Ikke definert

Forandringer, stress og vaner

Mon, 02 Aug 2010 18:07:46 GMT

Det finnes de dagene, da du står opp og kjenner at det er forandringer i lufta.

Andre ganger skjer forandringer over så lang tid at man ikke merker det før det uten videre går opp for en. Det er i overkant av to uker igjen av sommerferien, og jeg har tenkt mye på den kommende høsten. På fagene jeg skal ha. Om jeg skal stille til elevrådsstyret igjen, om jeg skal engasjere meg i russestyret. Skal jeg fortsette som støttekontakt? Kommer jeg til å få tid til å trene? Skal jeg velge kjemi likevel?

Jeg er litt redd. Redd for å begynne på enda en sirkel med stress, stress og enda mer stress. Det gikk ikke så bra sist gang. Derfor har jeg kuttet ut et av fagene som stresset meg aller mest, jeg har vurdert å slutte i en av jobbene jeg har. Jeg har prøvd å overbevise meg selv om at det ikke er noe poeng i å engasjere seg i skolehverdagen lenger, og dermed kutte ut elevrådet. Likevel, jeg vet ikke om jeg klarer forandringene spesielt godt. Jeg liker kontinuitet, trygghet og for meg ligger denne sikkerheten i å stresse. Det er jo det jeg gjør, det jeg alltid har gjort. Uvisst hvordan jeg vet det, vet jeg bare at jeg kommer til å lete opp stressfaktorer uansett hvor mye jeg kutter ned på vanskelige fag, engasjement "

og jobb. Jeg kjenner meg selv for godt, jeg er rastløs av person og liker ikke å ikke ha noe å gjøre.

"Stress er den moderne form for selvmord"

- Walter Henkels

Men på tross av at jeg vet jeg kommer til å finne nye prosjekter og nye ting å gjennomføre sånn halvveis som følge av tiden som aldri strekker til, vet jeg også at det kommer forandringer. Først og fremst et nytt skoleår med nye muligheter, fag og lærere, Siren som flytter til Risør. Helt sikkert en masse nye, plagsomme aper som begynner i første klasse og kan dynkes i russetiden. Det blir omveltninger uten at mye egentlig forandrer seg stort. Det blir samme skolevei, samme grusbakkene og samme runde bordet på studiesenteret. Samme smaken av iskaffen fra kantina og tidlige oktober, november og desembermorgener. Samme fritimene tilbragt rundt et bord med mattebøker strødd rundt overalt, samme elendige biologinotater, panikk før realfagsprøvene og fortsatt ugjorte historielekser.

Det blir som før, men annerledes. Forandringer, samtidig det samme gamle. Nytt pågangsmot og gamle irritasjonsmomenter ved skolen og systemet som ikke slipper taket. En hel del savn og mange nye opplevelser! Jeg gleder meg utrolig mye til klasseturen til Alanya, til Göteborg med verdens beste søstre, jul(utrolig nok ettersom jeg har lengtet etter sommer siden..i fjor sommer) og ikke minst til russetiden.

Jeg tror det blir et fint år, selv om det kommer til å være like stressende som det forrige. Men jeg tror det er sånn jeg liker å ha det, det er sånn jeg er vant til å ha det. Noen ganger misunner jeg de menneskene som ikke lar seg stresse, som tar alt med knusende ro og som ikke makter å gjøre problemer ut av bagateller. Andre ganger, som når jeg skriver dette, går det bare opp for meg at det er sånn jeg er. Om tre måneder pugger jeg korresponderende syrer til sterke og svake baser, og forbanner meg selv for å ha valgt kjemi likevel. Sannsynligvis henger jeg halvdød over matteboka i forkant av tentamen og spør meg selv hvordan selv ikke eksamen skremte meg nok. Men uten ti halvferdige, halvgode prosjekter klarer jeg ikke fullføre noe som helst, eller å føle meg vel.

Hva slags type er dere, stressende eller avslappet? Og finnes det et skille mellom å være konstant stressa og å ha mye å gjøre? Liker dere forandringer, eller at ting er som de alltid har pleid å være? Noen som har store forandringer i sikte?

Locked up

Fri, 23 Jul 2010 23:41:21 GMT

Den forekommer meg rar, situasjonen jeg har vært i de siste månedene.

Jeg har opplevd å låse meg selv inne i tanker som tar opp all plass innvendig, som skyver alt annet ut. Det har gitt meg skrivesperre når det kommer til alt annet av meninger og ytringer. En idè kan dukke opp, men umiddelbart bli skjøvet til side for å gjøre plass til dette noe. Dette som har opptatt all plass, tanker jeg enda ikke kan sortere godt nok og som jeg enda ikke føler for å publisere. Kanskje senere, kanskje ikke.

Men i det siste har jeg stått her, med nøkkelen i hånda, forbanna tiltaksløs. Og jeg innså at tiden var iferd med å løpe ut, nøkkelen forsvant; det å holde på den, uten å ta den i bruk, det var som å forsøke å bære vann bare med hendene. Så jeg har bestemt meg for å låse meg selv ut igjen. Det har ikke vært lett, og det er fortsatt ikke enkelt(rettelse: det har vært forbanna vondt). Men på en måte står jeg litt på utsiden av meg selv nå, og jeg ser klarere. På en måte gjør det vondt å se de tingene, vondt i øynene og vondt etsteds inni meg. Men jeg har bestemt meg for aldri igjen å miste meg selv og låse meg inne på den måten igjen.

Jeg tror jeg vil blogge litt igjen, men det blir helt sikkert like jævla sporadisk som det har vært i det siste. Det er mest for meg selv nå, uansett.

Om mot og om kunst

Sun, 06 Jun 2010 00:24:23 GMT

Prolog skrevet for lokal kulturnatt.

Det er mange århundrer siden de romerske keiserne brukte simple virkemidler som brød og sirkus for å hindre innbyggerne fra å gjøre opprør. Men hva kan vi egentlig legge i denne hersketeknikken, hva gjør det med oss? Borgerne i Roma gav gladelig fra seg egne meninger og kampvilje til fordel for en metthetsfølelse og enkel underholdning. I våre dager, så mange år senere, holder vi oss stort sett for gode til en så morbid type underholdning. Det skal jo heller ikke være nødvendig å distrahere borgerne ved hjelp av å holde dem mette og underholdte; for her i velferdsstaten har man da heller ikke noe nevneverdig å skulle distraheres fra. Men kan vi likevel snakke om en moderne form for brød og sirkus; i form av å legge fra seg evnen til mot og til å tenke selv for heller å sverge til Grandiosa og Paradise Hotel?

Jeg tenkte jeg skulle lese et dikt jeg skrev for rundt to år siden.

Under teppe

hvorfor prøver jeg

å holde hodet over

vann når jeg vet at

jeg skal synke til slutt

(jeg vil jo bare skape bølger)

hvorfor strever jeg

for absolutt ingenting

når jeg vet at det ikke

kommer til å lønne seg

(for jeg håper på en ny start)

hvorfor konkurrerer jeg

uten mål og mening

uten sjanse eller tro,

når jeg vet at jeg taper

(stolthet er for vanskelig å temme)

Enkelte ganger kommer jeg til å lure på om vi har mistet stoltheten og viljen blant all velferden. I det gamle Roma var det relativt umulig å gjøre en forskjell som enkeltindivid, du hadde å føye deg etter flertallet, og dette flertallet hyllet brød og sirkus uten å skjenke ytringsfriheten og kampviljen de gav slipp på en tanke. I Norge i dag har de aller fleste så mye de kan ønske seg av frihet, men motet, eller kanskje heller behovet for det å være modig; forsvant det et sted?

Likevel kommer jeg alltid frem til at det finnes mange typer mot. Nå når vi har de grunnleggende behovene såpass godt dekket som vi faktisk har i Norge, blir det ikke de store slagene som spiller noen rolle. Vi trenger ikke kjempe for å overleve, for å få mat hver dag eller for å få stemmerett. Revolusjon er blitt et fremmedord. Det samme har imidlertid ikke skjedd med mot. Bak alle de innslagene dere får med dere i kveld, bak alle selvsikre eller nervøse smil og talentfulle mennesker vil dere finne tid, arbeid, vilje og mot. Dere vil finne kunst!

Og Sigurd Helseth sa en gang at kunsten er det nærmeste vi kommer mennesket.

Det å blottlegge sin kultur, vise frem sin lidenskap og å avdekke sin kunst; det er å stille seg selv naken, vrenge seg selv og la andre komme så nær seg som det er mulig å komme. Det er å gi andre fullt innsyn i hvem man egentlig er, og det virker tidvis som noe av det mest skremmende man kan gjøre. For både kunst og kultur, det er å skape bølger, det er stolthet og det er å realisere seg selv. Det er å brenne. Å våge å fremføre, å stille ut, å blottstille det man brenner for, det er å skinne, og det krever mot. Kulturopplevelsene er noen av de vakreste opplevelsene vi kan finne, og jeg håper dere alle benytter kvelden til å få med dere så mye som mulig. Det er så utrolig mye å se og høre på få timer, så spiss ørene og skjerp alle sanser - jeg ønsker alle en fortryllende og opplevelsesrik kulturnatt.

Tabubelagt ærlighet

Mon, 31 May 2010 18:26:13 GMT

Man kan snakke mye og lenge om hvilke temaer som er tabubelagte i Norge. En kunne belyse hvordan for eksempel psykiske problemer, som visstnok skyr dagens lys, dyttes ned og skyves under teppet til fordel for en fasade som står bedre til det å skulle være et av verdens beste land å leve i. Skal man derimot sette det hele på spissen, er det ikke til å unngå å innse hva vi gjennom å transformere landet til en velferdsstat, med sine nymalte eneboliger og glitrende oljeindustri har gjort. I Norge har vi regnet oss frem til en fellesnevner for alt som eksisterer av tabu. Vi har hysjet ned og undertrykket en eneste, men ikke desto mindre uhyre viktig grunntanke: ærligheten.

Ordet tabu skriver seg fra det polynesiske tapu, "hellig", "farlig" eller "forbudt". Vi mennesker er redde for mange ting. Vi er redde for skadevirkningene det farlige kan ha, og for konsekvensene av å gjøre noe forbudt, kanskje mer enn vi i utgangspunktet frykter det konkrete farlige eller å gjøre det som ikke er lov. På samme måte er vi ikke redd for de tabubelagte ordene, men det vi står igjen med når vi skreller dem - den uunngåelige sannheten og ærligheten. Frykten for å blottlegge seg fullstendig, for det å være en åpen bok. Det er sagt at mennesker kun fødes med to grunnleggende redsler; frykten for høye lyder og frykten for å falle. Men jeg vil påstå at de fleste mennesker også fødes med enda en elementær frykt; angsten for det å være ærlig. Kanskje stammer denne iboende redselen fra tiden der det ble normalisert å klatre høyere og høyere på behovspyramiden. Kan hende har vi jevnt over fått dekket de grunnleggende behovene så godt at vi ikke finner det som plager oss viktig nok til å finne veien opp fra det dype, skjulte i oss. Videre; det økte karrierefokuset og janteloven har ført til et ideal, og ærlighet står ikke i oppskriften når man skal innfri forventningene fra samfunnet.

For hva oppnår man egentlig med uærlighet? Hverdagsløgner. Jo, takk, det går bare bra. Mye vil ha mer, vold avler vold og bekker små gjør stor å. De små unnasluntringene og de hvite løgnene vi bruker for å komme oss helskinnet gjennom hverdagen er mange, og det er ikke til å unngå å innse hva det fører med seg; rettferdiggjøring av løgner med høflighet som forsvar. Det er rett og slett tillatt å lyve, så lenge det ikke går ut over andre enn deg selv. Janteloven treffer med overveldende kraft; du skal ikke tro at noen egentlig bryr seg om deg. Det er fordi vi skal være ydmyke og ikke snakke om problemene våre. Slikt tar seg ikke ut. Det er obligatorisk, det er til alles beste, og det handler om å bruke språket og dets virkemidler for alt det er verdt. Jo, takk, det går bare bra. Det handler om løgn.

Utsagnet om at de sterkeste overlever er så innarbeidet i systemet vårt, at vi tar det for å være en selvsagt sannhet. Dette er nok tilfellet dersom vi forestiller oss et samfunn uten glasur og kakestrø; et samfunn som egger til kamp og tvinger til ærlighet fordi nettopp dette fremmer overlevelse og styrke. Velferdsstaten Norge kan synes å ha et overordnet mål om å fikse svakheter, helst uten å snakke om disse i offentlighet. Vi renner ned dørene til psykiatere, og ventelisten er lang, men hvor ligger årsaken? Evolusjonen beveger seg mot at de beste løgnerne overlever, det er de som får jobbene og det er de som vinner til slutt.

Man oppnår jo ingen forbedring ved å undertrykke psykiske problemer, likevel vet vi å skjule så mye som mulig. Det er ikke vanlig å besvare et hverdagslig spørsmål om hvordan det går med et ærlig svar, dette har man rett og slett ikke tid til i dagens stressamfunn. Slaviske fraser. Jo, takk, det går bare bra. Ved å kombinere tidsbegrensninger og tabu får vi løgner, redsel og om mulig større grad av psykiske problemer. Vi lukker oss selv inne og tenker at det er helt normalt, det vi måtte stri med. Det er da ikke verdt å blåse det opp bare for at hele verden skal vite hvordan du egentlig har det? Vi har alle vårt. Og jo, forresten, det går fortsatt bare bra.

Språket er på mange måter vårt mektigste våpen som mennesker. Med et land der det å måtte kjempe for tilværelsen virker like fjernt som en enda ukjent galakse, har vi lagt fra oss øks og knivblader, vi har kastet spydene for lengst, og skytevåpen brukes kun i nød. Så hva gjør vi når vi finner oss selv i moderne kriser? Hva skal vi forsvare oss med mot obligatoriske spørsmål, når sannheten dunker mot brystkassa, trenger seg opp gjennom halsen og vil ut?

Hvordan går det, egentlig?
Jo, takk, det går bare bra.

Språk. Med små, innøvde ord, trekker vi oss selv opp av gjørma og vever oss inn i et nettverk av løgner der ærlighet ikke er nødvendig. Ved hjelp av velkjente setningsoppbygninger eliminerer vi konsekvensene ærligheten kunne fått. Om så bare for en stund.

Man kan snakke om ærlighet og løgn på mange nivåer og overfor mange ulike typer kontakter. Gjennomgående for alle de typiske hverdagsløgnene er at man prioriterer simpel høflighet fremfor ærlige vurderinger. Man skal for eksempel ikke kritisere andre for mye, selv ikke konstruktivt, da dette virker sårende og overlegent - og du skal tross alt ikke tro at du er noe. Heldigvis har den senere evolusjonen gjort oss såpass tilpasningsdyktige at vi har en løgn parat for enhver situasjon.

Det er med andre ord mange ting vi ikke snakker høyt om i Norge, og det er mange ting vi er redde for. Verdiene vi har, sørger for et tabu det kan være vanskelig å viske ut med det første. Språket justeres, renvaskes og tilpasses slik at ingenting skal slippe inn på oss. Med et skjold av disse nye, blankpussede løgnene garderer vi oss mot oss selv, og mot den trusselen sannhetens selvinnsikt utgjør for idealtilværelsen.

Hva mener dere? Hva er tabu og hva er ikke tabu? I hvor stor grad er vi ærlige, og hva holder vi for oss selv?

Snart juni, snart varmere

Sun, 30 May 2010 03:45:16 GMT

Klokka er kvart på seks, plutselig slo blogginspirasjonen inn.

Det er rart med det, hvor lang og kald denne vinteren har vært, og samtidig hvor utrolig fort det har gått. Høsten gikk så sakte, men etter jul har alt bare vært et kappløp mot sommeren. Heldigvis er det ikke så lenge igjen, jeg kan ikke huske å ha vært så mye kald, så ofte, så lenge og så konstant. Kaldt, kaldt, kaldt. Trodde det aldri skulle ta slutt, men nå er det juni om kort tid og ikke minst bursdagen min. Alt går helt sykt fort. Ny måned, nye muligheter.

Så, nå er den her snart, sommeren. Jeg skal jobbe mye, for neste år blir dyrt med mye reising, enda mer reising, obligatorisk shopping og ikke minst russetid. Også skal jeg prøve å komme sterkere tilbake på bloggen her nå, det har bare vært så ekstremt med eksamen og alt som har skjedd. Kulden har gjort meg tiltaksløs, men jeg merker at alt går mye lettere når man ikke må psyke seg opp i timesvis for å gå ut døra. Mulig det blir ørlitegrann mer svada, eventuelt litt mote her inne fremover hvis jeg skal finne motivasjon til å skrive hyppigere. Også har folk sagt jeg skriver for mye? Den som lever får se. Hva sier dere? Hva vil dere lese om? Hvilke kategorier liker dere best? Mer meninger, mer skjønnlitterært, mer dikt eller mer svada? Hva tenker dere om antrekk, litt mer klær og mote?

Eller, først og fremst; er det fortsatt noen som leser her inne?
(Og gud, nå håper jeg på noe respons. Alt annet ville vært pinlig)

Visjonen om stabilitet

Sun, 25 Apr 2010 21:47:02 GMT

Først og fremst: unnskyld latskapen min! Jeg har ikke egentlig vært spesielt travel, jeg har bare ikke hatt overskudd eller inspirasjon til noe som helst saklig. Uansett, jeg har fått Siri til å fikse på designet, og nå ser det ganske mye bedre ut enn når jeg prøver å utfordre HTML-kodene.

Så, over til noe mer saklig. Hver gang jeg skal skrive noe her, finner jeg ut at en skremmende høy prosentandel av det jeg liker å kritisere har et eller annet å gjøre med skolesystemet. Vel, hvorfor ikke?

For noen uker siden bestemte lærerne seg for å legge opp til en uke med biologiprøve, sosiologiprøve, samt mattetentamen påfølgende mandag. Dette ble en mildt sagt krevende uke på skolen, søndagen satt jeg våken til nærmere halv fire med nesa i mattebøkene og jeg ba om fri fra jobben to helger på rad for å.... lese. Akkurat det er ikke så uvant, og milevis med prøver er jeg blitt godt vant til det siste året, selv om resultatene ikke alltid er til å hoppe i taket av. Men er det en ting med disse ukene jeg ikke kan takle, er det lærere som på toppen av det hele prøver å påprakke oss innleveringer, rapporter, stiler og lekseprøver. Når vi påpeker at vi har en tonn prøver å fokusere på, argumenterer gjerne den aktuelle læreren med at vi må "jobbe jevnt med fagene, så det ikke blir så mye arbeid før prøver".

Jeg kjenner det koker i meg når lærerne mener de vet alt om hvordan vi elever må gjøre ditt og datt for å oppnå best mulig resultater. At de alltid mener sitt eget fag er det aller viktigste, at de andre fagene umulig kan spille like stor rolle for fremtiden vår. Det er ikke nok timer i døgnet til noensinne å oppnå læreplanmålene i samtlige fag, det føles rett og slett ikke mulig.

Selv har jeg det siste året hatt en så stor mengde skolearbeid at jeg mister motivasjonen bare av å tenke på det, som regel har jeg hatt en eller to, tidvis tre prøver i uka. Da er det ofte snakk om 60-80 siders lesestoff. Det sier seg selv at det ikke er mulig å huske alt læreren har gått igjennom i timene, og uansett hvor iherdig man noterer og stiller spørsmål, blir man nødt til å ta i et tak før en prøve. I mange fag står elevene i uheldige situasjoner, enten takket være tap av mange timer eller som følge av dårlige lærere, og å lese til prøver blir dermed å starte nærmest på bar bakke.

Det er lett nok å si at man ved å gjøre lekser jevnt gjennom skoleåret og følge med i timene, kan oppnå kunnskaper så prøvene blir lettere å komme seg gjennom. Men det er rett og slett ikke mulig, når det blir lagt opp to prøver i uka nærmest fra dag èn. I tillegg mister vi timer jevnlig til fordel for fagdager, diverse, forestillinger og enda mer diverse. Det gjør det umulig for lærerne å komme gjennom pensum, og det gjør meg i det hele tatt litt oppgitt at lærerne bruker store deler av tiden på å belære oss om hvordan vi må prioritere faget deres fremfor å lære oss selve faget.

Skolesystemet i Norge gjør meg så irritert at jeg får lyst til å bli uteligger bare på trass. Det er som om man bygget det opp med en visjon om å finne flest mulige motstridende prinsipper samlet i et eneste kaos av et skolesystem. Det virker umodent å sitte som en uvitende elev og blande meg opp i det politikere jobber med, men det er så mange små ting ved hverdagsskolen som gjør det umulig for kunnskapen vår å matche velferden vi omgir oss med.

Jeg er for både lekser og prøver, og jeg mener for all del ikke at systemet bør bli slappere enn det allerede er. Likevel er jeg også for stabilitet og tilrettelegging slik at målene vi setter oss faktisk blir oppnåelige. Det nytter ikke med en haug ambisiøse mål for hva vi skal lære når de tar fra oss timer i hytt og pine, en visjon om å jobbe jevnt og trutt gir oss ingenting når det ikke legges opp til at dette skal være mulig. For jeg kjenner ikke en eneste elev som setter seg ned på mandagskvelden med matteoppgaver når det venter en 80-siders biologiprøve påfølgende dag. Vi er bare mennesker, og vi prioriterer det som virker fornuftig og fordelaktig i øyeblikket, ikke hva som vil lønne seg om tre ukers tid.

Eller hva sier dere? Er det faktisk mulig å være så effektiv at man får gjort alt av lekser med glans og samtidig gjør det skarpt på prøver? Mulig jeg er lat og dårlig til å prioritere, men hvordan får dere andre det til? Jeg klarer ikke finne noen balanse, og hele året blir å liste seg på tå over utrygg is i et tilsynelatende endeløst kappløp med tiden. Finner dere den balansen?

På tide å ødelegge fremtiden

Wed, 07 Apr 2010 20:19:22 GMT

Eksamen nærmer seg med stormskritt og jeg kjenner gåsehuden komme snikende når lærerne begynner å snakke om læreplanmål for kjemien, franske lytteoppgaver, nasjonale forutsetninger for hva vi skal ha lært i løpet av året og sensors argusøyne.

Kommer jeg opp i matte legger jeg meg selv inn, og en kjemieksamen kan jeg iallefall ikke utholde tanken på. Biologi er det bare å glemme, det hadde blitt for brutalt. Fransk hadde blitt et par stotrende fraser og en haug "elementere feil" som læreren min kaller det, og jeg vet knapt hva vi har hatt om i historie dette året. Til slutt sitter jeg igjen med sosiologi, som hadde vært en drøm av et fag å komme opp i til muntlig. Men med min flaks er oddsen for dette så lav at jeg like gjerne kan rapportere til min ungdomsskolelærer i matte at jeg har funnet et nytt eksempel på en sannsynlighet lik null. For et liv!

Jeg kan overleve en, to eller en haglskur av dårlige karakterer på småprøver, og jeg kan takle lange dager med pugging i studiesenteret - eller å tømme innpå en liter iskaffe og sitte oppe til tre om natten med dundrende hodepine og påminnelse om alt jeg ikke kan i form av oppgaver som skulle vært gjort. Men er det en ting jeg ikke vet om jeg kan komme meg gjennom, så er det en eksamen i et av realfagene. Ærlig talt så skremmer tanken på eksamen meg så mye at jeg blir sittende paralysert, nærmest kaldsvettende.

Det kan ikke være bare meg? Selv om jeg ikke har tidenes realfagshjerne og selv om jeg litt for ofte nedprioriterer lekselesing, så kan det ikke være bare min egen feil at jeg føler meg så utrolig lite forberedt til en eventuell eksamen at jeg stadig må fremkalle nye planer om hvordan jeg skal klare å brekke et av de utallige beina i kroppen. For et eller annet sted i det norske skolesystemet er det en gigantisk brist som ikke kan fikses av nye, fantastisk ambisiøse læreplanmål eller en velformulert tale. Jeg vet ikke riktig hvor dette hullet egentlig er, men noe føles bare fullstendig feil.

I høst mistet vi om lag tyve dobbelttimer fransk - og vi har bare to økter i uka til å lære oss alt om fransk kultur, litteraturhistorie og politikk, samt å snakke språket flytende, da, naturligvis. Erstatningen for dette er ikke bare obligatoriske møter, forestillinger eller tentamner, men først og fremst fagdager. Dette er så vidt jeg har forstått ikke et nasjonalt opplegg, men noe vår skole har valgt å prøve ut i år. Uten å overdrive det spor - en renere fiasko tror jeg aldri jeg har opplevd i løpet av snart tolv år i den norske skolen. Jeg kan knapt huske en fagdag jeg har fått noe nytte av, det blir ensformig og sløvende, særlig i teoretiske fag som matte og biologi. Dessuten får vi ikke fagdag i samtlige fag, og dette resulterer i at enkelte fag blir fratatt haugevis av timer som ikke gis tilbake.

Hva så med de nasjonale målene? Vi har ikke sjans, iallefall ikke jeg. Jeg er redd en eksamen i enkelte fag vil ødelegge karakteren fullstendig, og jeg kan love at jeg ikke undervurderer meg selv når jeg sier jeg er kapabel til å bestå etter nasjonale krav i maks et eller to av fagene jeg har. Gjennom hele året blir vi nærmest oversett i klager, vi blir ikke hørt og forandringer virker rett og slett umulig, og når våren kommer er det tid for å vise at vi kan imponere på en nasjonal skala. Tror ikke det..

Er det bare jeg som har panikk, eller er det flere som kjenner seg uforberedt til det som måtte komme av eksamener? Hva kan gjøres for at det skal bli lettere for den enkelte lærer og elev å følge opp læreplanen?

Påsken betyr...

Tue, 06 Apr 2010 20:59:28 GMT

Nå har påskeferien akkurat takket for seg, og det er tilbake på skolebenken. Selv har jeg ikke gjort stort i ferien, jeg har trykket i meg marsipan til den store gullmedaljen og spist poteter ved enkelte familiemiddager, men påskestemningen ble ikke den helt store i år. Ikke det at påsken noengang har vært av noen stor betydning for meg personlig, men i år kom jeg til å tenker på nettopp dette.

For hva er egentlig påsken?

Jeg mener, bortsett fra det åpenbare - Jesus ofret seg for folket, døde på korset og sto opp igjen, om jeg ikke husker fullstendig feil fra timene med KRL på ungdomsskolen. Så vi feirer med fri, påskekrim på TV og appelsiner på fjellet. Selv om jeg er i overkant takknemlig for alt skoleverket har å tilby av fridager, slår det meg som litt merkelig, rett og slett. Det gjelder jo høytider generelt, men spesielt denne påsken. Selv har jeg ingen tradisjoner i forbindelse med høytiden, og jeg fryder meg egentlig mer over påskeeggene i lilla kartong og ekstra betalt på jobb enn hvordan Jesus skal ha hatt sitt siste måltid og ofret seg for meg og alle andre etterkommere(?).

Nå virker jeg helt sikkert hysterisk igjen, men jeg ble bare plutselig klar over at påskens historie ikke berører meg det minste. Jeg har en følelse av at det gjelder for store deler av Norges befolkning. Vi kaller oss jo et kristent land, men jeg synes det hele virker litt tynnslitt nå når jula stort sett er penger og materialisme, og påsken er godteri og noen ekstra fridager, men jeg kan jo ta feil. Så, hva betyr påsken for deg og hvordan har du feiret i år?

Velkommen vår og sommer

Wed, 31 Mar 2010 18:04:16 GMT

I dag er det grått og kaldt ute, men jeg trøster meg med noen bilder jeg tok for noen dager siden, og at det snart er vår og sommer. Fremover gleder jeg meg til mye, blant annet:

- Kulturnatt i Risør
- 17 mai på jobb(av en eller annen syk grunn)
- Ingrid og Lene kommer hjem
- Hyttetur og nesetfestivalen
- 18årsdagen min, og ikke minst det å bli atten
- Skolens sommerball
- Bli ferdig med kjemi for ALLTID
- Hovefestivalen eller storbyweekend(evt begge deler!)
- Travle sommerdager på jobb og late kvelder med gode venner
- Klassetur til Alanya(!)

Jeg har ikke store planer for sommerferien enda, men satser på å tjene penger til klasseturen og en hel del nye sommerklær(obligatorisk). Hva gleder dere dere til med sommeren?

Teknologi og stillesitting

Tue, 30 Mar 2010 14:45:12 GMT

(Hey og unnskyld fraværet, men forrige uke gikk i ett med skole, prøver og jobb, og det er først nå jeg har orket å samle tankene til å skrive noe som helst igjen. Håper uansett det fortsatt er noen som har en viss glede av å lese her inne.)

Undersøkelser gjort av verdens helseorganisasjon(WHO) viser at hvert tredje barn tilbringer minst tre timer foran skjermen daglig, samt at barn gjennomgående får alt for lite mosjon.

Jeg lurer på hvordan det har blitt sånn. Pappa snakker jo støtt og stadig om hvordan de på lørdagskveldene hørte på radioen og lekte med trepinner, eller hvordan de alltid gikk lange turer på søndagene, etterfulgt av en kjernesunn middag bestående av overkokt fisk og grønnsaker fra hagen. Selv om disse visjonene av "gamle dager" snarere er et desperat forsøk på å idyllisere fortiden enn fakta om hvordan det faktisk var, er det ikke til å komme bort fra hvilken retning utviklingen går i.

For eksempel husker jeg en gang da jeg var mindre og hadde besøk av en venn av meg. Vi hadde sittet inne hele dagen, og pappa ba oss om å gå ut mens han lagde middag. Han gav oss en kjærlighet på pinne hver for å finne på et eller annet ute i en times tid. Vi tok selvsagt godteriet og sprang ut, men ikke før hadde vi kommet ut døra, så fant vi ut at det ikke var noe å finne på. Hva skulle man gjøre ute i en hel time? Det var da mye gøyere å spille dataspill, eller å se noen skyte hodet av noen på TV. Jeg kan ikke påstå at jeg fikk en times fysisk aktivitet fem dager i uka om jeg så legger godviljen til - er det rart jeg så ut som jeg gjorde? Dette får jo naturligvis mange andre konsekvenser enn voksende overvekt, eksempelvis kan endrede perspektiver på vold, sex, alkohol og røyking blant unge trekkes inn som en følge av populære tvserier og dataspill.

Uansett, jeg jobber jo selv i en storkiosk, og de gangene jeg jobber lørdag eller søndag morgen og formiddag, består kundene stort sett av lett overvektige barn. De valser inn i ellevetiden med en tohundrelapp i lomma - og i løpet av de syv timene jeg er på jobb, rekker de som regel å bruke opp hver krone på pommes frites, baguetter, slimete godteri og is. Er dette en følge av at barn får mer penger av foreldrene, færre "regler" når det kommer til hva barna får lov å putte i seg eller er det en uavhengig utvikling? Det verste med dette er at mens jeg står der og irriterer meg grønn og blå over disse ungene som tydeligvis ikke eier næringsvett, må jeg minne meg selv på at jeg var akkurat som dem da jeg var yngre. Jeg regner jo meg selv som en person med relativt god helse - jeg tvinger meg selv på trening et par ganger i uka selv om jeg er toppen av lat, og jeg går som regel til å fra skolen, med mindre temperaturen ødelegger meg fullstendig.

Likevel, denne utbredte stillesittingen må jeg regne meg selv som en del av, selv om jeg kanskje ikke er "barn" lenger så er det noe som sitter igjen fra en barndom som en del av dessertgenerasjonen. Det skal ikke et geni til for å trekke paralleller mellom nettopp dette problemet, og den teknologiske utviklingen. Data, TV, playstation og gud-vet-hva engasjerer unge i langt større grad enn skiturer og trehytter i skogen. Jeg mener, er det i det hele tatt barn i dag som vet hva fantasi er?

Nei, jeg mener ikke egentlig å skjære alle under en kam, men denne utviklingen skremmer meg faktisk. For selv om også jeg satt mye stille da jeg var yngre, er det ingenting i forhold til mange unge i dag. Jeg mener, jeg visste i det minste ikke hva msn var før jeg var i tolvårsalderen, og å se på TV etter skolen var strengt forbudt - men i dag virker det rett og slett som om det lille som eksisterte av sperrer har takket for seg og man har blitt nødt til å innse at vi har tatt dessertgenerasjonen til et nytt nivå. Hvordan skal det gå med oss om vi fortsetter som dette? Kan vel begynne med å ønske firkantede øyne, nulltoleranse for fysisk anstrengelse og et ordforråd bestående av "omg", "lol" og "destroooooyyy" velkommen. Gud, jeg hater å være en del av dette.

Hva mener dere har skjedd med barn, og hvorfor får man gjennomgående mindre mosjon enn før? Er det noe vi kan gjøre, hva slags enkelttiltak kan man egentlig sette igang for å forebygge utviklingen? Ikke minst - er det noe å blåse seg opp for eller er det bare overdreven bruk av energi å bruke tid på å tenke over dette?

Hvilepuls; 116,5

Mon, 22 Mar 2010 21:02:01 GMT

slag i minuttet
eller sekundet eller
bare kaos
syr igjen leppene så
ingenting skal glippe ut
- ikke et ord om
denne plutselige
dobbeltmoralen, disse
løgnene

merker ikke tiden

- den bare flyter, forbi,
er det januar? er det

allerede januar?

stenger alle dører
kjenner alt usagt
dunke, dunke, dunke
sprenge seg gjennom
kjøtt og blod og
huden, snart huden
snart er det bare
følelser og iskald luft

Høflighet - tomme fraser?

Sun, 21 Mar 2010 22:30:19 GMT

Som jeg har nevnt før, jobber jeg i gatekjøkken/storkiosk. I løpet av to år med denne jobben har jeg møtt på utrolig mange spesielle kunder, morsomme kunder, noen få frekke kunder(fortsatt traumer etter en som spurte når jeg hadde termin.....), hyggelige kunder og en hel del fulle kunder. Jeg må innrømme at jeg er en irritabel person, og jeg irriterer meg kanskje akkurat litt for mye over mennesker jeg egentlig ikke burde vie stor oppmerksomhet. Men de kundene som irriterer meg mest av alle er ikke nødvendigvis de mest krevende, ikke de mest kresne eller de som gang på gang bestiller søndagsmiddag til hele familien. Nei, de som står igjen i kategorien mest irriterende kunder er mennesker som rett og slett ikke eier folkeskikk.

I Norge er høflighet så nedprioritert at det gjør meg flau. Jeg kjenner jeg blir så lite motivert til å jobbe i servicebransjen når jeg føler at kundene kommanderer fremfor å bestille. Greit nok at jeg er på jobb, men det skal så lite til! Det krever faktisk ikke en eneste kalori eller hjernecelle å si "kan jeg få" heller enn "jeg skal ha". Jeg skal ikke påstå at jeg er verdens høfligste person, man blir påvirket og det er rett og slett ikke normalt med høflighetsfraser som var selvfølgelige før. Det spiller for eksempel ingen rolle om man snakker til en kompis, en lærer eller en vilt fremmed, slik det gjør i Frankrike.

Nå virker jeg selvfølgelig utrolig overdramatiserende, men jeg er bare så lei av det generelle høflighetsnivået i Norge. Vi er så bortskjemte at vi ikke gidder takke for maten, eller å rydde bort tallerken og bestikk etter middag. Gjensidig respekt mellom lærere og elever, samt disiplin i skolen er en vits. Jeg synes høflighet er utrolig viktig og lite krevende, mens mangelen på det er en smule kvalmende i lengden.

Hva mener dere? Er høflighet bare et mas, eller betyr det faktisk noe? Er det bare overflødige ord, eller skaper det faktisk en tryggere og bedre atmosfære?

Om redsel

Thu, 18 Mar 2010 20:41:05 GMT

Jeg er redd for mange ting. Redd for kjelleren hjemme, og redd for mennesker som ikke smiler. Redd for å feile. Å være ensom, eller å spise ute alene. Redd for dårlige karakterer, å ikke oppnå det jeg ønsker. Livredd for å bli sett rart på for det jeg skriver, eller for at andre ikke skal like det. For å få skrivesperre, eller å slutte å skrive.

Er redd for ansvar, men redd for å ikke ha ansvar og for å bare være en tilfeldig forbipasserende. Å være en i mengden kan jeg ikke takle, men bukker samtidig under for press. Jeg er redd for å gi for mye av meg selv og for å være pågående, for å snakke med mennesker jeg bare kjenner sånn halvveis.

Angst for å se meg selv i speilet om morgenen, kun for å finne nye feil. Frykten for at andre skal se disse feilene. Den iboende, ubønnhørlige redselen for at noen skal se meg; se at jeg er et falleferdig byggverk av mangler.

Jeg er livredd for å finne meg selv - og finne ut at den personen ikke er en jeg vil forbindes med.

Uke 9 og 10

Sun, 14 Mar 2010 21:18:52 GMT

Uke 9 hadde jeg vinterferie, og brukte det meste av tiden på å våkne i ettiden, å ligge immobil i senga, hoste, halvsove med dataen på fanget, spille sims, SPISE, sove enda mer og å se filmer.

Men jeg har også vært sosial, da, ettersom Siri og Camilla hadde bursdag.

Så husker jeg heldigvis ikke mer av den kvelden.

Neste morgen var det opp klokken syv. Min eneste motivasjon til å rulle ut av senga var en kartong med juice jeg hadde kjøpt dagen før. Jeg spurtet ut på kjøkkenet i vill glede, så for meg hvordan jeg skulle drikke alt sammen rett fra kartongen, bare for å finne ut at Anne-Linn hadde DRUKKET DEN OPP mens hun spilte sims i alt for mange timer. Ikke nok med dette, men hun hadde også funnet det ultramorsomt å kaste kartongen i MIN søppeldunk. Så uetisk at det grenser til sykt.

Nei, så, i uke 10 dro jeg til Oslo for å leke engasjert og å få sittesår. Man blir dessuten svært fotogen av å drukne seg i kaffe og høre på debatter i tolv timer om dagen:

HAHAHA i rest my case.

Var med andre ord sosial HELE uka, noe som tok på.

Mandag hadde jeg ikke ANTYDNING til stemme hele dagen, så jeg satt for det meste som en idiot med "hei jeg har ikke stemme" skrevet i hånda og fraværende sosiale antenner. Vondeste jeg har opplevd på lenge, ettersom jeg ikke kunne komme med obligatoriske frekke kommentarer i tide og utide(eller, egentlig bare utide).

Men heldigvis har jeg nå bare gått glipp av fire prøver(.......) Føler meg som jeg går yrkesfag ellernoe. Hvordan setter man livet på pause, egentlig?

Nei, så fikk jeg fem lønninger og så brukte jeg mer penger på to og en halv time enn jeg brukte i hele februar. Kjøpte blant annet en tights som var så dyr at det ikke er forsvarlig, iallefall ikke for mitt budsjett. Men kjøpt er kjøpt og elg er elg, og synes iallefall jeg så ekstremt kul ut da jeg var sosial IGJEN i går. Men det husker jeg heller ikke, og har ikke bilder, noe jeg har kommet frem til at er likegreit. Beina mine har det ikke helt bra i dag, ettersom jeg gikk minst tre kilometer på høye sko, men jeg har iallefall sørget for å opprettholde ansamlingen av blåmerker.

Den behagelige skolen

Sat, 13 Mar 2010 16:41:16 GMT

God lørdag alle sammen! Som jeg nevnte har jeg tilbragt uka på Elevtinget i Oslo, og det var som i fjor; lange debatter, mye engasjert ungdom og utrolig gøy. Selv sitter jeg på en del meninger, men når det kommer til politikk er jeg nybegynner. Jeg liker ikke å uttale meg om ting jeg ikke vet noe om, og jeg prøver så langt jeg klarer ikke å gjøre det heller. Men torsdag morgen åpnet med en paneldebatt, der representanter fra de forskjellige ungdomspartiene innledningsvis fortalte om sine hjertesaker, deretter fulgte en debatt og til sist spørsmål fra salen.

For å sitere Ingeborg - politikere har en kronisk visjon om å forbedre skolen. Den første representanten, som kom fra Rød ungdom, fortalte om sin storslagne visjon om en leksefri norsk skole. Han mente at lekser virker mot sin hensikt, og at det hverken vil hjelpe de gode eller de dårlige elevene til å utvikle seg. Videre sa han at systemet skapte store forskjeller og at det ikke hjelper å teste hele tiden - samt at karakterer går i arv.

Jeg reagerer sterkt når politikere snakker om å kutte leksene, eller å droppe karakterer. Sistnevnte forslag var jo så vidt jeg husker et debattmoment på elevtinget i fjor, og jeg husker jeg også reagerte da. I år var jeg så heldig å være en av få som fikk muligheten til å stille spørsmål i etterkant av debatten, og selv om jeg ble litt småstressa(les overnervøs) over å skulle stå foran 500 engasjerte mennesker og stille spørsmål ved dette, forberedte jeg meg så godt jeg kunne på de 30 sekundene jeg fikk til rådighet. Under følger mitt spørsmål.

Jeg oppfatter det slik at du sier man skal kutte leksene for å utjevne forskjeller, og at det ikke vil hjelpe å teste hele tiden. Da lurer jeg på hvordan du mener at flere skal lære mer, slik det står bak oss. For la oss være ærlige - selv om ansvar for egen læring er en fin tanke, tror jeg svært få vil lære seg andregradsformelen eller franske verb om man ikke får noe igjen for det. Vi er tross alt ungdommer, og mener selv at vi har bedre ting å bry hjernecellene med. Jeg lurer på hvordan du mener det skal hjelpe å avvikle hele leksesystemet, fremfor heller å utbedre dette?

Svaret jeg fikk var etter min mening noe uklart, og mye av det samme som han allerede hadde sagt i innledningen. Jeg personlig har ingen tro på at norske elever vil lære mer av å få en enda slappere skolehverdag. Han mente heller ikke at skoledagen trengte å forlenges som en konsekvens av leksekutt, men at undervisningen heller skulle forbedres.

Jeg sier ja takk, begge deler. Selvsagt trenger vi bedre undervisning, men vi trenger også lekser for å lære, og vi trenger prøver til å fremkalle en viss dose viljestyrke, til å tvinge oss til å lære mer. Det å fjerne det eneste som får oss til å jobbe effektivt blir rett og slett å sy puter under armene på norske elever. Mulig at det ville utjevne noen forskjeller ved at alle ble like hjernevaskede, men samtidig ville det være å bygge opp en mur mellom Norge og resten av verden. Som konsekvens av leksekutt ser jeg for meg et land der ingen prioriterer å lære, men heller å kjempe seg opp og frem på lettest mulig måte. Om så dette ville fungert litt sånn halvveis i Norge, ville det aldri i verden fungere på et globalt plan - og vi vil få en generasjon yrkesaktive som mener pugging er til for selvskadere og at allmenkunnskap er forbeholdt deltakere i vil du bli millionær.

Personlig mener jeg at elevene i Norge har rett til å lære mest mulig, til å få utnytte sitt fulle potensiale. Om det norske leksesystemet ikke er tilpasset god nok læring, ja, da må vi sørge for å tilpasse det. Det hjelper ikke å gjøre oss en så enorm bjørnetjeneste som å skyve alt av lekser, karakterer og prøver under et stort teppe for å utjevne de akademiske forskjellene unge imellom. Ja, for å fremme kunnskap, må man rette kritiske øyne til systemet, og stadig utvikle, tilpasse og forbedre dette. Det vil ikke nytte å lage en behagelig skole og med dette isolere oss fra resten av verden, men det nytter å åpne for enkelte endringer. Å kutte leksene er bare ikke en endring jeg ser noen positive følger ved.

Som elev kan jeg jo ikke fordra hverken lekser eller prøver, men jeg vet at det må til for at jeg skal lære - og jeg har lyst til å lære. Jeg tror jeg snakker for en stor del av norske elever når jeg sier at selv om pugging virker døvt, så vet vi innerst inne at det er til vårt eget beste, samt at vi vil takke oss selv senere.

Vi snakker om at flere skal lære mer, og om verdens beste skole - ikke verdens behageligste skole og et fremtidig Norge drevet av leger med lekestetoskop og rettssaker basert på stein, saks, papir. Jeg vil ikke som gammel og bitter sitte og fortelle barnebarna om den gangen vi hadde prøver og lekser, og den gangen vi prøvde å lære, men gav opp. Jeg vil ikke at fremtidens Norge skal hete Lekeland med Lazytown som hovedstad.

Hva mener dere? Leksefri eller maks læring? Hva kan vi gjøre for å lære mer, og vil det etter deres mening virke fornuftig å kutte lekser og prøver? Hva skal til for å skape verdens beste skole, og er lekser en del av denne visjonen?

Confessions of a shopaholic

Sat, 13 Mar 2010 00:52:18 GMT

Gikk amok igjen.

I dag tok jeg meg selv i å si "jeg elsker livet mitt" idet jeg gikk inn i en butikk med to måneders oppspart lønning på kortet. De som kjenner meg vet at dette ikke er noe jeg kommer i skade for å si alt for ofte, men når det kommer til shopping... hyller på hyller med pent brettede klær, kleshengere med nye kjoler og rader med sko. Jeg kjenner meg helt ærlig nesten ruset når jeg drar kortet og venter på å gå ut av butikken med en pose med noe helt nytt og skinnende.

Er dette galt? Hvor langt skal materialismen gå? Jeg er fullstendig avhengig av å oppdatere garderoben, kanskje litt for ofte, og personlig synes jeg ikke det finnes noen bedre trøst enn klær, klær og klær. Som regel prøver jeg å fremstå som hakket mer heltemodig og fornuftig enn jeg egentlig er her på bloggen, men jeg tenkte jeg skulle gi de latterlig få leserne jeg har et innblikk i andre sider av meg også.

Filosofien går ut på at nært sagt alt er et kupp, man trenger pene klær for å overleve og at salg er til for å spare penger - og jeg tar meg selv i å tro på det. Kunne likegjerne bygge opp en religion for shopaholics, der kunne jeg mer enn gjerne vært en fanatisk troende.

Nei, men jeg vil likevel ikke påstå jeg har et problem. Jeg bruker for det aller meste egne penger, med mindre mamma synes synd på meg eller har dårlig samvittighet(altså relativt sjelden). Det skjer heller ikke at jeg bruker penger jeg ikke har - om jeg ikke har penger, blir det ikke shopping. Så jeg vil si jeg anser meg selv som en shopaholic på trygg is, men det er jo likevel et ganske underlig fenomen. Det er jo bare stoff, knapper og mønstre?

Hva er det som gjør det så gøy å kjøpe ting? Gjør vi det for oss selv, eller er det mest for å imponere andre? Hvor mye penger bruker du på shopping i måneden?

Neste uke

Sun, 07 Mar 2010 00:30:33 GMT

Neste uke skal jeg tilbringe i Oslo, på elevtinget. Jeg kommer mest sannsynlig ikke til å blogge derfra, så vi snakkes når jeg kommer hjem neste helg.

Until then, lots of love, Inga.

Jeg går på curare

Thu, 04 Mar 2010 22:13:33 GMT

og nå
når jeg står midt oppi dette
kan ikke kjenne beina mine, ingen følelse i armene
ikke et nervesignal til fingertuppene
finnes ikke et eneste fnugg av fornuft her inne;

og nå
når jeg står midt oppi dette
vet jeg ikke lenger det jeg visste, er jeg ikke våken
jeg er ikke lenger bevisst hva som skjer
under huden skriker hver muskelcelle i protest,
langt inne i ryggmargen, innpakket i skjellett;

men nå
når jeg står midt oppi dette
er jeg ute av stand til å ta et skritt ut av meg selv
hjelp meg nå for jeg ser ikke meg selv lenger
så bare se meg se meg se meg se meg
for jeg aner ikke hva jeg driver med

Fur is for petting

Wed, 03 Mar 2010 16:23:52 GMT

Du våkner opp, det er lørdag morgen og sola er iferd med å smelte snøen som har lagt seg gjennom en alt for lang vinter. Den etterlengtede lyden av fuglekvitter varmer minst like mye som solstrålene gjennom persiennene - den første vårdagen er et faktum. Døra til soverommet som sto på gløtt, glir nå sakte opp, og den gamle hunden dere kjøpte da du var liten kommer logrende inn i rommet. Den har begynt å røyte, og små dotter av den gyllenbrune pelsen blir liggende igjen på dynetrekket når den hopper opp i senga slik den alltid gjør. Du stryker den over pelsen og smiler for deg selv før du står opp og kler deg. Skoledagene byttes snart ut med påskeferie, og selv om sola speiler seg i snøen, er det fortsatt litt kaldt i lufta. Da er det godt å ha den splitter nye pelskåpa du kjøpte forrige helg, varm og klassisk...

Pelsjakken er en klassiker i motebildet, en tidløs og komfortabel løsning i et kaldt land som Norge. For ikke å snakke om skinnjakka, den du tar frem hver vår når sola varmer og det er på tide å pakke vekk votter og lue. Hvem kan vel klare seg uten en perfekt veske i skinn, det er jo slikt enhver jente bare må ha.

At dyr stues sammen i trange bur, bedøves ved kvelning med karbondioksidgass, blir gitt støt med strømstav og flås for de støvlettene du bare måtte ha, overser vi fullstendig. Vi rettferdiggjør det med at skinn er et "biprodukt", at det kommer fra dyr som allerede har dødd for kjøttproduksjonen - men dette er en myte. Det gjør meg direkte kvalm at jeg selv også blir dratt mot produkter i skinn, og at hjernen min begynner å vri seg etter unnskyldninger for hvorfor jeg trenger akkurat dette. Det er for dumt, er det noen som trenger skinn og pels så er det dyrene selv, og ikke oss mennesker. Vi har vår egen hud, og vi har tonnevis med muligheter til å lage varme og fine klær i andre materialer.

(Ville du drept et menneske for en parykk?)

I det siste har jeg blitt mer bevisst på hva slags klær jeg kjøper, slik at jeg ikke skal komme til å kjøpe ekte skinn ved et "uhell". Jeg har jo ærlig talt ikke peiling på hvordan man ser forskjell på ekte og syntetisk skinn, men sånt må man være bevisst på. Selv om shopaholicen i meg lider når jeg går forbi hyller på hyller med fantastiske sko, vil jeg heller høre på mennesket i meg. Det skal ikke så mye til å være motebevisst og samtidig unngå skinn og pels.

Så vær bevisst - vær bevisst fordi det ikke er verdt det, fordi du vet bedre og fordi du vil være bedre. Ingen vil vel være en del av mishandling av dyr, og for hver krone du legger i denne industrien gir du tommel opp til fortsettelsen.

Alle dyr har rett til å bevege seg fritt, rett til frisk luft og rett til å utfolde seg i det miljøet som er naturlig for arten, og i henhold til sine artsspesifikke atferdsbehov. Alle dyr som er gjort avhengige av menneskene har rett til å få sine endrede, men artsspesifikke, behov dekket. Alle dyr har krav på at det tas hensyn til deres livsgrunnlag.
- Hentet fra NOAHs dyrerettighetserklæring, du kan selv lese hele og støtte denne ved å skrive under her

Hva mener dere? Hvor bevisste er dere på hva klærne dere kjøper er laget av? Er dyrs rettigheter bare tomme ord og en fin teori, eller noe som virkelig bør jobbes for å sette ut i praksis?

Uke 8

Mon, 01 Mar 2010 21:27:29 GMT

Litt sent, men den som venter på noe godt... unnskyld, skal prøve å undertrykke egoet mitt. As if!
Denne uken har jeg:

- vært på Gautefall med klassetrinnet. Jeg tar som kjent avstand fra fysisk aktivitet, så jeg bare..

- Jeg har begynt å lese en fransk bok for å forbedre karakteren. Skjønner ingenting, men det bryr jeg meg ikke så mye om.

- Jeg har fått bekreftet at jeg har "utviklingspotensiale" i biologi, lol.

- Jeg har vært på fatcamp/jentetur på Hovden. Handlet firstpriceprodukter for 2000, say no more.

badet i snøen

var kreativ

og dere vet... hytteaktiviteter. Ludo, yatzi og slikt.

Kan forresten fortelle at Ingeborg etter to dager som myndig er på fornavn med de ansatte på polet. Slikt lover alltid godt! Har også blitt syk, så rart.... Lurer på om det har noe med amøben av en taxisjåfør på Hovden som heller så på curling enn å hente folk, og som måtte ringes både to og tre ganger før han kom seg ut i bilen, kombinert med det faktum at jeg klarte å bli frastjålet en sko. Ja, så har jeg også mistet lommebok, kamera, all energi og en øredobb. Nå skal jeg stoppe før jeg risikerer at dere aldri tar meg seriøst igjen.

Nei, så har februar gått over i mars, og nå synes jeg snøen kan takke for seg. Nok er nok, men alt avisene maser om er nye kuldebølger. DET er jeg faktisk ikke sikker på om jeg kan takle.