<3 en Marie som er bombesikker på at forandring fryder

Også et lite bilde av meg og pappamin! "Jeg har behov!!!!!" hahahaha :) og JA, det er et bilde av Jesus på veggen vår. (mamma superfotografen)

Ja, det er slutt. Over og ut, hastalaviste, it's over, finito, the end, fine, osv osv osv. 10.11.2009, 10:52 ble jeg offisielt dumpet av den jeg hadde vært stup forelsket i siden 11.06.2008. Skikkelig koselig, yeah. Dette gjorde at jeg ikke dro på skolen på fire dager, klarte ikke spise, satt bare på gulvet og så meg selv i speilet. Jeg gråt, skrek, og gjorde opprør mot meg selv og alle rundt meg. Jeg var ikke til å snakke til, jeg klarte ikke møte mennesker. Jeg var så langt nede at bunnen av havet så og si var for høyt oppe. Det var tragisk, utrolig trist, helt forferdelig, uoverkommelig og et rent helvete. Det var overraskende, faktisk, når jeg åpnet smsen og det sto: jeg gidder ikke mer. hva gjør man da?

Men så blir det sånn at du må finne noe annet å stå opp om morgenen, for du kan ikke leve for noen som ikke lever for deg. Du kan ikke spise mat som ikke kan fordøyes, du kan ikke bruke pute som dyne, du kan ikke ta sokker utenpå skoene - det blir bare for dumt. Det er jo selvfølgelig trist og vondt, og jeg kommer jo selvfølgelig til å savne han. Han var trass alt kjæresten min i ett år, fire måneder og 30 dager. 72 uker, tror jeg, hvis hoderegningen min er riktig. He ha he. Jeg har blitt overraskende mye støttet av folk rundt meg, og jeg takker for det. Det har hjulpet utrolig mye!

MEN nå som han ikke vil ha meg mer, så har jeg fått tid til å tenke på meg selv. Nå har jeg tid til å være mitt eget sentrum, sette meg selv foran en liten stund. Og med meg selv, så kommer svardal.blogg.no. How awesome is that? Nei, men dere får virkelig unnskylde meg og mitt fravær, for jeg trengte en pause fra virkeligheten en liten stund. Trengte å komme meg ut av den livet-er-ikke-verdt-å-leve-hvis-jeg-ikke-har-deg-perioden som alltid kommer etter et break-up. Og det gjør fremdeles litt vondt, ja. Jeg vil selvfølgelig det beste for han, og siden det beste for han er å komme unna meg, så skal jeg oppfylle det ønsket. Awe, så snill jeg er. Nå babler jeg masse, så da takker jeg for meg for i dag.

<3 en at-the-moment overoptimistisk Marie

My Number

Where Does the Good Go?

I know I know I know



hva synes du?
og husk å stille spørsmål her!

"Hva nå?" spør hun og står i døråpningen hans med tomme hender og blanke øyne. Han trekker på skuldrene, smiler et av de smilene hun elsker så høyt og snur seg med ryggen mot henne. Knuter i brystet, klumper i halsen. Iris svelger hardt for å bli kvitt dem, men for øyeblikket er de limt fast med superlim. Hjertet hennes vil løpe bort til han, legge armene sine rundt halsen hans og klemme han inntil seg. Kysse de varme leppene hans, kjenne det elskede hjertet hans banke svakt mot hennes eget. Høre at hjertene deres slår i takt, føle av kroppene deres passer som en hånd i en onesize hanske. Fornuften hennes overtaler henne til å stå stille. Hun vil si noe, men tungen finner ikke ord. Hun vil la fingrene sine leke med lokker i håret hans, men føttene står stille. Iris ser på Odin, håper på at han skal snu seg og ta de få skrittene det er bort til henne - plassere det varme jerngrepet sitt om midjen hennes og trekke henne inntil seg for å føre sine egne varme lepper mot hennes. Hun lukker øynene, teller til ti. Hun teller med fingrene, sakte så han får lenger tid til å ombestemme seg. Sakte, så hun får lenger tid til å svelge klumpene i halsen. "Hva driver du med?" hører hun plutselig den mandige stemmen hun kjenner så godt spørre. Fort åpner hun øynene og merker at hun ser utydelig fordi tårer har fyllt seg opp foran øynene hennes. Hun prøver å blunke dem bort, men de er kommet for å falle. "Prøver å spole tiden tilbake" mumler hun. Odin ler sin perlelatter som gir Iris sommerfugler i magen. Fine sommerfugler, fine følelser, fine kriblinger i magen. Odin går mot henne, sakte som for å gjøre de få skrittene uutholdelig lange. Han legger hendene på skuldrene hennes, klemmer svakt. Så smiler han svakt og det lyser i øynene hans. Iris smiler óg, steller seg litt på tå for å rekke opp til munnen hans. "Stikk" befaler han og dytter henne hardt. Iris faller, og nå er ikke Odin der for å ta imot.

Ute har det begynt å regne. Det gjør ingenting, for regndråper blander seg med salte tårer, men det er det ingen som ser. Iris står utenfor vinduet til Odin, ser konturer av kroppen hans gjennom gardinene. Det er bare Iris som vet at hun står der ute. Odin vet ingenting. Han vet ikke at hun følger med på hver eneste bevegelse, analyserer hvert ord han har sagt. Han vet ikke at hun har gjort kjærlighetshistorien deres om til en film i hodet sitt som hun nå har satt på replay så den aldri slutten. Han vet ikke at krangler, utroskap og dårlige perioder har blitt kuttet bort. Han vet ikke hvor høyt Iris elsker han. Og slik situasjonen var nå kunne han ikke brydd seg mindre.

Iris' øyne ble store når hun så at Odins humør ble til et tordenvær gjennom gardinene hans. De ble store når hun så at kroppen hans var like stor som sorgen hun nylig hadde fått, når hun tydelig kunne føle hvor stort raseriet hans var. Hun kunne høre det mandige, kraftige, rasende brølet han lot renne ut av munnen hans, og det skremte henne. Like etter forsvant konturene fra gardinene og det smalt i en dør. Odin sto snart ansikt til ansikt med Iris og hveste hat-ord mellom tennene. Iris lukket bare øynene, koblet ut verden og satte filmen sin på play igjen.

Forresten: har du husket å stille spørsmål her?
<3M