Tårer på bålet

Du griller tårer på bålet

Mine tårer

Og som en utsultet hund

glefser du dem i deg

Og jeg

Jeg leier deg i bånd

En eier med hund i bånd

            Så en dag ristet jeg i Kjetils skuldre.  Jeg er jo søsteren hans, så jeg kan gjøre det.  Og til slutt løftet han opp blikket, og selv om jeg ikke stilte noe spørsmål, skjønte han at han ikke kunne la svareren svare.  Han sa: ?Kjære Søster, det er så rart, for jeg har ikke noe valg.  Jeg er ikke et subjekt i en aktivsetning.  Jeg er et objekt i en passivsetning.  Så mye jeg enn ønsker å være et subjekt som kjører bilen, velger hvor jeg vil kjøre og hvor jeg ikke vil, sitter jeg i baksetet bak sotete vinduer.  Bare du som går helt inntil vinduet kan se meg.  De som er på noen meters avstand fra bilen kan ikke se meg. 

Mange beskriver gråt som tristhet som vil ut, tårer som presser på innenfra og vil ut.  Som en klump i halsen som.  Et hulk fra sjelens indre.  Men vet du hva?  Gråten kommer ikke innenfra.  Gråten jeg gråter presser seg inn i meg.  Den kommer ingen steds ifra og vil inn.  Den banker ikke høflig på, godtar ikke en brysk avvisning.  Aggressiv politirazzia.  Midt på natten.  Midt på dagen.  Morgen og kveld.  Tar ingen hensyn til barna jeg har her hjemme.  River opp døra og endevender hele huset.  Ofte blir jeg redd for at de skal finne noe ulovlig hjemme hos meg, at de kommer til å arrestere meg.  Og det var jo det som skjedde.  En dag kom jeg jo hit.  Og du får besøke meg, men jeg får bare komme ut på permisjon en gang imellom.  Jeg erkjenner ingen straffskyld.  Jeg er her fordi jeg ikke kan annet.

må jeg si

å være en stridskvinne

når jeg ikke vet

hvem jeg strider for

Enda mer forvirrende

idet jeg oppdager at oppdragsgiveren er

meg

og at striden står om en sak

jeg ikke vet hva er

Et hav av tid hviler

på et grått fang av stein

Skyene driver lydløst

over skvulpet

fra  rekved i vann

bli til skyer

falle sakte ned til jorden igjen
som vakre snøkrystaller
legge seg på pannebåndet mitt
og skinne som diamanter

og jeg som trodde
de var fuktighet på en tynn og klam jakke

de ville fordampe

når jeg hang jakken til tørk
på min stolte stumtjener

stakkars, stakkars meg
som fortsatt har jakken på

for stumtjeneren står der
i skammekroken

og det regner inne
og jeg trenger jakken
selv om den er tynn
for jeg er kald

jeg trodde ordene
var tanker som søvnige la seg til hvile om natta
og ventet til det ble dag med sine krav om oppmerksomhet

men så vekker de meg
midt på natten

jeg får løfte dem opp

lulle dem i søvn

dysse ned deres skingrende røst

med en lavmælt vuggesang

(noe redigert)

Hun er så hyggelig.  Inviterer meg inn på rommet sitt.  Beklager at hun hadde kalt meg for en jævla amatør.  Forklarer at hun sa det, fordi hun hadde en dårlig dag.  Jeg hadde dessverre stått ved resepsjonen da hun kom inn, og siden jeg var den første hun så etter at hun mottok avslaget fra forlaget, ble jeg hennes offer.  Hun sa at forlaget tydeligvis måtte synes hun var en amatør siden de ikke hadde likt manuset hennes.  Hun ville gjøre det godt igjen, og inviterte meg inn på rommet sitt på en kopp kaffe og pepitakjeks.

Klart jeg måtte gi henne en sjanse, så jeg takket ja til invitasjonen.  Det var en nobel handling å be om unnskyldning.  Jeg beundret motet hun la for dagen.  Jeg hadde nok aldri klart det.  Men når sant skal sies, hadde jeg nok aldri klart å lire av meg samme leksa som henne heller.  Kanskje er jeg for hyggelig?  Jeg skulle kanskje vært mer som henne, litt tøffere, ikke så rund i kantene.  Jeg snur kappa etter vinden.  Tar alltid den sterkestes parti.  Jeg har i grunnen et og annet å lære av henne, siden hun sier det hun tenker.  Det er riktig nok ikke så snilt det hun sier, men hun er i det minste ærlig.  Impulsiv, ja, men ærlig.  Og det er jo ikke jeg.  Når jeg tenker etter er jeg et uærlig menneske.  Jeg drikker den beske kaffen hun serverer meg.  Og jeg trøstespiser alle kjeksene hun legger på fatet.  Og jeg takker for praten.  Og hun nikker og smiler. 

Når jeg lukker døra bak meg til rommet hennes som er som mitt, bare speilvendt, snubler jeg, men jeg ramler ikke.  Jeg vokter skrittene mine mens jeg nærmer meg mitt eget rom.  Jeg kommer på rollefiguren til Helen Hunt i Livets lyse side som skriver en ?thank you-note? til rollefiguren som spilles av Jack Nicholson.  Og min umiddelbare tanke er at jeg må takke min nabo for hennes godhet.  Ikke bare for kaffe og kjeks, men for helomvendingen.  Jeg kan tilgi.  Jeg er kjærlighet.