"Sadness is easier, because it's surrender. Make time to dance alone, with one hand waving free." 

Fordi Kirsten og Orlando har en fantastisk kjemi og fordi jeg også vil ha sånne telefonsamtaler.  

Marie Antoinette

"Oh, you were not what was desired, but that makes you no less dear to me. A boy would have been the Son of France, but you, Marie Thérèse, shall be mine."

Fordi filmen er fyllt med vakre kjoler, melodier og steder. 

(Og ellers hver eneste film med Kirsten Dunst.) 

Dagboken

 "If you're a bird I'm a bird." 

Fordi du mest sannsynlig sitter med gråten i halsen, i det Allie spør Noah om de forelsket seg. 

One Day

"So- whatever happened to you?

Life. Life happened."

Fordi den ikke ender godt, men samtidig ender godt. Og fordi Edinburgh, Paris og London. 

Nå er det rett på trening igjen! 

Gif, av Synne. 

Litt på etterskudd, men slutt å klag, for helvete. 

I nuet drikker jeg vin foran mamma og pappa, og gleder meg over at jeg endelig er stor jente! 

Så, da gjenstår det bare å gratulere meg! :) 

Jeg ligger for øyeblikket i senga mi med en blanding av sterk bekymring og dårlig samvittighet. Jeg har ingen grunn til å føle sistnevnte, men jeghar like fullt en stor klump i magen. Og det er sånn med kroppen at joda, det er greit å vite at alle delene er der og fungerer, men når man først blir klar over en kroppsdels eksistens, er noe i veien. 

På lørdag blir jeg 18 år forresten, så da må dere huske på å gratulere meg! 

Nytt innlegg kommer fortløpende. Noen som kan gjette hva det handler om? 

Nummer 44. Venteliste. Kø for en fremtid. Degradert til et nummer. En av mange. Et nummer, grunnet lave nummere. Lave karakterer, grunnet lav motivasjon. Vitnemålet er et manifest på dårlige tider.

Jeg har for lenge siden gravd min egen grav. Her er jeg til noen hjelper meg opp igjen. Enkelte dager kjenner jeg sola skinne, lyse opp og varme meg. Det er fint. Men jeg står like fordømt stille her nede. Tar faste grep i de jordete sidene, til ingen nytte. 

Liten oppdatering. Jeg har tidenes skrivesperre, så jeg har ikke blogget på en stund, men jeg prøver å komme sterkere tilbake. Dere får nøye dere med antrekksbilder for øyeblikket! 

Nå drar jeg snart på skolen, kveldsskole, noe som passer et B-menneske som jeg helt glimrende. 

Ha en fin kveld! 

Det er selvfølgelig helt opp til dere om dere vil høre på sangene jeg har lagt ut til innlegget, men dere er superteite om dere ikke gjør det.

(Lovet at det ikke blir noe mer sekkepiper. Nesten.)

Dag 1. 

Vi stod opp tidlig, for å dra til Gardermoen. Flyturen var smertefri. Vindusplass /jeg må ha vindusplass) og ingen unger. På min forrige flytur (til London forrige sommerferie), havnet jeg foran to jenter som misoppfattet den sanne meningen med et flysete. Min folkeskikk og dårlige engelske uttalese stoppet meg fra å forklare dem forskjellen på en fotball og et sete. 

Vel fremme i Skottland, ble jeg introdusert for drikken "Irn Bru". Vi to har vært uatskillelige siden den gang (hvis vi ser bort fra det faktum at Irn Bru ikke selges i Norge). 

Dag 2. 

Vi kjøpte billetter til en sånn hop-on hop-off-sightseeingbuss, og cruiset rundt. Fikk kjøpt litt, blant annet tidenes fineste kjole. 

Vi oppdaget tidenes frokostløsning. De andre går ut og spiser, og kjøper med en banan til meg på tilbakeveien. Noe som ga meg god tid til å se på drittserier og putte på shitloads av sminke. 

På bussen. 

Tidenes kjole. De svarte dingsene på kjolen er katter! Fra Urban Outfitters.

Dag 3. Vi busset til Museum of Childhood og jeg kom meg så vidt levende ut derifra. Dukker, klovner og generelt folk som ikke egentlig er folk, skremmer livskiten ut av meg. Etter å ha kommet meg over sjokket, trasket jeg videre, hvileløst rundt. Og drakk Irn Bru. 

Dag 4. 

Busset vi igjen. Denne gangen ut av Edinburgh, nordover i Scotland og til høylandet. Bussjåføren/guiden, var supersøt og pratsom. 



I Oban. 

Mitt fremtidige hjem. 

Avsluttet dagen med Irn Bru. 

Dag 4. 

Dro på museum, men hadde alt for vondt i skuldrene og ryggen til å gjøre noe som helst, så jeg ble liggende i senga og se på dritt-tv resten av dagen, helt til det ble kveld og Synne og jeg dro ut for å kikke litt. Dette var på torsdagen og Tattoofestivalen begynte på fredagen, så gatene hadde allerede begynt å fylles opp med freaks. Jeg fant min fremtidige ektemann og flere nødektemenn (menn i kilt).

Mannen min. Meg og menn med gitar. Han klarte desverre ikke å uttale navnet mitt, men hvis han vil, kan han kalle meg blomst. 

Nødmenn. 

Dag 5. 

Jeg hadde fortsatt vondt i skuldrene, så til tross for min fascinasjon for fjell, måtte mamma og pappa klatre dem alene, mens Synne og jeg dro på kino. Valget av film falt selvfølgelig på Cars 2, og for første gang noen sinne, var vi helt alene i en kinosal. Noe som betød mulighet for kinobilder. 

Kinderting kjøpt på den lokale Sainsburyen, som har alt til en lav pris. Og vin på tilbud! VIN på tilbud! For en normann er det å se vin til 2 for 1, som å se paven dele ut gratis aborter. Akkurat sånn, faktisk. 

Etter å ha møtt enda en fremtidig ektemann/gatemusikant, kom vi oss til flyplassen og fløy hjem. 

Etter å ha fått midtgangsete satt jeg noen minutter og furtet, før jeg fant ut at jeg hadde hele raden for meg selv. Tre seter å velge mellom. På en fredag. Dere kan gjette hvilken sang jeg sang. 

Lykken min varte helt til ungen foran meg begynte å slenge seg fram og tilbake i setet sitt, sånn at det dunket hardt gjentatte ganger inn i knærne mine. Jeg ble igjen stoppet av engelskunnskaper og høflighet, men jeg kan love dere at hodet mitt er proppfullt av staircaise wits nå. 

Så, det var Scotland. I hvertfall det som kommer med i en oppsummering gjort halv to om natten. Hvis noen la merke til min plutselige endring fra Skottland til Scotland, er det selvfølgelig fordi jeg har blitt så superbritisk nå. Jeg skal tilbake og da skal jeg hamstre inn Irn Bru. 

Sorg, for livene som er tapt. Hat, for unødvendigheten av det hele. Forvirring, for hvordan noe slikt kunne skje. Lykke, for livene som ble spart. Og ikke minst samhold. Samhold, i en situasjon som for mange føles uvirkelig, men som desverre er virkelig i svært stor grad. 

En av følelsene det derimot er mangel på, er forståelse. Det er trolig ingen som forstår hva som gikk i hodet på gjernigsmannen i gjerningsøyeblikket. Det kommer vi heller ikke til å gjøre på en stund. Kanskje finner vi aldri ut hvorfor han gjorde det han gjorde. Det er derfor viktig at vi venter med å dømme, venter med å spre hatske budskap og heller fortsetter med å støtte ofrene og de pårørende. 

Jeg vil gjerne bruke dette innlegget til å vise min støtte til alle som tapte noen de var glad i denne skjebnesvangre fredagen. Alle som nå sitter hjemme i frykt for å være den de er, tro på det de gjør, eller stå for det de står for! 

Det er viktig at vi står sammen om dette, for dette er noe som berører oss alle, uansett politisk overbevisning, eller nasjonalisme. Og jeg vil, som nordmann, takke resten av verden for å vise sin støtte. 

Foto: dagbladet, Elisabeth Sparre Alnes. 


Jeg kom nettopp hjem fra kinoen. Denne gangen var det Harry Potter som ble framvist. 

Siden premieren var for noen dager siden, tenkte jeg at de fleste freaksa allerede hadde sett det, og at det nå var trygt for meg å møte opp, uten å bli sett stygt på fordi jeg ikke gikk i Hogwartsuniform. Det hadde jeg rett i, men det var heldigvis noen som var tøffe nok til å møte opp i fullt kostyme. En hel gjeng, utkledd som hver sin karakter. Fantastisk! Disse fikk selvfølgelig den hyllesten de fortjente, i form av applaus i det de entret salen. :-)

Jeg fikk heldigvis tatt et bilde: 

Forresten, jeg fikk bare spurt en av disse om tillatelse til å legge ut bildet og hun sa det sikkert var greit, men hvis du gjenkenner deg selv på dette bildet og mener det ikke er greit, si i fra, så sletter jeg bildet! :-) 

Jeg har aldri vært noen ordentlig fan av Harry Potter, til tross for å ha gjennomført hele 2 maraton, bare i år. Jeg liker filmene, musikk og det meste med det, men jeg har aldri pugget karakterene, lest bøkene eller satt meg noe spesielt inn i det. Men denne filmen. Denne filmen dere. Dette var en storslagen avslutning, på en nå, desverre, avsluttet epoke. 

Jeg vil ikke si for mye om filmen fordi det sikkert er mange av dere som ikke har sett den, så jeg vil bare anbefale dere alle å se den! 

Decisions, decisions. 







kjole - selvsydd  veske-balenciaga  sko-jeffrey campbell solbriller - ray ban  ringer-ysl, marc by marc jacobs





Bilder:  weheartit.

...så hytta på Inderøya. :-)

Hva skal dere i sommer?






Joda. Generelt er livskvalitetet svært høy. Jeg koser meg, spiser, drikker, går og spiller piano. Disse dagligdagse tingene, som for litt siden virket svært uvirkelig å glede seg over. Jeg har for første gangen på lenge muligheten til å le av småting, sånn som når mobilen mins ordliste mener at "ishlke", er et bedre alternativ enn grille.

Økonomien da, Vilde?

Nuvel. Jeg sluttet jo for en stund siden å motta lønn jevnlig, og nå som skoleslutt nærmer seg har lånekassen endt vårt forhold. De eneste pengene jeg har, er de få kronene min samboer skylder meg, men hun har alltid vært nærmere umulig å få tak i. Hvis du trodde du og telenor sleit på fredag, kan du prøve å leve med folkene jeg har rundt meg.

Og kjærligheten da?

Sett bort i fra sjokoladene jeg ofte inntar, er min affeksjon til det rundt meg relativt lav. Akkurat som jeg vil at den skal være. Men, i går, påpekte en av Synnes, USAbeboende venner en likhet mellom meg og en Italiensk venn av ham. Italienskelsker som jeg er, tvang jeg han kjapt til å utgi fullt navn, på sin venn. Et raskt facebooksøk senere, konstanterte jeg at vi var perfekte for hverandre. Han var kjekk og italiensk, jeg jente og singel. Så nå er det bare å omdøpe Synnes venn om til Kirsten Giftekniv og la han gjøre jobben sin, sånn at jeg kan flytte til Italia, gifte meg med han og få masse, søte norskitalienske barn.

Fornufts,-ikke tvangsekteskap.

Dritfint bilde av meg, bare for å avslutte.



Ranten. 1419 m.o.h.

Hvert eneste år jeg har prøvd å bestige denne vakre steinformasjonen, har noe vært i veien. Enten det har vært store, agressive insekter, slitne medturgåere eller tåke, så tykk at jeg ikke så noe, så har jeg ikke kommet lenger enn litt oppover fjellet. Og det holder ikke.



Så, i går, tok jeg beina fatt, etter å ha mast på mamma i ett år. Jeg skulle opp, uansett.

Og resultatet:

Nå kan jeg dø lykkelig.

Satt i to timer i kø hos politiet, i en iskald hard, steintrapp, for å fornye passet mitt, for så å finne ut at en 19 år gammel søster, ikke var like bra som en foresatt.

Stikker hjem, begynner å fikse meg før planlagt bursdag, for så å finne ut at den ene jeg kjente som skulle være der, ikke kunne komme.

Så, her sitter jeg, ferdigsminket, ferdigfikset og uten pass.

Men, det er i det minste et halvt år til jeg er myndig i dag.



Jada, det er Robert Pattinson, som etter Twilight har blitt et symbol på obsessive, likbleke småjenter, som har sett filmen så mye at de har memorert hver replikk, og har forhåndsbestemt sin fremtid med han, men den er fin.