, ville komme igjen på samme måte som han for opp. «Se, han kommer i skyene! Hvert øye skal se ham.» (Åp 1,7) Når «det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp». (1 Tess 4,16) «Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet.» (Matt 25,31) Slik vil Herrens eget løfte til disiplene bli oppfylt: «Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.» (Joh 14,3) Med rette kunne disiplene fryde seg i håpet om sin Herres gjenkomst.  

Tilbake til Jerusalem
Da disiplene drog tilbake til Jerusalem, så folk med undring på dem. Etter at Kristus var blitt domfelt og korsfestet, hadde man tenkt seg at de ville være nedslått og skamfulle. Fienden hadde ventet å se uttrykk av sorg og nederlag i ansiktet deres. I stedet så de bare uttrykk av glede og seier. Ansiktene lyste av en lykke som ikke var av denne verden. De sørget ikke over skuffede forhåpninger, men var fulle av pris og takk til Gud. Med jublende stemmer fortalte de om Kristi oppstandelse og hans himmelfart, og mange tok imot deres vitnesbyrd. Disiplene fryktet ikke lenger for fremtiden. De visste at Jesus var i himmelen, og at han fremdeles hadde omsorg for dem. De visste at de hadde en venn ved Guds trone, og de var ivrige etter å legge frem sine ønsker og behov for Faderen i Jesu navn. I høytidelig ærefrykt bad de til Gud, mens de gjentok forsikringen: «Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen.» (Joh 16,23-24) Stadig høyere rakte de troens hånd med denne sterke begrunnelse: «Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss.» (Rom 8,34) Pinsefesten brakte dem en fylde av glede og trøst ved Den Hellige Ånd, slik som Kristus hadde lovt. 

Ærens konge drar inn
Hele himmelen ventet på å få by Kristus velkommen tilbake. Idet han steg opp, drog han selv i spissen, og de fangene som var blitt frigjort fra dødens makt ved hans oppstandelse, fulgte etter. Med lovprisning og jubelrop drog de himmelske hærskarer sammen med dem i dette gledens tog. Som de nærmer seg Guds by, lyder det fra englene som er med i følget: «Løft hodene, dere porter, ja, løft dere, eldgamle dører, så ærens konge kan dra inn!» Frydefullt lyder svaret fra dem som venter: «Hvem er denne ærens konge?» Dette sier de ikke fordi de ikke vet hvem han er, men fordi de ønsker å høre svaret - en henrykt lovprisning: «Det er Herren, den veldige helt, Herren, den sterke i strid.» «Løft hodene, dere porter, ja, løft dere, eldgamle dører! så ærens konge kan dra inn!» Igjen lyder ropet: «Hvem er denne ærens konge?» For englene blir aldri trette av å høre at hans navn blir opphøyd. Englene i følget svarer: «Det er Herren, Allhærs Gud. Han er ærens konge.» (Sal 24,7-10) Så blir portene inn til Guds by åpnet, og engleskaren strømmer inn under den herligste musikk. Der er tronen og omkring den løftets regnbue. Der er kjeruber og serafer. Der er de som leder englenes hærskarer, Guds representanter fra de syndfrie verdener, det himmelske råd hvor Lucifer hadde anklaget Gud og hans Sønn, og representanter fra de syndfrie verdener hvor Satan hadde tenkt å opprette sitt herredømme. Alle er der for å by gjenløseren velkommen. De er ivrige etter å feire hans seier og lovprise sin konge. 

Men han vinker dem tilbake. Ikke nå! Ennå kan han ikke ta imot herlighetens krone og kongekåpen. Han stiller seg frem for Faderen. Der peker han på sitt hode som har sårmerker, den gjennomstukne siden og føttene med naglemerker. Han løfter hendene som har arr etter korsfestelsen. Han peker på tegnene på sin seier. Så fremstiller han svingeneket for Gud, de som oppstod sammen med ham som representanter for den store skaren som skal komme ut av gravene ved hans annet komme. Han nærmer seg Faderen som gleder seg over hver synder som vender om, og som fryder seg over hver enkelt. Før verdens grunnvoll ble lagt, hadde Faderen og Sønnen inngått en avtale om å løskjøpe menneskene hvis de skulle bli overvunnet av Satan. De hadde inngått en høytidelig overenskomst om at Kristus skulle tre inn som borgsmann for menneskeslekten. Dette hadde Kristus nå oppfylt. Da han på korset ropte: «Det er fullbrakt!» (Joh 19,30) talte han til sin Far. Avtalen var oppfylt. Nå erklærer han: Far! Det er fullbrakt! Jeg har gjort din vilje, min Gud. Jeg har fullendt frelsesverket. Hvis din rettferdighet er tilfredsstilt, vil jeg «at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg». (Joh 17,24) Guds røst lyder med kunngjøring om at rettferdigheten er skjedd fyllest. Satan er overvunnet. Kristi kjempende folk på jorden er mottatt i hans «elskede Sønn». (Ef 1,6) I påhør av englene og representanter for de verdener som ikke falt i synd, blir de erklært å være rettferdiggjort. Der hvor han er, skal hans menighet være. «Godhet og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre.» (Sal 85,11) Faderen omfavner sin Sønn, og ordet går ut: «Alle Guds engler skal tilbe ham.» (Heb 1,6)

Med en fryd som ikke kan tolkes i ord, forkynner de som hersker, makter og myndigheter, at livets fyrste har herredømmet. Englehæren kaster seg ned for ham, mens det glade jubelrop fyller hele himmelen: «Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk!» (Åp 5,12) Seierssang blander seg med musikk fra englenes harper inntil himmelen synes å flyte over av glede og pris. Kjærligheten har seiret. Det som var tapt, er funnet igjen. Himmelen gjenlyder av stemmer som i et opphøyd tonevell forkynner: «Han som sitter på tronen, han og Lammet skal ha all takk og ære, pris og makt i all evighet.» (Åp 5,13) 

Fra denne himmelske gledesfest kommer ekkoet av Kristi egne underfulle ord tilbake til oss her på jorden: «Jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud!» (Joh 20,17) Familien i himmelen og familien på jorden er blitt til ett. Det var for vår skyld vår Herre for opp til himmelen, og det er for oss han lever. «Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem.» (Heb 7,25)”

Er det mulig å hate religion, men samtidig å elske Jesus? 

Mange har et bilde av religion som en livsfilosofi hvor det dreier seg om å være et godt menneske, å være edel, ren og hellig nok til å fortjene å leve på et høyere plan eller i en bedre verden. Og det er jo ikke så rart at det er det man oftest tenker på når man hører ordet religion. I alle religionene i verden er fokuset hovedsaklig på en selv og ens egen innsats og viljestyrke og evne til å unngå det onde og å gjøre seg selv til et bedre menneske; men slik er det ikke med Jesu religion, Bibelens religion. Der dreier alt seg om hva Gud har gjort, gjør og vil gjøre for hvert eneste menneske på denne planeten slik at alle som elsker det gode, elsker sannheten og elsker Gud skal få evig liv i en mye bedre verden - ikke om hva vi selv har gjort eller gjør for å fortjene det. For det gjør vi ikke.

Religiøsitet dreier seg om egoet og er grunnlagt i den menneskelige egoismen, bare med et pyntelig skall utenpå (som til tider har sprukket og egoismen brutt fram i form av kriger, korstog, tortur, henrettelser og gjensidig hat). Bibelen og Jesu livsfilosofi dreier seg om Gud og Hans herlige vesen, kjærlighet og makt til å forvandle en selv og andre til å bli like ren og fullkommen i karakter som seg selv.

“Vi elsker fordi Han elsket oss først.” (1 Joh 4,19)

Jesus > religion.

“Min personlige mening er at det fortsatt er et liv, og det bør vi i det lengste kjempe for å beholde, svarer Erstad på spørsmål om det er feil å ta abort selv etter voldtekt eller incest.” (Vårt Land, 6. januar 2012.)

Reaksjoner? Det kan man tro! I alle fall på Vårt Land, Twitter, Bergensavisen samt Facebook-en min har abortdebatten blusset opp igjen takket være denne meningsluftingen. Denne likeframme og uvanlig klare meningsmedelingen av Emil fikk meg sannelig til å tenke litt ekstra over saken. Hvem er det egentlig som er ekstreme i denne debatten? De som er for lovlig abort, eller de som er imot? Og på hvilke premisser?

Denne problemstillingen tror jeg er umulig å svare på før man gir noe ordentlig livssynsgrunnlag for deltakerne i debatten. Ens livssyn vil tilsynelatende bestemme hvordan en forholder seg til menneskelivet og abort. Ifølge Bibelen er mennesket ikke et dyr, men en mye høyere rang av skapninger skapt i Guds egen likning både fysisk, mentalt og åndelig. Fordi Guds Sønn ga sitt evige liv ikke bare for alle mennesker til sammen, men for hvert enkelt menneske på denne planeten, er ett menneskeliv i Guds øyne av like stor verdi som Guds Sønns eget liv. Ett eneste menneske er derfor uendelig verdifullt, ifølge Bibelen.

På den andre siden har vi ateismen/darwinismen som lærer at menneskelivet er et tilfeldig produkt av kaos. Det finnes ingen mening med tilværelsen bortsett fra å nyte så mye som mulig før man forsvinner igjen - akkurat slik som dyrene (noe mennesket i dette tilfellet også blir sett på som å være, vel å merke). Det som gir et menneskeliv verdi er i hvor stor grad det er nyttig for andre og samfunnet. Utover det er det i seg selv av null verdi.

Paradokset er at nordmenn flest er sterkt imot drap av både voksne og især barn (utenfor magen til moren), enten det er henrettelser eller kriminelle drap. Drepe skal man bare ikke uansett hvem man er og hva man tror, føler de fleste av oss. Men spørsmålet er: Hva er det som får et barn på det som skulle være den tryggeste plassen i verden - i morslivet - til å bli ansett som mindre levende enn et født barn? Hvorfor er en befruktet eggcelle mindre verdt enn et fullvoksnet menneske?

Selv var jeg en fysikkelev på videregående. Der lærte jeg at energi aldri blir borte eller oppstår fra ingensteds, men at den alltid omgjøres. I fysikken har man to viktige begrep når det gjelder energi: Potensiell energi og kinetisk energi (ikke kinesisk energi, enda det kunne ha vært et godt alternativ til "Made in China"!). Potensiell energi er f.eks. når man løfter en stein opp fra bakken; slipper man steinen, vil den energien som den steinen potensielt kan ha i fritt fall mot bakken bli realisert i form av kinetisk (farts-)energi.

Hva så med den befruktede eggcellen? Den er vel utenfor enhver tvil et potensielt menneske. Er det rett og fornuftig å anse det som av mindre verdi enn et født mennneske? I fysikken kalkuleres og verdsettes all potensiell energi nemlig fordi den er potensiell - den er verdifull om man bare lar det gå litt tid. Så, hvorfor er vi så ukonsekvente i praksis? Hvorfor ses ikke det like stor verdi i den befruktede eggcellen som hos det nyfødte barnet?

For en ateist forstår jeg at hele abortdebatten er meningsløs; vil en abortere gjør man det, vil man ikke gjør man det ikke, så lenge det en gjør gagner en selv. Men for den som tror at livet er av uendelig stor verdi (som da betyr at det må være av guddommelig opphav, skapt og villet og reddet av Gud), burde abort regnes for å være en like god valgmulighet som det å avlive nyfødte spedbarn fordi moren ikke klarer å ta vare på det. Tenk over det. Ifølge Bibelen ga den allmektige Gud sitt eget liv for å redde oss åndelig forkrøplede, syndige og små skapninger, slik at vi skulle få en fremtid lik sin egen. Når Gud som er uendelig mye større, herligere og mer verdifull enn det vi er skulle oppofre seg selv for oss, burde det da være helt akseptabelt og ålreit å ta livet av et foster eller en befruktet eggcelle for at en selv skal kunne ha det bedre? Er ikke det det stikk motsatte av hva Gud gjorde? Er ikke det egoismen og selviskheten på sitt verste? Er ikke selve essensen i det kristne livet å bli like uselvisk og selvoppofrende slik som Jesus var, om så en må gi sitt liv til vederlag for noen andres?

Viktig avklaring: Jeg er overhodet ikke noen helgen, men en vanlig, hjelpeløs, feilende og syndig gutt på 20 år. Jeg har mine svakheter og kamper i mitt eget liv. Heldigvis har jeg aldri måttet erfare å bli mishandlet eller voldtatt slik som selv barn mange år yngre enn meg opplever hvert år. Jeg har ikke kjent den smerten på min egen kropp, og jeg har overhodet ikke tenkt å gjøre meg selv til dommer overfor dem som har opplevd dette eller noen andre. Likevel mener jeg at voldtekt eller mishandling aldri vil forandre på verdien av et uavhengig, uskyldig potensielt menneskeliv i en mors mage. Byrden av å bære fram et uønsket barn kan være enorm, langt utenfor min forståelsesevne som ung mann - men det er veldig trangsynt å tro at det kun dreier seg om to valg:

1. Å beholde barnet og selv lide resten av livet, eller 
2. Å abortere barnet og selv ha det bedre resten av livet.

Noen vil stemple mitt og andres (som f.eks. Emils) syn på livet og abort som for svart-hvitt - men er det noe jeg kaller svart-hvitt, så er det den utpregede abortere-eller-lide-selv-holdningen som så mange legger for dagen. Hva skjedde med fosterhjem og adopsjon, for eksempel? Hvem har sagt at en selv må oppdra eller brødfø barnet om man absolutt ikke har evnen, kapasiteten eller helsen til det?

Det blir generelt sett sett ned på når mødre i India dreper sine datterbarn; men hva er egentlig forskjellen på et født barn, et barn i mors mage og en befruktet eggcelle? Tid? Joda. Er man overbevist ateist/darwinist skal en få lov til å tro at tid spiller den essensielle og avgjørende rollen når det gjelder tilkomst og utvikling av liv (både i den ene og den annen debatt). Uansett er livet i gudsfornekterens øyne av ingen selvinnehavende verdi; men er livet skapt og villet og blodkjøpt av en allmektig Gud, da er menneskelivet og det en kan kalle det potensielle menneskelivet hellig og ukrenkelig - ja, like ukrenkelig og hellig som Guds eget.

Jeg tenkte jeg skulle legge ut et annet opptak av noe jeg improviserte på et piano i England ikke så lenge før juleferien. Tittelen på den første sangen (som er selvskreven) er "The Comforfter", eller "Trøsteren". Dette henviser til den tredje personen i Guddommen, Den Hellige Ånd, som i Johannes-evangeliet blir beskrevet som menneskers usynlige Talsmann - en Trøster, Hjelper og Opplyser. Han er, kan man si, det allestedsnærværende mediumet gjennom hvilket Gud har intim kontakt med alle sine skapninger. Selv om både Faderen og Sønnen, Jesus, fysisk er et annet sted enn oss nå, er de samtidig overalt gjennom den allestedsnæverende, selvbevisste Ånden. Det er Ånden som binder mennesker til hverandre og til Gud i kjærlighet. Gud gjennom Ånden opplyser, overbeviser, mykner, foredler og helliggjør menneskers hjerter til å bli likt sitt eget. Det er Guds Ånd som holder oss i live hvert eneste sekund...

Og derfor er vi aldri alene - Gud selv er nær en, enda vi ikke alltid kan høre Ham, se Ham eller nødvendigvis kjenne Ham. Han er der og overalt og søker å gi håp, trøst og styrke til ikke å gi opp, men til å stole på sine løfter, sin kjærlighet og sin langtrekkende nåde og hjelp til å gi en fullstendig og evig seier i livets prøvelser og harde kamper.

1. Tilbedelse: Lov og pris av hvem Skaperen er som uttrykt i (1) Jesu selvoppofrelse, (2) Hans tidligere inngrep og hjelp i ens eget / andres liv, og (3) Hans allmakt, visdom, rettferdighet, velvilje, kjærlighet og trofasthet som uttrykt i og gjennom hele Bibelen.
   

   “La oss gå fram for ham med lovsang, hylle ham med sang og spill! . . . Kom, la oss knele og kaste oss ned, bøye kne for Herren, vår skaper!” (Sal 95,2.6)

2. Syndsbekjennelse: Bønn om tilgivelse for tidligere personlige eller offentlige svikt og onder som f.eks. likegyldighet overfor Gud og ens moralske overbevisning; nedbrytende tanker, ord, handlinger, og vaner i ens eget liv; ens nedprioritering av bønn, bibellesning, kristelig meditasjon og åndelig oppbyggende aktiviteter.
   

   “Søk Herren mens han er å finne, kall på ham når han er nær! Den urettferdige skal vende seg bort fra sin vei, ugjerningsmannen fra sine tanker, og vende om til Herren, som vil vise barmhjertighet, til vår Gud, for han er rik på tilgivelse.” (Jes 55,6-7)



3. Etterspørsel: Spesiell bønn om Den Hellige Ånds karakterbyggende innflytelse, kraft og mot til uhemmet å spre de gode nyhetene om Guds frelsesgave der en er og med det en har, og om helbredelse fra åndelige, psykiske og fysiske lidelser eller behov hos en selv eller andre.
   

   “Hvis dere blir i meg [Jesus] og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det.” (Joh 15,7)

4. Takksigelse: Takksigelse til Gud i enkel, bibelsk tro for at Han hører enhver oppriktig bønn, og for at Han vil gi den velsignelsen, helbredelsen og kraften som en har bedt om i rikt format når tiden er inne for det, enten umiddelbart, over lengre tid eller ved en senere anledning. Velsignelsen er uansett ens etter løfte fra Gud selv!
   

   “Pris Herren, påkall hans navn, gjør gjerningene hans kjent blant folkene! Syng for ham og spill for ham, syng om alle hans under!” (Sal 105,1-2)

Les mer om OGR 2012 og hvordan OGR ble til på www.operationglobalrain.com.

Selv har jeg spesielt i løpet av det siste halvåret kjent et behov mye sterkere enn før for "vekkelse og reformasjon" i det innerste av det innerste av meg selv - og jeg vet fra smertefull erfaring at for meg å reformere mitt indre til det bedre er som å holde pusten til man besvimer. Mer enn noensinne ser jeg nå at jeg, David-Kingsley O. Kendel, desperat trenger Guds nåde og inngripen i mitt hjerte, mine tanker, mitt sinn og mitt liv.

Hva med deg? Føler du at du trenger en forandring eller helomvending i ditt indre og i ditt liv? Hvorfor / hvorfor ikke? 

Enda hele forflyttelsesprosessen fra England til Norge var litt komplisert og langtekking, har jeg hatt min beste jule- og nyttårsfeiring på lenge, takket være mine villige venner i Hole, takknemlige asylsøkere i Hønefoss, og en varm og kjærlig familie i (og utenfor) syvfjellsbyen "Bæærgen". :)

En venn av meg, Matunda Nishobora, tok det fantastiske initiativet av et julegledeprosjekt kalt "Hjelp meg å hjelpe JULEN 2011" på Facebook. Det gikk ut på at samle alle frivillige og litt størretenkende ungdommer i de forskjellige kommunene for sammen spre litt juleglede blant de mer marginaliserte - med andre ord, å gjøre litt julegaveshopping for så å dele ut gaver på nærmeste asylmottak. Jeg husker jeg var med på noe liknende for et par år siden med flere gode venner fra videregående, og det var fantastisk vellykket - mottaksinnboerne ble så glade! Så, hvorfor ikke være med på noe liknende i år også?

Det endte med at en gruppe av i alt 10 ungdommer og en bussjåfør fikk kommet seg ned på Hvalsmoen asylmottak for å spre glede og håpet i julebudskapet om Jesu komme til jorden. Det ble sang og musikk og utdeling av juleposer - og naturligvis tid til sosialt samvær og utveksling ... Så enkelt, og enda til så stor glede for disse fullverdige og elskelige menneskene! Det var ekte juleglede, det. En ordentlig og god jul på akkurat den måten slik den burde være!

Siden sto julen for tur med familie og venner i Bergen. Herlig. Alle familiestundene våre i sofaen rundt bordet, rundt pianoet, rundt julemiddagsbordet i hverandres kjærlighet, varme og tillit - det er en ubeskrivelig gave fra Gud; en gave som jeg tror familien min nå innser at vi ikke bare vil dele med hverandre, men også med andre utenforstående. 

Og nå, et nytt år! Et nytt tall: 2012. Hva slags år er i vente for meg personlig, mon tro? For familien min? For vennene mine? Samfunnet? Norge? Verden? Litt skummelt og litt spennende blir det å se hva dette året vil bringe... 

Ønsker deg et berikende og godt nytt år!

Dette fantastiske filmklippet minner meg om misjonsbefalingen i Matteus-evangeliet:

"Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»" (Matt 28,18-20)

Tenk på alle de fantastiske menneskene og personlighetene der ute som ennå ikke har oppdaget hvem Gud er og hva Guds Sønn har gjort for hvor enkelt av dem... Denne filmen inspirerer i alle fall meg til å gjøre en forskjell der hvor jeg er, og å vise mennesker hvor trofast mot Gud er mot oss enkeltvis, selv om man kanskje ikke ser det eller forstår alt hva Han gjør og hvorfor Han tillater vanskelige ting å skje i ens liv. (Likevel viser alltid Jesus en personlig gjennom direkte hendelser, tekster, samtaler, familie og venner at Han alltid er der for en, vil det beste for en og tar hånd om en helt inntil verdens ende - og at Han ønsker å ha et nært og personlig forhold til en og hjelpe en med alt det en ikke makter å ta hånd om i ens eget liv om man bare vil overgi problemene og bekymringene i tro til Ham. Jes 43,1-13; Jer 29,11-14.)

God juleforberedelser!

Endelig finner jeg meg selv sittende i et ikke så verst Norwegian-flysete ca. 11 kilometer over jordens overflate og med en forflyttelseshastighet på 857 km/t... Så høyt og fort har jeg aldri surfet før.

Det har likevel ikke vært helt uten om og men, denne turen - to timer flyforsinkelse og enda en 2,5 timers venting på buss når jeg kommer fram pga. det. Er det verdt å klage? Egentlig ikke. Jeg takker Gud for at et fantastisk første semester på Newbold College i teologistudiene mine er avsluttet. Tre eksamener og to stiler, for ikke å snakke om de ukentlige greskprøvene, er vel overståtte - og foran meg ligger 36 dager med familiekos, god mat, lesing (blir litt gresk og litt teologi på hjemmebasis også, da!), komponering, møte med venner og samvær med Gud ... Nei, jeg kan overhodet ikke klage!

Så, takk for i år, Newbold - ser deg neste år!

Og hei og hå, Norge - nå ser jeg deg snart!! (Og gjett om det blir godt med norsk vann i kran og kropp!)

PS: Fikk ikke postet innlegget i går ettersom flyet etter hvert var i ferd med å gå inn for landing!!

“advent (fra lat., av ad 'til' og venire 'komme', eg fork. av adventus Christi 'Kristi komme') de siste fire ukene før jul første søndag i a-”

Adventistene feirer imidlertid ikke denne typen advent året rundt; da ser man fram til og feirer Guds Sønns første komme til jorden i form av et nyfødt barn. Som adventister venter vi på Guds Sønns andre komme til jorden - ikke som et utsatt og hjelpeløst barn i en krybbe, men som kongenes Konge og herrenes Herre!

“Mens de stod der og stirret opp mot himmelen idet han [Jesus] fór bort, se, da stod to menn i hvite klær hos dem, og de sa: 'Galileiske menn! Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen!'” (Apg 1,10-11) 

“For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ord.” (1 Tess 4,16-18)  

Ett av trospunktene til adventistmenigheten omhandler kulminasjonen i hele Skriften - Jesu andre komme. Hentet fra www.adventist.no (bibelreferansene er forkortet her):

“25. Kristi annet komme
Kristi annet komme er menighetens salige håp og evangeliets store høydepunkt. Frelserens gjenkomst blir virkelig, personlig, synbar og verdensomspennende. Når han kommer tilbake, blir de rettferdige døde vekket opp. Sammen med de rettferdige som lever, blir de herliggjort og ført til himmelen, mens de urettferdige vil dø. Det at nesten alle profetier som dekker historien fram til de siste tider, på det nærmeste er fullstendig oppfylt, sammen med de rådende forholdene i verden, indikerer at Kristi gjenkomst er nært forestående. Tidspunktet for denne begivenheten har ikke blitt åpenbart, og vi er derfor blitt oppfordret til alltid å være beredt. 

(Tit 2,13; Hebr 9,28; Joh 14,1-3; Apg 1,9-11; Matt 24,14; Åp 1,7; Matt 24,43-44; 1 Tess 4,13-18; 1 Kor 15,51-54; 2 Tess 1,7-10; 2,8; Åp 14,14-20; 19,11-21; Matt 24; Mark 13; Luk 21; 2 Tim 3,1-5; 1 Tess 5,1-6.)”

Så, ja - det ligger i navnet "adventist" å vente i spenning på noe positivt. Akkurat slik som kanskje spesielt studenter opplever spenningen og gleden av å få komme hjem til jul, puste ut etter tentamener og prøver, være sammen med kjente og kjære som en ikke har sett på en stund, spise god mat og gi hverandre gaver, gå ut i snøen og ønske hverandre "God Jul" - slik venter advent-ister (og mange andre kristne) i spenning og glede på å få komme HJEM-hjem. Å få bli gjenforent med sine avdøde venner og kjære for alltid, å få møte hele den ukjente, himmelske familien av engler og myriader himmelske vesener, å få møte Gud selv og få sitte til bords ved brullypsmåltidet til Guds Sønn og sin elskede brud, alle de frelste menneskene... Er ikke det verdt å vente i spenning på året rundt?