Jeg har bygget en liten iglo av faglitteratur, religiøse skrifter og science-fiction. Inni den tilbringer jeg vinteren mens jeg vekselvis spiller St. Johns passion og Radiohead mens jeg (i takt med musikkbyttet) skriker AHA! eller SVARTE! Fra tid til annen kommer katten inn i igloen, nissen binder fast en pakke med litt tørt brød og en skvett gjæret vin i halen dens, så jeg ikke skal sulte ihjel.

Hun titter over skulderen på mannen som lukter ost, borer pennen ned i bussetet.

Kremt

Han hører henne ikke. Kanskje sier de noe annet på Sunmørsk, kanskje hym-hym eller ehem. Ostelukten er ikke god heller, som smeltet Norvegia på mammas smørbrød eller fersk parmesan over stekte tomater. Han lukter Jarlsberg.

Noen ganger tenker jeg, med et stikk i hjertet og en uhyggelig følelse av at alt er i negativ, snudd frem og tilbake, roterer, imploderer. eksploderer, er, var, vil bli, at kanskje så er det slik at jeg er den som kaldt utnytter?

Bussen stopper, han går av; det knyter seg i halsen. Her har hun sittet og skjenket hans kroppslukt nedverdigende tanker i tre timer, lurt på hva sinknivået til menn som lukter slik egentlig er, om de masturberer mye, om de ikke vasker vekk navelloen i ny og ne. Også går han faktisk der og tygger på en skive med Jarlsbergost, sånn på ordentlig.

Gult regn over Hiroshima og blåmerker, der har du svaret

Vi er alle emosjonelle kapitalister.

Og livet består av å forhandle.

(Rasjonalitet har sitt utløp på de merkeligste vis; når jeg skriver et ord og ombestemmer meg merker jeg at jeg ikke fjerner de bokstavene som også er med i det nye ordet jeg skal skrive. Som om det var mulig å bruke opp bokstavrasjonene i maskinen.)

Noen sangstemmer er som et glass dyr rødvin ispedd et par teskjeer hjemmebrent et øyeblikk ingen så din vei:

Den bleike jenta er gal, ho sitter ved sitt klaver; bygge en katedral-

Nesten som å bygge et luftslott av ord. Akkurat som å bygge et luftslott av ord.

(Spiller det noen rolle om dagen begynner med Radiohead når matpakka er ferdigsmurt og man har jobbet 16 timer og skrevet 11 sider i løpet av to dager?

Nei, ikke egentlig, eller jo, men bare langt nedi kaffekoppen, og der dekker kaffegruten for, dessuten er det lett å glemme slikt om man løper opp og ned trapper med imaginære samuraisverd og kutter hodet av diverse og i kantina blir omtalt som hun som ikke tar verden høytidelig for fem flate øre.)

Lek er kanskje den vakreste handling å gjemme frykten bak, selv når glasset slår sprekker.

(Jeg prøver bare å si, ?kamerater, organiser dere; gjør opprør mot den nonchalante herskerklasse og deres jantelover. Dere har intet annet å miste enn deres lenker. Riv ned murene!? Og mange vil stå på sidelinjen og nikke, nikke at de som ikke forstår at man ikke trenger å distansere seg er ufrie. Problemet er, at likeså lite som man kan tvinge noen til å legge vekk særviljen kan man tvinge noen til å forstå hva det er å føle)

Jeg syklet ut i turnsko, pysjbukse, maleforkle og fin, brun ullkåpe.

Jeg la meg på en benk og røyket en sigarett.

Emilie kom syklende med en flaske vin og sa, en dag skal jeg gå inn på et mannetoalett og håpe på at noen konfronterer meg med det. Om de gjør det, så skal jeg si at jeg ikke har skjørt på og derfor gikk inn på det toalettet med bildet av en person med bukser.

Undertonene sang, vinen var grei og tobakken tørr. En bil med to rånere stod og tøffet seg på tomgass. Som om de var tog. Tøffetøffetøff.

To gutter på kanskje fjorten gikk forbi, med et par meters av stand.

Hvem er dere, sa emilie, selv om de ikke kunne høre

Hvor skal dere, sa jeg

Er dere venner, sa Emilie

Eller er dere bare ensomme, sa jeg

Emilie fortalte meg om pingvinen og døden og jeg sa at universet hadde spilt meg et puss. Hun hadde på seg lakksko og solbriller selv om det var mørkt og verden så stille at det ikke var noe å gjemme blikket for uansett.

Undertonene gikk i crescendo og emilie sa at hun skulle vise meg noe jeg måtte fortelle henne om.

Skiltet kan ikke bety annet enn såpebobler denne vei

Jeg er glad i Emilie, vi har alltid vært her. Hun blir nok tegnet inn i evigheten min snart, det er bare det at det føles rart. Jeg leier ikke å tegne noe inn før det er tapt.

Emilies mor hadde ventet lenge med dipen og jeg ville spille fløyte. Jeg fant fløyten min på loftet tidligere i dag, like etter at jeg felte et tre. Det er godt å spille høstviser.

I alle fall var det på tide å dra.

Etterpå var undertonene kun en svak rytme under sykkelhjulene. Jeg mener, lyden av sykkel i natten, den er fantastisk. Spesielt når vinden blåser og alle trapper bak deg er revet. Da er man fri.

Så forunderlig det har vært å vokse opp i Ås.

(Jeg har gått meg vill og finner ikke veien tilbake.

Noen ting legger jeg merke til. Fabrikkpiper, skjærer og menn med milde øyne. Eller klinkekuler. Om du ser etter dem så finner du klinkekuler overalt.

Håret mitt er kort og jeg oppdaget noe nytt, men det spiller ingen rolle når delillos er overalt og morgenene er kaldere enn dagen. Virkelig, eller i metaforisk forstand, så står jeg i den sorte ruten. Naglet fast. Det er umulig å krysse sjakkbrettet nå, for det hvite rutene kunne like gjerne vært hull i bakken. Jeg kan ikke trå på dem.

Og selv om det finnes en rød tråd så er den knyttet rundt bena mine

Jeg snubler.

Verst av alt er at det jeg lengter etter ikke lenger kan legemliggjøres i form av mennesker, for jeg gjennomskuer meg selv. Da hjelper det heller ikke å plukke blomster for å isolere og eie skjønnheten.)