Jeg flytter fra denne bloggen. 
Jeg klarer ikke skrive det jeg trenger å skrive her lenger. Det at enkelte av dere vet hvem jeg er, og at bekjente vet om denne bloggen, det gjør at jeg ikke klarer å poste ting ukritisk lenger.

Så, jeg flytter.
Vern om deg selv, sier de. "Take care".
Og det er det jeg gjør. 

Og jeg tenker at dette ville vært et fint tidspunkt å starte livet mitt på. For ordentlig. Kutte alle bånd, flytte bort og begynne på nytt. From scratch, for noen ganger kjenner jeg på tanken og det frister mer enn jeg liker å innrømme. Det har skjedd mye de tre siste årene, på alle hold, kanskje spesielt i 2010.

Jeg tenker tilbake på hvor ung jeg følte meg ifjor, med røde bukser dekket av hvite bokstaver og random dekorasjoner, og Our Own Way på full guffe, for vi var russ, og alt skulle gå vår vei på vei ut i det voksne livet. Det var sånn det var, det var sånn det føltes, og det var sånn det skulle være.

Hvem ville trodd at et par bukser representerte så mye frihet. Jeg husker hvor deilig det var å ha på seg den sjokkrøde buksa, danse som verdens største fremtidsmanglende idiot på et utested eller midt i gata, edru eller full, og folk dreit i det. Vi skrev på hverandres klær, sølte alkohol og slikket asfalten etterpå. For vi var russ, og det var sånn det skulle være. Helt normalt.

Vi satt i trær, sov i skolegården, kledde oss ut, sovnet i sofaer på random plasser, tøyet egne grenser, gjorde rare ting og knyttet enda rarere ting i luene. Samhold fikk en ny betydning de fleste fikk smake på.

Et år har gått siden det, kun et år, og jeg går tom for fingre når jeg teller oppturer og nedturer. Dessverre er det flest av sisteparten, og jeg tenker at det kunne gått veldig greit i lengden hvis det bare hadde vært flertall av førstnevnte.

Jeg tror jeg trenger en rød bukse.

Og det skremmer meg.

(kilde: weheartit.com)..

I natt lå jeg våken. Lenge. Helt til det ble lyst og en liten kattepus kom snikende under dyna og ville ha kos. Jeg lå våken fordi det plutselig slo meg at alt til syvende og sist er en løgn, all lykken, gleden og alt som har vært så godt de siste dagene viser seg å bare være en stor, grisefeit løgn. Og jeg gikk, går, fem på. Hele tiden. Fordi jeg trenger det lille tilskuddet med positivitet for ikke å drukne.

Jeg trenger en -EN- dag der alt går min vei og ingen lyver. En dag der han ikke lyver. En dag der han er min, bare min, med trofaste tanker og fine fremtidsplaner. But who am I kidding.

Og det var når katten kom kravlende at jeg forsto hvorfor mennesker foretrekker dyr. Hvorfor jeg foretrekker katter. Jeg er ikke gal, jeg er ikke unormal, jeg vil bare ha noe, noen, i livet mitt som bare er min. Og som alltid vil være det uansett.

Mr perfect dont exist, my little friend..
And I'll tell you that again

(quote: Volbeat - Still counting)

-

Jeg vil dra til New York, sier jeg, der mennesker går med høye hæler midt på dagen, midt i uka, uten noen annen grunn enn at de liker det. Der man kan gå pent kledd hver dag hele tiden, fordi byen aldri sover og det som er din morgen kan være noen andres kveld, selv om dere er i samme tidssone, i samme gate, i samme hus.

En by der du kan gjøre det du har lyst til, gå i penkjole midt på vinteren selv om du bare skal handle melk, og ingen ser rart på deg og tenker 'jøss, hvilket selskap skal hun i' eller 'dette var da altfor tidlig for en fest', mens de måler deg med blikket og du har lyst til å si at det er ikke noen grunn, det er slik jeg føler meg idag. Fin.

For det er en drømmers by og noen ganger er det godt å bli lagt merke til uten å bli dømt nord og ned, uten at du kjenner hodene rundt deg tenke "ungdommen nå til dags altså, bare alkohol og festing", for noen ganger er det fint at mennesker ser på deg, smiler, og så deretter forsvinner inn i folkemengden, og lar deg gjøre det samme. Fint, det er det, like fint som du føler deg.

I New York treffer man fremmede man kan øse ut livshistorien sin til uten å tenke på konsekvensene eller hva vedkommende måtte tro, for det er over åtte millioner mennesker bare i NY, og han vet ikke hvem du er eller hvor du kommer fra, så du forteller og forteller fra bunnen av hjertet, ting du aldri ville fortalt andre, og plutselig skulle du ønske at han kjente deg likevel, men kommer på at det er det som er det fantastiske med fremmede - at de ikke allerede har en oppfatning av deg, det er ingen som har fortalt ham hva han burde mene om deg, og det er så befriende, så fantastisk befriende, at du føler at du gror vinger av å prate med ham.

Fri som fuglen, tenker du, idet flyet letter og du er på vei tilbake der alle kjenner deg. På med joggesko og dagligdagse klær, og du tenker at noen ganger, noen ganger skulle du ønske du var noens fremmede.

Og du tenker at neste gang er det din tur.

Av jord skal du igjen oppstå.

Og så sier han "la heller meg ta bedre vare på deg."
Eller. Det var i hvertfall det jeg håpet han skulle si. I stedet sa han ingenting, kysset meg og ga meg Wii-kontrollen. Jeg ble glad av det også.

Hva ønsker du deg til jul?, spurte han. Og det fikk meg til å tenke.

Jeg ønsker meg snø, herlige mennesker og deg et år til, eller hele evigheten. Minst. Og kanskje er det feil, på en eller annen måte. Jeg ønsker meg en lettere hverdag, bedre helse og motivasjon til å klare alt jeg vil fremover i livet. Jeg ønsker at alle venner og venninner får det fantastiske livet de fortjener. Jeg ønsker enkelte personer tilbake i livet mitt, og noen tilbake fra høyt der oppe.

Jeg ønsker at du kan se alt jeg gjør for deg, i stedet for å ta det for gitt, eller det som verre er; en selvfølge. Jeg ønsker at du kan se forandringene i meg, på meg. For de er der. Jeg ønsker at du skal se hvordan du tidvis har behandlet meg, og forstå hva det er som gjør at jeg av og til ikke gidder mer og bare må gå før det blir kaos i hodet mitt.

Jeg ønsker at du skal gå inn i deg selv, se tilbake på dette året, hva du har gjort og hva jeg har måttet gjøre, og forstå hvorfor jeg, hvorfor vi, hvorfor alt, ble slik det var. Og hva det var som gjorde at vi klarte å komme oss ut av det, og inn i noe bedre.

Men mest av alt, ønsker jeg meg en unnskyldning.

Og jeg tenker at det er nok nå. Nå, er det virkelig nok. Så jeg gråter ordene inn i speilet, ingen nekter, han får ikke sjansen til å nekte slik han alltid gjør, jeg gir ham ikke sjansen. For jeg vet det jeg sier er sant. Speilet vet det. Så jeg tørker saltvannet av kinnene mine og tusler ned trappen til ham. Jeg tenker at denne gangen skal jeg konfrontere ham skikkelig, denne gangen skal han få vite at jeg ikke gidder å være naiv bare for hans skyld.

"Det var ikke meg, herregud, du kan ikke anklage meg for sånt", sier han og lover gang på gang at han aldri ville gjort noe slikt. Men det er tredje gangen, kanskje fjerde, at jeg tar ham i det. Nå er det nok, tenker jeg mens jeg blunder for å huske ordene jeg sa til speilet, men de er ikke der.

.