Han ringte igjen. Han har faen meg ringt hele sommeren. Noen ganger tar jeg telefonen og oppfører meg rett og slett barnslig. Er helt umulig å ha med å gjøre, er bare ute etter å hakke og er altfor feig til å si det jeg egentlig vil si. At han skal holde seg så langt borte fra meg som mulig. At han skal slutte å ringe. Gi en lang faen i meg. At jeg ikke orker mer. Faen heller pappa, hva mer kan jeg si?

Tydeligvis mye mer.

Åh, hvor ble alle sommerfuglene av? Jeg leter og leter, men jeg klarer ikke å finne de igjen. Jeg savner at det kribler i magen. Jeg savner å få meldinger om hvor søt jeg er. Jeg savner gåturer med jenta jeg er forelska i og jeg savner spenningen som hørte med. Gamle dager. Ikke akkurat gyldne tider, men på den tiden følte jeg i alle fall noe. Det gjør jeg ikke nå. Jeg er et tomt skall som vandrer hvileløst omkring og stanger hodet i veggen. Jeg takler det ikke lengre. Jeg vil bare ha en armkrok å krype inn i, og en stemme som sier at jeg er så jævlig verdt det.

Tomrommet forsvant liksom ikke helt, det bare så annerledes ut. Jeg pussa det på en måte opp. Ny tapet på veggene, la på nytt parkettgulv og jeg hengte til og med opp noen stilige bilder jeg fant på et loppemarked. Fint ble det, ja visst. Alle rundt meg, venner og familie, fikk høre hvor utrolig fint tomrommet nå var blitt. Men det verken jeg eller de forsto var jo at det var akkurat det samme som før. De samme høye veggene. Den samme låste døra. Jeg bare latet som. Fasade, ikke sant? Stadig like tomt og uhåndgripelig.

Alt er liksom satt på pause. Det er nesten som om følelsene mine vet at det er sommerferie. Noe har i alle fall skjedd med dem, for her sitter jeg, midt på slagmarken og jeg sanser ikke krigen på noen som helst måte. Jeg trodde det skulle være verre. Jeg hadde sett for meg et helvete med våpen og forræderi og menneskerettighetsbrudd. Men jeg tok visst feil. Noen få tegn til opprør i startfasen, men det var bare et kort blaff før det roet seg totalt og nå er det faktisk nesten så jeg slapper av. Nesten. Og for å toppe det hele så kom jeg hjem og der lå ni hundre norske fuckings kroner på nattbordet mitt pakket inn i et papir der det sto at pengene var fra han. Far. Pappa. Kall han hva du vil. Forvirringen er total. Jeg kunne treng noen følelser nå. Et lite hint om hva jeg skal foreta meg. Jeg ber ikke om kart og kompass, men et lite skilt som antyder den riktige retningen hadde gjort seg nå.

Det gjelder å tenke positivt tror jeg. Nå må jeg trå til selv, for kontoen er tom så mer psykolog er ikke aktuelt. Nå skal kreftene mobiliseres, nå skal jeg klare meg selv. Tvinge meg selv til å tenke positivt. Slutte å tolke alle komplimenter negativt, slutte å analysere enhver situasjon, slutte å tråkke meg selv ned i søla. Karakterene mine er på vei oppover. Jeg har fantastiske venner og jeg lever livet akkurat slik jeg selv vil leve det. Hvorfor bry seg så mye om verdenen rundt, når mitt eget liv er så bra som det faktisk er. Det gjelder bare å se det. Tvinge deg selv til å tenke de positive tankene istedenfor de negative. Det høres lettere ut enn det er, men jeg prøver iallefall. Jeg fokuserer. Skriver lapper og henger de rundt i hele leligheten. Jeg er flink. Jeg er smart. Jeg er fantastisk! Og det er du også!

En fyr sa til meg en gang at det er et godt liv. Han har rett. Så jævlig rett. Det eneste som har stoppet meg fra å skjønne det er meg selv.

Det kom plutselig og totalt uventet. Bygget seg opp og til slutt eksploderte det. Inni meg såklart, men litt utenpå også. Jeg trakk glidelåsen helt opp og tok på meg hetten, kjempet forgjeves mot tårene som begynte å renne nedover kinnene mine. Redselen. Usikkerheten. Alt sammen, akkurat som før. Pusten ble tungere, nærmet seg hyperventilering. Hjertet hamret og jeg var gjennomvåt av svette lenge før vi var hjemme. Tårene ble flere og flere. Jeg så rett fram og gikk med bestemte skritt, ville bare komme hjem. Ligge under dyna og være varm og trygg. Men selv da har jeg det ikke fint. Alene, alltid alene. Så kommer smerten og sorgen og river meg opp innvendig. De stille tårene gjør putevaret vått så jeg må snu puta, men den andre siden blir bare våt den også. Alle musklene er spent, og jeg føler meg reddere og mer alene enn jeg aldri før har følt. Skjelver. Gråter. Sover ikke.

Jeg satt i sofaen og pratet med en fyr. En ganske kul fyr faktisk, en jeg hadde kjent en stund. Og tre timer senere slo det meg at jeg flørtet. Jeg ble forvirret og skjønte liksom ikke helt hva som akkurat hadde skjedd. Kjente etter, og jada: sommerfuglene var på plass i magen. Og jeg som trodde jeg var lesbisk! Jaja, betatt av en pojke. En gang må vel være den første.

Jeg våknet av at vekkeklokka ringte. Det var en vanlig dag, en torsdag. Klærne jeg skulle ha på meg hadde jeg lagt fram dagen i forveien, på kjøkkenet satt det allerede folk og spiste frokost og jeg visste det var folk som ventet på meg både på skolen og på fritidsaktiviteter. Det var en vanlig dag, det var i alle fall det som var intensjonen. Men i det vekkerklokka ringte merket jeg at kroppen min ikke var sånn det brukte å være. Beina var tunge og hjernen klarte ikke å få kroppen opp av senga. Så jeg ble liggende under dyna og gjemme meg hele dagen. Ville ikke møte verdenen der ute selv om jeg visste det var den samme verdenen jeg har møtt hver eneste dag hele livet. Hvorfor den føltes så stor og skummel akkurat denne torsdagen vet jeg ikke, men jeg håper framtidige torsdager blir mindre og mer overkommelige.

Når jeg ser tilbake så skjønner jeg at det hadde bygget seg opp i flere uker. Jeg hadde jo merket at det var noe i gjære, men jeg forvekslet det hele med en vanlig nedtur. Umotivert, uengasjert, lat, trøtt og sliten. Hold ut, det går over før du aner. Men plutselig så føles det ut som om det ikke kommer til å gå over sånn uten videre, det føles som om lyset forsvinner litt. Og jeg håper så inderlig at det ikke er for sent å redde meg, at jeg ikke er enda en fortapt sjel. Jeg brast i gråt mens jeg pratet med mamma om været og jeg synes ikke det lover så bra. Men jeg synes jeg burde skjønt alvoret litt før.  

Jeg har verdens rareste sinnsstemning om dagen. I det ene sekundet føler jeg for å grave verdens største hull i bakken for å så hoppe oppi og bli der resten av evigheten, mens i neste øyeblikk hopper jeg opp, skrur musikken på full styrke og danser som en gal på gulvet. Uansett hva jeg føler for så gjør jeg det. Tror jeg er inne i en slags eksistensiell krise for i de stundene jeg føler for å gjemme meg under dyna så tenker jeg på hvem jeg er, hvem jeg vil være og hvor jeg vil ende opp til slutt. Og så tenker jeg på om jeg liker jenta med allværsjakke jeg var på date med her forleden eller om jeg vil satse på hu med den kule lua. Jeg lurer også på om det kommer til å gå bra til slutt eller ikke. Da plukker jeg opp naiv.super eller Doppler, leser et par kapittel og skjønner at alt ordner seg til slutt. Hvis man ikke tror det tror jeg man har et problem. Og jeg har nok problemer om jeg ikke skulle begynne å tenke på det også. Fint jeg har Erlend Loe å støtte meg til i tider som denne. Nå skal jeg danse.

Jeg gikk ut fra legekontoret med arket i hånden. Jeg hadde egentlig ikke lest på det, bare hadde fått beskjed om å gi det til en psykolog så skulle jeg få tilbud om samtaleterapi. Ikke før jeg kom hjem så jeg hva som sto skrevet. Diagnose: depresjon. Bare helt sånn uten videre, ikke fet eller kursiv skrift, ikke i en annen farge. Casual. Pang, og der hadde jeg en diagnose. Jeg har vært i den samme sinnsstemningen i to år, men først i dag ble jeg syk.

Det har jo skjedd en del ganger før, og jeg klarer alltid å skjønne hvorfor. Enten har det skjedd noe eller så har jeg litt for god kontakt med følelsesregisteret mitt på det aktuelle tidspunktet, men nå vet jeg ikke hva som utløste det. Jeg aner ikke, jeg trodde jo jeg hadde det bra. Jeg tror psykolog er veien å gå. Første steg: fastlegen om to uker. Jeg vil nemlig ikke tilbake hit.

Du vet at jeg må gå inn, sa hun. Ja visst faen måtte hun det. Så klart hun skulle få beholde familien sin, mens jeg merket at jeg mistet dem litt mer for hver dag som gikk. Og spesielt i dag. Hun ba om forståelse for at hun lot meg stå igjen alene ute i kulden, men jeg skjønte ikke hvordan det kunne være alt annet enn uforståelig og totalt ubegrunnet. Samtidig så skjønte jeg jo henne så altfor godt. Urettferdigheten ble brått så voldsom at jeg ikke visste hvem jeg skulle gi min forståelse, for jeg ville egentlig bare prøve å forstå meg selv og den tragiske situasjonen jeg plutselig fant meg midt oppi. Vi visste begge at hun måtte gå inn, selv om vi kanskje ikke klarte å begripe det, og derfor måtte tidspunktet der hun lukket bildøren og gikk inn i varmen komme. Lov meg at du har det gøy, sa hun, men det eneste jeg ga henne til svar var tåren som rant ut av øyet og nedover kinnet fordi jeg så meg tvunget til å blunke med de gråtkvalte øynene.