Januar

Året ønskes velkommen i sveiseblind tilstand i Hermann Foss' gate. Moro var det, og i morgen skal sukksessen gjentas. Obama blir tatt i ed som USAs første afroamerikanske president, og Israel går amok på Gazastripen. Storbrittania går av hengselene i en diskusjon på grunn av humanistenes reklamenkampanje «There's probably no God... now stop worrying and enjoy your life».

Februar

Anita Flemmos blir norgesmester i frisørklipping. Hurra! «Så det er liksom bekke hverandre opp», uttaler en kollega. Hele setninger er oppskrytt. Drillo gjør comeback som landslagstrener og vi BANKER Tyskland 1-0.

Mars

Jeg blir onkel igjen og digger det. Vilma er kul. Spilluken til historiens (og min) sjette jusrevy går av stabelen. Kvinnedagen avskaffes at last. Like greit.

April

Nøffesyken a.k.a. Svineinfluensa a.k.a. A(H1N1) (men det er det ingen som gidder å si) blir påvist i Mexico og galskapen starter så smått.

Mai

Norge går av skaftet og Synnøve Svabø blir bevisstløs i gjerningsøyeblikket når Alexander Rybak vinner Grand Prix. Undertegnede leverer master og feirer det fem ganger. Det var gøy. Sirenene har tidenes vårkonsert, SoundsLikeUs har sin første «ordentlige» konsert noensine.

Juni

Skrik har konsert i Jernbanehallen og jeg leker stumfilmpianist. Alle fryser. Senere i måneden blekner det som til da var årets musikknyhet når Michael Jackson går i penalet. Ikke bra. Men som John Lennon ville sagt: Nice career-move.

Juli

Skjedde det egentlig en dritt i juli?

August

August, ja... Det er jo da alt begynner igjen, er det ikke? Korene, jobbene, livet. Kongeopptak i Sirenene, as usual. Men før alt dette skjedde, må flyttings til Casa del Dirigentos og ikke minst happy hour på fotikken nevnes. Etterfulgt av tur på Gamle Bergen, så klart.

September

Valg og greier. Kong Jens vinner, Lars&gjengen går på en alvorlig smell. FrP får en ung pen jente på tinget og folk begynner å høre på hva de sier. Men det er like sykt som før.

Oktober

Hele Rotevatn-klanen drar til USA. Jeg treffer Freidige Frida, Klagende Kathrine og Ville Vidar. Moro. Torbjørn Jagland snakker julekalender-engelsk på CNN mens vi flyr over midt-vesten. Vel tilbake i Norge er det rett på UKA i Trondheim. Brødrene Størkson redder meg fra en motorsykkelklubb.

November

Sykefraværet i Norge er lavere enn noen gang fordi alle begynte å vaske hendende på grunn av nøffesyken. Kjempegreier. «Twitre» blir kåret til årets ord og «google» til tiårets. Skal si det går unna i utviklingen. Bjørn Borg henger litt etter og reklamerer med slagordet «Have you discovered the internet?» Bergens innbyggere er som vanlig avmålte og saklige når en ung mann kommer borti pepperkakebyen. Jeg debuterer som frisør.

Desember

Sirenene holder tidenes julekonsert og alle gråter av glede. Etterpå tok vi en øl. Obama kommer til Oslo og proklamerer at krig er fint for fred. Yes, we can. Mormors 90-årsdag feires, og hennes musikalske venninne fremfører samme låten som for 10 år siden på like absurd vis. Så ble det jul, og det er kos. Min niese Inga synger «så gjør vi så når vi tramper vårt tøy». Romjulen brukes til sosialisering, og vips – så var det året gått!

Godt nyttår!

Jeg vet at det finnes en del must-see som jeg ikke har fått sett enda, så dere som savner Sopranos, The Wire, Prisonbrake osv på listen, sorry – men jeg har ikke sett dem – yet.

Jeg er en stor fan av satiriske tegnefilmer. Det hadde nesten gått an å lage en liste med bare tegnefilmer. Da tror jeg listen min ville blitt  

1. South Park

2. Family Guy

3. Simsons

4. Futurama

5. American dad

Nå har jeg likevel laget en favorittliste med fem serier, hvor bade drama, action og tegnefilmer er med i skjønn forening.

Jess jess, da setter vi i gang.

5. Family Guy

Denne absurde tegnede komedien på Fox følger familien Griffins dagligliv. Inspirasjonen fra The Simpson er relativt åpenbar – dum far, intelligent mor og diverse naboer og venner som krydrer serien. Mest fantastisk er jo likevel den snakkende hunden Brian og den lynende intelligente, onde og snakkende (?) babyen Stewie. Noe jeg faller voldsomt for med denne serien, er de stadige bruddene hvor en eller annen (som oftest faren Peter) har noen digresjoner av typen ”det minner meg om den gangen jeg…”, og så får vi se disse absurde situasjonene.

Nesten alle serier har en fanskare som roper og hyler når serien blir lagt ned, slik var det også da Family Guy endte sine dager i 2002. Family Guy er imidlertid et av få eksempler hvor produksjonsselskapet faktisk lyttet til fanskaren, og i 2005 ble produksjonen gjenopptatt.

4. Entourage

Entourage er seiren som følger skuespilleren Vincent Chase’s rising i Hollywood sammen med gjengen hans – broren og B-skuespilleren Johnny ”Drama” Chase, bestevennen og manageren Eric ”E” Murphy og sjåfør, barndomsvenn og altmuligmann ”Turtle”. Det er likevel liten tvil om at Jeremy Pivens rollefigur, den sleske, men fantastiske agenten Ari Gold ene og alene har æren for at jeg og mange andre digger denne seiren:

Ari (answering the phone): What?
E: Looks like I woke you up this time huh Ari?
Ari: No, but you did wake my wife and kids, dickhead. Vinnie better be sitting in prison with a DUI or something, is he?
E: No..
Ari: Than what the fuck do you want, cunt muscle?

Som alle andre serier har Entourage sine gode og dårlige sesonger. Ari Gold sørger imidlertid for at det ikke er mulig å se en episode uten å le så tennene detter ut av kjeften. Ellers skal Entourage visstnok skildre Hollywood ganske så realistisk; fete biler, sex, penger, narkotika og alkohol står sentralt, og man får den umiskjennelige følelsen av avsmak og misunnelse på en gang.

3. South Park

Jeg må dessverre innrømme at jeg tilhører dem som likte South Park bedre før, og at jeg ikke ser så mye på det lenger. Likevel må rett og slett South Park være med på en slik liste. Jeg vil hevde at South Park har hatt samme innflytelse på humoren i USA ved årtusenskiftet som Monty Python hadde i England på 70 tallet og Tufte/Eia i Norge på slutten av 90-tallet – de har flyttet grensene for hva som er humor. South Park har tilsynelatende ingen tabuområder – funksjonshemmede, religioner, døden, perifere sexpreferanser og det amerikanske samfunnets dobbeltmoral får stadig gjennomgå. Episodene avsluttes stort sett med en avvæpnende og nesten uangripelig moral, men hvilket budskap skaperne Matt stone og Trey Parker egentlig ønsker å servere oss, er nesten umulig å vite.

Et godt eksempel er en episode som kødder med mormonernes religion: Hele episoden går med på å drive gjøn med det faktum at steintavlene Joseph Smith angivelig fikk av Gud for å skrive ned sin åpenbaring i Mormons bok «dessverre» aldri kunne bli vist frem til noen andre. Men i stedet for å ende med noe sånt som «this is what they actually belive» (som i episoden om scientologikriken), slutter episoden med at Gary, den nye og superhyggelige mormoner-gutten, forteller Stan at han burde se personen i ham, og ikke bare hans religion. Dermed har Parker/Stone fått spydd ut alle sine morsomheter angående mormonerne, men gjør seg selv nesten uangripelig med denne rørende avslutningsmoralen. Herlig!

2. 24

Actionmessig er jo dette uten tvil tidenes serie. Konseptet med «sanntid» – det at alt skjer i løpet av 24 timer – minner om måten Dan Brown skriver bøker på, og uavhengig av hvor realistisk det måtte være, vet jo alle som har lest disse bøkene at det er en ganske så fengslende idé.

Det er én mann som gjør denne serien til det den er, og det er Keifer Sutherland i rollen som den hardbarka og kompromissløse agenten Jack Bauer. Jack er den amerikanske helten som ikke går av veien for vold, tortur og drap for å ivareta USAs interesser. De etiske dilemmaene løses alltid med kvantitativ villvest-moral: «Det er bedre å torturere denne mannen enn å la ham sprenge det huset med masse folk i».

Men det er storylinen og den kriminalromanaktige oppbygningen som gjør at jeg og mange med meg DIGGER 24. Det er bare så latterlig spennende at det er en lidelse å følge den på TV, helst må du ha alle de 24 episodene for hånden, slik at du alltid kan se neste episode...

1. Six feet under

Vi snakker faktisk ingen over, ingen ved siden, ass. Noe så gripende som Six feet under har jeg rett og slett aldri sett på en TV-skjerm.  

Vi følger hverdagslivet i begravelsesbyrået Fisher&Sons/Fisher&Diaz gjennom fem sesonger og man kan jo bli deprimert av mindre; her er det mye død og fordervelse, mislykket kjærlighet og intriger av ymse slag. Selv om hver eneste episode tar for seg en fremmed persons død og begravelse, er det de faste rollefigurenes dagligliv vi som publikum blir fengslet av.

Selv om tabuet “døden” nok ble delvis un-tabuet lenge før Six feet under, er det ingen filmer, serier eller andre typer programmer jeg kjenner til som har tatt livets store temaer opp så grundig. Finnes det et liv etter døden? Finnes det varig kjærlighet? Går det an å være lykkelig? Jeg vet at det høres sukkersøtt ut, men det er det faktisk ikke. De andre seriene på denne listen har det til felles at jeg kjenner folk som ikke liker dem. Men jeg har aldri snakket med noen som har sett hele Six feet under som ikke liker den serien. Den er bare latterlig gripende. Aldri før, og kanskje aldri igjen, har jeg sittet og grått foran en TV-skjerm. Jeg har bare en ting å si: Se den!

Hounorable mentions:

House M.D.

The 4400

Dexter

The Simpsons

Så Øystein og Audun – sorry at The Dark Night ikke er med på listen min… Men dere er hjertelig velkommen med andre kommentarer ;-) Filmer, som annen kunst og underholdning, handler jo i veldig stor grad om hva som gjør inntrykk på oss, og der er vi forskjellige, gitt. Here we go:

10. Så som i himmelen (2004)

En outsider, skal innrømme det. En svensk film hadde sikkert ikke kommet med hvis jeg hadde sett alle filmene i verden. Men hvem har vel det? Saken er at jeg trodde denne filmen skulle suck big time, men den er egentlig bare veldig fin.

9. Se7en (1995)

En film som alltid vil ha en spesiell plass i mitt hjerte. En av de første thrillerne jeg så, Brad og Morgan i storform, fantastisk spennende story, 27. plass på imdb. I say no more...

8. The Lion King (1994)

Kan muligens kalles en outsider denne også, men den ligger faktisk på 152. plass på imdb med godt over 100.000 stemmer. Mine følelser for filmen dreier seg utelukkende om det musikalske: For det første har Elton John laget et knippe fantastiske låter som er genialt arrangert og orkestrert av den o-store Hans Zimmer. For det andre var jeg allerede en stor fan av Elton John, og hadde store forventninger da jeg og pappa gikk på en av våre mamma-har-klubb-og-vi-må-ut-av-huset-kino-turer – og forventningene ble innfridd!

7. The Shawshank Redemption (1994)

En film jeg svært nylig stiftet bekjentskap med. Ufattelig fengende. 1. plass på imdb, 7. på min liste.

6. The Pianist (2002)

Dette er en av de jævligste filmene jeg noen gang har sett. Jeg ble faktisk kvalm da jeg så den, og kommer neppe til å orke å se den igjen noen gang. Men den berørte meg noe alvorlig sterkt. Regissert av legendariske Roman Polanski. Ligger på 52. plass på imdb.

5. The spy who loved me (1977)

De som kjenner meg vet at jeg er en stor James Bond-fan. Dette er fordi figuren James Bond er så sykt fet, og fordi John Barry og hans arvtaker David Arnold har laget så vannvittig mye fantastisk filmmusikk til James Bond-filmene. Derfor smerter det meg langt inn i hjerteroten at det er “vikaren” Marvin Hamlisch som har laget musikken til denne filmen. Likevel: Den vakreste bond-damen ever, den vakreste tittelmelodien ever og Roger Moore (en av mine favoritter) i storform, gjør at det er denne 70-tallsklassikeren som får komme inn på listen.

4. Pulp fiction (1994)

Jeg har ikke så mye forståsegpåete å si om denne, ass. Som mange andre syns jeg bare den er syyyyykt, syyyyykt fet. Blant andre Tarantinofilmer jeg digger (Kill Bill I og II, Death Proof, Reservoir Dogs) er det vel kanskje denne som må få en plass på listen. Ligger på en sterk 5. plass på imdb. Var ikke dette forresten re-starten på Travolta sin karriere?  

3. The Matrix (1999)

Sykt filosofisk film, spør du meg. Jeg har nok aldri vært så lamslått som jeg var etter å ha sett den .Nr 25 på imdb er slett ikke ille, og teknisk sto den jo nesten for et paradigmeskifte, bare spør fru wiki: The film is known for popularizing the use of a visual effect known as "bullet time", which allows the viewer to explore a moment progressing in slow-motion as the camera appears to orbit around the scene at normal speed. Det er gøy, a! 

2. Terminator 2 – Judgement Day (1991)

Aiaiaiai. Jeg ble introdusert for denne en eller annen gang på tidlig 90-tall av min bror Øystein, og var ganske bekymret for at verden virkelig skulle gå under 29. august 1997. Alt James Cameron tar i ser ut til å bli til gull, så også denne. 45. plass på imdb er ikke til å skamme seg over, og filmen representerte dessuten et gjennombrudd i bruk av visuelle effecter og digitalt fiksfakseri. Fet musikk av Brad Fiedel

1. The Rock (1996)

For meg er det ingen over og ingen ved siden. Nicholas Cage før han ble teit, Sean Connery i en av sine bedre prestasjoner etter James Bond og Ed Harris like vannvittig kul som han alltid er. Når Hans Zimmer, Nick Glennie-Smith og Harry Gregson-Williams i tillegg tryllet frem actiontemaer som vil bli stående for alltid, og dette også var en mamma-har-klubb-affære for meg og pappa, så er minnet om første gang jeg så denne rett og slett perfekt. Tipper jeg har sett den sånn 35 ganger siden da, og et besøk på Alcatraz i oktober gjorde ikke min kjærlighet mindre.

Ka siar dåkkar? Bra filmer, eller?

Desuten er det ganske interessant å merke den totale mangelen på nasjonalt samhold. Jeg føler meg ganske sikker på at mer enn de 30% som stemmer AP her i Norge hadde følt en viss stolthet om vår statsminister hadde fått Nobels fredspris. Men sånn er det ikke her USA. Den saftige polariseringen mellom demokrater og republikanere gjør at reelle refleksjoner rundt selve prisen er ganske fraværende; demokratene feirer og republikanerne roper skandale.

Det som er morsomt (?) er jo at republikanerne ikke setter spørsmålstegn der de burde gjøre det, nemlig ved det faktum at Obama tross alt er overhode for to store kriger. De messer i stedet i vei om at det er en skandale at denne "liberale" presidenten, hvis utstrakte hånd til potensielle atommakter og muslimske land har satt resten av verden i en helt annen modus når det gjelder forholdet til USA, er en fare for verdensfreden nettopp pga av den litt mer ydmyke holdningen til resten av verden. Man vet jo virkelig ikke om man skal le eller gråte over disse ignorante menneskene.

Men la oss ta en titt på det jeg nevnte som et valid ankepunkt. Obama leder faktisk to kriger på et annet kontinent. Det er selvsagt betenkelig at en som står i en slik posisjon kan få fredsprisen. Når det er sagt, så fikk han begge disse krigene opp i hendene etter sin forgjenger som startet dem, George W. Bush. Alle med en viss realpolitisk innsikt skjønner at det ikke bare er å trekke troppene ut den dagen Obama kom til makten. Likevel, den posisjonen Obama tross alt er i, samt det faktum at han faktisk trapper opp i Afganistan, gjør selvsagt tildelingen kinkig.

In the end må jeg likevel innrømme at jeg synes det er en modig og muligens også riktig avgjørelse å gi Obama prisen. Han har skiftet USAs kurs radikalt i en rekke saker som i seg selv må betegnes som fredsarbeid; tatt til orde for å destruere verdens atomvåpen, rukket ut en hånd til alle verdens muslimer, tatt opp diplomatiske bånd med Iran (for første gang på 30 år) og droppet det omstridte rakettskjoldet. En viktig kritikk i mange konservative avisers ledere i dag (lørdag), var at Obama fikk prisen for ting han ennå ikke har gjort. De viser en manglende forståelse for det faktum at å ta en mer forsonende tone overfor muslimske land, totalitære stater og Russland, sannsynligvis er noe av det mest fredsskapende man kan gjøre. Obama har allerede begynt sitt fredsarbeid. Å pluselig trekke troppene ut av Afganistan og Irak, ville ikke vært fredsskapende...

Jeg lar tvilen komme tiltalte til gode, og sier - SKÅL for Jagland, og SKÅL for Obama!

Om to uker reiser jeg til New York for andre gang på et år, og grunnen er enkel: Jeg digger NY, byenes by og definisjonen på det urbane. Jeg gleder meg til å kjøpe sko, drikke kaffe på Starbucks, besøke 90etasjers hus, se musicaler på Broadway og gå på jazzkafé. Jeg kunne laget lange lister med ting jeg digger med USA. De har gitt oss Nike, jazz og Elvis. For ikke å snakke om Obama, alle filmene og The Simpsons.

Den listen må dessverre vente til senere. Dette innlegget handler nemlig om den sneversynte, benisnslukende, krigshissende, verdenspoliti-nykkete, kapitalistiske, overvektige og frotsende rasshøl-delen av USA. Vi snakker helsereform.

USA mangler, som det eneste vestlige landet i verden, et helsevesen som tar vare på innbyggerne sine. Why? Fordi de er så inkorporert med konservativ kapitalisme at de tror at markedet kan styre alt. Skal vi se... HALLOOOO!?#¤?! Skal markedet styre folks helse? Hvordan i h****** kan det være mulig å mene at bare de som kan betale for det skal få tilgang til helsetjenester? Et mer råttent menneskesyn skal du lete lenge etter, ass! 50 millioner amerikaner mangler helseforsikring, og det disse har til felles er at de vil gå personlig konkurs eller dø dersom en alvorlig sykdom rammer. 

Barack Obama forsøker nå (han er ikke den første) å få orden på dette systemet, ved å opprette en "obligatorisk" helseforsikring (et offentlig helsevesen er selvfølgelig out of the question) for alle. Her blir han møtt med særlig to "gode" motargumenter:

- "Da må skattene heves". Ooooo, utrolig stilig at skattene kan heves for å krige på andre siden av jorden, men ikke for å få et verdig helsetilbud til alle.

- "Dette lukter det sosialisme av". Amerikanere er som kjent vaksinert mot enhver "statlig inngripen", alt slikt kalles ved skjellsordet "sosialisme". Det er jo i seg selv omtrent like presist som å si at alle som tror på Gud er jøder. At alt fra moderate sosialdemokrater til revolusjonære kommunister identifiserer seg med begrepet, ser ikke ut til å bry folk nok til å presisere hva de egentlig mener.

Det er merkelig, det der. Sneversyntheten stikker så dypt at folk heller vil være prinsipielle mot den amerikanske religionen kapitalisme, enn å ta innover seg at de fleste oppegående mennesker i et moderne demokrati mener at staten bør ha en sikkerhetsnett for dem som faller utenfor. (FrP ville definitivt blitt sett på som sosialister i USA, de vil jo ta seg av både rusmisbrukere og eldre...).

Det triste med det hele, er at Obama i stor grad snakker for døve øver. Flertallet av demokratene, samt en del liberale republikanere, støtter ham allerede. Men å diskutere saken med de som står for det jeg har skrevet om her, er som å diskutere innvandrering med Vigrid. Det går bare ikke inn. De er oppdratt og indoktrinert med sitt sneversynte og menneskefiendlige kapitalistiske menneskesyn (vi snakker om store mengder konservative kristne, blant annet), og er ikke villige til å rikke seg en centimeter.

Jeg gleder meg til å diskutere denne saken med New Yorkerne. Sannsynligvis vil jeg møte masse unge, øldrikkende, musikkelskende folk som støtter Obama fullt ut. Måtte de greie å overbevise sine forkrøplede medinnbyggeres forvrengte sinn.

P.S. - GODT VALG! 

5. Bjørn Eidsvåg

Kanskje den på listen jeg har et mest ambivalent forhold til. Han vikler seg iblant inn i en slags politisk naivisme som ikke imponerer noen. Likevel: Han har levert strålende låter som Alt du vil ha  (som virkelig handler om en forkjølet gutt, selv om de fleste tror det er en love-song) og Eg ser, og han har vist evne til fornyelse også de senere årene med knallsterke album som Nåde og Pust. «Rockepresten» er (sammen med Sigvart Dagsland) en av få kristne musikere i Norge som har nådd ut til et større publikum.

4. Sondre Lerche

Jeg var så heldig å få gå på videregående med Sondre og følge ham akkurat når han gikk fra trubadur på Opera til knaksukksess med sitt første album «Faces Down». Maken til målrettet og kvalitetsfokusert kar skal du lete lenge etter. 26 år gammel har han slått seg ned i New York, etablert seg i USA, gitt ut 5 plater, laget filmmusikk i Hollywood og vært på David Letterman-show. Eneste grunn til at han ikke kommer lenger opp, er at han tross alt ikke har holdt det gående så lenge.

3. Silje Nergaard

En dame med alvorlig teft for gode melodier. Da hun var 16 gikk hun opp på scenen på en jamsession på Molde Jazzfestival, og ble dermed oppdaget av pressen. Hun ble hjulpet opp og fram av selveste Pat Metheny, og var en kjendis i Japan lenge før hun slo ordentlig gjennom i Norge på begynnelsen av 2000-tallet.

2. Lars Lillo Stenberg

Lars Lillo Stenberg er noe av det mest forunderlige musikalske talentet som har kommet ut av en norsk kvinne. Han har gitt oss en haug med underfundige, filosofiske og påtatt naivistiske tekster, akkompagnert av en utrolig sans for gode melodier og en svært karakteristisk stemme. Han har gitt oss leganariske Kokken Tor, Hjernen er alene, Glemte minner og ikke minst Neste sommer. Dessuten er han sammen med Lillebjørn Nilsen en av de få som greier å synge pent om Oslo by. 

1. Jan Eggum

Førsteplasser inngår ofte under vignetten «ingen over, ingen ved siden». Det gjør ikke denne, for jeg var usikker på hvem jeg syns er den ypperste poeten og låtskriveren av Jan Eggum og Lars Lillo Stenberg. Imidlertid lar vi fartstid og patriotisme seire, og plasserer Jan Eggum øverst. I over tretti år har han utgitt fantastiske låter og ditto tekster, og det virker som det aldri blir tomt inni ham. Han laget fantastiske låter på 70-tallet, og han lager fantastiske låter i dag. «Du kjenner ikkje meg», «Då skal eg komme», «En natt forbi», «Heksedans» og «Lillebror Per» er noen av mine favoritter. Det er heller ikke negativt å ha på CVen at han var med i Gitarkameratene (de ekte og beste som synger egne låter og ikke tarvelige covre).

P.S. Prosjektet som ble startet med forrige blogginnlegg er en stor sukksess. Grisen er snart full og klar til å fylles opp igjen :-) D.S.

- 44.000 mennesker dør av sult hver dag. Hver dag. 16 ganger mer enn antallet mennesker som døde under   terrorangrepet 11.09.2001, som Vesten anser som sin største katastrofe de siste ti årene. HVER FUCKINGS DAG!

Siden sist har jeg vært på familieferie på hytten i Volda (stramt feriebudsjett due to tur til NY&LA i oktober), vært med å ta en laks på 7,5 kg, blitt skjelt ut av huseieren min, flyttet inn i ny kåk, sovnet på sofaen, drukket øl, trent og spist frokost.

Nok om det. Etter mye listeskriving i det siste (det skal det bli mer av, altså), er det tid for å være litt politisk igjen. I dag har jeg tenkt å slå et slag for bybanen. Jeg hopper galant over vedtatte fakta som at kollektivtrafikken i denne byen suger, at bussene er gamle og at det noe drit å ta bussen - om et år står vår kjære bybane ferdig :-D

Det som er casen er at mange er kritiske til farten på bybanen - snittfarten vil visstnok være ca 28 km/t, noe som vitterlig høres vannvittig treigt ut. Dette har jeg selv vært kritisk til. Men for å si som Abraham Lincoln - "jeg gir ikke meget for en mann som ikke er klokere i dag enn han var i går" - det er altså ikke en skam å skifte mening, tvert i mot. Nå har jeg nemlig lest meg opp litt ;-)

Snittfarten regnes ut inkludert tidene banen står stille på stoppene. Dette gjør at den reelle snittfarten er langt høyere. 22 minutter til Nesttun er ikke raskt, men det er akseptabelt - man kan fort bli stående i både 30 og 40 minutter i kø til byen i rushtiden. Har man da en bil med fancy kjørecomputer, vil man se at snittfarten er langt lavere. I tillegg går man av i byn et kvartal fra torgallmenningen, i motsetning til i dag hvor man bruker fem minutter på å parkere på bystasjonen og fem minutter på å gå bort til byn etterpå. Journalist Per Gunnar Alfheim krevde i et innlegg i Bergens Tidende 9. juli en snittfart på 60 km/t. Dette er fullstendig urealistisk - det er omtrent den snittfarten man oppnår ved å kjøre i lovlig tempo med bil fra Bergen til Voss. Med tanke på at bybanen faktisk skal stoppe 20 ganger på hver tur, og dessuten helst ikke kjøre ned og drepe folk, er det ikke så veldig realistisk å kjøre i 90 km/t når den faktisk er i bevegelse. 

Mange store samferdselsprosjekter (f.eks. byggingen av flytoget, flytting av hovedflyplass og byggingen av Lærdalstunellen) møtes med sterk kritikk i planleggings- og byggingsfasen, for så å bli umåtelig populære når de er ferdig. Så sant bybanen går ofte (den skal den) og er punkltlig (det må den), vil den bli en enorm sukksess.

Og da er vi fremme med min profeti som er poenget med denne miniargumentasjonen som her er presentert: Bybanen vil bli populær og øke kollektivbruken i Bergen betraktelig. Den vil bli en sukksess. Sann mine ord. Hvis dette ikke er tilfelle om 5 år, skal jeg spise hatten min og spandere en øl på alle som kommenterer dette innlegget.

25. Beach Boys – Surfin' USA ( Surfin' USA, 1963): Etter min mening den største partylåten til dette legendariske bandet. 

24. Beatles - The long and winding road (Let it Be, 1970): Ble Beatles' siste nr 1 hit i USA, og markerte slutten på et eventyr som på mange måter varte alt for kort. Utrolig vakker sang.

23. Amy Irving – Why don't you do right (Who Framed Roger Rabbit soundtrack1988): En låt som under sterkt tvil kommer inn på listen – ikke fordi den ikke er fet, men fordi det strengt tatt er en jazz/blues-låt. Men siden den kom i en film i 1988, og siden den er skrevet i 1936 da jazz var pop, kommer den med. Det tighteste balladen ever. Så syyyykt fett piano spill. Så j....lig tight trommespill. Så deilig bass. Du kan høre den her.

22. Guns N' Roses – Knocking on heavens door (Use your Illusion II, 1991): Tidenes start-fill på trommene etter 14 sek. Less is more! Ekstremt fet gospel-koring på slutten. Enkelt, tøft, rocka, legendarisk. En av tidenes cover-låter.

21. Take 6 – A quiet place (Take 6, 1988): Laget av Ralph Carmichael. Ord strekker ikke til. Hør den. 

20. Elton John - Someone Saved My Life Tonight (Captain Fantastic and the Brown Dirt Cowboy, 1975): Så er vi i gang med min store helt, Elton John. En fantastisk låt som takket være meg ble en av de store klinelåtene på klassefestene våre i 6. klasse :-p

19. Radiohead – Creep (Pablo Honey, 1993): Her blir det sikkert litt pepper. Men jeg synes dette er Radioheads feteste låt. Var deres debutsingle i 1992. Her er forresten deres cover av Nobody does it better - nr 37 på listen over tidens beste låter.

18. Chicago: You're the Inspiration (Chicago 17, 1984): Som nevnt i mitt forrige innlegg, re-oppdaget av meg for noen år siden. Deres feteste låt fra ders plate nr...ja, nr 17, selvfølgelig.

17. Beatles - Here, there and everywhere (Revolver, 1966): Mmmm. Vakkert.

16. Dreamteather – Misunderstood (Six Degrees of Inner Turbulence, 2002): Den nyest oppdagede låten som får plass på denne listen. Genial sang, genial tekst.

15. Elton John - Take me to the pilot (Elton John, 1970): Yes, Elton John blir det altså litt av nå som vi nærmer oss toppen. En av hans feteste pianorocklåter. Elton John var Eltons andre plate, og i praksis hans gjennombrudd med knallsterke låter som denne, Your song og The king must die.

14. Beatles - Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, 1967): Fet fet låt fra fett album. Kanskje beviset på at musikkverdenen hadde vært fattigere uten narkotika?

13. Elton John - Funeral for a friend/Love lies bleeding (Goodbye Yellow Brick Road, 1973): Åpningslåten(e) på det jeg kåret til tidenes beste album. Første halvdel er en instrumental som visstnok var musikk Elton laget da han tenkte på hva slags musikk han ville ha i sin begravelse. Jeg hadde den enorme glede av å høre den live i Skien for noen uker siden :-D Covret av noen andre helter, Dream Theater, på A change of seasons i 1995.

12. Stevie Wonder – As (Songs in the Key of Life, 1976): Hvem sa at lovesongs måtte være ballader? Beste låt fra Stevie Wonder.

11. Eric Clapton - Wonderful tonight (Slowhand, 1977): Eric Clapton's sterkeste låt er etter min mening ikke Tears in heaven, men denne... Skrevet til Pattie Boyd to år før de giftet seg, men etter det var slutt mellom henne og George Harrison.

10. Dream Theater - The spirit carries on (Scenes from a Memory, 1999): Den feteste og vakreste låten på det som etter min mening er tidenes 5. beste album.

9. Simon & Garfunkel - Bridge over troubled water (Bridge over troubled water, 1970): Heldig stigning spør du meg – denne legendariske duoen ventet til sitt siste album med å gi ut sin beste låt.

8. Beatles – Something (Abby Road, 1969): George Harrisons beste låt, skrevet til hans kone Pattie Boyd.

7. Elvis Costello – She (Notting Hill soundtrack, 1999): Jeg kan enda huske at jeg satt i kinosalen og hørte denne låten for første gang. Jeg ble bergtatt på stedet. Fett strykearr og original harmonikk: C – Eb° - F er bare så uendelig mye mer originalt enn C – C/E – F, og er med på å gjøre låten så spesiell. Cover av Charles Aznavours låt.

6. Michael Jackson – Thriller (Thriller, 1982): Ord strekker ikke til. Tittellåten på tidenes mestselgende album – det sier vel i grunn alt?

5. Queen - Bohemian Rapsody (A Night at the Opera, 1975): Ja. Hva kan man si? Kanskje historiens mest originale kommersielle låt. I struktur ligner den mest på en klassisk overture. Ballade, rock, opera... Hihi, fett. Tidenes 3. mest solgte singel.

4. The water is wide (Skotsk folkesang, utgitt med diverse artister): En av de aller aller vakreste sangene jeg noen gang har hørt. Utgitt med diverse store artister, deriblant Eva Cassidy og Bob Dylan.

3. Elton John - Your song (Elton John, 1970): Elton John's store gjennombrudd og en av de største lovesongs noensinne. Covret mesterlig av Ewan McGregor i Moulin Rouge i 2001.

2. Michael Jackson - Man in the mirror (Bad, 1987): Den feeeeeeteste låten til mitt nest største idol. 

1. Elton John - Goodbye Yellow Brick Road (Goodbye Yellow Brick Road, 1973): Den feeeeeeeeeteste låten til mitt største idol, og også låten som lot meg oppdage min store helt. Tidenes beste låt.

Så sånn er det. Dette er tidenes 50 beste låter :-) Kanskje vi skal ha en fest hvor vi hører på alle sammen? :-)

Uansett. Er er de 25 første av tidenes beste låter:

50. Eminem - Guilty Conscience ( The Slim Shady LP, 1999): Hot hot hot hip-hop låt med to av 90/2000-tallets største stjerner, Eminem og Dr Dre.

49. Britney spears – Toxic (In the Zone, 2003): Frekk frekk produksjon. Setter jeg den på i bilen? Sjelden (i så fall med Sirenene :-p) Er det en sinnsykt perfekt produksjon? Ja.

48. Metallica - Sad but true (Metallica a.k.a. Black album, 1991): Trenger ingen kommentar, egentlig. Stildefinerende.

46. Leonard Cohen – Hallelujah ( Various Positions, 1984): Mye covret. Jeg foretrekker originalen.

45. Abba – does your mother know (Voulez-Vous, 1979): Abba har mange fete låter. Måtte bare plukke en. Dette er den feteste jeg vet – akkurat nå.

44. Rachel Stevens - Sweet Dreams My LA Ex  (Funky Dory, 2003): Vil du lære å produsere funky poplåter? Hør på denne.

43. Boyzone - Love me for a reason (Single, 1994): Greit, sikkert litt pinlig. Men det ble utgitt mange flaue, men veldig fine boybandlåter på 90-tallet. Dette er den beste. Cover av The Osmonds.

42. Michael Jackson - Earth song (HIStory, 1995): Muligens en bombe, men den er gjort rede for i innlegget om Michael Jckson.

41. Paul McCartney/The Wings - Live and let die (Live and let die soundtrack 1973): Paul McCartney har gjort mye rart etter The Beatles. Dette er et hederlig unntak.

40. Lou Reed - Perfect day (Transformer, 1972): En av de mest kjente låtene til geniet. Covret av diverse artister på 90-tallet og fikk sin renessanse da.

39. De-Lillos – Glemte minner (Neste sommer, 1993): Fet fet låt, fet fet tekst.

38. Derek and the dominos - Layla ( Layla and Other Assorted Love Songs, 1970): En herlig låt av Eric Clapton. Den første (eller egentlig siste :-p) på listen av tre låter som omhandler Pattie Boyd, Eric Clapton og George Harrisons store kjærlighet.

37. Carly Simon – Nobody does it better a.k.a. The spy who loved me (The spy who loved me soundtrack, 1977): Tidenes vakreste James Bond-låt (og en av de feteste filmene også).

36. Beatles - I saw her standing there (Please please me, 1963): Første spor på debutplaten til Beatles, som jeg har fått et enda mer kjærlig forhold til etter at Sirenene fikk den på repertoaret :-)

35. Secret Garden - You raise me up (Once in a Red Moon, 2002): Ja, det er faktisk Rolf Løvland som har skrevet den. Covret over 100 ganger, bl.a. Av Josh Groban og Westlife. Fyren har søren meg teft for gode låter, og har skrevet to av Norges tre Grand Prix-vinnere. 

34. Jan Eggum - Du kjenner ikkje meg: Usikker på hvilken plate den først kom på, men den var ihvertfall med på Ekte Eggum, 2001. Utrolig fin melodi, utrolig fin tekst. Er den ekkel? Nei.

33. Huey Lewis and the News - The Power of love (Back to the Future: Music from the Motion Picture, 1985): Den største partylåten jeg vet. Sett den på rundt midnatt på festen, og alle er på dansegulvet.

32.Britney Spears - Hit me baby one more time (Hit me baby one more time, 1999): Britney's gjennombrudd, den gangen hun var søt og uskyldig og ikke skulle ha sex før ekteskapet. Er det en sykt fet låt? Ja. Er det litt flaut? Kanskje.

31. Nirvana – Smells like teen spirit (Nevermind, 1991): Hva kan jeg si? Legendarisk låt fra legendarisk plate fra et band som sikret seg ikon-status da Kurt Cobain begikk selvmord 27 år gammel i 1994.

30. Bryan Adams - Please forgive (So far, so good, 1993): Vakker låt med avansert harmonikk til pop å være. Mmmmmm...F#7b9...mmmm....

29. Stevie Wonder – Sunny (uant hvilket album): Lekker låt med en stor mann. Cover av Bobby Hepps låt fra 1963, ble skrevet dagen etter JFK ble myrdet.

28. Earth, wind and fire - After the love has gone (I Am, 1979): Check it out!

27. Chicago - Hard to say I'm sorry (Chicago 16, 1982): Chicago ble re-oppdaget av meg for 3-4 år siden. Utrolig vakker låt.

26. Jackson 5 - I want you back (Diana Ross Presents The Jackson 5, 1969): Hva kan jeg si? Motown-historie.

Jess, det var de 25 første... Følg med på forsettelsen!

La oss først som sist innrømme at dette blir svært subjektivt. Vi kunne heller kalt det "de 10 platene som har betydd mest for meg" eller "de 10 platene jeg ville tatt med meg på en øde øy". Her er reglene:

- Det er album i sin helhet det er snakk om. Det vil si at jeg ikke kan ha med et album pga en låt eller to. Disse kommer vi tilbake til i innlegget om de 10 beste låtene ever. Dette forklarer hvorfor jeg f.eks. ikke har med noe av Stevie Wonder eller Beatles - artist/band jeg elsker, men som jeg ikke har oversikt over platene til.

- Det er ikke lov med mer enn én plate pr. artist

- Albumet skal gi legendariske minner og/eller følelser, noe som er grunnen til at det kun er med én plate fra 2000-tallet. De som er nye eller oppdaget de senere år, er med etter kriteriet kick-ved-aller-første-gjennomlytting. Det er nemlig et sjeldent fenomen.

De platene jeg nevner er her must-have. Se den som en sterk anbefaling, eller kjør i alle fall innom spotify og sjekk dem ut. Ok, da kjører vi i gang:

1. Goodbye Yellow Brick Road - Elton John, 1973

Elton John er mitt største musikalske forbilde, og dere som kjenner meg skjønner at han må havne øverst. Det er heller ingen tvil om at det er nettopp dette albumet jeg må velge. Den inneholder låten med samme navn, låten jeg oppdaget Elton John gjennom da jeg var 10 år. Den inneholder noen av hans sterkeste låter som alle kjenner; Candle in the Wind, Bennie and the Jets og Goodbye Yellow Brick Road, i tillegg til hits for nerds like me; Funeral for a Friend (Love Lies Bleeding) (som jeg hørte live i Skien 20. juni!) og Grey Seal. Platen fikk forøvrig en fin-fin 91. plass på RollingStoneMagazin's kåring over tidenes 500 beste album i 2003.

2. The Cure - Keith Jarret Trio, 1991

Uten tvil den jazzplaten som har betydd mest for meg. Keith Jarret er den pianisten som har påvirket og utviklet meg mest. Det er nesten flaut å si det, for han er så insane god at sammenlikningen er patetisk. Han er etter min mening større enn Bill Evans. Jeg ble frelst da jeg hørte Blame it on my youth fra denne platen for 10 år siden, og platen fulgte meg gjennom min tid på musikklinjen. Blame it on my youth var den første låten jeg spilte på Langhaugen, og ringen ble sluttet da jeg spilte den på eksamenen min i piano, og var den som ble trukket frem av min sensor som den beste låten jeg spilte.

3. Thriller - Michael Jackson, 1982

Hva kan jeg si? Tidenes mestselgene album fra tidenes pop-ikon. Les mer om M.J. i mitt forrige innlegg. Belønnet med 20. plass på RollingStoneMagazin's kåring.

4. Metallica (a.k.a. Black Album) - Metallica, 1991.

Det første albumet på denne listen jeg kan huske kom. Jeg var 9 år, kompisgjengen kom hjem fra karneval og satt på MTV, og jeg hørte Sad But True for første gang. Det rocket så sinnsykt vilt. En del folk som tror jeg bare hører på kormusikk er overrasket over at jeg liker såpass hard rock. Forklaringen er enkel: Musikken er melodiøs og fengende. Og da kan jeg jo samtidig presentere mitt musikk-mantra: Det finnes ikke dårlige sjangre, bare dårlige låter. Dette er en deilig plate med svært sterke låter. Endte på 252. plass på RollingStoneMagazin's kåring.

5. Scenes from a Memory - Dream Theater, 1999

Dette, sammen med neste, er vel den platen som har levd kortest i min bevissthet. Jeg ble introdusert for dette prog-rock-heavy-metal-bandet for 2-3 år siden. Jeg kjøpte 4 plater på rappen og ble bergtatt. Dette er det mest komplette albumet jeg noen gang har hørt. Ekstremt musikalsk (de blir ofte kritisert for å være for "flinkis"), ekstremt fascinerende story. Løp og kjøp!

6. Edvard Grieg. Choir music - Det Norske Solistkor/Grete Pedersen, 2007

Obs. Fant ingen skikkelige bilder. Mange er kanskje forundret over at jeg som den kormannen jeg er ikke har kommet med noe kormusikk før nå. Sannheten er at jeg ikke liker kormusikk på plate. Den mister en viktig dimensjon når man ikke ser og hører koret live. Det kan man vel egentlig si om all musikk. Men her er i hvert fall den komplette kor-platen: Norges beste kor synger Norges beste musikk dirigert av Norges beste dirigent. Det måtte jo bare ble bra, det.

7. The Slim Shady LP - Eminem, 1999.

Et annet album jeg kan huske ble utgitt. Jeg husker faktisk at jeg står der i butikken og kjøper den. Kanskje mest fordi jeg sa "jeg skal ha den nye platen til Slim Shady". Jaja. Er ikke lett når mannen har minst tre navn. Eminem har mye til felles med Elvis og Michael Jackson når det gjelder å bringe "svart" musikk ut til "alle". Så kan man mene hva man vil om det. Fett ble det i hvert fall. Han er hyllet for sin "flow" og for sine realistiske tekster. Fikk 273. plass på RollingStoneMagazin's kåring.

Fairytales - Radka Toneff/Steve Dobrogosz, 1982

Tidenes vokaljazz-album. Norske Radka Toneffs melankolske stemme med Steve Dobrogosz' minimalistiske pianospill er bare fullstendig genialt. Hun levde kunstnermyten fullstendig ut, og begikk selvmord 30 år gammel, samme år som denne platen kom ut.

9. Chet Baker with 50 italian strings - Chet Baker, 1959

Den første jazzplaten jeg ble forelsket i. Chet bakers slepne sang og melankolske trompetsound har blitt forsøkt kopiert av mange, uten hell. En nydelig og veldig easy-listening plate. Definisjonen av coooooool jazz, spør du meg.

10. Doggy Style - Snoop Dogg, 1993

Debutalbumet til den berømt rapperen Snoop Dogg, oppdaget av meg først i 1999 (platen, altså). Han er hyllet for sin "flow" og for sine realistiske tekster, på samme måte som Eminem. Han har også til felles med Eminem at han har samarbeidet mye med Dr. Dre, og det faktum at han var aktivt med på Dre's plate The Chroic (1992), bidro til å gjøre ham kjent, slik at dette albumet solgte i nesten 1 million eksemplarer på en uke! Definisjonen av fet hip-hop.

Peace out - løp og kjøp!

Det er ganske enkelt skrevet for lite om musikken hans. Michael Jackson var faktisk ikke Gud (selv om det virket sånn når Andrae Crouch Gospel Choir sang "Soon and very soon, we are going to see the king" under minnestunden) - han var "bare" et ufattelig musikalsk geni. Sammenlikningen med Elvis er overflødig, spør du meg. Det er Bach og Beethoven som må nevnes i samme åndedrag når man skal forsøke å beskrive M.J.s påvirkning på musikkhistorien. Riktignok ligger The Beatles og Elvis fremdeles foran M.J. på best-selling-artist-of-all-time-listen. Men jeg vedder på at det er forandret innen et par år fra nå. Han har solgt 750 millioner plater, og har "bare" 250 mill opp til Beatles og Elvis. Det kommer til å skje. Han vil nå nye generasjoner i en helt annen grad enn Elvis, Beatles og hvem som helst andre for den saks skyld. Albumet "Thriller" er tidenes mestselgende album, det har alene solgt like mye som Bruce Springsteen (visstnok "The Boss") har solgt hele sin karriere. Det sier litt.

Inspirert av Audun har jeg lenge hatt lyst til å lage en liste over et eller annet. Men jeg har ikke hatt noe å lage liste over. Endelig har jeg det. Her er Michael Jackson 5 beste låter. Han skrev ikke alle låter selv, men er uansett mannen bak å gjøre dem berømt. Jeg er dessuten redd for at M.J. ikke alltid er kreditert for ting han burde krediteres for (f.eks. mener mange at Quincey Jones var hjernen bak alt, noe man skjønner er helt feil når man hører på demoene M.J. laget selv). Uansett, her er listen:

1. Man in the Mirror. Ingen over, ingen ved siden, spør du meg. Et latterlig enkelt, men latterlig viktig budskap - pakket inn i en ganske enkel, men akk så genial låt.

2. Thriller. Tittellåten fra historiens mestselgende album. Need I say more? Absurd tekst og historie, latterlig genial låt.

3. Black or White. Det siste av M.J.s "4 store" album, "Dangerous", er det eneste jeg kan huske kom. På kasett, selvfølgelig. Black or White er en låt full av enkel, men viktig (dobbelt)moral. En av 90-tallets største hits.

4. Heal the World. Folk som kjenner meg vet jo at jeg er glad i pompøse ballader. Kommer med på listen delvis av samme kriterier som nr. 1, delvis av samme kriterier som nr 3. og delvis fordi Michael Jackson selv uttalte at det er sangen han er mest stolt over å ha skapt.

5. Earth song. I shit you not. Dette er min generasjons Michael Jackson-hit. Riktignok kan jeg altså huske at "Dangerous" kom. Men likevel. Nå var jeg 15 år, midt i tenårene. Nok en pompøs ballade med redd-verden-tema. Og fy søren så frekt å kombinere opera, gospel, blues og pop. Og fy søren så frekk video.

Honorable mention: Billie Jean, Beat it, We are the world, Bad, Dangerous, The way you make me feel.

I går skulle jeg ta bussen fra Skuteviken inn til sentrum. Den 1,5 km lange turen koster 24 kroner. Fett nok. Jeg måtte vente i 20 minutter på et stopp som visstnok ligger på en strekning med noe av den tetteste avgangshyppigheten i byen. Ikke fett nok. Da bussen kjørte forbi stoppet jeg skulle av på i Nygårdsgaten, fordi denne ruten visstnok ikke stoppet der, nektet sjåføren å slippe meg av før vi var kommet bort til Bystasjonen. Skikkelig ufett. 

De 24 kronene som skulle spare meg for en 15-20 minutters spasertur, ble altså til 20 minutters venting, 5 minutters busstur, en sur sjåfør og 5 minutters ekstra gåtur. Er det rart folk ikke tar bussen?

Det er ikke de 24 kronene jeg er sur for. Hadde jeg bare fått noe for pengene, kunne jeg godt betalt mer. Tide hevder at deres undersøkelser viser at folk i liten grad er opptatt av pris - det vi er opptatt av er avgangshyppighet (frekvens) og effektivitet (hvor fort vi kommer fra A til B). Selv vil jeg legge til at jeg forventer et minimum av service. Om så bussen hadde vært gratis, hadde det ikke vært stort flere som tok den. Det er jeg selv et levende bevis på. Da jeg kjørte buss for Tide de tre første årene jeg studerte, hadde jeg frikort på bussen. Jeg brukte det så og si aldri. Jeg tok ikke mer buss da enn jeg gjør nå. Fuck bussen!

OK, så langt høres dette ut som et FrP-statement. Det er det ikke. Jeg har full forståelse for at Tide må drive kommersielt forsvarlig. Men det er nettopp det som er problemet. Å få til et effektiv kollektivtrafikk er et politisk ansvar. I Oslo koster buss/trikk/t-bane omtrent det samme som her. Men de har langt hyppigere avganger, mer effektivt billetteringssystem og bedre fremkommelighet.  Hvorfor? Jo, det skal jeg si dere. I Oslo er 50% av inntektene til til buss/trikk/t-bane subsidier. I Bergen er disse subsidiene på 6-7%. Hadde Tide fått det samme, ville man med andre ord sannsynligvis kunne doblet frekvensen på hver bidige rute i Bergen, hver eneste dag. 

Hva skyldes dette? Nei, det kan du si. Flytt Stortinget til Bergen, sier bare jeg.

Måtte hell, lykke og subsidier følge Bybanen, sånn at den blir effektiv, har høy frekvens på avgangene og inviterer folk til å bruke den- fordi det er billigere og raskere enn å kjøre bil.

OK, du er tydeligvis interessert i å lese videre. For en uke siden så jeg den sagnomsuste og omdiskuterte filmen Antichrist av Lars von Trier. Jeg tenkte allerede før jeg så den at den fortjente et blogginnlegg. Men jeg måtte ta tiden til hjelp for litt bearbeidelse først. For å ta en tabloid oppsummering:

1. Antichrist er uten tvil en av de mest jævlige filmene jeg noensinne har sett (noe som ikke nødvendigvis betyr at filmen er dårlig).

2. Antichrist starter med den vakreste scenen jeg noensinne har sett på film (noe som ikke nødvendigvis betyr at filmen er bra).

3. Lars von Trier er åpenbart helt og fullstendig riv ruskende gal (noe som ikke sier noe som helst om filmes beskaffenhet).

Da er vi klar for en litt mer gjennomtenkt omtale av de tre punktene:

1. Av og til syns jeg det er greit å lage fryktelige scener. Parentesen på punkt 1 henspiller blant annet til filmen Pianisten - en av de jævligste filmene jeg har sett, men også en av de beste. Jeg tror ikke det går an å beskrive krigens gru uten å forsøke å vise hvor forferdelige ting som skjedde. Dermed er jeg åpen for at ubehagelige scener definitivt kan ha sin plass på lerretet. Spørsmålet er om de har det i Antichrist. Så eksplisitte sex-, volds-, tortur- og selvskadingsscener tviler jeg på at jeg noensinne får se igjen. Er disse scenene nødvendige? I mine øyne er svaret nei. I von Triers øyne er svaret åpenbart ja. Spørsmålet er om han syns det er nødvendig for filmen, eller for blesten om den. Jeg heller mot det siste.

2. Antichrist starter med den vakreste scenen jeg noensinne har sett på film. Jeg bare gjentar det. For det er ingen tvil om at åpningsscenen er stor kunst. Jeg kan anbefale alle som ikke orker å se filmen å betale 100,- kroner for å se åpningsscenen, for så å forlate lokalet om du ikke er interessert i å se peniser som blir knust med vedkubber og kjønnslepper som klippes av. Det høres ekkelt ut, syns du ikke? Det er det. Men åpningsscenen er så vakker at jeg ikke har ord. Så jeg slutter å skrive om den nå.

3. Lars von Trier lever ut kunstnermyten til det fulle; han driter godt i hva jeg og du syns, sliter med alvorlige vrangforestillinger (han uttalte blant annet at det var Gud som hadde bedt ham om å lage denne filmen) og lager kunst som folk skal mene noe om. Det siste klarer han definitivt. Jeg er overbevist om at fyren er fullstendig skrullete. Antichrist består mer av løsrevne tablåer enn noen skikkelig handling. Han skildrer det mest destruktive i menneskesinnet så overbevisende at man ikke er et øyeblikk i tvil om at han har vært der selv. Det mest komiske utslaget av galskapen er en snakkende rev. Da begynner man bare å le. Det at han er gal har jo ikke så mye med filmen å gjøre. Jeg bare følte for å nevne det.

Hva handler Antichrist om? Jeg aner ikke. Nettopp det er vel kanskje mitt største ankepunkt mot filmen - den vil meg ikke noe. Dette er noe man aksepterer av komedier, men ikke av filmer som pr definisjon er seriøse - da ønsker jeg meg et budskap. Det får jeg ikke. 

Antichrist har blitt hyllet, avskydd og belønnet med både enere og seksere på terningen til anmelderne.  Den anmeldelsen som harmonerer mest med mitt syn er denne treeren her.

Filmen er avskyelig og vil meg ingenting. Terningkast 1. Filmen inneholder det vakreste scenen jeg noen gang har sett. Terningkast 6. Totalt sett er filmen verdt å se, men egentlig helt streit. Terningkast tre til fire.

Det jeg imidlertid ønsker å uttale meg om, er kapitalisters irriterende evne til å måle alt i penger. Resonnementet er så enkelt at en tre-åring kan følge det:

1. Lyntog blir ikke lønnsomt

2. Da må vi ikke bygge lyntog.

Hm... Vent litt. Skal det være lønnsomt å kutte klimautslippene? Det er jo fett hvis det er det, men hvis ikke, må vi ikke gjøre det likevel? Retorikken er ufattelig skummel spør du meg, og kan brukes til å argumentere for mye rart:

- Avskaff folketrygden.

- Privatiser helsevesenet og la folk betale det de trenger av helsetjenester.

- Bruk fosterdiagnostistikk så vi slipper å få funksjonshemmede inbyggere.

- Kommersialiser all kunst og kultur.

- Avskaff all bistand - hvis noen fattige land går under, blir det lettere for resten av verden å klare seg.

- Osv osv.

Jeg tror og håper inderlig ikke at dette er standpunkt Øystein Sjølie står for.  Enkelte av momentene blir ekstreme selv for mørkeblå partier. Poenget mitt er egentlig såre enkelt: SLUTT Å MÅLE ALT  I PENGER DA,  FOR SVARTE!

Jeje, nå blir jeg vel beskyldt for å være en jævla sosialist. Men det er jeg ikke. Jeg kunne bare tenke meg et litt høyere nivå på refleksjonene hos enkelte synsere. Det finnes ting som må gjennomføres selv om det ikke er økonomisk lønnsomt. F.eks. å behandle syke mennesker. Eller å bygge skoler. Eller å redde verden. Muahaha. Bruk hodet - vi har bare en kommode!

Pis out.

P.S. Lurer på om Sjølie har barn. Det er skikkelig ulønnsomt.

Som jeg skrev i innlegget om Grand Prix/17. mai/nasjonalisme, syns jeg Fairytale er en sterk låt. Det jeg ikke sa, er at teksten er ufattelig plump. I dag har jeg hørt den nye singelen på radio et par ganger, og sannelig - nok en sterk låt med et litt patetisk tekst. Se på dette her:

"Suddenly I'm famous / and people know my name / I've got a thousand girls just waiting / and therefore it's a shame". Haha! Snakk om poesi. Liksomlivsvisdom fra en 23-åring. La oss oversette det:

"Plutselig er jeg berømt / og folk vet navnet mitt / jeg har tusener av jenter som venter / og derfor er det en skam".

Hallo! (Er han litt høy på seg selv, forresten?). Å oversette til norsk er ofte avslørende for den litterære kvaliteten (og det kan bli like patetisk å oversette tekster hvis opphavsmenn har engelsk som morsmål).  Den teksten der høres ut som en 15-åring som sitter på rommet sitt og prøver å skrive poplåter. Og det blir verre:

"Don't promise me for ever / just love me day by day / No one knows the future / we're young, but that's OK /'Cause you'll allways be a part of me / whatever life will bring / And people have to bear with you / this silly song i sing."

Hold på meg, jeg dåner! 

"Ikke lov meg for alltid / bare elsk meg dag for dag / ingen kjenner fremtiden / vi er unge, men det er OK / For du vil alltid være en del av meg / uansett hva livet bringer / og folk må bære med deg (what??/ denne teite sangen jeg synger"

OK, der scorte han i hvert fall ett poeng, for ja, sangen ER teit. På grunn av teksten. Jeg får dårlig karma av å bli servert slikt pøsevev. 

"OK, hva i h******* er det du vil ha da, Espen?". Sannelig om jeg vet. Men jeg registrerer at folk jeg anser som gode tekstforfattere (Jan Eggum, f.eks), skriver like mye om underfundige hverdagshistorier som pompøse tekster om kjærligheten. Og når de først skriver om kjærligheten gjør de det på litt mer subtilt vis.

Kjære Aleksaner Rybak: Du har utvilsomt et stort musikalsk talent., men skaff deg en tekstforfatter!

Jeg har ikke så veldig sansen for blogger med innhold av typen "i dag har jeg vasket huset" eller "i dag har jeg vært på shopping" osv. Skjønner? Kjedelig. Totalt uinteressant. I dag gjør jeg et hederlig unntak og skriver nettopp et slikt blogginnlegg. I dag har jeg nemlig levert masteravhandlingen min. Sykt fett. Sykt fett. Sykt fett. Jeg vet ikke hva jeg skal si, derfor skriver jeg ikke mer.

JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Word out