Ble i etterkant bedt om å stille til debatt med produsenten. Min første nærkontakt med et av yndlingsprogrammene mine.

Det kan sees på NRK TV (fra 00:35), eller høres som podcast på app eller på NRKs nettsider.

Den lille hulen avstandsdebattanter fra Tyholt inntar, når Marienlyst er for langt unna.

Takk for meg.

Twitter: @Ingeborgborg

Bilde: Østmarka, 2010.

Saken kan leses i originalversjon per faksimile, eller i kronikkversjon her. 

Artikkel tilknyttet saken finner du her.

(Oppdatering 22.januar: En kortere tekst med samme prinsipp ble trykket i VG. Den kan leses her.)

SKYLDSPØRSMÅLET

Daglig hører vi om barn som har blitt utsatt for ulike typer omsorgssvikt. Fellestrekket er gjerne at voksne i teorien kunne fått barnet fra en vond situasjon ved å melde fra tidligere. Hva holdt varslerne tilbake?

Den norske barnelegeforening har skrevet en åpen bekymringsmelding til Helse- og omsorgsministeren og Barne-, likestillings-, og inkluderingsministeren om omfang og konsekvenser av mishandling, omsorgssvikt og familievold. Foreningen etterlyser sosialpediatrisk satsning. Thorkildsen har svart positivt.

Dette er en bekymringsmelding på samme tema, men som addresserer leddet mellom barnet og helsevesenet: Deg og meg.

8. desember fortalte Bergens Tidende om Cathrine, som vokste opp i et hjem med rus og manglende omsorg. Flere voksne, deriblant Cathrines rusavhengige mors fastlege, kjente nok til forholdene i hjemmet til at bekymringsmelding skulle vært sendt. Noen mener i dag at de ikke så, at de ikke visste hva som foregikk. Andre angrer i dag på at de ikke sa fra.

12. desember innrømte voksne i Jehovas Vitner om at de kjente til at seksuelle overgrep i menigheten, uten å melde fra. De ønsket ikke å si fra fordi det ville bety at Barnevernet kom inn i saken. Menighetens omdømme og egen posisjon i fellesskapet var viktigere enn barna.

Jon Gangdal ga oss innsikt i Christoffer-saken. En familie, en skole, helsevesen og lokalsamfunn så en liten gutt bli mishandlet, uten å gripe inn. Christoffer klarte seg ikke, og døde av skader påført av stefaren kun åtte år gammel. Hva kalte flere i guttens omkrets ham? Et vanskelig barn. En ADHD-diagnose ga "en forklaring".

Skadene et barn påføres følger det inn i voksenlivet. Professor Kirkengen (2009) benytter seg av begrepet barndomsforgiftning når hun greier ut om krenkelsenes betydning. Hos noen manifesterer det seg senere i innadrettede symptomer som muskellidelser eller selvskading. Andre kan reagere med utadrettet destruktivitet.

14.desember ble en amerikansk barneskole rammet da en ung mann brøt seg inn, skjøt og drepte to titalls uskyldige. Fra før hadde han allerede drept sin mor. Den vestlige verden famler etter årsaksforklaringer blant våpenkultur, Aspergers-diagnose og dataspill. To dager etter tragedien gir massemorderens far en offisiell erklæring hvor han sier at han også spør seg selv hvordan dette kunne skje. Spørsmålet er om han ikke allerede har svaret. At den avdøde moren forberedte seg på dommedag, og dermed kan ha skremt en sårbar sønn over lengre tid, er et eksempel på psykisk mishandling.

Best kartlagt lokalt er barndomsskadene og deres påvirkning på den voksne terroristen Breivik. Et land gjorde sitt beste for å plassere skylden for terroren hos én mann. Forfatter Borchgrevink tegnet et bilde av en kjernefamilie og et hjelpeapparat som sviktet et lite barn. Det utfordret skyldspørsmålet. Om gutten ble mishandlet av mor, burde samfunnet grepet inn. Felles ansvar for gutten gir felles ansvar for terroren. Ikke uventet møtes utfordringen med hevet garde, vantro og motstand.

Menneskelige lidelser påvirker også samfunnet økonomisk. Kostnadene for å ikke si fra lar seg vanskelig beregne i kroner og øre. Regjeringen la 17.desember frem en rapport som sier at vold i nære relasjoner koster samfunnet mellom 4,5 og 6 milliarder kroner årlig. Selv om rapporten understreker at det er store kunnskapshull på feltet som berører traumatiserte barns sosioøkonomiske fremtid, gir estimatet en pekepinn om at kostnadene ikke usannsynlig kan befinne seg i milliardklassen.

Så hvorfor sier vi ikke fra? Er det fordi vi ikke ser, eller vil vi ikke se? Og om det er sistnevnte, hvorfor vil vi ikke se, om det vi ser i den konsekvens av at vi sier fra, vil kunne gjøre livet bedre for både barn og samfunn?

Vi vil ikke ha skylda. Å minnes om barnet, det være seg pre-terrorister, kriminelle asylsøkerbarn eller utfordrende jentunger, er å minnes om ansvar. Og med ansvar følger skyld, en ubehagelig følelse. Den første fornektelsen vi lærer oss er gjerne «det var ikke min skyld». Sammen med skam står skyld støtt i den kulturelle ryggmargen.

Å forestille seg barnet er å forestille seg at noe burde vært gjort. Av noen. Og alle er vi noen som har sett et barn drøye turen hjem. Kanskje hatt en klump i magen etter å ha sett en pjokk sparke usikkert i grusen når man spør om han gleder seg til å ha med mamma på tur, eller om onkel kommer på besøk denne julen. Vi rister på hodet og blunker bildene bort. For fri oss fra å minnes om at mennesker fødes som blanke ark, riv ikke illusjonen om at en baby kommer til verden grunnleggende tillitsfull og preges av sine omgivelser, bare glem å påstå at et fly må ta av før det svever, vi merket jo bare bomben.

Frikjøpt for skyld kan vi fortsette hverdagen, til neste slegge treffer. Terroristens ideologi eller Autisme, selvskaderens personlighetsforstyrrelse, bortforklaringene er lette å finne, og lette å døyve egen ansvars- og skyldfølelse under.

Vi kan fortsette å lete etter diagnostiske, ideologiske, kulturelle eller andre forklaringer på hvorfor barn og unge skader seg selv eller andre. Vi kan fortsett å lete etter beskyttelse med lovverk, rømningsplaner eller overvåkning. Alt dette kan få et lite stykke, absolutt. Beredskap er viktig. Vi må bare ikke la det gå på bekostning av forberedskap. Et godt politi kan hindre en terroraksjon, et godt barnevern kan hindre at noen vokser opp som terrorist, sa Audun Lysbakken. Vi kan alle være med på å verne barna.

Spørsmålet om hvorfor det går forholdsvis bra med mange sviktede barn, mens andre blir terrorister som skader seg selv eller andre i større eller mindre skala -kun fokus, middel og konsekvenser skiller her selvskading og skyteepisoder kan delvis besvares med nyere forskning på genetiske risikofaktorer. Lege Henrikt Vogt forklarer det som at gener arves, men ytre forhold som oppvekstvilkår kan avgjøre om de slår positivt eller negativt ut. Det gir en biologisk forankring for barnevern og medmennesker til å legge egne behov og sperrer til side og varsle:

«Lykkes medmennesker i å gripe inn, kan den samme arven få et nytt moment over generasjonene, der genene forsterkes av suksesser og ikke katastrofer.» -Henrik Vogt.

Kanskje heller enn å finne svarene som lindrer, bør vi tørre å stille spørsmålene som gjør vondt.

Cathrine klarte seg. Ikke på grunn av, men på tross av de voksne som kunne hjulpet henne. Det burde vært, og skal være, omvendt. De andre barna i eksemplene klarte seg ikke -og konsekvensene har rystet internasjonalt. Det er ikke barnas feil, men de voksne som skulle sett dem.

Vi må la eget ubehag komme i andre rekke og sette barnas sikkerhet først. Kanskje kan Barnevernet bli flinkere til å informere om hva de er, hva de gjør og ikke gjør. Senke varslingsterskelen. Samtidig hjelper det lite med en lav terskel dersom en ikke er villig til å ta skrittet. Thorkhildsen og barneombud Anne Lindboe har et viktig prosjekt i å få helsevesenet til å se hvor viktige de er for å forebygge og avdekke vold og seksuelle overgrep. Det er veldig bra.

Samtidig må vi alle må starte hos oss selv -og nabobarnet.

Kan leses i VG+ her.

Faksimiler: VG 01.10.2012.

Innlegget kan leses her. 

Faksimile: Tidsskriftet.no.

Intervjuet i sin helhet finnes kun i papirutgaven, men nettsak kan leses her. 

Faksimiler: Sykepleien no.11 2012.

ingeborgsenneset.tumblr.com

Juni 2012: To år, femti kilo, sju måneder, et tankesett, to uker, et følelsesspekter og noen timer frem i tid:

..og det er på tide å løsne røttene og gå videre.

Takk for følget. Så langt.

Klikk på bildet for å komme til P3s nettsider og laste ned dokumentaren.

Husk at dette er journalistens historie om meg. Formidlingen blir dermed annerledes fra mitt vante ståsted, hvor jeg er min egen redaktør. Å selv være tema, å være i fokus, er et stykke fra det samfunns- og systemorienterte fokuset jeg har til daglig. Det håper og tror jeg dere vil respektere. 

Vil som alltid forsøke å svare på henvendelser, men ha tålmodighet og tanke for travle dager.
Ta vare på dere. 

Twitter:

@P3dok
@AnneDorteLunas

@Ingeborgborg.

Hei så lenge. Ta vare på deg.

Vår tids siste tabbe
 

Folkeopplysning og åpenhet står i fokus. Våre kriker og kroker skal belyses, spesielt de tradisjonelt så lyssky tabuene. Benevnelsen vår tids siste tabu nyttes gjerne, og jakten på det neste siste fortsetter utrettelig.

Fra gammelt av beskriver ordet tabu noe som ikke snakkes om, et emne som ikke røres ved. Man sa gjerne verken innholdet eller at noe var tabu; det skulle omgås, ties. Vokabulara non grata. I dag kommer en gjerne ikke utenom en avis, en blogg eller en TV-kveld uten at et mer eller mindre forhenværende tabu trekkes frem i lyset. Er dette en udelt positiv utvikling?

Sextabuene som forsvant

En naturlig inngangsport er evighetsemnet kjønnslig omgang. Det å ha sex, å være et seksuelt menneske, var enn gang tabu. Med tiden har vi derimot kommet til motsatt ytterpunkt hvor det å ikke ha sex er tabu. Er du et friskt og oppegående menneske, har du sex, og da helst av innovativ og intens type.

Å danse horisontal mambo med en av samme kjønn, homotabuet, overlevde lenge. Heldigvis har etter tapper kamp den rosa fjæra snudd. I februar i fjor sa en kjønnsforsker at mannlig heteroseksualitet hadde blitt tabu. Eldresex og handicapsex har seilet ut av taburekken på tungt lastede båter. Nå er vi ikke helt sikre på hva som er tabu og ikke innen sex og seksualitet, men noe er det helt sikkert, og noe har sikkert blitt avdekket i siste episode av antitabu-ungdoms-TV.

I et flerkulturelt land som Norge vil naturlig nok de ulike gruppene ha ulike tabuer, og noen flere enn andre. Også her tar våre kreative sjeler ansvar. Vi kan takke en regissør med minoritetsbakgrunn for å svinge et slag mot blant annet lesbetabuet. En forhenværende asylsøker er blant de som står på barrikadene for et burkatabu eller to.

Sosiale medier tok resten

Uengasjement nådde nesten opp på taburangstigen. Å ikke bry seg, var ikke lov. Da skulle du tie. Så kom bloggene. Så kom kjendisene som blogget, og bloggerne ble kjendiser, og med flere fisker enn havet kunne romme, måtte man rope høyt for å være en av de som ble hørt. Etter bloggenes inntog har uengasjerttabuet tatt en finte og blitt kult. Man kunne la være å bry seg og skryte av det. Så mye for dét tabuet.

Ingen tabuer er udødelige. De viser seg gang på gang skjørere enn vår respekt for dem skulle tilsi. Bare ta døden: Døden var en stund dødstabu, men en forfriskende standupkomiker har ledd det vekk. Vi lo med henne. Latterlige dødstabu. Vi ler av deg.

Enn sykdomstabuene, lever de? Neppe. Det er få diagnoser igjen uten en modig representant som har vågd seg fram og talt sin sykdoms sak. Å miste en pupp eller testikkel, å bæsje i en pose på magen, å være tannløs tenåring, å ha tics med tilhørende banneordsutrop, å være utmattet i invalidiserende grad, alt dette er mye, men det er ikke lenger tabu.

Det siste siste -psyko?

Psykisk sykdom holdt stand som tabu omtrent inntil overdosen av kjendiser og bloggere rev ned siste rest i sin kamp for oppmerksomhet på og om godt og vondt. Jeg var selv en ivrig blogger og forkjemper for avdekking av tabu etter tabu innen psykisk helse, og har dermed på dette emnet som eneste store tabukategori et personlig grunnlag for å kunne si noe om det å være en avdekker.

Som såkalt etnisk norsk, med et ubeskrivelig kjedelig sexliv, samfunnsengasjert, passe levende og med både tenner og pupper intakte, var min store bøyg, mitt tabu, at jeg var alvorlig psykisk syk. Med litterære og kunstneriske virkemidler forsøkte jeg å vise en side av psykiatrien som måtte speiles fra innsiden. Det var viktig for meg å utvise bevissthet på hensikten bak, som var å få bukt med skam og skjul, så mennesker kunne få senket lista for å søke hjelp. Paradokset er at det som senker lista et sted, kan heve den et annet. Avdekking av tabu er dermed noe som krever både finesse og varsomhet -det er ikke alt som egnet seg for alles øyne alltid.

Denne nyanseringen og bevisstheten har undertiden vært et vel så stort engasjement for undertegnede som selve tabubrytingen. Jeg har vært åpent kritisk mot blogger og andre som avdekket tabu, punktum. Det ble servert sykdom og symptomer i svarte, skrikende setninger fordi man angivelig måtte, og hadde rett til, å være ærlig og åpen om virkeligheten. Sånn var tabuet, og det skulle bort, fort og høyt. Jeg har et tabu! Det kan kun forsvinne om jeg sier det høyt! Hør på meg! Det ropes høyt i bloggsfæren.

Rett og risiko

En tilsynelatende iboende rett til å offentlig avdekke tabuer på det heller tynne grunnlaget at det kan kalles et tabu, er som vist i eksemplene ovenfor langt fra forbeholdt psykiatribloggere. Dessverre blir ikke minus til pluss bare ved å lyse en lampe på det. Risikoen ved ukritisk avdekking av et tabu er tomrommet som sitter igjen. Et sort hull som lett suger til seg ny negativitet. Kanskje har vedkommende som fikk lettet sitt hjerte til en pikselfylt skjerm det noe lettere i øyeblikket, men hva med de som tar imot ballen på den andre siden? Og hva om ballen spilles tilbake? Dessuten: Om alle tidligere tabuer avdekkes, vil det da avdekkes et behov for å inventere nye?

Mitt poeng er ikke å kneble de som måtte finne det neste siste tabuet og hindre dem i å gi seg i kast med å avdekke det. At en journalist avdekker et nasjonalt tabu i krigssammenheng er ikke sammenlignbart med et intimitetstabu for tåneglfetisjister.

Varhet og ansvar

Mitt ønske er en varhet for når vi anvender ordet tabu, og en bevissthet for hva vi erstatter det blanke feltet som gjenstår når tabuet er borte. Om det ser ut som en verdifull debatt og nye løsninger vil få plass på dette området, flott. Om alt som vil stå igjen er et gap og et oppgulp, er det kanskje verdt å revurdere avdekkingen av det neste siste store, og la det være med det. Det er kort vei fra tabu til tabbe.

Ingeborg på Twitter: @ingeborgborg

Norge herjes av kroppslig krigføring. For hver fullbyrdede voldtekt taper samfunnet et slag. Dersom vi skal vinne krigen og få tryggheten tilbake er våre holdninger vårt sterkeste våpen.

Fjern ordet voldtekt fra voldtektsmann. Hva står igjen? Mann. Menneske. Voldtektsforbrytere er mennesker akkurat som deg og meg. Vi er ikke radikalt annerledes enn dem, vi bare liker å tro det. Både jeg, du, din sønn, min bror, din mor, mine venner, våre kollegaer og arbeidsgivere, våre dommere og vår statsminister, alle er i kraft av å være tenkende mennesker i ytterste konsekvens potensielle voldtektsforbrytere. Grensen går hvor tanke blir til handling.


På alle stadier frem til et offer ligger penetrert og skamfert på bakken og vi leter etter en overgriper, har vi sjansen til å nå frem til et menneske. Når vi ham eller henne før mennesket blir forbryter vil vi heller aldri få et offer.

Minefelt

Hadde voldtektsforbrytere vært ufølsomme maskiner eller utemmelige rovdyr kunne vi like gjerne gitt opp. Muret oss inne i frykt for neste angrep. Sendt våre våpenføre for å fange dem, åpnet portene til asylene, kastrert dem eller i håpløshetens navn like gjerne gitt dem et nakkeskudd. Luket ut ugresset. Slukket små branner. For deretter å løpe videre til neste. Og neste. Og neste. En evig flikking på overflaten, uten noensinne å nå inn til kjernen. Ikke ulikt hva vi bedriver nå.


Mer politi i gatene, høyere straffer og mer overvåkning er sparkling av sprekker som lett kan briste på nytt. Som i et uryddig minefelt vet vi ikke antall, styrke og lokalisasjon på alle truende overgripere, men vi vet at de er der og venter på en anledning til å gå av. Da hjelper det lite å sette opp kameraer og håpe at vi ikke får se noen som tråkker på en.


Strakstiltak på gatenivå er selvsagt nødvendige, men de er ikke bærekraftige. I beste fall utsetter de volden til et senere tidspunkt. I verste fall eskalerer problemet. Det har tatt mange år å skape disse menneskelige våpnene, og parallelt med ufarliggjøring av de som ligger der ute er vi avhengige av å bremse tilveksten av nye. Det betyr ikke at vi skal ikke slutte å beskytte mennesker mot å bli voldtektsofre, men at vi må begynne å beskytte mennesker mot å bli voldtektsforbrytere.


Det beste forsvar er å ikke angripe


På dette tidspunktet i krigen er flere og flere innforstått med at det ikke er det enkle som er det beste, og etterspør mer komplekse og grunnleggende endringer som over tid kan mane tryggheten tilbake. Ved å endre våre holdninger kan det vokse frem en tro hos den som tenker på voldtekt at han eller hun er verdifull og dermed har noe å tape. Unngår vi å gi mennesker følelsen av å bli angrepet, kan vi unngå å støte dem fra oss og tape dem til destruktivitet.

Ved å skape trygge kommunikative rom for formidling av uønskede tanker kan vi forebygge uønskede handlinger. Skolen er for mange et første møte med både samfunn og seksualitet, og kan dermed tross emnets sensibilitet være en naturlig arena for å legge grunnmuren. I praksis kan dette tilsi at læreren må kunne si til klassen sin at han eller hun har tenkt på voldtekt, og at det er helt greit. Så kan kanskje den ene eleven som har skjult skremmende tanker få hjelp til å ufarliggjøre dem. Det samme må skje i hjemmene og på arbeidsplassene.

Slettes ikke alle samtaler er opp til læreren i tredjeklasse eller kokken i kantina. For de fleste handler det om holdninger og hvordan vi lar dem skinne gjennom i ord eller handling, kommentarer og blikk. Faggruppene i mellommenneskelige yrker bærer mye ansvar for de direkte intervensjonene og skal fungere som kompetente mineryddere som kan gå ut i feltet, identifisere og desarmere bombene.

Samfunnet som helhet har som oppgave å gi klart uttrykk for at ingen behøver å føle skam eller å skjule, og slik bli sittende i tankemønstre som i gitt situasjon kan få det tragiske utfallet handling. Det må skje en holdningsendring. Ikke hos dem. Men hos oss.

Senk garden

Ved å vise toleranse og åpenhet, ved å skjerpe retorikken som skaper ugjennomtrengelige skillevegger, kan vi gi våre medmennesker en følelse av at de er verdt like mye som alle andre. Mennesker som opplever uvelkomne tanker må få en forståelse for at de ikke er syke, farlige eller forbrytere. Det er ikke tanken som teller.

Dette er ikke et forsvar for voldtektsforbrytere. Dette er et angrep på umenneskeliggjøring. Slik kan vi forsvare mennesker. Mennesker, som deg og meg. Mange slag er tapt. Vi kan fortsatt gå seirende ut av krigen.

Skrevet senhøsten 2011.

Voldtektsbølgen engasjerer de aller fleste av oss på ulike nivåer. Våre holdninger er preget av vår historie. Jeg har flere møter med voldtektsovergripere bak meg. Et av disse ble i 2009 tema for en oppgave i forbindelse med praksis i psykiatri under sykepleieutdanningen.

Jeg finner den aktuell i dag, blant annet i min søken etter hvor mine holdninger til overgripere og håndteringen av dem stammer fra, og hvor de kan føre meg. Et nøytralt syn på unøytrale handlinger er ikke nødvendigvis det mest hensiktsmessige.

Oppgaven gjengis uredigert og i sin helhet. Skrevet 2009.

1.Innledning

Oppgaven er todelt.

Del 1 er en sykepleierfortelling fra min praksis i psykiatri. Jeg beskriver kort avdelingen og den innlagte. Deretter beskriver jeg en situasjon der jeg opplever at min kunnskap om samhandling ikke samsvarte med hvordan jeg handlet i den aktuelle situasjonen.

Del 2 handler om refleksjonskompetanse. Jeg har valgt å avgrense til internalisering av kunnskap, der jeg videre skriver om jeg kan kalles en nybegynner eller en avansert nybegynner.

Det ville vært nærliggende å ha nærhet og avstand, eventuelt om personlige grenser, som tema i oppgaven. Jeg har valgt å gå litt vekk fra pasientperspektivet likevel, da en vinkling mot meg selv og min utvikling føltes riktig for å senere ivareta pasienter "riktig".

Pasienten er anonymisert.

2.Sykepleierfortelling

Midtveis i min praksis på fagenheten fikk jeg en vekker. Kunnskap og handling matchet ikke. Med det mener jeg at kunnskap jeg mener å ha ble glemt i øyeblikket og jeg handlet ikke i tråd med den kunnskapen. En impulshandling, som fikk konsekvenser. Der og da og i ettertid.

Avdelingen er opprettet for psykisk utviklingshemmede som er dømt til tvungen omsorg. I tillegg samarbeider avdelingen med Kriminalomsorgen, og kan ta i mot personer i varetekt som av ulike årsaker ikke er egnet for å sitte i fengsel. Dette er tilfellet for sykepleiehistoriens hovedperson, Sverre.

Sverre er siktet for voldtekt. Han har flere andre alvorlige forhold i sin fortid. Vold, voldtektsforsøk, småkriminalitet. Du ser det ikke på ham. Han smiler, er rolig og hyggelig. En tynn, nærmest pinglete, gutt i tyveårene. Sverre er preget av en bilulykke noen år tilbake. I et forsøk på å ta sitt eget liv kjørte han bilen inn i en fjellvegg. Etter to måneder i kunstig koma våkner han til et endret utseende, analfabetisme og dårlig motorikk. Han går snodig. Han skjelver på hendene og er klønete. Han har en merkelig latter og skjeler litt. Det er lett å synes synd på Sverre. Minner mye om en spurv som har krasjet inn et vindu egentlig. Rufsete, stakkarslig og skadet.

To uker ut i Sverres opphold var vi etter hvert blitt litt kjent. Han snakker mye om både fortid og nåtid, bruker mye humor og er med på leker og spill. Det er en avslappet stemning mye av tiden. Denne formiddagen var det noen dager siden jeg hadde sett ham. Han hadde store ting å fortelle. Jeg skulle ha halvtidsvurdering og var nervøs denne dagen. I tillegg satt veilederen min satt på møterommet og ventet på meg, så jeg stresset for å komme meg fortest mulig på dit. Sverre tok kontakt da jeg hastet gjennom gangen. Redd for å virke avvisende stoppet jeg opp. "Du har ikke gratulert meg enda", sier Sverre lurt. Jeg må smile, og spør om hva jeg ikke har gratulert med. Han får meg til å prøve å gjette, noe jeg prøver uten hell. I bakhodet svirrer evaluering og ventende veileder, jeg ønsker litt at jeg ikke hadde stoppet. Jeg prøver å le av gjetteleken, men ber ham fortelle. "Jeg har blitt onkel!" utbryter han, tydelig stolt og glad, med brystkassa høyt og med glødende øyne.

Mange av mine venner har i det siste blitt onkel, tante eller foreldre selv. Det er en herlig, stor glede. Det fantastiske med et lite nurk som har kommet seg helskinnet gjennom graviditet og fødsel, et nytt liv, et lite stort mirakel. Jeg blir like glad hver gang. Jeg klemmer onklene, tantene og foreldrene av den største selvfølgelighet. En stor omfavnelse, en gledelig klem. Det naturligste i verden.

Jeg klemte Sverre. Eller, jeg prøvde.

Armene mine rakk knapt komme rundt halsen på ham. Med stiv kropp og oppsperrede øyne skygget han unna så raskt de vaklende beina kunne flytte ham. Smilet var borte. Brystkassa var igjen nedsenket, konveks. Flakkende øyne. Jeg ler. Prøver å gjenopprette det ødelagte øyeblikket. Vifter det bort. Sier jeg må skynde meg, "eeh, evaluering, veileder venter, må stikke, ser deg senere". Snur meg og går med raske skritt. Sverre roper etter meg, "unnskyld, jeg liker ikke klemmer!". Jeg ler det også vekk, roper tilbake med et smil at det ikke har noe å si. Lukker døren til møterommet bak meg, lettet over det fysiske skillet. Rød i ansiktet, varm og opprømt. Veileder ser opp på meg. "Hva har skjedd?"

Luften går liksom ut av meg. Stolen foran meg er en kjærkommen avveksling fra å stå på bein som jeg merker skjelver litt. Hva har jeg egentlig gjort? Skammen sniker seg inn mellom stresset og sjokket. Jeg har dritt meg ut. Tråkket milevis over grensen til en person. Gjort all lærdom om nærhet og distanse blitt neglisjert i et øyeblikk av impulsivitet. Med senket hode forteller jeg veileder om situasjonen. Trøstende ord, som at alle gjør feil og at det nok ikke er den store krisen jeg gir uttrykk for at det, er går meg nærmest hus forbi. Dette visste jeg jo. Jeg trodde jeg visste. En skal vite bedre. Jeg trodde jeg visste bedre. Jeg skjemmes.

3.Utvikling av relasjonskompetanse

Relasjonskompetanse handler om at jeg vet hvorfor jeg handler som jeg gjør i ulike situasjoner. Blant annet innebærer dette en bevissthet om hvilken betydning væremåten min og erfaringene mine har for måten jeg går inn i en yrkesrolle på (Røkenes og Hanssen 2006).

En utvikling av relasjonskompetansen innebærer at jeg innhenter ulik teoretisk kunnskap, og får erfaringer på å anvende denne i praksis. I situasjonen med Sverre fikk jeg føle hvor vanskelig dette kan være i en gitt setting.

3.1.Internalisering av kunnskap

Internalisering oppfatter jeg som en høyere grad av integrering, altså at noe blir en del av meg framfor å være noe utenfor meg. Når det gjelder kunnskap, tenker jeg at om kunnskapen er integrert, er det noe jeg vet eller kan, som jeg kan ta fram om jeg trenger den. Er kunnskapen internalisert, ligger den i meg, og kommer automatisk fram om situasjonen tilsier det. Jeg trenger dermed ikke tenke meg om, handlingene vil komme naturlig, som en miks av det jeg har lest, den jeg er, og hva jeg trengs til. Røkenes og Hanssen (2006) skriver at internalisering er en prosess. Med det forstår jeg at jeg kan gradvis oppnå at det jeg leser, det jeg opplever, det andre forteller om, blir en del av meg som fagperson. Da kan det brukes i ulike sammenhenger eller situasjoner.

3.2.En avansert nybegynner?

Sittende på dette møterommet med min veileder snakket vi om det som hadde skjedd mellom meg og Sverre. Vi fikk i tillegg diskutert det på rapporten i vaktskiftet. I skrivende stund grubler jeg fortsatt på hvorfor det ble som det ble. Alle denne refleksjonen foregår dermed i etterkant av situasjonen. Røkenes og Hanssen (2006) benevner dette som reflection-on-action. Hadde jeg tenkt over det jeg gjorde der og da, altså midt i suppa av ord og handling, ville jeg kunne kalt det for reflektion-in-aktion (ibid.) i stedet. Jeg velger bevisst å kalle situasjonen for en suppe av ord og handling, fordi det var nettopp slik det føltes for meg; ganske uoversiktlig og kokende.

Jeg har ikke vært lenge i faget sykepleie. Enda kortere i faget psykiatri. Å kalle meg en nybegynner ut ifra dette, finner jeg rimelig. Likevel har jeg tilegnet meg erfaringer både i min studietid og i livet som innvirker på om jeg kan kalle meg nybegynner med rette.

I følge Dreyfus og Dreyfus (Henriksen og Vetlesen 2000) vil en nybegynner i et fag arbeide regelstyrt og kontekstfritt. Jeg som nybegynner ville dermed ikke klart tilpasse reglene for nærhet og distanse til situasjonen med Sverre. Dette kan bety for meg en avventende tilstedeværelse (Røkenes og Hanssen 2006) der jeg hadde vurdert hva han fortalte meg, hvorfor, hvordan jeg nå skulle reagere, hvorfor, eventuelt resultat og så videre. Noe som innebærer at jeg ikke ville ha gitt ham den klemmen, fordi det ikke ville samsvart med hva jeg har lest.

Likevel prøvde jeg å klemme Sverre. Jeg gikk ut over hva jeg har lest og lært, og oppførte meg mer på impuls, altså gjorde det jeg følte for der og da. Røkenes og Hanssen (2006) skriver om en spontan tilstedeværelse som en motsetning til den avventende jeg nevnte ovenfor. I stedet for å se an og vurdere nøye situasjonen, altså avvente, reagerte jeg spontant. Om denne reaksjonen kan knyttes til at jeg har tilegnet meg mer erfaring og dermed innehar muligheten til å frigjøre meg mer fra konteksten, kan jeg kalles en avansert nybegynner (Henriksen og Vetlesen 2000). Jeg kan da si at jeg klemte Sverre fordi jeg hadde en følelse av at det kunne være nyttig å gå ut over de tillærte reglene og handle impulsivt. På den andre siden var det slettes ikke en følelse av avansement jeg satt igjen med etter å ha lukket døren bak meg på møterommet.

.

4.Avslutning

Jeg har beskrevet en pasientsituasjon der mine kunnskaper ble satt på prøve, og i mine øyne feilet. Som en nybegynner eller avansert nybegynner er ikke lærdommen internalisert. Refleksjon i ettertid kan gjøre det lettere å reflektere der og da i senere situasjoner.

Litteraturliste

Henriksen, Jan-Olav og Vetlesen, Arne Johan (2000). Nærhet og distanse. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Røkenes, Odd Harald og Hansen, Per-Halvard (2006). Bære eller briste. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS

Kjære politikere.

Jeg skal ikke si mye. Ord er uansett ikke nok. Ikke nå. Jeg skal kun si det viktigste:
En takk og en bønn. På liv og død.

Jeg er i live. Det takker jeg dere for. Hver eneste dag. Jeg takker den norske velferdsstat for at jeg åpner øynene om morgenen. Jeg takker norske skattebetalere for at jeg våger å se mot en fremtid hvor jeg finnes som annet enn et minne.  I to hele år har jeg vært innlagt i en spesialisert psykiatrisk avdeling. Regningen har dere tatt, uten at noen noensinne har spurt dere.

Derfor takker jeg. Derfor jobber jeg hver eneste dag så hardt jeg kan for at investeringen skal være verdt det. Derfor deler jeg av min historie. For å takke de som gjør det mulig at noen som ikke ønsker å være i live, kan velge å leve.

Derfor gråter jeg i kveld. Fordi jeg vet at det er mulig. Det finnes en vei ut av de aller mørkeste steder et sinn kan skape. Jeg gråter fordi veien ligger der, uten at alle som trenger det får muligheten til å gå den. For uten at noen holder deg, går foran deg, ved siden av deg eller bak deg, er det ingen vei, kun mørke. Jeg gråter fordi Mara gikk seg vill i mørket tross mulighetene for lys.

Etter en mangeårig historie med angst og helhjertede forsøk på å holde hodet over vannet, klarte ikke Mara mer. Vi som kjente henne vet hvor hardt hun kjempet. Dere skulle sett henne. Det var lett å se at hun hadde vært vakker. Men år med frykt gjør noe med ansiktet til et menneske. Rynkene omkring øyne og munnviker får unaturlig dype furer, som skjærer konstante striper gjennom huden og gir en grimase som minner om noen som nettopp har brent seg.

Den dunkle, bankende smerten som ikke virker å gå over. Ikke før du får sove.

Mara sover nå. Hun tok sitt siste selvstendige valg om å la verden være foruten henne. Mellom et tre og nakken sin festet hun et bånd som skulle knytte henne til et sted som var ukjent, men som hun anså som bedre enn det hun kjente. Dette er et valg jeg respekterer som en voksen og verdig avgjørelse ut fra de alternativene hun hadde. Min sorg ligger i at hun kunne hatt andre alternativer. Mara kunne gått samme vei som meg. Bare noen hadde vist henne veien.

Kjære politikere.

Selvmord kan både forhindres og forebygges. Det er mulig. Stikkordene er trygghet og tid. Det holder ikke å hindre noen i å dø, man må få dem til å ønske å leve. Det kan ta år. Det er verdt hvert sekund.

Jeg takker igjen og igjen for den unike muligheten jeg har blitt gitt til å velge livet fremfor døden. Det er kun én feil med den: At den er unik.

Voldtektsforbrytere er mennesker.

Mennesker, akkurat som deg og meg.

Heldigvis.

Hadde de vært ufølsomme maskiner eller utemmelige rovdyr kunne vi like gjerne gitt opp. Muret oss inne i frykt for neste angrep. Sendt våre våpenføre for å fange dem, åpnet portene til asylene, kastrert dem eller i håpløshetens navn like gjerne gitt dem et nakkeskudd. Luket ut ugresset. Slukket småbrannene. For deretter å løpe videre til neste. Og neste. Og neste. En evig flikking på overflaten, uten noensinne å nå inn til kjernen.

Voldtektsforbrytere er mennesker. De har ører, de kan høre offerets hivende pust. De har hender som kan føle hvordan kaldsvette, tårer og urin gjør kroppen klam. Øynene deres søker offerets svakeste punkter, krigssonen, hvor de kan drepe enhver følelse av integritet med støt av den mest intime dolk. Voldteksforbryteren har en munn som kan smake blodet som farger sitt offers fjes. Mennesker. Mennesker med følelser. Som deg og meg.

Hvorfor er dette så heldig? Hadde det ikke vært enklere å avskrive dem som udyr og avlive dem som forpestede skadedyr? La ofrene for deres ugjerninger få leve i visshet om at sin overgriper er grepet, la storsamfunnet nikke og si seg fornøyd med å ha luket i bedet så kun de skadde blomstene står igjen? Hvorfor er det heldig at vi må sette oss selv i samme bås som disse vesenene?

Det er fordi det gir oss en sjanse. Det gir oss den eneste reelle sjansen til et bedre samfunn, til et tryggere sted for alle. Ved å være innforstått med at voldtektsforbrytere er mennesker, kan vi ha en sjanse til å møte disse menneskene før de krysser grensen over til å bli voldteksforbrytere.

En kriminell er ikke noe man er. Det er noe man blir. Mange av disse menneskene er selv offere i utgangspunktet og kan ha nytte av å finne veier inn i et hjelpeapparat før en ond sirkel føres videre til uskyldige utenforstående. På alle stadier frem til et offer ligger penetrert og skamfert på bakken, har vi sjansen til å nå frem til et menneske. 

Når vi ham eller henne før mennesket blir forbryter vil vi heller aldri få et offer.

Dette er ikke et forsvar for voldtektsforbrytere. Dette er et angrep på umenneskeliggjøring.

Slik kan vi forsvare mennesker.

Mennesker, som deg og meg.

Heldigvis.

Voldtektens 10 bud for offere og overgripere leser du her.
Fakkeltoget mot voldtekt er beskrevet her.

Takk for alle hilsningene og de daglige hundrevis av treff siden jeg tok noen steg tilbake fra bloggverdenen. Jeg er fortsatt tilbaketrukket, da andre prioriteringer har måttet komme foran. En dag vil jeg nok si mer om omstendighetene og opplevelsene rundt den for mange meget brå omvendingen fra daglige innlegg til fullstendig bloggpoststillhet. Den dagen får komme når den kommer.

Foranledningen for denne posten er mitt engasjement i fenomenet psykiatri og blogging. Mitt erfaringsgrunnlag og realkompetanse, men mest av alt mitt hjerte for de mange skribentene på sykehus, distriktssentre eller i de tusen hjem, har bragt meg i mang en debatt med ulike yrkes -og forskningsgrupper. Sist ut var ei jente som sto fram i Dagbladet som selvskader -og blogger.

Fra Dagbladet.no. Bildet er lenket til artikkelen Tung tids tale.

Av flere årsaker reagerte jeg negativt på vinklingen av artikkelen. I første omgang forbeholdt jeg diskusjonen i sosiale kretser og i sosiale media. På bakgrunn av en Facebooktråd dere finner lenket under, ble jeg oppfordret til å maile artikkelforfatteren. Etter å ha følt på en del motstand fulgte jeg oppfordringen og skrev et kort notat til vedkommende, i håp om en ny vinkling i en sak jeg anser som viktig.

Jeg fikk aldri svar på mailen. Den var heller ikke formulert som noe som skulle besvares, dog hadde jeg et håp om å finne et svar i form av en ny artikkel. Her kommer samtidig årsaken for at jeg nå poster et innlegg på tross av at jeg i utgangspunktet tok et avbrudd fra denne arenaen: Etter positivt press fra flere hold vil jeg publisere mailen jeg sendte artikkelforfatteren. Bær i minne at den med viten ikke er formulert som et leserinnlegg, men som vennligsinnet og forhåpentligvis konstruktiv kritikk, samt at denne kritikken er rettet mot selve artikkelen, ikke artikkelsubjektet.

Under følger mailen i sin opprinnelige form, ikke tilpasset blogg.

Inntil vi sees igjen;
Takk, og ta vare på dere selv. Du har kun én av deg. 

Ingeborg (Twitter: @Ingeborgborg)

Hei!

Mitt navn er Ingeborg Senneset. Jeg er utdannet sykepleier, men har tilbragt de siste årene i pykiatrisk sykehus som pasient. Har mestret min verden gjennom massiv selvskading fra tiårsalderen, da helst i form av spiseforstyrrelser.
Jeg har skrevet på adressen surfer.blogg.no i over to år av disse, med fokus på tilfriskning.

Jeg har lært mye undertiden, og ofte delt av tilegnet kunnskap. Dette i form av både intervjuer, egne publiseringer, forskningsprosjekter (deriblant Finn Skårderuds nye prosjekt om blogging og psykisk helse) , mastergradsoppgaver, verker og andre bidrag.
Da jeg sluttet å skrive i egen blogg for et par måneder siden for å få et pusterom og gjøre noen endringer, kunne jeg ha 50 000 treff i måneden.
Det var ikke fordi jeg skrev om hvor fælt jeg hadde det: Jeg skrev om hvordan jeg skulle få det bra.
Blant annet. Jeg var heller ingen perfekt blogger, og måtte lære mens jeg gikk.

Dette til side. Jeg reagerte kraftig på artikkelen som ble publisert i DB. Den var fint skrevet, og videoen godt laget, du er en dyktig journalist.
Men den har mangler og en vinkling som kan forårsake skade. Alvorlig skade. Bakgrunnen for at jeg sier det ligger i både triggereffekt og beklagelige signaler om det lett misoppfattede begrepet "å bli sett".

Jeg skal ikke utbrodere veldig her og nå, men jeg hadde en diskusjon over FB som jeg inviterer deg til å lese, hvor noen av poengene kommer frem. Der kommer også bakgrunnen for denne mailen til syne, det var min venn Sigrid Moe som ba meg maile deg. Diskusjonen foregår mellom undertegnede, en lege, to "erfarne pasienter" og bloggere og noen til. Ta i betraktning at diskusjonen føres i uformelle sosiale media, derav formen.

https://www.facebook.com/surfer.ingeborg/posts/285507934800835?notif_t=share_comment

Kommer du ikke inn på den, men ønsker lese, sender jeg deg gjerne utskriften.

Jeg har tidligere publisert innlegg på min blogg som sier litt om det å anvende sosiale media når man er syk, vedlegger link:

http://surfer.blogg.no/1303920253_helsenorge_bakblogges.html

http://surfer.blogg.no/1310596589_ddelig_blogging.html#comment-70359365

Anbefaler på det aller sterkeste å ta en titt i de tilhørende kommentarfeltene. Jeg har stort sett vært velsignet med hva jeg liker kalle Norges fineste kommentarfelt; av 14 000 kommentarer har godt og vel 10 vært ukonstruktive negative. Mange deler viktige tanker og betraktninger om tekstene og om egne situasjoner.

Håper du tar dette som den mest velmente konstruktive kritikk. Jeg bryr meg så inderlig om mennesker, og ønsker så at disse ressursterke bloggerne skal utnytte potensialet sitt som friske skribenter, og ikke som sykdomsforsterkende (merk; ikke forherligende, men forsterkende) sytere.

Vennligste hilsen,

Ingeborg.