"Meningsmålinger er som bikinier: Det de avslører, er interessant. Det de skjuler, er vitalt."
Leslie Allan Murray

For se bare på hvordan Avisa Nordlys og iTromsø vinkler saken sin om en og samme meningsmåling gjort av en og samme meningsmåling gjort for Dagbladet.

iTromsø skriver at "Ap faller - men har fortsatt solid støtte. Partiet faller nesten 5 prosentpoeng til 36,8 prosent. Også Høyre har minsket oppslutning."

Nordlys skriver at "Ap holder stand ? Høyre stuper på ny måling. Tendensen fra den siste månedens målinger ser ut til å fortsette: Oppslutningen om Arbeiderpartiet er fortsatt solid mens Høyre faller kraftig på Dagbladets partibarometer for august."

Det skal i sannhetens navn sies at dette gjelder spørsmål om partipreferanse til Stortingsvalget. Men poenget er, hvilket budskap sender avisene ut? bedøm sev.

Et av de eldste prinsippene i rettsstaten er det latinske pacta sunt servanda. Her er kjernen i vedtaket som fylkeskommunen fattet i det ekstraordinære møtet denne uka. Dersom et offentlig folkevalgt organ ikke respekterer norsk lovgivning, hvorfor skal borgere da gjøre det? I tillegg kommer aspektet med bruken av skattebetalernes penger. Tilliten og forankringen fylkespolitikerne har er den svakeste av alle folkevalgte organer i Norge i dag. Da bør det utvises eksatra stor forsiktighet i forskjellige saker.

Like viktig som å fatte en beslutning, er det å stå for den, og å følge den opp. Her viser fylkestinget ansvar og fornuft, når de velger å ikke si opp kontrakten på nåværende tidspunkt og forutsetninger. Derfor syes jeg at iTromsø bommer på sin dekning av fylkestingsvedtaket.  

Remi Iversen 

Valgkampleder, valgkampsekretær, valgkampansvarlig. Kjært barn har mange navn. Men mest av alt driver jeg valgkamp, uten å sanke en eneste stemme.

Jobben går i korte trekk ut på å drive valgkampkontoret i Storgata 32, Tromsø. Hvert eneste Høyremedlem i Tromsø som driver valkamp er mitt ansvar. Hvor de skal gå eller stå, hva de skal gjøre og hva som skal deles ut. Prisen jeg betaler er at jeg selv ikke kan drive aktiv valgkamp. Synd, men sånn er livet. 

Er du i Storgata en dag, stikk innom da vel! 

Som nyvalgt leder av HSF Tromsø er det vel på tide at jeg skriver noen ord om utdanning. Jeg kunne selvfølgelig skrevet litt om alt som er galt... og selvfølgelig lagt skylda på regjeringen Stoltenberg II. I denne omgang nøyer jeg meg med å si at den er fraværende, og lar d være til en annen anledning å si hvorfor.

Utdanning handler om å gi mennesker en mulighet til å nå sitt potensiale. Derfor må vi satse på kunnskap. Selvfølgelig. Hvilken kunnskap er etter min mening en miks av bredde, dybde og litt kreativitet.

Det siste handler om at kunnskap skal kunne anvendes på en ny måte, ved å løse problemer som oppstår, og ikke er et resultat av en "lært" problemløsning. Her skiller kandidater uteksaminert seg fra vestlige universiteter seg fra mange i Østen. Mens Kina og India produserer ingeniører på løpende bånd, men kan de løse problemer som miljøutfordringer, transportutfordringer og helseutfordringer? Eller kan de bare masseprodusere allerede kjent teknologi til en billigere penge? Her må vi nok holde Japan utenfor, men det blir litt utenfor dette blogginnlegget å komme inn på.

Kanskje vi skal fortsette å utdanne dyktige kandidater som kan løse problemer, finne nye løsninger og ikke forsøke å masseprodusere kandidater i et forsøk på å konkurrere med Kina og India... Den kampen taper vi uansett.

Den litt kjappe konklusjonen må derfor bli at vi bør satse mer på dybden enn på bredden...

For det første er forbud skjeldent en god løsning på et problem. Det har liksom en tendens til å flytte på problemet, ikke løse det. RU mener at en arbeidssøker skal slippe å stå "med lua i handa" og be om jobb ved vikarbyråene, slik noen gjorde ved protenen til fabrikkene før i tiden.

Spørsmålet jeg stiller til RU er da, hvor skal de da "stå med lua i handa", og tjene til livets opphold? Det finnes virkelig mennesker her i landet som fortsatt har yrkesstolthet, vilje og evne til å gjøre en innsats og klare seg selv. Innpass i arbeidslivet er ikke en enkel sak, og det her jeg full forståelse for. Men hvis alternativet skal være å gi opp, så har er det virkelig skivebom!

For det andre er det slik at arbeidsmarkedet er trangt, vanskelig og finne frem i; dørstokken er et hinder, men ikke uoverkommelig. At vikarbyråer gir mulighet til å komme inn i et arbeidsliv, og skaffe erfaring, så styrker det CV'en, og mulighetene øker. I tillegg er kommer personer inn i arbeidsmarkedet, og da er det enklere å starte på karieren.

Til slutt, selv om jeg kunne ha skrevet uendelig langt om dette, vil jeg bare poengtere at private vikarbyråer og NAV gir flere muligheter, og derfor flere sjangser til å få den livsnødvendige inntekten. Jeg vil i stede oppfordre RU se etter ei løsning på problemet, og ikke forby dem. Det er andre virkemidler som er mer treffsikkre og som hjelper spessielt unge inn i arbeidsmarkedet.

Gi alle frihet til å velge, også i arbeidsmarkedet, og frihet fra forbud mot!

- Remi Iversen -

Må innrømme at jeg liker noen av forslagene... ikke fordi de er aktuelle, men det viser at missnøyen i Tromsø lever i beste velgående. Min lille tese i så måte er at kommunens politikere ikke evner å å gjøre det kommunens befolkning har valgt dem til å gjøre. Kanskje er det på tide å endre politisk kurs for noen å enhver... Nå er det valg, og det er uten tvil mange partier som jobber med sitt politiske mesterverk: kommuneprogrammet... min oppfordring til partiene er: se på forslagene, reflekter (!), lær, skriv programmet... vinn valget. Kanskje er det ikke mer som skal til.

for ordens skyld, jeg stiller ikke til valg i Tromsø, så det er sagt.

Det er neppe en hemmelighet at Australia, som New Zealand og Det Store Britania, har venstrekjøring i trafikken. Den naturlige konsekvensen er selvfølgelig at rattet er på 'feil' side i bilen. Lite problem for meg, siden jeg kjører motorsykkel, men det har oppstått situasjoner med et overraskende og litt humoristisk 'skal du kjøre?'...

Og ofte har jeg lyst til å si 'ja', for veier her nede er en drøm, sammenlignet med hjemme. Ja, det er hull i veiene her nede også, og ja, enkelte plasser er de både svingete, smal, med lite autovern (der dette ellers ville vært naturlig), for ikke å snakke om bruer som sjeik Fabian Fy-Fasan ville kalt 'farlig norsk hengebru!' Men det er bare så veldig mye mindre av det en det jeg hadde forventet, og veinettet er dimensjonert for fremtidig trafikk i langs større grad enn det vi er vant til i Norge. 

Konklusjonen er uansett klar, jeg skal nyte den tiden jeg har igjen her nede til å kjøre på veiene, og utforske Australia enda bedre. Så er dette kanskje den rette siden likevel.

Remi Iversen

---

"Fra den andre siden" er en serie blogginnlegg fra meg over store og små ting jeg har erfart og/eller reflektert over i løpet av min tid her i Australia."

En av de første tingene jeg registrerte i Australia er hvor mange som jobber med lite eller ingen ting. Det er mange som er ansatt i stillinger som å passe på en parkeringsplass eller ta imot betaling for det ene eller andre, peke på hvor du skal gå, plukke søppel eller drive vedlikehold. 

Australia har relativt lav arbeidsledighet, sammenlignet med andre land det er naturlig å sammenligne Australia med (USA, Japan m.fl.), og bra er det. Faktisk er arbeidsledigheten nært norske tall. Ser man litt nærmere på dette, er det kanskje en tikkende arbeidsmarkedsbombe i Australia. som innledingen indikere, er mange ansatt til å gjøre ting vi i Norge har maskiner til å gjøre. For eksempel betaler vi til en maskin for parkeringen i fjellanlegget i Tromsø, mens en sammenlignbar parkeringsplass i Brisbane har en ansatt til å gjøre dette. Et annet eksempel er hvordan Australia håndterer forflytning av store folkemasser. I Norge bruker vi skilt og piler, i Australia ansetter man noen til å peke.

Den største forskjellen finner vi kanskje i graden av utdanning i befolkningen. Norge har lite folk til å vaske, vedlikeholde og så videre bl.a. fordi mange har høyere utdanning. Alle som har prøvd å finne en snekker, og vet hvilken timepris de tar eller ser på hvem som vasker offentlige bygg mange steder skjønner hva jeg snakker om. Graden av høyere utdanning i Norge er mye høyere, og tilgangen på ufaglært arbeidskraft er derfor lavere. Dette presser priser opp, og lønnsomheten i teknologiinvesteringer går opp. Det gjør også at middelklassen (arbeiderklasen om du vil) er resurssterke, ja direkte rike om vi skal tro Sosialistisk Venstreparti og store deler av Arbeiderpartiet. 

Australia ser mye innvandring (med følgende befolkningsøkning), og dette bekymrer Australske politikere. Det ene er arbeidsmarkedet. Dagens australiere er ikke like godt utdannet som nordmenn, og innvandrere er direkte konkurransedyktige på arbeidsmarkedet i motsetning til Norge hvor arbeidsinnvandring suppleres av innvandrere (arbeidsinnvandring). I tillegg er det samme arbeidsmarkedet fylt opp av ufaglærte, slik at behovet for flere er meget begrenset. Dette har betydning for integrering, siden arbeid er en viktig del av integrering. I tillegg er arbeidsledighet en rot til kriminalitet (noe jeg vil påstå Australia har et problem med, men det for være til en annen gang). Befolkningsveksten bekymrer også på grunn av tilgangen på resurser, spesielt vann, men også mat. I tillegg kommer det økte presset på helsevesen, infrastruktur og andre offentlige tjenester som er en del av et velferdssamfunn. 

Gjennomsnittlig skatteinntekt per hode vil også falle dersom en større prosentandel av befolkningen har lav inntekt eller blir arbeidsledig som følge av mangel på arbeidsplasser uten (spesielle) krav til kompetanse. På den andre siden er det mangel på arbeidskraft med høy kompetanse. Dette behovet vil med en økende befolkning bli større, og kan utvikle seg til en krise om noen år.

Hva kan vi så lære av dette i Norge. For det første, vi må ha en befolkningsdebatt. Hvor mange nordmenn kan Norge ha. Hvordan skal vi klare å betjene en økende befolkning?

Jeg vil påstå at en restriktiv innvandringspolitikk er viktig. Men dette er ikke løsningen i seg selv. Det andre vi trenger er utdanning i befolkningen. Her svikter regjeringen i dag, og med mindre noe drastisk skjer, tror jeg den kommer til å forsette med det. Nå er det viktig at utdanning for utdanningens skyld begrenses, og at både rådgivere og fremtidige studenter gjør hjemmeleksen sin, og ser hvilken kompetanse Norge trenger. Rådgiverne fordi de har et ansvar overfor både samfunn og studenter, og studenter for sin egen del, slik at de utdanner seg til arbeid og ikke arbeidsledighet. Det er begrenset hvor mange statsvitere, jurister og kunstvitere et land trenger (eller ikke trenger) til enhver tid.

I tillegg treng det en fremtidsrettet politikk. Det nytter ikke å tenke slik Rødt gjorde i sin politikk rund et søppelforbrenningsanlegg i Tromsø. Det skulle bare være stort nok til å betjene dagens behov. Vi må ha overkapasitet i dag, slik at vi kan betjene morgendagens behov også. Eller blir problemet evigvarende. Her har Australia gjort en mye bedre jobb. Etterslepet i infrastruktur er mye mindre enn i Norge (spesielt på veier og jernbane, men noe større på bredbånd). Dette burde vi lære av i Norge også. 

Remi Iversen

--- 

"Fra den andre siden" er en serie blogginnlegg fra meg over store og små ting jeg har erfart og/eller reflektert over i løpet av min tid her i Australia."

---

Fra den andre siden er en serie blogginnlegg fra meg over store og små ting jeg har erfart og/eller reflektert over i løpet av min tid her i Australia. Dette er første innlegg i serien, enjoy! 

---

Å studere i utlandet (og at på til ved et privat universitet) har gitt meg mulighet til å se andre måter å gjøre ting på. En av tingene jeg har funnet ut, er at et karrieresenter/ -rådgivning bør være noe mer enn dét det er i Norge. En ting er møtet med kurs vi har hjemme. -Hvordan skrive CV, -Hvordan skape et nettverk, -Hvordan oppføre seg på jobbintervju og så videre. Det er skredersydd Australia, men i essens veldig likt. Noe helt annen var det å møte opp på en privat konferanse med en karriererådgiver. Hun ville på forhånd ha min CV, slik at hun kunne forberede seg litt på hvem jeg var. Møtet begynte med litt generelt om utdanning, erfaring osv. Etter hvert kommer spørsmålet: -Hvilken jobb er drømmejobben (ingen overraskelse der). Jeg svarte: - Jeg vil bli administrerende direktør i det private næringsliv (høyt mål, ja, men ikke umulig). Det som var det overraskende her var responsen. -Det skal vi få til! I Norge vil jeg si det hadde vært en nærmes utenkelig respons. Janteloven er alt for sterkt gjeldende (mer om janteloven, les Kristian Støback Wilhelmsens blogginnlegg om temaet her). 

Etter litt frem og tilbake, god gammeldags diskusjon rett og slett, med min rådgiver kom hun med flere forslag på hvor jeg burde begynne å jobbe, hvilke erfaringer og tilleggsutdannelse jeg ville trenge for å nå målet mitt og hvilke utfordringer jeg ville møte. I tillegg fikk hun meg til å tro at jeg faktisk ville nå målet, noe som er et pluss. 

Det som overrasket meg mest, var den ekstremt gode innsikten og oversikten karriererådgiveren hadde over næringslivet, jobbmarkedet, fremtidsutsikter og bransjer. Dermed fikk jeg tips om hvor jeg skulle lete etter potensielle og relevante jobber i tillegg til noen konkrete tilgjengelige jobber.

Remi Iversen

---

Dette skrives mest utifra en frustrasjon over at de som vil, ikke får lov, og de som ikke vil får ihvertfall ikke til. Kommunen er snart på ROBEK`s liste over kommuner som i praksis er konkurs. Det er ikke lenger penger til lovpålagte oppgaver. 

Nye løsninger må til, og det ganske fort. Kommunen må for det første kutte i utgifter, dette er det bare en måte å gjøre på, nemlig si opp ansatte. Hardt, brutalt, men nødvendig. Disse må sies opp først og fremst på Rådhuset. Videre bør det ses på løsninger hvor private tilbydere ikke bare får lov til å tilby sine velferdstjenester, men kanskje i større grad overta dem i sin helhet eller i alle fall delvis. Eksempelvis barnehager. Ordet er bannlyst i Tromsø, men privatisering er en måte å få kontroll på kostnader, ikke nødvendigvis redusere dem. Å være så egoistisk å tro at det bare er kommunen som kan gjøre en god jobb er en fallitterklæring mot mennesker som ønsker å ta et ansvar for vårt felles gode. 

Det skal være sakt, ALT kan ikke privatiseres, og heller ikke samtidig, men dersom noen ønsker å gi Tromsø en profesjonell scene, så skal ikke kommunen si nei. Hvis noen vil gi rusavhengige en verdig hverdag og tilby en vei ut av rushverdagen, skal ikke ordet NEI være det rette svaret. 

Mennesker er ansvarlige vesener. Dette faktum er det vanskelig å komme fra. Men ansvar kan unngås, dersom frihet begrenses. Er det virkelig slik at Tromsøfolket ikke er i stand til å takle frihet? Retorisk ufint av meg, men svaret er så selvfølgelig at de røde i kommunen også vil være enig i svaret. Så hvor får ikke Blåkors og Røde kors tilby tjenester? Svaret må komme fra en annen kant, for jeg vet ikke.

Ideologi er viktig, men helliger virkelig ideologien idiotien i Tromsø kommunes drift og uansvarlighet? For de rusavhengige som ikke får et tilbud, eller i beste fall får et dårlig tilbud, grunnet manglende økonomiske rammer i kommunens budsjett, er jeg ikke sikker på hvordan det føles og bli avspist med prinsippvedtaket om å si NEI til alle private tilbydere. Men Blåkors er vel kapitalismens store uvesen i egen person...

De eneste som står igjen med en mulighet er de som har råd, veldig god råd. De kan betale en timespris, nesten uansett hva den er, for en tjeneste de vil ha eller trenger. De som står utenfor er de svake. For hvor mange rusavhengige har en formue og årsinntekt som kan støtte opp et avrusningsopphold.

La idealismen brenne hos de frivillige, og idiotien i kommunen kan også brenne. Gi muligheten, slipp idealismen fri,og la fornuften seire!

Remi Iversen