WanjaVic

The not-giving-a-fuck-meter is as far into the red-zone as ever before

Sat, 20 Mar 2010 02:48:05 +0100

Don't find the time to cry for me, don't find the words to speak for me,
don't find the nerve to feel for me, just get the fuck away from me.

I'm no ones lapdog, you can't put me on a leash,
and that was the attitude of it - fuck off.

Some cause happiness wherever they go; others, whenever they go

Fri, 19 Mar 2010 07:04:45 +0100

Er det ikke bare helt vidunderlig med kronisk humørsyke mennesker som til enhver tid brått bestemmer seg for å bli grundig sure for nada? :) Personlig ville jeg nok meget lite sannsynlig klart meg gjennom livet uten denne type menneskers sykelige behov for å forsure og forsøple min egen og andres hverdag. Er det noe jeg virkelig verdsetter så er det nettopp disse menneskene med den helt unike evnen til å ødelegge stemningen hvor enn de beveger seg, og som alltid står beredt til å surve rassen av seg hvis ikke alt skulle vise seg å foregå kun på deres egne premisser. Dagen blir liksom ikke helt den samme uten det å kunne få bruke unødvendig masse tid og energi på å prøve å behage de som har bestemt seg for å sitte fastgrodd i et hjørne og furte på seg mentale gnagsår for no valid reason at all. You guys make my day - hva skulle man egentlig gjort uten dere?

Si meg, hva er hemmeligheten deres? - har dere fullført some kind of
omfattende grunnkurs hvor pensum er å til enhver tid kunne være i stand til
å skyte inn uværsskyer der det eventuelt måtte vise seg å være et lite snev av solskinn? :)

Never underestimate the power of an extremely pissed off woman

Fri, 19 Mar 2010 04:15:57 +0100

Noen ganger får jeg bare disse øyeblikkene.. hvor det føles som om det regelrett koker over i hodet på meg. Hadde det i det hele tatt vært fysisk mulig hadde det nok i dette øyeblikk stormet massive mengder røyk ut av øra på meg, og hovedpulsåra i panna mi ville vel mest sannsynlig ha eksplodert by now. Jeg klarer riktig nok ikke å sette fingern på nøyaktig HVORFOR jeg er så forbanna som jeg er at the moment - det har seg bare slik at jeg er det, enkelt og greit. Eller, egentlig mistenker jeg vel at dette mye kan skyldes det faktum at jeg har en veldig stygg tendens til å undertrykke alt av sinne hos meg selv når det skulle duppe opp, rett og slett fordi jeg ikke liker å være sint - noe som gjør at det over tid lagres opp enorme mengder raseri i meg som da selvfølgelig også må ut en eller annen gang. Det er tross alt grenser for hvor mye sinne man kan klare å fortrenge før begeret til slutt renner over.

Og nå kan man vel trygt si det sånn at begeret er fullt, uten at det på noen som helst måte ville være noen overdrivelse. Jeg er for øyeblikket mildt sagt dritforbanna, og alt, absolutt ALT provoserer meg så langt til helvete at det gjør fysisk vondt i kroppen min. Honestly takker jeg virkelig the man upstairs for at jeg faktisk har en blogg jeg kan uttrykke det eksplosive sinnet mitt overfor, slik at jeg slipper å la det gå utover eventuelle andre - jeg tror nemlig ikke det ville være noen direkte drømmesituasjon å være noe target her i gården akkurat nå.

Det gjør vel akkurat situasjonen så jævlig mye bedre at alt går i sneglefart for gutta våre nedi Kongo heller.. Gutta skulle som tidligere nevnt for lengst ha vært overflyttet til hovedstaden Kinshasa i forbindelse med at planen deres nå er å anke saken opp for den militære høyesterett - men dette har jo selvfølgelig enda ikke skjedd. Nå har det seg da slik at når det skulle foreligge en eventuell rettskraftig dom som resultat av ankebehandlingen i den militære høyesterett, vil det etter ryktene kunne settes igang en utleveringsavtale - men for at dette i det hele tatt skal kunne bli et faktum er gutta da nødt til å tape saken! Hvis de vinner, må saken da opp igjen i Kisangani - noe som da mest sannsynlig vil komme til å ta måneder å gjennomføre, og som ikke minst mest sannsynlig vil ende opp med å bli en ren reprise av all galskapen som har foregått der nede frem til nå.

Det sies at dommen ikke kan endres på i høyesterett, men at det bare er eventuelle feil i saken som kan avgjøres, og at saken da i så tilfelle kan sendes tilbake for ny behandling. Som Tjostolv Moland's far selv sier er jo denne såkalte "rettsaken" ene og alene kun bygget på feil - etterforskning, prosedyrer, svindel med beviser, bøllete opptreden av både aktor og dommer, renspikket rasisme, overtramp ved medisinsk behandling, tortur, brudd på menneskerettigheter og ikke minst dommere som selv sitter og sover i retten, men som likevel kommer frem til lange remser med dødsstraffer som konklusjon - bare for å nevne noe..

Det snakkes nå om at høyesterettsdommen muligens kan kunne komme i enten mai eller juni - og hvis saken da i etterkant eventuelt må opp igjen i Kisangani, vil det vel da i tillegg også gå enda tre til fire måneder. Spørsmålet da er jo bare om gutta faktisk klarer seg så lenge før de skulle bli syke igjen? Og skulle en ny runde med sykdom ramme dem der nede i nærmeste fremtid, kan de da kunne regne med å få medisinsk hjelp? - sist gang ble jo deres egen lege der nede brutalt arrestert for å ha prøvd å hjelpe og behandle dem (!)

Tiden arbeider imot dem, det er det liten tvil om.. Men, jeg velger likevel å ha tillit til at ting til slutt vil ordne seg - det er rett og slett ikke noe alternativ at gutta skal måtte ende sine dager der nede som konsekvens av kongolesernes åpenbart totale mangel på mental oppegåenhet og intelligens. Innerst inne vet jeg at de en dag vil få komme hjem igjen, jeg bare vet det - noe annet aksepterer jeg helt enkelt ikke.

Jeg har også fått inntrykk av at det den senere tiden stadig er flere som faktisk har innsett hva som virkelig foregår der nede, noe som oppriktig talt ikke kunne gledet meg mer. Samtidig må jeg si at jeg har ufattelig stor respekt for både gutta og deres familier som holder ut all denne galskapen - vit at jeg er forbanna stolt av dere alle sammen. Må også nevnes at jeg sist fredag hadde en utrolig flott dag med søsteren til French i Oslo - hennes tilstedeværende mot og styrke til tross for den enorme påkjenningen hun har blitt påført som følge av dette det siste året kan rett og slett ikke kategoriseres som annet enn høyst beundringsverdig.

Helt til slutt velger jeg å følge i Knut Moland's fotspor ved å avslutte med en aldri så liten beskjed
til de av dere som enda ikke kan skryte på seg å ha fått øynene opp i denne sammenheng:
"Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv."

I do my thing and you do yours. We're not in this world to live up to each others expectations

Thu, 18 Mar 2010 01:20:22 +0100

Once again, jeg får pokker ikke sove - story of my life. Klokka er dritmye, og jeg skulle egentlig vært jævlig trøtt for jævlig lenge siden, men likevel sitter jeg nå her og føler meg nærmest like oppegående som et speeda barn med diagnosen ADHD som utgangspunkt. Og siden det nå har seg slik at jeg i dette øyeblikk kjeder meg noe så forbanna langt inni gamprævva, skal jeg faktisk strekke meg så langt som å komme med en aldri så liten innrømmelse jeg aldri hadde sett for meg ville komme til å bli et faktum: JEG har faktisk sett på Paradise Hotel i natt (!!!) Bare èn episode riktig nok, men det er likevel nok til at jeg kjenner et aldri så lite snev av skam og skuffelse over meg selv. Altså, for all del, Paradise Hotel kan sikkert være helt grei underholdning det..... HVIS DU ER HJERNEDØD. Neida, men man kan vel trygt si det sånn at det ikke akkurat var helt min greie - jeg forstår rett og slett ikke helt hva folk føler de får ut av det opplegget der annet enn en gjennomborende følelse av skam på andres vegne.

Men at det er kinda sporty av dem å melde seg på, det skal de ha - selv om jeg egentlig har en veldig sterk mistanke om at flesteparten av de har meldt seg på av ren uvitenhet og fullstendig mangel på hjerneceller. Neida, jeg skal ikke dømme noen, det eier jeg egentlig ingen interesse av - det som er så skummelt med å delta i slike typer realityprogram er vel nettopp det faktum at man kan risikere å bli fremstilt som en helt annen enn den man er nettopp fordi man selv ikke har noen som helst kontroll over hvordan det hele blir klippet og limet sammen. Dessuten synes jeg det på mange måter blir veldig feil å dømme mennesker utifra en slik type situasjon hvor de alle sammen befinner seg i en del av et spill
- omgivelsene finnes jo på ingen som helst måte naturlige og kan på ingen som helst måte sammenlignes med en vanlig hverdag i kjente og trygge omgivelser. Sånn sett kommer man jo igjen inn på det store spørsmålstegnet jeg stiller ved hvorfor enkelte mennesker i det hele tatt ønsker å eksponere seg selv på den måten, men det får være en annen sak.

Selv ville jeg without a doubt aldri vurdert å delta på noe lignende, det av rent prinsipielle grunner - jeg er rett og slett ikke interessert i å "prostituere" meg selv på den måten. Hvis jeg ønsker å drite meg ut er det jo faktisk ikke verre enn å samle sammen de likesinnede i venneflokken og drikke seg meningsløst drita i helgene - noe jeg har en tendens til å gjøre forholdsvis ofte, after all you only live once. For å si det sånn, skulle de mest harbarka og talentløse fyllekulene mine vært filmet og kringkastet, ville dette mest sannsynlig resultert i enormt mye grusom TV-underholdning. Ikke at jeg vanligvis pleier å gjøre så altfor mye gærnt av nevneverdig karakter i mindre edru tilstand, men man kan vel trygt si det sånn at det å oppholde seg i mitt nærvær edru og drita til tider kan være som to vidt forskjellige verdener - litt avhengig av dagsform og hvor store mengder morobrus jeg eventuelt måtte ha fått innabords selvfølgelig. Siden faktum er at jeg tåler så forbanna lite som jeg gjør, hender det at jeg av og til blir litt kokko i fylla. But then again - who doesen't?

De som kjenner meg vet at jeg til vanlig er en fornuftig type med forholdsvis strenge verdier, men som også er av den selvironiske sorten som ikke tar seg selv så jævla høytidelig og derfor ikke har så altfor mye imot å gi litt faen i helgene. Sånn sett kan man vel si at jeg er en ganske sammensatt person - på en side svært fornuftig og prinsippfast, på en annen side er jeg generelt veldig likegyldig og gir jævlig faen.

.. Siden vi allerede er inne på det å avsløre pinlige fakta about ourselves - wanna hear something else? Dette er riktig nok på sitt vis ganske smertefullt for meg å måtte innrømme, men det har seg faktisk slik at jeg, tro det eller ei, har flere år som seriøs ballettdanser på samvittigheten - og ja, jeg skulle virkelig ønske jeg kunne si at jeg kødda nå. Og skulle ikke DET i seg selv være nok til å forundre dere - prøv å se for dere meg ikledd lyserosa ballettsko og matchende tutu i elegant bevegelse til klassisk musikk..... And just for the record sang jeg faktisk fast i kirkekor en periode også, i tillegg til at jeg ble sendt i kristen barnehage som liten. - Really doesen't make any sense, does it?

Accept no ones definition of your life; define yourself

Wed, 17 Mar 2010 16:21:28 +0100

Be yourself. That is something you can do better than any other.
Listen to your inward voice, and obey it. Be who you are and say what you feel,
because those who mind don't matter and those who matter don't mind.

I think of life itself now as a wonderful play that I've written for myself,
and so my purpose is to have the utmost fun playing my part.

Knowledge keeps me from going over the edge, from giving up and giving in

Mon, 15 Mar 2010 22:59:31 +0100

A large part of the problem, is that young people are being born into the world
and growing up without much hope. I think a lot of what is going on with kids who get pushed
too far and attempt either murder or suicide is that they are trying to deal with their own
non-existence for the people who are supposed to care most for them.

Underskriver Mahatma Gandhi's sitat

Mon, 15 Mar 2010 22:39:50 +0100

If I had no sense of humor,
I would long ago have comitted suicide.

A fundamental human right

Mon, 15 Mar 2010 22:08:57 +0100

Life is like a movie, if you've sat through more than half of it and it has sucked every second so far,
it probably isn't gonna get great right at the end and make it all worthwhile.
None should blame you for walking out early.

Henrettelse av Moland og French?

Thu, 11 Mar 2010 20:58:04 +0100

Må vel bare ærlig innrømme at jeg sitter her med tårer i øynene nå, og er så sint og forbanna at jeg egentlig ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg.. Rune Edvardsen som selv har brede kontakter i Kongo og hele veien har fulgt denne saken tett, har i dag hevdet i en mail til Knut Moland, Tjostolv Moland's far, at militærtribunalet i Kisangani nå arbeider for at guttene skal henrettes. Regjeringen har riktig nok ved gjentatte ganger garantert overfor både Jonas Gahr Støre og ambassadørene Vea og Øyen at henrettelsene ikke vil bli utført, spørsmålet er jo da bare om regjeringen faktisk kontrollerer Kisangani? Som Knut Moland selv sier er vel dette noe man egentig kan stille et stort spørsmålstegn ved.. Det ble jo også sagt at guttene skulle overføres til hovedstaden Kinshasa, men dette har ikke skjedd.

Det er svært vanskelig å vite hva man skal forholde seg til oppi alt dette her, og det store spørsmålet nå er vel om det er fare for at henrettelsene faktisk vil utføres om det viser seg at den militære høyesterett i Kinshasa bekrefter dommene fra Kisangani?

Jeg kjenner jeg sitter her med et sterkt ubehag i magen og en vond klump i halsen, og jeg må ærlig innrømme at jeg nå er oppriktig bekymret over situasjonen.. Det jeg ikke helt klarer å få meg selv til å forstå, er hvordan norske myndigheter så kaldt bare kan velge å snu ryggen til to av sine egne landsmenn på denne måten? Man ser jo for eksempel hvordan Mullah Krekar blir vernet om som en liten kattunge her hjemme i Norge av den grunn at han risikerer dødsstraff om han skulle bli utlevert til sitt eget hjemland, men når det kommer til to av våre egne som soner under ytterst umenneskelige forhold i et primitivt fengsel i Kongo med flere dødsdommer hengende over seg for en ugjerning det ikke finnes et eneste teknisk bevis for at de faktisk har begått, så velger regjeringen bare å lukke øynene og snu ryggen til? Det er så jævlig typisk Norge å stikke halen mellom beina, trekke seg unna og overse problemstillingene nettopp fordi det blir sett på som den enkleste utveien. Jeg kjenner jeg rett og slett blir direkte skamfull.

For å si det sånn, hvis det skulle skje gutta noe, måtte Gud forby, så vet jeg ærlig talt ikke hva jeg gjør.. Og skulle det verste vise seg å skje, vet jeg med meg selv at jeg aldri noen gang vil få meg selv til kunne tilgi norske myndigheter - aldri. Dette vil få konsekvenser, det skal jeg personlig sørge for, koste hva det koste vil - da får det bare være samme faen om det eventuelt måtte resultere i glattcelle for mitt vedkommende i ettertid.

Stress is basically a disconnection from the earth

Thu, 11 Mar 2010 13:32:58 +0100

Av og til kjenner jeg at jeg bare har mest lyst til å slå ihjel alle klokker og ur og bare stoppe tiden fullstendig for en liten stund.. Det virker som om alle rundt meg bare stresser mer og mer etterhvert som årene går, og bare blir mer og mer opptatte av å leve i fremtiden fremfor å leve i nuet. Det er heller nesten ikke grenser hva som skal stresses med lenger, alt skal nemlig aller helst være gjort pronto! Hva er det dere egentlig har det så forbanna travelt for alle sammen? Hva er greia? Er det om å gjøre å være førstemann til graven?

Det som skremmer meg mest er vel egentlig å se hvordan menneskene i mitt nærmiljø stresser livet av seg for å finne seg kjærester og den slags, koste hva det koste vil, som om livet overhodet ikke var verdt noen ting foruten, fullstendig verdiløst. For all del, helt absurd er det jo ikke, for alle skal vi vel en eller annen gang ende opp med en livspartner - jeg kan bare ikke fatte og begripe hvorfor man skal stresse slik med det, og hvorfor enkelte absolutt skal bestemme seg for å være så ulykkelige foruten?

Når jeg stiller spørsmålet har jeg ofte opplevd å få til svar, spesielt fra jenter, at de savner å ha en kjæreste fordi dette i stor grad ville hjulpet på selvtilliten deres, noe jeg personlig egentlig bare blir litt paff av å høre.. Altså, selvfølgelig, på mange måter forstår jeg jo greia, det eneste som frustrerer meg litt er at så mange faktisk tror at et forhold vil kunne plastre alle de personlige sår man selv måtte ha? Slik jeg tenker, er at om man i utgangspunktet ikke har det bra med seg selv, så vil man heller ikke kunne forvente å ha det bra med noen i et forhold. Skal man få det bedre med seg selv, så må man begynne nettopp med seg selv og ta det videre derfra. Man kan rett og slett ikke forvente at andre skal være ansvarlig for ens egen lykke.

Jeg lever også i den tro om at man ikke nødvendigvis raskere når sitt mål jo fortere man løper. Det gjelder rett og slett å bare la ting få gå sin gang og ta ting som de kommer, så vil brikkene falle på plass før eller siden når tiden er inne for det. Stress ned folkens - lær dere å sette pris på dere selv og deres eget selskap, vær glad for det dere har og nyt livet. Selv kunne jeg ikke vært mer lykkelig som singel, og kan virkelig ikke å fatte og begripe hvorfor så mange velger å legge et fritt og selvstendig liv på hylla for enhver pris. Enjoy your freedom while you still have it, og spar deg heller til den dagen du skulle møte the one du virkelig fra the bottom of your heart ønsker å dele hverdagene med. Jada, det høres sikkert litt klissete ut og greier, men dere skjønner hva jeg mener.

Anyway, nu skal jeg pakke meg godt inn i dyna, drikke litt varm te og fokusere på å bli frisk nok
til å kunne reise til Oslo i morgen hvor jeg da har planlagt å møte søsteren til Joshua French
- noe jeg ser veldig frem til. Until next time, remember:

Stress is basically a disconnection from the earth, a forgetting of the breath.
Stress is an ignorant state. It believes that everything is an emergency.
Nothing is that important. Just lie down.

Have a nice day.

It breaks my heart..

Wed, 10 Mar 2010 23:51:53 +0100

Jeg kom for et par dager siden over en artikkel som rett og slett ga meg frysninger helt inn i beinmargen.. Jeg hadde i forkant av dette hverken visst eller hørt om denne saken med tanke på at jeg på det tidspunkt ugjerningen ble begått var såpass liten, men etter å ha blitt gjort oppmerksom på den har jeg rett og slett ikke klart å få saken ut av hodet. Det er bare et eller annet ved det hele som virkelig amazes me, and not in a good way.. Ikke bare er det sykt nok at et lite barn på to år er blitt kaldt og brutalt myrdet, men tanken på det faktum at morderne selv var to 10 år gamle gutter gjør det hele bare enda mer absurd og ikke minst utrolig vanskelig å begripe..

Det er på en måte bare et eller annet i meg som ønsker å forsøke og finne ut av og forstå hva som egentlig foregikk i hodet på disse to guttene i forkant av alt dette, og hvorfor? Hvordan to små barn bevisst kan være i stand til å begå en så grusom handling er meg rett og slett en uforståelig gåte.. Jeg husker selv da jeg var på deres alder, og det var langt ifra slike type ting som preget min tankegang på den tiden - livet for mitt vedkommende handlet da om en stort sett bekymringsfri hverdag bestående av familie, venner, skole, lek og moro, og hvor det verste som kunne skje var et skrubbsår på kneet. Hva var det som i all hovedsak trigget disse guttene til å begå en slik brutal handling med rent overlegg?

Jon Venables og Robert Thompson under tidspunktet for deres arrestasjon i 1993.

Det faktum at offeret ble så tilfeldig plukket ut gjør det hele bare desto mer meningsløst.. Lille James Bulger (født 16. mars 1990) fulgte den skjebnesvangre dagen med sin mor til et lokalt kjøpesenter i deres hjemby i England, hvor moren da hadde et ærend. Beklageligvis var det også her de to guttene, Robert Thompson og Jon Venable (begge født i 1982) oppholdt seg nettopp denne dagen, hvor de da inne på kjøpesenteret bevisst stod og observerte flere forskjellige barn over et lengre tidsrom på jakt etter et bytte de kunne bortføre, for deretter å myrde.

Mens moren tok seg av sitt ærend inne i en av butikkene, vandret plutselig to år gamle James ut av butikken på egenhånd, og ble da i løpet av kort tid oppdaget av de to guttene som raskt bestemte seg for å nærme seg ham og utnytte situasjonen. Dette var riktig nok bare snakk om sekunder, men likevel
- idet moren oppdaget at James var vekk, var det allerede for sent..

- dette er det siste bildet som ble tatt av James Bulger mens han fremdeles var i live, her fra et av sikkerhetskameraene inne på kjøpesenteret hvor man kan se at James leies ut av en av guttene.

Herfra tok de da med seg James på en flere kilometer lang gåtur til en jernbanelinje ved en nedlagt togstasjon i nærområdet. På veien dit ble de sett av hele 38 vitner som da skal ha lagt merke til at lille James tydelig virket både oppskaket og stresset, men som valgte å overse det hele i tro om at James var en av guttenes yngre bror. To av vitnene bestemte seg likevel for å konfrontere Thompson og Venables, men gikk senere videre etter å ha blitt servert en forklaring om at James var deres yngre bror eller at James var blitt borte for sin mor og at de derfor skulle følge ham til den lokale politistasjonen.

Vel fremme ved jernbanelinjen gikk de to guttene til angrep på James.. Det er blitt gjort kjent at en av guttene skal ha kastet blå maling i ansiktet på ham, før de brutalt slo og sparket ham med murstein, stein og en flere kilo tung jernstang, og deretter plasserte batterier i munnen hans. Det ble under obduksjon også funnet ut at den lille guttens hodeskalle var full av sprekker som følge av slagene etter jernstangen, og at hans forhud tydelig var blitt manipulert. James hadde lidd så mange skader at det var umulig å kunne kategorisere noen av dem som det fatale slaget. Politiet mistenkte også at gutten kunne ha blitt seksuelt misbrukt ettersom hans sko, bukser, strømper og underbukser var blitt fjernet da de fant ham.

James Bulger ble bare 2 år..

Før Thompson og Venables forlot James etter å brutalt ha tatt livet av ham, samarbeidet de to om å legge liket på tvers av det ene togsporet i håp om at et tog da senere ville komme og få det hele til å se ut som en ulykke - noe som førte til at politiet da to dager senere ble møtt av et ytterst horribelt syn da de fant lille James delt i to..

De to guttene ble som 11-åringer funnet skyldige i drapet på James Bulger, og ble dermed de yngste dømte morderne i det 20. århundre. Dommeren fortalte Thompson og Venables at de hadde begått en forbrytelse av "enestående ondskap og barbari", og at de derfor skulle holdes i varetekt i "veldig, veldig mange år fremover".

Begge guttene tilbrakte så åtte år i sikkerhetsanstalter, etter en rettsak som fulgte helt ordinær "voksen" rettsrutine. Etter åtte år i varetekt, ble det til slutt konkludert med at guttene ikke lenger var noen trussel mot offentlig sikkerhet, og de ble da i 2001 (begge i en alder av 18 år) løslatt mot streng overvåkning. Begrunnelsen for løslatelsen var at guttene uttrykte anger over det de hadde gjort, at de viste personlig utvikling og at de hadde gjennomført utdannelse. De ble begge da også gitt nye identiteter.

Etter løslatelsen har imidlertid Venables fortsatt å begå lovbrudd, og brøt tidlig reglene for sin prøveløslatelse ved blant annet å besøke Liverpool og Merseyside der forbrytelsen fant sted, til tross for et totalforbud mot dette. Han skal også ha vært i besittelse av kokain og ha begått sexforbrytelser.

Ni år etter at han slapp ut er Venables nå på ny i politiets søkelys, da politiet under en større operasjon skal ha kommet over en rekke grove bilder med barneporno som Venables skal ha vært i besittelse av. Justisminister Jack Straw er i disse tider under et sterkt press for å offentliggjøre hvorfor Venables nå er fengslet på ny, men har nylig uttalt at han ikke akter å gi ytterligere detaljer om årsaken til dette fordi han mener det ikke er av offentlig interesse.

Mens myndighetene mener offentligheten ikke behøver å vite,
mener Bulger's foreldre at handlingen og forbryteren må gjøres kjent.

Hadde James Bulger fremdeles vært i live, ville han nå fylt 20 år førstkommende tirsdag..

Kein Mehrheit Für Die Mitleid

Tue, 09 Mar 2010 13:04:13 +0100

Jeg kan i dette øyeblikk meddele at jeg er alene hjemme, hvilket betyr at musikken da selvfølgelig står på for fulle mugger så bassen slakter alle veggene i stua. Feels pretty darn good - spesielt med tanke på at det nå er KMFDM som graver seg vei inn igjennom øregangene mine. Det skulle ikke tilfeldigvis finnes flere KMFDM-fans der ute? - i alle år har nemlig jeg måttet leve med å være den eneste jeg vet om som faktisk hører på dette bandet, bortsett fra de ytterst få likesinnede jeg har kommet over på youtube, og må vel egentlig ganske enkelt innrømme at jeg ikke helt klarer å forstå hvorfor det er slik..? KMFDM in my opinion er faen meg så brukbart at jeg kunne hatt sex til det i timesvis - dèt og dubstep. Åjada, there's a lot you guys don't know about me..

Har jo forsåvidt fått litt inntrykk av at dette bandet på mange måter er blitt litt misforstått opp igjennom årene også, med tanke på at musikken deres i 1999 sammen med Marilyn Manson's musikk fikk skylden for å ha påvirket Eric Harris og Dylan Klebold til å begå the infamous massacre at Columbine High School hvor de skjøt og drepte 12 elever + 1 lærer og såret ytterligere 24 andre, før de da til slutt tok sine egne liv ved å skyte seg selv i hodet. Bullshit, in my opinion.. Jeg tror de aller fleste som i det hele tatt kan skryte på seg å være mentalt oppegående vet like godt som jeg at denne hendelsen ble et faktum grunnet helt andre årsaker.

Anyway, jeg velger ihvertfall å legge ved et par av mine personlige favoritter, men keep in mind at dere
nesten er nødt til å høre igjennom alle låtene i sin helhet for å liksom "skjønne greia"
- enkelte av introene har nemlig en tendens til å være litt everlasting:

KMFDM - Anarchy

KMFDM - Looking for strange

KMFDM - I am what I am

KMFDM - Today

KMFDM - Stray Bullet
(med musikkvideo fra Zero Hour - the Columbine High School massacre)

Gotta love the lyrics! Btw, den besøkstelleren ved siden av profilbildet mitt oppe i høyre hjørne har kasta inn håndkleet, noen som har peiling på hvordan man eventuelt kan få fiksa det?

May good luck be your friend in whatever you do

Mon, 08 Mar 2010 21:46:25 +0100

Tenkte jeg bare skulle avslutte kvelden med å ønske søsteren til French masse lykke til hos God Morgen Norge i morgen! Jeg må bare få si at jeg synes det er utrolig tøft gjort av deg å stille opp, og du skal vite at jeg er jævlig stolt av deg. Keep in mind at HVIS du klarer å oppføre deg på TV i morgen, skal du få en is av meg på fredag ;) Neida, det her går så bra vettu - jeg heier på deg!

Det begynner nå å nærme seg ett år siden Tjostolv Moland

og Joshua French ble arrestert i Kongo..

Feber BORTEVEKK!

Mon, 08 Mar 2010 01:38:44 +0100

Etter en ukes tid i helvete kan jeg nå med god samvittighet endelig strekke meg så langt som å nesten kunne erklære meg selv frisk igjen - det eneste som nå gjenstår er å bli kvitt det generelle ubehaget jeg har i kroppen, den jævla hosten og ellers det nådeløse faenskapet som tetter igjen neseborene mine, også kalt snørr. Helt ærlig tror jeg faktisk ikke jeg kan huske sist jeg var så syk? For å si det sånn, den siste uka har jeg chillan JÆVLIG MYE, så mye at jeg nesten trodde jeg skulle dævve av det - 40 i feber ekke gøy, da ler du ikke.. That's why jeg ikke har giddet å være så jævla aktiv her inne heller, uten at jeg skal begynne å unnskylde meg i det vide og det brede for det slik 95% av bloggsfæren ellers gjør så fort de ikke skulle ha fått loggført antall fordøyde kjøttkaker på ei ukes tid - sannheten er jo at det ikke er noen som bryr seg uansett. Det er bare å face the facts folkens - livet ditt ekke så jævla spennende.

Så, i stedet for å bruke bloggen som tidsfordriv i dette tidsrommet,
har jeg av en eller annen grunn valgt å synke ENDA litt lavere ved å svette rævva av meg i paint..
PAINT for svarte!!! - DA har du faen meg nådd bunnen.

La oss begynne med sinnaburgeren som er sinna fordi han ikke vil bli menneskemat:

- jeg regner med jeg ikke trenger å understreke at jeg har kjeda rassen av meg?

Anyway, since I'm feeling that much better now, sitter jeg nå her og føler meg litt mer som mitt gamle "jeg" igjen - pumper musikk, bomper hyperaktivt opp og ned i sofaen med pysjbuksa på og ler for meg selv for no valid reason at all. Jeg fikk nettopp et aldri så lite akutt innfall også forresten, hvilket for some reason gikk ut på å synge det styggeste jeg kunne OPPI trynet på katta mi på volum 40 - trodde faen meg jeg skulle dævve av latter - ALDRI blitt servert et så stygt blikk før. Han bare: FAEN DRIME!!!!!!! Dyret ble vel heller ikke akkurat noe mindre forferdet da jeg minuttet etterpå removed my earphones fra mine egne ører, for så å måke dem inni ørene på han med Lil Scrappy - Gangsta Gangsta på full guffe.. For å si det sånn: katta klikka - jeg dævva. Det verste er jo at stakkaren er blitt så vant med mine noe småsære utbrudd gjennom de siste 11 årene at han nesten ikke gidder å bry seg lenger..

- blir faen meg så jævlig hyper av'n at det er helt skummelt.

Ei som så smått begynner å bære preg av å ha ligget litt for lenge i ensomheten?

Tue, 02 Mar 2010 10:28:25 +0100

Når man er syk er det som kjent ikke så jææævla mye å finne på.. Og når det da er såpass strengt begrenset hva man kan ta seg til, så må man tenke litt alternativt:

- klikk på bildene for å se de i større format.

Egentlig vil jeg gjerne bare få takke vennene mine for å ha såpass store mengder tålmodighet med meg. Vit at dere alle sammen en vakker dag vil få deres lønn i himmelen (ikke at noen av oss egentlig kan skryte på seg å være kvalifisert til å kunne havne der noen gang, meeen vi kan jo late som). Sånn ellers vil jeg gjerne også få lov å hilse til min kjære mor her hjemme, og til alle som opp igjennom årene har vært med og oppdratt meg - jeg tror dere faila litt max.

Og forresten: Vedkommende som tok øredobbene mine på lørdag kan like så greit bare begynne å notere ned låtønsker for begravelsen sin med en gang. Når du først har fått meg sint - da ler du ikke.

Wanja Victoria Jevne er syk - nå også i fysisk forstand

Mon, 01 Mar 2010 15:14:07 +0100

As I've already mentioned er jeg for øyeblikket stuck i sengen min med noe jeg antar å være en litt kraftig forkjølelse, med smerter og ubehag all the way down fra topp til tå. Hysterisk morsomt er det jo naturligvis ikke, så jeg kan ikke akkurat si at jeg ler meg ihjel her jeg ligger - men likevel klarer jeg riktig nok ikke helt å få den rette spiriten over meg til å ville klage så altfor mye over situasjonen heller. Tenk på barna i Afrika.

Anyway, er det flere enn meg som står i fare for å le på seg indre blødninger
av den noe alternative fantomtegningen nedenfor?

Dere forstår det, atte.. etter at en drosjesjåfør i Bolivia ble brutalt drept med 11 knivstikk, tegnet en kvinne fra nabolaget der hendelsen skjedde en fantomtegning hun mente ville være til stor hjelp i etterforskningen av saken, og overrakte da denne i god tro til politiet. Tegningen har riktig nok skapt brutal lættis verden over, men enten dere tror det eller ei er nå to menn faktisk blitt arrestert for drapet

- takket være tegningen.

Så.. Siden dette da åpenbart viste seg å bli en slik suksess, velger jeg nå derfor å følge denne anonyme kvinnens ytterst inspirerende eksempel og benytte meg av samme metode, i håp om at jeg da endelig etter alle disse år vil kunne få mulighet til å finne igjen det jeg så altfor lenge har savnet og lett etter, forgjeves.. På barneskolen hadde jeg nemlig en hannkatt ved navn Citty som ene og alene var min bestekompis i omlag 3 år, før han plutselig en dag litt brått tydeligvis bestemte seg for at han ikke ville leke med meg mer.. Siden den gang har jeg ikke sett han - har dere? Han er en grå og hvit korthåret skogskatt, og ser omtrent slik ut:

PS: Jeg glemte forresten å tegne på at han har rosa nese (!) - et faktum det kanskje er
litt greit å være opplyst om hvis man eventuelt skulle kunne være i stand til å identifisere han.

Fylleangst, dag 2

Mon, 01 Mar 2010 11:26:48 +0100

Det er mandag, og det merkes.. Det vil si at det logisk nok var søndag i går, hvilket logisk nok da også var dagen derpå for mitt vedkommende - who would imagine, huh?

Anyway, jeg tror jeg muligens kan gå så langt som å konkludere med at helgen har vært jævlig ålreit, uten at jeg skal si dette for sikkert selvfølgelig - after all kan jo som vanlig ikke jeg skryte på meg å ha alle helgens detaljer friskt i minne. Shame on me og hele den regla der.. Fredagen gikk mot alle odds faktisk forholdsvis rolig for seg til tross for det faktum at man litt plutselig bestemte seg for å ta med seg sin lillesøster and some friends og stikke til en tørst kompis for å feire at man ikke hadde dævva i løpet av uka. Lørdagen i seg selv er dog en litt annen historie, da man som vanlig tok sin faste tur innom Lillehammer for å feire livets glade dager i samarbeid med sine likesinnede, noe som da etterhvert litt brått resulterte i et vors hvor alle helt random satt og spiste opp hverandre som utsulta gribber på some sort of spiselig landstreff. Spør meg ikke hvorfor, jeg sliter nemlig ikke så rent lite med å finne en logisk forklaring på denne kvelden selv, men jeg tror vi alle som èn kanskje plutselig fikk et litt akutt behov for å leke sultne vampyrer... or something (?) Jeg føler ihvertfall at det forklarer sånn halvveis hvorfor jeg nå sitter her med to sugemerker på hver side av halsen min på størrelse med et par dagligvarebutikker.

- FLASHBACK BARNESKOLEN?

Og ikke nok med det, men jeg har tydeligvis klart å dra på meg some kind of kraftig forkjølelse som et resultat av helgens morsomheter også, da jeg nå ligger her og fryser så drøyt mye at dyna over meg rister verre enn Haiti gjorde for litt i overkant av en måned tilbake. (Neida, nå var jeg stygg.. I'm afraid I deserve some spanking.) Man kan vel trygt si det sånn at halsen min i stor grad lider litt også da det nærmest føles som om jeg har fått 85% av piggtrådgjerdet som markerer eiendommen rundt Auswitch måkt brutalt nedi spiserøret på meg, samtidig som jeg i tillegg ligger her med følelsen av å ha igjen litt i underkant av to gram bomull i hodet.. Swell as hell.

Sånn ellers har jeg en aldri så liten faktaopplysning til å meddele før jeg avslutter også, og det er at mine to øredobber (såvidt synlig på bildet under) har stukket av, antageligvis i samarbeid med mine manglende hjerneceller, hvilket betyr at jeg ville blitt meget takknemlig if someone would let me know om de skulle finne dem - that would make me a happy bunny. På forhånd takk.

Fort gjort?

Fri, 26 Feb 2010 11:26:58 +0100

For å si det sånn - jeg tror ikke jeg overdriver mye når jeg sier at det nesten ikke går èn dag uten at jeg klarer å drite meg ut.. Bare for å ta et eksempel skulle jeg her for en ukes tid tilbake utveksle nummer med ei søt lita snelle jeg kjenner, slik at vi da kunne få the opportunity to bring our relationship to "the next level". Litt senere samme kveld bestemte jeg meg da litt brått for å benytte meg av dette nye nummeret jeg hadde fått lagret på min telefon, og sendte da i vei en aldri så liten sms i form av: "Hva har du på deg?"

Det jeg ikke visste var at jeg ved en feiltakelse hadde klart å taste inn feil sluttsiffer (!!!), hvilket da medførte at det faktisk ikke var min søte venninne som mottok denne meldingen - det var'n Sigmund Hansen fra Moskodalen, 9151 Storslett, som jeg hverken aldri har sett eller hørt om. Men dèt alene er ikke det verste, skjønner dere - et par timer senere tikket det nemlig på min mobil inn en tilbakemelding, som da viste seg å være fra denne herremannen fra Storslett - problemet var bare at jeg på dette tidspunktet fremdeles levde i god tro om at avsenderen var min venninne.. "Ingenting", stod det der. "Gotta love that naughty little bitch", tenkte jeg, la fra meg telefonen min og la meg til å sove.

I går bestemte jeg meg så nok en gang for å sende en liten melding til min "venninne":

"Hola møkktrusa! Jeg sjekka fjesern nu. Men vettu, jeg ligger her faktisk med feber jeg (!) og føler meg generelt jævlig slapp og bæsj :( MEN, jeg ser an formen utover dagen, okei? Kan hende at jeg føler meg bedre litt utover, pleier ofte å være verst om morgenen. Men i VERSTE FALL - kan vi date
på søndag? Jeg er nemlig litt svak for dagen-derpå-dates med søppelmat og drittsnakk!"

Omlag en time i etterkant av dette fant jeg da i samarbeid med min venninne ut at hun faktisk aldri hadde mottatt noen meldinger fra meg, og følte da plutselig litt for å drite på meg... Jeg hadde jo tross alt da allerede rukket å sende denne personen en melding med seksuelle undertoner, kalt han for møkktruse, understreket at jeg følte meg som en bæsj OG i tillegg bedt om en date på søndag (!)
- kanskje ikke så jævlig rart at jeg enda ikke har fått noe svar? :)

BEKLAGER SIGMUND.

Faen meg en velsignelse for meg at jeg generelt ikke bryr meg så jævla mye
- en Wanja uten selvironi ville vel mest sannsynlig vært en Wanja i graven after comitting suicide.

Anyway, det vi iallefall da kan konkludere med dette her, er at det alltid er lurt
å dobbeltsjekke alle nummer før man lagrer dem - ooog at Sigmund var naken sist fredag.

Syke, syke verden..

Thu, 25 Feb 2010 18:34:00 +0100

Det er svært sjelden det skjer, men jeg må ærlig innrømme at jeg nå faktisk sitter her med tårer i øynene.. Til tross for at sannsynligheten ble mindre og mindre for hver dag som gikk, hadde jeg likevel et fjernt håp i meg om at de faktisk skulle klare å finne Faiza Ashraf i live. Jeg kjente henne riktig nok ikke, og hadde ingen som helst forbindelse til henne, men når man får en slik sak rett inn i stua gjennom media hver eneste dag, så gjør det noe med deg - jeg føler det hvertfall nærmest umulig å ikke la seg påvirke.. Jeg hadde virkelig håpet med hele min sjel for familien at de skulle få henne hjem igjen
- det å måtte miste noen som er deg kjær er noe av det mest smertefulle som finnes, og er noe jeg virkelig ikke unner noen.

Det syke og ytterst forstyrrede mennesket som er skyld i dette her fortjener i mine øyne nærmest ikke engang å bli omtalt som et likeverdig menneske. Måtte du bli straffet og virkelig lide for det du har gjort
- jeg kjenner jeg skjemmes på dine vegne, og at jeg direkte skammer meg over å i det hele tatt være av samme rase som deg. Bare for å få understreket mitt poeng kan man vel si det sånn at jeg nå er så forbanna sint og opprørt at jeg faktisk kunne drept deg - stakkars deg om faktum var at jeg stod deg ansikt til ansikt med et ladet våpen nå, for du fortjener faen ikke bedre.

Ord blir så utrolig fattige i situasjoner som dette, men jeg ønsker likevel å meddele
at jeg sender alle mine varmeste tanker til venner og familie.

Måtte denne nydelige jenta hvile i fred.

Vil dere høre en vits?

Thu, 25 Feb 2010 10:28:26 +0100

Av ALLE jeg vet om som har hørt denne vitsen her, så er det kun ÈN som har ledd... gjett tre ganger a?
- thaaat's right, Wanja lo så a nesten dreit på seg.

Jeg kan seriøst ikke noe for det.. Dette er den enkleste, tørreste og desidert DÅRLIGSTE vitsen jeg noensinne har hørt, men likevel - det er nettopp dèt som i mine øyne gjør den så i gåseøyne BRA!
Okay you guys, prepare, for her kommer'n:

Vet dere hva fuglene i Oslo sier?
- Pip pip ass.

HAHEHAEHHAEHAHEHEHAEHAEHAHHAEHAEH, herregud :(

KO-KO!