Så for at folk skal lese bloggen din, så MÅÅÅ du ha ett tonn med sminke, laaaaang håt (som er fake) og du må også ha på deg nye klær hver dag for at folk skal gidde å lese. Hva er det med oss mennesker som blir fasinert av at andre kunn tenker på seg selv og at det blir forbilde til de som er yngre. Nei vettuhva...

Missforstå meg rett, jeg eeeeelsker alt som har med sminke og hår og klær osv og kunne brukt masse penger på det om jeg hadde hatt mulighet, MEN en ting er å like sånne typiske jente ting en annen ting er å kunn skrive om det og bare ta bilde av seg selv.. Hummm..

Bare en liten blogging for å få ut litt frustrasjon hehe ;o)

Klemklem

Da man trodde det var bedre, at ting så lyst ut så kommer sorgen snikende igjen. Jeg føler meg som verdens hftigste bergodalbane men bare at dette bergodalbanen ikke er noe morro. Det er vondt å svinge så i humøret. Vondt å føle det håpløst. Vondt å ikke klare å se noe særlig lyspunkter i livet. Jeg har bare lyst å rømme. Rømme til en øde øy sammen med min kjære og min elskede lille sønn. Jeg drømmer meg bort til ett sted der vi tre kan være sammen. Der det er tid til å snakke sammen, tid til å bare være uten å bli forstyrret av jobb å stress.

Ett ønske om å bli helt fri fra sorg er noe jeg lengter etter. Men de siste ukene har jeg lært meg at å fortrenge sorg er det dummeste man kan gjøre. Nå sitter jeg der å alt er verre en det har verdt fordi jeg ikke har bearbeidet ting. Men jeg tror det er en tid å bearbeide å jobbe gjennom ting. En tid der jeg også kan være svak og vite at det er greit å ta imot hjelp. At det er greit for en liten stund at jeg svelger stoltheten og bare får lov å være liten å svak.. Jeg tror det er en tid for å la hjerte mitt hvil hos Gud og la det bli leget. En tid der jeg også skal få snakket ut om ting og kunne bli en livsglad jente igjen, for det var jo det jeg var og det jeg ønsker å kunne bli igjen!! Jeg ønsker å se ett lys som varer og at jeg enelig igjen kan føle at jeg faktisk er glad inni meg igjen!!

Det er en tid for alt, og nå er tiden inne for å løse mange floker!

klemklem

Her er oppskriften på Lavkarbobrød :o) Har ikke smakt det eneda siden det står i ovnen men har lest mye bra om det ;o)

4 stk egg
1 ts bakepulver
0,5 bokser crème fraîche
3 ss solsikkeolje
60 g kruskakli
40 g linfrø
50 g sesamfrø
50 g solsikkekjerner

FREMGANGSMÅTE
Ha eggene i en bolle. Tilsett solsikkeolje og Crème fraîche, og visp alt sammen.

Bland alt det tørre sammen i en annen bolle. Hell dette så oppi bollen med det våte. Rør med en sleiv.

Vent med bakepulveret til slutt. Ha røren i en medium stor brødform, som enten er smurt eller er dekket med bakepapir.

Stek på nederste rille i ovnen, i ca. 55 min avhengig av ovn, ved 180 grader. Avkjøl på rist.

Lykke til :o)

Klemklem 

Nå er de godkjente hehe ;)

klemklem

http://www.youtube.com/watch?v=I-FX0NeKeDQ         Denne må dere bare høre!!

Etter at pappa er borte har jeg fablet, gått rundt i mørket og følt at livet er svart, ikke verdt å leve og jeg har hatt dager hvor jeg har tenkt at nå orker jeg ikke leve mer, dager jeg har verdt redd for å være alene fordi jeg har verdt så ustabil. Det er nok få eller kanskje bare min kjære som vet hvor tøft det siste halve året har verdt hvor få lysglimt jeg har sett og hvor ubrukelig jeg har følt meg. Jeg har følt at hele grunnmuren i livet mitt bare er tatt av en orkan og at jeg plutselig står på bar bakke uten å ha noe holdepunkt. Jeg har vist og vet at pappa har det bra og at himmelen er ett fantastisk sted men fortsatt så har jeg følt at det har verdt meningsløst. Jeg har også følt meg glemt og oversett og følt mye på at folk bare tenker at nå har hun vel glemt, nå har hun vel kommet over det. Det er noe med det at foreldrene forhåpentligvis skal dø før oss og det gjør liksom at folk tenker at det ikke er så farlig. Men så kan man jo prøve å tenke seg om Lillegutt eller en jente eller gutt på 10 år hadde mistet en av foreldrene sine så hadde det mest sannsynelig verdt det verste i verden for dette barnet. Sorg kan ikke måles i når man mister, det eneste sorg kan måles ut fra er hvor glad man var i personen og hvor tett forhold man hadde, det er det få som tenker på, få som forstå at dette er noe av det verste som kunne hent.

I helgen har jeg følt på en sånn varme, det er akkurat som hjertet mitt gradevis blir helet akkurat som det skakte men sikkert gror sammen. Jeg har følt en sånn varme og lengsel etter å bare være sammen med min kjære og min lille sønn. Det er ingen som kan erstatte den lille uskyldige gutten min som prater som en foss og som være gang vi skal til barne hagen sier "æ mamma hvæme."  (Mamma skal være med) Jeg kjenner at jeg er mer motakelig for kjærligheten Lars Harald hver dag prøver å gi meg, jeg har verdt så hard så lite åpen for å ta imot. Så utrolig redd for å la meg bli elsket, netopp av frykt for å miste en til jeg er glad i. Jeg kjenner så på den frykten for å miste fler jeg er glad i. Det er rart å tenke på at jeg som bare er 23 har 9 stk i familien/venner som ligger på kirkegåren 9 stk jeg ikke kommer til å se før jeg selv ligger der.. Har aldri følt en sånn dyp kjærlighet som jeg gjør til mine aller nærmeste! Mamma er en annen person jeg også kjenner en sånn dyp omsorg og kjærlighet ovenfor.

Kanskje jeg endelig skal se noen lyspunkter? Kanskje sorgen endelig blir til å bære? Kanskje det rett og slett er fordi jeg lar meg selv være svak og fordi jeg lar meg selv hvile? Eller kanskje jeg også har begynnt å åpne hjerte mitt for Gud igjen, det er jo han som ofte for skylden (som ei venninne av meg sa) og det er sant det er ofte Gud som for skylden når vi mennesker ikke kan finne svar. Kanskje jeg kan klare å minnes pappa som han var og ikke bare tenke at han er borte. Kanskje livet igjen blir verdt å leve?

Tusen takk min elskede mann for at du bryr deg, aldri slutter å elske meg, holder meg og forteller meg at dette skal vi klare sammen!

klemklem

Q: Har ditt/dine barn verdt plaget med tenner? Og hva gjør du da?

klemklem

Våt på kinnet

Kjenner du det innerst inne?
At ditt hjerte har begynt og briste,

og du er redd for å miste.

Du tørker bort tårene,
det går vel bort med årene?

Du føler deg tom,

som om du skulle hatt masse ledig rom.

Du er lei,

og tenker; dette skulle ikke ha skjedd meg..

(hentet herfra: http://www.daria.no/skole/?tekst=11187)

Ett mareritt jeg prøver å våkne fra hver dag som bare ikke slipper og bildene kommer oppigjen og oppigjen, jeg prøver å kontrolere det prøver å tenke at jeg skal være så sterk og at jeg skal klare å komme meg igjennom det. Men sandheten er at jeg bare har fortrengt, bare tenkt at han er ute å reiser med jobben (noe han var mye) og at ja han kommer tilbake. Men når vi var i Spania skjedde det noe, plutselig så hadde jeg tid til å tenkte og tid til å gråte. Plutselig gikk det litt opp for meg hva som har skjedd, og at jeg bare har fortrengt, prøvd å glemme for å få hverdagen til å gå rundt. Det er jammen ikke lett å komme igjennom en sånn ting som dette når man fra før ikke hadde noe jobb som man kunne sykemelde seg fra, når man er midt i prossesen med å finne en jobb og for hver jobb man prøver så feiler man fordi man rett og slett ikke er klar for å jobbe. Fordi man trenger tid man ikke har og fordi man bærer på en tung betongsten som ikke vil slippe..



Jeg vet det er mange som sikkert tenker jeg burde snakke med noen at jeg burde være over dette nå og at det er rart at jeg fortsatt skriver. Men jeg vil bare si at sorg kan ikke dømmes etter hvor lang tid det tar heller ikke hvordan man sørger eller hvordan man reagerer. Jeg føler egentlig at sorgen akkurat har startet og at det først nå begynner å gå opp for meg hva som har skjedd først nå kommer de vonde tankene som jeg har prøvd å skyve unda rett og slett fordi jeg ikke har orket føle på de vonde følelsene. Det gjør så syyykt vondt laaangt inni meg. Jeg blir fysisk kvalm av å tenke på at jeg aldri får høre stemmen hans aldri får se han holde Lars Kristian igjen. Og han som hadde gledet seg så til å gå i hagen å plukke markjordbær med barnrbarne sitt. Han som så så frem til å ta med Lk på bensinstasjon å kjøpe pølse (eller pøsse som lk sier). Nå kommer det aldri til å skje, aldri til å bli som alle bildene i hodet mitt har verdt,å ja så kan man si at ingenting blir som det men dette skulle bli sånn.. Det stikker i hjertet mitt når jeg ser bestefedre som triller eller som går på lekeplasser med barnebarna sine. Og pappa som elsket liseberg og alle fornøyelsesparker..

Jeg vil ikke at det skal glemmes for for meg var han ikke bare en pappa han var "favoritt pappaen min" og jeg "favoritt datter" Jeg hører stadig stemmen inni hodet mitt som sier "Jeg er så stolt av deg Veronica.!" Eller da mannen min hadde fått igjonnom ett kjempe prosjekt og pappa ble så stolt at tårene trillet i sykehussengen "Jeg er så stolt av deg, fy fillæn det er bra Lars Harald!" Det er ord vi aldri kommer til å høre på den måten igjen.

http://www.youtube.com/watch?v=8QUiXQ-ni-U

"Jeg er så stolt av deg!"

klemklem

Jeg kjenner ei som akkurat også har mistet noen hun var så indelig glad i noen hun skulle hatt så mange minner med så mange flere år sammen med og når sånne ting skjer så får det meg til å virkelig tenke, at det å miste noen man er glad i setter livet i ett helt annet perspektiv, ting man klaget over før blir som ett pust og det spiller liksom ikke noe rolle lenger.

Det er nok mange der ute som tenker at en sorg går over og at tiden leger alle sår, men jeg må bare si at jeg ikke har opplevd dette enda. Tiden er med på å gjøre oss sterker, mer robuste til å takle livets uventede svinger og dumper. Men at man glemmer og tenker at alt er bra igjen nei det tror jeg ikke på. At tiden gjør det bedre ja, men at tiden leger alle sår nei det er noe jeg har sluttet å si.

For øyeblikket befinner jeg meg i Spania sammen med min lille familie, Lars Kristian storkoser seg og jeg må gi en hyllest til min elskede mann som gjør ALT for både lillegutt og meg!! Takk kjære!!! Selvom  vi er her nede og har ferie er det noe som mangler, en bit av meg selv som pappa tok med seg da han ble borte. Ett stykke og en grunnmur som jeg stadig leter etter men som jeg ikke kan finne noen sted og som jeg aldri kan få tilbake og som jeg må lære meg å leve uten. Jeg er så lei av å gå rundt å føle at jeg egnentlig ikke burde være lei meg lenger at det var jo "bare" pappaen min og at foreldre som oftes dør før barna, men det er ikke sånn jeg føler det, jeg føler ikke at det er "bare" en som uansett skulle dø før meg. Jeg føler meg tom å alene og det som er mest frustrerede er at ingen kan erstatte den pappa var og det tommrommet som han har etterlatt seg.

Vet det sikkert er rart å sitte her nede på ferie å skrive en så deprimerende blogg men jeg er i tenke modus om dagen og da er ei venninne av meg skikkelig forbilde på å skrive ut ting og derfor er det også en forklaring på at det kommer akkurat nå. Det blir sånn at når noen man kjenner ganske godt også mister noen så kommer også savnet etter de man selv har mistet, det man har lagt lokk på av mange grunner trenger seg på og man kalerer ikke lenger holde lokket nede. Og da må man jo få det ut på en eller annen måte. Det er så mye mer under lokket så mye mer en det jeg burde skrive her. Men noe er jo bedre en ingenting kanskje..

God natt fra solkysten i spania :o)

PS: Bilder kommer senere i ett litt mer oppløftene innlegg... 

Våre to NYDELIGE hunder :o)



Lillegutt å pappa har funnet mark i skogen :o)




Pimmi er hvis ute å snuser, litt vannskelig å få med to hunder og barn på bilde hehe ;o)

Bål er spennende :o) Elsker den lille gutten vår!!!

Det var litt av påsken :o)

Klemklem :o)



Pappa bærer lillegutt til dåpen for bare 1 år siden...

Klemklem...

Pimmi og Trulte (hunden vi har fra før) kommer greit over ens, men Trulte er ikke veldig begeistret når han prøver å legge seg helt oppi henne eller hvis han er for leken, så det kan bli spennende å se hvordan de glir sammen etter hvert men jeg har trua på at alle "problemer" med hunder kan løses så sant man bare gir de tid, grenser og kjærlighet. Han er hvertfall blitt kjeme trygg på både Lars harald og meg og han STORTRIVES sammen med lillegutt, de leker å hærjer så det er gøy å se at det faktisk går ann å ha en chihuahua sammen med barn som er så små! Nå ligger han oppå armen min og sover mens Trulte går rundt å snoker etter noe godt som hun alltig gjør hehe lille tiggehund :p

Har hvertfall aldri sett Trulte ligge så nærme en annen hund før så det er veldig koselig :o)

Lars Kristian og Pimmi leker ;o)

klemklem :o)

Jeg ELSKER trimmhuset :o) Meld dere inn dere som bor i nærheten for det kommer ikke til å slå feil!! Her har dere nettsiden som dere kan snoke litt på ;o) http://trimhuset-horten.no/index.php?mod=pages&id=109

Q: Trener du noe sted, og i så tilfelle hvor?

Klem klem :o)

klemklem :o)

 

Guttene mine :o)

Ble den ikke fin? :o) Det er hjerter rundt den, syns ikke så godt på dette bilde.

Lars Kristian synes det var veldig rart at mamma la seg i senga hans :o) Min lille solstråle!!!

Klemklem :o)

I kveld får vi besøk av en god kamerat av oss begge så det skal blir hyggelig :o) Merker jeg har mer lyst til å skrive blogg nå som facebook er historie hehe :p Men må si jeg har litt facebook apstinenser om det går ann hehe :p

klemklem

 Det jeg undret meg over når jeg skulle slette profilen min var for det første at jeg måtte slette alle albumene mine manuelt noe som ikke var spesielt lett og når jeg skulle slette profilen min så var det faktisk vannskelig å finne "slett knappen." Også var det bilde av meg sammen med noen andre også stod det over "den og den kommer til å savne deg" Også var det masse spørsmål om hvorfor jeg ikke ville være der lenger og etter det måtte jeg taste passordet på nytt og deretter var det også en boks med noe annet jeg måtte trykker ok. det var rett å slett nesten sånn at jeg følte at jeg ikke fikk lov å slette profilen min at jeg på en måte var "låst" til facebook. Uff skummelt altså..

Q: Hva mener du om facebook?

Klemklem :o)

Så derfor var jeg på barnas hus (egentlig er jeg ikke noe særlig fornøyd med servisen der) MEN jeg var innom og tror du ikke de hadde Reima dresser på 50% og da er det jo ingen grunn til å ikke slå til, så da ble det ny dress, sokker og nye votter :o)

Synes den var kjempe fin og litt utenom det vannelige så det er stas :o)

Klemklem

Det er så rart at min verden står stille når den "vanelig" verden går sin gang rundt meg.. Bilene kjører på veiene, folk drar til å fra jobb, mennesker og familier har relasjoner som de alltid har hatt... Noen ganger lurer jeg på hvorfor det akkurat var pappa, hvorfor skjedde dette akkurat med han og hvorfor rammet dette akkurat oss.. Jeg har ikke noe svar og heller ikke noe forklaring på dette.. Døden er så uforstålig, så ulogisk.. Det er trist når besteforeldre dør, det er kjempe trist, jeg har mistet alle mine å vet hvordan det er. Men dette med pappa er så anderledes, så ulogisk å miste en av foreldrene sine så tidlig... Verden min er stille og mitt i det hele føler jeg meg alene, lei meg og ensom.. Ett tomrom som ingen kan fylle uansett hvor hardt jeg prøver.. Jeg prøver å tvinge tankene mine over på noe annet og fortelle meg selv at pappa kommer tilbake, han er bare å reiser å snart skal vi sitte alle fem nede hos pappa og mamma å spise pizza og se en james bond film, men sånn er det jo ikke og de gangene det går opp for meg så er det en smerte og en sorg jeg aldri har kjent på før.. Det gjør så syyykt vondt lang inni meg, dypt inni hjerte mitt,,, Prøver å klamre meg til ett håp om at jeg en dag skal våkne opp å føle meg litt bedre at sorgen hvertfall føles som at jeg kan bære den.. Men tiden vil nok ikke lege alle sår men kanskje gjøre dem bedre på sikt..

"Sjokket og fiaskoen av skuffelser og bedrag,

 treffer en som et fysisk slag. Nådeløst og blindt.

 Du mister all kontakt med livet du levde frem til i dag--

 det vanlige og uangripelige livet.

Hold ut. Uansett hvor usannsynelig det ser ut, at glede

og trygghet vil vende tilbake -- så vil de det. De vil det. "

                                                               Sitat:  Pam Brown

Klemklem...

Jeg kan ikke forklare hvor nært forhold vi hadde annet enn at jeg tenker det sier mye at vi var på bryllupsresie med foreldrene mine... Jeg har ikke så mange ord å skrive for det er ingen ord som kan dekke den sorgen jeg føler, ingen som kan forstå hvis de ikke har verdt der selv, ingen som kan skjønne hva jeg går igjenom og hvordan jeg reagerer.. Jeg er så lei av at folk sier at det var til det beste, ja akkurat der å da så var det men det var så vist ikke det beste at han ble syk i det hele tatt.. Har aldri følt en sånn sorg, en sorg som jeg føler er på grensen til hva jeg klarer.. Pappa var ikke bare pappa men en støttespiller jeg kunne komme til med alt, det er ikke alle som har ett sånt forhold til pappaen sin, ikke alle som har så heldig som det jeg har verdt. Men prisen for ett så nært og godt datter/pappa forhold er ekstremt høy og betale. Prisen for å bli glad i mennesker er høy å betale når man mister de..

Føler at dagene er sirrup og at jeg ikke klarer gjøre noe, føler meg på en måte lammet.. Har vondt langt inni meg og jeg blir fysisk dårlig av å tenke på det..

Hvil i fred min kjære pappa, og vi ses igjen..

klemklem...