De siste dagene har vært spesielle. Jeg er sikker på hele Norge har vært klistret foran tv-skjermen. Det som har skjedd er uvirkelig - det var ikke Oslo vi så på tven fredag 22. juli... Først igår gikk det opp for meg hva som har skjedd. Da jeg møtte opp for å bære en rose og en fakkel. Da så jeg lederen i Hedmark AUF - et knust menneske, et menneske som har det vondt. Et menneske som fredag kveld svømte for livet fra Utøya - et av de mange som overlevde marerittet. Mine tanker går til de som ikke overlevde, til pårørende og hele det norske folket.

Jeg er stolt - stolt over hvordan landet vårt har taklet det hele, den støtten vi alle viser og ikke minst kjærligheten. Jeg er stolt over å være norsk!

Når jeg bodde i England for 4-5 år siden fortalte en venninne meg om herlige Davina og hennes treningsvideo. Jeg måtte jo selvsagt gå til innkjøp av den selv - og for en suksess. Den er delt opp i tre deler hvor hver del er 30 minutter lang, og i tillegg er det en lengre økt på 60 minutter. Davina har godt humør og de første gangene jeg trente med videoen lo jeg høyt med henne. Ps: lenge leve nike. Etter jeg var i USA var kofferten fylt med nike.

Skål - og takk for en super helg, jenter!

Jaaaaaa- solen er endelig her!! Nyter dere solen? Jeg er så heldig med at fridagen min falt på ukens hittil fineste dag. Dagen tilbringes i hagen med lillebror mens jeg slår han i kubb! Åh, nå er det sommer dere!

Etter en jevn stigning nedover mot Elverum - ja, endelig kom de etterlengtede nedoverbakkene!! - ankom vi Trysil. Nå, tenkte vi, nå er vi virkelig snart hjemme. 5,7 mil er jo ingenting.... Trodde vi.


Men ikke før vi fikk tenkt tanken startet helvete. Oppoverbakkene fra Trysil og hjem ble rene marerittet. Vi var utslitte og måtte nesten ned i kjelleren for hver oppoverbakke. Kroppen sang på siste verset, hver eneste muskel hadde vondt og energien sank sakte men sikkert. Nå hjalp det ikke engang med påfyll av mat - nå ville vi hjem! Dermed var gleden stor da vi syklet inn i Elverum kommune!

Er vi virkelig i Elverum?! HAR vi klart det?!


JA, så sannelig har vi ikke det!!


Da jeg så huset mitt og Obi kom løpende hadde kroppen fått nok juling. Jeg falt sammen i tårer på gresset -- fy faaaaaaaaaan, VI KLARTE DET!! En helt ubeskrivelig følelse - jeg var helt nede, kroppen hadde ikke klart en kilometer til og jeg kunne ikke forstå at vi faktisk hadde klart det! -- JEG har SYKLET Trondheim - Elverum!


Det var tilogmed flagg for å ønske meg velkommen hjem, og mamz, papz, mommo og kjæresten stod og ventet på meg - bedre velkomstkomite kunne jeg vel ikke hatt. Eller jo vent, hvor var lillebror...?


Drevsjø - Elverum: 140 km på 6 timer og 25 minutter.

Etter en god frokost var vi igjen klare for en dag på sykkelsetet. Denne dagen skulle ende på Galten Gård i Drevsjø.


Ræva hadde noen vonde minutter på setet før kroppen ble varm, i likhet med resten av musklene i kroppen. Første glede for dagen kom da vi syklet inn i Hedmark. VI kunne føle vi nærmet oss...


Etterhvert ble det såklart tid for en matpause. Denne dagen ble vi enige om at måtte bestå av masse pauser skulle vi klare den tredje dagen på sykkelsetet til Elverum.


Vi syklet i jevnt tempo og suste gjennom bygder på veien. Noen få ganger forlot vi boblen vår og så oss litt rundt - det var jo så fin utsikt nedover dalen.


Tørket frukt, vann og appelsinjuice ble inntatt i store mengder denne dagen.


Gjennom Tufsingdalen traff vi på flommen. En dag på sykkel uten regn var vel litt for mye forlangt...?


Nå begynte vi å nærme oss Drevsjø med stormskritt. På toppen av alle bakkene denne dagen tok vi etappens siste rast for å få i oss litt mer energi.




Etappe to gjennomførte vi med glans, og ankom gården midt i en konfirmasjon. Vi ble vist til leiligheten vår og det første jeg oppdaget var en himmel av en seng.. Gjett om jeg sov godt!


Klærne måtte tørke og badet ble fort fylt til randen.


Etter en god og varm dusj var det klart for middag. Den bestod av stek, poteter, grønnsaker og brun saus. NAM! Takk til kokken for et nydelig måltid.


Ser ikke dette helt himmelsk ut?


For ikke å nevne desserten -- åh, beste jeg har smakt noensinne!


Etter vi hadde fylt magene til randen inntok vi sofaen noen minutter før kroppen takket for seg og fant igjen senga.


Røros - Drevsjø: 98 km på 6 timer.

Solen skinte så fint senere på dagen, og fulgte oss store deler av veien til Røros. Etterhvert i de lange bakkene på veien ble det tid for en ordentlig matpause. Med turmat såklart.

Det ble tid til flere matpauser underveis - dere vet, uten mat og drikke duger helten ikke. Denne dagen måtte vi være helter.
Tykklefse og sportsdrikke ble inntatt og ga meg igjen ny energi.

Etterhvert kom vi til en riktig så fin rastplass og slo oss ned.


Der var det fin utsikt også.


Så da måtte fotografen ta bilde av oss.


Etter en liten pause gikk turen videre. Vi nærmet oss nå Røros med stormskritt. Men når det var 3 mil igjen hadde Tor fått nok. Uværet nærmet seg med stormskritt - vi fant ut at nå var det på tide meg regntøy. Kuene kunne ikke heelt skjønne hvorfor vi hadde det så travelt med å få på regntøy, men det fant de fort nok ut...

Tor hamret så hardt jeg aldri har hørt før, lynet slo ned i alle retninger og himmelen åpnet seg. Vi så ikke tre meter foran oss, det blåste og vi sjanglet avgårde på sykkelen. Tror aldri jeg har vært så redd i hele mitt liv. Det var biler i alle retninger og vi visste hverken frem eller tilbake på oss selv. Plutselig fikk vi øye på en åpen flekk i skogkanten og kastet både oss selv og sykkelen ut av veien. Vi løp under en busk, og heiv oss ned. Akkurat i dette øyeblikk kjører Rørosekspressen forbi, på vei til Røros. Tårene stod i øynene og klumpen i halsen utvidet seg. Etter en liten stund kunne vi se at det lysnet - det var fortsatt håp. Nå måtte vi komme oss videre på veien til Røros.


Det var snakk om to sekunder og vi var gjennombløte. Kalde og bløte syklet vi videre... Men se, smilet var på plass.


Nå nærmet vi oss virkelig Røros med stormskritt, vi kunne se jævel'n foran oss, og tenkte på hvordan vi i alle dager skulle klare å komme oss opp.


Klarte vi det? Åjada, og det tilogmed uten å måtte trille opp. VI KLARTE FØRSTE ETAPPE- vi var herved på Røros!!

Ikke nok med ett uvær - fra Røros sentrum til overnattingen var det 5 km. På den lille stunden det tok å komme opp dit ble Tor sint igjen. Himmelen åpnet seg på nytt, og to utslitte kropper tok nesten til tårene da vi så vår herlige vert stå å ta oss imot i døren på toppen av alle bakkene. Vi fikk en god og varm dusj, nydelig middag og en veldig god natts søvn. Men det viktigste - vi klarte å sykle til Røros!! Nå kom vi til å klare alt.

Trondheim - Røros: 163,32 km på 9 timer og 55 minutter.

Det var tre dager i helvete. Vi møtte sol og uvær, kjente syre og glede, det var tårer og latter. Men den beste følelsen var i det øyeblikk jeg fikk øye på hjemme... Første etappen startet nå ganske så fint. Rene idyllen, med sol og varmt vær. Men det skulle fort snu... De neste dagene gikk hele meg på autopilot. Hodet koblet ut og jeg gikk inn i min egen lille boble - her var det bare å tråkke i vei skulle vi nå målet!

Bildebevis kommer jammen meg etterhvert det og - vi var ikke for slitne til å stoppe med kamera. Dette var noe som måtte foreviges!!

Og dere? Jeg forlater ikke sykkelsetet før mandag kveld da jeg kan legge meg så lang jeg bare er på plenen hjemme. Jeg er sta, jeg gir aldrii opp! Dette klarer vi - NU KÖR VI!